Dypet
Oversatt av Tore Sand
«Den som kjemper mot uhyrer må passe på at han selv ikke blir et uhyre.»
Friedrich Nietzsche
«Exit: light
Enter: night
Take my hand
We’re off to never-never land.»
Metallica
Til
Lis, fordi du er den du er.
1.
Hvidovre, 1993
Det hadde blitt mørkt. Og det var et kaldt drag i luften. Klokken var ni om kvelden. Morten løp. Han var på flukt. Livredd som aldri før i sitt 12 år lange liv. Med hetten på parkasen over hodet. Med hjertet i halsen. Han løp uten å merke melkesyren i beina. Uten å merke at kroppen var i ferd med å gi etter. Han løp gjennom et stadig tettere snøvær, med store snøfnugg som ildfluer rundt seg. Løp mellom Rosenhøjs grå boligblokker – de liknet festningsanlegg langs motorveien. Han var på vei hjem. På vei, helt til han falt på det såpeglatte fortauet. Han kom seg opp igjen. Forslått uten å merke det. Løp mot den siste oppgangen i rekka. Forserte trappene i vill fart mens Metallica spilte hele veien opp til fjerde etasje fra en kjellerleilighet. Han hadde nøkkelen fremme. Låste seg inn. Gangen var full av klær og støvler. Leiligheten luktet mugg og billig pot. Akkurat som vanlig. Gjennom den åpne døren inn til stuen så han stebrødrene sine i sofaen. Begge var kledd i singlet og joggebukse. De var i gang med å tømme ølkassen som sto plantet midt på det flislagte bordet.
«Hei, din taper», ropte den eldste av dem og kommanderte Morten inn i stuen. Men Morten stoppet ikke. Han fortsatte gjennom gangen og låste seg inne på badet. Han prøvde å få igjen pusten, men den kom bare støtvis tilbake. Han stilte seg ved den skitne håndvasken og så på seg selv gjennom fettflekkene på speilet. Han ble redd av speilbildet sitt. Han hadde aldri hatt fregner, men nå var det magre ansiktet hans flekkete. Flekkete av blod. Han så ned på hendene sine, som var fulle av størknet blod.
«Din taper, lukk opp for helvete!»
Noen banket hardt på døren til badet. Morten skrudde opp begge kranene og begynte å skylle blodet av hendene. Noen andres blod.
«Lukk opp, ellers får du bare så jævlig juling.»
Han lot vannet strømme over hodet, men det var som om blodet ikke ville la seg skylle vekk. Han vrengte av seg parkasen og begynte å tørke hendene og ansiktet med det syntetiske foret. Han så seg i speilet. Trakk en størknet klump ut av det halvlange, mørke håret. Han var ren. Så godt som. Parkasen la han sammen med skittentøyet i den overfylte skittentøyskurven. Han låste opp døren.
Stebroren Patrick på 17 kom veltende inn. Øynene hans var slørete av øl og hasj. Likevel traff slaget han ga Morten, presist. «Hva har du drevet med, din spjæling?
Hvorfor kommer du først nå?»
«Ikke noe», svarte Morten og tok seg til kinnet. Han ålte seg forbi Patrick og videre ut i gangen.
Patrick snudde seg etter ham. «De gamle er rasende. Du kan vente deg en skikkelig omgang når de kommer hjem.»
«Hvor er de? Hvor er Ivan og moren min?» mumlet
Morten på vei inn på guttenes felles rom.
«Hvor tror du? På puben på senteret, selvfølgelig. Fy faen, du kommer til å få så jævla juling.»
Morten kunne høre Patricks tilgjorte latter mens han lukket døren. Det var en latter Patrick hadde kopiert fra den nye TV-serien «Beavis and Butt-Head».
