Silkesøstre: Kammerpiken by Kagge Forlag

Kapittel 1

DROTTNINGHOLMS SLOTT,

1816

«Lager De én lyd, vil De angre Dem», sa en kultivert mannsstemme i øret til mamsell Emmy Crepe. Hun kjente sterke hender gripe tak i skuldrene hennes.

Emmy gispet av frykt og presset det lille juvelskrinet tettere mot brystet, skrinet hun hadde tatt fra nattbordet i dronningens paradesengekammer. Hun så desperat mot vinduet hun hadde planlagt å flykte gjennom. Den ene foten, kledd i silkesko, var allerede oppe på vindusbrettet, den andre fortsatt på gulvet.

«Hvem er De? Hva vil De?» hvisket hun, med hjertet i halsen. Var det en av soldatene i slottsgarden som hadde oppdaget henne? Men hvorfor skulle han i så fall true henne til å tie stille? Han ville ha arrestert henne med det samme, det var sikkert.

«Jeg beklager at jeg må avbryte det innbringende tiltaket Deres, men dessverre må jeg be om at De gir meg juvelskrinet», sa mannen bak Emmy uten å bry seg om å svare på det første spørsmålet. Forferdet så hun en hånd rekke frem en grov sekk. Hånden var kledd i en førsteklasses aftenhanske, utvilsomt sydd av en av de dyreste hanskemakerne i Stockholm.

Emmy trodde ikke sine egne ører.

«At jeg skulle gi det til Dem? Hvorfor i all verden skulle jeg gå med på det?»

«Fordi jeg ellers vil fortelle hele hoffet hva jeg fant Dem i ferd med å gjøre.» Stemmen var likeglad. «Det er neppe det De ønsker?»

Nakkehårene reiste seg. Det ville være en katastrofe!

Plageånden hennes lo hest. «Som jeg antok.» Han hadde åpenbart lagt merke til reaksjonen hennes og hørtes irriterende fornøyd ut. «Gjør nå som jeg sier, så vil alt gå bra.»

Hjertet til Emmy hamret frenetisk mens hun overveide mulighetene sine. Selv om hun klarte å rive seg løs, ville hun aldri rekke å klatre over karmen i den lange kjolen, hoppe ned og lande mykt slik hun hadde øvd på, før mannen fikk fatt i henne inn igjen. For ikke å snakke om å ta seg over indre borggård til slottskirken, hvor det var mulig å komme seg ut av palasskomplekset. Den gamle kirketjeneren hadde sørget for at kirkedørene ble holdt åpne etter vesper, kveldsbønnen ved solnedgang. Det eneste alternativet var å flykte gjennom slottet.

I ballsalen i slottets øverste etasje var prins Karl Johans danseball i full gang. Prinsen het opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte, hadde vært marskalk i Frankrike og var nå i praksis Sveriges regent i den gamle kongens sted. Denne siste lørdagen i mai hadde han samlet alle Stockholms notabiliteter og en gruppe politisk betydningsfulle gjester for å feire den varme årstidens ankomst. Emmy måtte komme seg til ballsalen og menge seg med festdeltakerne. Ellers måtte hun overlate juvelskrinet til en usikker skjebne i sekken mannen som hadde overrasket henne, utålmodig strakte frem.

Emmy bet tennene sammen. Hun hadde strevd lenge for å få tak i byttet. Svaret på gåten hun så lenge hadde prøvd å løse, var innen rekkevidde. Hun ville ikke gi seg nå.

«Få opp farten!» Mannen hadde fått nok av Emmys nøling. «Jeg har ikke hele natten.»

«Ikke jeg heller», freste Emmy, rev seg løs fra mannens grep og rettet to effektive slag mot kjeven og mellomgulvet hans, takknemlig for at hun i det siste hadde tilbrakt så mye tid i mørke gater og smug. En av de nye, mindre fornemme bekjentskapene til Emmy hadde etter hvert lært henne noen praktiske knep.

«Din villkatt!» Mannen brettet seg dobbelt og hev etter pusten, overrumplet. «Dette vil du angre på! Kom tilbake!»

«Ikke tale om», svarte Emmy og løp mot døren med juvelskrinet i hendene. «Jeg ønsker Dem en behagelig aften.» Hun kunne ikke motstå fristelsen til å neie lett, før hun smatt ut av døren til paradesengekammeret, som i gamle dager hadde tjent som halvoffentlig selskapslokale for dronninger. Der pleide de å ta imot gjester og diskutere under toiletten, eller påkledningen og hårstellet. Emmy fortsatte gjennom de vokslysopplyste praktsalene i slottets hovedetasje, mot festsalen.

Det skimret i gylne dekorasjoner, dyre tepper dekket gulvene, og verdifulle malerier prydet veggene. Emmy la imidlertid ikke merke til slike detaljer der hun flyktet fra plageånden sin, som hadde lagt på sprang etter henne. Andpusten løp hun inn i neste rom og videre, i sikksakk fra den ene salen til den andre, i håp om å riste av seg mannen som fulgte etter. Målet var ballsalen, som hun allerede kunne høre bruset av stemmer og musikk fra.

Emmy ristet hastig av seg den svarte kappen som hadde vært ment å skjule den hvite dansekjolen under flukten fra paradesengekammeret. Hvor skulle hun gjøre av kappen? Det ville ikke ta seg ut å komme styrtende inn i festsalen med ytterklær på. Lydløst skyndte hun seg videre i silkeskoene sine mens hun lette med blikket etter en løsning.

Hun var kommet til slottets kunstgalleri. Det var ett av nesten to hundre rom i slottet, og dekorert med praktfulle takmalerier og mønstrede parkettgulv. Karnappene med sine vinduer vendte ut mot Mälaren, hvor vannet glitret i lyset fra fakler i stripen av park mellom slottet og stranden. Selvfølgelig! Hun skulle legge igjen kappen i et av karnappene. Ingen ville stusse over å se den der, men gjette at en av gjestene hadde stanset for å trekke frisk luft ved det halvåpne vinduet og glemt igjen kappen. Emmy slengte fra seg kappen på en benk ved vinduet og løp videre opp

slottets paradetrapp, med juvelskrinet i hånden. Det overdådige trappehuset var utsmykket med skulpturer og stukkatur.

Det var jammen flaks at kronprinsen, til rådgivernes ergrelse, hadde insistert på et maskeradeball, tenkte Emmy og rettet på fløyelsmasken som dekket den øvre delen av ansiktet hennes. Hun hadde bestukket en av slottets postkurerer til å vise henne invitasjonskortet med opplysninger om krav til maske og festantrekk. Det siste antok hun var en innrømmelse overfor damene ved hoffet, som lenge hadde protestert mot statens reglement for bruk av kostbare antrekk. Det var innført i et forsøk på å dempe forbruket av luksusvarer som eksklusive stoffer.

Emmy hadde utstyrt seg med maske og dansekjole, lært seg innholdet i invitasjonskortet utenat og slik klart å komme seg inn på slottet. Hvis hun nå kom seg inn i ballsalen, ville hun være trygg. Å ta seg dit ville kreve at hun satte opp farten, skjønte hun da hun kastet et blikk over skulderen. Forfølgeren hennes hadde ikke gitt opp, men var i ferd med å ta igjen forspranget hennes med skremmende fart. Det var noe aristokratisk over ham, han minnet om en høybåren hersker fra gamle dager. Ansiktet var dekket av en mørkeblå maske, og Emmy lurte på om den hemmelighetsfulle skikkelsen var en av de fornemme deltakerne ved danseballet. Kronprinsen måtte alltid være på vakt for bedragerske undersåtter. Eller hadde den ukjente tatt seg ulovlig inn på slottet, slik som hun selv?

«Stans med én gang!» ropte forfølgeren hest mens han sprang opp trappen, to trinn av gangen.

Emmy kunne ikke motstå fristelsen til å svare med en perlende, triumferende latter. «Ta meg hvis du kan», ropte hun over skulderen før hun beinfløy gjennom en enorm, lang sal, hvor det tidligere på kvelden var blitt avholdt en representasjonsmiddag. De forgylte praktspeilene på veggen fikk Emmy til å tenke på fortellinger hun en gang i en fjern fortid hadde hørt om speilsalen i Versailles.

