FREDRIK GRÆSVIK
FLUKTEN
Krig, revolusjon og en families reise fra Syria til Norge
© 2016 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Exil Design | Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Omslagsillustrasjon: Fredrik Græsvik
Papir: 80 g Holmen book cream 1,8
Boken er satt med Stempel Garamond 11,5/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-1844-8
Kagge Forlag AS
Stortingsg. 12
0161 Oslo
www.kagge.no
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Stiftelsen Fritt Ord.
Omslagsbildet er tatt av forfatteren på grensen mellom Serbia og Ungarn i september 2015. Personene på bildet er ikke omtalt i boken.
ANDRE DEL – SYRIA-KRIGEN
TREDJE DEL – FLUKTEN
Til Jana, Mofid, Doa og Mazen.
Og til alle dere andre som ble jaget på flukt.
TIDSLINJE
1970 Hafez al-Assad tar makten i Syria gjennom et kupp.
Juli 1983 Mazen Haliwi blir født.
Mars 1990 Doa Haliwi blir født.
Januar 1991 Den første Golfkrigen. Med USA i spissen angriper en bred internasjonal koalisjon Irak.
Juni 2000 Hafez al-Assad dør, og sønnen Bashar arver makten i Syria.
11. september 2001 Al Qaida angriper USA med fire fly. Rundt 3000 mennesker blir drept.
Oktober 2001 USA angriper Afghanistan. Norge deltar i krigen. Fortsatt i dag står soldater fra USA, Norge og en rekke andre land i Afghanistan.
Mars 2003 USA angriper Irak og invaderer landet. Det blir starten på en katastrofal krig. Også Norge sender soldater til Irak, men for å bygge opp sivil infrastruktur og forsvarsverk for okkupantene. Norske myndigheter hevder at de norske soldatene ikke er en del av krigen.
2004 Jordaneren Abu Musab al-Zarqawi erklærer troskap til Osama bin Laden og danner gruppen Al Qaida i Irak. Dette er forløperen til dagens IS.
26. juni 2009 Doa og Mazen gifter seg i Aleppo. April 2010 Doa og Mazen får en sønn, Mofid.
Juni 2010 Barack Obama holder en tale i Kairo der han strekker ut en hånd til den muslimske verden.
Desember 2010 Den tunisiske gateselgeren Muhammed Bouazizi setter fyr på seg selv i protest mot myndighetenes behandling av landets fattige, og antenner det som blir kjent som Den arabiske våren.
Januar 2011 Den tunisiske diktatoren Zine El Abidine Ben Ali tvinges til å forlate hjemlandet.
Januar 2011 Demonstrasjoner og opptøyer i Egypt. Det utvikler seg til en revolusjon. Etter to uker tvinges president Hosni Mubarak til å gå av.
Februar 2011 Demonstrasjonene starter i Syria. 15 gutter blir arrestert og torturert etter å ha tagget en skolemur i byen Dara. Revolusjonen bryter ut.
Mars 2011 NATO starter bombingen av Libya. Norge deltar.
Mars 2011 Opptøyer i den syriske byen Dara som sprer seg til hele landet. Assad-regimet slår hardt ned på demonstrasjonene. Mange blir drept.
Sommeren 2011 Et væpnet opprør tar form i Syria. Borgerkrigen starter. Den frie syriske armé blir etablert av offiserer som har desertert fra hæren.
Oktober 2011 Den syriske hæren beleirer byen Homs. Sivilbefolkningen blir bombet av Assads styrker.
Oktober 2011 Libyas tidligere diktator Muammar Gaddafi blir drept.
Desember 2011 Doa og Mazen får en datter, Jana.
FORORD
Syria, august 2016
DEN HØYRE ARMEN HVILTE i det åpne bilvinduet. Ved å vri håndflaten fikk jeg den varme vinden til å blåse rett mot ansiktet. Omar holdt god fart sørover med den slitne Kia-en. Trekken fra vinduene var vår eneste redning fra augustheten. Vi suste av gårde på hovedveien mellom Aleppo og Damaskus. Langs veien lå ruinene etter utbombede hus. Grushauger som en gang hadde vært noens hjem. Det var trær fulle av oliven som aldri ville bli høstet, og åkerlapper som lå brakk og tørket i stykker.