Morten kastet klærne sine på gulvet og krøp under dynen. Her luktet det trygt av hans egen svette og litt av sure sokker. Han lukket øynene forsiktig og prøvde å holde ute tankene som truet med å sprenge hodet hans: Jenta, hulen, mørket. Jenta, hulen, mørket. Jenta, hulen, mørket. Han begynte å gråte og ba til Gud. Små, korte bønner. Han ba bare en sjelden gang, bare når alt så helt svart ut. Selv om det aldri hadde hjulpet. Verken mot juling eller Ivans nattlige besøk.
«Kjære Gud, sørg for at ingen oppdager det, vær så snill.»
Han trengte desperat at Gud lyttet og svarte, bare denne ene gangen. Men Gud forholdt seg som vanlig temmelig taus på Vestegnen.
Hvidovre 1993, sju timer tidligere
Street Fighter II sto det med flammeskrift på TV-skjermen mens den raske, elektroniske vignettmelodien fra Nintendo-spillet strømmet ut fra høyttaleren. En kamp på liv og død mellom KEN, den lyshårede amerikanske karatemesteren, og E. HONDA, Japans beste sumobryter, var i gang. Morten og Kasper hamret løs på knappene på håndkontrollerne med en energi så tomlene ble helt hvite.
De dyttet hverandre mens de kjempet om den beskjedne plassen foran TV-skjermen. Morten, som var et hode høyere enn Kasper, gjorde seg større i den slitte, grønne parkasen sin.
«Flytt deg, din spjæling. Du tar all plassen.»
«Spjæling sjæl», svarte Kasper og sendte en albue i siden på Morten for å gjenerobre de tapte centimeterne. Han dro inn snørra, som forsvant inn i neseboret med en kraftig surkling.
I det neste minuttet var luften full av rundspark, uppercuts og plasmasalver. Til slutt fikk Kaspers figur på skjermen overtaket.
«Nå blir du knust», sa Kasper og dro til med en avgjørende uppercut mot E. HONDA, som gikk i bakken.
Kasper lo hånlig mens KEN sendte et V-tegn mot guttene. Der Kasper sto med det lyse, bustete håret og den dyre røde boblejakken, minnet han Morten om KEN, og han fikk lyst til å tuppe ham i skrittet.
En høy plystring etterfulgt av et «Hei, dere to!» fikk guttene til å snu seg.
Fra den andre enden av FONA-butikken kom butikksjefen i full fart. Med den tynne barten og sveisen, som var kort på toppen med langt hår i nakken, liknet han på en avdanket Bundesliga-spiller. Han stilte seg opp foran guttene med hendene i siden. Bak ham lyste veggen av TV-er med gruppen Cut’N’Move som sang om «Peace, Love & Harmony».
«Dere har karantene», sa butikksjefen med den flate dialekten fra Vestegnen. «Livet ut.»
«Det er bare én runde igjen», svarte Kasper.
«Det er ingenting igjen!» brølte butikksjefen og rev kontrolleren ut av hendene på ham. «Hvis jeg ser dere her i butikken igjen, henter jeg vekteren.»
«Lættis. Hva skal han gjøre, liksom?» svarte Morten med en hoven mine.
Butikksjefen så rasende på dem, mens han prøvde å få igjen autoriteten han aldri hadde hatt.
«Ja … eller politiet … ut med dere!»
«Det er døvt, ass. Vi har ikke gjort en dritt», freste Kasper og myste mot ham.
Butikksjefen målte dem med et iskaldt blikk. Det stanset ved lommene på jakkene deres, som bulte ut som kinnene på et ekorn på nøttesamling.
«Hva har du tatt?» spurte han og så på Morten.
«Ikke en dritt», svarte Morten og kastet fra seg kontrolleren. Han trakk Kasper i ermet. «Kom, så stikker vi fra dette kukstedet.»
Et par butikkansatte hadde kommet til bak sjefen, og muren av blå skjorter begynte å bli overveldende. «Hva har dere tatt?»
«Ikke noe, for helvete», svarte Kasper og trakk vottene sine og en halv pose Matador Mix opp av lommen som bevis.