Hun måtte få tanken på det glamorøse franske hoffet ut av hodet. Det hørte til en tid som ikke lenger var. Ballkjolens aprikosgule folder flagret idet hun nærmet seg døren til festsalen, og i farten hvisket hun løsenordet til kronprinsens livvakter som holdt vakt foran inngangen. Emmy hadde på forhånd studert grunnplanen til Drottningholms slott og gjort seg kjent med tjenerskapet. Slik hadde hun fått greie på mange viktige ting som bare inviterte gjester ellers kunne kjenne til.

«Kjære, vent på meg! Du kan ikke være så ond å forlate meg slik!» ropte mannen bak henne med tilgjort fortvilet stemme og klarte å komme seg forbi vaktene. Tydeligvis antok de at det var snakk om to inviterte turtelduer som hadde en knute på tråden. Mannen fulgte etter Emmy inn i den myldrende skaren av gjester. Mens Emmy smøg seg langs utkanten av dansegulvet og lot som om hun beundret parene som sto og konverserte med kvikke fraser, ble hun slått av en skremmende tanke. I ballkjolen gled hun godt nok inn blant gjestene, men hva med juvelskrinet? Det var et lite skrin – noen tommer i diameter – men det var utsmykket med riksvåpenet og dessuten kjent som et av mesterverkene til en nå avdød hoffgullsmed. Det inneholdt smykker som var gått i arv fra den ene herskerinnen til den neste, eller var gitt i gave. Den aldrende dronningen oppholdt seg sjelden i paradesengekammeret sitt, og arvtakeren hennes, den franskfødte kronprinsessen Desideria, bodde fortsatt i Paris, offisielt av helsemessige årsaker, og hadde hittil bare vært i Sverige én gang.

Emmy skjulte hastig den lille gjenstanden i en fold i kjolen og fortsatte sin vandring gjennom menneskemassen. Hun prøvde å virke så naturlig og frimodig som mulig samtidig som hun febrilsk prøvde å finne ut hvordan hun best skulle klare å snike seg ut av slottet. Hun vek unna den italienske ambassadøren som kom imot henne, neide dypt for en russisk fyrste og klarte med nød og neppe å avverge en invitasjon til følgende vals fra en stilig prøyssisk prins.

Til tross for maskene var mennene lette å identifisere på grunnlag av festantrekket og de tilhørende æresbevisningene.

Emmy var i ferd med å speide etter forfølgeren, da lyden av et skudd skar igjennom salen.

«Hans kongelige høyhet er beskutt!»

«Lukk alle utganger!»

«Tilkall livgarden!»

I ballsalen, der det bare et øyeblikk tidligere hadde hersket en avslappet atmosfære, brøt det nå ut kaos. Damer hvinte og besvimte, herrer grep etter kårdene i paradeuniformene sine. I all oppstandelsen så Emmy til sin forferdelse den likbleke kronprinsen, med hånden klemt rundt den venstre armen, segne bevisstløs om på gulvet. De edle trekkene uttrykte smerte, og lynraskt samlet det seg rundt ham en gruppe høyadelige offiserer fra Svea livgarde, som også var gjester på ballet. De dannet en beskyttende mur rundt kronprinsen mens soldater fra vaktstyrken og prinsens livvakter kom løpende til åstedet.

Var det Emmys forfølger som hadde skutt mot kronprinsen?

Hun lette etter ham med blikket og ventet nesten å få øye på ham stående i en krok med et hånflir i ansiktet og en rykende pistol i hånden. Hun tvilte overhodet ikke på at mannen var i stand til slike udåder. Han hadde gitt inntrykk av å være en hensynsløs type som ikke skydde noen midler for å nå målet sitt, hva det nå kunne være.

Emmy så ikke engang skyggen av plageånden i mylderet av gjester. Hun begynte hastig å trekke seg tilbake, mot utgangen. Nå gjaldt det å komme seg ut før soldatene fikk kontroll over kaoset og rakk å sperre utgangsdørene. Hva som ville skje hvis hun ble tatt med dronningens juvelskrin, og det samme natt som kronprinsen var blitt beskutt, våget hun ikke å tenke på. Ordensmakten ville sikkert sette de to hendelsene i sammenheng, og i verste fall ville Emmy komme til å bøte med livet.

Med hamrende hjerte smatt hun mellom to hissige tysktalende menn som hun mente å gjenkjenne som en diplomat fra Luxembourg og en landgreve fra Hessen-Homburg. Eller var det Brandenburg? Emmy kjente godt de europeiske adelskalendrene, men hadde vansker med å holde orden på aristokratiet i de utallige tyske storhertugdømmene og grevskapene. De to herrene kranglet om hvorvidt det var best å løpe bort til slottets våpenhus eller å hente duellpistolene som en av dem hadde liggende i et gjesteværelse i en annen del av slottet.

Emmy smøg seg ut idet herrene oppga ordvekslingen og gikk over til å bidra til kaoset rundt den skadde kronprinsen med en god, gammeldags slåsskamp. Hun løp usett ned trappene, kom til forhallen i slottets bakre del og pilte ut gjennom fløydørene. Plutselig var hun ute i den stille vårnatten, på avsatsen over en trapp. Nedenfor trappen kunne hun se en folketom terrasse som strakte seg ut i slottsparken, der tåken lå tett og skimret i måneskinnet. Stemningen virket ikke særlig hyggelig etter all dramatikken inne på slottet, og Emmy fikk gåsehud på armene. Det så ut til at vaktstyrkens soldater hadde forlatt posten sin på utsiden av slottet, og Emmy bestemte seg for å stikke fra stedet mens det ennå var mulig.

Kjolefoldene bruste rundt henne mens hun løp mot trappen. Hun hadde akkurat tatt steget ned på det øverste trinnet da noen la en tung hånd på skulderen hennes og satte en effektiv stopper for fluktforsøket.

«Har De ikke glemt noe, frøken?» sa en skarp stemme.

Emmy skrek til og kastet seg rundt. Hadde plageånden hennes funnet henne? Rystet så hun inn i de klarblå øynene til en blond ung mann. Hun kunne se at det ikke var mannen som hadde forfulgt henne gjennom slottet, men lettelsen ble kortvarig, da det militære festantrekket hans viste at han var offiser i Svea livgarde og hadde fri denne kvelden. Han hadde tatt av seg masken, og månelyset falt på de skarpskårne trekkene hans.

«Slipp meg!» gispet Emmy og prøvde å vri seg ut av grepet hans.

«Det kommer ikke på tale, ikke før De har fortalt hva De og – hm – kavaleren Deres gjorde i dronningens sovegemakk midt på natten.» Offiseren sto så nært henne at Emmy kunne kjenne varmen stråle fra den atletiske skikkelsen gjennom det stramt elegante aftenantrekket, utsmykket med epåletter og skinnende gullknapper.

«Sovegemakk?» ropte hun med tilgjort sjokkert stemme. «Antyder De at jeg skulle ha deltatt i en upassende hyrdestund? Hvordan våger De, herr …?»

Emmy løftet arrogant på øyenbrynene for å understreke hvor uhørt hun syntes det var for en ung, ugift dame å snakke med en herre som ikke hadde presentert seg.

«Kaptein Alexander Nordfelt til Deres tjeneste, frøken», svarte offiseren høflig og bukket. «Laurisborgs slottsherres eneste sønn og hovedarving, oppfostret på Haapaniemi krigsskole. Og hva er Deres navn, frøken?»

Et flyktig øyeblikk lurte Emmy på hvor et sted som Haapaniemi kunne ligge, men fant raskt ut at det fremmedklingende navnet nok var finsk. Finland hadde inntil for bare få år siden vært den østlige delen av Svearike, og Laurisborg var et kjent barokkslott sør for Stockholm. Til tross for de uvirkelige omstendighetene fant hun det best å neie. Hun kom riktignok ikke under noen omstendigheter til å avsløre navnet sitt for denne mannen, eller fortelle ham at hun, i motsetning til de fine adelsfrøknene som svirret rundt i ballsalen, for tiden ble kalt mamsell, tittelen som ble brukt om døtre av prester og borgere. Urettferdigheten ved situasjonen fikk det til å koke i henne, og hun måtte bite seg i leppen for å holde seg taus.

