Page 1


Katarina von Bredow

Oversatt av Line Almhjell (MNO)


© Katarina von Bredow and Natur & Kultur 2018 First published by Natur & Kultur 2018 Published in agreement with Koja Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2019 Originalens tittel: Leo Oversetter: Line Almhjell (MNO) Omslagsdesign: Håkan Liljemärker Omslagsfoto: Emi Guner Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Harriet Text 11,5 | 14,5 Sats: Ingrid G. Ulstein Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2323-7 Oversettelsen av denne boka er støttet av Statens kulturråd, Stockholm Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no


Til minne om Manolo


Leo setter seg på benken i korridoren til sjuende. Det lukter regnvåte klær og overmoden banan. Fra skolegården høres stemmene til de andre i klassen. De snakker og ler. Leo putter ørepluggene i ørene og går inn på YouTube. Trykker seg litt rundt på måfå uten å finne noe spesielt. Plutselig går døra til klasserommet opp og ­Kristina stikker hodet ut. Leo ser henne i øyekroken, men later som om han ikke merker at han er opp­daget. Det er bare ti minutter igjen av matfriminuttet. Hvis det hadde vært Eva, ville hun bare latt ham sitte der, men Kristina er nøye med reglene. Dessuten har Leo for alvor begynt å lure på om hun har en slags radar som sier ifra hvis noen av elevene sniker seg inn for tidlig. Det spiller ingen rolle hvor stille han er. – Det har ikke ringt inn ennå, sier Kristina. – Du får gå ut en tur til. – Jeg har vondt i foten, sier Leo uten å løfte blikket fra skjermen. – Det er benker å sitte på der ute. Leo ser på Kristina. Hun har stort krusete hår, briller med rød innfatning og en munn med tydelig kant, som om noen har tegnet den med penn. 7


– Kom igjen, da, sier han bedende. – Det er bare ti minutter igjen. Fem til vi får lov å gå inn. – Nettopp, sier Kristina. – Om fem minutter er du velkommen tilbake. Ut med deg, nå. Det har til og med sluttet å regne! Leo reiser seg og putter mobilen i lomma. Han halter demonstrativt mens han går mot glassdøra. Egentlig har han ikke vondt i foten lenger i det hele tatt. Den var bare litt hoven like etter gymtimen i går. Men han håper likevel at Kristina får dårlig samvittighet for at hun tvinger ham til å gå ut. Utenfor står folk i klynger under takutstikket, som om det fortsatt regnet. Leo liker ikke trengsel. Han liker ikke at folk deler seg opp i grupper, ­slenger kommentarer på kryss og tvers og ler slik de bare gjør når de vil at andre skal høre dem. Han liker å være sammen med én person av gangen. Kanskje to. Men helst bare én. En bestemt. Han lar blikket gli over klassekameratene og ­finner henne med det samme. Hun står sammen med Meja, Leah, Klara og Viktor. Simon og Oliver er også der. Men aller mest står hun sammen med Viktor. Siden han begynte i klassen for et par uker siden, har det ikke vært vanskelig å finne Ellinor. Viktor er høy og lett å få øye på, og Ellinor står nesten alltid ved siden av ham. Leo skjønner det ikke. Ellinor er smart, morsom og snill. Han liker hvordan hun tenker og han kan snakke med henne om alt mulig. Likevel har hun alltid vært bestevenninne med Meja, som er den mest irriterende jenta i klassen. Og som om ikke det 8