«Jeg vil ikke se dere her igjen, er det forstått?»
Da guttene kom ut på Store Torv i midten av det øde kjøpesenteret, slo de seg ned på en av de tomme benkene. Morten fant frem en pose vingummi, som han begynte å hive i seg.
«Hva skal vi gjøre nå, din dust?» spurte Kasper.
«Veit da ikke jeg. Dust sjæl.»
«Hva tok du der inne?»
«Batterier.»
«Til hva da?»
Morten trakk på skuldrene. Han visste aldri hva han skulle bruke det han stjal til. For ham handlet det om å stikke så mye som mulig i lommene. Men det meste kastet han som regel, så ikke han skulle bli ferska når han kom hjem.
«Vil du se noe dritkult?» Kasper ventet ikke på at Morten skulle svare. Han reiste seg fort fra benken og gikk bort til Matas-butikken, der det sto en blå barnevogn ved inngangen. Han løsnet bremsen, dyttet barnevognen rundt hjørnet og parkerte den der.
Da han kom tilbake, så Morten spørrende på ham.
«Hvorfor i helvete gjorde du det der?»
«Bare vent.»
Litt etter kom det en ung kvinne, som telte pengene sine, ut av butikken. Da hun kikket opp fra lommeboken og så at barnevognen var forsvunnet, meldte panikken seg. Hun løp først til den ene siden og så den andre, mens hun speidet rundt med munnen på vidt gap i sjokk. Da hun i neste øyeblikk fikk øye på barnevognen, fortet hun seg bort og så ned på barnet for å forsikre seg om at det var i god behold.
«Så du hvor redd hun ble? Så du det?» sa Kasper og lo.
Morten trakk på skuldrene. Samtidig så han den skallede vekteren som sammen med Fona-butikksjefen var på vei over Store Torv med kurs direkte mot dem. «Shit, tysterfaen har sladret.»
Med vekteren i hælene løp guttene nedover den lange, smale korridoren som førte mot senterets hovedinngang. Utenfor spurtet de mellom rekkene med sykkelstativer og videre bortover Hvidovrevej, der bilene tutet på dem. Da de var kommet trygt over på den andre siden, snudde Morten seg og så at vekteren fremdeles sto på den andre siden av veien og hadde gitt opp jakten. De sendte ham hver sin langfinger.
«Vi skal faen meg ta hevn», sa Kasper og knyttet nevene, før han stakk dem i lommene. «Noe så jævlig hevn!»
Morten lente seg mot det røde leskuret. Han så utover enga som strakte seg ned gjennom Hvidovres Præstemosestrøk med de gule rekkehusene på hver side og skolen deres lengst bort. Guttenes joggesko var gjennomvåte etter at de hadde krysset den gjørmete enga, og tærne deres føltes som isklumper. Fra lekeplassen bak leskuret kunne de høre høye rop fra barna som lekte.
«Når skal du være hjemme?» spurte Kasper og proppet en håndfull Labre Larver inn i munnen.
«Når det passer meg.»
«Jeg trodde faren din var dritstreng.»
«Ivan er stefaren min. Hva med deg?»
Kasper trakk på skuldrene og stappet nok en håndfull i munnen. «Det går helt fint. Gammer’n er borte for tiden.»
Kasper så bort. «Fy faen som jeg knuste deg i Street Fighter.»
«Ja særlig», svarte Morten og sendte ham et hånlig smil med tennene fulle av lakris. «Det var 1–1. Hvis vi hadde spilt den avgjørende runden, hadde jeg most deg med et Hongkong-slag.» Han løftet hånden og langet ut et slag mot Kasper.
«Gi deg, din dust!» ropte Kasper og dyttet til ham. «Og det heter håndkantslag, ikke Hongkong, er du helt idiot, eller?»
«Det finnes også noe som heter Hongkong-slag. Det er mye kraftigere.»
«Ja, særlig.»
«Det er helt sant.»
