Glassmannen

Anders de la Motte

GLASSMANNEN Oversatt av Bodil Engen

Glasmannen Copyright © Anders de la Motte 2023 ©Norsk utgave: Kagge Forlag 2023 Denne utgaven er utgitt etter avtale med Salomonsson Agency Originalens tittel: Glasmannen Oversetter: Bodil Engen Omslagsdesign: Harvey Macaulay Papir: Enso Creamy 60 g 2,0 Boka er satt med Adobe Caslon 11/14 Sats: akzidenz as |Dag Brekke Trykkeri og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3320-5 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Vinteren 2019

«Hva faen var det?»

Noe skraper illevarslende mot bunnen i plasteika og får Elis til å begynne å plaske med årene.

Han og Nick har rodd i nesten en halvtime, mer eller mindre i bekmørke, og den plutselige lyden skremmer ham.

«Helvete! Lekker det inn vann?» gisper han da han har klart å bakke eika noen meter i det svarte vannet. Pusten står som en dampsky fra munnen på ham før den oppslukes av den kalde natteluften.

«Nei», sier Nick som sitter i baugen. «Det skal ganske mye til før det går høl på en sånn plastbalje.»

Han løfter kikkerten igjen og speider ut i mørket foran dem.

Elis er ikke fornøyd med svaret.

«Jeg sa jo at vi skulle ta med oss flytevester», freser han. «Det er midt på vinteren, vannet er jo iskaldt, for faen. Ikke sjangs for at vi kan svømme tilbake.»

Han gjør et kast med hodet over skulderen. Langt der borte i mørket i strandkanten synes fremdeles lykten på speiderhytta der de har stjålet eika. Ett av få lyspunkter blant skogskrentene som omgir innsjøen.

«Skal vi snu? Prøve i dagslys i stedet?»

Akkurat idet Elis har avsluttet setningen, deler skydekket seg. Fullmånen titter fram og forvandler innsjøens svarte vann til flytende glass.

«Se», utbryter Nick ivrig. «Vi er snart fremme. Sjakttårnet og observatoriet er tydelige å se.»

5

Han peker mot øya som rager opp et stykke foran baugen. En tåkebanke henger langs strandkanten, men i det svake månelyset avtegner en kuppelformet silhuett seg like over tretoppene.

Elis hutrer. Det skyldes antagelig nattekulden og den fuktige luften, men han er ikke helt sikker. En følelse av ubehag har fulgt ham helt siden de skjøv eika ut fra speiderbrygga.

Han skotter inn mot land igjen.

Det er langt dit, altfor langt.

Han skyver lua et stykke opp og tørker seg i pannen med jakkeermet. De er begge svartkledd og har på seg hansker, støvler og hardt rullede kommandoluer.

Urbexuniformene, som de kaller dem.

Nick senker kikkerten og kaster et blikk på armbåndsuret.

«Det er snart midnatt. Sving til venstre og ro langs øya, så holder jeg utkikk etter flere steiner», beordrer han. «Kaia skal ligge på sørsiden.»

Elis begynner motvillig å ro igjen. Gnissingen fra tollegangene blandes med plaskingen fra vannet.

Etter hvert som de følger øya, trer flere detaljer fram fra tåken. Krypgranene i vannkanten balanserer på en taggete matte av skarpe steiner som fortsetter et godt stykke ut i vannet, der større steinblokker stikker opp som truende rovdyrtenner bare noen meter fra plasteikas skrog.

Elis ror forsiktig, slipper ikke steinblokkene med øynene annet enn for nå og da å kaste et blikk mot lykten ved speiderhytta.

Nick later til å forstå at det er nødvendig å lette stemningen litt.

«Tror du disse to UFO-tullingene som ga oss kartet sitter hjemme i rekkehuset og ser på alienporno nå?» sier han over skulderen. «Kler seg ut som romvesener og kjører litt rollespill?»

Elis kan ikke la være å smile litt.

«Sikkert», sier han. «Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan du fikk dem til å hjelpe oss.»

6

«Å, det var enkelt», flirer Nick. «Jeg overbeviste dem om at jeg også trodde på hele den historien med UFO-Gunnar Irving, den flyvende tallerkenen og romvesenet. Og så ga jeg dem boken til Martin Hill og skrev the truth is out there i den. De holdt på å tisse på seg av opphisselse.»

Elis ler, humøret lysner litt.

«Der er kaia», peker Nick.

Ut av tåka trer en sprukken betongbrygge fram. Helt i enden henger et bulkete skilt på skrå. Månelyset gjør det bare så vidt leselig.

«Rasfare. Adgang forbudt», sier Nick. «Da er vi kommet til riktig sted.»

De fortøyer båten til en rusten stige, hekter på seg ryggsekkene og klatrer opp. Elis snur seg mot fastlandet.

Også sørsiden av innsjøen er for det meste skogkledd og mørk.

Men på en odde rett over vannet står en stor, slottslignende bygning med dempet fasadebelysning.

«Hvor langt tror du det er over til Stjärneholm?» spør Elis.

«Fem–seks hundre meter, kanskje», svarer Nick. «Betydelig nærmere enn fra speiderhytta. Men du trenger ikke bekymre deg, familien Irving ser ikke i denne retningen. De har nok å gjøre med å glane etter flyvende tallerkener.»

Han slår sveipende ut med hånden mot nattehimmelen før han snur seg og går inn mot land.

Elis blir stående i noen sekunder. Han hutrer til igjen, hvis det ikke faktisk er et grøss. Ubehagsfølelsen vil ikke helt slippe taket.

Der brygga går over i land, står et vaklevorent skjul uten dør.

Nick stanser, bretter ut et håndtegnet kart og prøver å orientere seg i tåken og det svake lyset.

«Hitover!» peker Nick og går enda et titall meter langs skogkanten. «Her er den gamle gruveveien!»

7

Knapt synlig mellom noen granlegger går to nesten helt gjengrodde hjulspor. Elis og Nick venter med å tenne hode­ lyktene til de er kommet utenfor synsvidde fra vannet.

Tåken er tettere i skogen, gjør lyskjeglen fra lykten kort og melkeaktig.

Bakken er dekket av mose og bregnekratt. Her og der brutt opp av vindfall eller søkk etter setninger i bakken. Overalt stikker skjeve steintenner opp, på samme måte som i vannet.

«Nifst», mumler Elis for seg selv, uten helt å vite hvorfor. Han er ikke mørkredd til vanlig, men det er noe med både øya og skogen som får det til å krype i ham.

Nick virker helt uberørt. Han stanser og lyser på en stor steinblokk rett ved veien. Steinen er lys og finkornet og glitrer svakt.

«Ryolitt», sier han tilfreds og klapper på steinblokken.

«Blockön er et av få steder i hele Skandinavia der denne berg­ arten finnes. Og se der!»

Nick peker på en innrissing i steinen.

«GUK 2009», leser Elis.

«Göingebygdens UFO-klubb», gliser Nick. «Til og med navnet er dustete. Men da vet vi i det minste at de snakket sant.»

Nick tar fram multiverktøyet sitt og velger en skarp meisel.

URBEX 2019, risser han inn.

«Sånn, da har vi fastslått at vi er kommet minst like langt.»

De fortsetter langs hjulsporene. Skogen strekker seg så langt inn over veien at de flere steder må skyve greiner til side for å kunne ta seg fram.

Et sted har veien sunket sammen i en nesten meterdyp senkning.

«Gruveras», sier Nick. «Hela øya er som en sveitserost.

Gangene er fylt med vann og kan sige sammen når som helst.

Drukne oss akkurat som de stakkarene i 1965.»

8

Han ler, men Elis synes ikke det er særlig morsomt. Tanken på hulrommene og det svarte vannet under føttene hans er ubehagelig. Etter et par hundre meter dukker noe stort opp i utkanten av lyskjeglene deres.En høy, brunflekkete stålport der grått lav henger lik enorme edderkoppnett mellom nettingmaskene.

Over porten rager en metallbue med rustne bokstaver.

STJÄRNGRUVAN Lenger nede, på hver side av den grove kjettingen som holder porten låst, henger to skilt. Det første er identisk med det nede på brygga. Rasfare. Adgang forbudt!

Det andre skiltet inneholder bare ett eneste ord.

FARE! Nick er allerede fremme og kjenner på kjettingen.

«Sitter bom fast», konstaterer han. «Og vi er vel ikke veldig sugne på å klatre i det stivkrampestativet, eller hva sier du?»

Han lyser oppover med hodelykten. Porten og gjerdet ved siden av den er sikkert fire meter høye. Øverst sitter det et Y-formet overheng fullt av rusten piggtråd.

«Men takket være UFO-kameratene våre har vi en bakdør.»

Nick ser på kartet igjen og begynner å følge gjerdet mot venstre.

Elis blir stående med blikket fremdeles festet på porten. Han har sett mengdevis av varselskilt før og aldri brydd seg om dem.

Men det er noe ved akkurat dette som gjør ham urolig.

Rusten, skrifttypen, den bleknende gule fargen. Eller kanskje bare det korte budskapet.

FARE! Han svelger uvilkårlig.

«Hva faen venter du på», hveser Nick over skulderen. «Kom igjen, nå!»

Elis flytter motvillig blikket fra skiltet og følger etter vennen.

9

Snart stanser Nick ved et stort buskas som har grodd rett gjennom gjerdet. Han kikker på kartet en siste gang, huker seg ned og trenger seg midt inn i krattet.

«Her er det!» Han skyver noen greiner til side og åpenbarer en viltrenne under gjerdet.

Renna er grunn, og de må først lirke ryggsekkene igjennom før de selv kan åle seg under gjerdet.

«Faen», peser Nick da de har kommet seg ut av buskaset på den andre siden og børster jord og vissent løv av buksene.

«Det overrasker meg at de to feite UFO-typene klarte dette.

Men på den annen side er det jo ti år siden de var her, så de var kanskje smidigere da.»

Elis hører ikke etter. Han er fullt opptatt med å lyse urolig rundt seg med hodelykten. Til tross for spenningen vil ikke uroen slippe taket i ham. Området innenfor gjerdet har en annen vegetasjon. Ikke granskog, men selvsådde bjørker med stammer som skimrer spøkelsesaktig bleke. I tåken bortenfor bjørkene anes gruvebygningene som store, ruvende skygger.

«Sånn ja», sier Nick ivrig. «Er du klar for en tidsreise tilbake til 1965?»

Elis svarer ikke.

Fjorårsgresset på bakken går mer og mer over i bare flekker av betong og knust stein jo nærmere bygningene de kommer, til landskapet åpner seg i en gårdsplass mellom to dystre bygninger.

Den til høyre er dobbelt så stor. Saltaket og veggene er av rustflekkete bølgeblikkplater. Høyt oppe langs takkanten går en rad liggende fabrikkvinduer.

Nick retter lyskjeglen mot dem.

«Ser du, vinduene er hele. Og ikke noe tagging heller.»

Elis vet at det er gode nyheter, at det betyr at få – eller ingen – andre mennesker har vært her på veldig lenge. Likevel har han vanskelig for å oppby det rette nivået av iver. De befinner seg midt på en øde øy, midt i en iskald, mørk innsjø, og ingen 10

vet at de er der. Dessuten er hele øya underminert av vannfylte gruveganger som når som helst kan rase sammen.

Han kikker på mobilen. Én enslig stakkars flimrende signalsøyle som ikke setter ham i bedre humør.

«Ræva dekning, eller?» sier Nick. «UFO-tullingene hadde en teori om at det kunne skyldes at romvesenene forstyrret radiobølgene. De ble helt blanke i øynene bare av å snakke om det. Men jeg hørte med en kompis i Telia, og ifølge ham er det så enkelt som at innsjøen ligger i bunnen av et dypt krater og at mobilsignalene har vanskelig for å nå ned hit. So much for Arkiv fucking X.» Han begynner å gå langs fabrikkbygningen. Elis stikker bort telefonen og følger etter.

