D a G 0, li K e etter 01.00

NOEN MÅ HA RINGT nødnummeret, for plutselig lyses gaten opp av klare blå streif. «Hva …?» sier Jen til Todd. «Hva …?» uttrykker alt: hvem, hvorfor, hva faen?

Kelly slipper taket i sønnen, ansiktet er blekt av sjokk, men han er taus, slik mannen hennes ofte er.

Todd ser verken på henne eller faren. «Mamma», sier han omsider. Går ikke barn alltid til mamma først? Hun strekker seg etter ham, men hun kan ikke gå fra offeret. Hun kan ikke slippe trykket mot sårene. Det kan gjøre det verre for alle. «Mamma», sier han igjen. Stemmen er brutt, lik tørr jord som sprekker i to. Han biter seg i leppen og ser vekk, bortover gaten.

«Todd», sier hun. Blodet skvalper over hendene som tykt badevann.

«Jeg var nødt», sier han, og endelig ser han på henne. Munnen hennes blir slakk av sjokk. Kellys hode faller ned mot brystet. Ermene på morgenkåpen hans er dekket av blod fra Todds hender. «Du», sier Kelly så lavt at Jen ikke er helt sikker på at han sa noe. «Todd.»

«Jeg var nødt», gjentar Todd mer bestemt. Han puster ut en røykstripe i den kalde luften. «Jeg hadde ikke noe valg», sier han, men denne gangen på tenåringers ugjenkallelige vis. Blålysene pulserer nærmere. Kelly stirrer på Todd. Leppene –hvite av blodmangel – mimer noe, kanskje et taust banneord.

Hun stirrer på ham, sønnen, denne voldelige gjerningsmannen, som liker datamaskiner og statistikk og – selv nå –ny julepysjamas brettet og lagt på sengen hver jul.

Kelly snur seg fåfengt i ring med fingrene i håret. Han har ikke sett på mannen en eneste gang. Øynene hans ser bare Todd.

Jen prøver å stoppe blodet som pulserer under hendene. Hun kan ikke forlate – offeret. Politiet er her, men ingen ambulanse ennå.

Todd skjelver fremdeles, av kulden eller sjokket, det vet hun ikke. «Hvem er han?» spør Jen. Hun har mange flere spørsmål, men Todd trekker på skuldrene uten å svare. Jen har lyst til å strekke ut armene, presse svarene ut av ham, men de kommer ikke.

«De kommer til å arrestere deg», sier Kelly lavt. En politimann løper mot dem. «Hør, ikke si noe. Greit? Vi skal …»

«Hvem er han?» Jen sier det altfor høyt, et skrik i natten. Hun prøver å få politimannen til å sakke på farten, vær så snill, saktere, bare gi oss litt tid.

Todd vender blikket mot henne igjen. «Jeg …», sier han, og for en gangs skyld har han ingen ordrik forklaring, ingen intellektuelle fakter. Ingenting, bare en ufullendt setning pustet ut i den fuktige luften mellom dem i de siste øyeblikkene før dette blir større enn familien deres.

Politibetjenten kommer bort til dem: høy, svart knivsikker vest, hvit skjorte, radio i venstre hånd. «Ekko fra Tango 2-45. På åstedet. Ambulanse er på vei.» Todd snur seg og ser på betjenten, én gang, to ganger, så på moren igjen. Det er nå. Det er nå han forklarer, før de trenger seg på med håndjernene og all politimakten.

Jen er iskald i ansiktet, hendene er varme av blod. Hun bare venter, redd for å røre på seg, for å miste øyekontakt. Det er Todd som bryter den. Han biter seg i leppen, stirrer ned på føttene. Og det er det.

En annen politimann flytter Jen bort fra den fremmede kroppen, og hun blir stående i oppkjørselen i joggesko og pysjamas, med våte og klissete hender, og bare ser på sønnen sin, og på ektemannen, som står der i morgenkåpen og prøver å forhandle med rettssystemet. Det er hun som burde ta ansvar. Hun er tross alt advokaten blant dem. Men hun er målløs. Fullstendig forvirret. Like fortapt som om hun nettopp landet på Nordpolen.

«Kan du bekrefte hva du heter?» sier den første politimannen til Todd. Andre betjenter kommer ut fra andre biler som maur ut av en tue.

Jen og Kelly tar et skritt fram, men Todd gjør noe da, en ørliten bevegelse. Han strekker ut hånden for å stanse dem.

«Todd Brotherhood», sier han tamt.

«Kan du si hva som skjedde?» spør betjenten.

«Vent nå litt», sier Jen og våkner til. «Du kan ikke forhøre ham i veikanten.»

«Vi drar til politistasjonen», sier Kelly inntrengende. «Og …»

«Jo, jeg stakk ham ned», avbryter Todd og peker på mannen på bakken. Han stikker hendene i lommen igjen og går nærmere politimannen. «Så du må vel arrestere meg.»

