NORGE

1

2

INNLEDNING - LANDSKAPETS ÅND

© 2023 Kagge Forlag AS Bokdesign: Terese Moe Leiner Omslagsillustrasjon: Fra Røst, Lofoten. Foto: Erlend Haarberg Bildet på første side viser tafoni ved Tungeneset på Senja.

Forsats: Sognefjorden. Ettersats: Jostedalsbreen Foto: Reidar Müller, med unntak av s. 30: Wikimedia Commons/ Simo Räsänen, s. 32 (nederst): Wikimedia Commons/ Gaustadtoppen From Airplane, s. 52: Espen Roe, s. 55.

Wikimedia Commons/Gardnoskrateret, s. 73: Halvor Rosendahl/ Museum for universitets- og vitenskapshistorie, s. 74: Google Earth, s. 82: Jørn Hurum, s. 100-101: Lars Verket, s. 107: Bård Løken/Samfoto/NTB Scanpix, s. 138 (øverst): Malte Jochman, s. 138 (nederst): Morten Smelror, s. 139: Hans Arne Nakrem, s. 140-141: Morgan Jones og Sverre Planke, s. 145. Ove Arbo Høeg, s. 155: Luc Girod, s. 181: Herman Weiss, s. 182: Jørn Hurum, s. 185, 187: Snorre Olaussen, s. 196: Morten Smelror, s. 199: Senter for Geobiologi, UiB, s. 200: Thibaut Barreyre/imaggio.egu.eu, s. 206-207: Shutterstock/Offset/Robert Harding, s. 224: Widerøe, D.H. Djuv, Hestmark 2017, s. 236: Kåre Solbakken, s. 239: Jan Mangerud, s. 242: Wikimedia Commons/Alden Island 2011, s. 261: Verdalsbilder, s. 268: Widerøe/Akershusbasen/ MiA-Museene i Akershus, s. 294: Fredrik Høgaas/NGU, s. 295: Fredrik Høgaas/NGU Papir: Magno Natural 120 g Boka er satt med Le Monde Livre 10,3/15,5 pt.

Repro: JK Morris Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-3302-1

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

R E I DA R MÜLLER

NORGE L A N D E T VÅ R T GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR 60 STEDER – 60 FORTELLINGER OM NORSK NATUR

INNHOLD Innledning – landskapets ånd 10

DET ELDSTE NORGE – PREKAMBRIUM (4567–541 millioner år siden) 20 Norges eldste liv – Raipasfjellet i Alta 24 Et frastøtende fjell – historien om Stetinden og Lofoten 28 Stranden på toppen av Gaustatoppen 31 Angst og anortositter – Sirevåg i Rogaland 35 Gullfeber – Finnmarksviddas skjulte skatter 38 Norges vakreste sted – Persfjorden i Finnmark 41 Snøballjorden – Varangerbotn i Finnmark 46 En mystisk vulkan i Telemark – Fensfeltet 50 Meteoritt-katastrofen i Hallingdal – Gardnoskrateret 53

LIVET EROBRER LANDET – KAMBRIUM, ORDOVICIUM OG SILUR (541–416 millioner år siden) 56 Norges Toscana – Hadeland 60 En forhistorisk fossil-kirkegård – Middelalderparken i Oslo 67 Einstein on the beach – Snarøya 72 Norge i Syden – Limovnstangen ved Tyrifjorden 77 Runesteiner og forhistorisk liv – Ulvøya i Steinsfjorden 80 Innsjøen som forsvinner – Velfjord/Rana 84

FJELLETS TID – DEVON (419–359 millioner år siden) 92 Mysterier på Hardangervidda 96 Om fyllittene som bygde landet – Grøndalen på Hardangervidda 102 Hvorfor er Galdhøpiggen Norges høyeste fjell? 105 Ved Rondane 109 Norges viktigste sted gjennom tidene – Røros 117 Reisen til jordens indre – Leka i Trøndelag 121 Det hellige fjellet – Tromsdalstinden 124 Kollaps i Bergen 130 Om 100 millioner år er i allting glemt – Ålfoten i Bremanger 134 Norges eldste skog – Munindalen på Svalbard 137

UROENS TID – KARBON-PERM (359–252 millioner år siden) 140 Tropiske skoger i Asker 145 På Enerhaugen – vulkanene som formet Oslo 150 Nordmarkas eksplosive fortid 154 Sølvskatten under kongens by – Kongsberg 159 Et annerledes stykke Norge – vulkanøyene i Oslofjorden 163 Ørken i Brumunddal 169

DEN HEMMELIGHETSFULLE TIDEN – JORDENS MELLOMTID (252–66 millioner år siden) 172 Jungel på Andøya 176 Monsterøglene i havet –Janusfjellet på Svalbard 179 Historien om 15 000 milliarder kroner – Brønn 8/3-1 i Nordsjøen 184

NORGE I STØPESKJEEN (66–2,7 millioner år siden) 190 Landet med de kalde kyster – Longyearbyen på Svalbard 194 Farvel til Amerika – Norges dypeste sted, Molloydypet 197 La elva leve – Altagjelet gjennom 50 millioner år 201

