Hanne Kristin Rohde: Gudmoren

Hanne Kristin Rohde Tidligere utgitt på Kagge Forlag:

Mørke hjerter, 2014 Bare et barn, 2015 Kjemp for alt du har kjært, 2015

Hanne Kristin Rohde

Kriminalroman

© 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet.dk Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream, 70g Boka er satt med: Sabon 11/14 Trykk og innbinding: Livonia, SIA ISBN: 978-82-489-1878-3 ISBN: 978-82-525-8679-4 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

1 GUDMOREN KLEMMER FINGRENE rundt våpenet i den spesial­ sydde kåpelommen. Hun er snart i posisjon.

Festkledde mennesker, rop og latter. Fem minutter igjen nå, og rakettene vil ønske det nye året velkommen. Gradestokken må ha falt de siste timene. Salt og grus kjennes som pigger under de litt for tynne støvlettene, kulden får henne til å krype sammen, og øynene fylles av tårevæske. Metallet iser mot fingrene.

Hun følger objektet med øynene, og repeterer handlingsforløpet hun har lært seg utenat. Det er fullt av folk på alle kanter, mange potensielle øyevitner, men erfaringsvis ingen som virkelig ser.

Ved fotgjengerovergangen fra Rosenkrantz’ gate rett utenfor utestedet Barfly står han, Bjørn Erik, som har prestert å bli en av Oslos mest kjente uteliggere, og roter gjennom en søppelkasse. Sikkert en patetisk jakt etter tomflasker. Hun stanser på øverste trinnet av trappen midt i Spikersuppa og betrakter ham, en hundre prosent taper, ikke til å ta feil av.

Etter en stund dukker hodet hans opp fra den krumme stillingen, han holder en flaske i den ene hånden og drar frakken

5

tettere omkring seg med den andre. Frakken ser forresten god og varm ut. Kanskje han har vært en tur på Fattighuset.

Pulsvantene er derimot fillete, selv på avstand ser hun at fingrene som stikker ut, er rødlilla. Han setter flasken han fant i søppelet, til munnen og venter på dråpene, før han putter den i en plastpose han har stående på bakken ved siden av seg. Deretter fomler han irriterende lenge med et eller annet i lommen før han subber bortover fortauet og forsvinner bak den røde bussen som hysterisk ubeleilig stanser for rødt i lyskrysset og sperrer for sikten. Fem minutter igjen. Helvete heller, hun kan ikke miste ham nå.

2 under seg på gulvteppet i stuen, det persiskmønstrede teppet hun og Ole fikk i bryllupsgave av foreldrene hans og som er umulig å holde rent uten å bruke både tepperulle og støvsuger. Første nyttårsaften alene.

Milo ligger en halvmeter unna, med alle fire labbene under kroppen, og det rykker i musklene hver gang det smeller i rakettene utenfor. Han stirrer uavbrutt mot vinduet. Wilmas fingre glir gjennom den varme, krøllete pelsen. Nyttårsaften er definitivt den verste dagen i året for ham. Om et øyeblikk, når frykten får overtaket, er han ikke lenger mottakelig for verken beroligende ord eller omsorg. – Det varer bare et par timer, vennen, hvisker hun og lener seg inntil ham, men han rykker unna.

Under bordet, bak et par stolbein, skimter hun to lysende kuler. Pus. Også han aner at denne natten er annerledes.

– Gå ned i kjelleren du, sier hun til ham med bløt stemme.

– Jeg har satt på radioen der nede.

Og som om han har forstått hvert ord, med kroppen så nær gulvet at beina knapt synes, piler han forbi henne og ut av stuen.

WILMA KRØLLER BEINA

7

Hun reiser seg og kikker skrått ut av vinduet over mot Voldsløkka, hvor det allerede smeller tett. Jonas og Birk forsvant ut for flere timer siden. Og Ole … det knyter seg i magen … Han er vel ute og feirer med Nina.

Hun ser på klokken og går mot kjøkkenet. Fem minutter igjen av året.

Bip bip. Tekstmeldingene med nyttårshilsener renner inn.

Hun kan lese dem i morgen. Eller kanskje etterpå. De fleste er sikkert fra venner som er bekymret fordi hun valgte å tilbringe kvelden alene. – Jeg er ikke alene, forsikret hun.

