Vognskjulet
Cecilia hadde aldri tenkt på hva som kunne befinne seg inne i det gamle vognskjulet. Ikke før nå, etter at de hadde hørt lyder inne fra det.
Det så bare ut som et forfallent uthus, men var alltid blitt snakket om som vognskjulet. Cecilia regnet med at det var blitt brukt som en slags garasje for vogner den gangen Perlen pensjonat var nytt, og gjestene ble fraktet hit med hest og vogn fra togstasjonen inne i byen.
Det var ingen vinduer på den falleferdige bygningen, bare en stor skyvedør på den siden som vendte mot veien. Alle veggene var gjengrodde av grønne slyngplanter. På taket sto det en mosegrodd værhane som knirket hver gang den snudde seg etter vinden.
Vognskjulet hadde stått slik allerede da Cecilia flyttet til Skutebukta sammen med foreldrene sine for snart sju år siden. Da hadde de konsentrert seg om selve pensjonatet og brukt alle sparepengene til å pusse det opp. Faren hadde sagt at skjulet med tiden kunne bli et fint gjestehus, men foreløpig var det ikke nok gjester til å fylle opp alle rommene inne på pensjonatet, og vognskjulet var blitt stående urørt. Antagelig hadde ingen åpnet dørene inn dit på mange tiår.
Det var Egon, hunden til Une, som hørte lyden først. Han hadde stanset da de gikk forbi, og bjeffet mot skjulet. Da Une fikk roet ham ned, hørte de det alle sammen. En svak dunkelyd. Akkurat som om det sto noen på innsiden og slo forsiktig i veggen.
«Hallo!» ropte Leo og banket i veggen.
Fra innsiden kom det to raske dunk, så ble det stille.
Leo ropte på nytt, men fikk ikke noe svar.
Han snudde seg mot Cecilia.
«Hva er det der inne?» spurte han.
Cecilia trakk på skuldrene.
«Gamle vogner, kanskje», foreslo hun. «Jeg vet ikke. Jeg har aldri vært der inne.»
«Da er det på tide», mente Leo.
Han begynte å rive bort slyngplantene som hadde grodd fast til plankeveggene. Cecilia og Une hjalp ham. Snart var det meste av skyvedøra ryddet fri.
Cecilia smilte. Leo satte sagbladet på baufilen mot jernbøylen på hengelåsen. Det skrek i metall, og sagen vinglet, men snart hadde han laget et spor som baufilen gled i. Jernspon løsnet, og snart var hele låsen saget over.
Leo la fra seg baufilen og hektet hengelåsen ut av haspen. Une hjalp ham med å skyve døra til side. Det knaket og knirket, og de fikk den ikke helt opp før den kilte seg fast.
Dagslyset falt inn gjennom den meterbrede åpningen. Leo tok et skritt innenfor. De andre fulgte etter. Støvet danset i strimer av sollys som slapp inn gjennom hull i taket.
Egon knurret lavt.
«Hallo?» ropte Leo og dyttet til side et tykt spindelvev fullt av store fluer.
«Det er ingen her», sa Une. «Det er ikke mulig. Det er ingen andre dører.»
Cecilia så seg rundt. Det sto en gammel vogn der, delvis skjult bak noen kasser og bølgeblikkplater. Ellers så vognskjulet ut til å inneholde gammelt rot og skrot. Ting som var stablet og stuet bort, bortgjemt og glemt.
Plutselig hørte de en lyd. Det skramlet borte i en krok. Egon bjeffet skarpt. En fugl fløy opp fra den mørke kroken, flakset med vingene og forsvant ut i sollyset.
«En svale», sa Gamle-Tim. «Den må ha forvillet seg inn.»
«Den har sikkert kommet inn gjennom et av hullene i taket, så har den flydd rundt her inne i halvmørket og forsøkt å komme seg ut», mente Une.
Cecilia var glad de hadde fått opp døra og reddet den lille fuglen, men oppdaget at ikke alle hadde vært like heldige. På gulvet lå det to døde fugler med vingene spredt utover.
Gamle-Tim sto med ansiktet vendt mot døråpningen.
«De kommer fra Afrika», sa han. «Hver høst flyr svalene helt til Sør-Afrika, og så kommer de tilbake til oss om våren. Det er 10 000 kilometer hver vei.»
«Hvordan finner de veien?» spurte Leo.
Gamle-Tim trakk på skuldrene.
«Det er det bare fuglene som vet», smilte han. «Men antagelig styrer de etter sola og stjernehimmelen, som gamle sjøfolk.»
Cecilia var nysgjerrig på hva annet som kunne befinne seg inne i skjulet. Hun fjernet lokket på en trekasse og løftet opp et gammelt ukeblad.
«Det er fra 1969», leste hun. «Det er lenge siden.»