Månen titter fram igjen, og ut av tåken og mørket ved gårdsplassens bortre kortside ser han et stort, dystert betongtårn rage i været.

Tårnet er sikkert femten–tjue meter høyt. Sidene er åpne, man kan se rett gjennom de tre etasjene.

«Sjakttårnet», sier Nick mens han lar lyset sveipe over den dystre bygningen. «Og oppe på toppen der kom vognene opp fra gruven.»

Bortenfor heishjulet, på tårnets flate tak, kan man ane den mørke kuppelen som de hadde sett ute fra vannet.

«Bernhard Irvings observatorium», mumler Elis. Endelig melder den rette spenningsfølelsen seg. Blåser bort alt ubehag.

«Akkurat», smiler Nick. «Stedet der kjempevesenet med de røde øynene landet.»

Det knaser under føttene deres da de går nærmere, og da Elis lyser på bakken, oppdager han at steinen er blandet med svart, knust glass.

Nick går inn under sjakttårnet og utforsker det nærmere.

11

«Solide saker», sier han mens han lyser på de seks betong­ søylene som tårnet hviler på. «Det kommer til å stå i hundre år til.»

Han stanser ved en moseflekkete plate på bakken.

«Og her er gruvesjakten. Lokket til underverdenen.»

«Mm», mumler Elis.

Han er fullt opptatt med å lete etter en måte å komme seg opp i tårnet på. Det er sikkert sju–åtte meter fra bakken opp til den første etasjen. En ståltrapp går i sikksakk langs venstre side av tårnet, men seksjonen ned fra første etasje mangler.

«Trappen er kappet», sier han. «Akkurat som UFO-tullingene sa.»

«Da er det jammen flaks at vi ikke lar oss stoppe av en kappet trapp.» Nick klapper på ryggsekken til Elis. «Men før vi tar fram sakene, har jeg en annen idé. Se!» Han peker med lyskjeglen.

Fra sjakttårnets midtre etasje går en skrånende gangbru bort til fabrikkbygningen, der den lander ved en takkuppel med en treluke.

«Det var sikkert der gruvevognene rullet inn etter at de kom opp med heisen. Steinknuseren må være der inne, og kanskje en trapp som ikke er kappet. Mye lettere enn å dingle i et jævla tau, ikke sant?»

Elis kan bare være enig. Han er sikkert femten kilo tyngre enn Nick og unngår helst enhver form for klatring.

Porten inn til fabrikkbygningen er lukket og låst. Men da Elis rykker i håndtaket, knirker det betenkelig i dørkarmen. De ser på hverandre.

Nick tar av seg ryggsekken og finner fram et kubein. Det er et regelbrudd, det vet de begge to. Urban Explorers skal ikke bryte seg inn. Men dette er et spesialtilfelle. Once in a lifetime.

Døren gir etter nesten med det samme. Fyker opp med et kort smell så fort Nick har lagt litt tyngde bak kubeinet.

12

Innenfor venter en stor, mørk industrihall som lukter steinstøv, olje og duemøkk.

Midt i hallen står en stor knusemaskin som strekker seg nesten hele veien opp til taket. Rett ved siden av fører en smal kjellertrapp ned til en lukket dør. Normalt ville de begynt der.

Kommet seg så langt ned i bygningen som mulig for så å jobbe seg metodisk oppover.

Men akkurat i natt gjelder ikke de vanlige reglene.

De retter lyktene mot taket. Der oppe, støttet av trestolper, går gangbrua de har sett fra utsiden.

«Bingo!» Nick lyser mot en tretrapp rett nedenfor porten.

En plutselig lyd får dem til å rykke til. Noe levende fyker opp øverst i trappen, kaster seg med klaprende vinger ut i fabrikklokalet og forsvinner i mørket.

«Duer», sukker Elis lettet. «En blir like redd hver jævla gang.»

«En av oss i hvert fall», flirer Nick. «Du virker uvanlig lettskremt i natt. Er du redd for romvesener med lysende øyne?»

«Gi faen», mumler Elis.

Nick tar teten oppover den knirkende trappen.

Luken oppe i takkuppelen viser seg å være enkel å åpne.

Gangbroen over til tårnet er omtrent fem meter lang og er i virkeligheten et stykke smalsporet jernbane som heller ganske kraftig over mot fabrikkbygningen. Mellom de to bjelkene går det tverribber av metall som får hele konstruksjonen til å minne om en grov stige.

Nick setter prøvende foten på den første tverribben før han bøyer seg forover, griper en skinne i hver hånd og begynner å klatre oppover. Elis iakttar de smidige bevegelsene hans med misunnelse.

«Lett som en plett!» konstaterer Nick da han er kommet over til tårnet. «Din tur!»

Elis kopierer Nicks klatreteknikk. Han prøver å la være å se ned. Ikke fordi han har høydeskrekk, men følelsen av å krabbe 13

oppover en seksti år gammel metallkonstruksjon er ubehagelig nok uten å vite nøyaktig hvor langt man risikerer å falle. Særlig siden bakken under ham er dekket med knust glass. Akkurat idet han når fram til tårnet, gir metallet fra seg et piskesmell som gjenlyder mellom bygningene og får hjertet hans til å slå noen hektiske dobbeltslag.

Elis tørker vekk svetten, som til tross for kulden har piplet fram under lua. De befinner seg på sjakttårnets andre og midtre etasje. Nøyaktig som ventet fortsetter skinnegangen fram til det store hullet midt i gulvet, der heisen kom opp med de fullastede gruvevognene.

Nick har allerede gått forbi hullet og er borte ved den utvendige trappen. Elis følger etter. De er ganske høyt oppe nå, minst ti meter.

Over dem fortsetter trappen i sikksakk helt opp til taket.

Nicks ivrige fottrinn mot stålristene får den til å vibrere. Elis løper bort og slutter seg til ham.

De kommer opp på takets ene langside og går ut og stiller seg midt på taket. Til høyre henger det enorme heishjulet igjen, til venstre ruver observatoriets mørke kuppel.

«Bernhards observatorium.» Nick er nesten høytidelig i tonen.

«Lett å skjønne hvorfor han bygde det her oppe», sier Elis og peker ut over tretoppene. «Det er jo utsikt over hele innsjøen.»

De befinner seg over tåkebanken, som har bredt seg ut over det svarte vannet. Bortenfor innsjøen strekker de skogkledde skråningene seg, like høye og bratte i alle retninger.

«Som å stå midt i en trakt. Og se oppover. Wow!» Gjennom glipene i skydekket synes fullmånen og stjerne­ himmelen. Himmellegemene virker klarere, mer lyssterke.

«Kantene på krateret skjermer for alt lys», sier Nick. «Til og med Stjärneholm er dimmet ned.»

14

Elis snur seg og følger blikket hans. Godset på den andre siden av vannet er tydelig å se, men utebelysningen er uvanlig sparsom for en bygning av den størrelsen. Han retter blikket mot observatoriet igjen.

«Faen meg litt av et sted.»

«Jeg sa jo at det ville være verdt det.» Nick dunker ham i ryggen. «Kom nå, så sjekker vi hvordan det ser ut inne.»

Observatoriets nedre del er av betong, selve kuppelen er kledd med avskallende rustflekket bølgeblikk. Rett foran seg har de en vanlig ytterdør.

Nick presser kubeinet inn i dørsprekken, så nær låsen som mulig. Det knaker i døren inn til kuppelen, men den gir ikke etter. Han tar spenntak med foten mot veggen og prøver igjen, men med samme resultat.

«Vent, så prøver jeg», sier Elis. Han setter foten mot veggen på samme måte som Nick nettopp gjorde og legger hele sin tyngde mot kubeinskaftet. Døren fyker opp med et dumpt smell som får ham til å ramle bakover.

Da han har stablet seg opp igjen, er Nick allerede inne i observatoriet.

«Fy faen!» utbryter han. «Kom inn og se på dette!»

Innsiden av kuppelen består av svartmalt tre. En plattform på gulvet sladrer om hvor teleskopet en gang har stått.

Men det er noe annet der inne som har tiltrukket seg Nicks oppmerksomhet. Langs nesten hele innsiden av kuppelen går en hylle dekket av forskjellige gjenstander. Bøker, gulnede tidsskrifter, noen umake kaffekopper, mørke glassbeholdere med uklart grumsete innhold.

På en betydelig nifsere seksjon av hylla er en mengde plasthoder i forskjellige størrelser stilt opp på rekke. Leketøydukker, action­ figurer, til og med et hode fra en utstillingsdukke. Øyenhulene deres gaper tomme. Stirrer blindt ut i det mørke rommet.

Elis grøsser.

15

«Se her!»

Nick lyser opp i taket.

Først nå ser Elis at det sitter gjenstander festet på innsiden av kuppelen.

Blå, brune, store, små.

Papir, plast, glass. Klippet ut av aviser og blader, pirket ut av leker og dukkehoder.

Han grøsser igjen, ordentlig denne gangen.

Taket er fullt av øyne.

Hundrevis av øyne.

«Hva faen er dette for noe …?» sier Nick.

Elis svarer ikke. En ny følelse har begynt å svelle i ham.

Vokser seg større for hvert åndedrag og forsterkes av øynene som iakttar dem oppe fra taket.

«Se på denne.»

Nick lyser på en grønn lekealien med utstikkende fjærantenner. Han knipser til den med pekefingeren, slik at antennene begynner å gynge.

«Skal vi ta den med til UFO-tullingene som takk for hjelpen?»

«Ikke rør den», sier Elis.

Nick ler høyt.

«Hvorfor ikke?»

Elis har ikke noe godt svar. Følelsen fortsetter å vokse.

Nick tar opp kameraet av ryggsekken og begynner å knipse bilder i rask rekkefølge.

Lyset fra den sterke blitsen spretter rundt i kuppelen.

Reflekteres av glasset, metallet og plasten i rommet. Av øynene i taket.

Blits.

Mørke.

Blits.

Mørke.

Som om øynene oppe i taket blunket.

16

Rørte seg.

Iakttok dem.

Elis blir iskald.

Den voksende følelsen er med ett blitt forvandlet til en visshet.

Dette stedet er ikke glemt. Det er ingen forlatt ruin.

Noen eier dette stedet. Noen som har samlet på viktige gjenstander og arrangert dem omsorgsfullt dem. Bygd seg en liten helligdom inne i kuppelen hvis betydning han ikke forstår.

Men ett er Elis sikker på.

Her og nå, på dette stedet, er ikke han og Nick urban explorers.

De er inntrengere.

Han tenker på skiltet på porten igjen.

FARE! Deretter på gjerdet med piggtrådoverheng både utover og innover. Tilsynelatende for å holde uvedkommende ute. Men kanskje like mye for å holde andre inne.

«Vi må vekk herfra», mumler han.

«Ikke før jeg er ferdig med å ta bilder.»

Nick fortsetter å fyre løs med blitsen. Beveger seg så ivrig at han kommer borti hyllerekken, slik at en av de mørke glass­ beholderne faller ned og går i knas med et høyt smell.

Innholdet, en væske som lukter skarpt av alkohol, flyter utover gulvet. I væsken ligger noe som ser ut som små, hvite kuler.

Elis rygger forskrekket unna. Øyne i forskjellige størrelser triller utover gulvet.

Ikke fra dukker eller leketøy. Disse kommer fra skapninger som en gang har vært levende.

Elis og Nick blir stående noen sekunder med hodelyktene rettet mot gulvet.

«Hva faen …», sier Nick. «Er det dyreøyne, tror du?»