– Gutta blir hjemme i hvert fall til klokken ti, vi skal spise et hyggelig måltid sammen, dessuten trenger Milo meg her.

– Ta med bikkja, insisterte flere av dem. Men hun valgte å bli hjemme. Det er da virkelig ikke noe dramatisk i beslutningen om å tilbringe overgangen til nytt år i selskap med pelsdottene.

På kjøkkenbenken står champagnen hun rasket med seg fra Vinmonopolet i går, alkoholfri, sånn i tilfellet Jonas ringer og ber henne om å hente ham i Frognerparken. Mens hun skrur korken av flasken, piper det på nytt. Hun kaster et raskt blikk over mot telefonen. Ukjent nummer. Med en hånd på flasken strekker hun seg etter et glass. Griper mobilen og den røde ullkåpen som hun slenger over skuld­ rene, før hun løper opp trappene og sparker lett i døren slik at snøen gir etter og det er mulig å åle seg ut på den lille balkongen utenfor soverommet. Med vinglasset i den ene hånden trekker hun på seg et par tykke raggsokker og griper gårsdagens avis til å stå på. Kulden river i kinnene, og hun setter glasset på rekkverket og trer kåpen ordentlig på seg. Knepper igjen helt opp i halsen. Lukten av røyken fra alle rakettene blander seg med smellene og den fargerike mosaikken mot den svarte natten. Hun setter seg på kanten av en nedfrosset stol og nipper til champagnen.

8

Godt nytt år, Wilma. Hun holder glasset ut i luften og smiler. Livet er egentlig ikke så verst. Ding ding. Meldingssignalet fra Birk. Godt nytt år, Mamma. Så koselig. Nysgjerrigheten tar overhånd, og hun flytter seg til meldingen over fra det ukjente nummeret. Åpner. Et foto. Det er alt. Hun blir sittende og stirre på bildet i flere minutter, eller kanskje det ikke er så lenge. Gode Gud, dette er jo absurd.

3 Bjørn Erik krysser fotgjengerfeltet over mot Spikersuppa. Herregud, så ekkel han er. Han ser ikke i hennes retning, men likevel … hun er ikke i tvil om at han vet at hun er her.

Inntil brakken til Kaffebrenneriet i enden av Spikersuppa, vis-à-vis Tanum bokhandel, har noen ungdommer stablet opp et lite bord med pappbegre og kaffekanner. Virkelig søtt. Han går rett bort til dem og lener seg på det spinkle bordet. Må nok vente på tur, hvis han i det hele tatt får servering. To minutter igjen. Hun observerer fra fem, seks meters avstand foreløpig. Den steinlagte Spikersuppa er isglatt. Hun hadde håpet på bedre forhold, men kanskje dette ikke er så ille likevel. Glatt føre betyr at folk må se ned og konsentrere seg om bakken. Hun noterer seg et par natteravner i gule vester som kommer gående. Hun ser vekk idet de passerer. Folk strømmer på kryss og tvers over plassen, og alkoholholdig pust står som hvit røyk ut av de fuktige munnene.

Hun stanser ved Henrik Wergeland. Lener seg inntil den kalde steinsokkelen, veksler mellom å stå på hvert bein og BUSSEN KJØRER, OG

10

krølle tærne nedi støvlettene for å holde varmen. Han snur seg mot statuen med en varm kaffe eller toddy eller hva det nå er mellom de skitne pulsvantene. De hanskekledde fingertuppene klemmer omkring det kalde metallet nedi den spesialsydde lommen.

Gudmoren ser på klokken. Nå.

Hun går mot ham. Uten å se opp vet hun at himmelen ligner mosaikk. Smellene fra Rådhusplassen overdøver alt; stemmer, trafikkstøy, rop og hilsener. Femti sekunder igjen.

Det er her. Det er nå. For første gang siden hun for mange år siden bestemte seg for å ta skjebnen i egne hender, kjenner hun ekte og inderlig på det gnistrende kicket som skjerper alle sansene. To meter skiller ham fra henne nå. Øyne hun kjente så altfor godt, stirrer på henne. Han tar et snublende skritt mot henne. Smart har han aldri vært. Om maksimalt femten sekunder bør det være klart for retrett. En retrett ingen merker, fordi ingen vet at noe har skjedd. Hva i …?! …

Et skrålende menneske feier inn i henne fra høyre. Helvete!

