Louise O`Neill: Hun ba om det

Oversatt av Line Almhjell, MNO

Copyright © 2015 by Louise O’Neill Første gang utgitt av Quercus Editions Ltd, London, England 2015 Norsk utgave © Kagge forlag 2018 Originalens tittel: Asking For It Oversetter: Line Almhjell Omslagsillustrasjon © shutterstock.com Omslagsdesign © Kate Gaughran Tilrettelegging av omslagsdesign for norsk utgave: Terese Moe Leiner Sats: Ingrid Goverud Ulstein Papir: Holmen Book Cream 70 g. 1,8 Boka er satt med: Garamond Premier Pro 11,5 | 14 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2133-2

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til min vakre søster Michelle

I fjor

Torsdag

Mammas ansikt dukker opp i speilet ved siden av mitt. Røde lepper mot pudret hud.

Håret ligger pent i en velstelt bob, til tross for den klamme varmen. Hun går til frisøren hver lørdag. «Jeg fortjener en belønning», sier hun når hun går hjemmefra. «Jeg bryr meg ikke om at det er dyrt.»

Karen Hennessy får håret sitt stylet tre ganger i uka. Prisen snakker hun aldri om.

Jeg er varm og har røde flekker i kinnene. Den utvaskede sing­ leten jeg har sovet i, klistrer seg mot kroppen. Jeg ser fra hennes ansikt til mitt.

Du ligner sånn på moren din, pleier folk å si. Du er prikk lik henne.

«God morgen», sier hun. «Hva driver du med, står du bare her og stirrer på deg selv i speilet?» Hun rynker på brynene og kikker ned mot brystvortene mine, som vises gjennom det fuktige stoffet.

«Ingenting», sier jeg og legger armene over brystet. «Hva vil du?»

«Jeg ville bare sjekke at du var våken.»

Jeg peker på skrivebordet, den åpne PC-en, mappa full av notater, eksemplaret av Fiche Bliain ag Fás og den irsk–engelske ordboka som ligger ved siden av. «Jeg har vært våken siden klokka fem», sier jeg. «Vi skal ha muntlig prøve i timen til O’Leary i dag.»

9

Jamie kommer selvsagt til å få toppkarakter. O’Leary kommer til å lukke øynene og lene seg bakover i stolen mens hun prater.

Han ser alltid så overrasket ut når han ser opp igjen og oppdager hvem det er som snakker. Han får seg liksom ikke helt til å tro at den beste irsken han noensinne har hørt fra en elev, kommer fra en som ser ut som Jamie. «Å, ikke bry deg om Diarmuid O’Leary», smiler hun halvveis. «Vet han ikke at du er min datter?» Jeg svarer ikke.

«Jeg tok med vitamintabletten din», sier hun. «Det er meningen at du skal ta den før frokost.»

«Jeg tar den senere.»

«Kom igjen, Emmie. Jeg spesialbestilte dem til deg på Health Hut.» «Jeg vet det, mamma.» Leppene hennes blir litt smalere, så jeg tvinger meg til å smile. «Det var veldig snilt av deg.»

«Jeg legger den bare her, er det greit?» Hun setter et glass vann på nattbordet mitt og legger tabletten ved siden av iPhonen og en liten samling øredobber som ikke hører sammen.

Hun stiller seg bak meg igjen og legger den ene hånda på min venstre hofte og presser den andre mot korsryggen min. «Du må passe på holdningen, jenta mi.» Det lukter mel og kanel av henne, med en undertone av den blomsteraktige parfymen hun har brukt i alle år. Jeg ser henne fremdeles tydelig for meg der hun satt ved sminkebordet med en sølvfarget silkekjole flommende nedover kroppen, knallrød leppestift og det lysebrune håret satt opp i en knute i nakken. Hun hadde lengre hår den gangen. Pappa ropte opp trappa «Vi kommer for sent, Nora», og hun svarte «Kommer snart, kjære», med den spesielle stemmen hun brukte når hun snakket til ham og til alle andre menn. (Og jeg lurte alltid på hvorfor hun ikke brukte den stemmen når hun snakket til meg.) Det aller siste hun gjorde, var å ta parfymeflaska, skru av gullkorken og spraye litt på håndleddene. Jeg satt øverst i trappa og så hvordan 10

hoftene hennes beveget seg under kjolen da hun gikk ned til pappa som sto og ventet. Han slapp henne ikke med blikket, ikke engang da de gikk ut døra og jeg begynte å gråte og strakte meg etter dem slik at barnevakten måtte holde meg fast.

Hun legger fingrene på magen min. «Har du mensen?» sier hun. «Du ser litt oppblåst ut.»

Jeg dytter vekk hånda hennes. «Du trenger ikke å bekymre deg, mamma. Jeg er ikke gravid.»

Jeg snur meg bort og sjekker mobilen. Ali har sendt meg en melding. Igjen. Selv om jeg ikke har svart på de to forrige hun sendte.

«Ikke snakk slik til meg.»

«Hvordan da?»

«Med den tonen.»

«Jeg brukte ingen tone.»

Skuldrene hennes er anspent, og jeg vet at hun kommer til å gå ned og fortelle det til pappa. Fortelle at jeg oppførte meg frekt og respektløst. Han kommer til å sukke og si at han er skuffet over meg. Han hører ikke på meg uansett hva jeg sier, uansett hvor hardt jeg prøver å forklare. Det er ingen «partier» å ta her, kommer han til å si. Vis moren din litt mer respekt, er du snill.

Men det er bare ett parti, og det er aldri mitt.

«Unnskyld, mamma.»

Hun stopper. «Ta vitamintabletten din», sier hun, «og så kommer du ned og spiser frokost med meg og pappa. Han vil gjerne se deg før han går på jobb.» I døråpningen snur hun seg og ser på meg, blikket hennes glir oppover kroppen min og hviler lenge på ansiktet. Og jeg vet nøyaktig hva hun kommer til å si.

«Du er veldig pen i dag, Emmie. Det er du alltid.»

Døra går igjen bak henne, og lufta i rommet blir til en suppe.