Iveren er forsvunnet fra stemmen hans og erstattet med noe helt annet. Usikkerhet, redsel.

17

«Vi må vekk herfra», sier Elis. «Nå med én gang.»

Denne gangen hører Nick på ham.

Utenfor har skylaget nesten helt dekket nattehimmelen, og månelyset blir stadig svakere. De småløper mot trappen.

Halvveis fremme hører de en velkjent lyd gjennom mørket.

Klaprende vinger som gjenlyder nede i fabrikklokalet.

«Duene», sier Nick. «De må ha blitt skremt av et eller annet.»

De småløper bort til kanten av sjakttårnet. Derfra kan de se inn gjennom den åpne takporten.

Et rødt skjær lyser nede i fabrikken. Det beveger seg raskt i deres retning, forsvinner av syne, for deretter å avløses av knirking i den gamle tretrappen.

«Det kommer noen», hvisker Nick.

De slukker hodelyktene og løper mot ståltrappen.

«Tauet», sier Elis. «Vi kan heise oss ned fra der den er kappet.»

Han venter ikke på svar, styrter bare nedover. Vrenger samtidig av seg ryggsekken for å få tak i tauet og klatrekroken.

Månelyset forsvinner helt og legger trappen i mørke. Elis er nær ved å bomme på det siste trinnet. I siste øyeblikk får han tak i rekkverket og redder seg selv fra å styrte rett ut i intet.

Han fanger opp Nick som kommer rett etter, gir ham tegn til å være stille.

Lyden av syngende metall er tydelig å høre over den hivende pusten deres. Piskesmell som kastes fram og tilbake mellom bygningene. Noen er på vei oppover løpebroen. Noen som er betydelig større og tyngre enn dem.

«Fort deg», freser Nick.

De samarbeider om å feste klatrekroken i rekkverket. Elis griper rundt tauet med begge hender, glir baklengs over det siste trinnet og videre ut i mørket. Over seg ser han føttene til Nick gjennom stålristen i det siste trappetrinnet.

«Kom igjen!» hveser han, men Nick rører seg ikke. «Kom igjen, Nick!» gjentar Elis, samtidig som han glir ned et stykke 18

til. Han kjenner en bevegelse i tauet. En vibrasjon som vokser seg sterkere. Tunge skritt nedover trappen.

«Nick!» roper han, men vennen synes å ha frosset til is. Han står vendt mot trappen, der skrittene kommer stadig nærmere.

Elis glir enda et stykke ned.

«Nick!»

Han forstummer da han gjennom stålgitteret skimter en kjempe­messig silhuett som langsomt nærmer seg. Rundt skikkelsens hode svever et rødt skjær.

Hjertet stanser i Elis. En enorm, svart skikkelse med røde øyne, akkurat som UFO-legenden. Han snapper etter pusten.

Skrittene fortsetter.

Dunk Dunk Dunk Skriket kommer så uventet at Elis er nær ved å pisse på seg, men samtidig setter det fart i hjertet hans igjen.

Det er Nick som skriker, vræler høyt av skrekk.

Som fortsetter å skrike selv om luften i lungene hans burde ta slutt.

Så stilner skriket brått, avløses av en nifs knaselyd.

Elis ser at føttene til Nick forsvinner fra trappetrinnet. Sko­ tuppene svever en desimeter oppe, som om vesenet har løftet ham rett opp i luften.

Noe vått og varmt drypper ned gjennom stålristen, treffer Elis i ansiktet og tvinger ham til å blunke.

Blod.

Nicks blod.

Da Elis åpner øynene, ser han Nicks kropp seile forbi gjennom luften bare noen desimeter unna. Sekundet etter treffer han bakken med et dumpt smell.

Elis retter blikket opp gjennom stålristen.

19

Skapningen står der oppe og stirrer ned på ham. Ansiktet ligger i mørke, der øynene burde sitte, er det bare to store, røde kuler.

Elis er lamslått av skrekk.

Skapningen tar tak i klatrekroken og løfter tauet løs, tilsynelatende uten den minste anstrengelse. Holder Elis stille i luften i noen sekunder, med de røde øynene festet på ham.

Så slipper skapningen tauet.

Lar ham falle.

Elis lander hardt. Brystkassen slår mot en stein. Han mister pusten, synes han hører lyden av ribbeina som knekker. Men han har i det minste ikke landet på det knuste glasset.

Nick ligger bare noen meter fra ham. Elis krabber bort dit og tenner hodelykten. Innser allerede før han rører ved den myke kroppen at vennen er død.

Ansiktet til Nick er kritthvitt, øynene buler, tungen henger halvt avbitt mellom de krampaktig sammenklemte kjevene og har dekket haken med blod.

Magen til Elis snører seg sammen, men han har ikke tid til å spy.

Ikke hvis han vil overleve.

Han hører allerede skritt der oppe. Hvordan vesenet labber mot gangbroen for å komme seg ned i fabrikken. For å finne ham og fullføre jobben.

Elis karer seg opp og tvinger kroppen i bevegelse. Det verker i anklene, men til hans overraskelse bærer de ham likevel.

Verre er det med brystkassen. Hvert åndedrag skjærer i lungene. Men hjertet pumper vilt. Driver adrenalinet rundt i kroppen, og det får den til å fungere på tross av smertene.

Lyset fra hodelykten pisker gjennom mørket da han stormer mot gjerdet. Han hører smellet da fabrikkdøren blir slengt opp på vidt gap. Deretter skritt over grusen.

20

Han snur seg ikke. Styrter bare så fort han kan mot buskaset.

Kaster seg inn i det, krabber på alle fire mot viltrenna. Skarpe torner klorer ham i ansiktet, stikker ham i knærne og albuene.

Lyskjeglen finner viltrenna. Han presser magen mot bakken og begynner å åle seg under gjerdet.

Bak seg hører han det knekke i kvister, sammen med en dyp knurring, som fra et dyr. Elis åler seg så fort han kan.

Renna er altfor trang for skapningen, han kan klare det.

Han er nesten igjennom da en av ståltrådende hekter seg fast i buksene hans.

Han ruller seg over på ryggen, tar hendene til hjelp og drar og rykker i beinet. Den skarpe ståltråden graver seg gjennom stoffet og inn i huden.

Knurringen kommer nærmere, blir til en kjempemessig silhuett med lysende røde øyne rett på den andre siden av gjerdet.

Hjertet hamrer vilt i Elis. Han gjør et siste rykk i beinet.

Ståltråden tar med seg et stykke kjøtt og hud før den slipper taket, men Elis kjenner det knapt. Han er igjennom, skapningen står fast på den andre siden.

Elis vrir seg over på magen og prøver å stable seg opp.

Den ene foten finner feste.

Akkurat idet han skal legge på sprang, griper noe tak rundt ankelen hans.

Rykker ham over ende med slik kraft at hodelykten fyker av hodet på ham og lander på bakken.

Han borer fingrene desperat ned i det myke underlaget for å holde seg igjen, prøver å sparke med den frie foten.

Skriker så det skjærer i lungene.

Men det er nytteløst.

Vesenet drar ham tilbake under gjerdet.

Bort fra lyskjeglen.

Og inn i mørket.

Glassmannen

Han våkner motvillig. Kjemper imot i det lengste for å bli værende nede i avgrunnen.

I det dype, nattsvarte mørket der han hører hjemme.

Men som alltid er motstanden hans forgjeves.

Han har ant oppvåkningen en stund nå. Oppfattet de små signalene som begynner å finne veien ned. Fjerne stemmer, lyder fra forskjellige apparater. Deretter hvordan vektløsheten avtar etter hvert som han kalles opp mot overflaten.

Tvinges inn i kroppen sin igjen.

Han hater den følelsen, mer enn noe annet.

Vet hva den innebærer.

Ubehag, lidelse, smerte.

Langsomt åpner han øynene. Rommet er svalt og mørkt, det eneste lyset kommer fra de små diodene på maskinene rundt sengen hans.

Likevel er det på grensen av det øynene hans tåler.

Prisen han betaler for å ferdes mellom verdenene.

Det er i alle fall hva Tjenerne hvisker til hverandre når de tror at han ikke hører.

Snart er de her. En eller flere av disse maskinene har allerede sladret om at han er tilbake.

At arbeidet deres snart skal begynne om igjen.

At pinslene hans dermed skal gjøre det samme.

Han lukker øynene igjen og gyser. Kroppen er svak, og kulden inne i ham kommer til å holde seg en god stund ennå. Men 22

når den til slutt slipper taket – når han har fått kreftene sine tilbake – skal han finne henne. Hun som alltid er i tankene hans.

Iaktta henne på avstand som han pleier, gjemt blant skyggene.

En gang skal han fortelle henne hva han har sett dypt nede i avgrunnen.

Fortelle om død og forråtnelse, om insekter, mark og navnløse, blinde skapninger som kryper, kravler og bukter seg.

Og om følelsen av å reise inn i det evige, iskalde mørket som ingen noensinne vender tilbake fra.

Ingen – unntatt han.

Mandag

Asker

«Hallo, Leo, dette er din far.»

Politietterforsker Leonore Asker holder telefonrøret hardt trykket mot øret. Arret på armen hennes klør intenst, pulsen drønner mot trommehinnene. Det lille kontoret hennes i etasje minus én, de kantstøtte medarbeiderne i Avdelingen for fortapte sjeler, Jonas Hellman som stjal saken hennes, Martin Hill, Smilla Holst, Julia, Ombytteren og det grufulle berget hans. Det hele har forvandlet seg til et brus i utkanten av bevisstheten hennes.

Det eneste hjernen oppfatter tydelig, er den dype, raspende stemmen i den andre enden av telefonlinjen. Hun har ikke hørt den på femten år, men den får henne fremdeles til å isne.

«Jaså, Leo», sier faren. «Jeg har forstått at du er blitt en ordentlig flink politi. En av maktens lojale lakeier. En simpel liten statsfunksjonær. Moren din må være nesten like skuffet som meg.»

Asker klemmer kjevene sammen.

«Hv-hva vil du?» får hun fram.

Stotringen ergrer henne. Tonefallet også. Hun høres ut som en skrekkslagen tenåring.

Per merker det selvfølgelig. Fryder seg over usikkerheten hennes. Redselen.

«Det spør du om, etter alt jeg har gjort for deg …», sier han. «Og etter alt du gjorde for meg. Fikk meg innelåst blant gærningene, fullstappet med medisiner som en uskadeliggjort, siklende dåre. Jeg har aldri takket deg ordentlig for den opplevelsen.»

26

Tonefallet hans får hjernetåken hennes til å letne. Det er Per som styrer denne samtalen, gjør narr av henne, tror han vet hvem hun er.

Hun selvkorrigerer, fyller lungene med luft, kniper øynene hardt igjen og puster langsomt ut gjennom nesen. Pulsen synker, tenåringen Leo trekker seg tilbake inn i underbevisstheten hennes.

«Hva vil du, Per?» sier hun med den voksne stemmen sin.

En kort stillhet følger.

«Jeg kommer til å bli mistenkt for drap», sier han. «Det har dukket opp et lik i terrenget rett ved siden av Farmen. Om et par dager kommer politiet hit for å pågripe meg.»

Asker rykker til. Samtalen som allerede har virket mildt sagt uvirkelig, har nå fullstendig mistet bakkekontakten.

«Hvorfor det?» Stemmen hennes er forbausende fattet.

«Fordi noen prøver å lage trøbbel for meg», sier Per. «Og staten har bare ventet på en sjanse til å sperre meg inne for godt.»

Han gjør et opphold igjen, men denne gangen velger Asker å tie.