Bakken krenger og fingrene glipper våpenet der nede i lommen … to skritt til siden for å gjenvinne balansen … ikke slippe målet med øynene … Sekunder senere ligger våpenet på nytt tungt og stabilt i hånden hennes. Lydene rundt forsvinner. Hun går raskt de siste to skrittene helt inntil ham, så nært at hun kjenner den skarpe lukten av uvaskede klær og kropp som har sovet med søppel som madrass i mange år. Øynene hans er kullsvarte nå, der de stirrer tilbake på henne.

Lyden drukner blant nyttårsrakettene.

Hun trykker av tre ganger før våpenet glir tilbake i lommen. Én kule er vanligvis ikke nok.

Rekylen er minimal.

Han blir stående oppreist. Bedre kan det da ikke bli.

Jo lenger han holder seg på beina, desto bedre.

– Din fordømte taper, hvisker hun idet hun går i bue forbi ham.

11

Når han etter hvert synker mot bakken, vil ingen bry seg.

Hun bøyer seg lett og plukker opp tomhylsene. Det skader jo ikke å rydde litt etter seg. Puddingen står fortsatt oppreist bak henne og glor rett fremfor seg. Prosjektilene kan etter erfaring å dømme ha boret seg gjennom kroppen hans og smelt inn i trestammen rett bak. Hansken glir lett nedover trestammen mens øynene søker iherdig, som når man skumleser en tettskrevet A4-side. De er ikke der, hun har dessuten verken tid eller anledning til å lete lenge eller grundig. Det får være. Det betyr ikke noe.

En ung mann stanser noen skritt fra henne, bøyer seg og plukker opp noe omtrent midt mellom dette treet og neste.

Han stirrer på det han holder mellom fingertuppene. Hun snur seg vekk, og haster i retning Universitetsgata, uten å snu seg. Stanser for rødt lys. Det er folk overalt i Karl Johans gate. Hun kan slappe av nå.

Den ettertraktede rusen avtar, og med hendene fortsatt inne i Gucci-hanskene fisker hun i lommen etter en sigarett.

Med ansiktet vendt inn mot de julepyntede butikkvinduene tar hun et par dype drag før hun snur seg. Jøss, han går oppreist ennå. Hun smiler. Riktig flink har han vært, kommet seg et godt stykke bortover. Ustødig riktignok, men det er ikke annet enn forventet av en uteligger. Nikotinet føles som fløyel i luftveiene. Nå griper han tak i ermet til en forbipasserende, som røsker seg løs, og løper etter følget sitt. Dette er interessant. Det må ha gått minst femti, seksti sekunder.

Flere ravende skritt. Folk går i bue utenom. Der segner han om, få meter bortenfor Løvebakken.

Hun slipper sigaretten på bakken.

Så latterlig enkelt også denne gangen.

Sigaretten moses hardt med hælen.

DNA er oppskrytt.

4 DET NYE ÅRET er tjuefem minutter gammelt, og Wilma har krøllet seg sammen i flaggermusstolen ved de store bokhyllene, med romanen hun har kost seg med hele julen, i fanget.

Føttene er fortsatt frosne etter ti minutter på balkongen, og hun trekker dem oppunder seg i stolen og vikler det myke, hvite ullteppet godt rundt. Så snart Milo tør å komme opp fra kjelleren, skal hun begrave tærne i den varme pelsen hans. Hun griper den håndmalte porselenskoppen etter moren med siste rest av julete, og forsøker enda en gang å få med seg hva hun leser. Fotoet hun mottok på telefonen … fingeren glir varsomt over den nedslitte gullkanten på koppen … Det må være en måte å finne ut av hvem som har sendt det, uten å involvere for mange. Kanskje Birk vet hvordan, uten at hun trenger å … Tankerekken avbrytes av mobilen. Bjarne. Politioverbetjenten på Voldsavsnittet.

Hennes uunnværlige støttespiller og nestkommanderende.

– Godt nytt år, svarer hun så blidt hun kan.

– Det er ikke sikkert.

Hun må le.

– Det ligner da ikke deg å ta alle sorgene på forskudd?

13

– Vi har et drap. Eller … en person er på vei til legevakta nå. Nettopp plukka opp på plassen nedenfor Stortinget.