Kasper ristet på hodet av ham. «Du er bare helt fjern. Vis meg hva annet du har tatt.»
Morten tømte lommene for tjuvgods. Det var en stjerneskrutrekker, et par poser Måkeklatter, en pakke Jenkatyggis, to Raider, en pose med klesklyper i tre og ti meter klessnor, en Coca-Cola-jojo, en lighter, noen jakkemerker med forskjellige motiver, en pakke AA-batterier og en boks med gul spraymaling.
«Hva faen skal du med all den dritten der?» Kasper tok sprayboksen ut av hånden på Morten. Han snudde seg mot skuret og begynte å male på de røde plankene. Litt etter hadde han fullført en kjempepikk med baller.
«Likner litt på vekterens», sa Morten.
Guttene holdt på å gå i bakken av latter, og Kasper kom til å trykke på sprayboksen, så en sky av maling traff Mortens ene erme.
«Vær forsiktig, din jævla mongo.» Morten tok seg til ermet og så at det hadde kommet en gul flekk ved det ene håndleddet.
«Den gamle drittjakka ble bare finere», svarte Kasper gledesstrålende og skulle til å spraye ham igjen.
Morten sparket boksen ut av hånden på ham. «Slutt med det der. Jeg gidder ikke å få bråk.»
«Nei, men slapp av litt da», sa Kasper og tok opp sprayboksen. Han snudde seg rundt og så mot gjerdet
rundt lekeplassen. «Det var da til helvete for noe bråk fra de jævla drittungene. Får lyst til å mose dem, egentlig.»
Han gikk bort og stilte seg tett inntil gittergjerdet rundt lekeplassen. Med leppene presset mot det våte gjerdet slikket han på den kalde ståltråden mens han så på barna som løp rundt i nesten like parkdresser.
Morten åpnet den ene Raideren og gikk bort til Kasper ved gjerdet. «De ser ut som pingviner i de dressene der», sa han med munnen full av sjokolade. Han dro opp hetten på parkasen og holdt hendene ned langs siden mens han vraltet rundt.
«Herregud, du er så barnslig», sa Kasper irritert.
Morten ble litt flau og trakk ned hetten igjen.
«Smågriser. Det er det de er», sa Kasper og sendte en spyttklyse inn gjennom gittergjerdet. «De er dumme, de hyler og de er svake. Og så lukter de faen meg dritt også.»
«Og ræv.»
«Ræv og dritt er det samme», svarte Kasper. «Vi burde mose en av dem. Så alle sammen blir redde. Så de lærer å oppføre seg skikkelig.»
«Ja, eller slå til dem med et Hongkong-slag.»
Kasper snudde seg mot ham. «Jeg mener det. Dette er ikke noen lek. Vi får tak i en av de drittungene, og så banker vi ham.»
Morten kjente igjen blikket i Kaspers øyne. Det var det samme mørke blikket han alltid fikk før de gjorde noe kødd. Morten skjøt frem brystkassen. «Jeg mener det også. Men det er et veldig høyt gjerde, og hva med pedagogen?»
Han nikket i retning av lekestativet og mannen med toppluen som dyttet apatisk på en huske.
Kasper så langs gittergjerdet mens han skrittet opp området bak lekeplassen. Da han kom til hjørnet, vinket han Morten til seg. Ved den ene stolpen gittergjerdet var festet til, var den nederste delen løs. Kasper satte seg på huk og dro i gjerdet, og det ga litt etter, men ikke nok til at de kunne presse seg under. «Jævla fuckings dritt!»
«Vi graver», sa Morten og fant frem skrutrekkeren fra lommen. Han begynte å hakke i bakken og fikk løsnet noen jordklumper som Kasper fjernet med hendene. Arbeidet ga dem ny energi mens de kjempet for å gjøre hullet stort nok til å kunne krype under. Da de var nesten ferdige, hørte de at fyren som jobbet i barnehagen ropte at barna skulle komme inn for å drikke saft.