Per Asker, faren hun ikke har hatt kontakt med på femten år, ikke siden han forsøkte å sprenge dem begge to i luften, ringer henne plutselig for å fortelle at han kommer til å bli mistenkt for drap. Hvorfor?

«Som du sikkert skjønner, har jeg allerede tenkt igjennom situasjonen», fortsetter han. «Overveid valgmulighetene mine.»

Tonen blir syrlig igjen, og i samme øyeblikk vet hun hva som er svaret på spørsmålet hennes.

«Det viser seg, Leo, at du er mitt beste alternativ. Du er den eneste som har kapasitet til å oppklare denne saken.»

Asker kniper øynene igjen og gjentar pusteøvelsen.

«Og hvorfor skulle jeg gjøre det?» sier hun så rolig hun klarer.

«Mener du at farskjærlighet ikke er grunn god nok?»

27

Hun biter seg i leppen, venter på hans utspill.

«Okei, Leo, la meg gå rett på sak», sier han avmålt. «Hvis du ikke går med på å hjelpe meg, kommer jeg ikke til å overgi meg frivillig. Du om noen vet hva jeg er i stand til, hvordan jeg har forberedt meg opp gjennom årene. Den som kommer til Farmen for å hente meg med makt, kommer til å angre bittert på det.»

Per gjør et overtydelig opphold for å gi ordene tid til å synke inn.

«Du bryr deg kanskje ikke om faren din», fortsetter han.

«Men kan du leve med å ha politikollegers blod på hendene?

Vissheten om at du kunne ha forhindret det hele. Og hvor mye er igjen av din egen politikarriere etter en slik hendelse, tror du?»

En ny pause, og et øyeblikk lurer hun på om han har lagt på. Men hun kan fortsatt merke hans nærvær rett gjennom telefonrøret.

«Skynd deg å ta en beslutning før det er for sent, kjære datter», sier han tonløst.

Det spraker litt, så brytes forbindelsen.

Hill

Taxien stanser rett utenfor en glassbygning midt i høytekno­logi­ byen som har vokst fram i Lunds østlige deler, og Martin Hill bakser seg ut med en viss møye. Han blir stående på fortauet og lene seg mot krykken han har fått med fra sykehuset.

Han burde selvfølgelig ha blitt der noen dager til. Latt legene forsikre både seg selv og ham om at skuddskaden i låret gror som den skal. At det ikke har oppstått komplikasjoner.

Men han har tilbrakt altfor mange dager av sitt liv på sykehus.

Han avskyr luktene, lydene og kanskje tanken på sin egen dødelighet.

Det er i alle fall hva Sofie har hevdet.

Hun er reist hjem til ektemannen i Brussel. Omsider har mannen hennes begynt å mistenke at Sverige-turene hennes ikke bare har med arbeid å gjøre. Begynt å ane at hun har en annen.

Normalt ville ikke Hill vært særlig misfornøyd med det. Han liker Sofie, kunne absolutt tenkt seg en fremtid med henne.

Men det var før Leo Asker dukket opp igjen.

Før han reddet henne ut av Ombytterens berg. Før hun avslørte hemmeligheten sin for ham mens han svevde mellom liv og død. Om hvordan faren hadde prøvd å drepe dem begge to, men at hun overlistet ham og kjempet seg fri.

Han har tenkt mye på Leos beretning i den uken han har ligget på sykehuset. Tenkt mye på henne.

For mye, faktisk.

29

Men denne høyst uventede innbydelsen har gitt ham en sjanse til å tenke på noe annet.

Hill strekker på kroppen. Luften er fuktig, en tynn regndis som er typisk for skånsk senhøst og vinter, men det plager ham ikke det minste.

Alfacent industries, Corporate headquarters, står det på det store, opplyste skiltet ved inngangen. Hill lar blikket fortsette fra skiltet oppover fasaden. Bygningen er virkelig noe for seg selv. Svart, matt glass i mange etasjer, der alle flater og vinkler streber mot himmelen. Strukturen er betydelig bredere nederst enn i toppen, noe som sammen med den futuristiske arkitekturen får det hele til å minne om et romskip. Ikke direkte forbausende hvis man kjenner til bedriftens historie, eller eierfamilien Irvings. Og det gjør han, bedre enn de fleste.

Det går en rampe langs den ene siden, men Hill bestemmer seg likevel for å ta trappen. En dum idé, det innser han med det samme smertene fra skuddskaden i låret gjør seg gjeldende.

Han stanser opp, skjærer en grimase.

Inngangsdøren blir åpnet, og en mann kommer ut. Han ser ut til å nærme seg de femti, og er kledd i en svart, velsittende dress og pologenser som fremhever de brede skuldrene og den muskuløse overkroppen. Håret i likhet med skjegget er litt gråsprengt, blikket fast.

«Velkommen, lektor Hill», sier han. «La meg hjelpe Dem.» Øyeblikket etter har mannen hjulpet ham opp trappen og videre inn i lobbyen, uten det minste tegn til anstrengelse.

«Mitt navn er Samuel», fortsetter han. «Jeg er sikkerhets­ ansvarlig her på Alfacent. Resepsjonen er rett fram.»

Hill nikker til takk før han ser seg nysgjerrig omkring.

Lobbyen er minst like imponerende som bygningens utside.

Lyst steingulv, hvite vegger, sikkert ti meter under taket.

Midt i lobbyen står en skulptur av en mann i omtrent det dobbelte av naturlig størrelse. Skulpturmannen ser ut til å skygge 30

for øynene med den ene hånden, med den andre peker han mot himmelen. Eller kanskje rettere sagt mot taket, med lampene som gnistrer lik stjerner høyt der oppe. Hill halter nærmere.

Statuen er beksvart, og selv om det bare så vidt er mulig å skjelne ansiktstrekkene, ser mannen ut til å speide lengselsfullt mot de kunstige stjernene.

Hill har bare sett skulpturen på bilde før, og det er først på nært hold han innser at den ikke er laget av stein eller keramikk, men av svart glass.

«Gunnar Irving som ung.» Samuel har lydløst glidd opp på siden av Hill. «Alfacents grunnlegger.»

«Mm», mumler Hill.

Han venter på en fortsettelse, en mine eller gest som antyder at andektigheten i mannens tonefall ikke er ekte. I stedet nikker Samuel bare til Hill, som for å oppfordre ham til å fortsette innover i lobbyen.

Støttet til krykken hinker Hill bort til resepsjonen. Kvinnen bak skranken er kledd i likedanne svarte klær som Samuels og ser mer ut som en modell enn en resepsjonist.

«Lektor Hill, velkommen», sier hun med et litt for bredt smil. «Nova Irving er noen minutter forsinket, og det ber vi om unnskyldning for. Sitt ned så lenge, så henter jeg Dem så snart hun er ledig. Kan jeg by på noe å drikke? Espresso, cappuccino, mineralvann, kanskje?»

«Takk, det trengs ikke.»

Det føles gammelmodig, eller kanskje snarere veldig amerikansk, å bli tiltalt med De og tittel.

Han halter bort til ventesalongen i krom og lær, synker ned i en stol og tar fram mobilen.

I stedet for å skrolle sløvt blir han sittende med blikket festet på den store skulpturen. Glassets skiftninger i lyset får det vage ansiktsuttrykket til stadig å forandre seg. Veksle mellom fascinasjon, lengsel, besluttsomhet.

31

Og så noe annet, noe mer foruroligende.

Han tar et bilde av statuen med telefonkameraet og blir avbrutt av en melding fra Leo. Har du tid til å prate? spør hun. Han kaster et blikk bort på resepsjonisten. Kvinnen har forlatt plassen sin og er på vei mot ham med enda ett av de overdrevne smilene.

Ikke akkurat nå, svarer han motvillig.

Ok, prates senere. Det har skjedd noe som jeg trenger å snakke om.

«Beklager forsinkelsen, lektor Hill», sier resepsjonisten da hun er fremme ved ham. «Nova Irving tar imot Dem nå.»

Hun guider ham gjennom glassporten og bort til en heis, holder et adgangskort mot en leser og trykker på den øverste heisknappen før hun gir ham enda et smil til avskjed.

Heisen beveger seg mykt, og så fort at han får dotter i ørene.

Hele situasjonen er lett surrealistisk, men samtidig spennende.

Det er bare to timer siden han ble oppringt av en kvinne som presenterte seg som Nova Irvings assistent. Hun hadde kort og godt spurt om han hadde tid til å komme på et møte, helst allerede i dag. Mer enn det ville hun ikke fortelle. Og siden han hadde forsøkt å få kontakt med Alfacent eller familien Irving i flere år, hadde han egentlig ikke annet alternativ enn å takke ja.

Heisen senker farten, og dørene glir opp nesten lydløst.

Utenfor venter en kvinne på Hills egen alder. Også hun er svartkledd, men i motsetning til personalet i lobbyen har hun skjorte i stedet for pologenser under dressjakken. Rundt halsen henger et anheng i sølv.

«Velkommen, lektor Hill. Jeg er Nova Irving, administrerende direktør i Alfacent Industries. Takk for at De kunne komme på så kort varsel.»

Stemmen er overraskende mørk, håndtrykket fast. Nova Irving har rødblondt hår samlet i en hestehale. Huden en solbrun, leppestiften knallrød, øynene så lysende blå at de nesten ser uvirkelige ut.

32

«Kall meg Martin», sier Hill. «Og jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på hva dette handler om. Assistenten din var veldig kryptisk i telefonen.»

Hun slår ut med hånden mot et møterom med glassvegger.

«Jeg skal forklare om et øyeblikk. Vi setter oss her inne.»

Hill følger etter henne, fortsatt lent til krykken.

Bordet i møterommet er ovalt og har fem stoler på hver side.

Gjennom vinduet er det utsikt over hele Nordre Lund.

I kortenden av rommet, nærmest inngangen, står en byste, også den av svart glass. Den er mer detaljert enn skulpturen i lobbyen og forestiller en eldre mann med markerte kinnben, høyt hårfeste og fast blikk som Hill straks kjenner igjen.

«Gunnar Irving. Min far.» Nova har fått den samme tonen som Hill oppfattet hos Samuel nede i lobbyen.

Respekt, for ikke å si ærefrykt.

Nova gir Hill tegn til å ta plass, setter seg midt imot ham og legger et lesebrett på bordet foran seg.

Hill dumper tungt ned på stolen og lener krykken mot bordplaten.

Han forventer at hun skal forklare hvorfor han er her. I stedet kommer det et spørsmål.

«Du var i kontakt med oss for noen år siden, stemmer ikke det, Martin? Både Alfacent og familien?»

«Det stemmer», nikker Hill. «Det var i forbindelse med at jeg skrev et kapittel om Stjärneholm og Gunnar Irving i boken Glemte steder og deres historier. Men dessverre var det ingen som ville stille opp til intervju, eller la meg dra ut til Blockön.»

«Nei, på den tiden var det min søster Maud som var administrerende direktør. Hun representerte en annen innstilling. Mer tilbakeholdende, kan man si. Min lederstil er mer transparent.»

Novas smil er både attraktivt og smittende.

«Nå, hvor god kjennskap har du til Alfacent, Martin?»

33

Hill kremter. «Øh, jeg vet at dere er engasjert i medisinsk teknikk.

Kirurgiske instrumenter, operasjonsroboter og sånne ting. Dere var blant annet tidlig ute med DNA-analyser.»

«Stemmer godt», nikker Nova. «Men vi utvikler også sånt som havner inne i mennesker. Pacemakere, implantater, kunstige hjerteklaffer.»

Det ene øyenbrynet hennes hever seg en halv centimeter, som om hun venter at han skal si noe. Hill er forvirret. Har hun kjennskap til titanhjerteklaffen hans? Og hva har det i så fall med dette besøket å gjøre?

