Ole Gunnar Solskjær

R A N N U G E L O R Æ J K S L O S

AMME V K E V G I S

SJEF I E L B M O ISSEN S LKLUBB L A B SUPERSP T O F TØRSTE S S N E D R VE

© 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Erlend Askhov Layout: Line Monrad-Hansen Omslagsfoto: Som manager: Andrew Rowland / Alamy Stock Photo / NTB scanpix Som spiller: Matthew Ashton / EMPICS Sport / PA / NTB scanpix Papir: Magno natural 120 g Boka er satt med Minion Pro 13,5/16 pkt.

Trykk og innbinding: Livonia Print

ISBN: 978-82-489-2452-4

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

INNHOLD SMS-en ……………………………………………… 7 Gutten som aldri ga opp ………………….. 9 Karrieren skyter fart ……………………… 23 «Snikmorder med barneansikt» ….… 37 Motgang og hårføner ……………………… 49 Superinnbytteren …………………………… 66 Verdens mest berømte nordmann …. 85 Suksess og fiasko …………………………… 101 Mirakelet i Paris …………………………….. 116 I fritt fall ………………………………………… 136 Kontrakten ……………………………………… 153 Kilder …………………………………………….… 157 Bilder ………………………………………………. 159

SMS-EN en uke før julaften i 2018 satt Ole Gunnar Solskjær hjemme foran TV-en i Kristiansund. Han fulgte Champions League-trekningen sammen med eldstesønnen Noah. Manchester United ble trukket mot Paris Saint Germain, og far og sønn Solskjær var enige om én ting: «Huff! United har ikke en sjanse.»

De var ikke alene om å tenke sånn. Laget var i elendig form. De hadde nettopp tapt 1–3 mot erkerivalen Liverpool, og opplevde sin verste sesongstart på 28 år.

På benken til United satt stjernespilleren Paul Pogba og gjemte seg langt inne i boblejakka. Ikke bare fordi det var utrivelig vær, men også fordi forholdet mellom ham og José Mourinho var iskaldt. Noen dager tidligere hadde Pogba blitt kalt «et virus» av sin egen manager.

Mourinho mente at han smittet lagkameratene med sin dårlige innsats.

7

Det så ut som Pogba ønsket å være et helt annet sted, og kanskje var det sånn for Mourinho også.

Manchester United virket fortapte. Supporterne var i ferd med å gå lei av kjedelig, feig og energiløs fotball. På hjemmekampene sto mange seter på tribunene tomme.

Noe måtte gjøres.

To dager etter ydmykelsen mot Liverpool kom beskjeden: José Mourinho hadde fått sparken. Men hvem skulle ta over?

I starten var det få som snakket om Ole Gunnar Solskjær. Skulle verdens kanskje største klubb hente manageren sin fra lille Molde i Norge?

Klubben som hadde tapt både hjemme og borte mot miniputten Ranheim i 2018? Som hadde røket ut av cupen mot noen amatørspillere fra Brattvåg i 2. divisjon? Nei, det hørtes nesten for dumt ut da en engelsk journalist skrev at United vurderte å ansette Solskjær som manager for resten av sesongen.

Her i Norge ble ryktene om Solskjær stort sett møtt med en blanding av latter og skepsis.

Men hjemme i Kristiansund hadde Molde-treneren fått en SMS fra et engelsk nummer, en melding som fikk blodet til å bruse og hjertet til å slå ekstra hardt.

M O S N E T T GU P P O A G I ALDR ole olsen måtte gni seg i øynene. Fotballtreneren i Kristiansund hadde sett det meste. Men den spinkle tiåringen som sto foran ham nå, med hockeysveis og lyse krøller, var noe helt spesielt. Selv om han var blant de minste på fotballskolen, skjøt han best av alle. I tillegg var han like god med begge bein. Det var uvanlig, uansett alder. Guttungen lekte seg på parkettgulvet i idrettshallen. Nesten hver gang han skjøt, havnet den gule filtballen i nettet.

Navnet var Ole Gunnar Solskjær.