ET LAND AV IS – ISTIDENE I NORGE (2,7 millioner år siden – 11 700 år siden) 206 Fjordlandet – Stryn ved Nordfjord 210 Sommerøyas iskalde fortid – Jomfruland 217 Vassryggen – en vitenskapsrevolusjon i Rogaland 223 Et land av Svaberg – Hvaler i Østfold 226 Dra til Helvete! – Espedalen i Gausdal 230 Myter i Rogaland – Sankt Olavsormen i Dalane 233 Mammutene i Gudbrandsdalen 235 Hemmeligheter fra den tapte tid – Fjøsanger i Bergen 238 Mysteriet strandflaten – Alden i Vestland 240 Huler i havgapet – Torghatten og Brufjellhålene 243

NORGE BLIR NORGE: VÅR MELLOMISTID – HOLOCEN (11 700 år siden til i dag) 246 Landet sett fra en myr – Kråkenes fyr 250 Brekollapsen – Jostedalsbreen 253 Som det stiger frem – Porsangerfjorden i Finnmark 258 Frogner-effekten – fra hav til matjord 265 Den verste naturkatastrofen – Verdalen 269 Ingen bor lenger under Ramnefjellet – Loen 272 Dommedag i Gudbrandsdalen – Skåbu i Innlandet 277 Det nakne landskapet – Lista og Jæren 282 Sno og granskog – Østlandet/Trøndelag 285 Jakten på Norges Atlantis – Agderia i Nordsjøen 288 Monsterbølgen som rammet Vestlandet – Askøy i Vestland 290 Kataklysme i Østerdalen – Jutulhogget 292 Antropocen i Norge – Sydvaranger Gruve i Kirkenes 296

Appendiks 302 Takk 304 Litteraturliste og anbefalt litteratur 305 Stedsregister 315

Neste oppslag: Grå gneiser fra toppen av Romsdalshorn. ▶

10

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

INNLEDNING – L AN DSKA P ETS ÅN D Mot øst raget Store Venjetinden, og mot vest hang Trollveggen svart over Romsdalen. Under meg, nede i dalen, slynget Rauma seg rolig gjennom åker og eng ut mot fjorden. Etter fem taulengder i den luftige nordveggen på Romsdalshorn hadde jeg nådd toppen. Nå så jeg utover et landskap som for mange turister definerer Norge – det er høye tinder, bratte stup, frodige daler og dype fjorder. Men fra toppen kan man også skue fjernt inn i den dype tid, for landskapet har en lang historie som strekker seg hundrevis av millioner av år tilbake. Flere tidsplan eksisterer side om side, de smelter sammen og gir landskapet sin egenart. For en geolog er det verken nok å nyte utsikten eller beundre tinderekken i synsranden; det dreier seg også om å begripe landskapets historie.

Da jeg sto på toppen av Romsdalshorn, befant jeg meg i gneisens rike.

Fra toppen er det utsikt over et landskap som er skåret ut av denne seige, harde bergarten som står så godt imot vær og vind og som dermed utgjør tindene her. Gneisen, som utgjør ett av tidsplanene i sagaen om dette landskapet, ble dannet en gang for rundt 1600 millioner år siden. Hvordan det så ut her da, er innhyllet i mørke: Kanskje var det en stor fjellkjede som tronet her? Var det i dypet av den at gneisen ble smidd og omdannet? Slik kan vi forsøke å gjenskape et for lengst tapt landskap, om enn kortfattet og fragmentarisk.

Gneisen jeg trår på, har et eldgammelt opphav, men landformene som omgir meg, er langt yngre. Norge er hevet opp de siste 60 millioner årene.

Elver gravde seg ned i landet og skapte dype kløfter. For 2,7 millioner år siden – under istidene – la breene siste hånd på verket. De gnagde seg ned i den godt over en milliard år gamle gneisen og meislet ut Romsdalen, som i dag strekker seg inn i landet som en grønn livsåre omringet av skrint grunnfjell. Der har vi mennesker slått oss ned, der har vi jaktet og dyrket

INNLEDNING - LANDSKAPETS ÅND

opp jorda de siste ti tusen årene, et kort øyeblikk i Romsdalens lange historie, men likevel så viktig for oss.

Som geolog er jeg tidsreisende i landskapet: Ved å studere terrenget og berget kan jeg fravriste det en historie, som her på toppen av Romsdalshorn – det kan være om svunne fjellkjeder, hav som en gang har bølget innover landet, eller om tykke kapper av is som har høvlet seg ned i terrenget. Ikke bare har vi fjernet de hvite flekkene på kartet og skutt oss ut i rommet – vi har også erobret vår lange forhistorie som strekker seg 4500 millioner år tilbake. Vi har dratt på en oppdagelsesreise inn i dyp tid, og for en historie som er avslørt! Ut fra denne kunnskapen stiger det en vulkan opp i horisonten i Oslo, et for lengst fortapt hav i Finnmark eller for den saks skyld et Romsdalen pakket inn i is.