«Jeg merker at De akkurat nå ikke er overmåte villig til å avsløre identiteten Deres», kommenterte offiseren ironisk, «hvilket er forståelig, men ikke særlig klokt. Jeg observerte Dem nemlig løpe ut av sovegemakket, med vennen Deres hakk i hæl.»

«Det kan De ikke bevise!» ropte Emmy.

«Kan jeg ikke?» smilte kaptein Nordfelt. «Påstår De at denne ikke er Deres?»

Til Emmys forferdelse holdt han opp kappen som hun så skjødesløst hadde slengt på benken i karnappet. «Det er ikke min», forsikret hun skremt og trøstet seg med at påstanden var sann. Hun hadde lånt kappen spesielt for denne nattens eskapader.

«Ikke prøv å narre meg», sa kapteinen og grep tak i armen hennes. Falkeblikket hans fanget opp at Emmy prøvde å skjule noe bak ryggen. «Hva er det De har der?»

«La meg være!» Emmy prøvde å dytte juvelskrinet dypere inn i foldene på kjolen og håpet at han ikke kunne få øye på det i mørket. En frisk duft av barberingsvann slo mot henne idet han tok et skritt nærmere, uten å ta hensyn til Emmys innstendige bønn.

«Er det en pistol De har der?» spurte han bistert. «Kanskje den samme som nettopp ble brukt til å beskyte kronprinsen?»

«Absolutt ikke!» utbrøt hun. Noen sekunder var hun lammet av redsel og klarte så vidt å registrere at fysikken til den staselige offiseren på nært hold føltes like overbevisende som den ga inntrykk av på avstand. «Jeg ville aldri skyte kronprinsen!»

«Det skal vi finne ut av.» Han prøvde å se hva det var hun skjulte bak ryggen.

Emmy rygget tilbake, sint over ikke å ha lært å forsvare seg mot en så nærgående motstander. Kaptein Nordfelt fulgte henne som en klegg, og det var umulig for henne å vri seg ut av bjørneklemmen hans. Han holdt henne fanget så tett inntil den brede brystkassen sin at nesen hennes ble begravd i den perfekt knyttede linkravaten som stakk ut fra under paradeuniformen. Med kaldsvetten perlende på pannen prøvde Emmy å finne en måte å redde seg ut av knipen på. U

Alexander rynket pannen idet han fikk tak i den åttekantede gjenstanden den unge frøkenen holdt i hånden, og prøvde å vriste den fra henne. Hva var det for noe? Det så i det minste ikke ut til å være et våpen. Han mistenkte at det kom fra dronningens sengekammer. Han hadde endt opp i nærheten av dronningens sengekammer på flukt fra en gruppe knisende debutanter, som sammen med mødrene sine konkurrerte om oppmerksomheten til den velsituerte og velbygde kaptein Nordfelt.

Han hadde akkurat gratulert seg selv med å ha kommet seg unna flokken av damer, da han så det mystiske paret komme løpende ut av sengekammeret. Nå som han kunne betrakte kvinnen på kloss hold, så han det som usannsynlig at det hadde vært noe lidenskap med i bildet. Hun så altfor uskyldig ut med sine store, fløyelsbrune øyne og sine silkemyke rosenrøde kinn. Selv om hun bar maske, kunne han se at hun var vakker. Til Alexanders stillingsinstruks hørte det å beskytte kongefamilien og fedrelandet, så han hadde fulgt etter de løpende skikkelsene, tatt med seg kappen kvinnen hadde kastet fra seg, og så mistet både mannen og kvinnen av syne i alt ståket i ballsalen. En stund senere hadde han observert den unge kvinnen igjen da hun smatt ut av salen og ned mot utgangen.

Tankene ble avbrutt av at ytterdørene brått ble slått opp med et brak, og en skyggeaktig figur, røslig som en konge, kom styrtende ut med en hel armé av soldater fra vaktstyrken og livgarden etter seg. Det var mannen som hadde fulgt etter kvinnen!

Instinktivt dyttet Alexander kvinnen inn mot veggen og beskyttet henne med kroppen. En kakofoni av stemmer fylte natten da det som så ut til å være halvparten av de fornemste omgangskretsene i Europa, kom løpende ut etter soldatene, med rasende rop og skrik.

«Ta den skurken! Han skjøt kronprinsen!»

«Haltet den Schurken!»

«Monsieur, arrêtez-vous, s´il vous plait! Viens ici!»

Til Alexanders forbauselse skvatt kvinnen foran ham da hun hørte rop på fransk. Ansiktet under den svarte masken ble kritthvitt.

«Ikke la dem ta meg», hvisket hun med ekte panikk i stemmen.

«Det ville ikke falle meg inn», mumlet han, overrasket av sine egne ord. Han visste at om soldatene fant henne, var det lite sannsynlig at de kom til å høre på hva hun hadde å si, før de arresterte henne. Med tanke på at kronprinsen lå blødende på gulvet i ballsalen, ville de vise nådeløs effektivitet i å gjenopprette ro og orden.

«Spill med», sa han lavt og bøyde seg nærmere henne.

«Hva … hva gjør De?» stotret hun.

«Den eneste troverdige forklaringen på at en ung kvinne og en ung mann er på tomannshånd ute på terrassen, er et romantisk stevnemøte.» Alexander så besluttsomt inn i de forskremte øynene hennes. Gjennom stoffet i ballkjolen kunne han kjenne det hamrende hjertet hennes. Flere mennesker kom strømmende ut av slottet, støynivået steg.

Uten å gi kvinnen mer tid til å tenke seg om trykket han leppene sine mot hennes. Hun gispet, så ut til å skjønne poenget med spillet og svarte med samme mynt. Alexander var fortapt. Den unge kvinnen i armene hans var sol og sommer, ferskener og kronblader. Den tynne ballkjolen var en drøm av blonder, lett taft og tyll. Håret hennes, holdt på plass med et enkelt silkebånd, hadde en farge som den mørkeste sjokolade, men i måneskinnet fikk det sjatteringer av kirsebærrødt. Alexander forundret seg over den poetiske siden som akkurat hadde våknet til live i ham, mens han diskré styrte frøkenen inn i ly av villvinen på veggen bak dem. Forhåpentlig ville bladene gjøre begge mindre synlige.

Pensko og soldatstøvler klapret forbi dem. Ingen la merke til det kyssende paret. Alexander skulle akkurat til å frigjøre seg fra henne, da en myndig stemme skar igjennom vårnatten og fikk blodet til å fryse i årene hans.

«Nordfelt! Hva er det De driver med?» runget stemmen. «Jeg vet at De ikke har tjeneste i aften, men en anstendig offiser har ikke møter med unge piker i ly av natten. Det er en uverdig oppførsel.»

Alexander gjenkjente stemmen til sin overordnede, oberst Brandt.

«Der tok De meg på fersk gjerning, herr oberst», svarte han og lo en keitet latter, slik enhver ung mann ville gjøre som dummet seg ut i en skandaløs tête-à-tête. «Jeg er redd jeg lot følelsene ta overhånd.»

«Jeg håper De har ærbare hensikter», buldret den strenge oberst Brandt. «De vet godt hva jeg mener om at mine karer driver med lettsindige kjærlighetsaffærer. Jeg tåler ikke slikt.»

«Selvfølgelig ikke, herr oberst. Jeg mener ja, herr oberst. Hensiktene mine er ærbare», garanterte Alexander. «Hva skjer der inne? Vi hørte noe voldsomt til leven.»

Mens han snakket, skjøv han den unge kvinnen bak seg, bort fra det skarpe blikket til obersten, som for å beskytte kjæresten mot å bli sett i en kompromitterende situasjon. Siden hun sto helt inntil ham, kunne han kjenne hvordan hun skalv fra topp til tå.

«Noen skjøt på kronprinsen og skal få betale for udåden», sa obersten barskt. «Ta med Deres forlovede inn igjen, Nordfelt. Det kan bli farlig å være her ute.»