At han scoret gang på gang, var ikke tilfeldig. Det var på grunn av alle timene han sto alene og trente med ballen. Etter at de andre hadde gått hjem, kunne Ole Gunnar fortsette på egen hånd. I stua, i gangen, i kjelleren, på gata, på grusbanen, i gymsalen eller foran garasjen.

9

Han trente hver eneste dag, sommer som vinter. En av øvelsene han likte best, var å hive ballen høyt opp i været, dempe den til siden og skyte.

Det var mens Ole Gunnar trente alene, at han drømte seg bort. Finalen i europacupen nærmet seg slutten. I hodet hørte han kommentatoren rope: «Han kommer alene med keeper!»

Om han scoret, ville laget hans vinne. Om han bommet, ville de tape.

Men det holdt ikke å skyte ballen i åpent mål. I stedet forestilte han seg at verdens beste keepere sto mellom stengene på grusbanen i Kristiansund. På den tida het de Rinat Dasajev, Peter Shilton og Ray Clemence.

Skuddet måtte være så godt at selv ikke de ville klare å redde. Det gjaldt å plassere ballen helt inne ved hjørnene. Utallige ganger feiret Ole Gunnar Solskjær at han ble matchvinner i den store europacupfinalen. Det var lov å drømme. Sammenlignet med spillere på egen alder var skuddfoten suveren. Hva annet kunne han bli best på?

Treneren Ole Olsen ville at barna skulle lære seg en skikkelig god finte. Da holdt det ikke å øve i den ene timen fotballaget var sammen i gymsalen. Ungene fikk hjemmelekser til neste trening. Ole Gunnar bestemte seg for å lære overstegsfinta. Snart skulle han teste den ut mot sin egen trener.

Ole Olsen var ingen dårlig fotballspiller selv.

Han hadde rekorden for flest kamper på A-laget til

10

Clausenengen, som var det beste laget i Kristiansund.

Stoppe tiåringer kunne han gjøre i søvne. Og denne spede guttungen med det flagrende håret hadde scoret mange nok mål nå.

Olsen sto i mål da Ole Gunnar satte fart.

«Jeg skal ikke bare stoppe ham, jeg skal ta fra ham ballen», tenkte treneren.

Tiåringen dro ballen til én side før han satte inn overstegsfinta og smatt den andre veien. Ole Olsen kjente at han holdt på å miste balansen. Han kastet seg fram da Solskjær la an til skudd. I stedet kom det en ny finte, og nå havnet Olsen på rumpa. En voksen mann med over 400 kamper for A-laget ble ydmyket av en småguttespiller. Sjelden hadde han vært mer glad for å bli rundlurt.

«Jeg har oppdaget en ny spiller», sa han oppglødd da han kom inn døra på et møte i klubbhuset etterpå.

Like imponerende var ikke Solskjær i andre idretter.

Siden pappa Øivind var norgesmester i bryting, ønsket han at sønnen skulle prøve seg på matta.

Ole Gunnar var både smidig og smart, men ikke så sterk, og ble ofte kastet i bakken. Da ble han svimmel og uvel. Fotball passet ham bedre. Der slapp han å få så mye juling.

Likevel var det nyttig å ha en far som var så god i en idrett. Øivind Solskjær la merke til at mange av motstanderne hans i bryting aldri trente på det de var dårlige på. De likte bedre å trene på det de allerede

11

MINST: Der lagkameratene vokste seg store, var Ole Gunnar Solskjær fortsatt liten og sped. Her som 14-åring i Sørlandscupen i 1986 (nummer tre fra venstre på nederste rad).

kunne. Derfor ga han sønnen sin beskjed om ikke å gå i samme fella. Husk å trene like mye med begge bein, sa han til Ole Gunnar.

I fotball er det som regel de som scorer målene, som får mest oppmerksomhet. Og ingen scoret mer enn Ole Gunnar Solskjær på småguttelaget til Clausenengen. I tillegg ble innsatsen hans på banen lagt merke til. Ole Gunnar var kanskje liten, men ikke redd for spillere

12

som var mye større. Det var det mange som syntes var moro.