Jeg vasser gjennom den og skyver opp vinduet for å få inn litt frisk luft. Det ligger en smak av havsalt i brisen. Seks andre hus 11

ligger spredt rundt bukta som et ønskebein, alle malt i den samme kanarigule fargen, med svarte karmer og dører. Fornuftige, trauste biler står parkert i de glinsende asfaltoppkjørslene. Toyotaer og Volvoer og Hondaer i svart eller sølv, som om alle andre farger er for prangende. To hus lenger ned er Nina Kelleher i ferd med å gjete døtrene Lily og Ava inn i baksetet på en stasjonsvogn. Hun har en skive ristet brød mellom tennene, og idet hun slenger igjen bildøra bak Lily, vinker hun til Helen O’Shea, som sitter på huk i oppkjørselen ved siden av og knytter sønnens skolisse. «Herregud, for et sted», sa Jamie i fjor da vi kjørte forbi noen sosialboliger i utkanten av Ballinatoom. De små husene sto tett i tett, det hang velstelte blomsterkasser utenfor vinduene, og bander av snørrete unger lekte stiv heks på den lille gressflekken mellom husene.

Maggie hadde akkurat tatt lappen, og vi hadde stablet oss inn i Volvoen til foreldrene hennes alle fire, yre av friheten til å kunne dra akkurat hvor vi ville, selv om vi aldri dro særlig lenger enn til Kilgavan. Vi kjørte rundt i Ballinatoom, gjennom rundkjøringen, opp hovedgata, forbi kirken, til venstre ved verkstedet i utkanten av byen, forbi lekeplassen, ned ringveien, og så var vi tilbake ved rundkjøringen. Vi kjørte rundt og rundt og så rundt igjen mens vi spiste smågodt og speidet etter gutter vi kjente i de andre bilene. Maggie insisterte på å skru ned musikken da vi kjørte forbi O’Briens begravelseshjem. Utenfor var det en liten kø av folk som ventet på å ta et siste farvel. «De er bare så forferdelig gule», sa Jamie og snudde seg og så gjennom bakruta da vi hadde kjørt forbi husene. «Er det en regel eller noe som sier at alle sosialboliger som blir bygget i dette landet, må males knallgule?» I øyekroken så jeg at Ali, som satt ved siden av henne i baksetet, stakk albuen inn i ribbeina hennes og nikket mot meg.

«Her», sa jeg og snudde meg og ga iPoden til Jamie. «Finn noe annet å sette på, jeg er drittlei av denne spillelista.» Jeg hørte at Ali sukket lettet over at det ikke ble krangling. Ikke denne gangen.

12

Nå ville Jamie aldri sagt noe sånt. Nå ville hun vært glad for å bo der jeg bor.

«Faen, altså, Mags», sier jeg da jeg åpner døra til passasjersetet og dytter unna tomme potetgullposer, en hockeyball, tannbeskytteren hennes, en rød penn som er lekk, og sikkert tjue sammen­ krøllede papirark.

«Sorry.»

«Det sier du hver morgen. Og likevel er det alltid det samme.»

Jeg tar ut en bok fra ryggsekken og setter meg på den for ikke å få rødt blekk på skjørtet. «Det er som en badstue her inne. Er alle vinduene åpne?»

«Ja», sier Jamie fra baksetet. «Det er så synd at du ikke får bruke Volvoen lenger, Mags. Har ikke den airconditioning?»

«Jeg har med muffins som mamma har bakt», sier jeg. Jeg har ikke lyst til å snakke om Volvoen. Jeg stikker hånda i posen og gir en til Maggie.

«De er fremdeles varme. Herregud, moren din er fantastisk», sier hun og holder rattet med én hånd mens hun tar en bit.

«Ja», sier jeg og ser ut av vinduet. «Hun er best.»

Jeg snur meg og tilbyr Ali og Jamie muffinsposen. Ali stryker en blond hårextension bort fra ansiktet. «Nei, jeg tror ikke det.»

Hun tar en slurk kaffe fra Nespresso-termokoppen. «Mamma har meldt oss på et sånt paleo-matkurs.» Hun biter seg i leppa.

«Emma?»

«Ja?» «Du er vel ikke sur på meg?»

«Hæ?»

«Du svarte ikke på noen av meldingene mine i morges. Jeg lurte bare på om jeg har gjort noe galt eller noe.»

Hun har på seg for mye eyeliner, en svart gugge har størknet i øyekrokene hennes. Faren kjøpte en beautybag fra Mac til henne 13

for noen måneder siden, sånn som profesjonelle makeupartister har, stappfull av produkter og børster. «Bare fordi», forklarte Ali med et skuldertrekk. Maggie hylte av glede og tok en flytende eyeliner og begynte å øve seg på Jamie. «Kult», sa jeg. Jeg plukket opp en highlighter jeg hadde ønsket meg i evigheter, men som mamma sa var for dyr. «Men Mac-jentene ser alltid ser ut som transer, da.»

«Herregud, Ali», sukker jeg. «Skjerp deg.»

Jeg rekker muffinsposen til Jamie. Hun registrerer det ikke, så jeg rister på den. «Hallo. Jorden kaller Jamie.»

Hun nøler, ser på posen og så på meg igjen. Så tar hun en muffins og tar en stor bit, svelger den nesten hel.

«Rolig, nå», sier jeg. «Ikke engang Maggie spiste så fort.»

«Hold kjeft», sier Maggie. «Jeg var på svømmetrening klokka seks i dag, så jeg kan godt spise en muffins hvis jeg vil.»

«Jeg skjønner ikke hvordan du greier å stå opp så tidlig», sier jeg. «Jeg lå i senga til kanskje ti minutter før dere kom. Jeg er helt håpløs.»

Jamie krøller sammen muffinspapiret. «Jeg var oppe enda tidligere enn deg, Mags», sa hun. «Jeg måtte lese til irskprøven.» «Å, shit!» sier jeg. «Den hadde jeg helt glemt. Jeg kommer til å stryke.»

«Glemte ikke du å lese til fysikkprøven i forrige uke også?»

Jamie ser på meg med smale øyne. «For et sammentreff.»