Forlovede? Alexander bleknet, men hadde vett nok til ikke å si imot.

«Ja visst, herr oberst. Vi skal straks gå inn på slottet.» Han var takknemlig for at den hardhudede obersten innerst inne var en ridderlig mann som så det som sin plikt å beskytte damer.

«Vel, ha en god aften videre, Nordfelt. Frøken, vi gjør vårt beste for å roe ned situasjonen og fange den skyldige.» Oberst Brandt bukket elegant på gammeldags maner og gikk med energiske skritt etter mennene som hadde løpt inn i slottsparken. Alexander pustet lettet ut.

«Har de gått?» hvisket kvinnen bak ham.

«Det er ingen å se lenger», sa han beroligende og snudde seg.

«Takk for at De ikke avslørte meg.» De klare øynene så på ham, og for første gang la han merke til en svak utenlandsk aksent i stemmen hennes. «Det ville ha betydd slutten for meg.»

«Ingen årsak», svarte Alexander og strakte ut hånden for å løsne knuten i silkebåndene som holdt ansiktsmasken hennes på plass.

«Nei, ikke gjør det», ropte hun og skvatt bakover.

«Jeg må få vite hvem De er», sa han.

«Det kan De aldri få vite», ga kvinnen raskt beskjed om, og før Alexander rakk å hindre henne, sprang hun ned trappen, over terrassen og inn i parken. Han kunne se den lyse ballkjolen som en flekk i nattemørket mens hun løp bort mellom busker og blomsterbed plassert i symmetrisk barokkstil. Mennene som jaktet på attentatmannen, befant seg i den andre enden av parken og la ikke merke til kvinnen.

Alexander så bistert etter kvinnen og knuget kappen i hendene. Det var et utmerket stykke håndarbeid, med en hette dekorert med sorte svanefjær og kniplinger. Det ville ikke bli vanskelig å finne eieren.

To tanker kjempet om herredømmet i Alexanders hode. Den ene var at han i løpet av kort tid måtte få tak i kvinnen for å forhøre henne. Den andre var at han brått og uventet så ut til å ha skaffet seg en flamme. Det ville være umulig å forklare for oberst Brandt at han hadde tatt feil. Alexanders overordnede ville forvente snarest mulig å bli presentert for den kommende ektefellen. Et ironisk smil gled over ansiktet til Alexander da han tenkte på hvor forbløffet hans fetter Daniel, som nylig hadde flyttet ut av landet, ville bli dersom han fikk høre om situasjonen. Den var nok ikke på linje med hvordan Daniel ellers oppfattet fetteren sin. Alexander sukket og vendte seg om tidsnok til å se gjennom vinduene i ytterdørene hvordan den ubevegelige skikkelsen til kronprinsen ble båret mot paradetrappen. Livlegen fortet seg etter, med oppjaget uttrykk.

Med en oppgitt bevegelse strøk Alexander seg over håret og begynte å gå mot inngangen for å se om han kunne være til hjelp.

UEmmy listet seg åndeløst langs Skeppsbrokaien i Stockholm sentrum, gjennom tåkeslørene som drev inn fra sjøen. Gategutten hun tidligere hadde sendt for å hente en hest i leiestallen, hadde akkurat forsvunnet rundt et hjørne, på vei for å levere hesten tilbake. De hadde avtalt å møtes klokken to, og forsinket som hun var da hun red i full fart fra Drottningholm, hadde hun fryktet at gutten ikke gadd å vente på henne, men heller stakk av. En maskert ung kvinne som leverte en hest i leiestallen midt på natten, ville ikke slippe unna vanskelige spørsmål.

I håp om ikke å bli sett av noen smatt Emmy inn mellom de pene husene langs strandgaten. Det var et ærbart strøk, bebodd av storkjøpmenn, den såkalte skeppsbroadelen, men unge kvinner skulle ikke bevege seg ute i byen uten ledsager på dagtid engang, for ikke å snakke om nattestid, da det var som mest utrygt. Hun så seg nervøst tilbake, men det var ingen å se.

På måneskinnsnetter var ikke gatelyktene tent, og Emmy famlet seg frem i skyggen av husene i den øde Prästgatan. Hun tok av til det smale Mårten Trotzigs smug og løp ned trappene mot Västerlånggatan. Det var i denne travle handlegaten hun hadde sitt blondemakeri. Skrittene hennes gjenlød hult mellom veggene, og andpusten smatt hun rundt neste hushjørne. Snart sto hun foran døren til atelieret.

Emmy fomlet med nøkkelen, klarte å låse opp uten å miste juvelskrinet hun holdt presset mot brystet, og styrtet inn i det lune butikklokalet. Nydelige kniplinger, bånd, spenner, kunstige blomster og tøyruller i alle regnbuens farger lå i pene rekker på hyllene og på arbeidsbordet midt i rommet. Ruller med fine tråder

lå også fremme, i tillegg til en kniplingspute, sneller, nåler, skytler, hekter, fjær, perler, paljetter og annet som hørte til håndverket. Emmy behersket flere blondeteknikker, fra kniplinger og søm til nupereller, en slags blonder som besto av løkker laget av knuter. Dessuten broderte hun, sydde om klær og solgte alt mulig av tilbehør.

Med skjelvende hender låste hun døren fra innsiden, lente seg mot den og trakk etter pusten. For hvert sekund som gikk, fikk tankene hennes det til å knyte seg ytterligere i brystet. Hva var det som hadde skjedd på Drottningholms slott? Var det den mystiske mannen som tok henne på fersken i dronningens paradesengekammer, som hadde skutt på kronprinsen? Hvor alvorlig såret var kronprinsen? Hvorfor hadde kaptein Nordfelt hjulpet henne, og ville han prøve å finne henne igjen? Og tenk om hun kom til å bli beskyldt for udåden!

Emmys hund, en liten, bustete sak av ubestemmelig blandingsrase, svinset rundt beina hennes, mens katten nøyde seg med å protestere mot den nattlige forstyrrelsen med høylytt mjauing.

«Jeg har klart å sette meg i en skikkelig knipe», mumlet Emmy til kjæledyrene sine, gikk fort bort til et hjørneskap og skjulte juvelskrinet under en bunke med lett og luftig undertøy. Det var på oppdrag fra en motebevisst friherrinne at hun for tiden arbeidet med å dekorere underklærne med pastellfargede blonderemser.

«Kongens menn burde ikke klare å finne meg, men hvis så skjer, håper jeg bare de ikke foretar en ransakelse», fortsatte hun, tok den vesle katten i armene og strøk den over den myke pelsen. Malingen til katten roet nervene hennes, som var på randen av sammenbrudd. «Dessuten skal det en svært modig mann til for å snoke i dameundertøy.»

Katten malte høyere, og hunden bjeffet litt, som for å understreke det Emmy hadde sagt. Fornøyd med å ha funnet et gjemmested for skrinet, lukket Emmy skapet og gikk raskt opp trappen til hjemmet sitt, et lite rom over butikken. Hun løsnet

ansiktsmasken og ristet av seg ballkjolen. Det hadde tatt henne uker å sy den, og det var trist at hun nok aldri mer ville våge å bruke den. Med et vemodig sukk hengte hun kjolen i klesskapet.

I det samme ble hun slått av en forferdelig tanke. Hun hadde vært så opprørt at hun hadde glemt å nappe til seg kappen fra kaptein Nordfelt. Den tilhørte egentlig en kunde som hadde bedt Emmy om å dekorere den. Dekorasjonene var uvanlige, og det var en fare for at hun kunne spores ved hjelp av klesplagget. Emmy ynket seg som i smerte. Hun var dessuten nødt til å sy en liknende kappe til kunden, som forventet å få den tilbake følgende uke.

Med skjelvende hender trakk Emmy nattkjolen over seg og krøp opp i sengen. Hun håpet intenst at kaptein Nordfelt ville la saken ligge. Hun husket hvordan han besluttsomt hadde trykket leppene sine mot hennes i et grundig kyss. Minnet var urovekkende livaktig. Det hadde vært en overbevisende avledningsmanøver. Ingen hadde brydd seg om paret i skyggene.

