1
Maiko_layout_TRYKK.indd 1
2023-11-27 14:11
2
Maiko_layout_TRYKK.indd 2
2023-11-27 14:11
3
Maiko NISHINO
J i nsei Dansens kraft
Fortalt til Ragnhild Laukholm Sandvik Fotografier ved Martin Rustad Johansen
Maiko_layout_TRYKK.indd 3
2023-11-27 14:11
4
Innhold
Maiko_layout_TRYKK.indd 4
2023-11-27 14:11
5
Prolog – Mitt år med Maiko 6
Maiko, dansende barn 11 Eventyrlandet 27 Majones og avklipte silkebånd 43 Kjøpesenterballetten 59 På tå hev i Oslo 69 Sakura, den magiske blomstringen 89 32 piruetter uten stopp 101 To blå streker 109 En crazy ballerina blir mamma 125 Da metoo kom til Nasjonalballetten 137 Speilet 155 En ballerina skifter ham 163 Hverdagsballett 173 QR-koder til Maikos beste øvelser 228 Epilog – Osaka 231
Maiko_layout_TRYKK.indd 5
2023-11-27 14:11
6
Prolog
Mitt år med Maiko Ingenting tilsa at jeg skulle bli stemmen til en japansk ballerina. Verken ballett eller Japan var mine lidenskaper. Så møtte jeg Maiko Nishino – og alt endret seg. Ok, kanskje ikke alt. Men å hjelpe Maiko med å fortelle sin historie ble en slags besettelse for meg. Det er en historie om eventyrlyst, beinhard disiplin og store opp- og nedturer. Følelsene har hun brukt i dansen sin, som gang på gang har rørt folk til tårer. Boka du nå holder i hendene, er to ting. Den er historien om Maikos utrolige liv. Og den er essensen av det hun driver med nå, kunnskapen hun vil dele med oss etter alt hun har lært og erfart. La meg forklare. Maiko har vært en postergirl for ballett i Norge. Gjennom to tiår var hun en av Nasjonalballettens største stjerner, den som fikk internasjonale koreografer til å bruke ord som enestående, one of a kind. Hun har danset den klassiske ballettens største og mest krevende roller og høstet lovord og priser for sine moderne tolkninger. Det er lagd dokumentarfilm om dansen og de ekstreme fysiske prestasjonene hennes. Likevel er det mye hun aldri har snakket om. Hun er på et annet sted i karrieren og livet. Nå er hun klar. Nå vil hun fortelle. Vi møttes den dagen hun pensjonerte seg som prima ballerina, 41 år gammel. I så ung alder blir faktisk kroppen utslitt av jobben som toppdanser. På hennes siste arbeidsdag i Operaen var det korona og streik, så stjerna fikk ingen grand finale, ingen siste forestilling med trampeklapp og blomsterhav. Jeg forventet tårer og bitterhet. Men Maiko var glad. Endelig skulle tærne få litt fri. Hun snakket med glød i øynene. Jeg gleder meg til neste kapittel, sa Maiko. Hva er det, da? spurte jeg. Det viste seg å være oss.