Jeg fikk 78 prosent, Mr. O’Flynn blunket og mumlet «veldig bra» da han la prøven på pulten min. Jeg lot den ligge, slik at alle kunne se den. «Og så, på førsteplass», fortsatte han, «gratulerer, Jamie». Jamie tok imot prøven. «93 %» sto det med rød tusj på forsiden. Ansiktet hennes var uttrykksløst da hun stappet den ned i skoleveska. Jeg kikket tilbake på min egen, og det var som om tallet fløt opp fra arket, steg mot meg og brant seg inn i øynene mine. Jeg hadde mest lyst til å rive det i femti tusen biter.

14

«Bra jobba, J», smilte jeg til henne, sånn at ingen skulle tro at jeg var misunnelig. «Herregud, jeg skulle ønske at jeg hadde lest.»

«Har du fått nye solbriller?» spør Maggie da Ali stikker hånda ned i den gule Céline-ryggsekken moren kjøpte til henne i ­Paris, og tar frem et par skilpaddemønstrede Ray-Bans. «Hva skjedde med Warby Parker-brillene du fikk av faren din?»

«Det er merkelig», sier hun, og jeg tvinger ansiktet mitt til å være helt avslappet. «Men jeg finner dem ikke.» «Å nei», sier Maggie idet hun svinger inn på parkerings­ plassen.

«Kan du ikke bare kjøpe deg nye?» spør jeg, og stemmen min høres helt normal ut. Hun har råd til det.

«Den modellen er bare å få kjøpt i USA. Det har jeg jo sagt.» «Å ja, jeg tror jeg husker dem nå.» Jeg lar ryggsekken henge fra den ene skulderen mens jeg roter rundt i den etter irskboka mi.

«De var uansett litt for store for ansiktet ditt, Ali.» St. Brigid’s skole ligger foran oss. En grå betongbygning med kvadratiske vinduer som blinker i sola, og en rekke med lave tilbygg ved siden av. Foran skolebygningen ligger gymsalen, tennisbanene og parkeringsplassen, på baksiden er det bratte gresskledde bakker med kyr som rauter forskremt hver gang noen sniker seg bak gymsalen for å røyke. Nonnene solgte tomta for å få nok penger til å bygge et nytt kloster på den andre siden av Ballinatoom. Nå virrer de fem gjenlevende rundt i den store bygningen og bare venter på å dø. Rundt meg er hundrevis av jenter med røde ansikter og ukomfortable klær på vei ut av bilene. Mørkegrå foldeskjørt i ull, grå knestrømper og mørkegrå blazere egner seg ikke i denne varmen, men rektor, Mr. Griffin, annonserte i går over høyttaler­ anlegget at ‘hele uniformen må brukes, jenter, uansett vær. Det står i reglementet, og det gis ingen unntak.‘ Elevene som går mot skolebygningen ler, tar hverandre i arm­ ene, leter gjennom skolesekker og roper etter hverandre at de skal 15

vente. Jeg nikker til noen jenter som sier navnet mitt idet de går forbi. De sier hallo og spør meg hvor jeg har kjøpt solbrillene mine, hva slags lipgloss jeg har på meg og om jeg gruer meg til irskprøven. Jeg smiler og sier ‘Takk, dere er nå søte’ og deler ut komplimenter til gjengjeld. Jeg ser for meg hvordan de hvisker seg imellom så snart jeg er utenfor hørevidde, om hvor hyggelig jeg er, hvor naturlig, at jeg alltid tar meg tid til å prate, at det er utrolig at jeg er så jordnær når jeg ser ut som jeg gjør.

Da det ringer ut etter siste time, er jeg sliten. Jeg må alltid smile og være hyggelig og se ut som jeg bryr meg om andre folks problemer, ellers blir jeg kalt bitch. Det er ingen som skjønner hvor utmattende det er å spille denne rollen dag ut og dag inn.

Ali: Hvor er du?

Ali: Fikk du den forrige meldingen min? Jeg vet ikke om den ble sendt.

Ali: Hei! Vil bare høre om du fikk de to siste meldingene mine. Hvor skal vi møtes etter timen? Jeg venter borte ved heimkunnskapen.

«Hei.» Ali ligger på asfalten ved siden av Fiestaen med blazeren under seg som et teppe. Hun har dratt opp skjørtet og kneppet opp skjorta for å få så mye sol på seg som mulig. «Fikk du meldingene mine?»

«Nei.» Jeg sjekker klokka på mobilen, skygger for øynene med hånda og myser tilbake mot skolen.

«Herregud», sier jeg. «Hvor er hun hen? Jeg har ikke med meg solkrem. Jeg kommer til å bli brent hvis hun ikke kommer snart.»

«Shit», sier Ali. «Jeg tok ikke med meg solkrem, jeg heller.

Sorry, jeg burde ha tenkt på det.»

«Du vet hvor sensitiv hud jeg har», sier jeg og løfter blazeren 16

over hodet som et skjold. «Og du husker vel det Karen sa om solskader, hun sa at de UV ...»

«Ok, hvis jeg hadde vært ute etter en skjennepreken fra ­mamma, hadde jeg spurt henne direkte.»

«Emma!» Jeg krymper meg da jeg hører den pipende stemmen. «Hei!» «Hei, Chloe.»

Det er Chloe Hegarty. Hun har en glorie av brusete hår rundt hårfestet, og på kjevebeinet og haka har hun kviser som noen steder har fått en skorpe av gult puss. Kan hun ikke bare gå til en hudpleier? Jeg snur meg bort, later som jeg leter etter noe i sekken.

«Au da», sier Ali da Chloe lusker av gårde.

«Drit i det», sier jeg. «Å, gudskjelov, der er de.» Jeg ser at jentene kommer ut fra tilbygget nærmest gymsalen. Maggie er allerede bøyd over iPhonen, som hun taster på i en voldsom fart.

Jamie kommer bak henne. «Fort dere», roper jeg.

«Sorry», sier Maggie da de kommer bort. Hun har stappet blazeren under stroppene på veska og roter rundt under den for å finne nøklene uten å kikke opp fra mobilen. Den piper igjen, og hun lar veska gli ned på bakken. Ansiktsuttrykket hennes mykner mens hun leser den siste meldingen.

«Mags», sier jeg. «Jeg blir faen meg grillet levende her. Kan du i det minste åpne døra først?»