Vårt langstrakte land har mange landskap, det er skogkledde åser, vidder, dype fjorder og daler, skjærgårder med blanke svaberg, kystlyngheier, åkrer og beitemarker eller storslagne fjell som i Romsdalen. De fleste av oss har en tilknytning til ett bestemt sted eller landskap. Kanskje kan vi snakke om genius loci? Et latinsk begrep som betyr noe slik som stedets ånd eller et steds atmosfære. Dette landskapet som trer frem for oss, og som kanskje akkurat du har kjært, det endrer seg, nesten umerkelig, og det er aldri helt det samme: Bare ta Romsdalshorn, som i løpet av et døgn kan gå fra å bade i solskinn til å bli innhyllet i regn og tåke. Sakte virker også erosjonen, som gjør at fjellet forandrer seg, umerkelig for oss i løpet av et menneskeliv. Når vi studerer landskapet kan vi granske hvordan omgivelsene våre endrer seg, som at brekappen som lå tykk over Romsdalen for bare 20 000 år siden, finslipte berget og hulet ut dalene. Vi kan ved å bruke vår geologiske forestillingsevne si noe om hvordan landskapet har utviklet seg over tid – og erkjenne at det bærer lag på lag av historie i seg som har betydning for oss og vårt liv.

Innen økologi snakkes det om at vi må ta hensyn til kronodiversitet, ikke bare artsmangfold: I et velfungerende økosystem bør en art opptre med mange ulike aldre. Ta for eksempel en skog: I en kulturskog som jevnlig snauhogges, er trærne stort sett jevnaldrende, men for at skogen skal ha

11

12

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

INNLEDNING - LANDSKAPETS ÅND

kronodiversitet, bør den inneholde alt fra flere hundre år gamle trær til spede spirer. Kanskje kan vi overføre dette begrepet til vårt syn på landskapet? At vi ikke bare betrakter landskapet slik det fremstår for oss i dag, men at vi blir nysgjerrige på landskapets svimlende lange historie. Slik at vi kan ta innover oss at det lendet vi vandrer i, bare representerer et øyeblikksbilde av en lang episk fortelling om landet vårt. Et lite høydedrag bak huset ditt kan være en slitesterk gammel vulkangang eller en hard kalkstein, proppfull av rester etter forhistorisk liv. Det å gjenskape dette forhistoriske landskapet og til og med sanse det kan gi opplevelsene våre ute i naturen et snev av nettopp kronodiversitet – og dermed en dypere forståelse av stedet du bor på, og av landet vårt.

«Mennesket er paa en vis maade som planter, knyttede til det sted, hvor de lever, til den jordbund, hvorpaa de træder, og de omgivelser, hvori de færdes», skrev geologen Knut Olai Bjørlykke i 1898. Landskapet vi lever i, former oss kanskje mer enn vi aner: For hva er Bergen by uten de syv fjell og fjorden? Eller Oslo uten de bølgende åsryggene som hviler bak byen?

Og hva er Sørlandskysten uten de glattpolerte svabergene? Den britiske forfatteren William Auden skrev om topofili – en slags tilknytning til et sted og dets landskap, nær beslektet med det ovennevnte begrepet genus loci. I utgangspunktet ble topofili knyttet til kulturelle objekter – det kunne være en gammel kirke, et spesielt hus eller en veistubb, men denne topofilien kan også kobles til naturen og til et landskap – det kan være den steile åsryggen der vi bor, den stupbratte fjorden eller åkerlappene som farges okergule i solnedgangen.

For en geolog er det nærliggende også å snakke om en topofili som spenner over store tidsrom: Vår topofili, altså vår tilknytning til landskapet, dreier seg nemlig om en dyp forhistorie der vind, is og vann har virket og meislet ut lendet. Denne historien kan være vanskeligere tilgjengelig for mange, den må fortolkes og sees gjennom en geologs blikk: Hva som skapte for eksempel kollen foran hytta eller bakken som må forseres på vei til og fra jobb, er nettopp et spørsmål om hvordan landet vårt er formet gjennom millioner av år.

Utsikt mot Rauma.

13

14

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

«Det er megen visdom å hente fra fjeldene … grå gneis og gammel granitt har øvet en større inflydelse i vår historie og på vort tænkesæt end både Harald Hårfagre og Erik Pontoppidan», skrev geologen Amund Helland for over 150 år siden. Har du først vært omgitt av grå gneiser på Romsdalshorn, er det vanskelig å være uenig i dette. En sak er hvordan vår naturhistorie griper inn i hva vi lever av i Norge: Petroleumsvirksomheten, gruvedrift, landbruk og kraftproduksjon er alle næringer som er nær knyttet til egenskaper ved norsk natur som igjen er tett koblet til vår lange naturhistorie. For hvordan har Norge blitt preget av en veldig algeoppblomstring for 150 millioner år siden utenfor kysten vår? Hva slags naturhistorisk hendelse har indirekte gitt opphav til byen Kongsberg? Og endelig, hvorfor ligger åkrene fete på Hadeland og rundt Mjøsa, mens de er spredt og skrinne bare litt lenger sør?