«Todd», sier Jen. «Ikke si mer.» Tårene setter seg fast i halsen. Dette kan ikke skje. Hun føler behov for en stiv drink, for å reise bakover i tid, for å kaste opp. Hele kroppen begynner å skjelve der ute i den absurde, forvirrende kulden.

«Todd Brotherhood, du har rett til å forholde deg taus», sier politimannen, «men taushet under avhør kan tale mot deg dersom …» Todd legger håndleddene inntil hverandre av fri vilje, som om han er med i en jævla film, og med et metallisk klikk får han håndjern på. Han har høye skuldre. Han fryser. Ansiktsuttrykket er nøytralt, til og med resignert. Jen klarer ikke, klarer ikke å slutte å stirre på ham.

«Det kan du ikke gjøre!» sier Kelly. «Er dette …?»

«Vent», sier Jen panisk til politimannen. «Vi blir vel med? Han er bare en ten…»

«Jeg er atten», sier Todd.

«Sett deg inn», sier politimannen til Todd og peker på bilen uten å høre på Jen. Over radioen sier han: «Ekko fra Tango 2-4-5. Gjør klar glattcelle.»

«Da kjører vi etter dere», sier hun fortvilt. «Jeg er advokat», legger hun forgjeves til, selv om hun ikke vet noe som helst om straffeloven. Men midt i en krise brenner morsinstinktet like klart og åpenbart som gresskaret i vinduet. De må bare finne ut hvorfor han gjorde det, få ham frifunnet og deretter skaffe ham hjelp. Det er det de må gjøre. Det er det de skal gjøre.

«Vi blir med», sier hun. «Vi møter dere på stasjonen.»

Politimannen møter omsider blikket hennes. Han kunne vært modell. Skarpskårne kinnbein. Faen, for en klisjé, men alle politifolk ser jo så unge ut nå? «Crosby politistasjon», svarer han og setter seg inn i bilen uten å si noe mer, og tar med seg sønnen hennes. Den andre betjenten sitter hos offeret. Jen orker nesten ikke tanken på ham. Hun kikker bort dit, bare én gang. Blodet, politimannens ansiktsuttrykk … Hun er sikker på at han er død.

Hun snur seg mot Kelly, og hun kommer aldri til å glemme blikket fra hennes stoiske mann. Hun ser inn i de mørkeblå øynene. Verden slutter å snurre et sekund, og i stillheten tenker Jen: Kelly er sinnbildet på et knust hjerte.

Politistasjonen presenterer seg for offentligheten med et hvitt skilt. MERSEYSIDE POLICE – CROSBY. Bak skiltet ligger en lav, bred bygning fra sekstitallet. Driver av oktoberløv har blåst inntil den lave muren rundt bygget. Jen stanser rett utenfor og parkerer ulovlig. Sønnen deres har knivstukket en mann – hva har vel en parkeringsbot å si? Kelly stiger ut før bilen står i ro. Han holder armen ut bak seg – ubevisst, tror hun – for å ta henne i hånden. Hun griper hånden som om den er en flåte til havs. Han skyver opp glassdøren, og så forter de seg over det slitte grå linoleumsgulvet i publikumsmottaket. Lukten der inne er gammelmodig. Som skoler, som sykehus, som pleiehjem. Institusjoner som krever uniformer og elendig mat, slike steder som Kelly hater. «Jeg skal aldri», sa han tidlig i forholdet, «bli en del av rotteracet.»

«Jeg snakker med dem», sier Kelly kort. Han skjelver. Det ser ikke ut som det er av frykt, men heller av sinne. Han er rasende.

«Det går greit – jeg kan innta advokatrollen og ta det innledende …»

«Hvor er overbetjenten?» bjeffer Kelly til en skallet betjent i resepsjonen med en signetring på lillefingeren. Kellys kroppsspråk er annerledes. Bredbeint, framskutte skuldre. Selv Jen har knapt sett ham blottlegge seg på den måten. Med en uinteressert tone ber betjenten dem om å vente på tur.

«Du får fem minutter», sier Kelly og peker på klokken, før han slenger seg ned i en stol på den andre siden av rommet.

Jen setter seg ved siden av og holder ham i hånden. Gifteringen sitter løst på fingeren hans. Han må være kald. Der sitter de mens Kelly vekselvis krysser og retter ut de lange beina og sukker, mens Jen er taus. En betjent kommer inn i resepsjonen og snakker lavt i mobilen. «Det er samme forbrytelse som for to dager siden – kroppsskade med forsett, paragraf 18. Offeret da var Nicola Williams, gjerningsmann ikke funnet.» Han snakker så lavt at Jen må anstrenge seg for å høre.

Hun sitter i ro og bare lytter. Kroppsskade med forsett, paragraf 18, det vil si knivstikking. Det må være Todd de snakker om. Og en lignende forbrytelse for to dager siden.

Omsider kommer betjenten ut, han høye med kinnbeina.

Jen ser på klokken bak skranken. Den er halv fire, eller kanskje halv fem. Hun vet ikke om det fortsatt er sommertid her inne. Det er desorienterende.

