Mr.Hell

MORTEN HEGSETH

MR. HELL

© 2023 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: The Odd Society ved Jone Fjellstad Omslagsfoto: Ida Bjørkvik Art Direction: Jone Fjellstad MUA: Sondre Håland Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Fanwood 12/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-3293-2 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til mamma.

Sorry.

For everything I long to do No matter when or where or who Has one thing in common too It’s a, it’s a, it’s a, it’s a sin It’s a sin Pet Shop Boys, «It’s a Sin»

TUSENKRONERSSPØRSMÅLET Av og til, fordi jeg er kjendis, blir jeg i intervjuer spurt om hvordan jeg vil beskrive meg selv. De kunne like gjerne spurt meg om hva kvadratroten av pi er, om svaret på kreftgåten eller hvordan vi kan få fred på jord. Svaret er at jeg ikke vet.

Jeg kan sitte på nachspiel hos Hells Angels den ene dagen, for så å fingerhekle med rosenterapeuter den neste – og ha det like fint begge steder. Som tenåring gikk jeg med palestinaskjerf og skrek om væpna revolusjon. Jeg meldte meg inn i Rød Ungdom og holdt engasjerte foredrag om sosialisme og likestilling. Mest fordi jeg mente det, litt fordi jeg var stormforelsket i lederen av ungdomspartiet, Bjørnar Moxnes.

Spol noen år frem i tid, og der ligger jeg – på Botox-benken, klar for å gjøre meg evig ung. Pen må jeg jo være når jeg iført 20 000-kroners dress fra Bottega Veneta skal hulkegråte og gi influensere «10» for en «ekstremt rørende rumba» i Skal vi danse.

Hva skjedde? Hvem i helvete er jeg?

Lenge trodde jeg at jeg som voksen ville falle på plass.

Lande i meg selv – vokse inn i voksenlivet. Her er jeg, liksom.

Men en følelse – min følelse – av opprør og usikkerhet herjer fremdeles i meg.

9

– Hva vil du ha svar på? spurte psykiateren under vårt første møte.

– Først og fremst vil jeg vite hvem jeg er, svarte jeg.

Han smilte.

– Da tror jeg du må skrive. Få det ned på papiret. Hvis du skriver, kommer du til å forstå mer, det lover jeg deg. Kanskje du til og med finner tilbake til noe du har mistet.

Så nå sitter jeg her, foran en rosa MacBook med klistremerker.

Denne boken er mitt narsissistiske prosjekt for å prøve å huske og forstå. For alt jeg vet, er det et like stort selvbedrag som Instagram-bildene mine med vintagefilter og altfor sterk kontrast. Kanskje er det ingenting annet enn en selfie i tekstform.

Jeg gir det et forsøk: Velkommen til mitt liv, til min journal.

Til min selfie.

En del navn og detaljer i denne boken er endret av hensyn til andre. Den eneste som har opplevd alt jeg skriver om, er meg.

Dessverre. Og heldigvis.

DRØMMEN OM ROY «Imagine that you are a very small chicken. You just hatched. You just opened your eyes for the first time. All ducks are yellow. And you too ...

But you are much more beautiful than the rest.

You are special.»

Léo i Close

For en som har levd etter prinsippet om å fortrenge fortiden og alltid jaget etter neste opplevelse, har det sittet langt inne å se seg tilbake. Men alle har en begynnelse – her er min: Jeg vokste opp i et rødmalt hus i Stjørdal, en by med 20 000 innbyggere hvorav fire av dem var mamma, pappa, broren min Martin og meg. I tillegg har jeg to halvsøsken, men de er såpass mye eldre enn meg at jeg ikke kan huske dem fra barndommen.

