D a G 0, li K e etter M i D natt

JEN ER GLAD FOR at klokkene skal stilles tilbake i natt. Ytterligere en time, ekstra tid til å late som hun ikke sitter oppe og venter på sønnen.

Nå som klokken har passert midnatt, er det offisielt blitt 30. oktober. Snart halloween. Jen vet godt at Todd er atten år, at september-gutten hennes er voksen nå. Han kan gjøre akkurat som han vil.

Store deler av kvelden brukte hun på å skjære ut en mislykket gresskarlykt. Nå tenner hun den og stiller den i utsiktsvinduet, der hun har overblikk over innkjørselen. Hun skar ut lykten av samme grunn som det meste hun gjør, fordi hun syntes hun burde, men den er faktisk ganske fin på sitt taggete vis.

Hun hører Kellys skritt i etasjen over og snur seg. Det er ikke vanlig at ektemannen er våken så sent, for han er morgenfuglen, hun er natteravnen. Han kommer ut fra soverommet deres i øverste etasje. Håret er bustete og blåsvart i mørket. Han har ikke på seg et eneste plagg, bare et muntert lite smil i munnviken.

Han kommer ned trappen. Lyset treffer tatoveringen på håndleddet, en dato, den dagen han visste at han elsket henne: våren 2003. Jen ser på kroppen hans. Noen av de mørke hårene på brystet er blitt hvite det siste året, hans førtitredje. «Hatt det travelt?» Han peker på gresskaret.

«Alle de andre hadde gjort det», forklarer Jen tamt. «Alle naboene.»

«Samme det, vel», sier han. Typisk Kelly.

«Todd har ikke kommet hjem ennå.»

«I hans hode er det fortsatt tidlig.» Den myke walisiske aksenten henger igjen, som om ordene hans snubler over en fjellkjede. «Det er vel klokken ett? At han må være hjemme?»

Det er en vanlig samtale dem imellom. Hun bryr seg veldig, Kelly kanskje for lite, tenker Jen. Samtidig snur han seg, og der er den: Den aldeles perfekte rumpa hun har elsket i snart tjue år. Hun kikker ut igjen, ser etter Todd, så på Kelly igjen.

«Naboene kan se rumpa di», sier hun.

«De tror bare det er enda et gresskar», sier han, kjapp og skarp i replikken som en kniv. Vitsing. Det har alltid vært deres språk. «Kommer du og legger deg? Tenk at jeg er ferdig med Merrilocks», legger han til og strekker seg. Hele uka har gått med til å renovere et viktoriansk flisgulv i et hus i Merrilocks Road. Helt alene, akkurat slik Kelly vil ha det. Han hører på den ene podkasten etter den andre og ser knapt en sjel. Komplisert, litt urealisert, sånn er Kelly.

«Ja da», sier hun. «Om en liten stund. Jeg vil bare være sikker på at han kommer trygt hjem.»

«Han er her når som helst nå, med en kebab i hånden.»

Kelly peker på henne. «Så det er pommes frites du venter på?»

«Gi deg», sier Jen og smiler. Kelly blunker og går og legger seg.

Jen streifer rundt i huset. Hun tenker på en sak på jobben der et par ligger i skilsmisse og hovedsakelig krangler om et servise, men egentlig om et svik, selvfølgelig. Hun skulle ikke sagt ja til den, hun har over tre hundre saker fra før. Men i det første møtet så Mrs. Vichare på Jen og sa: «Hvis jeg må gi ham det serviset, har jeg mistet absolutt alt jeg er glad i», og Jen hadde ikke klart å si nei. Hun skulle ønske hun ikke brydde seg fullt så mye – om fremmedes skilsmisser, om naboer, om helsikes gresskar – men det gjør hun.

Hun lager seg en kopp te, tar den med tilbake til utsiktsvinduet og fortsetter nattevåken. Hun skal vente så lenge hun må. Begge foreldreperiodene – spedbarnstiden og nesten voksen-fasen – er preget av søvnmangel, men av ulike grunner.

Dette vinduet, midt på fasaden på det treetasjes huset, var grunnen til at de kjøpte huset. «Vi kan stå der og speide fra slottsbalkongen», hadde Jen sagt og fått Kelly til å le.

Hun stirrer ut i oktobertåken, og der er Todd omsider, et stykke borte i gaten. Jen får øye på ham idet vintertiden begynner og klokkeslettet på mobilen går fra 01.59 til 01.00. Hun må smile: Siden klokkene stilles tilbake, er han ikke sent ute lenger. Todd i et nøtteskall. Den språklige og semantiske saltomortalen er viktigere enn poenget med innetiden.