«Sorry», sier hun igjen. «Eli og kompisene kommer til å være i parken klokka fem hvis vi vil møte ham der.» Hun legger mobilen på bilpanseret og setter veska ved siden av mens hun leter gjennom den. Hun drar ut tre fillete skrivebøker, noen gamle papirlommetørklær, et skjerf med leopardmønster, en iPod, en pastilleske, en matboks som det lekker noe fra, og en A4-blokk.

«De må jo være her et sted», mumler hun og tørker av seg ­oljen fra tunfisksandwichen hun akkurat har spist, på et av lomme­ tørklærne. «Vent! Her er de.» Hun åpner sin egen dør først og 17

rygger bak­over da en bølge av varm luft slår mot ansiktet hennes.

Hun kravler inn i bilen og åpner de andre dørene fra innsiden.

«Herregud», sier Jamie da vi setter oss inn og ruller opp alle vinduene. «Når er det du får den nye bilen igjen, Ali?» «Bare tre måneder til bursdagen min, nå!» Ali finner frem iPhonen og blar seg gjennom bildemappa. Hun holder opp et ­bilde av en splitter ny pastellblå Mini Cooper, og Jamie og Maggie stønner av beundring.

«Jeg synes jeg ser de bilene overalt for tiden», hører jeg meg selv si. «De er visst veldig populære nå.»

Ali lar hånda falle ned i fanget, med bildet fremdeles åpent på mobilen.

«Kjør saktere», sier jeg til Maggie da vi er på vei ned den smale hovedgata i Ballinatoom. Puber, slaktere og grønnsaksbutikker på rekke og rad i fargerike bygninger. En guttegjeng fra St. Michael’s legger beslag på hele fortauet og ignorerer en gammel mann med stokk som forsøker å komme seg rundt dem. De har marineblå V-gensere knyttet rundt livet, solbrente armer som stikker ut under oppbrettede skjorteermer, svetteflekker på de oppkneppede, hvite skjortene, og blå- og gulstripede slips hengende løst rundt halsen. De bærer på brune papirposer med smågodt og Cola-bokser i. Mellom to bygninger er det strukket et stort banner i svart og gull som reklamerer for en countrymusikkfestival. Det er det samme hvert år. Hundrevis av middelaldrende fans fra hele landet går rundt i Ballinatoom i cowboystøvler og Stetson-hatter mens de nynner på Nathan Carter-låter. «Så heldige dere er som bor her!» sier de og trekker landlufta ned i lungene. Hvorfor det? har jeg lyst til å spørre. Hvorfor er vi heldige som bor her? Men jeg vet hva de kommer til å svare. Det er så vakkert her, ville de sagt.

Lokalmiljøet er så trygt. Folk passer på hverandre.

Det er kanskje sant.

Minutter senere er vi fremme ved Connolly Gardens. Det er 18

en gressfirkant med et smalt betongbånd av en gangvei rundt og en marmorfontene i midten. I en bue rundt parken ligger en rekke georgianske hus i pastellfarger. Vi parkerer utenfor Maggies hus, som er malt i en blek asurblå farge, har kremfargede karmer og ytterdør og en svart smijernsdørhammer formet som et løvehode.

«Skal dere ikke være med inn?» spør Maggie da hun åpner ytterdøra og Jamie er den eneste som følger etter. Ali kikker fort bort på meg og venter til jeg rister på hodet, før hun sier «Nei, jeg tror ikke det, Mags. Jeg venter her sammen med Em.» «Du tar vel med solkrem?» roper jeg etter dem. Jeg har ikke lyst til å snakke med moren til Maggie. Sist jeg var der, forsvant hun inn på ‘klientrommet’ sitt for å hente ‘en bok jeg tror kommer til å gå rett hjem hos deg, Emma’. Hannah var rene skandalen da hun og resten av Bennett-familien flyttet hit fra North Cork for fem år siden. Hun var høygravid med lillesøsteren til Maggie, Alice Eve, og magen struttet under de stramme T-skjortene. Hun brydde seg visst ikke om at de gamle damene ristet på hodet og så bort hver gang de fikk et glimt av den. Alle hvisket og tisket om nykomlingene, om at moren var ‘leketerapeut, hva nå det er for noe’, og at faren var ‘regnskapsfører, og han må sannelig gjøre det bra hvis de har råd til det huset – skulle likt å vite hvor mye det kostet’, og at den andre datteren var tolv eller tretten og veldig pen.

Jeg var bekymret for det helt til jeg fikk se Maggie og skjønte at ja, hun var pen. Men hun var ikke penere enn meg.

«Jeg har hørt at kona er veldig flott», sa mamma til pappa idet hun sendte ham potetstappen over middagsbordet den kvelden de kom flyttende. «Og jeg synes det er modig av henne å la håret bli grått så tidlig.»

«Er dere klare?» sier Maggie da hun kommer ut igjen. «Å, så kul du er», sier Ali. Maggie har på seg på seg den ­rutete herreskjorta hun kjøpte i en bruktbutikk, som kjole og de sølvfargede Doc Martens-støvlene. Krøllene holdes i sjakk av 19

et paisley­mønstret skjerf hun har surret to ganger rundt hodet og knyttet i en stor sløyfe på toppen, nesten like stor som hodet hennes. På fingrene har hun mange forskjellige sølvringer.

«Herregud», sier jeg. «Du ser ut som du er amish eller noe.»

Maggie tar en titt på seg selv i det ovale speilet som henger over det spinkle bordet i gangen. Jeg hater det teite speilet med den oppmuntrende setningen «Du er vakker både utenpå og inni» inngravert med sølvfarget løkkeskrift. Jeg får alltid lyst til å skrape det bort.

«Tøft», sier hun fornøyd. «Jeg elsker amish-looken.»

Connolly Gardens er rolig på denne tiden av dagen. På en benk på den andre siden av gressplenen sitter det tre kvinner i trenings­ leggings, tettsittende singleter og Birkenstock-sandaler. Sammenrullede yogamatter og noen brune papirposer fra The Health Hut ligger rundt dem. En annen kvinne, i korte militærbukser og vid T-skjorte, løper etter to smårollinger med solkrem og solhatter i hendene. Et par større barn i badetøy plasker barbeinte og hylende rundt i fontenen.