Hun holdt det fram for de andre. Det var bilde av en popstjerne som het Arne Bendiksen på forsiden.
Gamle-Tim smilte, som om bildet vekket gode minner.
Leo hadde presset seg lenger inn i vognskjulet, forbi en stabel med planker og gamle bildekk.
«Dere!» ropte han. «Det står noe mer her. Under denne presenningen.»
Cecilia hadde vendt øynene til det dunkle lyset nå og så hva han snakket om. Helt innerst i vognskjulet sto det noe skjult under en grå presenning.
Leo løftet på en flik. Et bilhjul kom til syne.
Gamle-Tim ble nysgjerrig. Han trengte seg fram i det halvmørke rommet og mumlet noe uforståelig.
Leo fjernet mer av presenningen og avdekket hjulskjermen til en brunrød veteranbil.
«Ja visst!» utbrøt Gamle-Tim. «Det er jo bilen til Walter Blix.»
«Hvem er Walter Blix?» spurte Cecilia.
Gamle-Tim fuktet leppene med tungen.
«Han døde i den bilen der», svarte han.
Bilen
Leo tok tak i presenningen som dekket den gamle bilen, og dro den helt av. Bilen hadde fire dører og var rund i formen. Lakken hadde sikkert en gang vært blank, nå var den matt og grå. Det samme gjaldt pyntelistene.
Skiltet sto fremdeles på. Registreringsnummer H 4951.
Cecilia tok et skritt tilbake. Tanken på at noen hadde dødd inne i bilen, fikk henne til å grøsse.
Une gikk tilbake til den store døra inn til vognskjulet. Hun jobbet litt med den og fikk til slutt skjøvet den helt opp slik at det ble litt lysere for dem inne i skjulet.
Gamle-Tim gikk fram, la hånden på bilpanseret og strøk den over metallet.
«Jeg hadde glemt hele bilen og alt det som skjedde den gangen», sa han.
«Hva var det som skjedde?» spurte Leo.
«Det er lenge siden», begynte Gamle-Tim. «Walter
Blix bodde på hotellet i 1954. Han var her for å lete etter Einsteins hemmelighet.»
«Einsteins hemmelighet?» gjentok Une. «Mener du Albert Einstein?»
Gamle-Tim smilte, men svarte ikke.
Cecilia, Leo og Une kikket på hverandre og ventet på at Gamle-Tim skulle fortsette.
«Walter Blix bodde på pensjonatet i tre uker den sommeren i 1954. Han byttet rom tolv ganger og var en vanskelig gjest.»
«Hvorfor byttet han rom tolv ganger?» avbrøt Une.
Gamle-Tim smilte lurt, men svarte ikke.
«Han kom i krangel med oldefaren din», fortsatte han i stedet og snudde seg mot Cecilia. «Erling Gaathe. Det var han som eide pensjonatet den gangen. Blix ville ikke betale for seg, eller rettere sagt: Han kunne ikke betale. Han hadde ikke penger, så han måtte pakke sakene sine og reise, men han kom ikke så langt.»
«Hva skjedde?»
«Han bar bagasjen sin ut i bilen og satte seg bak rattet. Alle trodde han skulle kjøre av gårde, men bilen ble stående. Til slutt gikk Erling bort til bilen. Da satt Walter Blix død i førersetet.»
Cecilia kikket bort på bilen igjen. Vinduene var grå av støv og skitt, men hun kunne se rattet og ryggen til førersetet der inne.
«Der ble han sittende i flere timer», fortsatte GamleTim. «Til det ble kveld.»
«Ble han bare sittende?» spurte Leo.
«Erling Gaathe ristet i ham og sjekket både puls og pust», forklarte Gamle-Tim. «Alle skjønte at han var død, men ingen ville gjøre noe før lensmannen og legen kom.»
«Lensmannen?»
«Ja, politiet, altså», forklarte Gamle-Tim og fortsatte: «Jeg var tenåring den gangen og husker jeg var borte her etter middagen og kikket på ham. Han satt i bilen sin med hodet bøyd og haken mot brystet, helt blek i ansiktet. Likblek.»
«Hva døde han av?» ville Une vite.
«Jeg tror aldri de fant ut det helt sikkert, men antagelig fikk han et hjerteinfarkt. Det mente i hvert fall legen som kom.»
Bak dem var det plutselig noe som skygget for sola. De snudde seg. Faren til Cecilia sto i åpningen inn til vognskjulet.
«Det var en fugl som var stengt inne her», forklarte Cecilia før han rakk å si noe.
Faren gikk lenger inn og så seg rundt.
«Jeg burde ha vært her inne for lenge siden», sa han og stoppet foran bilen. «Hvem er den sin?»
«Tja», sa Gamle-Tim og strøk seg over skjegget.
«Jeg går ut fra at den er din.»
«Min?»
Gamle-Tim fortalte historien om Walter Blix en gang til.