Han går med lange skritt bortover gaten. Han er tynn som en strek og ser ikke ut til å legge på seg overhodet. Knærne stikker ut i dongeribuksene når han går. Tåken utenfor er fargeløs, trærne og fortauet svarte, luften gjennomskinnelig hvit. En verden i gråskala.

Gaten deres – innerst i Crosby i Merseyside – er ikke opplyst. Kelly monterte en Narnia-aktig lampe utenfor huset. Den var en overraskelse til henne, dyr og i smijern, og hun aner ikke hvordan han fikk råd til den. Lyset slås på når lampen fanger opp bevegelser.

Men – vent. Todd ser noe. Han bråstopper, myser. Jen følger blikket hans, og da ser hun det også: En skikkelse forter seg bortover gaten fra motsatt hold. Han er eldre enn Todd, mye eldre. Hun ser det på kroppen, på bevegelsene. Jen legger merke til sånne ting. Har alltid gjort det. Det er derfor hun er en god advokat.

Hun legger en varm håndflate mot det kalde vinduet. Noe er galt. Noe er i ferd med å skje. Jen er sikker uten at hun kan sette ord på det. Et fareinstinkt, den samme følelsen hun får av fyrverkeri og planoverganger og fjellstup. Tankene strømmer gjennom hodet som kameraklikk, en etter en etter en.

Hun setter koppen i vinduskarmen, roper på Kelly og tar to trinn om gangen ned trappen. Den stripete trappeløperen er ru mot de bare føttene. Hun slenger på seg sko, men nøler et øyeblikk med hånden på dørvrideren.

Hva – hva er det hun føler? Hun kan ikke forklare det.

Er det déjà vu? Det har hun nesten aldri. Hun blunker, og følelsen forsvinner, like flyktig som røyk. Hva var det? Hånden på messingvrideren? Det gule lampelyset utenfor? Nei, hun husker det ikke. Det er borte nå.

«Hva er det?» Kelly kommer etter mens han knytter den grå morgenkåpen i livet.

«Todd – han er – han er der ute sammen med … noen.»

De forter seg ut. Høstkulden kjøler ned huden hennes med det samme. Jen løper mot Todd og den fremmede. Men før hun skjønner hva som skjer, roper Kelly: «Stopp!»

Todd løper mot den fremmede, og øyeblikket etter tar han tak jakken hans. Han er klar til kamp, skyter fram skuldrene, de går i klinsj. Den fremmede stikker hånden i lommen.

Kelly løper mot dem med et panisk uttrykk, blikket farer til venstre og høyre, i begge retninger av gaten. «Todd! Nei!» roper han.

Og det er da Jen ser kniven.

Adrenalinet skjerper blikket idet hun ser det skje. Et raskt, enkelt stikk. Og så går alt langsommere: armens bevegelse bakover, klærne som stritter imot før de slipper taket i kniven. To hvite fjær slipper ut med knivbladet og flyter som viljeløse snøfnugg i den iskalde luften.

Jen stirrer mens blodet begynner å sprute, enorme mengder blod. Hun må ha falt på kne, for hun kjenner at småstein graver seg inn i knærne. Hun holder ham i armene, åpner jakken, kjenner varmen i blodet som strømmer over hendene, mellom fingrene, langs håndleddene.

Hun knepper opp skjorta. Brystkassen hans oversvømmes, og de tre myntinnkastene etter kniven flyter inn og ut av syne – det er som å lete etter bunnen i en rød dam. Hun er fullstendig kald.

«Nei.» Skriket hennes er grøtete og vått.

«Jen», sier Kelly hest.

Det er så mye blod. Hun legger ham ned i innkjørselen, bøyer seg fram og ser grundig etter. Hun håper hun tar feil, men et kort øyeblikk er hun sikker på at han ikke er der lenger. Måten det gylne lampelyset treffer øynene hans på, er ikke helt rett.

Natten er fullstendig stille, og etter noe som må ha vært flere minutter, blunker hun i sjokk og ser opp på sønnen sin. Kelly har flyttet Todd bort fra offeret og holder armene om ham. Kelly står med ryggen til henne, mens Todd kikker ned på henne over farens skulder med et nøytralt ansiktsuttrykk. Han slipper kniven. Det klinger som en kirkeklokke idet metallet treffer den kalde asfalten. Han stryker hånden over ansiktet og etterlater et blodig spor.

Jen stirrer på ansiktet hans. Kanskje han angrer, kanskje ikke. Hun klarer ikke å se det. Jen kan tyde nesten hvem som helst, men Todd har hun aldri klart å tyde.