Sigrid Sollund: Hersketeknikker

SIGRID SOLLUND

HERSKE­ TEKNIKKER Nyttige og nådeløse

© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: 70 g Holmen book 1,8 Boka er satt med Arno Pro 11/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2056-4 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Boka har fått støtte fra Fritt ord og Biblioteksvederlagsfondet – Pressens Faglitteraturfond

Til Synne, Emily, Mari og Syver

Innhold Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 DEL 1 | HERSKETEKNIKKER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Klassiske hersketeknikker – «så så, lille venn» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Kupp virkeligheten – kampen om definisjonsmakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Mistenkeliggjøring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Avledningsmanøvre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Fysiske hersketeknikker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 Språklige hersketeknikker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Hersketeknikker på bakgrunn av kjønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Kom ovenpå – umyndiggjøring og maktkamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Utenfor og innenfor – relasjonenes makt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Latterliggjøring og påføring av skyld og skam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Følelsesmessig utpressing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 DEL 2 | DER HERSKETEKNIKKENE BRUKES . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Hva så? Et lite intermezzo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 I parforhold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .173 Hersketeknikker mot barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 I forhandlinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Hersketeknikker i lokalpolitikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Sosiale medier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Hersketeknikker fra og mot journalister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Takk og farvel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245

Innledning

«vet du hvordan jeg kan forsøke å sette deg ut under debatten, Erna?» Klokka var nesten seks på ettermiddagen, og Dagsnytt 18 skulle straks begynne. KrF-leder Knut Arild Hareide og statsminister Erna Solberg satt sammen i sofaen utenfor studio.

Hareide så utfordrende på Solberg: «Hvis jeg ser på hårfestet ditt mens vi diskuterer, i stedet for å se deg i øynene, kan jeg gjøre deg usikker.»

Høyre-lederen så ikke nevneverdig bekymret ut. Kanskje virket det fjernt at hun i det hele tatt skulle la seg vippe av pinnen. Da de et par minutter senere satt i studio og diskuterte, så Hareide både Erna Solberg og meg pent inn i øynene under hele seansen.

De færreste er så høflige at de på forhånd annonserer hvilke herske­ teknikker de akter å bruke. Gjennom mange år som programleder i debattprogrammer har jeg observert hersketeknikker på nært hold.

For ikke å snakke om hvor mange ganger jeg har brukt dem selv. På jobb og hjemme. Hersketeknikker brukes ikke bare når noen vil vinne over en politisk motstander, men også i klasserommet, rundt middagsbordet, på fest eller i forhandlinger om kontrakter. Vi gjør det alle sammen, bevisst og ubevisst; tyr til metoder som gir oss et overtak, og som setter andre ut av spill. Like ofte utsettes vi for hersketeknikker.

Uten at vi helt skjønner hva som skjedde, sitter vi der og kjenner oss dumme og forsvarsløse.

9

På 1970-tallet gjorde Berit Aas begrepet hersketeknikker kjent for allmennheten. Hun hadde spesielt sett seg lei på at kvinner ble b­ ehandlet annerledes enn menn. Professoren og SV-politikeren fram­hevet og definerte fem hersketeknikker: usynliggjøring, latterliggjøring, til­ bakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør og påføring av skyld og skam. Ytterligere to kom siden til: vold og trusler om vold, samt objektifisering.

Dette er lenge siden nå. Siden da er det blitt like vanlig å beskylde andre for å drive med hersketeknikker som faktisk å gjøre det. Det er en hersketeknikk god som noen. Mye har også endret seg i samfunnet.

Maktstrukturene er forandret, det handler ikke alltid om mann mot kvinne eller mektig mot avmektig. Det er på tide å vide ut begrepet og se hvordan teknikkene kommer til uttrykk i dag.

I arbeidet med denne boka har jeg snakket med mange mennesker.

Fagfolk og privatpersoner. Jeg har hørt utallige historier, langt flere enn det var plass til. Noen mente de ikke hadde opplevd hersketeknikker: aldri vært utsatt for dem, aldri brukt noen. Men da vi begynte å snakke, kom selv de mest skeptiske med den ene episoden etter den andre. Det dannet seg mønstre.