Emmy jaget resolutt den stilige kapteinen ut av tankene. Hun måtte rett og slett sette sin lit til at han ikke kom til å finne henne. Det viktige nå var å planlegge neste skritt i å finne ut hvorfor familien hennes hadde gått til grunne. Etter alt å dømme inneholdt juvelskrinet en viktig gjenstand som forhåpentlig ville hjelpe henne med å løse gåten. Hun nikket for seg selv mens hun strøk kjæledyrene, som hadde lagt seg til i fotenden av sengen, sukket og lukket øynene.

Neste morgen skulle hun binde opp håret i en streng knute og ta på seg den nøkterne blondehetten samt brillene som ga henne et slikt energisk utseende. Hun skulle fortsette å spille rollen som den ærbare og totalt uinteressante mamsell blondemaker Emmy Crepe, populær blant damene i høyadelen og hoffet. Selv dronningen og hoffdamene hennes hørte til kundekretsen. Emmy håpet at også kronprinsesse Desideria en dag ville gjøre det samme. Byens ypperste selskapskretser konkurrerte om Emmys tjenester. Ingen hadde den fjerneste anelse om at den eiendommelige

blondemakermamsellen, med sine kjæledyr og sitt hjem i en kjent forretningsgate, egentlig var frøken Emmaline Cavalier, datter av en fransk comte eller greve, som med livet som innsats hadde flyktet fra hjemlandet sitt for mer enn tre lange år siden.

Kapittel 2

«Dette er håpløst», sukket syersken mamsell Charlotta Minette Henrietta Silke i hjemmet sitt i Klosterbacken håndverkerstrøk i Åbo. «Jeg ender på fattighuset.»

Hun snudde spareskrinet opp ned, enda hun visste at det ikke nyttet. Det slitte skrinet var tomt. Det kom ikke noen mynter hvor mye hun enn ristet, svingte og snudde på det. Det føltes som en evighet siden hun hadde sett en pengeseddel. I noen desperate øyeblikk hadde Charlotta til og med snakket til spareskrinet, tryglet det om å gi fra seg i det minste en og annen småmynt. Skrinet hadde stirret stumt og foraktfullt på henne som for å påpeke at det ikke hadde skyld i eierens nåværende knipe. Rådløs la hun det ned på det sprukne bordet.

«Hva skal jeg gjøre nå?» Det tomme skrinets ulykkelige eier så seg rundt på de nedslitte veggene i det spartanske rommet. Den opprinnelig hvite malingen var blitt skittengrå og flasset av. Oppunder taket gikk den nesten over i svart, takket være langvarig bruk av billige, sotende vokslys og en utett vedovn. Selve taket så ut til når som helst å kunne rase ned over hodet på henne der hun satt. En del av vindusrutene var sprukket, og resten var så gisne at den stadige trekken fikk det til å verke i lemmene. Charlotta trakk det myke sjalet tettere rundt seg. Det var et ekte kasjmirsjal fra utlandet. Klærne var de eneste jordiske eiendelene hun hadde igjen, hennes eneste kilde til stolthet og definitivt viktige for hennes omdømme som syerske. Selv ikke kunstferdigheten hennes med nål

og tråd eller trofastheten mot faren hennes ville få de gjenværende kundene til å bli, hvis hun begynte å se ut som en tiggerkone.

Faren til Charlotta hadde vært en respektert skreddermester og moren en driftig husmor. Etter at de begge døde av influensa fire år tidligere, hadde Charlotta ingen familie eller slektninger igjen. Den ukjente mannen som var blitt utpekt til å være formynderen hennes, hadde solgt steinhuset i byens beste strøk, der familien hadde bodd og faren hatt sitt skredderi, underslått kontantene i dødsboet og forsvunnet til utlandet. Det var vanskelig for en enslig kvinne å kreve sin rett, for hverken ugifte eller gifte kvinner var myndige for loven. Bare enker bestemte over seg selv. Det eneste Charlotta hadde sittet igjen med, var pappas lager av tøy og samling av førsteklasses skredderverktøy, og begge deler hadde sakte, men sikkert krympet i takt med kundekretsen hennes.

En ilter vind ulte der ute under den halvmørke vårhimmelen og presset seg inn gjennom sprekkene i vinduet. Charlotta kastet et bekymret blikk mot det skjøre vinduet. Så vendte hun blikket ned på gulvet og grøsset. De nedslitte gulvplankene var åpenbart morkne, og det var et under at de ikke allerede hadde gitt etter. Det var bare et spørsmål om tid før det snart hundre år gamle treverket kom til å knekke og rase ned i kjellermørket. Forfallet der nede våget Charlotta ikke engang å tenke på.

De siste månedene med motgang hadde hun, så godt det lot seg gjøre, unngått å gå ned i kjelleretasjen. Det hadde hun klart ganske greit, for etter at den uhederlige utleieren og den drikkfeldige kona hans hadde forsvunnet sporløst i kjølvannet av en eksepsjonelt vilter aften, hadde det ikke vært noe særlig mer igjen i kjelleren enn tomme vinflasker. Av alle de utrivelige rommene i den falleferdige rønna var kjelleren det mest motbydelige. Selv musene som hadde holdt til der før, hadde flyktet vekk fra fukten og råten. For noen dager siden hadde de åpenbart seg i den bebodde etasjen og slått seg ned i rommet som utleieren stolt hadde kalt «salongen», men

som egentlig var et stort, nedslitt og halvmørkt sideværelse mot en sjuskete bakgård.

En trøstesløs stillhet hersket i huset nå om dagen. Den hjerteløse utleieren og kona hans hadde etterlatt seg en anselig gjeld, som av uforståelige grunner så ut til å ha falt på Charlotta, selv om hun bare hadde leid et lite rom til å bo og sy i. Da kreditoren hamret på døren, hadde hun først forskrekket nektet for å vite noe om pengene den brølende, tølperaktige mannen sa han hadde til gode. Hun hadde prøvd å forklare hvordan utleieren brått og uforklarlig hadde forsvunnet. Snart var det imidlertid blitt klart at hverken fornuft, lirking, overtalelse eller appeller kunne blidgjøre den uttrykksløse kjempen. Etter hans oppfatning var det husets nåværende beboers ansvar å betale tilbake gjelden etter den forsvunne eieren.

Til tross for den haltende logikken hadde Charlotta etter det uten å mukke betalt ned på gjelden, så godt det lot seg gjøre. Hun sukket og gned seg utslitt på tinningene. For å spe på inntekten hadde hun de siste ukene solgt unna det ene etter det andre av de fåtallige og slitte møblene. Det som nå var igjen, var et sprukkent sybord og den vaklevorne stolen som hun satt på, samt prøvespeilet på veggen.

Hun lente albuene mot bordet og betraktet tankefullt speilbildet sitt i det svartnende speilet. Den falmede gullrammen skimret svakt i skinnet fra det enslige vokslyset på bordet. Kanskje en edel helt ville komme og redde henne ut av knipen, slik som det pleide å gå i spennende bøker? Lesing hadde vært en av yndlingssyslene til Charlotta så lenge foreldrene levde. Bøker var imidlertid dyre luksusvarer som hørte minnenes rike til.

Hun studerte ansiktet sitt fra forskjellige vinkler. Var det heltinnemateriale i henne? Profilen var brukbar. De grønne øynene var store og klare, kurvaturen i de røde kinnene myk. Litt for myk, tenkte Charlotta oppgitt og sukket. Hvordan hun klarte å bevare en viss rundhet i formene med de nåværende stramme

matrasjonene, var et fullstendig mysterium. Håret var en blanding av karamellfarget, rødlig og gyllent.

Hun rynket pannen. Øyenbrynene var uvanlig mørke for en med så lyst hår, og buet seg regelmessig mot hårfestet. Pappa hadde alltid ment at de var for karakteristiske. En kvinne trengte ikke karakter, men et lydig og ydmykt sinn. Munnen var vakker, de røde leppene myke og yndige.