«Han hadde ikke gjort opp for seg da han døde, og skyldte penger for over tjue netter. Sønnen hans ville ikke betale for ham heller, så det ble til at bestefaren din beholdt bilen som oppgjør og trillet den inn her i vognskjulet. Siden har den stått her.»
«Hva slags bil er det?»
«En Chevrolet Deluxe», forklarte Gamle-Tim. «1950-modell.»
Faren til Cecilia gikk fram til bilen og åpnet førerdøra. De rustne dørfjærene ga fra seg et metallisk knirk, og et spindelvev revnet.
«Nøkkelen står fremdeles i», sa han fornøyd.
Cecilia gikk bort til ham. Det var ikke vanlige seter i bilen, men en sofa foran og bak. De så ut til å være musespiste. Stoppen var borte, og noen av fjærene hadde trengt opp gjennom skinntrekket.
«Tror du den er mye verdt?» spurte faren til Cecilia.
«Den må pusses opp», mente Gamle-Tim. «Men finner du den rette kjøperen, er han sikkert villig til å gi noen tusen for den.»
Cecilia så hvordan faren tenkte mens han gikk rundt og studerte bilen. Pensjonatet tjente ikke nok
penger for tiden, og han skyldte stadig mer penger til banken. De måtte enten få flere gjester eller skaffe en annen måte å betale banklånet på, hvis ikke risikerte de å måtte selge pensjonatet og flytte fra Skutebukta.
Hun så seg rundt i vognskjulet. Det så ikke ut til å være andre verdifulle ting der.
«Kanskje Bolette-ringen er her inne», foreslo Une, som om hun hadde lest tankene hennes.
De hadde brukt dager og uker på å lete etter en ring med en verdifull perle som forsvant etter en sommerfest i Skutebukta på slutten av 1950-tallet.
Cecilias tippoldefar hadde gitt den til tippoldemoren hennes, Frida Bolette, da han bygde pensjonatet for over hundre år siden. Det var derfor de hadde begynte å kalle den for Bolette-ringen. Ting tydet på at den befant seg et eller annet sted på pensjonatet. Vognskjulet var omtrent det eneste stedet de ikke hadde lett.
Cecilia flyttet på et malingsspann og oppdaget enda en død fugl. Alt som var igjen av den, var spinkle knokler og gråblå fjær.
«Vi må begrave fuglene», sa hun.
«Etterpå», sa Leo.
Bak dem dukket enda en person opp i døra til vognskjulet. Det var en av gjestene, Sverre Tronerud. En pensjonert matematikklærer som bodde på
pensjonatet sammen med katten sin. Han kom tilbake på den samme tiden hvert år for å få ro og fred mens han laget eksamensoppgaver til studentene på universitetet.
«Nå, der er du», sa han og kikket bort på faren til Cecilia.
Den svarte katten dukket opp mellom beina hans.
Tronerud skulle til å si noe, men avbrøt seg selv.
«Jøss!» utbrøt han i stedet da han fikk øye på bilen.
«En gammel Chevrolet. Bestefaren min hadde en sånn en da jeg var liten. Den gjorde godt over 100 kilometer i timen.»
Han gikk bort og beundret bilen. Egon begynte å knurre, og katten ble stående igjen ved døråpningen mens faren til Cecilia fortalte historien om hvordan bilen hadde havnet der den sto. Så var det som om den gamle matematikklæreren kom på hvorfor han var der.
«Ovnen på rommet mitt virker ikke», sa han. «Det er iskaldt på rommet mitt.»
Faren til Cecilia nikket.
«Jeg skal se på det», sa han og gikk mot utgangen.
«Kom, Buster», sa matematikklæreren og ropte med seg katten sin.
Den tuslet etter dem ut av vognskjulet.
Faren til Cecilia stanset og snudde seg.
«Dere får sørge for å stenge døra etter dere når dere er ferdig her», sa han og gikk.
Leo kløv inn i den gamle bilen og satte seg bak rattet.
«Du burde ikke!» advarte Cecilia. «Det har sittet en død mann der.»
«Det er over 60 år siden», svarte Leo og brydde seg ikke.
Han la hendene på rattet og vred litt på det.
«Kult», sa han før han strakte seg fram og åpnet hanskerommet.
Et sammenbrettet papirark skled ut.
«Hva er det?» spurte Une.
Leo plukket det opp.
«Det er regningen hans», sa han og viste den til de andre. «Det kostet 67 kroner for et rom den gangen. Han skylder 1407 kroner for overnatting og 441 kroner i restauranten. 1848 kroner til sammen.»
Cecilia snudde seg mot Gamle-Tim.
«Du sa noe om at han var her for å lete etter Einsteins hemmelighet», sa hun.
Gamle-Tim nikket.
«Det er riktig», svarte han. «Bli med meg, så skal jeg vise dere noe.»