I en del av eksemplene har jeg anonymisert menneskene bak historiene, og presentert dem med fiktivt fornavn. Noen steder har jeg også anonymisert ytterligere ved å endre detaljer som ikke er viktige for poenget. Essensen er alltid sann – i hvert fall for den som opplevde det. Hersketeknikker oppfattes ulikt i forskjellige situasjoner og fra person til person. De som bruker hersketeknikker, er ikke nødvendigvis onde eller utspekulerte. De som blir satt ut av dem, er ikke nødvendigvis svake og hjelpeløse.

Når du leser denne boka, vil noen av eksemplene kanskje få deg til å huske egne episoder. Ubehagelige minner som er dyttet vekk, men som kan tolkes i et nytt lys. Det er også målet. Når vi blir bevisst teknikkene, kan vi kjenne dem igjen og forsvare oss mot dem, eller bare 10

la dem passere uten virkning. Og vi kan ta oss i akt for å bruke dem – eller ty til dem bevisst hvis vi ønsker det. Én siste ting før vi går i gang: All bruk av hersketeknikker er selvsagt ikke like graverende. Om en varsler presses ut i arbeidsledighet, er det noe ganske annet enn om venninna di sa noe sårende. Samtidig er det subjektivt hvor alvorlig det oppleves. Det som kan være helt knusende for én, kan avfeies med et skuldertrekk av en annen. Denne nonchalansen kan bli din etter å ha lest alle triksene i denne boka.

Del 1 HERSKETEKNIKKER

Klassiske hersketeknikker – «så så, lille venn»

ønsker De å herske på gammeldags manér? Kunne det behage Dem å sette på plass en obsternasig unggutt eller kravstor småpike?

Fortvil ikke, her er hersketeknikkene som passer for Dem. Ledelsen i NRKs politiske redaksjon ønsket å få dyktige kvinner inn redaksjonen. De hadde forsøkt en stund uten å lykkes, få holdt ut som eneste dame i et maskulint miljø. Men på slutten av 1990-tallet kom både Lilla Sølhusvik, Gro Arneberg og Katrin Hellesnes inn som politiske reportere.

Da, som nå, hadde NRK et eget kontor på Stortinget hvor journalistene kunne jobbe. En dag satt Sølhusvik, Arneberg og Hellesnes på kontoret og arbeidet da døra gikk opp og en eldre, politisk journalist og tidligere redaktør tittet inn.

Han så på de tre reporterne og lot blikket sveipe rundt i lokalet, før han konkluderte skuffet: «Å nei, så det er ingen her?»

Så tuslet han videre nedover stortingskorridoren.

Vi kjenner de klassiske teknikkene. Usynliggjøringen som de tre kvinnelige NRK-journalistene fikk merke. Det overbærende klappet på hodet, «lille venn» eller «jenta mi», fra mann til kvinne, eldre til ung, overordnet til underordnet.

Klassiske hersketeknikker er ikke som Chanel-veska som holder seg på moten til evig tid. Nei, de kan tvert imot bli forslitte og 15

utdaterte. De kan til og med virke mot sin hensikt fordi de er blitt så lette å peke på. Og vi peker. I Norge har vi små forskjeller og lite frykt for autoriteter. Mange kjenner til begrepet hersketeknikker og nøler ikke med å rope ut når de ser dem. Om det så er statsministeren eller en mektig næringslivsleder som bruker teknikkene.

Hvem som helst kan logge seg på Facebook eller Twitter og stemple noe som #hersketeknikk. Særlig ser folk ut til å reagere på tradisjonell hersking ut fra kjønn, alder og stilling.

«Ikke vær så sår, fru Huitfeldt.»

Med én kommentar ble Arbeiderpartiets politiske ringrev redusert til å være sin manns hustru og et ganske følsomt kvinnemenneske.

Stortingsrepresentanten Hårek Elvenes fra Høyre var i debatt med Anniken Huitfeldt i NRK Politisk kvarter sommeren 2016. Huitfeldt har hatt tunge verv gjennom mange år på Stortinget, i regjering og i eget parti. Likevel ble det antydet at her hadde vi et kvinnemenneske som lot emosjonene styre over fornuften.

Huitfeldt lot ikke til å bry seg. Lytterne, derimot, stemplet det raskt som latterlig, gammeldags hersketeknikk.

I tillegg til kjønn er også alder velbrukt til å herske med, særlig når den kommer i følge med en dominerende personlighet. Dét hadde mannen som feide inn i Dagsnytt 18s studio på Marienlyst en sommerdag i 2016. Skipsreder Herbjørn Hansson var ingen hyppig gjest i programmet, men etterlot et sjeldent sterkt inntrykk.