Mamma jobbet som resepsjonist og allrounder i lokalavisen Stjørdalens Blad. Drevet av sin egen nysgjerrighet var hun en ivrig informant for avisen og tipset om alt fra lokale tragedier til egne barns prestasjoner. Hver gang journalistene fulgte 13

opp tipsene hennes, pekte hun stolt på avisforsiden og sa: «Det der, det var det jeg som tipset om.» Pappa jobbet turnus som boresjef på plattform. Ulempen var at han var mye borte, fordelen var at han annenhver uke kom hjem med det vi kalte «flykoffert», en godterieske full av Salte Ufo, Seigmenn og Smørbukk. Broren min, som mamma uten blygsel sier er «hakket mer organisert enn deg», var den stabile i familien.

Flink i fotball, utdannet seg innen programmering – han var og er min rake motsetning.

Jeg følte meg både elsket og trygg. Vi spiste pizza på fre­ dager og dro til Syden i feriene.

Likevel knitret det i meg av opprør. Hele barndommen og ung­domstiden drømte jeg om å frigjøre meg. Uten at jeg helt visste fra hva.

Jeg hatet selve konseptet med det å være barn. Det betydde at de voksne hadde fargestiftene som bestemte hvordan livet mitt skulle se ut. Blå skyer, gul sol og grønt gress. Fuck det.

Jeg ville tegne utenfor rammene og bestemme fargene selv.

Mitt liv skulle ha en rød sol i flammer og sorte skyer, og gresset kunne gjerne være lilla.

Jeg var åtte år gammel da jeg forelsket meg for første gang. Året var 1994, og han sto der, smilende på isen, vakker som en gud i rød trikot.

Hetten på skøytedrakten var dratt ned, og Ådne Søndrål var både svett og blank på bildet i Se og Hør. Jeg husker til og med hvor på siden bildet var plassert, det lå i en halvsirkel nederst i høyre hjørne. Ådne fikk sommerfuglene i magen til å flakse så det kilte i hele meg. Jeg klarte ikke slutte å se på ham.

14

Det var omtrent samtidig at Familiesagaen De syv søstre ble en snakkis og fast helgefavoritt. Tv-serien fra tettstedet «Solbekk» var Norges første såpeopera, og sjangeren tro ble Gry, Bjarte og alle som bodde der, rammet av voldtekt, koma, utroskap, drap og løsunger som dukket opp uten forvarsel.

Døde noen, gjenoppsto de som den eneggede tvillingen ingen visste eksisterte. Det bugnet av drama, men den eneste jeg brydde meg om, var Roy. Han var bestevennen til den leopardkledde trenings­instruktøren Billeba, et vennskap som etter hvert fikk store utfordringer da Roy ble sammen med Billebas mann Frode. Roy hadde morgenkåpe, sving i hoftene og var både morsom, klok og annerledes. Roy var frihet, og jeg kunne gjort hva som helst for å være Frode.

Roy var viktig for meg. Han var en bekreftelse på at jeg betydde noe, på at sånne som meg eksisterte. Ikke minst var det en bekreftelse på at jeg var et vi, og vi hadde verdi nok til å få plass på tv-skjermen i beste sendetid på en lørdag.

Da programmet var på sitt mest populære, leste jeg et intervju med Roy, eller Simon Andersen, som han egentlig heter, der han og kjæresten holdt rundt hverandre på en kjendisfest i Oslo. Han var sånn i virkeligheten også. I skjul leste jeg intervjuet om og om igjen og beundret bildene.

Mens skuespillerne spilte ut dramaet på skjermen, hadde jeg også min egen lille teaterforestilling hjemme i stuen. For selv om jeg aldri var mer skjerpet, spent og til stede enn når jeg hørte den umiskjennelige lyden av saksofon i De syv søstrevignetten, stålsatte jeg meg også for ikke å gi uttrykk for hvor høyt jeg elsket Roy. Jeg måtte forhindre at familien min skulle skjønne at jeg lengtet etter et liv i rosa morgenkåpe sammen med Frode. Ikke vet jeg hvorfor, for selv om jeg på ingen måte

15

er vokst opp i et hjem hvor vi diskuterte kjønnsteori og hyllet fri seksualitet, har jeg aldri hørt eller opplevd at foreldrene mine snakket ned homofile.

Dette var likevel på tidlig 90-tall. Homofile og lesbiske var en sjeldenhet vi lot oss både fascinere og underholde av.