– Hvordan vet du at …

– En person som kunne livredning, stansa foran en livløs, begynte å kneppe opp frakken. Mye blod på klærne som lå klistra inntil mageregionen. Han ringte 113 umiddelbart.

– Jeg kommer.

– Det er ikke nødvendig …

Hun trykker av før han får protestert mer. Løper ned i kjelleren og slenger et tyggebein til Milo, som nesten har begynt å slappe av under sofaen der nede, før hun hiver på seg yttertøyet og småløper mot bilen.

Legevakten er full. Det lukter en blanding av antiseptiske midler, vaskemidler og fyll. På de slitte, blå institusjonsstolene sitter folk med blod i ansikt og på klærne, eller dekket av provisoriske bandasjer.

– Det er Bønna, sier Bjarne.

– Hva med ham?

– Det er Bønna som er skutt.

– Svirebrødre?

– For første gang i livet har han noe som ligner på ordnede forhold. En liten hybel. Mottar sosialpenger. Hvorfor nå?

Bjarne stryker seg over haken som for anledningen lukter av Old Spice. En dag skal hun kjøpe en ny lukt til ham.

– Han er en skrue, sier Wilma. – Jeg har aldri sluttet å forundre meg over at han tilstod drap i saken med den prostituerte i fjor vår.

– Han er smart som få, sier Bjarne.

– Smart?!

– Ryktene sier at han lå an til medlemskap i Mensaforbundet før han flippa ut.

– Ja, særlig …

14

De går bort til skranken.

– Er dere familie?

Bjarne drar opp tjenestebeviset.

– Politi, sier han. – Vi må ha tak i klærne til skuddofferet som ble brakt inn for noen minutter siden. Det er viktig.

– Vær så vennlig å sitte ned så lenge.

– Vi ha’kke tid til å vente.

Den ansatte griper etter interntelefonen, men blir sittende med røret i hånden så lenge de står nær skranken.

Wilma legger en hånd på ryggen til Bjarne og skyver ham med seg.

– La oss vente nærmere inngangen, sier hun.

– Hvorfor kom du egentlig? spør Bjarne lavt. – Dette med klærne til Bønna klarer jeg aleine. Det veit du.

Hun trekker på skuldrene og stirrer på inngangsdørene som går opp og igjen. Opp og igjen.

– Er alt bra?

– Ja. Hun ser bort. Fingrene klemmer om mobilen dypt nede i kåpelommen. Bjarne blir stående taus foran henne helt til hun møter blikket hans. Han vet at hun lyver, men hun orker ikke bevege seg ut i det landskapet med ham. Ikke nå.

Damen bak skranken vinker dem tilbake til seg.

– Han ble sendt rett videre til operasjon, sier hun. – Operasjonen kan ta tid, avhengig av skadeomfanget. Dere må komme tilbake senere.

– Klærne, sier Bjarne hardt.

– Personalet har fått beskjed. Det er dessverre ikke mer jeg kan gjøre.

– Dra hjem, sier han og ser på Wilma.

En hurtig klem. Kinnet hans er mye varmere enn hennes.

Stikkveien fra hageporten til inngangsdøren i Spångbergveien på Tåsen er en typisk norsk miks av sand og hålke og 15

singelstein. De lyseblå treveggene som Ole malte sist vår i den ombygde tomannsboligen, er hvite av rim, og iskrystaller har tegnet mønstre halvveis opp de smårutete vinduene.

Matten med God Jul ligger skjevt, hun sparker til den med tuppen av skoen, men den har frosset fast. Bak kjøkkenvinduene høres stemmer, og hun strekker hals fra det øverste trappetrinnet, skimter hodet til Jonas. Gudskjelov, da har han kommet seg hjem som avtalt. Døren er ulåst, hvor mange ganger har hun ikke sagt at de må huske å låse! Pus ligger på varmekablene rett innenfor døren, vesken glir ned fra skulderen da hun bøyer seg og stryker ham over hodet.

Det myke hodet blir bredt, og han strekker seg opp mot henne etter mer. Blikkontakt. De grønne øynene hans blir smale. Hun smiler og hvisker et lavt Godt nytt år, vennen min. Et voldsomt rabalder fra trappen avbryter den myke kosestunden, og en overlykkelig Milo kommer pesende fram med stive hofter fra gjemmestedet nede i kjellermørket. Pus hveser advarende, men gir opp og trekker seg unna.