«Det var Eric Holst som nevnte navnet ditt», fortsetter hun.

«Eric er vår styreleder. Han fortalte at du reddet hans barnebarn Smilla fra en kidnapper. Med fare for ditt eget liv, dessuten. Og uten å styrte av sted til media og skryte av det du hadde gjort.

Eric er virkelig ikke lett å imponere, så jeg ble nysgjerrig og fikk hentet fram litt info om deg.»

Uten å vente på respons fra Hill slår hun på lesebrettet.

«Martin Hill», leser hun. «Trettién år gammel, oppvokst på en rekke forskjellige steder i Sverige, men for tiden lektor ved universitetet i Lund, der du underviser på kurset Det forfalnes arkitektur. Meget høyt verdsatt av studentene og dessuten forfatter av en bestselgende bok som er en slags bibel for folk som er interessert i urban exploration, det vil si utforsking av forlatte bygninger og steder.»

Igjen hever hun øyenbrynet. Hill vet fortsatt ikke hva han skal si. Situasjonen er underlig, og på samme tid – spennende.

Hemmeligholdet, den futuristiske kontorbygningen, de altfor hyggelige medarbeiderne. Og så naturligvis Nova Irving selv.

Hun er vakker, intelligent, karismatisk. Den typen menneske som på to sekunder kan dominere et helt rom. Kontrasten til sykehussengen han helt nylig forlot, eller de uhyggelige minnene fra Ombytterens berg, kunne knapt vært større.

34

«Og så har du en kunstig hjerteklaff av titan», fortsetter hun.

«En av våre, faktisk, noe som betyr at du så å si er medlem av Alfacent-familien.»

«Jaså», får Hill omsider fram, av mangel av noe bedre.

Han burde selvfølgelig spørre hvordan hun kan ha kjennskap til slik taushetsbelagt medisinsk informasjon, men er altfor opptatt med å prøve å regne ut hvor denne samtalen er på vei.

«Hva mer vet du om bedriften, Martin?»

Det er noe med blikket hennes og det lille smilet som hele tiden lurer i munnviken som antyder at hun tester ham. At hun ikke kommer til å legge kortene på bordet før han er blitt godkjent.

«Alfacent ble grunnlagt av din farfar Bernhard Irving», begynner han. «Da het firmaet All-Konserver og var virksomt i næringsmiddelindustrien. Bernhard tjente mye penger under og etter krigen, men mot slutten av femtitallet begynte firmaet å gå dårligere.»

Han rensker strupen, hopper over årsakene til tilbakegangen.

«På sekstitallet tok din far Gunnar over. Han endret bedriftsnavnet til Alfacent, la om virksomheten til medisinsk teknikk og presenterte noen banebrytende oppfinnelser som fikk bedriften på beina igjen på rekordtid.»

Han gjør et opphold der, av ren høflighet. Men Nova nøyer seg ikke med det.

«Og …» Det glimter til i blikket hennes, som om nettopp dette er avgjørende.

Hill puster dypt inn. Hvis researcheren hennes har gravd fram den kunstige hjerteklaffen hans, er Nova rimeligvis også orientert om hva han har skrevet om familien Irving i boken sin.

«Gunnar, din far …», fortsetter han med et nikk i retning av glassbysten, «… hevder at han fikk ideene til oppfinnelsene etter et møte med et romvesen i ungdommen, på Bernhards stjerneobservatorium ute på Blockön. Romvesenet skal ha 35

kommet fra stjernebildet Alfa Centauri, noe som også er grunnen til at Gunnar med sin fars velsignelse døpte om foretaket til Alfacent. Historien har gitt opphav til en mengde vandrehistorier om deres familiegods Stjärneholm. En av historiene handler om at Bernhard ligger begravet i et underjordisk gravkammer under eiendommen, en annen om et nettverk av gruveganger som skal strekke seg under Miresjön og hele veien ut til Blockön.»

Nova Irving iakttar ham oppmerksomt i flere sekunder uten å si noe.

Så, uten forvarsel, slår det ertende smilet ut i full blomst.

Tennene er jevne og hvite, står i skarp kontrast til den blodrøde leppestiften.

«Godt oppsummert, Martin!» Hun skyver fra seg lesebrettet.

«Særlig dette med mytene. Det har vært snakket en hel masse tøv om bedriften og familien min opp gjennom årene. Og det er faktisk grunnen til at jeg har bedt deg komme hit.»

Hill retter seg opp.

«Alfacent fyller snart hundre år, og Gunnar samtidig åtti», fortsetter Nova. «I den anledning synes jeg og styret at det vil være passende å utgi en bok om vår …» Hun gjør et opphold, later til å lete etter de rette ordene. «… fargerike historie. Lufte ut vandrehistoriene og fokusere på våre bidrag til menneskeheten.

Og hvem er bedre egnet til å gjøre det enn en bestselgende for­fatter med en av Alfacents hjerteklaffer i brystet? En som allerede er godt orientert om både bedriften og familien, som har høy troverdighet og som dessuten er diskré.»

Hun høyner varmen i smilet enda et hakk.

«Vi ønsker rett og slett å engasjere deg, Martin.»

«Ja vel …» Hjernen hans låser seg et øyeblikk.

«Vi betaler deg selvfølgelig et raust honorar», fortsetter Nova. «Du får full adgang til bedrifts- og familiearkivene på Stjärneholm. Vi tilbyr til og med en bolig på godset, slik at du kan skrive i ro og mak.»

36

«Vent litt.» Fornuften har innhentet Hill. «Altså, for det første har jeg allerede en jobb.»

Nova setter opp en munter mine. «Slik jeg forstår det, er du sykmeldt. I alle fall fram til semesterstart neste år. Vi har snakket med instituttlederen din, og han har ingenting imot at du bruker sykmeldingen til å skrive.»

«Nei vel …» Hills fornuft hopper over det faktum at hun allerede har vært i kontakt med sjefen hans, og spoler raskt forover til neste innvending. «Men som du ser, er det en grunn til at jeg er sykmeldt. Jeg har vanskelig for å bevege meg og må regelmessig til legekontroll.»

Han løfter på krykken for å understreke argumentet sitt.

«Stjärneholm har et eget toppmoderne helseanlegg», sier hun.

«Vi kan tilby konstant legeovervåkning og rehabilitering med de aller nyeste behandlingsmetodene.» «Øh …» Hill stryker seg over nakken.

Tilbudet er smigrende. Dessuten er det enda en faktor i regnestykket som Nova Irving ikke er helt kjent med. Noe som gjør det svært vanskelig å lytte til innvendingene fra hans eget overjeg.

Hun lener seg forover. Anhenget skraper mot bordplaten.

Det forestiller en frosk, ser han nå. Hill rekker å få et glimt av utringningen hennes før han drar blikket til seg.

«Dessuten får du selvfølgelig treffe Gunnar personlig», sier hun med lavere stemme. «Og besøke det gamle observatoriet på Blockön, som du alltid har drømt om. Det har knapt vært et menneske der siden sekstiårene. Alt står der urørt. Det burde være den rene drømmen for en urban explorer. Bodde ikke du ute i de traktene i noen år da du var tenåring?»

Det glitrer til igjen i de lysende blå øynene.

Hill puster dypt inn mens han venter på en ny protest fra overjeget. Men fornuften erkjenner seg endelig beseiret.

37

Den er avløst av en helt annen stemme, som hvisker mykt og lokkende i hodet hans. … besøke det gamle observatoriet på Blockön.

Som du alltid har drømt om.

Sytten år tidligere

Han er fjorten år. For bare et par måneder siden flyttet familien hans igjen, denne gang til skogene ved grensen mellom Småland og Skåne.

Han kjenner ingen her, men som alltid gjør han så godt han kan for å passe inn. Prøver å være sosial og morsom. Prøver å finne venner og ikke bry seg om at en del kaller ham Neger-Martin.

Enkelte dager er bedre enn andre.

Snart kommer han til å finne noen som er like morsom og smart som han selv. Det påstår i alle fall moren hans. Og siden han ikke vil at hun skal bli lei seg, sier han ikke imot.

Han har lagt merke til en jente som har skapet ved siden av hans.

Hun er høy og bredskuldret, og det virker som de fleste andre elevene er litt redd henne.

Det er noe ved Leo Asker som tiltaler ham, og han har begynt å tenke på en måte å våge å nærme seg henne på.

Men akkurat i kveld tenker han ikke på noe av det.

Han står ved vannkanten. Foran ham ligger Miresjön som en nesten perfekt sirkel, og et godt stykke ute ser han den taggete konturen av Blockön.

Det måtte en lang bussreise med to bytter til for å komme seg hit. Deretter en ganske anstrengende fottur ned til speiderhytta, som er plassert på praktisk talt det eneste stedet langs Miresjöns bredd, bortsett fra Stjärneholm, der terrenget er så flatt at det er mulig å komme seg ned til vannet.

Han har funnet stedet på et chatrom for urban explorers. Blitt fascinert av Bernhard Irving og hans sønn UFO-Gunnar. Siden han støtte på familiehistorien deres første gang, har han tilbrakt en 39

god del timer på biblioteket for å lese alt han har kunnet finne om Stjärneholm, Blockön, Stjärngruvan og observatoriet.

Det er flere på chatrommet som har tatt den samme turen som ham. Som har funnet veien ned til hytta ved vannkanten, bare for å konstatere at nærmere kommer man ikke. Det er ingen båter i vannet, og Blockön ligger nesten en kilometer ut fra land. Miresjön er dessuten nesten tretti meter dyp, og vannet derfor iskaldt også midt på sommeren, noe som gjør det krevende å svømme.

Og selv om man skulle klare å svømme ut dit, er stranden på øya full av kantete klippeblokker og skarpe steiner, så det er umulig å gå i land uten å rive seg opp på føttene og knærne.

Han vet alt dette, vet at han ikke vil kunne komme seg ut til øya.

Men å stå der i vannkanten, å se i kikkerten og kunne ane kuppelen på Bernhards observatorium like over tretoppene, er likevel verdt reisen. Å få se stedet der Gunnar Irving påstår at en UFO en gang kom svevende og faktisk landet.

Der det svarte vesenet med lysende røde øyne kom ut for å snakke med ham.

Han har stått her på bredden i over to timer. Bare tatt pauser for å spise av nistepakken og innimellom hvile armene som holder i kikkerten. Han har ikke villet gå glipp av et eneste sekund, selv om de eneste bevegelsene han har sett, er tretopper som vaier i vinden og en enslig fugl nå og da.

Ganske nylig har det begynt å skumre. Mørket kommer smygende over sjøen og får stjernene til å tre fram på himmelen.

En siste titt, så må han gå hvis han skal rekke bussen.

Han løfter kikkerten og skrur fram observatoriets mørke silhuett.

Langsomt flytter han kikkerten bortover langs øya og videre over vannet ned mot Stjärneholm. Ifølge chatforumet skal det finnes en hemmelig tunnel som forbinder øya med fastlandet, men ingen har noen gang funnet den. Kanskje et helt underjordisk kompleks av 40

tunneler å utforske og et underjordisk gravkammer. Tanken gir ham fortsatt, etter to timers spaning, litt hjertebank.

I det fjerne roper en kattugle. Den nifse lyden svever over sjøen før alt blir stille igjen. Han sveiper tilbake langs øya med kikkerten og lander igjen på observatoriet. Holder bildet enda et minutt eller så, som en slags avskjed.

Så, akkurat idet han skal til å avbryte, synes han han ser noe.

Noe som får ham til å isne og bli stående så lenge at bussen går fra ham.

I årene som følger begynner han å helle mot at det var fantasien som spilte ham et puss den kvelden. At han så noe han gjerne ville se, siden det akkurat der og da var alt han hadde.