Sørgmodig ristet Charlotta på hodet. Hun så ikke det spor ut som en heltinne, som etter hennes oppfatning var slanke som vidjer og hadde hud så hvit som alabast, sjelfulle øyne og en mystisk tiltrekningskraft som fikk ungkarer i hopetall til å falle på kne foran dem og be om jomfruens hånd. Den eneste som i det siste hadde falt foran Charlotta, var den aldrende smeden Koskinen, da han snublet i den mest humpete delen av et dårlig vedlikeholdt smug uten brosteinsbelegning. Hun hadde hjulpet den ynkelige, men heldigvis uskadde gamlingen opp. Hendelsen bekreftet en nedslående kjensgjerning: En borgermamsell som hadde mistet all sin formue og nådd den skjebnesvangre alderen tjueni år, var uavhjelpelig en peppermø. Særlig hvis mamsellen bar på en mørk hemmelighet.

En stor tåre åpenbaret seg i øyekroken og trillet sakte ned over kinnet. Charlotta bet tennene sammen og prøvde å overbevise seg selv om at tårer ikke var til hjelp i denne situasjonen. Besluttsomt kvalte hun følelsesutbruddet. Det var klart at hun ikke lenger maktet å livnære seg som syerske.

Ved nærmere ettertanke var veien til fattighuset likevel fortsatt lang. Det var tjenestetvang i riket, hvilket ville si at enhver arbeidsdyktig som ikke hadde eiendom og egen inntekt, måtte skaffe seg tjeneste. En ugift kvinne som ikke var i tjeneste kunne bli dømt for løsgjengeri og sendt til et sted verre enn det usleste fattighus, nemlig spinnhuset, fengselet hvor hun ble satt i tvangsarbeid. Charlotta var ikke helt sikker på om det også gjaldt

kvinner fra borgerskapet eller bare de fra allmuen, men hun ønsket ikke å finne ut av det. Hun måtte snarest mulig skaffe seg en post som sømmet seg for en mamsell fra borgerskapet, for eksempel som privat syerske, selskapsdame eller husholderske. Det ville bli vanskelig uten referanser, men kanskje pappas navn fortsatt ville være til hjelp i å finne et passende arbeid. Charlotta tok opp avisen som hun hadde lånt av nabomadammen for et par dager siden, Åbo Allmänna Tidning, utgitt «Onsdagen den 29 Maji år 1816», og øynet igjennom stillingsannonsene:

Kvinne søker selskapsdame. Medgjørlig sinn og kjennskap til dosering av legende urter sees på som en fordel. Svar sendes med navnemerke «Grevinne» til bokhandler Johansson i Brahegatan, som selger denne avis …

Det høres ikke helt ideelt ut, tenkte Charlotta og så for seg hvordan det ville være å slite dag og natt for en kravstor adelsdame. Hun flyttet blikket til neste annonse, som virket mer lovende:

Ærbar kjøpmannsfamilie ønsker å ansette erfaren lærerinne til hjemmeundervisning av tre veloppdragne, elskelige barn. Halve søndagen fri én gang i måneden …

Kanskje en mulighet. Riktignok hadde ikke Charlotta erfaring, men god allmenndannelse hadde hun. Hun sukket og fant frem papir, blekkhus og penn for å skrive søknaden.

U

Vinden hadde økt på kraftig. Den nylig adlede friherre Daniel Ridderlöw strakte beina, kledd i blankpussede støvler, mot det tomme ildstedet og kastet et blikk ut gjennom vinduet i herregårdens

bibliotek. Været var elendig. Daniel kunne ikke huske å ha sett solen en eneste gang siden han for noen dager siden var ankommet det russiske storfyrstedømmet Finland fra Stockholm, byen som hadde vært hans hjemsted i lange tider. Han var født i Finland, den gang del av Sverige, men hadde forlatt landet som barn. En bister blest rev og slet i edelløvtrærne i parken, som for å felle så mange av dem som mulig. Det yrte fra en grå himmel. Inne i biblioteket føltes det like kaldt som det sikkert var utenfor. «Hvorfor akkurat jeg?» mumlet Daniel bittert og grunnet på omstendighetene som hadde tvunget ham til denne gudsforlatte avkroken. Han sendte en lengselsfull tanke til den strålende tiden da han var dragon og rittmester i Sveriges Kongelige Majestets livvaktsregiment. Der hadde han hatt en offisersgrad som i andre våpengrener tilsvarte kaptein. For ikke lenge siden var han blitt adlet av den aldrende kongen, på grunnlag av sine militære meritter og etter anbefalinger fra prinsen som kongen hadde adoptert til kronarving. I stedet for det enkle slektsnavnet Löf hadde han fått det edle Ridderlöw. Etter prinsens forslag hadde herskeren også forært Daniel en anselig sum penger samt Stjernvalla, en avsidesliggende herregård i nærheten av Åbo, som en finskættet undersått hadde testamentert til kronen. En kunne lure på om ikke den innflytelsesrike kronprinsen hadde hvisket kongen i øret at han ønsket å bli kvitt Daniel.

Tante Ståhls hissige brev hadde gjort situasjonen enda verre. Bergrådsfruen Amelia Amanda Ståhl var søster av Daniels far. Den viljesterke enken hadde tatt på seg å oppfostre Daniels lillesøster Petronella, kalt Nella, etter at foreldrene deres for flere år siden døde i en tragisk epidemi. En ulykkelig dag hadde væpneren Fransén kommet med det mange sider lange brevet til herren sin. Den nådige fruen hadde vært oppglødd over nyhetene som hadde nådd henne fra hoffet, og med mange understrekninger gitt klart uttrykk for at det nå var på tide for Daniel å legge sverdet på hyllen

og skjøtte den nye herregården sin, og samtidig ta seg av Nella, som han offisielt var formynder for.

Jenta var allerede sytten og kunne ikke for evig og alltid sy korssting og male nette akvareller i pikepensjonatet i Åbo. Tanten ville selv ha skyndet seg dit for å passe på det vesle gullet, hvis ikke selskapslivets utmattende krav hadde medført at hun måtte fortsette å gjeste en venninne i Göteborg. Daniel hadde edelt nok holdt seg fra å påpeke for tanten at det vesle gullet var blitt sendt til en fjerntliggende privatskole i et forsøk på å dekke over en plett på slektens gode navn og rykte, og for at hun skulle lære seg gode manerer, etter en hårreisende skandale.

Daniel hadde underkastet seg skjebnen og motvillig solgt stillingen sin i hæren, pakket kofferten og reisekisten og reist sammen med den tidligere væpneren og nåværende kammertjeneren Fransén østover for å bli godseier. Livet hans i den livlige storbyen med nesten åtti tusen innbyggere var blitt byttet ut med livet i en småby på knapt ti tusen. Daniel var født inn i en lavadelig soldatslekt og visste ingenting om jordbruk eller gårdsdrift. Til forskjell fra de i høyadelige slekter hadde han ikke forventet å få noen tittel, og enda mindre et stort landsted.

Daniel hadde plukket opp Nella og en uhorvelig mengde bagasje på pensjonatet. Med en neve mynter hadde han roet ned forstanderinnen, som fortalte om en nylig episode som ville sverte skolens gode rykte, og som Nella så ut til å stå bak – «Hun nasket virkelig sirup og fløte fra matskapet, kokte knekk og fikk de uskyldige venninnene sine med på slabberas, Deres nåde, en uforskammet oppførsel fra en ung pike … åh, takker så meget … nei, selvsagt ville jeg ikke under noen omstendigheter sladre om frøken Ridderlöws gjøremål, en engel er hun, et dydsmønster …» – og gjennom et byrå som formidlet tjenerskap, skaffet en privatlærerinne til å passe på jenta. Mademoiselle Bonbon hadde vært den eneste lærerinnen å få tak i på så kort varsel, og Daniel hadde ansatt henne til tross for hennes forskremte uttrykk og nervøse måte å snakke på.

Det hadde vært et feilgrep. Nå hadde han ikke bare en uregjerlig jentunge som plaget ham, men også en huslærerinne som gikk rundt og vred sine hender mens hun skvaldret med skingrende stemme, nå og da besvimte hun, og ved sitt oppjagede vesen heller egget enn dempet hun Nellas flommende energi. Daniel kjente tyngden av hvert av sine trettiåtte leveår idet han strakte seg etter en konjakkflaske med utenlandsk etikett og holdt den på skrå over et krystallglass på bordet. Han trengte styrke. En enslig, gullskimrende dråpe rant sakte ned flaskehalsen, kjempet seg ut av åpningen og lot seg falle ned i bunnen av glasset.