For å fortelle om Norges naturhistorie, om hva vi lever av og hvordan våre omgivelser har formet oss, har jeg valgt ut 60 steder. Nå har denne utvelgelsen skjedd etter mangfoldige turer rundt omkring i norsk natur, og for meg har skaden skjedd: Etter at jeg begynte å studere geologi, har det ballet på seg. En tur, som den til toppen av Romsdalshorn, er ikke lenger en tur; det blir en ekspedisjon, enten liten eller stor. Det kan være alt fra en kveldstur bort til en knaus midt i Oslo, rett ved der jeg bor, til å bli fløyet med helikopter inn i Svalbards ødemark. Det som motiverer meg, er tanken på at det kan skjule seg noen hemmeligheter der ute som jeg kan avsløre eller få en litt bedre forståelse av.

I denne boka skal jeg begynne i den tidsperioden vi kaller prekambrium, som ble innledet for hele 4567 millioner år siden. Store deler av Norge består av bergarter fra denne tiden, og det er tema for kapittel 2. Vi skal sveipe over disse uhyre lange tidsrommene og besøke blant annet Lofoten, Gaustatoppen, Gardnoskrateret og ikke minst Finnmark, fylket med de eldste bergartene og sporene etter liv i landet vårt.

For 542 millioner år siden begynte perioden kambrium. I kapittel 3 skal jeg ta for meg denne tiden sammen med de geologiske periodene ordovicium og silur, et tidsrom som har formet landet vårt på flere måter. Vi

INNLEDNING - LANDSKAPETS ÅND

skal kjenne på jorda på Hadeland, et av Norges kornkamre, undersøke runesteiner fra Ringerike og ikke minst besøke et fascinerende underjordisk landskap i Nordland.

En enorm fjellkjede reiste seg i landet vårt for om lag 400 millioner år siden. Det skjedde i devon. Fjellkjeden har formet det norske landskapet, noe vi skal berøre i kapittel 4. Som vi skal se, har blant annet Rondane, Jotunheimen, Leka i Nord-Trøndelag og Røros blitt preget av denne hendelsen.

Vulkaner ruvet i Oslo for 300 millioner år siden. Da revnet jordskorpen i det som en gang skulle bli hovedstaden vår. Dette er en begivenhet som har formet landskapet langs en sone fra Langesund i sør til Brumunddal i nord, den såkalte Oslo-riften. Dette skjedde i karbon og perm, som barket i gang for 360 millioner år siden, et tidsrom jeg vil ta for meg i kapittel 5.

Der skal vi stifte bekjentskap med en rekke steder som er preget av denne

15

Trollveggen.

16

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

17

Trollstigen.

18

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

hendelsen, som Enerhaugen i Oslo, Sletterøyene i Østfold, Asker og ikke minst Kongsberg.

For 251 millioner år siden er vi inne i jordens mellomtid – eller dinosaurenes tidsalder, som består av periodene trias, jura og kritt. Fra denne tiden finnes det knapt bergarter i Fastlands-Norge, med unntak av en liten flekk på Andøya – og dit skal vi også i kapittel 6. Vi skal dessuten sneie en liten tur ut i Nordsjøen og helt nord til Svalbard i dette korte kapitlet.

Et annet kort kapittel tar for seg kenozoikum, en æra som begynte – bokstavelig talt – med et brak for 66 millioner år siden. Da dundret en asteroide inn i jorden og endret livet her for godt. Selv om bergarter fra denne tiden er fraværende på fastlandet i Norge – utenom de fra kvartærtiden – kan vi fortelle noe om kenozoikum ved å studere de flate, avkappede fjellene på Svalbard, som rundt Longyearbyen. Sammen med at Norge og Grønland skled fra hverandre i denne perioden er dette et av temaene i kapittel 7.

I kapittel 8 tar jeg for meg kvartærtiden, eller istidene. Denne perioden ble innledet for 2,7 millioner år siden. Få perioder har formet landet vårt mer enn disse istidene, som skapte det vi i dag tenker på som Norge, med høye fjell, dype fjorder og brede daler. I dette kapitlet skal vi blant annet besøke svaberg på Hvaler, raet på Jomfruland og Norges største jettegryter i Gausdal.

Vi er nå i vår epoke, mellomistiden holocen. Den begynte for 11 700 år siden. Selv om denne perioden er kort, sett i lys av de enorme tidsrommene vi har leflet med, er vår egen mellomistid likevel en av de viktigste. I kapittel 9 skal vi reise blant annet til kystlyngheiene på Lista, jordpyramidene i Skåbu og ikke minst til steder der vi kan bevitne at landet vårt stiger frem, bokstavelig talt, som i Finnmark.