Og kanskje var det slik. Rent logisk er det den absolutt beste forklaringen. Men noe i ham holder likevel fast på det han så ute på Blockön, høyt oppe på himmelen rett ovenfor observatoriet, i bare noen sekunder.

Et sterkt hvitt lysskjær, som glimter til og deretter forsvinner.

Asker

Foran henne på skrivebordet ligger mobilen, fortsatt med Martins svarmelding synlig på skjermen. Hjernen går på høygir, men det eneste hun klarer å komme fram til, er at hun vil snakke med Martin Hill. Han kjenner til oppveksten hennes, var den som ga faren hennes økenavnet.

Prepper-Per. Faren hennes, galningen som bygger bunkere og samler på våpen, sprengstoff og nødvendigheter mens han forbereder seg på dommedag. Mannen hun inntil for bare en kort stund siden trodde hun aldri mer skulle ha noe med å gjøre. Og nå prøver han plutselig å trenge seg inn i livet hennes igjen.

Hun bretter langsomt opp skjorteermet. Arret klør fortsatt, og hun stryker over det med fingertuppene. Følger de tatoverte bokstavene som dekker det.

Ni stykker.

Resiliens.

Etter en stund får ritualet kløen til å opphøre og stressnivået hennes til å synke. Hun bretter ned skjorteermet igjen.

Er det i det hele tatt sant, det Per har påstått?

Hun slår på datamaskinen. Det som vanligvis omtales som politiets databank, består i virkeligheten av en rekke forskjellige systemer, hvorav enkelte er antikke og andre mer middelaldersmodne, og hvor alle har det til felles at de ikke samarbeider særlig godt, verken med hverandre eller med brukeren.

42

Etter en del tasting klarer Asker likevel å få fram en fortegnelse over nylig innkomne politianmeldelser. Hun skroller raskt igjennom dem. Ingenting om noe lik i traktene rundt Farmen.

Hun puster ut, prøver å samle tankene.

Var oppringningen bare en måte for Per å herse med henne på, et forsøk på å manipulere henne? Hun underkaster teorien sin vanlige prosess.

Påstand: Per løy for henne.

Spørsmål: I hvilken hensikt?

Svar: For å herse med henne.

Spørsmål: I hvilken hensikt?

Svar: Fordi han tror han har noe å vinne ved det.

Spørsmål: Hva da?

Hva skulle Per kunne vinne ved å kontakte henne etter femten års taushet, bare for å herse med henne? Hvorfor skulle han påstå noe som hun lett kan undersøke? Og hvorfor akkurat nå?

Hun tar røret av telefonen igjen og slår kortnummeret til operasjonssentralen.

«Asker her, på Grov krim», sier hun da en av operatørene svarer. «Har dere sendt en bil på et oppdrag borte i Göingetraktene? Påtruffet død person?»

Hun krysser fingrene for at kollegaen i den andre enden ikke har fått med seg at hun slett ikke jobber i sjuende etasje lenger, men nå er sjef for Avdelingen for fortapte sjeler helt nede i kjelleren.

«Et øyeblikk …»

Hun hører tastetrykk.

«Jo da, det stemmer», fortsetter operatøren. «Det er helt ferskt, bare en snau time siden. Patruljen er på stedet ennå. Jeg kan sette deg over, hvis du vil.»

«Strålende, takk.»

43

Asker skjærer en grimase. Så Per hadde snakket sant om liket.

Men hvordan kunne han allerede vite at det var blitt funnet?

Og hvordan kunne han vite at funnet ville føre til mistanke mot ham?

Politimannen på stedet svarer så raskt at han må ha holdt mobilen i hånden.

«Asker her, Grov krim», presenterer hun seg. «Dere har tydeligvis påtruffet et lik.»

«Ja, det stemmer.» Mannen er spørrende i tonen. «Men jeg har allerede snakket med kollegaen din. Han sa at dere var på vei.»

«Da har vi nok ringt forbi hverandre. Kan du være så vennlig å gjennomgå det hele igjen? Nøyaktig hvor er det dere befinner dere?»

«Rett nord for grensen mellom Skåne, Småland og Blekinge.

Et sted som heter Hultet. Det var et par karer fra kommunen som ringte. De holder på å tømme et gammelt deponi for hageavfall og kom over et lik.»

Asker kan se for seg stedet. Hun har syklet forbi det hundrevis av ganger. Det ligger ved en sidevei bare fem hundre meter fra porten til Farmen.

«Som jeg sa til kollegaen din i sted, den døde er altså en voksen mann», fortsetter politimannen i telefonrøret. «Anslagsvis et sted rundt de femti. Han ligger på magen med ansiktet ned.

Mer kan vi ikke se, og vi ville ikke røre unødvendig på liket.

Teknikerne er på vei.»

«Hvor lenge tror du han har ligget der?» spør hun.

«Vanskelig å si. Ifølge karene fra kommunen sluttet folk å dumpe hageavfall her for drøyt femten år siden, da plassen var full. Etter det siste lasset ble adkomstveien sperret av med en bom. Men nå skal det trekkes en kraftledning over området, så det ble besluttet å rydde opp i bråten. Liket lå under den 44

aller første haugen de satte gravemaskinskuffen i. Den nærmest veibommen.»

«Du mener at den siste haugen ble dumpet oppå liket?»

«Ja akkurat, jeg kan vanskelig se hvordan det ellers skulle ha foregått. Det er en anselig haug med bråte, sikkert et par lasteplan, og liket lå nesten midt under den.»

«Så den døde har ligget på bakken i femten år eller mer?»

«Antagelig», svarer politimannen. «Men han ser ut til å ha holdt seg ganske godt. Håret er der, klærne er hele.»

«Kan du sende bilder?»

«Trengs det? Han jeg snakket med i telefonen nettopp, sa at dere snart ville ha noen på plass …»

«Kjempefint hvis du kunne sende noen bilder nå med det samme», avbryter hun.

Han får nummeret hennes, og hun blir sittende og stirre på telefonen. For femten år siden bodde hun selv fortsatt på Farmen med Prepper-Per. Hun husker både veibommen og de store haugene med hageavfall innenfor dem, passerte dem på vei til og fra skolen. Da hadde den døde altså trolig allerede ligget der.

Etter et minutt eller så begynner telefonen å summe.

På det første bildet står en gravemaskinskuffe ved et halvmeterdypt hull i bakken. Rundt hullet og ved siden av skuffen rager svære hauger av delvis forråtnet hageavfall. Kvist og kvas blandet med jord, grus og stein. I bakgrunnen anes en åpen veibom.

Det neste bildet er tatt på nærmere hold. Den døde er fullt påkledd. Han ligger på magen med armene langs sidene, ennå halvveis begravd i den bløte bakken.

Den brede ryggen er kledd i en blå bevernylonjakke. Ved nakken vises kragen på en rutete flanellsskjorte, og ovenfor den et bakhode med sammenklistrede hårtjafser.

45

Hun zoomer inn og ut noen ganger. Fokuserer på den mest synlige av håndflatene. Huden er skitten, men viser ingen tydelige tegn på forråtnelse.

Politimannen har rett, ved første blikk ser liket altfor vel­ bevart ut til å ha ligget i bakken i femten år eller mer. Men med tanke på hvor det er funnet, er det ikke så merkelig. Det lavtliggende terrenget øst for Farmen består for det meste av vassjukt myrland. Og myrland er oksygenfattig, noe som stanser nedbrytningen av både vev og tekstiler. Liket kan altså godt være så gammelt som politimannen er kommet fram til.

Men det er noe ved bildene som får henne til å stusse, noe hun ikke kan sette fingeren på.

Hun reiser seg utålmodig og går ut til pauserommet for å hente en kopp kaffe. Virgilsson, Rosen og Zafer sitter ved et av bordene, tilsynelatende engasjert i en opphetet diskusjon, men tier da hun kommer inn.

«Jeg fortalte nettopp den morsomme nyheten», sier Virgilsson med et av paddesmilene sine. Slippoveren han har utenpå skjorten er smårutete i flere farger og får ham til å se ut som et prøvebilde på TV. «At du heretter er permanent sjef for ressursavdelingen.»

«Hyggelig», istemmer Rosen med et gisp som snarere får henne til å lyde skrekkslagen.

Zafer, derimot, snakker som vanlig fem desibel for høyt.

«Gratulerer», sier han og retter på brillene som har et høreapparat festet bakerst på hver stang.

«Takk», sier hun. «Ingen Attila?»

«Nei …» Virgilsson veksler et blikk med de andre. «Kent er sykmeldt. Det pleier han alltid å være på denne tiden av året.»

«Akkurat», istemmer Rosen og puster dypt inn. Så tilføyer hun et sørgmodig lite smil.

46

Asker skjenker kaffe i koppen sin. Hun burde spørre nærmere etter Attila, men akkurat nå har hun vanskelig for å fokusere på personalomsorg.

«Nei, hva sier dere? Er det på tide å vende tilbake til trede­ møllen?» Virgilsson reiser seg og får med seg de andre to, nesten som om de er redde for at Asker skal sette seg hos dem, noe hun ikke hadde tenkt.

«Jo, Rosen», sier Asker akkurat idet den lille kvinnen er på vei ut av rommet. «Det er noe jeg trenger hjelp med.»

Rosen, hvis egentlige navn er Gunilla Rosén, plukker nervøst på kofteermet mens hun følger Asker mot kontoret hennes.

Asker ser at Virgilsson er blitt stående ved postboksene og later som om han blar i noen papirer mens han kaster sideblikk i deres retning. Så fort hun har fått med seg Rosen inn på kontoret, lukker hun døren omhyggelig bak dem.

«Jeg trenger hjelp til noen registeroppslag.»

«Ja vel», gisper Rosen.

«En mann i førti- til sekstiårsalderen, forsvunnet for femten år siden. Relativt kraftig bygd, mørkt, halvlangt hår og ikledd arbeidstøy da han forsvant. Han kan eventuelt ha tilknytning til grensetraktene Skåne og Småland.»

«Ja vel», sier Rosen igjen. «Det var ikke mye å gå etter.»

«Nei, jeg vet det», sier Asker. «Men jeg vet også at du er en kløpper til å håndtere datasystemene. Faktum er at jeg aldri har vært borti noen som engang kommer i nærheten av deg.»

«Nei vel.» Rosen plukker forlegen på en nuppe på koften.

Hun er åpenbart ikke vant til å få ros.

«Og vi holder dette mellom oss, er du snill. Ingen, verken her i huset eller utenfor, har noe med denne saken å gjøre. Ikke engang Virgilsson, er vi enige om det?»

Asker holder Rosen fast med blikket.

«Selvfølgelig», mumler den lille kvinnen.

47

«Takk. Med litt flaks kan det kanskje vanke en liten godbit til journalistvennen din i Sydsvenskan.»

Asker liker ikke å lekke ting til media, men Rosens for­ elskelse i en åpenbart gay reporter i Sydsvenskan er et av de få trumfkortene hun har å spille med.

Rosen lyser opp. «Jeg setter i gang med det samme.»

Så snart døren har lukket seg bak henne, åpner Asker bildene igjen. Hun zoomer inn én seksjon om gangen og leker rundt med kontrasten og fargeinnstillingene for å prøve å finne en ledetråd til hvem den døde kan være eller hva det er hun ikke får til å stemme.

På den bløte bakken mellom knærne på mannen stikker noe kantete opp.

Hun zoomer inn så langt det går og gjør bildet svart-hvitt. Da hun anstrenger blikket, synes hun å oppfatte et hjørne av noe som ser ut til å være laget av lær.

Hun ringer tilbake til politimannen på funnstedet.