«Hei, sexy.» En gutt i kaps lener seg ut av vinduet på en bil som står parkert ved inngangen til parken. Kompisen i passasjer­ setet legger hodet bakover og ler høyt. Vi går videre, later som vi ikke hørte det. Jeg kikker meg over skulderen, og selvsagt peker han på meg.

«Hva er det?» roper han.

«Ingenting.»

«Så smil litt, da. Jeg vedder på at du er enda finere når du smiler.»

«Herregud», sier jeg da vi er langt nok unna. «Hvorfor er det alltid meg?»

«Kanskje fordi du er den eneste som snudde deg og så på dem?» sa Jamie, og Maggie begynner å le.

20

«Kom igjen, Jamie, ikke vær slem. Kanskje hun liker en av dem.» Maggie presser leppene sammen for ikke å fnise. «Fyren i hvit treningsdrakt var jo dritfin. Helt din type, ikke sant Em?» «Haha», sier jeg da hun og Jamie begynner å le. «Veldig morsomt.»

Ali ler ikke, hun snur seg bare bort. «Det er veldig vanskelig å være venner med deg», sa hun til meg i fjor på en av festene hos Dylan Walsh. Hun var sørpe full og hang over doskåla.

«Når du er der, er det som om jeg ikke eksisterer.» Hun kastet opp igjen, og jeg sjekket mobilen for å se om jeg hadde fått noen nye meldinger. Hun tørket seg rundt munnen med håndbaken.

«Og noen ganger …» – hun trakk pusten dypt – «tenker jeg at det er derfor du vil være venner med meg.»

Jeg sa at hun ikke skulle være dum. Jeg sa at hun tok feil.

«For å være ærlig, Al, er jeg drittlei av at folk plager meg», sa jeg.

«Ja», sa hun. «Det må være skikkelig strevsomt å få høre hvor pen du er, hele tiden.»

«Det er overfladisk», sa jeg, for det er det du skal si når du får høre at du er vakker. «Det betyr ingenting.»

Plutselig stanser Ali, og Jamie går rett inn i ryggen på henne.

«Shit.»

«Herregud, Ali. Se deg for, da!» sier Jamie og tar et skritt bakover.

«Hysj», sier Ali og senker stemmen. «Se hvem som er der borte.»

Sean Casey og Jack Dineen er i det ene hjørnet av parken, bak fontenen. De har tatt av seg skjortene og kaster en rugbyball mellom seg. Kroppene deres er slanke og stramme.

«Sean er så sykt kjekk», sier Ali. «Sean kunne trengt litt solkrem», sier jeg.

Han kikker opp og blir enda rødere i ansiktet da han ser meg.

21

«Hei, Emma.» Han vinker til meg, og jeg beveger fingrene tilbake.

«Du må slutte å oppmuntre Sean», sa Maggie til meg på Skype forrige uke. «Du vet jo at Ali liker ham.»

«Jeg oppmuntrer ham ikke», svarte jeg irritert. «Men hva skal jeg gjøre, da? Overse ham? Jeg vil ikke såre ham heller.» ( Jeg vil ikke at han skal synes at jeg er en bitch.)

«Jeg sjekker oss inn på Facebook», sier Ali da vi finner en ledig benk. Jeg sitter på den ene enden med Jamie ved siden av meg. Et lite eiketre bak oss skygger for sola. Ali tar av seg blazeren og legger den på gresset som et teppe. Maggie låner min og gjør det samme.

Hun gir meg en fairtrade/parfymefri/kjemikaliefri solkrem som Hannah bruker, og jeg klemmer ut litt i hånda og begynner å smøre inn beina. Jeg ser opp for å sjekke om Jack Dineen har lagt merke til det, men han er travelt opptatt med å legge Sean i bakken og ta fra ham ballen.

«Eh, jeg tror at kremen er smurt godt nok inn nå, Emma.»

«Hva?» Jamie klemmer litt solkrem ut på beina sine og begynner å massere den inn huden. «Ååh, ja, ja, ja», sier hun. «Det er så godt.»

«Hold kjeft», sier jeg og lukker øynene. Verden rundt meg blir til lyd. Jeg hører alle bilene som kjører forbi, noen som tuter.

«Tror du han liker meg?» spør Ali Maggie. «Har Eli sagt noe til deg? Har han nevnt at Sean har snakket om meg?» Maggie svarer i en beroligende tone, stopper midt i en setning hver gang mobilen hennes piper. En flue summer veldig nærme meg, men jeg er for lat til å vifte den unna. En av mødrene roper «Fionn, nå kommer du hit, vi skal hjem.» Jeg lytter bare halvveis til en historie Ali for­ teller om en jente i USA som fikk webkameraet sitt hacket mens hun tok på seg selv, og endte opp med å ta en overdose. «Æsj», sier jeg og rynker på nesa. «Så ekkelt.»

22

«Hannah sier det er normalt for alle mennesker å mastur­ bere, både kvinner og menn», sier Maggie og sjekker mobilen igjen.

«Jaså, så du gjør det også?» Jeg blunker til henne. «Da jeg ringte deg i går og du var ‘i dusjen‘, var det egentlig noe helt annet du holdt på med?»

«Nei!» Maggie blir rød i ansiktet. «Selvfølgelig ikke!»

«Mhm-mhm-mhm.»

«Jeg gjør ikke det», sier Maggie. «Jeg g jør ikke det. Hallo, jeg har jo Eli?» «Uansett, tilbake til historien», sier Ali. Hun hater at vi avbryter henne på denne måten. «Hackeren sendte jenta videoen av henne og sa at hun måtte, jeg vet ikke, suge ham eller noe, ellers kom han til å legge ut videoen på Twitter og sende lenken til alle på skolen hennes. Så hun tok livet av seg.»

«Hvordan gjorde hun det?» spør Jamie og bøyer seg så langt frem på benken at magen berører lårene, men Ali bare trekker på skuldrene.

«Synd det ikke var Sarah Swallows.» Jeg strekker armene over hodet. «Hun hadde sikkert gått med på det, den billige hora.»