En av de mest talentfulle spillerne i Clausenengen på denne tida het Øyvind «Leo» Leonhardsen, som senere skulle bli lagkamerat med Solskjær på landslaget. Han var to og et halvt år eldre, og husker godt et lagbilde der de har med seg Ole Gunnar som maskot. De eldre gutta likte hvordan jyplingen spilte fotball.

«Han prøvde alltid på nye ting, selv om han ikke lyktes hele tida», sier «Leo».

De spilte på hvert sitt lag i Clausenengen.

Leonhardsen på miniputtenes førstelag, Solskjær på tredjelaget. Da de møtte hverandre til kamp, vant førstelaget 20–0!

«Det var ikke så ille likevel», sa Ole Gunnar.

Så lenge han innimellom fikk spille på laget til Leonhardsen på trening, var det ikke så farlig med et stygt tap. En gang «Leo» spilte julecup i Kristiansund, satt moren hans på tribunen og fulgte med. Etterpå var hun mest opptatt av en annen spiller.

«Jeg var jo favoritten til mamma, men nå kom hun bort og sa at hun hadde fått en favoritt til. En liten tass som aldri ga opp. Det var Ole Gunnar», sier han.

Men selv de tøffeste gutta kan miste motet iblant. For Solskjær skjedde det da han var rundt 15 år gammel.

Han hadde alltid vært blant de minste, men nå var forskjellen større enn noen gang. En ferietur til Mallorca sier det meste. For å kjøre vannsklia måtte

13

man enten være over 15 år eller over 140 centimeter høy. Solskjær hadde fylt 15 år. Likevel fikk han ikke kjøre vannsklia. Han var så lav at de ikke trodde han kunne være gammel nok.

I Clausenengen var Ole Gunnar Solskjær kjent for sitt gode humør. Men nå forsvant smilet. Fotball var ikke like gøy lenger. Han var ikke blitt en dårligere fotballspiller, men sleit med å henge med. De andre var blitt for store, for sterke og for raske. Ole Gunnar fikk ikke lenger spille spiss på førstelaget, men måtte spille på kanten eller sitte på benken. Og derfra var det ikke så lett å score mål.

De negative tankene begynte å surre rundt i hodet hans. Orket han dette mer? Heldigvis var det noen i Clausenengen som oppdaget hva som var i ferd med å skje. En av dem var Torbjørn Hansen. Han var leder for barne- og ungdomslagene i Clausenengen. Rett før fristen gikk ut, meldte han det nest beste guttelaget på en fotballcup i Sverige. På det laget visste han at Solskjær kom til å være den beste spilleren. I tillegg hadde han flere av sine beste kamerater der.

Planen fungerte perfekt. Solskjær fikk spille spiss, scoret masse mål og var stjerna på laget. Selvtilliten kom tilbake. Det samme gjorde gleden med fotballen.

Midtstopperne var like store som før. Og Solskjær like liten. Forskjellen var måten han tenkte på. I stedet for å være redd bestemte han seg for å gi litt blaffen.

Det var ikke så farlig om han fikk vondt etter en takling.

14

OLE GUNNAR SOLSKJÆR Født: 26. februar 1973 Sivil status: Gift med Silje Solskjær Barn: Noah, Karna og Eliah Klubber som spiller: Clausenengen, Molde, Manchester United Mål: Clausenengen (115 mål på 109 kamper), Molde (31 mål på 42 kamper), Manchester United (126 mål på 366 kamper) Landskamper: 67 (23 mål) Meritter som spiller: Premier League 1997, 1999, 2000, 2001, 2003, 2007, FA-cupen 1999, 2004, Champions League 1999, Inter kontinentalcupen 1999 Klubber som trener/manager: Manchester United reservelag, Molde, Cardiff, Molde, Manchester United Meritter som manager: Molde: Seriemester 2011 og 2012, cupmester 2013

Selv om det ikke var så mye muskler på kroppen hans, brukte Ole Gunnar de han hadde, til å gå i kroppen på forsvarsspillerne.

15