«Asker her igjen, på Grov krim», sier hun da han svarer. «På bildet ser det ut som om det ligger noe gravd ned i bakken mellom knærne på liket. Det kan se ut som en lommebok. Kan du sjekke?»

«Vent litt.»

Han høres mer brydd ut enn forrige gang. Hun hører mumlende stemmer, en skrapelyd og deretter piping. Først da det er for sent, innser hun at han har viderekoblet henne.

«Hei, Leo», sier Jonas Hellman i den andre enden. Hun svelger en ed. «Så vidt jeg vet, ble du overflyttet fra Grov krim for noen uker siden.»

Tonefallet er muntert, som om han fryder seg over situasjonen, noe han garantert også gjør.

«Og ganske nylig takket du dessuten nei til å vende tilbake til avdelingen», fortsetter han. «Du skjønner sikkert at jeg blir 48

litt forbauset når jeg får høre at du ringer rundt og påstår at du fortsatt arbeider hos oss.»

Asker puster dypt inn. Overveier om hun rett og slett skal slenge på røret.

«Vi sier som følger», fortsetter Hellman. «Jeg betrakter dette lille feiltrinnet som et arbeidsuhell. Du er en dyktig etterforsker, Leo, det har jeg alltid ment. Og du gjorde en god jobb i Smilla Holst-saken.»

Stemmen slår om, blir skarpere.

«Men du var samtidig dum nok til å forkaste det meget sjenerøse tilbudet mitt. Du valgte å bli værende blant personaltilfellene og tullesakene nede på ressursavdelingen, heller enn å arbeide for meg. Det er vanskelig å la være å ta den slags avvisning personlig, særlig etter …»

Han tier og lar resten av setningen bli hengende usagt, men hun hører den likevel. … særlig etter historien vår.

«Så heretter, Leo», sier Hellman overdrevent behersket.

«Heretter holder du deg jævlig langt borte fra både min avdeling og sakene våre. Er det oppfattet?»

Asker åpner munnen for å si noe, hva som helst som ikke gir ham det siste ordet. Men han har allerede lagt på.

Glassmannen

De første ukene etter oppvåkningen er forferdelig pinefulle.

Kroppen hans må tappes for visse væsker, fylles på med ande.

Måles, veies, stikkes hull på … trenes for å få styrken tilbake.

Næring, medisinering, trening, prøvetaking, undersøkelser.

En endeløs smertefull syklus han må gjennomgå for å vinne sin frihet.

Før Far er fornøyd med ham.

Så han legger bånd på seg. Spiller med, ser tiden an.

Han lengter tilbake til mørket og underjorden.

Til fukten og kulden. Til de hemmelige kamrene dit lyset aldri når.

I takt med at kreftene hans øker, begynner også noe annet å vokse i ham.

En velkjent følelse av uro.

Og av sult.

50

Hill

Det første Hill gjør da han er hjemme i leiligheten sin igjen, er å finne fram et eksemplar av Glemte steder.

I en periode var han overmåte interessert i familien Irvings historie og hadde planlagt å skrive en bok om bare dem. Kanskje til og med finne en forklaring på dette lysskjæret han syntes han hadde sett som tenåring.

Det kan naturligvis ha dreid seg om en meteoritt, eller kanskje rett og slett lys fra et fly som tenåringsfantasien hans forvandlet til noe annet. Men uansett var han besatt av tanken på å besøke Blockön og observatoriet, forsøke å utforske om det lå noe sant i alle ryktene.

Men da han verken fikk adgang til stedene eller en sjanse til å intervjue familiemedlemmene, gikk luften ut av hele prosjektet.

Selv om han hadde en hel datamaskin full av research og diverse ubekreftede rykter, måtte han koke det hele ned til ett eneste ynkelig kapittel i Glemte steder, og av ren frustrasjon har han latt være å lese det siden. Etter dagens møte trenger han å minne seg selv om hva han egentlig har skrevet. Han tråkler seg møysommelig ned i sofaen og blar fram til kapitlet som heter «Stjärngruvan og observatoriet på Blockön».

Miresjön er unik i sitt slag. Den ligger akkurat i grenseområdet mellom Skåne, Blekinge og Småland, er nesten perfekt sirkelrund og svært dyp. Midt i sjøen ligger Blockön, også den unik, siden bakken i hovedsak består av den uvanlige bergarten ryolitt, som bare dannes ved svært høye temperaturer. Geologene er derfor i prinsippet enige 51

om at innsjøen er et krater etter et enormt vulkanutbrudd for omtrent femti millioner år siden.

Teksten blir avbrutt av et dronefoto som viser en rund, mørk innsjø, omgitt av grankledde skråninger. Som en grønn prikk midt i innsjøen ligger en flat øy, også den dekket av skog.

Men det finnes en annen, mer lokal teori. Nemlig den at krateret, sjøen og øya er resultatet av et meteorittnedslag. Næringsmiddelfabrikanten Bernhard Irving kom til å bli besatt av den teorien, noe som holdt på å bli hans ruin.

Et nytt bilde, denne gang svart-hvitt og forestillende en tynnhåret mann i femtiårsalderen med fippskjegg og mørke briller. Blikket er rettet skrått til høyre for kameraet, noe som gir ham et drømmende ansiktsuttrykk.

Bernhard Irving hadde hørt legenden om meteoritten siden han var barn. Han var fascinert av tanken på at en romstein gjennom millioner av år kunne ha ferdes gjennom mørke og kulde for å ende sin reise i akkurat disse skogtraktene. Ved hjelp av formuen han hadde bygd opp i næringsmiddelindustrien, begynte Bernhard å bruke mer og mer av sin tid til å prøve å bevise at legenden var sann.

Han kjøpte Blockön og store deler av området rundt sjøen og fikk åpnet en gruvesjakt ute på øya, som han kalte Stjärngruvan.

På taket til sjakttårnet fikk han dessuten anlagt et observatorium.

Traktene er spredt bebygd og krateret der sjøen ligger, er formet slik at det finnes få kunstige lyskilder som forstyrrer. Det gjør området meget velegnet for stjernekikking.

Ryolitten som ble brutt i gruven, brukte Bernhard til å bygge familiegodset Stjärneholm på innsjøens søndre bredd. Men den egentlige hensikten med gruven var å finne rester av meteoritten, som Bernhard var overbevist om at lå begravet et eller annet sted 52

dypt nede under innsjøen. En slik oppdagelse ville gjøre ham berømt, udødelig.

Også neste bilde er svart-hvitt. Et gruppefoto med et titall menn, de fleste i overall og gruvehjelm, oppstilt foran en bølgeblikkvegg.

Midt i bildet står Bernhard Irving. Han smiler bredt og har armen rundt skuldrene på gruveingeniøren, en kortere mann med runde briller som har skjorte og slips under overallen og holder et skrivebrett i den ene hånden. I bakgrunnen kan man se stolpene til et betongtårn som er huset til selve gruveheisen.

Stjärngruvans personale 1956, opplyser bildeteksten.

Hill vender arket og fortsetter å lese.

Så vel geologer som astrologer forkastet Bernhard Irvings teori fullstendig. Det begynte også å ryktes at man hadde funnet obsidian i gruven. Obsidian, også kalt lavaglass, dannes ved nettopp vulkanutbrudd, og de påståtte funnene var altså et tydelig tegn på at Bernhard Irvings meteoritteori var feilaktig, og at han kastet bort pengene sine på et prosjekt som var dømt til å mislykkes.

Bernhard Irving hørte ikke på advarslene. Hans fiksering på verdensrommet vokste til en mani som skulle få tragiske konsekvenser.

Etter et ras i Stjärngruvan i 1965 som kostet tre personer livet, måtte gruven stenges. Samtidig sto både bedriften og familien Irving på ruinens rand. Med et uventet trekk overtalte da Bernhards sønn Gunnar faren til å avgå som administrerende direktør og tok selv over roret som familiebedriftens leder som 22-åring.

En ny illustrasjon, denne gang et fargefotografi som forestiller en ung Gunnar Irving. Skarpe ansiktstrekk, intenst blikk.

Teksten fortsetter med et kort stykke om hvordan Gunnar omstilte bedriften til medisinsk teknikk.

53

Gunnar tok sitt aller første patent på en skalpell fremstilt av fliser av nettopp obsidianglass. Det samme glasset som nesten hadde ruinert Bernhard, ble som ved en skjebnens tilskikkelse også familiens og bedriftens redning.

Gunnar hevdet dessuten at han hadde fått denne og andre banebrytende ideer etter et møte med et romvesen i observatoriet på Blockön. En enorm svart skikkelse med lysende røde øyne.

Hill ville svært gjerne ha intervjuet Gunnar om dette møtet, men heller ikke det lot seg gjøre. Gunnar Irving hadde ikke latt seg intervjue på mange år.

Den siste delen av kapitlet handler om godset Stjärneholm og har et bilde av en dyster bygning i en annerledes arkitektur, beliggende i en stor park.

Godset Stjärneholm har forblitt i familiens eie. Den særegne byggestilen beskrives som en blanding av gotikk og futurisme.

Bernhard Irving, som døde i 1996, ligger begravet på eiendommen.

Det ryktes at han hviler i et selvtegnet gravkammer, men disse ryktene har aldri latt seg bekrefte. Det samme gjelder påstandene om et tunnelsystem som skal forbinde Blockön med Stjärneholm.

Gunnars beretning om møtet med romvesenet har i perioder gitt næring til bølger av UFO-turisme i området.

Den siste turismebølgen inntraff i 2001, det året Bernhard ville ha fylt hundre år. Da ble et lysfenomen observert på himmelen, fulgt av et kraftig smell, og dette skapte stor oppstandelse i traktene.

Fenomenet viste seg å være en bolide, en uvanlig lyssterk meteoritt som passerte gjennom atmosfæren rett over sjøen.

Kapitlet avsluttes med et nytt flyfoto, denne gang zoomet inn på selve Blockön. Midt på øya, i en åpning i den ellers tette vegetasjonen, kan man se to tak av rustflekkete bølgeblikk, og ved siden av dem et veldig sjakttårn av betong med åpne sider.

54

Det minner vagt om et middelaldersk vakttårn. En mørk kuppel avtegner seg på toppen av tårnet.

På Blockön like i nærheten står gruvebygningene og Bernhards observatorium den dag i dag. Naturforholdene gjør øya svært vanskelig tilgjengelig, og ilandstigning er dessuten forbudt på grunn av rasfare og grunnsetninger forårsaket av de gamle gruvegangene under øya.

Hill har vanskelig for å ta øynene fra bildet. Nova Irving hadde hatt helt rett. Han har tenkt på Blockön helt siden han var tenåring. Løftene om å få besøke øya, bo på Stjärneholm og dessuten intervjue den folkesky Gunnar Irving i egen person var mer enn tilstrekkelig til at han hadde takket ja uten videre betenkningstid da de møttes.

En annen grunn til at han sa ja med det samme, er at han trenger noe å konsentrere seg om. Noe som gjør at han slipper å tenke på Ombytterens grufulle berg eller hvor nær han hadde vært døden. Å utforske familien Irvings hemmeligheter er akkurat den medisinen han trenger.

Hill lukker boken og legger den på sofabordet. Først nå husker han at han har lovet å ringe tilbake til Leo, og han tar fram telefonen.

Hun svarer med det samme.

«Kan jeg komme innom på en kaffe?» spør hun, uten engang å si hei først. «Noe har skjedd.»

Asker

«Så Prepper-Per kontakter deg ut av det blå og vil at du skal hjelpe ham å unngå å bli tatt for drap?»

«Jepp.»

Hun sitter sammen med Martin på kjøkkenet hans, ved et stivt designerbord som overhodet ikke står i stil med innredningen i resten av leiligheten. Hun har ordnet kaffen og rundstykkene, og han har allerede forklart henne at han neimen ikke er så bevegelseshemmet som det kan se ut til, noe som er en løgn.