Bakgrunnen var Panama Papers-avsløringene om skatteplanlegging, skatteunndragelse og mulige ulovligheter. Saken hadde fått skatte­direktør Hans Christian Holte til å skrive en kronikk i Aften­ posten. Innlegget fyrte opp skipsreder Herbjørn Hansson som mislikte at land som Bermuda ble kalt skatteparadis. I studio møttes de to, samt Arbeiderparti-politiker Truls Wickholm. Resultatet var en sjelden oppvisning i omfangsrike armbevegelser og frodige hersketeknikker på amerikanisert sørlandsdialekt.

16

Hansson pekte ivrig på de andre gjestene mens han fyrte av noen salver, først til skattedirektøren: «I tell you, altså. Du var ni år da jeg begynte i denne businessen.» Så rettet han skytset mot Wickholm: «Og du var ikke født engang. Jeg har holdt på med dette siden 1974, jeg.» Ifølge skipsrederen hadde denne debatten pågått i 80 år: «Og her framstilles det som noe nytt», sa han henvendt til skattedirektøren, «det er ikke det. Du har vært med noen få år og vært byråkrat hele livet – ikke noe galt i det. Jeg har vært forretningsmann hele livet.»

Deler av seansen ble lagt ut på Facebook og sett av nesten 180 000 mennesker. Mens noen i kommentarfeltet elsket rederens unorske stil, mente andre at dette var hersketeknikker på sitt verste. En skrev: «Du store alpakka, under hvilken stein kom han fra?»

Et siste, innledende eksempel kombinerer kjønns-, alders- og maktperspektiv. I februar 2016 var Dagbladet nominert av Redd ­Barnas ungdomsorganisasjon, Press, til årets Gullbarbie. Prisen tildeles den som er «best på å få ungdom til å føle seg verst». Dagbladet var anklaget for å bidra til kroppspress blant ungdom.

Press-leder Karoline Steen Nylander møtte Dagbladets politiske redaktør, Geir Ramnefjell, til diskusjon i studio. Underveis i debatten ble Steen Nylander avbrutt av redaktøren, ikke med et motargument, men med: «Nå blir du veldig engasjert her, jeg hører det.» Det var et slags verbalt klapp på hodet med et uuttalt «lille venn» til den mye yngre meddebattanten.

Press-lederen mottok støtte fra mange på sosiale medier. Redaktøren fikk gjennomgå, med kommentarer som: «Gratulerer med eit kroneksempel på hersketeknikk, Ramnefjell.»

Stakkarene som er trukket fram i eksemplene i denne boka, er nok ikke verre enn alle oss andre. De har bare uheldigvis fått min oppmerksomhet.

Men hvorfor velger noen hersketeknikker fra 70-tallet, lik dem vi har sett her? Hva får en moderne og likestilt mann som Geir Ramne­ fjell til å ty til dem?

17

I etterkant antar Ramnefjell at ordene falt sånn fordi han feilvurderte situasjonen. Han trodde alle ville nikke anerkjennende til motforestillingene han kom med – i Dagbladet hadde de jo allerede diskutert dette. I stedet ble han overrumplet, helt uforberedt på en så hard debatt. Dermed falt de bevingede ord om engasjementet.

«Det var verdens dårligste argument», vedgår Ramnefjell, «det var ikke planlagt, og det var heller ikke noe en redaktør i en av landets største aviser kan si til lederen for Redd Barnas Ungdom i et debattstudio.»

Først følte han seg misforstått, men skjønte fort at det var han som hadde feilvurdert situasjonen. Vanligvis betrakter han seg selv som en høflig og litt forsiktig fyr, en som blir herset med minst like mye som han selv herser med andre. «Det var vel en slags vekker om at jeg bare må legge vekk ‘lille meg’-refleksene mine, og møte i debatter med en større bevissthet rundt hva det vil si å opptre på en mer profesjonell måte», reflekterer Dagbladets politiske redaktør.

Eksemplene lærer oss at det er lett å undervurdere egen posisjon og makt, enten du er redaktør, lege, far eller skiftleder. Da blir vi fort blinde for hvordan vi kan trykke andre mennesker ned, intendert eller ikke. Alle diskusjoner er slett ikke overvåket av kritiske Twitter- og Facebook-følgere som simultanstempler hersketeknikkene. Det kan derfor være greit å sitte klar til å parere hvis noen prøver seg på banale teknikker.

