D a G M in U s 1, K l

. 08.00

JEN ÅPNER ØYNENE.

Hun må ha lagt seg i sengen. Og hun må ha sovet. Det føles ikke som om hun har gjort noen av delene, men hun ligger på soverommet, ikke på sofaen, og det er lyst utenfor persiennene.

Hun legger seg over på siden. Si at det ikke er sant. Hun blunker og stirrer på den tomme sengen. Hun er alene. Kelly er nok oppe og ringer rundt, håper hun inderlig. Klærne hennes ligger strødd på gulvet som om hun fordampet ut av dem. Hun skritter over dem og tar på seg dongeribukser og en enkel høyhalset genser som får henne til å se diger ut, men som hun er glad i likevel.

Hun våger seg ut på gangen og stanser utenfor Todds tomme rom.

Sønnen hennes. Tilbrakte natten i politiarresten. Hun aner ikke hvor mange flere han har i vente.

Greit. Hun kan rydde opp i dette. Jen er god til å redde situasjonen, har gjort det hele livet, og nå er tiden inne for å hjelpe sønnen.

Hun kan finne ut av det.

Hvorfor gjorde han det?

Hvorfor hadde han med seg kniv? Hvem var offeret, denne voksne mannen som sønnen hennes antakelig har drept? Med ett kommer Jen på små tegn hos Todd de siste ukene og månedene. Dårlig humør. Vekttap. Hemmelighold. Ting hun hadde klandret tenårene for. For bare to dager siden gikk han ut i hagen for å snakke i mobilen. Da Jen spurte hvem det var, sa han at hun ikke hadde noe med det og slengte mobilen bort i sofaen. Den spratt, én gang, før den deiset i gulvet, der begge to hadde stirret på den. Han hadde latt som om det var en spøk, men nei, det var et lite raserianfall.

Jen stirrer og stirrer på døren inn til sønnens soverom. Hvordan hadde hun endt opp med å oppdra en drapsmann? Tenåringsraseri. Knivstikking. Gjenger. Antifa. Hva er det egentlig snakk om? Hvilke kort har de fått utdelt?

Hun kan ikke høre noe til Kelly. Halvveis nede i trappen kikker hun ut gjennom vinduet, det vinduet hun sto ved for bare noen timer siden, det øyeblikket da alt forandret seg. Det er fortsatt tåke.

Overraskende nok er det ingen flekker på asfalten – regn og fukt i luften må ha vasket bort blodsporene. Politiet har dratt videre. Sperrebåndet er borte.

Hun kikker bortover gaten på alle trærne som gløder av sprøtt høstløv. Men det er noe rart med det hun ser. Hun kan ikke sette fingeren på hva det er. Det må være minnene fra kvelden før. Noe som liksom gjør bildet illevarslende. Litt fordreid.

Hun forter seg ned, over tregulvet i gangen og inn på kjøkkenet. Det lukter av natten før der inne, av før noe skjedde. Mat, stearinlys. Normaltilstand.

Hun hører en stemme rett over hodet, en dyp mannsstemme. Kelly. Hun ser forvirret opp mot taket. Han må være inne på Todds rom. Leter gjennom det, antakelig. Den impulsen skjønner hun godt. Trangen til å finne det politiet ikke fant.

«Kell?» roper hun og løper så fort opp trappen igjen at hun er andpusten da hun kommer opp. «Vi må finne ut –hvilken advokat vi bør …»

«Jen om senn!» sier en stemme. Den kommer fra Todds rom, og den er åpenbart hans. Jen tar et langt skritt bakover og snubler på trappeavsatsen.

Og det er ikke noe hun innbiller seg: Todd kommer ut fra rommet, kledd i joggebukser og en svart T-skjorte med Science Guy på. Han har tydeligvis nettopp våknet, for han myser mot henne. Det bleke ansiktet er det eneste lyset i mørket. «Den har vi ikke tatt ennå», sier han med et flir som viser smilehullet. «Jeg måtte til og med – jeg innrømmer det – se etter ordspill på nettet.»

Jen kan ikke annet enn måpe. Sønnen hennes, drapsmannen. Han har ikke blod på hendene. Ingen drapslyst i ansiktsuttrykket, men likevel.

«Hva?» sier hun. «Hvordan kan du være her?»

«Hæ?» Han ser virkelig ut akkurat som før. Selv midt i all forvirringen blir Jen nysgjerrig. De samme blå øynene. Det samme bustete, svarte håret. Den samme høye, slanke kroppen. Men han har begått en utilgivelig handling. Utilgivelig for alle, kanskje bortsett fra henne. Hvorfor er han der? Hvorfor er han hjemme?

«Hva?» spør han. «Hvordan kom du deg hjem?»

Todd rynker pannen så vidt. «Dette er rart, selv til deg å være.»

«Hentet pappa deg? Slapp du ut mot kausjon?» bjeffer hun.

«Mot kausjon?» Han hever øyenbrynet, noe nytt han har lagt seg til. De siste månedene har han sett annerledes ut.

Slankere i kroppen, om hoftene, men pløsete i ansiktet. Med den bleke huden folk får når de jobber for mye, spiser for mye takeaway og ikke drikker vann. Noe Jen ikke var klar over at Todd gjorde, men hvem vet. Og så begynte han med de nye faktene like etter at han traff den nye kjæresten, Clio. «Jeg skal treffe Connor.» Connor. En gutt på samme trinn, men nok en ny venn, en han fikk i løpet av sommeren. Jen ble kjent med moren hans, Pauline, for flere år siden. Hun er helt rett for Jen: blasert, full av banneord, ingen naturgitt mor, en sånn person som stilltiende gir Jen lov til å rote det til. Jen har alltid likt sånne mennesker. Alle vennene hennes er uhøytidelige og lite redde for å gjøre eller si det de tenker. For ikke lenge siden sa Pauline om Connors lillebror, Theo: «Jeg elsker ham, men siden han er sju, oppfører han seg mest som en dust.» De holdt på å dø av skyldbevisst latter utenfor skoleporten.

Jen går nærmere og tar Todd i øyesyn. Ikke noe djevelens merke, ingen forandring i blikket, ingen våpen på rommet bak ham. Faktisk ser det urørt ut.

«Hvordan kom du deg hjem – og hva skjedde?»

«Hjem fra hvor da?»

«Politistasjonen», sier Jen rett ut. Hun merker at hun holder avstand. Bare et skritt mer enn til vanlig. Hun vet ikke hva denne personen – gutten hennes, hennes store kjærlighet – er i stand til lenger.

«Unnskyld, men politistasjonen?» sier han lattermildt. «Spørsmålstegn?» Todd skjærer en grimase, rynker på nesen slik han gjorde da han var bitte liten. Han har to ørsmå arr etter de verste tenåringskvisene. Ellers er ansiktet barnlig og plettfritt på ungdommens fine, dunete måte.

«Arrestasjonen, Todd!»