«Hvem er det som er en billig hore?» spør en guttestemme.

Det er Eli. Conor og Fitzy kommer like bak.

«Hei, Eli.» Jeg dytter solbrillene opp i håret og smiler til ham.

«Hvordan går det?»

«Det går …» begynner han, men så skriker Maggie opp, som om hun ikke har sett ham på årevis, hopper opp i armene hans og legger beina rundt livet på ham. Han får satt seg ned mens hun fremdeles henger på ham, og mumler hei til henne mellom alle kyssene. Han svarer aldri på spørsmålet mitt. Conor setter seg ved siden av meg, selvfølgelig.

«Hei, Emmie», sier han. Jeg løfter et øyenbryn og ser på ham.

«Emma, mener jeg.»

23

«Hei.» Jeg senker stemmen sånn at ingen av de andre hører meg. «Hvordan går det med moren din?»

«Fint. Hun er fremdeles sliten, men det er vel bare å regne med. Men takk.»

«For hva?»

«For at du spør.» Han ser meg rett inn i øynene og lar skulderen streife min.

«Skaff dere et rom, folkens!» sier Fitzy til Maggie og Eli idet han setter seg ned ved siden av Jamie.

«Sorry.» Maggie river seg løs, men bare så vidt, ansiktene deres er fremdeles bare noen centimeter fra hverandre. Hun drar hånda over den kortklipte afroen til Eli. «Jeg kan bare ikke motstå ham.»

Mobilen min piper. Ali har sjekket oss inn igjen, denne gangen sammen med guttene. Jeg himler med øynene og strekker på beina. Jeg hører bare på de andre med et halvt øre mens jeg lar varmen smelte gjennom kroppen.

«Nå steker det skikkelig her …»

«Solkrem … faktor femti … fairtrade …»

«Fair hva da?»

Latter. En solstråle finner veien gjennom trekronene, himmelen beveger seg. Den summende flua er tilbake. Den lander på beinet mitt, det kiler. «… og jeg får ikke til den riktige blåfargen. Jeg vil at den skal se akkurat ut som …» «… ja, jeg elsker det maleriet, selv om Mr. Shanahan mener at Turner-prisen er blitt verdiløs.»

«Mr. Shanahan er rett og slett mentalt ustabil.»

Fitzy og Maggie har vært gode venner siden Fitzy fikk plass på St. Brigid’s på særskilt grunnlag, sånn at han får tatt det kunstfaget han trenger for å få vitnemål. «Hun er kul», sa han til meg på den forrige bursdagsfesten sin. «Hun er pen, men hun er smart også, 24

og til og med morsom. Det er ikke mange jenter i Ballinatoom man kan si det om, eller hva?» Først visste jeg ikke hva jeg skulle svare, og han så triumferende ut. «Maggie er super», sa jeg til slutt. «Men det overrasker meg at du synes hun er pen. Jeg trodde ikke du likte …» Han stanset og ble stiv i ansiktet, og jeg kjente en ekkel glede. «Uansett.» Jeg smilte og forsynte meg med enda et stykke av bursdagskaka. «Det er vel greit om jeg tar litt til?» Jeg så meg rundt i det nesten tomme rommet. «Det er sikkert nok til alle.»

Det hviner i bremser og dekk mot asfalt. En vegg av hardrock og en skingrende jentestemme. «Jeg advarer deg, hvis du …» En dør smelles igjen, og det tuter i bilhornet. «Dra til helvete, din dumme fitte», roper en guttestemme før bilen kjører videre i en rasende fart.

«Dylan og Julie?» sier Ali uten å sette seg opp for å se etter.

«Jepp.»

«Herregud», sukker Maggie, og bøyer seg frem og kysser Eli på halsen. «Jeg er så glad vi ikke er sånn, kjæresten min. Er ikke du?» «Ååååå, kjæresten min.» Fitzy parodierer Maggies stemme perfekt før en rugbyball suser rett forbi og nesten treffer ham i ansiktet. Han snubler over de utstrakte beina til Conor, og Jamie roper «Hei, pass på», da han faller mot henne. Han sier unn­skyld, rister håret ut av øynene og reiser seg mens han børster gress av de oppbrettede chinosene.

Dylan kommer løpende mot oss, med Jack og Sean like bak.

Han får tak i ballen og kaster den fra den ene hånda til den andre.

Han ser ikke på meg engang, stirrer bare på Jamie.

«Hei, Jamie», sier han. «Hvordan går det?»

Hun ignorerer ham, synker bare sammen på benken med haka mot brystet. «‘Hei, Jamie’, sa jeg», sier han igjen. «Du trenger ikke å være så overlegen.»

25

«Slapp av, Dylan», sier Maggie. Hun dytter de runde John Lennon-solbrillene opp i det uregjerlige håret og myser mot ham.

«Det var ingen som spurte deg.»

Eli reiser seg. Han rager over Dylan med de 193 centimeterne sine. Før havnet Eli i slåsskamp hver gang noen fant det for godt å kalle ham N-ordet, men han har lovet Maggie å prøve å besinne seg. «Han sier at han gjør hva som helst for meg, at han aldri har følt noe slikt før», fortalte hun da de akkurat var blitt sammen for nesten tre år siden. Jeg hadde lyst til å forklare henne at det sier alle gutter i begynnelsen.

Eli skal akkurat til å si noe til Dylan da det piper i mobilen hans. Han kikker på skjermen og rynker på brynene.

«Hvem er det?» spør Maggie.

«Mamma. Hun ser oss fra vinduet.» Han snur seg mot et pastellgult hus i Connolly Gardens, tre hus bortenfor Maggies, og vinker til en mørk silhuett i et vindu. «Jeg må gå hjem. Pappa har nattevakt denne uka, og hun trenger hjelp med Priscilla og Isaac.»

«Skal jeg bli med?»

Eli hjelper henne opp, lirker solbrillene ut av håret hennes og setter dem forsiktig tilbake på nesa. Det blir stille da de har dratt, og jeg prøver å komme på noe å si. Emma O’Donovan er fin, overhørte jeg en fyr i parallellklassen si da vi var fjorten og akkurat hadde begynt å gå på Attic Disco, men hun er faen så kjedelig.