Men det er i alle fall deilig å se ham på beina og ikke i en sykehusseng. Dessuten virker det som han er i godt humør, i alle fall til hun har fortalt om oppringningen fra faren.

«Helvete, Leo», sukker han. «Og jeg som syntes jeg hadde hatt en uventet spennende dag selv. Gratulerer, du vinner med flere hestelengder.»

«Takk!»

På tross av det alvorlige temaet kan hun ikke la være å smile.

Det er første gang hun er hjemme hos ham. Et nytt, famlende skritt i det voksne forholdet deres. I tenårene var de bestevenner.

Deretter fulgte mange år på hver sin kant uten at de hadde kontakt i det hele tatt. Hadde det ikke vært for Holst-saken, ville de kanskje aldri ha møtt hverandre igjen. Men hun er veldig glad for at de gjorde det.

Det var takket være Martin hun hadde våget å rive seg løs fra Prepper-Per. Dermed reddet han også livet hennes, og kanskje skal hun fortelle ham om det en gang. Men ikke i kveld. I kveld

56

nøyer hun seg med det lille fremskrittet å få besøke hjemmet hans.

Bortsett fra det stive designbordet er Martins leilighet lunt og koselig innredet. Bugnende bokhyller, velbrukte IKEAsofaer, en platespiller av åttitallsmodell. På veggene henger innrammede gamle filmplakater som ser ut til å være originale.

Hun har kikket seg rundt etter spor av hans venninne Sofie, men ikke funnet noen hittil. Men ennå har hun ikke undersøkt verken soveværelset eller badet. Bør ikke gjøre det heller, sier hun til seg selv.

«Så hva kommer du til å gjøre?» spør han.

«Jeg vet ikke helt. Per vet hvem den døde er, men vil ikke fortelle det. Og han ringte fra skjult nummer, så jeg kan ikke få tak i ham, hvis jeg ikke skal dra opp til Farmen.»

«Det må du faen ikke finne på!» utbryter Martin.

«Nei da, ingen fare.»

Asker skynder seg å skjule ansiktet i kaffekoppen. Martin er bekymret for henne, og det føles ganske behagelig.

«Jeg setter selvfølgelig ikke mine bein på Farmen», fortsetter hun. «Per tester meg, akkurat som han gjorde da jeg var liten. Og hvis jeg vil forhindre et blodbad, må jeg spille med. Problemet er at jeg famler i blinde, og Hellman har garantert beordret hele politihuset å holde meg på armlengdes avstand.»

«Men han lille fyren i avdelingen din som hjalp deg sist, han som smuglet deg inn på teknisk avdeling? Kan han gjøre det igjen?»

«Virgilsson? Han solgte meg til Hellman med det samme han fikk sjansen. Det var takket være ham at Hellman var på plass oppe i skogen der for å naske til seg æren for å ha fanget Ombytteren og bli alles helt.»

«Noe som i og for seg var bra», påpeker Martin. «Hvis ikke Hellman hadde dukket opp, hadde ikke Smilla Holst overlevd.»

57

Asker rister på hodet. Hun vet at Martin har et poeng, men vil helst ikke medgi det.

«Hellman er politiledelsens golden boy», fortsetter hun.

«I Virgilssons øyne er Hellman derfor en betydelig bedre forretningspartner enn meg, altså er han ikke til å stole på. Enda mindre én å be om tjenester.»

«Jeg skjønner …»

Det er stille en liten stund mens de drikker av kaffen.

«Så hva skjer videre?» spør Martin. «Med saken, altså?»

«Teknikerne gjør seg ferdig på åstedet oppe i skogen der.

Liket blir fraktet til rettsmedisinsk for obduksjon i kveld. Man sammenligner fingeravtrykk, tannkort eller DNA for å avgjøre den dødes identitet. Prøver å fastslå en dødsårsak, hvis det er mulig etter så mange år.»

«Rettsmedisinsk her i Lund?»

«Ja.» Martin ser ut til å tenke seg om. «Altså, jeg har faktisk en gammel urbex-kamerat som jobbet som nattassistent der oppe.

Ville det hjulpet deg hvis du fikk ta en titt på liket?»

Asker rykker til.

«Det ville være supert.»

«Bra. Jeg ringer ham med det samme og hører om han fortsatt er der.»

Han begynner å se seg om på kjøkkenet etter telefonen sin.

«Vent litt», sier hun. «Vi har bare snakket om meg hele tiden siden vi kom hit. Du sa noe om at du også har hatt en spennende dag?»

«Ja, det er sant.» Martin blir opprømt i tonen. «Jeg har fått tilbud om å skrive en bok. Om Gunnar Irving.»

«UFO-Gunnar? Han på Stjärneholm?»

«Har du hørt om ham?»

«Det er klart. Det har alle oppe i de traktene. Det er jo ikke mer enn fem mil eller så mellom Stjärneholm og Farmen. Jeg 58

husker at det var en shabby UFO-kafé i nærheten, med en flyvende tallerken på taket.»

«Det er Gunnars datter Nova som vil engasjere meg», sier Martin. «Hun er direktør for familiebedriften, Alfacent. De tilbyr et eksklusivt intervju med Gunnar pluss tjenestebolig på godset.»

«Wow. Så da skal du til bunns i den UFO-historien?»

Martin nikker ivrig.

«Det er kanskje ikke akkurat det oppdraget går ut på, men jeg har vært mer eller mindre fascinert av Stjärneholm, Blockön og UFO-Gunnar helt siden jeg begynte å interessere meg for urban exploration tidlig i tenårene. Det går rykter om gruveganger mellom Blockön og fastlandet, til og med et hemmelig gravkammer under godset. En stund tenkte jeg på å skrive en bok om alt sammen, men det ble bråstopp. Jeg måtte koke det ned til et eneste lite ynkelig kapittel i Glemte steder.» Øynene hans glitrer. Hun liker å se at de gjør det. «Å, jeg skjønner», sier hun. «Så nå vil du skrive et bestillingsverk om Alfacent og samtidig snike deg til å samle det materialet du trenger for å skrive ferdig din egen bok.» «Å faen, du skulle vært i politiet!» ler Martin. «Men ja, jeg har tenkt meg noe i den retning. Og bestillingsoppdraget kan nok også bli interessant. Jeg har selvfølgelig måttet skrive under på et taushesløfte, men så vidt jeg kan bedømme, hindrer det meg bare i å avsløre sånt som ikke er godkjent for publisering i selve bestillingsboken, eller ikke allerede er alminnelig kjent. Jo bredere jeg kan gjøre historien om Alfacent, desto større frihet har jeg selv lenger fremme. Bedriftens og familien Irvings historie er sammenflettet, og den er ganske fascinerende. Familien er blitt rammet av en rekke tragedier. Bernhard Irving, Gunnars far, ble gal og holdt på å ruinere dem. Gruveprosjektet hans ute på Blockön raste sammen og kostet tre personer livet. Og Gunnars 59

eldste sønn Viggo kjørte av veien og rett ut i Miresjön. Hans blivende svoger, som var passasjer i bilen, omkom.» «Åh», nikker Asker. «UFO-legender, underjordiske ganger og familiehemmeligheter. Jeg skjønner hvorfor du er interessert.»

Hun liker å se ham entusiastisk på denne måten, det minner henne om den Martin hun en gang kjente. Den Martin hun har savnet.

«Så når skal du begynne?»

«De sender en bil allerede i morgen», svarer han. «Jeg får likevel ikke lov å jobbe på universitetet før neste semester, og om toppen tre–fire dager går jeg på veggen her hjemme. Et miljøskifte ville være perfekt, og dette er virkelig et drømmeprosjekt.» Martin gjør et opphold, sender henne et langt blikk. «Du har forresten ikke kjeftet på meg for at jeg skrev meg ut fra sykehuset altfor tidlig, som alle andre.»

Asker er på nippet til å spørre om han med alle andre mener Sofie, men tar seg i det.

«Jeg tenkte at du sikkert har dine grunner», sier hun i stedet.

«Dessuten er du en voksen mann, som selv er ansvarlig for de dumme avgjørelsene dine.»

«Yes!» ler Martin. «Jeg er ekspert på å ta følgene av dumhetene mine.»

Han banker seg forsiktig på låret, ved siden av skuddskaden.

«Apropos dumheter, jeg har ikke takket deg for det du gjorde inne i fjellet. Og i helikopteret etterpå. Du holdt meg i live …»

Asker prøver å møte blikket hans, men det er uventet vanskelig.

«Ingen årsak», mumler hun ned i kaffekoppen. «Du ville sikkert gjort det samme for meg.»

Setningen bare ramler ut av henne, og hun angrer den med det samme. Martin fortsetter å se på henne i enda noen sekunder før han nikker langsomt.

60

«Mer kaffe?» sier han så, som om han har merket at stemningen er blitt litt for ladet.

Han reiser seg møysommelig, vifter bort hennes forsøk på å hjelpe ham.

«Jeg må holde meg gående», fortsetter han. «Ikke minst hvis jeg skal klare et besøk ute på Blockön i nær fremtid.»

Han skjenker kaffe til dem.

«Men aller først skal jeg prøve å smugle deg inn på rettsmedisinsk, så du kan få en sneakpeek på et moselik. De kan si hva de vil, Leo, men å være venn med deg er definitivt ikke kjedelig.»

På veien tilbake til bilen sin merker Asker at hun er blitt i bedre humør.

Hun er ikke vant til å ha noen å snakke med. Dessuten tilbyr Martin seg å hjelpe henne, selv om han har nok å gjøre med drømmeprosjektet sitt.

Det er nesten som om vennskapet deres har fortsatt der det en gang tok slutt. Som om oppholdet på seksten år ikke har hatt noen særlig betydning. Han er fremdeles hennes forbundsfelle, hennes motvekt mot Prepper-Per. Tanken er tiltalende.

Men det er en annen tanke som hun også har vridd og vendt på. En som er adskillig mer foruroligende.

Jonas Hellman vet at hun er interessert i moseliket, og han er ikke dummere enn at han kommer til å undersøke hvorfor.

Hun har aldri fortalt ham om faren, ikke engang i den intense perioden for lenge siden da forholdet deres var som mest forbudt og spennende.

I femten år har hun holdt Prepper-Per innestengt i hodet.

Gjengangeren hennes. Spøkelset hennes. Iblant også hennes redning, hvor merkelig det enn kan virke.

Og samtidig – hennes svake punkt.

61

Alt som skal til, er at noen finner fram til navnene på grunneierne rundt stedet der liket ble funnet, så kommer Hellman til å forstå hvorfor hun snoker i saken.

Jonas lever med vissheten om at han, til tross for gullguttanseelsen og alle ressursene på Grov krim, styrte Holstetterforskningen i helt feil retning. Lever med skammen over at det i virkeligheten var hun, med hjelp fra Martin Hill og noen personaltilfeller fra Avdelingen for fortapte sjeler, som befridde Smilla Holst og satte en stopper for Ombytteren. At hun dessuten lot ham ta æren.

For en alfahann som Jonas Hellman er det vanskelig å forestille seg en større ydmykelse. Men å få faren hennes dømt for drap ville definitivt hjulpet ham å gjenvinne litt av sin ære.

Så derfor må hun nå hjelpe Prepper-Per, en mann som en gang forsøkte å drepe henne, å slippe å bli satt inn for drap – samtidig som hun har Hellman og hele den gamle avdelingen sin pustende i nakken.

Hun kniper seg i neseryggen.

Martin har rett.

Den jævla dagen hun har hatt slår hans med flere hestelengder.

Og likevel er dette trolig bare begynnelsen.