Maiko_layout_TRYKK.indd 6
2023-11-27 14:11
7
Maikos nye livsprosjekt er å få normal people (som hun kaller oss som ikke er dansere) til å skjønne at ballett er mer enn Svanesjøen og spagaten i trikot. Hennes type trening er et fantastisk verktøy, en gave til oss med en helt vanlig kropp. Øvelsene hun har brukt i livet som ballerina, kan redde ryggen din, få deg til å heve hodet og gjøre deg sterk igjen etter barnefødsel. Maiko vil dessuten inn i hjernen din og skru av den strenge og selvpiskende stemmen. Hun vil lære deg å snakke snilt til den du ser i speilet. Lett for henne å si. Selv er jeg hundre prosent normal people. Jeg har født tre barn, er norsk og praktisk med sprukne vinterhender og piggdekk på sykkelen. Jeg står ikke så enormt mye foran speilet, men når jeg først gjør det, blir jeg definitivt ikke alltid varm og lykkelig av det jeg ser. En morgen i februar etter litt for få timers søvn, for eksempel. Hva er det vakre jeg skal si til henne der? Underlig nok ble jeg aldri sur av Maikos evige optimisme. Hun snakket ofte om gode vaner, selvdisiplin, takknemlighet for kroppen, hverdagslig meditasjon, å være i øyeblikket. Litt ondskapsfullt kunne man sagt at selvhjelpsklisjeene rant ut av henne. De bare føltes ikke som klisjeer. Kanskje fordi hun ler så ofte og hjertelig av seg selv? Kanskje fordi alt hun har fått til, gir henne en autoritet med hensyn til både trening og det å komme styrket gjennom ensomhet og motgang? De første treningstimene med Maiko var tunge. Stram kjernen, rett rygg, bruk bekkenbunnen til å løfte hele kroppen opp av parketten, beveg deg som en svane! Hjernen min knitret av alle instruksene. Jeg kunne ikke huske hvor armene skulle være, alt gikk i kryss, null eleganse. Men sola sto lavt inn gjennom vinduet i studioet hennes, og hun ga seg ikke. Det fikk ikke jeg gjøre heller. Kom igjen, sa Maiko. Fang lyset med brystkassen. Der, ja! Treningsøvelsene du vil finne i denne boka, er alle testet av min vanlige kropp. Jeg har klønet mye. Men jeg har også gått ut av studioet med lette
Maiko_layout_TRYKK.indd 7
2023-11-27 14:11
8
steg og følt meg ti centimeter høyere og noen hakk sterkere. Jeg kan fortsatt høre stemmen til Maiko, et ekko av de hundre (tusen!) gangene hun ba meg passe på holdningen min. Chin up er de to ordene hun har sagt til meg flest ganger. Mens jeg skriver, tar jeg meg i å rette ryggen. Jeg gjør det fremdeles flere ganger om dagen. Musklene var likevel ikke det som ble mest forandret av mitt år med Maiko. På et tidspunkt befant jeg meg lenger hjemmefra enn noen gang, en opplevelse som ga meg bruk for hennes livsfilosofi på en helt ny måte. Hva den er? Og hvordan den funker når du har det tungt? Svaret får du i epilogen helt til slutt (men for guds skyld, ikke hopp dit – det er reisen som er målet, det er de neste kapitlene som er historien om Maiko). Det kan være vanskelig å lese ei hel bok. Hjernen flakker, telefonen er sjelden langt unna, livet er travelt. Men gi det en sjanse. Én ting kan vi lære av Maikos kraft allerede her: Hun ga seg ikke, selv om det så mørkt ut. Tenk at Maiko står ved siden av og titter på deg i profil mens du strever med ditt. Chin up, ville hun sagt. Dette klarer du.
ragnhild laukholm sandvik Oslo, november 2023
Maiko_layout_TRYKK.indd 8
2023-11-27 14:11
9
Maiko_layout_TRYKK.indd 9
2023-11-27 14:11
10
Maiko_layout_TRYKK.indd 10
2023-11-27 14:11
11
Maiko, dansende barn
Maiko_layout_TRYKK.indd 11
2023-11-27 14:11
12
Jenta med det lange, glatte håret går med raske skritt mot skoleporten. Den firkantede sekken ser stor ut for den spede kroppen. Hun har mørkeblå blazer med skolens merke brodert på brystet. Med rak rygg skynder hun seg av gårde, hun vil ut av porten, kjappest mulig vekk fra den flate, hvite bygningen. Det er noen få kvartaler å gå hjem, hun følger fortauet mellom lite prangende bolighus, de ligger tett i tett. Hun kan veien i blinde. Men selv om hun pleier å være kjapp, hender det at noen fra skolen følger etter. Det er ikke mange dager siden en gutt fra klassen tok henne igjen. Han hadde steiner i hendene. I dag var hun heldig. Snart kan hun låse opp døra og møte besteforeldrene, som vennlig spør om hun vil ha te. Hun takker høflig nei, men tar imot en skål med nudler som går ned på høykant. Helst vil hun bare forte seg å skifte. Så skal hun børste håret og lage en stram topp, høyt oppe på hodet. Under en time etter at skoledagen er over, smetter hun inn døra på ballettskolen med nyvasket fjes. Den ligger like rundt hjørnet fra huset hun bor i, hun trenger ikke å bli fulgt av en voksen. Dette er hennes sted. Noen blir usikre og får prestasjonsangst foran de store speilene ved barren. For henne er det avslappende og trygt. Ballettdrakten er hvit. Hun har blåmerker på armene, noen av steinene gutten kastet traff målet. Men idet pianomusikken fra CD-spilleren fyller rommet og lærerens korte beskjeder legger seg oppå – da roer alt seg inni henne. Hun tenker ikke på skolen, hun føler seg ikke ensom. Ser bare konsentrert på armen som svever ut til siden – opp – ned. Ledige, lange fingre. Hun flyter.