«Hva tror dere om kampen i morgen, da?» Jeg stiller spørsmålet i retning Jack, som fremdeles står i utkanten av gruppa.

Til tross for varmen får geleen fremdeles det mørke håret hans til å stå rett opp. En mørkeblå T-skjorte klistrer seg til overkroppen hans. Han er ganske lav til å være gutt, kanskje 172, men han har muskler. «Pappa sier at det går rykter om at en speider fra Cork kommer til å være der.»

«Ja, men det er broren til Ciarán O’Brien, så han hadde gått på kampen uansett.» Jack trekker på skuldrene.

26

«Det er jo en mulighet likevel», bryter Sean inn. Han kommer nærmere, og jeg kjenner lukten av svette og gress da han setter seg ned ved føttene mine. «Vi hadde lagmøte om det i går.»

«Mens vi snakker om kampen», fortsetter han. «Det er fest hos meg etterpå. Foreldrene mine er bortreist.» Ali setter seg opp, men Sean slipper ikke blikket mitt. «Hva tror du, Emma? Kommer du?»

Jeg har fortalt at jeg ikke er interessert i ham på den måten, og at jeg aldri kommer til å bli det heller fordi Ali liker ham. «Men jeg liker jo ikke Ali», sa han den kvelden han fikk meg på tomanns­ hånd utenfor Reilly’s Pub. «Jeg liker deg.» Jeg dyttet ham unna.

«Jeg liker deg også, Sean. Det vet du», sa jeg. «Men Ali er en av mine beste venner. Jeg kan ikke gjøre det mot henne.»

«Det kommer til å bli heftig», sier Dylan. «Kanskje som den forrige festen hos meg. Eller hva sier du, Emma?»

«Ja, det var en bra fest.»

«Bare bra?» Han ser på meg og hever et øyenbryn. «Det er ikke det Kevin Brennan sier.»

(Kevin presser meg mot veggen, tennene hans er skarpe.)

«Hva da?» sier jeg. «Hva har Kevin sagt?» (… han drar meg inn på et halvmørkt soverom der det lukter plastelina. Snubler over en hodeløs barbiedukke. En sukkertøy­ rosa dyne, folk som ler utenfor. Vi går tilbake til festen, sa jeg flere ganger.)

«Nei …» Dylan gliser. «Bare at dere koste dere.»

(Kevins hender mot skuldrene mine, han presser meg ned, sier Kom ig jen, da, Emma. Det var liksom enklest å bare spille med.

Alle synes jo han er så kjekk.)

«Koste oss hvordan da?» Stemmen min er anspent.

(Etterpå fikk jeg ham til å sverge på ikke å fortelle det til noen.)

«Ok, jeg vet ikke hva Kevin har fortalt, men det skjedde ingen­ting», sier jeg.

27

«Det er ikke det han har sagt til oss.» Dylan kikker bort på Jack for bekreftelse.

«Da er han en forbanna løgner.» Jeg stopper. «Ok, samma det», sier jeg og tvinger meg til å høres rolig ut. «Det er ikke mitt problem at han må dikte opp ting for å føle seg som en mann.»

«Dere jenter er like, hele gjengen», sier Dylan og himler med øynene. «Drikker dere fulle, blir litt horete, og så angrer dere og later som ingenting dagen etter.» Han kikker bort på Jamie da han sier dette, og jeg ler, litt for høyt.

«Jeg må gå», sier Jamie og tar tak i skoleveska si. En notatbok og et blikkpennal faller ut, og Ali spretter opp for å hjelpe henne, men Jamie bare vifter henne unna og stapper tingene ned i veska igjen. «Jeg må komme meg på jobb.»

«Ok, vennen», sier Ali og setter seg ned igjen. «Ringer du meg senere?» Jamie svarer ikke, går bare sin vei. Dylan stirrer etter henne.

«Kom», sier han til Sean og Jack da hun er ute av syne. «Vi stikker.» Og så går de sin vei mens de kaster rugbyballen mellom seg. Ingen av dem kikker tilbake på meg.

«Jeg tror jeg stikker, jeg også», sier jeg. «Vent … shit. Maggie skulle jo kjøre meg hjem.»

«Mamma tekstet meg for ti minutter siden. Hun er i byen», sier Ali. «Vi kan jo møte henne på Mannequin? Hun kan kjøre deg hjem når hun er ferdig.»

«Kanskje det.»

Det er det samme hver gang vi møter Karen der. Vi går inn den svarte døra og blir møtt av kjølig luft og vaniljeduftende stearinlys.

Skoleuniformskoene våre synker ned i det tjukke, kremfargede teppet. Dyre klær på svarte, juvelbesatte kleshengere. Daglig leder kikker opp, og det høflige smilet blekner da hun får øye på de grå uniformene våre. «Ja, jenter?» sier hun reservert til Ali kommer nærme nok til at hun kjenner henne igjen. «Å, Ali», kurrer hun 28

da. «Du er nødt til å se hva moren din prøver. Den er guddom­ melig.» Så drar Karen det tunge, kremfargede prøveroms­forhenget til side iført nok en kjole eller kåpe eller T-skjorte som hun bare må ha. Hun tvinger Ali inn i et prøverom for å prøve et par jeans og forsøker ikke å skjære en grimase når hun ser på størrelsen. Så vender hun seg til meg og insisterer på at jeg også må prøve noe.

Det suser i hodet mitt når jeg ser prislappen. (Det er jo hårreisende, kan jeg nesten høre mamma si, i en verden der folk sulter), men Karen sier bare at jeg ikke skal tenke på prisen, bare finne noe jeg har lyst på. For eksempel en kjole som ser helt uinteressant ut på hengeren, men som sitter som støpt når jeg får den på. Karen ser helt himmelfallen ut når jeg kommer ut fra prøverommet. «Du ser fantastisk ut. Du kunne vært modell», sier hun og stiller seg bak meg. Og i speilet ser vi så bra ut ved siden av hverandre at et lite øyeblikk later jeg som det er vi som er mor og datter. «Den må du bare ha. Får jeg lov til å kjøpe den til deg?» kommer hun til å spørre, og jeg kommer til å ha lyst til å si ja. Jeg kommer til å ha lyst til at hun skal kjøpe hele butikken til meg. Hun har råd til det.