Da jeg vokste opp i Lommedalen, en jordbruksbygd i Bærum, reflekterte jeg ikke mye over stedets landskap. Jeg bare var i det, levde i det. Det var mine omgivelser. Vi klatret i de bratte åsryggene ovenfor huset, vi løp gjennom skogene og lekte krig på jordene. Som geolog ser jeg nå annerledes på dette landskapet: At det er bratte åser bak barndomshjemmet mitt,

INNLEDNING - LANDSKAPETS ÅND

skyldes at de består av seige og slitesterke vulkanske rombeporfyrer, mens der åkrene duver nede i gata, lå havet for bare 11 000 år siden og dumpet leire og sand slik at jorda i dag er dyrkbar. Den vakre, brede dalen som hviler så rolig med åkerlapper og skog, var for bare 20 000 år siden dekket av is. Om vi kan fortolke og forstå dette landskapet og dets mange tidsplan, kan vi oppnå en intimitet med det; ja kanskje er det slik vi kan nærme oss stedets ånd – genius loci.

Så hva ønsker jeg med denne boka? Hans Børli hadde et poeng da han skrev: «Aldri så lite kunnskap om tingene får dem straks til å rykke nærmere, i en ny fortrolighet.» Målet med denne boka er nettopp å gi deg litt mer kunnskap om, eller for den saks skyld fortrolighet til, vårt lands lange historie, så kanskje naturen fremstår som enda rikere og ikke minst mer interessant – enten det bærer til fots over storslagne vidder, i fly over høye tinder eller i bil gjennom trange daler.

20

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

21

DET ELDSTE NORGE

PREKAMBRIUM, 4567–541 MILLIONER ÅR SIDEN

22

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

OM DU RANGLER OVER BESSEGGEN , soler deg på holmer og skjær i Kristiansand eller vandrer gjennom skogen i Østmarka utenfor Oslo, befinner du deg på over en milliard år gammelt grunnfjell. «Furet og veirbidt og træet af tidens tand, et gammelt land, ogsaa geologisk talt, som faa andre», skrev geologen Waldemar Brøgger for over hundre år siden og kalte dette eldgamle fjellet med dets rette navn, nemlig grunnfjellet. Nå har dette ordet gått inn i det norske språket som noe stabilt og vedvarende: Det snakkes om grunnfjellet i alt fra politikk til musikkliv og norsk fauna.

Det prekambriske grunnfjellet utgjør grovt regnet 70 prosent av berggrunnen i Norge. Landet vårt ser derfor herjet ut, som ansiktet til en olding – eldet av forvitring over millioner av år. I disse eldgamle bergartene er det dunkle vitnesbyrd om hva Norge har vært igjennom i prekambrium: Hav har åpnet seg og gått til grunne. Fjellkjede etter fjellkjede har reist seg, som den svekofenniske (ca. 1900–1800 millioner år siden), Den gotiske (ca. 1750–1500 millioner år siden) og den svekonorvegiske fjellkjeden (ca.

1150–950 millioner år siden), og sammen har de sveiset Norge sammen til hva det er i dag. Enten det er i Arendal eller i Molde, går vi på de nedslitte restene etter disse fjellkjedene – de former nå skorpen, oppimot 40 kilometer tykk – som vi lever på og kaller Norge.

Skal vi trå på den eldste bergarten i landet vårt, må vi nordover. For

◀ Forrige oppslag: Vøringsfossen og over 1000 millioner år gamle gneiser.

23

800 millioner år gammel sandstein, Ekkerøya i Finnmark.

noen år siden hakket geologer ved Universitetet i Oslo løs en bit av en stein ved Skillefjord i Alta i Finnmark. Da de daterte den, viste det seg at den var 3102 millioner år gammel. Dette er så langt Norges eldste bergart, og det er her vårt lands historie begynner for drøye tre milliarder år siden. Fortellingen om hvilken bergart som er eldst i landet vårt, har for øvrig endt med å bli en føljetong det er vanskelig å henge med på. Lenge ble en 2902 millioner år gammel gneis funnet i Jarfjord i Finnmark regnet som den eldste i landet. Vegvesenet satte til og med opp et skilt der det sto «Norges eldste fjell». Så gikk det et par år, og så ble en enda eldre gneis datert i Laks­elv, og den var 3002 millioner år gammel. Før Vegvesenet hadde rukket å flytte skiltet dit, detroniserte bergarten i Alta rekorden med sine 3102 millioner år – en alder jeg ble gjort oppmerksom på rett før denne boka skulle gå i trykken. Siste ord er neppe sagt i saken. Vi bor med andre ord i et eldgammelt land, som blir stadig eldre.

Hva som skjedde da disse eldste bergartene ble dannet i landet vårt, kan vi bare gjette oss til: Størknet de i dypet under veldige vulkaner? Ble de senere presset ned i dypet av mektige fjellkjeder? Bevisene er dunkle og visket bort, men dette eldgamle berget forteller oss like fullt en historie om landet vårt, om hvordan det har utviklet seg over svimlende tidsrom, og om hvordan grunnfjellet preger landskap og liv.