Maiko_layout_TRYKK.indd 12
2023-11-27 14:11
13
Jenta som danser, er meg, Maiko Nishino. Når denne historien begynner, i 1991, er jeg et elleve år gammelt barn i Osaka. Japans tredje største by har over seks millioner innbyggere, høyhus og industri. Jeg bor i et lite, vanlig hus i en rolig gate. Det har en bitteliten gang; er vi flere som kommer hjem samtidig, må vi vente på tur for å gå inn. Veggene er tynne, så vi er vant til å ta hensyn. Vi bor tre generasjoner og sju mennesker under samme tak. Soverom deler jeg med lillesøsteren min, Ayaka, som vi kaller for Aya. Ved senga mi henger det et bilde av en ballerina som svever over scenegulvet. Om morgenen tar jeg på meg skoleuniformen: hvit bluse, mørkeblått skjørt og blazer. En liten, rund hatt. Håret mitt er langt, jeg setter min stolthet i å ha det pent hver dag. Noen ganger er det flettet, andre ganger bruker jeg hårbånd eller lager en vipp opp nederst. Men når jeg kommer hjem etter skolen, løsner jeg alltid frisyren og setter håret opp på nytt, skikkelig stramt. Etter en omgang med hårspray ligger hvert eneste hårstrå på plass, slik det skal gjøre hos en ballettdanser. Det er slik jeg liker det best, men jeg kan ikke ha en sånn frisyre på skolen. Jeg er allerede høyest i klassen, jeg trenger ikke å rage enda høyere. Dessuten er håret en av tingene de andre barna i klassen har funnet på å erte meg for. «Tror du at du er en ballerina?» Jeg begynte å danse da jeg var seks år gammel. To år senere, da jeg var åtte, tok mamma meg med for å se en oppsetning av Romeo og Julie – et av de mest populære stykkene i balletthistorien. Hun hadde ikke selv noe forhold til ballett, men mente at vi burde oppleve det slik det kan være, på ypperste nivå. Forestillingen ble danset av The Royal Ballet fra England, som kom til Osaka. Den baserer seg på Shakespeares tragedie om ungdommene Romeo og Julie fra Verona i Italia. De elsker hverandre, men dør på tragisk vis, og balletten har vært danset igjen og igjen siden premieren i Russland i 1940. Mamma og jeg pyntet oss. Jeg hadde halvstrømper med blondekant som sto ut øverst, min favorittlook på den tiden. Det var bare hun og meg
Maiko_layout_TRYKK.indd 13
2023-11-27 14:11
Maiko_layout_TRYKK.indd 14
2023-11-27 14:11
Maiko_layout_TRYKK.indd 15
2023-11-27 14:11
16
denne kvelden, lillebroren og lillesøsteren min var for små. Og billettene var dyre, selv om vi ikke satt spesielt nær scenen. Jeg kunne ikke se orkesteret der nede i orkestergraven, men dette var første gang jeg skulle få oppleve levende klassisk musikk. På dager hvor det hadde skjedd noe vondt på skolen, pleide jeg iblant å sette på pappas CD-er. Jeg kunne ikke engelsk, så jeg måtte gjette meg frem i bunken med Beatles, Carpenters og diverse jazz plater. Og etter hvert hadde jeg merket at mine favoritter var de klassiske platene. Jeg pleide å lukke øynene, liksom kjenne tonene i hele meg. Ofte satt jeg slik og samlet meg etter skoledagen. Musikken ga en egen ro, ladet meg opp før jeg gikk til balletten. Jeg skimtet så vidt dirigentens bevegelser der fremme da han løftet armene og satte i gang strykerne. Så begynte de å spille, og musikken fylte salen og kroppen min på samme tid. Ouverturen, de første tonene, jeg kjente det helt ut i fingertuppene. Dette var tusen ganger sterkere enn hjemme i stua. I første scene ble vi kastet rett ut i en slåsskamp mellom Romeos slekt, Montague, og Julies familie, Capulet. Så, i andre scene, kom hun til syne. Derfra og ut var blikket