Monica Csango: Fortielser

MONICA CSANGO

Fortielser Min jødiske familiehistorie

© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner | Blæst Layout: Trygve Skogrand | Passion & Prose Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med Requiem Text 11,3 | 14,5 Trykk og innbinding: Livonia | Latvia Forfatteren har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord. ISBN: 978-82-489-1955-1 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Familiealbum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Leiligheten i Budapest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 En davidsstjerne i sølv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113

Familiealbum

I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Og hver eneste eiendel som fantes igjen etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir.

Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag.

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid har vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre.

9

Jeg er på besøk hos farmor Magda i Budapest. Hun har nylig feiret sin 80-årsdag. I stillhet. Hun fikk telefoner fra dem som er igjen av vennene hennes. Så vidt jeg vet, er det en liten håndfull. Så ringte pappa og jeg henne pliktskyldigst, bare for å høre henne si: «Det skal ikke være praktisk mulig å leve så lenge.»

Så lo hun høyt, mens vi ikke visste hvordan vi skulle respondere.

Selv om kalenderen viser mars måned, er det sommervarmt da jeg kommer til byen fra en lunefull vinter hjemme i Norge.

Her kryper varmen inn i hver pore; det er som om kulden aldri har eksistert.

Farmor ser plettfri ut, har god smak som alltid. Hun har på seg store, mørke solbriller av merket Paloma Picasso. Det rødlige håret er klippet i en litt underlig bob-fasong, gredd bakover, og er så tørt at jeg nesten kan høre at det knitrer.

Hun har på seg en hvit, nystrøken skjorte med korte ermer.

Over det igjen en drakt i et tynt ullstoff med store, grønne og oransje ruter vevet inn i stoffet på beige bunn. Denne drakten kaller hun vårdrakten sin. Jeg har sett den før, og den vekker et vagt minne i meg om da hun og jeg trålet butikkene i 10

det kommunistiske Budapest for å kjøpe noen klær til meg en februardag i 1979. «En kvinne trenger en viss stil», husker jeg hun sa da. Jeg skjønte ikke hva hun mente, jeg husker bare at jeg klemte den litt senete hånden hennes. Hun klemte ikke tilbake, så bare på meg med et litt fjernt smil.

Det var ikke kaldt, bare langt borte.

Farmor har drakter til enhver årstid. Alle klærne er sydd hos en skredder, men innkjøpene stoppet en gang på 1970-tallet. Alt ser likt ut, alt er strøket og renset, og det er alltid en sofistikert duft av Miss Dior, Calèche eller andre klassiske parfymer rundt henne. Noen ganger Diorissimo, som lukter liljekonvall. Men ikke for mye. For mye er vulgært. Rundt halsen, brettet utenfor skjorten, har hun et tykt gullkjede med anheng: en rund gullkule, et trafikklys og en liten komet i gull. Jeg vet ikke hva de skal symbolisere. For meg er disse smykkene farmor. Jeg har aldri sett henne med noe annet kjede. På fingrene har hun ringer som er for store til de tynne fingrene. Hun har alltid en litt strammere ring over en litt videre for å holde den på plass.

Hun har passert 80, men hun er en av de vakreste kvinnene jeg vet om. Den hvite, gjennomsiktige huden hennes ser ennå ung ut. Hun har en verdighet. En ro. Men jeg som kjenner henne, vet at roen er en midlertidig tilstand.

11

Farmor fortalte ofte at hun var en av Budapests vakreste kvinner. At hun var så pen at hun måtte sitte med ryggen til da hun og Ferenc var ute og spiste på restaurant.

Da hun fortalte slike historier, ble jeg bare sittende og måpe, men hun snakket sant; når jeg ser på bildene, ser jeg en kvinne som er helt uvanlig vakker.

«En gang skulle vi ut og spise rett ved Balatonsjøen på et sted som het Siófok», fortalte hun. «Sønnen til stats­leder Miklós Horthy pleide også å feriere der. Jeg hadde tatt på meg en nydelig kjole i en dypblå farge, og hadde fått satt opp håret i en kunstferdig topp. Jeg visste at Ferenc syntes jeg var pen, for han hadde sagt det til meg sikkert femti ganger under bilturen fra Budapest. Da spurte han: ‘Hva er det alle driver og ser slik på deg for?’ Jeg svarte som sant var, at jeg ikke ante hvorfor de så på meg; jeg la egentlig ikke merke til det selv. Jeg hadde selvsagt sminket meg ørlite og tatt på en av mine peneste kjoler, men det var jo for å glede mannen min.

Men altså: Han kunne bli gal av sjalusi, han orket ikke at andre menn så på meg. Jeg hadde jo blitt advart om dette før vi giftet oss, blant annet fortalte en av fetterne hans at han kunne ha et voldsomt temperament. Men jeg brydde meg ikke, visste at det var bare ham jeg ville ha.»