Andre steder hadde ikke krigen satt noen spor. En gutt med en rød og hvit keffiyeh på hodet holdt en saueflokk samlet. I den ene hånden hadde han en liten kjepp, i den andre holdt han en mobiltelefon. På motsatt side av motorveien var en traktor i full gang i åkeren. Et sted solgte de drivstoff fra store gule plastkanner samt drikke og kjeks til de reisende. Et overlesset esel ble drevet nedover veien.
Ved noen betongblokker stod væpnede soldater og signaliserte at vi skulle stoppe. Jeg dro frem passet, og Omar viftet med et ark fra informasjonsministeriet. De vinket oss uinteressert videre. I veikanten lå et utbrent bilvrak. Kolonner med syriske regjeringssoldater kjørte i motsatt retning – nordover mot fronten. Lyden fra syriske kampfly nådde oss. Kanskje var pilotene på vei for å bombe sivilbefolkningen som satt innesperret i den beleirede delen av Aleppo. De som ennå ikke hadde klart å flykte.
To forsøk hadde jeg gjort på å komme inn til byen denne uken. Begge gangene ble jeg tvunget til å returnere til Homs med uforrettet sak. Sikkerhetssituasjonen langs deler av strekningen inn til Aleppo var for uoversiktlig og farlig. Den siste tiden hadde kampene tatt seg kraftig opp. Med papirene fra myndighetene i orden hadde jeg ingen problemer med den syriske hæren, men her var det flere ulike militser som herjet. Krigen i Syria er blitt et kaos av grupper, fraksjoner, organisasjoner og militære enheter. I over fem år har landet vært en kamparena for islamistiske fundamentalister, arabere og kurdere. Sjiaer og sunnier fra Irak og flere andre land bruker Syria som slagmark for sin religiøse kamp. Også regionale stormakter som Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia deltar. Det gjør også Russland, USA og en rekke NATO-land – inkludert Norge.
Før krigen var det 22 millioner innbyggere i Syria. Nå er over halvparten av befolkningen drept, invalidisert eller jaget på flukt.1 Mellom seks og åtte millioner er drevet på flukt internt. Av de seks millionene som har klart å komme seg ut av Syria, har størsteparten søkt sikkerhet i de nærmeste nabolandene.2 Men de aller fleste ønsker noe annet av livet for seg og sine enn årevis under en teltduk i en flyktningleir i Tyrkia, Libanon, Jordan eller Irak. Noen har klart å skrape
Minst 4000 mennesker, sannsynligvis mange, mange flere, druknet mens de fortsatt bar på et håp om en bedre fremtid. Det ble den største folkevandringen til Europa i nyere tid. Over en million mennesker satte livet på spill og kom sjøveien til Europa i 2015. Totalt var en firedel av dem barn.3 Mer enn 75 prosent av flyktningene hadde rømt fra krigene i Syria, Afghanistan og Irak.4
I Norge ville vi hjelpe. Men så kom de til oss. Og de var mange. Over 30 000 mennesker kom til Norge og søkte om opphold i 2015. Det var tre ganger så mange som året før. Debatten endret seg. Sommeren 2015 hadde det handlet om dem – de som flyktet. Noen måneder senere handlet det mest om oss og hva slags fremtid vi ville få hvis ikke grensene ble stengt. Vi glemte det viktigste: At de aller fleste som kom hadde flyktet fra krig. Av dem som hadde klart å ta seg helt til Norge, hadde to tredeler flyktet fra krigene i Syria, Afghanistan og Irak. Over 5000 av dem var enslige mindreårige asylsøkere.5
Alt de ville var å overleve, men vi ville ikke ha dem. Kanskje aller mest fordi vi ikke forstod hva de flyktet fra.