mitt låst på Julie, ballerinaen. Jeg satt ytterst på setekanten, nei, jeg sto foran setet, helt hypnotisert. En berømt balkongscene avslutter første akt: Det er kveld, Julie står på balkongen og drømmer om Romeo, og han dukker opp i hagen hennes. Da de to erklærte sin kjærlighet til hverandre, trillet tårene mine. Ikke fordi fortellingen så langt var trist. Det var bare så … vakkert. At de kunne bevege seg så perfekt, at kroppen deres kunne være musikken som jeg selv følte i min egen kropp? Mine åtte år gamle øyne kunne ikke få nok. «Sett deg, Maiko, ikke stå sånn foran setet», hvisket mamma flere ganger. Men jeg kunne ikke sitte, jeg strakte hals og ville se alt av Julie. I timene forestillingen varte, følte jeg meg som henne. Den ene som scenelyset alltid fulgte, hun som gjorde flest piruetter, som ble løftet opp, hun som elsket og led og døde til slutt. Jeg kjente det langt nede i salen der jeg satt: Jeg ville føle alle følelsene. Jeg ville danse hovedrollen. Jeg ville ha alles blikk på meg.
Maiko_layout_TRYKK.indd 16
2023-11-27 14:11
17
Da vi gikk ut av konserthuset i Osaka den kvelden, hadde livet mitt fått et mål: Jeg ville bli ballerina. Jeg holdt mamma hardt i hånda og snakket om det hele veien hjem. Etter opplevelsen med Romeo og Julie begynte jeg å gå til ballettskolen så ofte jeg kunne. Oppover i barneskolen fikk jeg rykke opp til også å ta timer ved den større skolen som læreren min drev, sentralt inne i Osaka. Mamma og pappa var travle, jeg hadde to yngre søsken, så før jeg var elleve, tok jeg toget inn alene og gjorde leksene mine på hjemveien. Fire ganger i uka var det ballettklasse nå. Frem og tilbake dinglet jeg, under det kalde lyset i togvogna. Da lillesøsteren min ble stor nok, tok jeg med meg henne. Jeg var mine foreldres første barn. De visste ikke hvilket kjønn de ville få, det var ikke ultralydundersøkelse den gangen, men mamma håpet på en jente. Så kom jeg, og foreldrene mine ga meg navnet Maiko. Det betyr dansende barn og er et tradisjonelt japansk navn. De syntes navnet var vakkert og hadde ingen plan om at jeg skulle bli danser. Men etter som årene gikk, ga de etter for maset mitt om mer og mer ballett. Særlig mamma kjente igjen lidenskapen og viljen jeg viste. Det var ikke vits i å prøve stoppe meg. Navnet de valgte, gikk i oppfyllelse, kan du si. Jeg var i høyeste grad et dansende barn. Og det skulle få konsekvenser for hele familien. «Du tror du er så spesiell.» De ordene har jeg hørt siden jeg var ganske liten. Å være annerledes fungerte dårlig på barneskolen. Det var ikke bare balletten som gjorde at jeg skilte meg ut, jeg var også lite sjenert, glad i oppmerksomhet. Kanskje var det derfor jeg elsket å stå på scenen, helt fra min første oppvisning i barneballetten som seksåring: Jeg tok plass. Og der, på scenen, var det endelig meningen å være synlig. Men til hverdags? Ikke alle likte min måte å være på. Episodene var mange, mobberne ble stadig flinkere og mer utspekulerte. En gang rullet de meg inn i en av de grønne mattene vi brukte i gymmen. Som en makirull lå jeg med armene tett inntil kroppen, omsluttet av den tunge matten. Jeg husker den klaustrofobiske følelsen av ikke å komme seg ut. En lærer fant meg liggende slik etter en time. Det er ikke sikkert de som plaget meg, dypest sett mislikte meg så sterkt, men slik er hakkelovens logikk:
Maiko_layout_TRYKK.indd 17
2023-11-27 14:11
18