Transseksuelle visste vi knapt hva var. Hver gang det ene mannlige paret som bodde i Stjørdal, tilfeldigvis syklet forbi hjemmet vårt, skrek mamma til av glede, sprang mot vinduet og hvinte: «Se, der sykler homsene. Jeg elsker dem!»

Vi spiste som alltid hjemmelaget pizza med brent bacon dynket i bearnéssaus på lørdager. Over den drysset vi et tykt lag grillkrydder som broren min hadde stjålet en natt på den lokale burgersjappa, til mammas store begeistring. Han var sju år eldre enn meg og fikk irriterende nok alltid lov til å være lenger ute. På toppen, over bearnésen og grillkrydderet, laget vi solide sirkler med ketchup. De voksne drakk vin mens jeg og broren min hadde hvert vårt store glass med cola og isbiter.

Jeg kan fremdeles ikke tenke meg noe mer idyllisk.

Når serien brått skiftet fra konemishandleren Bjartes stue til hjemme hos Roy, holdt jeg pusten. Det var en blanding av jubel og intens skrekk hver gang Roy fikk tv-tid. Jeg var aldri så nære på å bli avslørt som akkurat da. Og når Roy hadde fått sine tilmålte minutter, var jeg like sliten som om jeg hadde passert målstreken etter et maraton. Som jeg elsket å se på Roy, og som jeg hatet å late som. Det var mitt livs prestasjon, og jeg hadde fortjent en Oscar for gjennomføringen. I det minste en Gullrute.

Slike situasjoner var det egentlig ganske mange av. Panikken når foreldrene mine av og til sa «Morten, det er noe jeg må

16

spørre deg om», eller Gud forby «Når er du hjemme etter skolen? Vi må ta en prat», var total. Hjertet mitt stoppet opp, og jeg var overbevist om at nå, ja, nå hadde de skjønt det. På rekordtid måtte jeg legge en slagplan og en forsvarsstrategi.

Var det flere som visste det? Hvilke konsekvenser ville det få? Kunne jeg fortsette på skolen? Skulle jeg være ærlig eller finne på en unnskyldning? Jeg skjønte fullt og helt om ingen ville fortsette å være venner eller i familie med meg nå som det var avslørt at jeg var en vandrende grusomhet som hadde løyet for dem i alle de år.

Hver gang jeg havnet i situasjoner som dette, galopperte hjernen min av gårde for å finne ut hvordan de hadde skjønt det. Hadde jeg glemt å slette internettloggen på familiens stasjonære datamaskin da jeg googlet Simon Andersen?

Nils, som jeg gikk i klasse med, truet meg alltid med bank, og det kunne han gjøre bare han så meg. Han pleide å rope at jeg var en ekkel jævla soper med den kvalmeste femi-gangen han hadde sett i hele sitt liv. At jeg reiste meg opp fra stolen i klasserommet, var nok til at min indre Roy kunne avsløres.

Hver dag prøvde jeg å gå annerledes. Mindre hofter og rettere i ryggen var regelen. Kanskje jeg bare hadde glemt meg en dag, så alle hadde skjønt det? Jeg rettet meg opp bare ved tanken og stivet av hoftene etter beste evne. Ett skritt frem, og så det neste. Kontroller deg, Morten. Jævla ekle femi-faen.

Når foreldrene mine endelig fikk spurt meg om det de hadde annonsert at de lurte på, var jeg som regel i ferd med å besvime.

– Har du lyst til å ligge over hos tante på fredag? Vi er blitt invitert på fest, kunne mamma si.

17

Fanfare og trommevirvel og eksplosjon på innsiden.

Domme­­dag var utsatt.

– Ja, for guds skyld, JA! Igjen hadde jeg kjøpt meg litt tid. Slik var det. Et spørsmål jeg trodde ville snu min verden opp ned, dreide seg alltid om bagateller. Pizza eller pasta på fredag? Tante eller hjemme alene på lørdag? Campingvogn i Danmark eller Bulgaria til sommeren? Hva vil du?