var nok, forelsket hun seg i Viktor på flekken da han kom og smisket seg inn. Det ser ikke ut til at hun har merket at det er noe rart med ham heller. At han sier ting som ikke henger sammen. Blir folk virkelig helt dumme i hodet bare fordi de er forelsket? Før Viktor begynte i klassen, greide Leo å lokke ­Ellinor bort fra Meja rett som det var. Alt han ­trengte å gjøre var å stille seg i nærheten og se litt trist ut, da kom hun nesten alltid bort. Av og til kom hun av seg selv også, uten at han hadde gjort noe. For Ellinor og Leo hadde noe spesielt sammen. Noe som bare var deres. Ting de snakket om og ting de gjorde sammen. Som klatring. Ellinor elsker å klatre, og hun og Leo har klatret sammen siden tredjeklasse. Nå som den nye klatreveggen i Fritidshuset hadde åpnet, var alt perfekt. Som deres eget univers. Men til og med til klatrehallen tok hun med seg Viktor. Uten å si ifra til Leo på forhånd. Leo lener seg mot den røde mursteinveggen like ved inngangsdøra. Han tar opp mobilen igjen og putter ørepluggene i ørene. Han har ikke noe imot å være alene. Tvert imot. Han trenger å være for seg selv innimellom, komme seg bort fra alle blikk­ ene og all praten. Men å stå alene midt blant alle de andre er noe helt annet. Det er mye kjipere enn å være alene på egen hånd. Han vet aldri hvor han skal gjøre av hendene eller hvordan han skal stå med beina. Ansiktet føles stivt og rart hver gang han ­prøver å være som de andre og se kul og av­slappet ut. Da er det bedre å se på en video på mobilen og late 9


som om det er viktigere enn alt som foregår rundt ham. – Kastet hun deg ut igjen? Leo løfter blikket. Farideh har kommet bort til ham uten at han merket det. – Hæ? mumler han før han forstår at hun snakker om Kristina. – Å ja, det. Latterlig. Det er jo bare et par minutter igjen. Farideh nikker. – Hun er streng. – Ikke bare streng. Hun må være besatt eller noe. Det blir stille. Farideh flakker litt med blikket og ser plutselig forlegen ut. Det smitter. Leo vet ikke hva han skal si. Han kikker bort på Ellinor igjen. Hun ser på noe på mobilen til Viktor. Hun og Meja står på hver sin side av ham. Helt inntil. Ellinor har nesten lagt kinnet på skulderen hans. Helt i begynnelsen så det ut som om Meja gikk inn for å legge fullstendig beslag på Viktor. Hun pleier å få det som hun vil, og for en gangs skyld syntes Leo at det var bra. Hvis Meja og Viktor ble sammen, ville Ellinor fått mer tid til Leo. Men det gikk selvfølgelig ikke slik han håpet. Viktor ville heller være sammen med Ellinor enn med Meja. Så kom det neste sjokket. Da Leo kom hjem på lørdag, etter å ha vært rundt i byen og fanget pokémoner, hørte han en merkelig lyd fra rommet til storebroren sin, Markus. Døra sto litt på gløtt, så Leo kikket inn gjennom glipen. Meja satt der inne. På senga. Med armene rundt halsen på Markus, mens hånda hans beveget seg under singleten hennes. Meja var rød i kinnene, og Leo 10


stirret forskrekket på dem i noen sekunder før han skumpet borti bordet ute i gangen og Markus skrek «UUUUUT!» så høyt at det helt sikkert hørtes helt ned til Eskilsson i første. Markus går ut av tiende om noen uker, og Meja er ikke ferdig med sjuende engang. Hun ser kanskje ut som om hun går på ungdomsskolen, men likevel. Dessuten liker ikke Leo tanken på å måtte treffe Meja både på skolen og hjemme i leiligheten. – Er det kjipt? spør Farideh. – Hæ? sier Leo igjen. Han er visst veldig sløv i dag. Eller egentlig er det motsatt. Tankene hans farer så raskt av gårde at de han snakker med ikke rekker å henge med, og Leo selv glemmer hva samtalen handlet om. Hvis den i det hele tatt handlet om noe spesielt, og når det er Farideh han snakker med, er han ikke så sikker på det. Farideh stryker håret brydd bak det ene øret og nikker forsiktig mot Ellinor og de andre. – At hun er sammen med Viktor, sier hun. – Synes du at det er kjipt? Leo kikker fort bort på henne. Det stikker et sted i brystet og han blir varm på halsen. Hvorfor spør hun om det? Hva har det med henne å gjøre? Og hva betyr «sammen med»? Mener hun at de ­henger sammen som venner, eller mener hun som i ­kjærester? For det har Ellinor i så fall ikke fortalt noe om. Leo kremter litt og trekker stivt på ­skuldrene. – Det bryr vel ikke meg, sier han. Farideh smiler forsiktig. Ikke hånlig. Men det er 11