Da det først var blitt lov å peke på den høye dansejenta som stakk hodet frem, var det kanskje enkelt å slenge seg på? Jeg følte alltid at det fantes folk som var mer lik meg, og som kunne like meg, et eller annet sted. Spikeren som stikker ut, blir hamret ned, heter det i et japansk uttrykk. Min hjemmebane var åpenbart ikke i skolegården, hvor alt dreide seg om å være lik de andre, passe inn. Med ordene sine, noen ganger med slag eller steinkast, lot de meg få vite det ofte nok. Da jeg var barn, var Japan et land i modernisering og med stor økonomisk vekst. Like fullt var det fortsatt mannens inntekt som vanligvis forsørget familien. Idealet for kvinnen var i stor grad ry sai kenbo, et gammelt uttrykk som betyr omtrent «god kone, klok mor». Min mor var annerledes: Hun jobbet fulltid. Hver dag dro hun av gårde tidlig om morgenen, til arbeidet sitt i destilleri- og bryggeriselskapet Suntory. Det var farfar Sotoji og farmor Kazuko som lagde frokosten vår. Som storesøster bidro jeg også tidlig med å ta ansvar. Jeg flettet og stelte søsteren min før hun skulle på ballett, jeg fant frem fotballtingene til broren min. Mamma kom hjem fra jobb klokka sju og lagde mat til hele familien om kvelden. Hun vasket opp, gjorde de klassiske kvinneoppgavene selv om hun også hadde en karriere utenfor huset. At pappa skulle dele husarbeidet med henne, var ikke forventet, men han gjorde litt og var en god kokk. Hans bidrag kom gjerne til helgemiddagen. Pappa hadde franske, koreanske og kinesiske kokebøker og elsket å lage mat som samlet oss rundt bordet. Mamma hadde nesten ikke fritid, men hun klagde aldri. Hun ville ha sitt eget arbeid, hun ville være der ute. Fra en plass nederst i bryggeriets næringskjede jobbet hun seg oppover til hun etter hvert satt i møter, tok avgjørelser og gjorde ting bare menn drev med i Japan på den tiden. Familien min er buddhister, og det lille foreldrene mine hadde av fritid, ble ofte brukt på samlinger eller arbeid i den lokale menigheten. De tilhører en gruppe kalt Sōka Gakkai International (SGI). Buddhismen er en hjelp til å leve et meningsfylt liv, har faren min alltid sagt. Vår religion dreier seg mer om å finne styrke inni seg til å takle utfordringer og bidra i samfunnet,
Maiko_layout_TRYKK.indd 18
2023-11-27 14:11
19
enn om bønn og ritualer for høyere makters skyld. Chanting, en form for messende sang som kan tilsvare en morgenbønn eller meditasjon, er en daglig del av praksisen. Buddhismen var en del av oppveksten min og har vært med meg siden. Etter en periode med eventyrlig vekst ble den japanske økonomien rammet av et stort krakk ved overgangen til 90-tallet. Men selv før krakket hadde ikke foreldrene mine penger nok til å eie et eget sted å bo. Det var for så vidt ikke uvanlig at unge par flyttet inn hos mannens foreldre, så etter å ha giftet seg gjorde mamma og pappa nettopp det. Nå hadde familien vokst til fem i tillegg til de to eldste. Min farmor og farfar var tradisjonsbundne japanere. De hadde opplevd krigen og var skeptiske til alt av vestlige impulser. «Hvorfor må du danse ballett? Hvorfor kan du ikke drive med geishadans?» undret farmor. Tradisjonell japansk geishadans danses av jenter og kvinner i kritthvit sminke og omfangsrike, fargesterke kimonoer. Navnet mitt, Maiko, dansende barn, brukes også om en lærling i geishafaget, der sinnrike estetiske koder forteller hvor langt den enkelte har kommet i sin utdanning. I nabobyen til Osaka, Kyoto, kan jenter gå i lære som maiko i flere år før de eventuelt oppnår status som ekte geisha. Ikke helt ulikt ballettens hierarki