12

Farmor var enestående på monologer, og hun var en dyktig og underholdende forteller. I et annet liv kunne hun vært en fantastisk skuespiller, for hun rommet hele spekteret av menneskelig tilstedeværelse og innsikt. Jeg lurte ofte på hvor stor del av historiene hennes som var sanne, og hvor mye som var diktning. Men hun fortalte alltid med en slik innlevelse og overbevisning at det var vanskelig å ikke tro det jeg hørte. Noen ganger la hun hodet litt på skakke for å se om jeg fulgte med.

«Vet du, Monica, at jeg hadde så tykt og flott hår at jeg måtte ha frisørdame flere ganger i uken for å sette det opp.

Jeg var så liten og håret så tungt.»

Så reiste hun seg og begynte å gå skjevt med hodet til siden for å illustrere hvor tungt håret hennes hadde vært i forhold til resten av kroppen.

Hun lo av det hun fortalte. For meg så hun ut som hun alltid hadde gjort, for meg hadde hun ikke forandret seg på 40 år. Dersom man ikke så henne og kun hørte latteren hennes, kunne man lett forestille seg at det var en kvinne på 30 som lo.

Hun kunne fortelle vitser som var helt på kanten. I tillegg til den store mengden litteratur hun leste, kjøpte hun også dameblader. Hun hadde en viss innsikt i hva som rørte seg i den moderne verden. En gang, da jeg var i tenårene, våknet jeg og så at hun hadde sakset ut en artikkel om sex til meg fra et av bladene. Hun hadde lagt den på en krakk som sto ved siden av sengen min. Den var stukket halvveis inn i boken De elendige av Victor Hugo som jeg leste. Hun hadde gjort noen understrekninger i artikkelen. Jeg rødmet dypt, gjemte artikkelen i kofferten og nevnte den aldri med et ord.

Det gjorde ikke farmor heller.

13

Farfar måtte lenge gjøre kur til farmor før hun endelig sa ja.

«Jeg hadde hatt veldig mange friere, fra hele verden. De kunne være rike, kloke, bereiste, men ingen var gode nok for meg. En av dem gikk jeg i operaen med to ganger i uken, han ga meg alt jeg pekte på. Men jeg viste ham døren. Jeg fant alltid noe jeg ikke likte. Ferenc kom fra en familie som ikke var så fin som min, så han behøvde meg for å gifte seg oppover i rekkene.»

Farmor hadde en klar idé om at hun var av adelig opphav. Det er et godt stykke fra virkeligheten. Hun tilhørte middelklassen, slik veldig mange i den jødiske befolkningen i Budapest gjorde. Men at hun var et stykke lenger opp på den sosiale rangstigen var ikke noe man kunne stille spørsmål ved, det var bare slik det var, mente hun. Forteller man seg selv en historie mange nok ganger, blir den sann. Også for dem som hører på.

Helt frem til sin død hadde hun et navneskilt på døren med pikenavnet sitt inngravert: «Herczeg Magda» sto det, Prins(esse) Magda. Det lød godt, tror jeg hun tenkte. Det må jeg gi henne rett i.

14

«Du skulle sett meg en gang da jeg skulle på fest på Hotell Gellért. Da hadde jeg på meg en nydelig, grønn kjole og noen perler i ørene som jeg hadde fått av mor. Da så jeg helt fantastisk ut. Det var da jeg møtte Ferenc første gang. Dette var i 1937, og det var ikke vanlig at man gikk ut alene, så jeg hadde med meg foreldrene mine som anstand. De satte seg i enden av dansesalen og fulgte med. De var så interessert i å få giftet meg bort at de hadde med seg en advokat, slik at vi kunne signere en formell forlovelseskontrakt på stedet. Jeg vet at det høres rart ut for deg, Monica, men det er slik det var på den tiden. Man brettet ikke bare ut bena til den første og beste som bød seg.»

Var dette virkelig sant? Jeg så på henne for å se om hun trakk på smilebåndet, eller om hun testet hvor mye jeg tålte å høre, men det fantes ikke noe som tydet på at dette ikke var sant: Hun fortrakk ikke en mine. Hun satte seg bedre til rette i den dype stolen hun satt i, og fortsatte: «Så ble jeg bedt opp til dans av en som het Bokor Bandi, han var bestevennen til Ferenc. Han og Ferenc byttet på å danse med meg. Jeg var ikke uten kavaler et eneste sekund.»

Jeg husker at hun så lykkelig ut da hun fortalte disse historiene.

«Bokor ville dra videre til et annet ball. Men det nektet Ferenc. ‘Nei, nå har jeg forelsket meg så veldig i en dame, at nå blir jeg her’, sa han.» Farmor smilte og slo seg litt på låret som for å markere at der, endelig, der satt det. «Men foreldrene mine skulle være med og bestemme, og faren min sa til Ferenc: ‘Du så vel at min datter ankom med en advokat?