Men jeg kommer ikke til å si ja. Jeg kan ikke det.

«Jeg kan kjøre Emma hjem», sier Conor, og jeg nikker til ham.

«Ser dere senere», roper Ali da vi skiller lag. Mobilen min piper.

Ali: Kommer du til å kline med Conor?

Jeg: Æsj, nei.

Ali: Men han eeeeeeelsker deg.

Jeg: Dra til helvete.

«Emmie.» Conor kremter for å få meg til å se opp. «Sorry, Emma. Her er bilen.»

«Den er veldig … ren», sier jeg da jeg setter meg inn.

Han knipser til Lisa Simpson-luftfriskeren med fingeren.

«Irri­terer den deg? Jeg kan ta den bort, altså. Jeg vet at du ikke liker parfyme, så …»

29

«Det går bra.»

Han stikker hånda inn i hanskerommet og tar ut et par sol­ briller, så setter han bilen i revers og snur seg bakover med hånda bak hodestøtten min.

Jeg stirrer ut av vinduet da vi legger de tettbygde husene i sentrum bak oss og fortsetter på en smal vei der trærne som vokser i grøftekanten til høyre, henger over oss. På venstre side av veien har fjæra gjort bukta til en grønnflekket sump av tang.

«Det er godt å se deg», sier han og skrur ned radioen.

«Ja.» «Jeg synes liksom at jeg aldri ser deg lenger.»

«Jeg vet. Jeg har hatt det travelt. Skolen og sånn, ikke sant.»

«Jeg mente det jeg sa i sted.» Han griper hardere rundt rattet.

«Om at jeg er takknemlig.»

(Hjemme hos O’Callaghan-familien. Lukt av desinfeksjons­ midler. Dymphna smiler da jeg gir henne det paisleymønstrede hodetørkleet jeg kjøpte til henne i Dunnes.)

«Det var da ingenting, Conor.» ( Jeg satt på senga hans og stirret på Anchorman-plakaten på veggen. Han begynte å gråte. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Du er stor gutt nå, pleide pappa å si til Bryan. Ta deg sammen. Jeg la armene rundt Conor og presset hodet mitt mot hans.)

«Det var ikke ingenting for meg», sier han. (Han snur så vidt på hodet, pusten hans mot kinnet mitt. Jeg kjenner at noe smelter inni meg, noe jeg må få kontroll på.) «Jeg vil at du skal …»

«Ok, greit», avbryter jeg da bilen svinger inn i bolig­ området vårt. Jeg ser Nina og Niall Kelleher gjennom vinduet.

De sitter i sofaen med hvert sitt glass vin i hånda. De klamrer seg til hvert sitt armlene, som om de er livredde for å komme borti hver­andre. En av ungene kommer løpende inn. En hånd ruf­ ser i krøller, men oppmerksomheten forblir på TV-en. Blikket mitt glir bortover de andre husene i området. Lignende scener 30

utspiller seg i hvert eneste ett, lenestoler og ansikter vendt mot TV-skjermer.

Conor parkerer ved siden av farens Mercedes, og jeg har åpnet bildøra før han rekker å dra i håndbrekket. Han bøyer seg frem og tar tak i håndleddet mitt. «Du skulle ikke ha ledd.»

«Hva snakker du om?»

«I sted. Da Dylan sa det om Jamie. Du skulle ikke ha ledd.»

Jeg ser mamma gjennom vinduet. Hun har på seg et rosa forkle med blondekanter, venter på at pappa skal komme hjem.

Du er akkurat som moren din.

«Men faen, da, Conor», sier jeg. «Det var bare en spøk. Ikke ta alt så alvorlig.» ( Jamies sårede ansiktsuttrykk i parken.) ( Jamie da hun kom hjem til meg i fjor, etter at det skjedde.

Hun gråt og gråt. Hva skal jeg g jøre, Emma? Hva skal jeg gjøre nå?)

Og jeg skulle ønske at jeg kunne gå tilbake til det øyeblikket.

Jeg skulle ha bedt Dylan om å dra til helvete og la Jamie være i fred.

Jeg skulle ha forsvart henne. Jeg skulle vært en bedre venn.

«Hva mener du?» Jeg lener meg tilbake i setet. Jeg vet at kan­ ten på den svarte blonde-bh-en min vises under den oppkneppede skjorta. Conor ser ned, og så ser han opp igjen like fort.

«Jeg mener, jeg bare, jeg mener …»

«Hm?» Stemmen min er myk. Jeg bøyer meg litt frem, en hårlokk faller ned i ansiktet mitt. Han løfter hånda for å stryke den bakover, trekker seg plutselig unna.

«Takk for skyssen, Conor.» Jeg går ut av bilen.

Rommet mitt er strøkent. Himmelsenga er oppredd, med det lilla lappeteppet glattet ut og brettet ned øverst. Bladene ligger i en stabel ved fotenden av senga, og sminken min er satt pent på plass på sminkebordet, som ikke lenger har foundationflekker på den hvite treoverflaten. Selv øreringer og smykker er ryddet bort. Jeg 31

åpner skapdøra og ser at alt er pent brettet sammen eller hengt på de solide kleshengerne. Mamma har vært her.

En god datter ville vært takknemlig. ( Jeg hadde ikke gitt henne tillatelse til å gå inn på rommet mitt.)

Det var snilt av henne. (Men jeg hadde ikke bedt om det.) ( Jeg kommer ikke til å finne igjen ting, hun har lagt alt på feil plass, det gjør hun alltid.)

Jeg skulle ønske … jeg vet ikke hva jeg skulle ønske.

Jeg ligger på senga og stirrer på konstellasjonen av selvlysende stjerneklistremerker i taket. Beina mine er klamme mot det fuktige stoffet. Varmen er trykkende, det er nesten som den presser seg mot meg, som om den kommer til å sette merker i huden. Jeg snur meg over på magen, så tilbake igjen, og så krøller jeg meg sammen på siden, men ingenting hjelper.

Jeg ligger sånn i timevis.