Daniel var bestyrtet over synet. «Hoffmester!» brølte han. «Bring meg øyeblikkelig mer forfriskning!»

En lang stillhet fulgte, det eneste som hørtes, var vindens sus og regnet som trommet mot vindusrutene. Hvor ble det av tjeneren? I det samme husket Daniel at han ikke hadde ansatt nytt tjenerskap. På kjøkkenet regjerte en gammel kone inntullet i sjal, hun hadde fulgt med herregården, og hva hun het, klarte han ikke å huske. En gammel stallkar hjalp til med hestene. Daniels viktigste behov, som måltider, bekledning og sengekammerets bekvemmeligheter, var det Fransén som tok seg av, på måter som arbeidsgiveren hans ikke tenkte nærmere over. Stort mer hadde han ikke brydd seg om. Etter å ha fått plassert Nella og mademoisellen i trygghet på Stjernvalla, hadde han stort sett konsentrert seg om å gruble over livets urettferdighet og nyte forfriskninger i det halvmørke biblioteket.

«Må en mann selv trå til?» murret han grettent og reiste seg møysommelig. «Som om ikke en godseier fortjener bedre behandling.»

Han klampet ut på kjøkkenet. Den gamle kona flyktet forskremt ut på tunet gjennom en sidedør straks hun hørte skrittene hans. Uten å bry seg om henne begynte han å rote igjennom skapene på kjøkkenet. De viste seg å være forargelig tomme. En boks med mel, en sukkerskål med noen sukkerkorn i bunnen samt noen skalker

mørkt skjærgårdsbrød var ikke mye å rope hurra for. I forbifarten lurte Daniel på hva kvinnene levde på, men lot det ligge. Stjernvalla lå ute på Dimholmen, og for å komme til Åbo måtte man reise en drøy halvmil over fjorden, så mellom øyene Runsala og Hirvensalo langs en led dyp nok selv for store fartøy. Noe kunne man vel forvente at mademoiselle Bonbon gjorde for lønna. Hvis hun nå ikke klarte å gjøre noe med søsterens fjollete lettsindighet, kunne hun i hvert fall sørge for anskaffelse av mat. Daniel fortsatte ut i forhallen, der han begynte å ta på seg yttertøyet mens han ergret seg over at Fransén akkurat nå måtte være ute på tur med Jupiter, stridshesten hans. Han brummet sint mens han dro kappen om seg, et førsteklasses skredderarbeid, satte på seg silkehatten som Fransén så omhyggelig hadde børstet, og trakk på seg hanskene. Til slutt en nymotens spaserstokk, og han var klar.

Snart gikk han ned over stien mot havnen. Jorden klumpet seg under de stilige støvlene, vinden slet i hatten, og regnet fuktet kappen, men trengte heldigvis ikke igjennom det tette ullstoffet. Han savnet lystige lag og drikke. Den korte tiden han hadde vært her, hadde han lært at begge deler var å finne i Åbo. Daniel slepte en liten seilbåt ut på vannet og grep om årene. Det var flaks at han fra militæret hadde erfaring med mange slags aktiviteter som finere adelsmenn ellers ikke var vant til. Noen kraftige tak med årene, og båten skar gjennom vannet og over skummende bølger. Snart ville han få satt et glass dampende varm punsj foran seg.

U

Det var sent på kvelden da Charlotta endelig var fornøyd med stillingssøknaden hun hadde skrevet. Hun var i ferd med å lese igjennom teksten, i håp om å ha fått til å uttrykke en passende blanding av yrkesstolthet og ærefrykt, da hun hørte slepende skritt

fra den knirkende trappen utenfor. En kraftig neve dundret mot den tynne døren slik at den nesten løsnet fra hengslene.

Charlotta spratt opp, full av angst.

«Mamsell Sike», brølte en stemme som var alt annet enn behagelig. «Jeg vet at du er der. Jeg har kommet for å kreve inn gjelden.»

Charlotta slo seg for brystet. Den fordømte kreditoren, igjen! Bare sist uke hadde hun jo gitt ham så mye penger at det knapt nok ble noe igjen til en og annen vedkubbe og en smule mat. Hun så seg panisk rundt etter et gjemmested, men noen slike var det ikke å finne i det nesten tomme rommet. Raskt strammet hun sjalet rundt seg og listet seg mot bakdøren.

«Hør her, jente, jeg har ikke hele dagen på meg til å vente på betalingen fra en fisefin sydame.» Stemmen ble mer og mer utålmodig, og neven fortsatte å hamre på døren, som ristet urovekkende.

Best som Charlotta smøg seg over gulvet i den såkalte salongen, sparket kreditoren inn døren med et brak og tok henne igjen med noen få sprang.

«Så du hadde tenkt å stikke av?» sa han hånlig mens han slepte henne ut på trappen. «Du skulle ikke ha noen kontanter, vel?»

«Slipp meg!» Charlotta kjempet tappert for å komme seg løs. «Jeg betaler om noen dager», bedyret hun. Kanskje ville hun klare å skrape sammen nok penger innen den tid.

«Det er for lenge til», brummet branden og slengte henne med ryggen mot veggen så hun slo bakhodet mot det grove tømmeret. «Jeg trenger pengene fort. Gjør du pent som jeg sier, eller må jeg gi deg juling så du skjønner ditt eget beste?»

«Slipp meg», peste hun og prøvde å vri seg løs. «Hjelp!»

«Du får frist til i morgen tidlig», brølte plageånden og ristet henne, da en stødig hånd brått grep om skulderen hans og svingte ham rundt. En firskåren herremann hadde dukket opp fra mørket,

en knyttneve iført en pen skinnhanske kom susende, og kreditoren fløy bakover og landet på bakken.

«Mamsellen ønsker åpenbart ikke Deres selskap», sa en kultivert stemme bistert på svensk, språket som også Charlotta og kreditoren hadde snakket. Faren til Charlotta hadde vært svensktalende, moren hadde snakket finsk. Selv behersket hun begge språkene flytende. Hun kunne høre den rikssvenske, melodiske aksenten i språket til den fremmede.

«Den frekke jentungen skylder meg penger!» Kjempen kom seg på beina med en eneste, overraskende spenstig bevegelse. Håndgemeng var tydeligvis ikke uvanlig i virksomheten hans.

«En gentleman ettergir en dames gjeld, hvis han har vært ufin nok til å forårsake den», sa den nyankomne kaldt. «Kom deg vekk.»

Metalldelene i pistolen som den fremmede plutselig holdt i hånden, glinset i det gule lyset som falt gjennom det smårutete vinduet og døråpningen. Kreditoren skvatt unna. «Bare vent!» mumlet han iltert og hyttet med neven. Han kastet hevngjerrige blikk bak seg mens han gikk inn i det nærmeste smuget og ble slukt av mørket, og snart ble også lyden av skrittene hans borte.

Nå var det bare Charlotta og redningsmannen hennes som sto utenfor huset.

«Jeg takker Dem, gode herre», sa hun og hev etter pusten. Hun løftet blikket mot den ukjente, og sperret opp øynene. Ansiktet foran henne gjorde et sterkt inntrykk. Trekkene var barske og ikke klassisk pene, med hadde noe som gjorde det umulig å snu blikket vekk. Det mest fremstående av dem var den buede ørnenesen, som den kjære mammaen til Charlotta utvilsomt ville ha kalt høybåren. Øynene var en kjølig blanding av grått og blått, som havet en stille vinterdag. Det mørke håret var samlet i nakken med et fløyelsbånd, på en litt gammeldags måte. Det var en militær rankhet over den imponerende muskuløse skikkelsen.

«Skadet han Dem?» spurte han. Ansiktet var uttrykksløst.

«Ikke verre enn noen blåmerker», sa Charlotta og gned armene som kreditoren hadde krystet.