Vi har gitt døtrene våre en streng oppdragelse, og det holder ikke at du har en butikk. Du må kunne oppføre deg også.’

Det var skjebnen at vi møttes, vi var faktisk nesten helt likt kledd. Han i en spesiell grønn dress med hvite striper.

15

Det var nesten så vi hadde forberedt møtet uten at vi visste om det. Ferenc lignet veldig på en kjent ungarsk skuespiller som het Szikrai. En stinkende antisemitt. Unnskyld at jeg snakker så stygt, men det er sannheten. Så da folk hilste på Ferenc, pleide de å si: ‘God aften, herr kunstner.’ Ferenc likte det ikke.

Det jeg forteller deg nå, Monica, er en stor skatt. Pass på den så godt du kan. Jeg pleier ikke å snakke slik med din far engang.»

16

Farmor hadde en egen evne til å sette meg ut av spill.

Men ikke bare meg. Det var vanskelig å være i hennes nærhet uten å bli påvirket av henne. Var hun i godt humør, kunne det smitte over på et helt rom. Og der jeg selv har en høy og brølende latter, var farmors trillende og elegant. Selvsagt falt man for henne.

På den annen side var det bare å skygge unna da humøret var dårlig. Hun kunne være i et skrekkelig humør, og da ble hun rammet av et sinne og en desperasjon som var altoppslukende, men som hadde elementer av skuespill i seg.

«Dere kan gjøre hva dere vil, det er ingen som trenger meg uansett», sa hun da.

Det smeller i døren bak henne, og så blir det stille. Brått hører vi lyden av at hun åpenbart heller noe ut av et medisinglass.

Pappa går mot døren, som hun har låst. Alle vet hva som foregår. Hun står bak døren, mens hun holder pusten og venter.

«Anyu, mit csinalsz? Hva gjør du, mor?»

«Nå tar jeg en overdose tabletter, så er jeg ferdig med dette pinefulle livet. Jeg orker ikke mer.»

Pappa forholder seg helt rolig. Der og da vet jeg ikke hvorfor, men sannheten er at han har vært vitne til denne 17

scenen mange ganger før. Første gang var han bare noen år gammel. Hennes trussel om selvmord har blitt repetert så mange ganger over så mange tiår at ingen tror på truslene hennes lenger, men som det ansvarlige mennesket pappa er: En trussel skal alltid undersøkes.

18

«Jeg har akkurat vært i møte med en prest», sier Ferenc. «Han sier at vi kan ordne dåp og konverterings­ attester i løpet av noen få uker.»

«Hva mener du?» sier Magda.

«Jeg liker ikke det som skjer nå. Jeg tror vi er trygge hvis vi en periode skjuler at vi er jødiske, og konverterer. Jeg har flere venner som har gjort det allerede. Det kan redde livet vårt, og dessuten vil det bli enklere å drive forretningen. Jeg slipper å benytte en stråmann. Jeg vil at vi skal ha det godt, min elskede, jeg kan ikke leve med at jeg ikke holder det jeg har lovet deg.»

Magda blir stille, stryker det kobberrøde håret bakover og ser på mannen sin. «Du må la meg tenke litt på det, dette kommer til å bli vanskelig for foreldrene mine.»

Våren 1938 står de hos presten. Det lukter sterkt av røkelse i kapellet. Den katolske presten er liten, har store, buskete øyenbryn og kortklippet, grått hår. Han er kledd i en fotsid prestekappe påsydd sirlige ornamenter. Ferenc har betalt ham en generøs pengesum for at han skal konvertere dem. Da han la konvolutten med pengene i hånden til presten, tenkte han kanskje: Jeg har reddet oss, vi kommer til å klare dette.

19

Over 100 000 ungarske jøder valgte å konvertere til kristen­dommen. Ikke først og fremst av religiøse årsaker, men fordi de trodde at det ville redde dem. Ironien er at de som jøder var sekulære og ikke praktiserende religiøse. Det virker derfor helt absurd for meg at de tenkte at det å vende seg til kristendommen skulle redde dem. At en konvertering skulle gi dem den beskyttelsen de behøvde for å stoppe en forfølgelse. Tenkte de at det å holde opp et papir hvor det sto «kristen» skulle stoppe forfølgerne i å tre over terskelen?

Men hva vet vel jeg? Jeg har aldri vært i en situasjon hvor jeg har hatt døden pustende i nakken. Kanskje hadde jeg tatt det samme valget? Min farfar mente åpenbart at det kom til å være verdt det.

Vel ute av kirkedøren sier Ferenc: «La oss feire! Jeg tar deg med på hotell Gellért. Så booker vi et rom der for et par dager, spiser god mat, bader og drikker oss fulle.»

20