av dansere og solister, prima ballerinaer. I motsetning til hva enkelte i Vesten tror, har geishaens rolle ingenting med seksuelle tjenester å gjøre. Geishaen er en vertinne og underholder som med eldgamle røtter i kulturen vår nyter stor respekt. Men geishaens danseform interesserte meg aldri. Der føttene i klassisk ballett peker utover i en vid V-form i første posisjon, peker den japanske geishaen tåspissene sine innover. Mine tær ville ut. Også på mammas side av slekten hadde jeg sterke bånd til besteforeldrene mine. Mormor fødte sju barn. Tre av dem døde før henne, to allerede som barn. Da hun mistet sin ett år gamle datter, holdt hun på å bukke under for sorgen. Hun prøvde å ta sitt eget liv. «Ikke vær egoistisk», skal morfar ha sagt til henne den gangen, da hun prøvde å komme til hektene igjen etter selvmordsforsøket. «Du har flere som trenger deg.»
Maiko_layout_TRYKK.indd 19
2023-11-27 14:11
20
Det kan høres nådeløst ut, men jeg tror han prøvde å minne henne om å se etter det som tross alt var verdt å leve for. Om det var tanken på alle de andre som trengte henne, eller en annen styrke hun hentet frem, vet jeg ikke. Men hun klarte å gå videre, og det som et menneske som tøyset og lo mer enn de fleste. Selv husker jeg best det strålende smilet hennes. Broren og søsteren min ville at mamma skulle være en vanlig mor, altså hjemmeværende. De syntes det var dumt at vi gjorde ting med besteforeldrene våre og var en annerledes familie. Jeg hang alltid med mamma på kjøkkenet når hun endelig kom hjem, hjalp til, lærte matlaging (og arvet hennes sterke fiksering på en ryddig kjøkkenbenk). Selv om hun var mindre hjemme enn andre mødre, likte jeg alltid at hun jobbet. Kanskje ga det meg en følelse av at verden var større enn vårt eget hjem, også for henne. Og at den på sikt kunne bli det for meg. På «åpen skoledag» var hun den eneste som kom i høye hæler og drakt, hun kom fra jobb. Venninnene mine syntes hun var fin. Jeg var så stolt. Japan er fortsatt langt mindre likestilt enn det norske samfunnet. Lønnsforskjellen mellom kjønnene er stor, og i en familie er det ikke selvsagt at far tar like mye ansvar for barna som mor gjør. Å stifte familie skulle bli ganske annerledes for meg enn for moren min, og for japanske kvinner av min egen generasjon, for den del. Men det tenkte jeg minimalt på da jeg var elleve; da tenkte jeg kun på å bli ballerina. Drømmen som ble sådd med Romeo og Julie, ble anerkjent av den første viktige ballettlæreren min, Sachiyo Hashimoto. Men hun lærte meg kjapt at det var langt til målet. Å trene opp alle de musklene som skal til for å balansere helt der oppe på tåspissene – un pointe – tar tid. Små myke barneføtter skal ikke inn i de beinharde klassiske ballerinaskoene fra begynnelsen av. Først kommer time etter time med styrkeøvelser ved barren, det lange gelenderet som er montert ved veggene i et ballettstudio. En ballettklasse, det man i andre sammenhenger ville kalt en treningstime, er en egen verden. Klassen følger visse prinsipper som gjør at du kan komme inn i en ballettsal i Osaka, Moskva, New York eller Oslo
Maiko_layout_TRYKK.indd 20
2023-11-27 14:11
21
Maiko_layout_TRYKK.indd 21
2023-11-27 14:11
22