De ga opp gravingen og lente seg mot gjerdet. Begge hadde blitt svette og dro glidelåsen på jakkene halvt ned. «Skal vi gidde å vente til de kommer ut igjen?» spurte Morten.
«Nei, det er for nedtur», svarte Kasper. «Har du noe mer digg?» Morten stakk hånden i lommen og ga ham Raideren.
«Hva er klokken? Tror du skolen er ferdig?»
«Mener du i dag?»
«Ja, hva ellers?»
Morten trakk på skuldrene. Når det gjaldt skolen, var han ikke den beste å spørre. Av og til var han i tvil om det var femte eller sjette klasse han gikk i. Kanskje det skyldtes det høye fraværet eller de mange skolebyttene eller alle hoppene opp og ned i klassetrinn, eller så var det rett og slett fordi han var så dum som alle sa at han var. Det eneste han visste sikkert, var at han ble våt i rumpa av å sitte på bakken, så han reiste seg.
«Hva driver dere med?» var det noen som sa bak dem.
Guttene snudde seg mot den lille, lyshårede jenta i rosa parkdress. «Hva driver dere med?» gjentok hun, mens snørra rant nedover et allerede størknet lag mellom nesen og munnen.
Morten så på henne med avsky. «Stikk med deg!»
Jenta, som var tre år gammel, så overrasket på dem.
«Hva er det du glaner på, stikk!» prøvde han igjen.
Kasper ga Morten en dytt i siden og hysjet på ham.
Han smilte til jenta bak gjerdet. «Hei, hva heter du?»
Jenta så på Kasper uten å svare.
«Hva heter du?»
«Maria», sa hun lavt.
«Maria. Vil du ha godteri?» Han holdt sjokoladen frem mot henne.
Maria sto fremdeles i ro. Kasper fant frem posen med Labre Larver fra lommen og knitret med den. «Vi har masse godteri her ute, kanskje du vil ha litt?»
Maria dro inn snørra og gikk sakte mot gjerdet.
«Hva er det du driver med?» spurte Morten. «Hvorfor gir du henne det siste godteriet?»
«For å lokke henne», hvisket Kasper mens han smilte bredt til Maria.
Da Maria prøvde å nå sjokoladen gjennom gjerdet, dro Kasper den fort til seg. «Nei. Du blir nødt til å komme ut hit hvis du vil ha. Sånn er det bare.» Kasper tok tak i gjerdet og fikk Morten til å hjelpe til med å holde det oppe. «Fort deg, hvis du vil ha godteri. Fort deg.»
Maria bøyde seg ned og presset seg ut gjennom den trange passasjen de hadde gravd. Da hun reiste seg, var parkdressen hennes skitten. Kasper smilte til Morten.
«Nå likner hun på en liten gris.»
Morten greide ikke å la være å le.
Maria stakk frem hånden, og Kasper brakk av et stykke av Raideren, som han gav henne. «Her, din lille gris.»
Morten så seg rundt for å se om det var noen i nærheten, men både sletta og lekeplassen var forlatt.
«Hva skal vi gjøre?»
«Vi gjemmer henne.»
«Hvorfor det? Er det ikke bedre å bare stikke før det kommer noen?»
«Gjemming er morsommere. Gjemming er mye, mye morsommere. Da får vi de voksne til å drite i buksa av skrekk.» Mørket i Kaspers øyne var tilbake.
Morten likte tanken på at de voksne skulle drite i buksa. Han kunne se det for seg, selv om han visste at Kasper ikke mente det bokstavelig.
Kasper tok Marias lille hånd i sin. «Kom, så skal vi vise deg noe skikkelig kult.»
Jenta, hulen, mørket.