24

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

NO R GES ELDSTE L I V – RA I PAS FJ EL L ET I ALTA

Alta er omgitt av frodige åsrygger som bølger grønnkledd av krokete bjørketrær. I bakkant av byen reiser det seg en nut med en forhistorisk hemmelighet – Raipasfjellet. Sommeren 1914 skred geologen Olaf Holtedahl opp de steile bakkene til fjellet. Han var 29 år gammel og hadde nylig oppnådd sin doktorgrad. Han var på feltarbeid i Finnmark, og det var på Raipasfjellet han gjorde en forunderlig oppdagelse: Oppe i fjellsidene la han merke til et «specielt lag» med «cylindriske rør» som hadde en «koncentrisk bygning».

Eldste spor etter liv i Norge. Steintuene på bildet er såkalte stromatolitter.

De ble dannet av bakterier for 2000 millioner år siden.

DET ELDSTE NORGE

Selv om han beskriver dem nøkternt og kjølig, kan vi ane et ildfullt engasjement bak den tørre beskrivelsen. Ingen hadde sett dette før ham, og enhver forsker som har kjent på denne følelsen, vet hvor kostbar den er.

Holtedahl var overbevist om at dette var spor etter tidlig liv på jorden, og i sin rapport fra feltturen trakk han frem lignende strukturer som var beskrevet både i USA og på Kaninhalvøya i Russland. Men hva slags rester etter liv hadde han funnet? Holtedahl konkluderte med at han hadde kommet over stromatolitter. Det Holtedahl avslørte for drøye hundre år siden, har vist seg å være Norges hittil eldste spor etter liv: om lag 2000 millioner år gamle. Alta kan dermed smykke seg med to rekorder: De har både den eldste bergarten i landet vårt og de eldste restene etter liv – inntil videre.

På Raipasfjellet er stromatolittene bemerkelsesverdig godt blottet. De små forsteinete tuene er lett gjenkjennbare i form av tynne, konsentriske lag som bølger bortover i en gulbrun dolomitt, en karbonatbergart med mye magnesium. Stromatolittene ble dannet ved at klebrige lag av bakterier eller alger fanget slam i vannmassene og bygde små, fotballstore tuer i havet. Da jeg besøkte stedet, var det med en viss ærefrykt jeg lot hånden gli over disse urgamle sporene etter bakterier. De har regjert kloden ufattbart lenge før det livet vi kjenner i dag, utviklet seg. Men tar du turen opp på Raipasfjellet for å ta disse sporene etter Norges eldste liv i nærmere øyesyn, er det ikke enkelt å finne frem. Her er det verken plaketter eller informasjonstavler som forteller om fjellets unike arv. På Alta museum er riktignok en bit av de unike stromatolittene utstilt i en monter – godt gjemt nede i kjelleren utenfor herretoalettet.

Du kan beundre slike stromatolitter flere steder i Finnmark, som i fjæra flere steder langs Porsangerfjorden. Her er de enda vakrere og bedre blottet enn på Raipasfjellet. De ser nesten ut som grå og svarte baderomsfliser fra 1970-årene, glattpolert av bølgene glinser de med psykedeliske mønstre. Disse stromatolittene er imidlertid «bare» 700 millioner år gamle. Også de befinner seg i dolomitter. Ute ved kysten har disse dolomittene blitt formet av bølgene og danner fascinerende klippeformasjoner, også kalt rauker, som trollene i Trollholmsund. De står på vakt med det iskalde Barentshavet som kulisse.

25

26

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

Trollene i Trollholmsund. Rauker av dolomitt i Finnmark.

Stromatolitter representerer noen av de eldste sporene etter liv på jorden, og av forskerne er de blitt kalt «figurative gravsteiner til våre tidligste forfedre». I Pilbara i Australia er det oppdaget stromatolitter som er 3500 millioner år gamle – de knuser selv alderen til Alta-oldingene. Stromatolittene er fortsatt iblant oss, men de er langt mindre utbredt enn i prekambrium. Reiser du til Florida eller Shark Bay i Australia, kan du selv oppleve dette mirakuløse fenomenet som har pågått på kloden i milliarder av år: Kolonier av bakterier fanger kalkslam i havet, og algemattene danner små steintuer som bygger seg opp lag for lag over havbunnen. De fortjener sitt kallenavn: «living stones».

Det er flere naturhistoriske severdigheter på Raipasfjellet. Her og der har vann uthulet kalksteinen, og det snor seg små karsthuler inn i fjellet.

Med ett forsvinner bekker ned i hull, for så å komme ut igjen litt lenger nede i søkket. Naturen på Raipasfjellet viser også hvor viktig berget er for vegetasjonen – som igjen er essensielle for oss mennesker. Lapprosen trives

DET ELDSTE NORGE

for eksempel på bånd av dolomitter i fjellet, mens fjell-lok, gulmjelt og firblad forekommer i store mengder i soner med dolomitt. Da botanikeren Nicolai Lund reiste gjennom området, kalte han Alta for «Finmarkens Paradiis». I dolomitten er det også malmårer med kobber, som de på 1800-tallet utvant på Raipasfjellet, men også i Kåfjord, en snau mil unna.