– og kjenne igjen opplegget. Først står elevene ved barren og gjør øvelser som plié (en slags ballettknebøy) og battement (høye spark). Alle trinn og bevegelser har navn på fransk; det er den klassiske ballettens språk. Etter en runde barre går alle ut på gulvet og fortsetter øvelsene der. En ballettdanser på begynnernivå og profesjonelle dansere i Nasjonalballetten – alle har de klasse som en del av hverdagen. Læreren gransker danserne og gir tilbakemeldinger. Alt skal gjøres med presisjon; det er mye å passe på samtidig. Armen helt ut der, fingrene avslappet, haken opp … multitasking er ballettens vesen. Når jeg i dag trener voksne som ikke har danset som barn, er det nettopp det alle sier: Jeg blir så sliten i hodet! Konsentrasjonsnivået, å skulle ha en slags simultan bevissthet i alle kroppens deler samtidig, er ikke noe vi er vant til ellers. I balletten er det avgjørende. Opp gjennom årene har jeg møtt mange som er skeptiske til å slippe barnet sitt inn i ballettsalen. Den strenge disiplinen, kroppspresset fra tidlig alder, risikoen for slanking og spiseforstyrrelser. Hva gjør det med barn? Mange ser et spøkelse hvilende over de alvorlige småjentene i trikot foran speilet. Noen av dem vil få høre fra læreren at de ikke er bra nok, de vil få drømmen sin knust. Noen vil kanskje få høre at de er for store, for lange, for lave, for tykke, for lite grasiøse. Etter over tretti år i ballettens verden skulle jeg så inderlig ønske at jeg kunne avkrefte alt dette som fordommer. Slå fast at ballettsalen er et inkluderende sted for alle. Det er den ikke. Ballett er ikke noe barneskirenn på idealtid, og noen kan oppleve dansen som brutal. Det finnes likevel nyanser; det er gode og dårlige måter å formidle korrigeringer på til små ivrige dansere. Min første ballettlærer var streng, men for meg var hun også en god pedagog. Hun sa «du kan bedre», aldri «du er ikke bra nok». Sachiyo Hashimoto, som selv hadde vært ballerina, var min første viktige læremester og mentor. På japansk bruker vi ordet sensei om denne rollen. Det er også et litt barskt ord, et uttrykk for autoritet som inngir respekt. Hashimoto kunne riktignok være streng, men hun var også omsorgsfull og ble mitt forbilde som danser og kvinne. Vi kom hverandre veldig nær, jeg
Maiko_layout_TRYKK.indd 22
2023-11-27 14:11
23
kalte henne min ballettmamma. Hun fulgte karrieren min tett helt til sin død i 2022, min elskede Hashimoto-sensei. Jeg var et hode høyere enn de andre jentene, uvanlig høy til å være japansk. Kroppen min hang liksom ikke helt sammen, og jeg hadde ikke den samme gode teknikken som mange av medelevene mine. Blekkspruten kalte de meg. Jeg var ofte den mest klønete. Men jeg levde meg inn i musikken og prøvde å holde posisjonene som best jeg kunne. Når jeg ikke mestret dem, øvde jeg igjen og igjen, i salen og hjemme. De første årene i barneballetten var intense. Elleve år gammel var jeg kommet meg opp på tå. Først bare som et forsøk, der jeg ble holdt oppe av læreren. Senere med en hånd på barren, og til slutt sto jeg selv. Da kunne jeg begynne å bevege meg som den ekte ballerinaen jeg skulle bli. De første egne ballerinaskoene jeg fikk, tåspisskoene … å, jeg husker øyeblikket da jeg åpnet esken og løftet emballasjen forsiktig til side. Lukta av sateng og tørt papir, lys, lys rosa var de, skinnende og glatte utenpå, klare til å bli tilpasset hun som skulle bruke dem. Skoene kom fra en japansk fabrikk og var dyre. Jeg tok nøye vare på dem, brukte dem til de var helt utslitt. Så lenge jeg bodde hjemme, kjøpte vi alltid sko av samme merke når jeg trengte nye. Senere ble det både arving og diverse kreative løsninger for å holde meg med sko nok til å tåle treningsmengden. Skoene er en ballettjentes evige håndarbeid, vi knekker og snitter, syr