Damaskus, 23. august 2016
Fredrik Græsvik
FARVEL, ALEPPO
Syria, 1. august 2015
SELV OM DE REISTE for godt, ble nesten alt igjen. De fikk bare plass til noen få toalettsaker, ett skift til hver og litt ekstra undertøy, for det meste til barna. Doa og Mazen hadde valgt nøye ut hva som skulle bli med inn i deres nye liv. Det unge syriske paret hadde tatt farvel med foreldrene sine, vel vitende om at de kanskje aldri ville se dem igjen. Tre år var gått siden borgerkrigen for alvor nådde Aleppo. Lenge hadde de håpet at krigshandlingene skulle avta, men alt hadde blitt verre. Mye verre. Med oppsparte midler og lån fra foreldrene hadde Doa og Mazen skaffet nok penger til å redde de to små barna og seg selv vekk fra dette helvetet.
Bærende på hver sin lille ryggsekk gikk de mot bussen som skulle frakte dem til Damaskus. På Doas arm satt snart fire år gamle Jana. Den korte, mørke hestehalen spratt opp og ned i takt med morens raske skritt fremover. Mazen holdt et fast grep om den lille neven til sønnen Mofid – femåringen som var oppkalt etter farfaren. De to små barna hadde ingen
idé om at dette var starten på en reise som foreldrene lenge hadde kviet seg for å gjennomføre, og som skulle endre livet deres fullstendig. Selv hadde Doa og Mazen ingen garantier for at de ville klare å komme seg i sikkerhet fra krigen. De visste ikke hvor de ville ende, om alle fire ville overleve eller hvor lang tid reisen ville ta. De hadde hørt de mest grufulle historier om folk som hadde omkommet på vei til Europa. Likevel var de villige til å ta risikoen.
Sjåføren startet dieselmotoren, og bussen gled vestover gjennom de utbombede gatene i den regjeringskontrollerte delen av Syrias største by. Bak eksosen fra motoren forsvant opprevne veier som en gang hadde vært opplyste avenyer.
Nå lignet de mer på mørke arr gjennom mengder av knust betong. Da Mazen snudde seg, kunne han se ruinene av festningen som utrolig nok fortsatt ruvet på høyden midt inne i den over 4000 år gamle byen. Smugene i den gamle basaren var dekket av mur, betongstøv og sprikende armeringsjern. Gang på gang hadde byen som ble omtalt som Midtøstens perle, reist seg fra krig og katastrofer, men denne gangen virket ødeleggelsene så absolutte. Av over to millioner innbyggere var bare noen få hundre tusen tilbake. Mange av dem visste ikke hvilke andre steder de skulle gjøre av seg.
Med kurs for hovedstaden Damaskus 40 mil lenger sør, la 25 år gamle Doa, hennes sju år eldre ektemann Mazen og de to små ungene det kjente livet bak seg. De forlot barnas besteforeldre, men også et virvar av synlige og usynlige frontlinjer mellom kjempende armeer og geriljagrupper. Regjeringshæren, med støtte fra den libanesiske gruppen Hizbollah, sloss mot rivaliserende opposisjonsgrupper. En rekke fremmede makter var involvert i krigen, og sørget for at våpenleveransene aldri stanset. Utenfor Aleppo presset
den Al Qaida-støttede Nusra-fronten seg frem. På høydedragene i øst lå barbarene fra IS og truet med å ekspandere sine meningsløse voldsorgier. Den siste måneden var kampene trappet kraftig opp etter at opposisjonsgruppene hadde satt inn en delvis samkjørt offensiv mot president Assads hær. Bussen ble stadig stoppet av væpnede soldater fra hæren, de sjekket papirer og spurte alle passasjerene hvor de var på vei. Mazen kjente at soldatenes spørsmål gjorde ham nervøs. Han var i ferd med å gjøre noe ulovlig, og det var fare for at de ville bli stanset.
Lille Jana og storebroren Mofid ble fortalt at de skulle reise vekk fra besteforeldrene på en sommerferie til steder de aldri hadde vært. Barna så frem til det nye og spennende, ja de gledet seg. De forstod at mye var galt i hjembyen, men ikke at de var i ferd med å forlate en av de blodigste krigene verden har sett de siste 70 årene. Familien slo seg til ro i bussen. Ingen av dem hadde noen gang vært utenfor Syria.