Også annet liv i prekambrium er avslørt i landet vårt. Litt lenger øst i Finnmark, nærmere bestemt på den veiløse og øde Digermulen-halvøya, ble det på slutten 1980-tallet gjort en usedvanlig oppdagelse. Da kom den amerikanske geologen Jack Farmer over oppsiktsvekkende fossiler som tilhørte den sagnomsuste ediacara-faunaen. De viste seg å være 550 millioner år gamle. Ediacara-dyrene ble først ordentlig beskrevet sent på 1950-tallet, etter et funn av skoleeleven Roger Mason. Han kom over et bladlignende fossil i en prekambrisk bergart i Charnwoodskogen utenfor Leicester i England. På den tiden var det opplest og vedtatt at det ikke fantes fossiler av såpass store flercellede dyr i prekambriske bergarter. Blant annet Masons funn var med på å endre denne oppfatningen.

På eksotiske Digermulen har en gruppe forskere fra Universitetet i Tromsø, ledet av Anette Högström, i de senere årene hakket frem en rekke fossiler av flere ulike ediacaraer, som aspidella og swartpunia. De var lenket fast i havbunnen og hadde en fjær som de filtrerte havvannet med på jakt etter byttedyr. Et annet kjent dyr var dickinsonia, som så langt ikke er funnet i steinlagene på Digermulen. Den kunne bli én meter lang og lignet en levende dørmatte som flakket rundt på havbunnen. I Finnmark har også forskerne kommet over store mengder fossiler som de ikke helt klarer å artsbestemme: De har, betegnende nok, fått navnet problematica. Det kan med andre ord være krevende å riste ut en historie av de eldgamle prekambriske bergartene.

Beveger vi oss sørover til Stetinden og Lofotenhalvøya, kan også landskapet og berggrunnen her fortelle en historie som strekker seg langt tilbake i prekambrium.

27

28

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

ET F RASTØTEN DE FJ EL L – H I STOR I EN OM STET I N D E N O G LO FOT E N

Stetinden er gudenes ambolt, skrev filosofen og fjellklatreren Petter Wessel Zappfe. Gråsvart og mektig reiser fjellet seg opp fra Tysfjorden. For briten William C. Slingsby var derimot Stetinden «the ugliest mountain I ever saw», og en av førstebestigerne av fjellet, Ferdinand Schjelderup, skrev: «saa overlegen den saa ut i al sin frastøtende kraft». Disse lite flatterende karakteristikkene hindret ikke at Stetinden ble kåret til Norges nasjonalfjell i 2002. Selve Stetinden, hard og stri mot tidens tann, står opp som nettopp en ambolt innerst i Tysfjorden. Seig, ja, men hvorfor? Fjellet består av slitesterke granitter og syenitter som størknet i store magmakamre i dypet av jordskorpen for om lag 1,8 milliarderr år siden. I løpet av millioner av år har vann og is meislet ut landskapet, der de hardeste bergartene har stått imot erosjonens kraft og i dag danner ruvende fjell, som nettopp Stetinden.

Vender man blikket vestover fra den 1393 meter høye toppen, skuer man mot Lofotveggen, rekken av tinder som den britiske naturforskeren Robert Everest på begynnelsen av 1800-tallet sammenlignet med tennene i en haikjeft. Selve navnet, tror enkelte, kommer av lo, som betyr gaupe, og som er satt sammen med fotr, som betyr fot. Altså gaupefot. Navnet tror man kommer av den forrevne kyststripen som stikker ut i havgapet, og som er formet nettopp av forvitring og erosjon av det eldgamle grunnfjellet.

Men hvor langt tilbake strekker egentlig historien om Lofoten seg?

Ytterst på tuppen av halvøya forbi Reine og helt ut mot Å reiser det seg høye fjell av gneiser der aldrene er like svimlende som stupene: For 2,8 milliarder år siden ble disse bergartene dannet i dypet, og de er blant de eldste i landet. Senere ble disse bergartene gjennomskåret av langt yngre bergarter som «bare» er 1,8 milliarder år gamle – og som dermed er jevnaldrende

DET ELDSTE NORGE

med dem som forekommer på Stetinden. Selv om vår geologiske historie er sløret såpass langt tilbake i tid, antar man, grovt fortalt, at Skandinavia da var involvert i en fjellkjedekollisjon. Store mengder magma trengte opp gjennom jordskorpen og størknet etter hvert i dypet – ikke ulikt det som skjer i Andesfjellene i dag. Denne fascinerende hendelsen ga opphav til det vi kaller det transskandinaviske intrusivbeltet, og uten denne hendelsen ville verken turistmekkaet Lofoten eller fjellet Stetinden eksistert.