og tilpasser så hvert eneste par skal passe foten best mulig. Ofte kommer de uten bånd eller snører, disse syr vi på selv. Iblant setter vi i en ekstra strikk over vristen for å gi god passform. Vi legger kjærlighet i skoene. På sitt beste blir de en del av kroppen vår. Vi må stole på dem som på våre egne lemmer. Jeg høres ut som en nerd, ballettjenta som trener og syr silkebånd på skoene sine. Men jeg var ikke bare fornuftig og praktisk; jeg var også en jente som drømte seg bort. Jeg hadde lett for å leve meg inn i historier og prøvde å se meg selv i dem. Vi så filmer på kino og hjemme på TV, men dette var før eventyret om Mulan var blitt Disney-film – det fantes ingen mørke eller asiatiske filmheltinner den gangen. Jeg syntes prinsessene var liksom skinnende hvite i huden, i de store pastellfargede kjolene sine. Snøhvit,
Maiko_layout_TRYKK.indd 23
2023-11-27 14:11
24
Askepott og Tornerose – de samme figurene som går igjen i den klassiske ballettens verden. Slottene i tegnefilmene var annerledes enn noe jeg så i Osaka, det var en drømmeverden. En dag i 1991, året jeg fylte elleve år, fortalte ballettlærer Hashimoto at det skulle komme en mann fra Europa. Han het noe så underlig som Hans Meister og hadde vært danser i et av verdens beste kompanier. Nå drev han en ballettskole i Sveits og var talentspeider. Hans skulle se oss danse og undervise oss. Jeg lette opp bilder av Sveits. Bratte fjell og hus med spir. Det så ut som et sted for eventyr, Hans måtte bare legge merke til meg! Før treningen han skulle overvære, måtte vi lage navneskilt som vi festet til draktene våre ved hjelp av sikkerhetsnåler. Jeg skrev MAIKO så stort jeg bare klarte, som et startnummer på brystet. Hans Meister hilse vennlig på klassen før han satte seg på en stol ved veggen. Han hadde grått hår, ørnenese, blå øyne og var den første europeiske mannen jeg hadde sett. Så høy han var! Med seg hadde han en notatbok, og jeg bare visste at jeg måtte få ham til å skrive navnet mitt i den. Timen begynte som den pleide, klassisk pianomusikk, alle jentene langs barren, oppvarmingsøvelser, posisjoner. Alle fikk anledning til å vise frem den perfekte teknikken sin. Jeg gjorde mitt beste for å holde balansen og vise at jeg hang med. Så kom neste del, hvor klassen skulle bevege seg til gulvet i midten av salen. Det er snakk om en liten transportetappe, men du blir veldig synlig. Ballettjentene i klassen bøyde hodet, trippet pent på rekke. Jeg rettet meg opp, strakte meg så lang jeg var, lot hver bevegelse være full av vilje. Han skulle se at jeg var noe annet, ikke typisk japansk. Jeg bøyde ikke hodet. Etter klassen snakket Hans lenge med danselæreren min, Hashimotosensei. Med nøytralt fjes videreformidlet hun det han hadde ment om meg. «Denne jenta er fanget i et bur», hadde han sagt. Men han så et potensial, noe i meg han mente kunne trenes videre. Hans Meister mente at jeg burde komme til Sveits.
Maiko_layout_TRYKK.indd 24
2023-11-27 14:11
Jeg var overlykkelig. Danselæreren min ringte hjem og fortalte foreldrene mine hva talentspeideren hadde sagt. «Aldri i livet om jeg tar henne ut av skolen», var pappas svar. Vinduet som ble åpnet på gløtt, smekket igjen. Å bli ballerina, det jeg hadde vært fast bestemt på siden jeg så Romeo og Julie, kunne komme til å ta lengre tid enn jeg ønsket. Men Hans Meister hadde sett meg. Jeg visste at jeg før eller siden skulle komme meg til landet der han og slottene var.
Maiko_layout_TRYKK.indd 25
2023-11-27 14:11