tydelig at hun ikke tror ham. Kanskje hun til og med ser litt medlidende ut. Det føles som om han krymper flere centimeter. – Hun har forandret seg sånn, sier han irritert. – Jeg vet nesten ikke om vi er venner lenger engang. Men det har vel forresten ikke du noe med? – Ok, sier Farideh og ser ned på skoene sine. – Jeg skjønner. «Nei, det gjør du ikke!» har Leo lyst til å rope. Men han sier ingenting. Dessuten virker det jo heller som om hun skjønner så altfor godt. Leo ser ­demonstrativt ned på mobilen sin igjen. I øye­ kroken ser han at Farideh rygger unna. Det gjør hun alltid. Andre bare går sin vei, mens Farideh rygger noen skritt først, som om hun går av en scene. Mobilen viser 11.33. Om to minutter kan han gå inn igjen. Friminuttene har alltid føltes lange, men nå er de lengre enn noensinne. Det føles som om matfriminuttet varer i timevis. Farideh står et stykke unna, midt mellom ham og Samar, som hun pleier å være sammen med. Leo skammer seg for det han sa. Farideh er jo snill. Han burde egentlig snakke med henne. Vise Ellinor at han faktisk har andre venner også. Jentevenner til og med. Men han orker bare ikke akkurat nå. Det er liksom helt stivt inni ham. Alt han vil er å få gå inn og sette seg ved pulten sin i klasserommet. Dobbelttime i kjemi er rene himmelriket sammenlignet med dette friminuttet. Nøyaktig klokka 11.35 snur han på hælen og går inn i korridoren igjen. Han har knapt rukket å sette 12


seg på benken før de andre kommer strømmende inn. De skravler, ler og bråker. Ellinor, Meja og ­Viktor er blant de siste. Leo presser ørepluggene hardere inn i ørene og stirrer på mobilen. Trykker play på en tilfeldig behind the scenes-video. Han driter i dem. Han bryr seg ikke. Ellinor dumper ned ved siden av ham. Hele ­benken gynger og han kjenner duften av henne. Hun har sin egen duft. Flere av de andre jentene lukter bringebær, jordbær eller en eller annen blomsteraktig parfyme. Ellinor lukter mer som krydder. Kanel og vanilje, og innimellom noe mer eksotisk. Som ingefær eller karri. Kanskje det er fordi bonus­ pappaen hennes lager så mye asiatisk mat. Men vanilje­duften er alltid der. Når hun kommer nær ham, pleier han å tenke på softis. Den softisen de selger på kafeen nede i parken om sommeren. Fløte­ aktig, søt og myk. – Hva ser du på? Hun høres glad ut. Som om det er helt naturlig for henne å slå seg ned og begynne å prate. Kanskje det er det. Det burde være det. Det var det før. – En … behind the scenes. – Til hvilken film? Leo leser høyt fra mobilskjermen. – Friends. – Det er jo en TV-serie. Har du i det hele tatt sett den? – Nei. Ellinor ler. Hun høres akkurat ut som Ellinor­-førViktor-kom. Det er forrædersk. Han greier ikke å la 13


være å smile når hun ler på den måten, og når han smiler blir han mykere inni seg. Håpefull, liksom. Og det ender alltid med at det gjør vondt igjen. – Hvorfor ser du på en behind the scenes-video fra en serie du ikke har sett? sier hun. – Vet du om den er noe bra engang? Han rister på hodet og møter blikket hennes. ­Øynene hennes er lys blågrå. Moren hans har et smykke med steiner som har nøyaktig samme farge som Ellinors øyne. En gang spurte han moren hva slags stein det var, men det visste hun ikke. – Jeg skal være hos pappa i helga, sier Ellinor. – Han og Jenny har jo tatt topptaukort og på lørdag kan begge bli med i klatrehallen. Da kan vi klatre samtidig! Vil du være med? Om han vil? Det føles som om det renner en liten bekk med varmt vann nedover ryggraden hans. Der er den gleden igjen. Farlig. Leo kaster et raskt blikk på Viktor som står og prater med Simon og Oliver. – Kunne ikke Viktor bli med, eller? Ellinor hever øyenbrynene. – Jeg har ikke spurt, sier hun forbauset. – Det er jo vi to som pleier å klatre sammen? – Du spurte ham sist. Leo biter seg hardt i tunga da han hører sine egne ord. Han vil ikke høres sur ut. Han vil at det skal høres ut som om han ikke bryr seg. Som om det ikke spiller noen rolle. Men det er vanskelig å late som foran Ellinor. Hun kjenner ham altfor godt. Ellinor sender ham et irritert blikk. 14