Disse bergartene som utgjør Lofoten, er robuste; de står standhaftig imot erosjonen. Dette har skapt denne forrevne og taggete tinderekken som bøyer seg ut i havet. Ved Leknes er det en sone med lett-eroderte glimmerskifre. De har gitt opphav til et roligere landskap med grøderik beitemark omkranset av skyhøye, gneisete tinder. Det var også nær Leknes – selvsagt ikke tilfeldig, gitt det gode jordsmonnet – at høvdingsetet lå i middelalderen. Hvis du gjør et søk etter kulturminner i Lofoten, er dette området pepret med gravhauger og gamle bosetninger fra jernalderen. Her kunne befolkningen høste av havet samtidig som de kunne dyrke jorda og holde husdyr.

At Stetinden – og rekken av tinder i nord – er fjell i dag, er innviklet å forklare; det har bokstavelig talt gått opp og ned for landet vårt gjennom den dype tid. Selv om berget er et par milliarder år gammelt, er landformene unge. Den flate, fotballbane-store toppen av Stetind vitner om dette: Den plane toppen ble trolig formet for snaue hundre millioner år siden, og den minner oss om at landet vårt en gang var en kystslette. Flaten som ble dannet, kaller vi for den paleiske flate. Det er den vi kan vandre over på toppen av Stetinden – og på flere andre topper i Norge, som Romsdalshorn og Skåla i Loen. Men hvordan ble denne sletten løftet til slike høyder? Jo, for 60 millioner år siden begynte landet vårt å stige – noe jeg kommer tilbake til – og ikke bare Stetinden, men hele tinderekken i Nord-Norge ble hevet opp, godt over kilometeren. Det er mektige historier som er meislet inn i nasjonalfjellet vårt.

Stetinden-massivet er som sagt en del av det transskandinaviske intrusivbeltet. Dette beltet strekker seg fra Kvaløya i Troms i nord til Lofoten og

29

30

NORGE – LANDET VÅRT GJENNOM TRE MILLIARDER ÅR

Tysfjord og videre sørover til Børgefjell og helt ned til Trysil i sørøst før det forsvinner inn i Sverige. I Trysil finner vi lavaer og pimpsteiner fra denne tiden. Ja, Skandinavia var et ildsprutende sted for 1800 millioner år siden.

Når vi først er innom Trysil, kommer vi ikke utenom trysilsandsteinen, som ble avsatt i vide innsjøer og brede elvesletter en gang i prekambrium.

Sandsteinen er blitt brukt til alt fra bygningsstein til brynestein, og har du øynene med deg, kan du se flotte, utskårne blokker av rustrød sandstein flere steder i Trysil. Ved Bråtåfallet ved Fulufjellet nasjonalpark skaper benker av trysilsandsteinen små, yndige fossefall og kulper. Her kan du – fengslende nok – beskue 1250 millioner år gamle bølgeslagsmerker som nesten ser ut som de ble dannet i kulpen rett foran deg.

Som vi skal se, finnes det flere steder i Norge der vi kan utforske for lengst tapte tider og spor etter svunne elver og innsjøer. Ett av disse stedene er Gaustatoppen i Telemark.

Norges nasjonalfjell, Stetinden. En bauta meislet ut i 1800 millioner år gamle granitter og syenitter.

DET ELDSTE NORGE

ST R ANDEN PÅ TOP P EN AV G AUSTATOP P EN

Gaustatoppen troner som en pyramide i indre Telemark. Fjellet har et mytisk skjær over seg som få andre fjell i Norge er forunt. Denne toppen, mente vandreren, journalisten og forfatteren Aasmund Olavsson Vinje, overgikk de andre fjellene han hadde sett i Norge. De var «kverdagslege og klumpne og tunge» sammenlignet med den lette og yndefulle Gausta som «sit fager og syneleg fraa alle Sidur med den kvitrandutte Kjolen sin i himilblaat og tvær Foten sin i Rjukan».

I 1595 var biskop Jens Nilssøn på visitas i Telemark og passerte Gausta.

Han så et «forferdeligt høigt field» og at «der neppelig findis høyre field synden fields». Ja, var egentlig Gausta Norges høyeste fjell? Først drøye 200 år senere ble påstanden testet. Det ønsket geologen Jens Esmark – en gjenganger i denne boka – å finne ut en augustdag i 1810. Han tok fatt på turen fra Langfondseter. På veien opp måtte Esmark passe på at sakene og klærne hans ikke ble spist av geiter og sauer. Spesielt likte dyrene læret i salen, som var saltet av svetten til hestene. Etter en strabasiøs ferd gjennom et terreng overstrødd av store, kantete steinblokker nådde han toppen. Med sitt barometer slo Esmark fast at Gaustatoppen var lavere enn både Rondane og Snøhetta.

Siden Esmark besteg toppen, har hundretusener av mennesker besøkt den, godt hjulpet av en taubane som er anlagt inne i fjellet. Da planleggingen av banen opp til toppen av dette symboltunge fjellet i Telemark tok til på 1950-tallet, tente naturverner og filosof Petter Wessel Zappfe på alle pluggene. Skulle virkelig fjellet gjøres tilgjengelig på denne måten? «Selskapet, som stiger ut av bilene, og får tinden servert à la carte sammen med karbonaden, har legitimert sig, ikke ved kraft av utholdenhet eller kjær-

31