«Sønnen deres blir her i natt – vi avhører ham snart.»

«Hvor da? Der inne?» sier Kelly. «Slipp meg inn.»

«Dere får ikke treffe ham», sier betjenten. «Dere er vitner.»

Jen blir irritert. Sånne ting – nøyaktig sånne ting – er grunnen til at folk hater rettssystemet.

«Så det er sånn det er?» sier Kelly syrlig. Han slår ut med hånden.

«Unnskyld?» sier betjenten vennlig.

«Er vi liksom fiender?»

«Kelly!» sier Jen.

«Ingen er fiender her», sier betjenten. «Dere får snakke med sønnen deres i morgen tidlig.»

«Hvor er overbetjenten?» spør Kelly.

«Dere får snakke med sønnen deres i morgen tidlig.»

Kelly fyller stillheten med truende anspenthet. Jen har ikke sett ham utsette mer enn noen få for det, men hun misunner ikke politimannen. Det skal mye til før Kelly tenner, men når det først skjer, da smeller det.

«Jeg ringer til noen», sier hun. «Jeg kjenner noen.» Hun tar fram mobilen og begynner å bla nedover kontaktlisten med dirrende fingre. Advokater innen strafferett. Hun kjenner mange. Jusens første regel er at man ikke skal sysle med emner man ikke har spesialisert seg på. Den andre er at man aldri skal representere familien.

«Han har sagt at han ikke vil ha advokat», sier betjenten.

«Det trenger han – dere må ikke …», sier hun.

Betjenten slår ut med hendene. Ved siden av seg merker Jen at Kelly blir provosert.

«Jeg tar bare kontakt med en, og så kan han …», begynner hun.

«Greit, nå slipper du meg inn dit», sier Kelly og peker på den hvite døren til politistasjonens indre.

«Det kan jeg ikke tillate», sier betjenten.

«Dra. Til. Helvete», sier Kelly. Jen stirrer sjokkert på ham.

Betjenten bryr seg ikke med å svare engang, han ser bare taust og uttrykksløst på Kelly.

«Men – hva skjer nå, da?» spør Jen. Herregud, Kelly har bedt en politimann om å dra til helvete. Utilbørlig oppførsel mot offentlig tjenestemann er ikke måten å roe ned situasjonen på.

«Som jeg allerede har sagt, blir han her over natten», forklarer betjenten og ignorerer Kelly. «Jeg foreslår at dere kommer tilbake i morgen.» Han gløtter bort på Kelly. «Dere kan ikke tvinge sønnen deres til å ta imot advokathjelp. Vi har prøvd.»

«Men han er et barn», sier Jen, selv om hun vet at han rettslig sett ikke er det. «Han er bare et barn», sier hun lavt, mest til seg selv, og tenker på julepysjen og på da han hadde omgangssyke nylig og ville at hun skulle sitte hos ham. De tilbrakte hele natten på badet mens de snakket om alt og ingenting og hun tørket ham om munnen med en fuktig vaskeklut.

«De gir blaffen i det og alt annet», sier Kelly bittert.

«Vi kommer tilbake i morgen tidlig – med en advokat», sier Jen og prøver å forsone og skape fred.

«Opp til dere. Vi må sende et team hjem til dere nå», sier han. Jen nikker taust. Kriminalteknikere. Huset skal ransakes. Full pakke.

Jen og Kelly går ut av politistasjonen. Jen gnir seg i pannen da de går bort til bilen og setter seg inn. Hun skrur varmen på fullt mens de sitter der.

«Skal vi virkelig bare dra rett hjem?» sier hun. «Sitte der mens de ransaker?»

Kelly er stiv i skuldrene. Han stirrer på henne, svart hår til alle kanter, øyne like triste som en poets.

«Jeg har faen meg ikke peiling.»

Jen ser ut gjennom frontruten på en busk som glitrer av nattens høstdugg. Etter noen sekunder rygger hun ut og kjører, for hun vet ikke hva annet hun skal gjøre.

Gresskaret i vinduskarmen hilser dem velkommen da hun parkerer. Hun må ha glemt å blåse det ut. I innkjørselen er åstedsgranskere i hvite overtrekksdrakter allerede på plass.

De står som spøkelser ved sperrebåndet som blafrer i oktobervinden. Blodpølen har begynt å størkne i ytterkantene. De slipper inn, inn i sitt eget hus, for faen, så de setter seg i første etasje og følger med på arbeidslaget utenfor, noen på alle fire mens de finkjemmer åstedet. De sier ingenting, de holder bare hender i stillheten. Kelly har ytterjakken på.

Til slutt, da åstedsgranskerne har dratt, og da politiet har gått gjennom og tatt med seg Todds eiendeler, legger Jen seg på sofaen og stirrer opp i taket. Og det er da tårene kommer. Varme og raske og våte. Tårene for framtiden. Og tårene for i går og det hun ikke så komme.