– Er du fremdeles sur for det? Han hadde bare lyst til å prøve én gang! Du eier jo ikke Fritidshuset heller? Det er åpent for alle. Leo svarer ikke. Ellinor sukker og sparker litt i gulvet med den ene hælen. – Du er skikkelig vanskelig noen ganger, sier hun. – Blir du med eller ikke? Jeg vil klatre sammen med noen som kan det og som ikke må holde på i den ­letteste veggen. – Jeg blir med, sier Leo fort. – Når da? – Etter lunsj en gang, tror jeg. Det er alltid så mye styr med Vilgot om morgenen. På ettermiddagen kan vi klatre mens han sover i vogna. Vilgot er lillebroren til Ellinor. Han er seks ­måneder og kjempesøt. Broren til Leo er seksten og alt annet enn søt. Begge to kan skrike skikkelig høyt innimellom og begge krever mye oppmerksomhet fra foreldrene, men det er nok morsommere å ha en lillebror. En som kan ta en lur i vogna mens man klatrer istedenfor å ligge rett ut i senga hele dagen og bli dritsur hvis noen vekker ham. Kristina åpner døra til klasserommet og støyen legger seg. – Da begynner vi, sier hun. – Har alle hentet kjemi­bøkene? Simon og et par til går og henter ryggsekkene sine. Adnan kommer på at han har glemt boka hjemme, og Linus påstår at hans lå på pulten og at noen må ha tatt den. Alt er med andre ord som vanlig. Ellinor reiser seg. – Kommer du? 15


Leo reiser seg også og begynner å samle sammen tingene sine. Meja kommer bort til dem. – Dobbelttime i kjemi, sier hun lavt. – Skyt meg nå! Meja har knallblå øyne og langt, lyst hår som ­henger som et slør rundt henne. Guttene snakker ofte om henne fordi hun har store pupper og en sprett­r umpe som alle glor på når hun går forbi. Simon, Linus og Oliver hadde nok gitt hva som helst for å få ta på de puppene. Leo har hørt dem snakke om dem mange ganger. Og joda. Det er vanskelig ikke å kikke på dem. Meja har nesten alltid på seg singleter eller topper med dyp utringning. Noen ganger går hun til og med i topper som er så korte at hun er bar både over og under. Og likevel freser hun gjerne til guttene at de skal slutte å glo. Hvorfor viser hun så mye hud hvis hun ikke vil bli sett på? Det er umulig å forstå seg på Meja. Hun er irriterende. Som en overdose av alt. Nå sukker hun dypt og skjærer en lidende gri­ mase, som om hun er på vei til sin egen henrettelse. – Jeg synes kjemi er helt greit, jeg, sier Ellinor. – Periodesystemet er ganske kult, og kjemi er liksom så … logisk. – Idiotisk, mener du vel, fnyser Meja. – Har du tenkt over at ordene logisk og idiotisk blir «idiologisk» når du setter dem sammen? sier Ellinor. – Er ikke det rart? – Det heter ideologisk, påpeker Meja. – Men det høres ut som idiologisk, insisterer ­Ellinor. 16


– I så fall er kjemi idiotologisk, sier Meja og ler. Jentene går foran ham inn døra mens de fortsetter å diskutere. Leo venter ute i korridoren til nesten alle har gått forbi. Han liker ikke trengsel. Men likevel flakser en liten fugl rundt inni ham. En knøttliten fugl med lynkjappe vinger. En kolibri, kanskje. Ellinor vil klatre sammen med ham, ikke med noen andre. På lørdag vil alt for en liten stund være akkurat som det skal.

LEO  
LEO  
Advertisement