18

RÅD MOT GAMMELDAGSE HERSKETEKNIKKER • Tenk at hersketeknikken er så åpenbar at du hever deg over den. Sympatien kommer uansett til å havne hos deg; den som hersker, ødelegger bare for seg selv.

• Pek på at dette er en hersketeknikk du trodde gikk av moten på 70-tallet. Be vedkommende være litt mer nyskapende og sofistikert neste gang.

• Spør hvorfor motparten tyr til hersketeknikker når du forsøker å diskutere et tema på seriøst vis. Er det kanskje noe ved temaet hun eller han er redd for å gå inn i siden det er nødvendig å finne på sånne avledningsmanøvre?

Sånn. Da er det grunnleggende unnagjort, og vi kan dykke ned i de ulike typene hersketeknikker. Noen er snedige, andre plumpe. Vær advart, grensene kan være uklare for hva som er hersketeknikker og hva som bare er uhøflig, slemt eller sleipt.

Du kommer sikkert til å tenke: Er dette en hersketeknikk? Det er helt avhengig av hvem som er involvert, omstendighetene, forhistorien, psykologien, tolkningen og maktforholdet. Noen ganger er de ment å såre, andre ganger ikke. Noen virker, andre bommer fullstendig. Det den ene opplever som hersketeknikk, vil den andre ikke legge merke til engang. Mekanismene er verdt å merke seg like fullt.

KUPP VIRKELIGHETEN – KAMPEN OM DEFINISJONSMAKTEN

la oss si at bilen din har brutt sammen. Bilmekanikeren legger an en alvorlig mine og sier at det skyldes en ødelagt motordel som du aldri har hørt om og, helt ærlig, er usikker på om i det hele tatt eksisterer. Det eneste du vet, er at dette blir dyrt. Du er fullstendig i den andres vold, uten sjanse til å opponere.

Nå er det godt mulig at mekanikeren er en ærlig sjel som sier det som det er. Eller det kan hende han anbefaler en mer omfattende sjekk enn nødvendig fordi han lar seg friste til å tjene en ekstra slant.

Og – fordi han kan. Det er tross alt han som sitter med kunnskapen og definisjonsmakten her.

Så hjelpeløse kan vi bli når andre tar grep om virkeligheten. Jo da, vi kan jo oppsøke andre bilverksteder eller lære mer om bilmotorer, men hva er sannsynligheten for det? Den som definerer virkeligheten, sitter med makten.

Min elleve år gamle datter er allerede en ekspert. En søndag kveld fikk hun lyst på godteri. Dette mente hun at hun burde få, og hun ­argumenterte slik mot mitt avslag på søknaden: – Staten har sagt at vi skal få godteri. Har du levd lenger enn staten, kanskje?

20

– Eh, nei.

– Nei, nettopp! (satte kurs mot godteskuffen).

Premisset hun bygget på, var en ren løgn, oppfølgingen enda verre.

Ingenting hang på greip. Hvorfor var min alder et fellende bevis mot avgjørelsens gyldighet? Det rakk jeg aldri spørre om. Hun satte premissene, definerte og konkluderte.

Hvis det er noe du vil oppnå, enten det er godteri eller gode resultater i forhandlinger, gjelder det å bli den som får definere virkeligheten.

Det gir makt, og du kontrollerer din egen og andres rolle.

Det er ikke bare elleveåringer som kommer med argumentasjonsrekker med bristende logikk og tvilsomme premisser. Det holder å påstå noe med overbevisning.

Først – legg premissene «Du står for et system som er ansvarlig for fem millioner dødsfall i året.»

Påstanden ble fyrt av mot Nils August Andresen, redaktøren i det konservative tidsskriftet Minerva. Han satt i en paneldebatt der deltakerne hadde veldig ulike syn på verden. Andresen vedkjente seg markedskapitalismen, men dødsfallene ville han ikke ta på egen kappe.

Det fikk han heller aldri anledning til. For etter den indirekte drapsanklagen fulgte en lang tirade som fjernet seg fra den opprinnelige påstanden. Nye anklager kom til, mens Andresen ble mer og mer satt ut.