Eldstesønnen Birk på atten åpenbarer seg i døren mellom entreen og kjøkkenet.

– Sulten, Mamma? Vi har laget nattmat.

Hun ser fra Birk til lillebroren Jonas på femten der de sitter på andre siden av bordet.

– Nystekte rundstykker og egg, sier hun og smiler. – Perfekt! Og stearinlys. Dere er tidligere hjemme enn jeg trodde, begge to.

– Orka ikke dra tilbake til festen etter at vi hadde vært i Frognerparken, og så fant jeg broder’n, så vi tok følge hjem.

Sinnssykt kaldt ute.

– Hvem er det som er drept? spør Jonas og strammer det krøllete håret som ligner hennes eget, i strikken han har festet bak i nakken.

– Kan du ikke legge bort mac-en midt på natta, spør hun og peker mot skjermbildet som står oppslått på bordet.

16

– Den maskinen har grodd fast i magen hans, sier Birk tørt.

– Sier du som alltid maser om at jeg må holde meg oppdatert på verden, sier Jonas og vipper lett på hodet slik at øreproppene detter ut.

– Mens vi er inne på dette med data, sier hun og blåser på fingertuppene etter å ha sluppet det varme rundstykket fort ned på tallerkenen. – Er det vrient å finne ut hvem som har sendt en SMS? Altså hvis opplysningstjenesten ikke kan oppgi abonnent?

– Kan ikke denne datakrimenheten hos dere alt det der? spør Birk.

– Jo, men kan en som meg finne det ut?

– Har du fått noe?

– Nei da, sier hun raskt. – Men det hender jo at vi mottar noe.

Birk kaster på hodet slik at den strie panneluggen vipper vekk fra øynene.

– Hvis det var en mail, kan avsenderen lage seg en hotmail-konto under fiktivt navn …

Et dunk i veggen får alle til å se opp akkurat tidsnok til å skimte en skygge fare forbi kjøkkenvinduet. En hul, metallisk, ekkolignende lyd når helt inn til dem på kjøkkenet da noe treffer det lille rekkverket i smijern ved trappen foran inngangsdøren.

– Kan det være han kollegaen din, Bjarne? spør Jonas.

Fotoet på SMS-en flimrer forbi. Den kom inn bare noen minutter før klokken tolv. For et par timer siden. Hvis avsenderen mente alvor … hun ser på guttene og bort mot vinduet hvor alle tre er avtegnet i et vagt speilbilde mot mørket der ute. Ingen veier utenfor kjøkkenvinduet, bare tilstøtende hager.

Noe skraper mot nøkkelhullet i flere sekunder, før en lang vedvarende bzzzz fra dørklokken river i ørene, og det 17

lyder harde, uregelmessige slag mot ytterdøren. De ser på hverandre.

Wilma reiser seg.

– Bli der dere er, sier hun så rolig og overbevisende hun kan, men begge guttene reiser seg og følger tett bak henne ut i entreen.

Milo bjeffer mørkt og intenst, og Birk griper et balltre som har hatt fast plass bak kommoden i gangen i mange år.

– Jeg er ikke sikker på om det er lurt å åpne, sier Wilma.

En stemme begynner å rope utenfor, og hunden begynner å logre vilt. Wilma vrir raskt om låsen og åpner, og inn snubler Ole. Mannen i hennes liv. I hvert fall var han det.

– Pappa?

– Ole, hva gjør du her?

Han stanser på dørmatten og trekker døren igjen bak seg.

– Jeg vil bare … det er nytt år … jeg savner dere …

– Du er full, sier Wilma og hører at hun er strengere i stemmen enn hun egentlig hadde tenkt.

– Kom inn, sier Jonas. – Er du sulten?

Ole ser på henne, og hun nikker.

– Kom inn. Hvordan kom du deg hit? Taxi, håper jeg?

– Jeg har faktisk gått. Fra sentrum. Han setter seg på kjøkkenstolen nærmest peisen. – Jeg er ikke så full lenger nå, legger han til. – Kan jeg sove her, forresten? Det er lenge til det er ledige drosjer.

– På sofaen i kjelleren, sier Wilma.