© 2023 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign og layout: Gisle Vagstein
Papir: Holmen Book Cream 80 g.
Boka er satt med Arno Pro 12/17
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3314-4
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no
The future hasn’t happened yet and the past is gone. So I think the only moment we have is right here and now, and I try to make the best of those moments, the moments that I’m in.
annie lennox
Alle er forskjellige, alle føler vi på ulike måter, men en ting er sikkert: Alle føler. Og følelser er ekte. Selvfølgelig kan tankene og følelsene dine være urimelige, fordi du er på et sted i livet der du ikke har helt kontroll eller har fått et litt forvrengt bilde av virkeligheten. Depresjon var en slik tilstand for meg. Jeg trodde verden var imot meg, og at tankene og følelsene mine var den eneste sannheten, og at sannheten var at jeg sviktet alle andre.
For meg var det som om en rullegardin sakte, men sikkert gikk ned foran ansiktet mitt. Så sakte at jeg ikke la merke til det selv. Det ble den nye normalen. Det ble stappmørkt, og jeg klarte ikke se noe klart. Da landet stengte ned under koronapandemien og
jeg ble sittende med tankene mine alene om natta, ble det rett og slett for mye. Ikke at jeg visste det selv, men jeg nådde et punkt der jeg begynte å skrive ut følelsene og tankene mine. Jeg visste ikke hvordan
jeg skulle fortelle «verden» at jeg hadde det jævlig.
Jeg har aldri vært flink til å prate om egne følelser med noen, og det begynte å koke inni brystet mitt. Det brant, og det var vondt. Jeg var hundre prosent sikker på at dette var noen andres feil. Sett i ettertid er det rart. Men det føltes ekte for meg. Jeg begynte etter hvert å stille spørsmål ved hvorfor ting ble som de ble.
«Rygg mot rygg, men helt alene» var starten på en låt jeg skrev tidlig i min mørke periode. Den handler rett og slett om kjærlighet. Om når kjærligheten svikter, jeg svikter, vi svikter. Jeg blir veldig prega hvis relasjoner som er viktige for meg, endres og blir negative. Og det kan selvfølgelig være mine handlinger som er grunnen til det, men det gjør det ikke mindre vondt, snarere tvert imot.
Kjærligheten er det temaet som det er skrevet mest om opp gjennom tidene. Og det tror jeg er fordi kjærligheten er så vanskelig. To mennesker skal leve
sammen i tykt og tynt, og man må lære seg enormt mye, hver dag, og det kan ikke gå smertefritt. Jeg tror heller ikke noen blir utlært. Vi kan ha dager, uker og måneder med fine stunder der alt bare glir lett. Så kommer det en drittdag eller to, og det eneste vi husker de neste dagene, ukene kanskje månedene, er de dårlige dagene. Vi kan få positiv tilbakemelding på noe vi har gjort, igjen og igjen, men når det kommer
én negativ kommentar, så er det den vi sitter igjen med. Det kan grave seg dypt inn i oss når noen vi elsker, mener noe om oss eller noe vi har lagd, sagt og så videre.
Jeg måtte begynne å lete etter de små gledene. De som var her, akkurat nå. Prøve å holde fast i dem, ikke la alt annet formørke alt det fine som foregikk her og nå. Jeg lette etter de små ordene. De små tankene. De små tingene som kunne bli store! Disse tekstene er sammensatt av følelser som herjet da jeg måtte lete. Tekstene er det jeg fant. Det er mine ord til dere som har lignende perioder i livet, som trenger oppmuntring, trøst og det å føle at man ikke er alene.
Jeg tenker på deg som hver dag
skulle ønske at du visste
Så er det deg da som trekker i alle de riktige trådene mine uten å bry deg om flokene
Du trenger ikke å rope det for å være mitt heiarop du kan hviske det for min del