«Den kanaljen burde hatt en real omgang». Et øyeblikk virket det som om mannen hadde tenkt å løpe etter kreditoren, men så la han bånd på seg og bukket passe disiplinert. «Baron Daniel Ridderlöw, den nye herren på Stjernvalla gård. Jeg beklager om jeg virker fremfusen, men det ser ikke ut til å være noen her som kan presentere meg.»

Charlotta visste at det i finere kretser var vanlig at en tredje person presenterte ukjente for hverandre. «Mamsell Charlotta Silke», svarte hun og neide så det flagret i kjolefoldene. En virkelig baron! Eller egentlig en friherre, rettet hun seg selv idet hun husket hva pappa hadde lært henne om øvrighetens hierarki. Baron var hvordan man titulerte friherrer. Det hadde vært viktig for den fremgangsrike skredderen å vite hvordan finere kunder skulle behandles. Charlotta kastet et urolig blikk på pistolen, som baronen fortsatt holdt i hånden. «Regner De med fortsatt å få bruk for den der?»

«Åh, den er bare et arbeidsverktøy», forklarte han beroligende og stakk pistolen tilbake i innerlommen på kappen. «Jeg avsluttet nylig karrieren som offiser i hans majestets armé i Sverige. Vanen sitter i.»

«På det viset», mumlet Charlotta, ytterligere forundret. Hva gjorde en høyverdig soldat fra naboriket i det fjerneste hjørnet av Klosterbacken, mellom små rønner med torv- eller planketak, så å si midt på natten? Verkstedene og utsalgene til de finere gullsmedene, treskjærerne, krukkemakerne, møbeltapetsererne, fiolinmakerne, buntmakerne og de andre håndverkerne lå lenger unna i et strøk som var belyst med lykter fordelt rundt omkring, hengt opp i smijernskroker ved siden av dører eller festet til hushjørnene. Det eneste lyset her i denne avkroken kom fra hybelen til Charlotta og en ussel liten lykt på trappen til nabomadammens hus, der flammen fra en liten lysestump blafret i dødskamp.

Det hendte riktignok at herrer kom for å handle for søstrene sine eller skulle overraske sin kone med en ny kjole eller noen mindre klesplagg, men en slik høyhet som en baron hørte ikke til Charlottas vanlige kundekrets. Den besto for det meste av folk fra småborgerskapet og andre mindre bemidlede. Det sakkyndige blikket hennes kunne med én gang avgjøre at kravattnålens blinkende diamant var ekte, og at klærne var sydd på bestilling av en dyr skredder.

«Kan jeg spørre Dem om hvorvidt disse møtene, eller skal jeg si, hm, sammenstøtene, har skjedd gjentatte ganger?» sa baronen, som tydeligvis hadde en overraskende trang til å småprate.

«Dessverre er de mer regelen enn unntaket nå om dagen», svarte Charlotta.

«Hvordan kan det være mulig?» spurte han i en høflig konverserende tone.

Charlotta bet seg i leppen. Det sømmet seg virkelig ikke å utgyte bekymringene sine for ukjente herrer. På den annen side hadde hun et fryktelig behov for å betro seg til noen. Hun trakk pusten. «Det hele begynte da utleieren min for en tid siden …»

Før hun rakk å stoppe seg selv, hadde hele den sørgelige historien strømmet ut av henne. Baron Ridderlöw lyttet oppmerksomt til fortellingen. Han så ikke ut til å ta notis av regnet som falt på dem fra en sort himmel, eller av vinden som slo inn mellom rønner og over gårdstun. Fra bakken steg en frisk lukt av jord og planter. Fra domkirken på Unikankares høyde, et godt stykke derfra, lød elleve klokkeslag. De ble liggende og dirre i luften til et vindkast feide dem bort.

«Og hvis jeg ikke snart finner en tjenestepost, går det meg ille», avsluttet Charlotta sørgmodig og hutret i den kalde vinden.

Nå som hun hadde fortalt alt sammen, vendte betenkelighetene tilbake. Var hun helt gal? Tenk å plage en fremmed med sine hverdagslige bekymringer! Mannen hadde sikkert viktigere ting å gjøre. Dessuten, hvordan kunne han vel hjelpe henne? Hun hadde

så vidt åpnet munnen for å be om unnskyldning for sin upassende oppførsel, da mannen tok ordet.

«Det kan hende at jeg har en løsning på problemene Deres», sa baronen til Charlottas svimlende forbauselse. De svale øynene hans så granskende på henne fra topp til tå, på den hvite og rosedekorerte musselinkjolen med høyt belte og på de nette tøflene. Han tok av seg hanskene og tok et skritt nærmere henne. «Ja så menn, helt utsøkt», mumlet han og kjente på sjalet som lå over skuldrene hennes. «Riktig pent …»

Charlotta fikk hjertet i halsen. Skrøt baronen av utseendet hennes? Ansiktet hans var nært hennes. I et øyeblikk av vanvidd for et håp gjennom hodet hennes. Kanskje baronen brått hadde forelsket seg voldsomt i henne og ville frelse henne fra fattigdom og nød ved å gifte seg med henne? Det blinket i en gyllen signetring idet hånden beveget seg videre og fingret på rysjene langs kraven hennes. Håndryggen sneiet borti haken hennes, de blågrå øynene ble mørke som midnattshimmelen, og …

Charlotta strammet seg opp. Hun hadde åpenbart lest for mange romaner på den tiden da hun fortsatt hadde tilgang på dem. Det var ikke rart at mange pedagoger advarte mot at den moderne litteratursjangeren kunne gjøre kvinner til ofre for fantasier og ønskedrømmer. Dessuten kunne hun ane et snev av whiskydunst fra pusten hans. Var han full?

«Gode herre», sa hun besluttsomt og tok et skritt bakover. «Hva er det De driver med?»

«Jeg beundrer Deres smak, og kvaliteten på tøyet», svarte baronen, som om det var den selvfølgeligste ting i verden. Han løftet hodet. «Den unge søsteren min trenger en kammerpike – De vet, en tjenerinne som kan stå for frøkenens personlige bekvemmelighet, garderobe og hårfrisyre – og det slo meg at stillingen kanskje ville passe Dem.»

«Åh!» Det siste av luftslottet raste sammen rundt Charlotta. Selvfølgelig! Hvorfor i all verden skulle en som baron Ridderlöw,

sikkert en av de mest ettertraktede ungkarene i selskapslivet, bry seg om en uanselig sydame. «Jeg gikk på en mamsellskole for døtre av velsituerte borgere, så jeg vet godt hva god smak er, og jeg kan oppføre meg etter etiketten», fortet hun seg å si, så saklig og overbevisende som mulig. «Mot slutten av året fyller jeg tretti, så jeg er i en betryggende alder. Jeg er flittig og pålitelig og ville sikkert klare oppgaven.»

«Vanligvis varer jo tjenestetiden i ett år fra mikkelsmesse, i månedsskiftet september–oktober», fortsatte baron Ridderlöw, «men jeg kan ansette Dem med én gang, på ubestemt tid.»

Charlotta nikket. Lengden på tjenestetiden pleide å være den samme uansett om herskapet behandlet tjenerskapet godt eller dårlig. Hun ville likevel sikkert ikke trenge å bekymre seg for slikt. Baronen så ut til å være en hedersmann.

«Da har vi en avtale», slo baronen fast og trakk en bulende pengepung ut av lommen. Han oppga en anselig pengesum som månedslønn, i tillegg underhold, og la skjødesløst en bunke sedler i hånden på Charlotta. «Ta dette som et forskudd til bruk på reiseforberedelser. Pakk det De trenger, så møtes vi i overmorgen ved middagstid bak Kronmagasinet, ved sjøstranden. Der er det en varebrygge, som båten min ligger fortøyd til. Vi reiser med den til gården. God natt, mamsell Silke.»

Han løftet på hatten og forsvant i den regntunge natten like fort som han hadde dukket opp, og lot Charlotta stå igjen og gruble over denne brå endringen i livssituasjonen, som for bare en kort stund siden hadde virket håpløs.

Silkesøstre: Kammerpiken

Sara Medberg

Silkesøstre Kammerpiken

Kapittel 1

Kapittel 2

U

U