Da han endelig fikk ordet, var det for sent å ta tak i det grunnleggende premisset. Følelsen av maktesløshet tok over. Andresen ga opp før han i det hele tatt forsøkte å svare.

Sånn kan det være. Noen tar grep og kupper sannheten. De lager et logisk resonnement, og du er ikke invitert til å diskutere grunnlaget.

Mulige innspill begrenser seg til hva du skal gjøre med konklusjonen.

Slik er det også i familielivet: «Hytta må pusses opp. Skal vi velge snekker Knutsen eller entreprenør Andersen?» Å vente med 21

rehabiliteringen er et allerede tilbakelagt alternativ. Det samme i den offentlige debatten: «Hvordan skal det offentlige finansiere de økte behovene i helsevesenet?» Men – hva med å la folk betale for noen tjenester selv? Hysj. Brudd på premisset.

Den som legger premissene og definerer virkeligheten, styrer samtalen. Sett at vi skal diskutere hva slags energi verden skal bruke om femti år. Dersom premisset er at fossil energi er essensiell for energi­ forsyningen, kan debatten dreie seg om hvorvidt det er norsk eller utenlandsk olje og gass som skal gi den energien. Hvis utgangspunktet er et annet, kan debatten like gjerne handle om fornybar energi eller strømsparing.

Premisset kan være galt eller tvilsomt. Hvis det blir lagt der med stor overbevisning, kan det likevel bli liggende som en sannhet, bortimot umulig for andre å rokke ved. Å legge premissene gjennom å utdefinere temaer er en vanlig hersketeknikk fra sjefer, sier Sissel Trygstad. Hun er forskningssjef ved forskningsstiftelsen Fafo, og har undersøkt forholdene ved et utall arbeidsplasser gjennom mange år.

En av de situasjonene hun hører om hyppigst, er at lederne avskjærer for eksempel verneombud eller tillitsvalgt med at «dette er ikke tema her». Selv der det åpenbart er en bekymring, blir det sagt at det ikke er relevant eller at det ikke er et passende tidspunkt for å ­diskutere temaet. Problemet feies i stedet under teppet.

Dernest – presenter mulighetene Pest eller kolera? Kan vi friste med kjølhaling, eller foretrekker du å gå planken?

Den som eier virkelighetsbeskrivelsen, får gjerne også gleden av å lansere alternativene til løsninger. Premissleverandøren kan så snevre mulighetene inn til det som tjener hans eller hennes interesser.

22

Vi kan tenke oss en ansatt som ikke løser oppgavene sine tilfredsstillende. Han kan være en lat slabbedask som jobber for tregt. Eller kanskje har han altfor mye å gjøre. Beskrivelsen av problemet avgjør hva som må skje. Må han ta seg sammen, eller må sjefen gi ham færre oppgaver? Kanskje er ingen av løsningene riktige. Ofte finnes det flere alternativer enn dem som blir presentert.

I politikken kan vi se det i gjentatte diskusjoner om norske styrke­ bidrag i andre land. De som ønsker at Norge skal sende soldater, ­møter kritikerne med argumentet om at «vi kan ikke bare sitte og se på og gjøre ingenting». Uenighet betyr ikke at den andres alternativ er å forholde seg passiv.

I en sårbar situasjon kan andres definisjonsmakt oppleves som et overtramp. Vigdis og Simen hadde en sønn som var blitt svært syk. I helsevesenet fikk de god hjelp, men i møte med skolen ble foreldrenes fortelling trukket i tvil. Foreldene visste at gutten knapt klarte å komme seg gjennom en skoletime, men sosiallæreren hadde andre erfaringer. Hun fortalte at de opplevde gutten som blid og fornøyd og forsto ikke helt hva foreldrene snakket om. Vigdis ble sår og rasende; hvorfor skulle skolen tillegge sønnen andre følelser enn hun visste han hadde? Skjønte de ikke at han tok seg sammen hvert minutt han var i klasserommet og kollapset når han kom hjem?

Når vi er avhengige av andre, kan vi oppleve en lammende frykt for å tirre dem som bestemmer hva slags hjelp vi skal få. Vigdis og Simen var begge ressurssterke, veltalende akademikere som visste hva de hadde krav på. De opplevde at de ble møtt med at de var vanskelige fordi de hadde satt seg inn i familiens rettigheter. Kunne de ikke bare være fornøyde med det de fikk? Vigdis følte seg mistenkeliggjort og spilt sjakk matt.

23