Christianshavn, nåtid
Formiddagsregnet falt tungt på de fortøyde båtene som lå ved siden av hverandre i Christianshavns Kanal. Fra den gamle Grand Banks-tråleren steg det en svak, hvit røyksøyle opp fra vedovnens smale skorstein mot den triste marshimmelen. I kahytten satt Ravn sammen med Robert Nielsen, direktør og eier av Robert Nielsen Automobiler ApS. Eneforhandler av Citroën og Hyundai med lokaler ute på Amager. Robert var en røslig kar og virket unaturlig stor i den trange kahytten, litt som Gulliver i lilleputtenes land, bare uten Gullivers tiltalende utseende. Han var kledd i en hvit skjorte med navnet sitt trykket på den ene siden av kragen og logoene fra de to bilmerkene han solgte på den andre. Robert hadde knoken på pekefingeren i munnen, mens han med tomt blikk så på skjermen på laptopen Ravn hadde snudd mot ham. Ravn trykket gjentatte ganger på mellomromstasten så bildene han hadde tatt, ble vist fort etter hverandre. Bildene viste Roberts kone, Bente, sammen med elskeren sin et sted ute på Amager Fælled, hvor de etter å ha gått hånd i hånd langs skogkanten, satte seg i baksetet på en bil og hadde sex. Mye sex. Robert myste og trakk seg nærmere skjermen
for å få bedre inntrykk av hva de kornete bildene egentlig viste. Klok av skade tok Ravn tak i datamaskinen for å kunne få den i sikkerhet i tilfelle Robert skulle finne på å avreagere.
«Skal jeg slutte, Robert?»
Robert svarte ikke.
«Skal jeg slutte, så du kan se gjennom materialet i ro og mak hjemme?»
«Nei, vi får gjøre oss ferdig», svarte Robert ut gjennom knyttneven.
Ravn fortsatte mens regnet trommet en langsom marsj på taket. Da fotoserien var over, lente Robert seg tilbake i sofaen og stirret motløst foran seg. Det gikk lang tid før han sa noe.
«Av alle bilene våre tok hun Berlingoen. Blant hele den samlede bilparken vår på over 100 biler, valgte hun å knulle ham i Berlingoen. Hun kunne tatt Picassoen, C4-en eller sedanen, den store 5-eren, men nei da, hun skulle ha Berlingoen.» Han trakk på skuldrene. «Det er jo selvfølgelig god plass i baksetet på den bilen.»
«Robert, jeg skjønner godt hvor vanskelig det må være å bli konfrontert med dette. Det var derfor jeg advarte deg før jeg satte i gang. Noen ganger er det bedre å la ting ligge.»
Robert, som stadig virket sjokkert, gjorde en avvergende gest med hånden. «Det er greit. Det går bra. Bedre å kaste lys over ting, som man sier. Flotte bilder, forresten. Ser skikkelig proft ut, hvilket kamera bruker du?»
Ravn trakk på skuldrene. «Bare et Canon. Med zoom.»
«Tatt på Fælleden, ikke sant? Jeg kjenner området.
Fredelig sted, men det var vel nettopp derfor hun valgte det til å …» Han pustet dypt inn for ikke å begynne å gråte.
Det mislyktes, og han hulket så tårene trillet nedover de runde kinnene. «For faen, hvordan kunne hun?»
Ravn klappet forståelsesfullt sammen laptopen.
«Vi skulle jo kjøre til Harzen i påsken, sammen med ungene og moren min. Hva i helvete skal jeg si til dem nå?
Det er ødelagt, alt sammen er ødelagt. Ødelagt.»
«Ja, det er noe dritt», svarte Ravn. Det var det eneste han fant på å si. Denne delen av jobben var ikke hans sterkeste side.
Robert hamret nevene i det lille bordet, og vannglasset skvulpet over. «Fy faen for en jævla horekjerring. Forbanna dritthore. Drittmenneske. Vet du hvor lenge siden det er vi hadde sex?»
Ravn ristet på hodet og håpet at Robert ville skåne ham for ytterligere opplysninger.
«Åtte måneder. Åtte måneder med håndjageren som eneste selskap», sa han og beveget hånden illustrerende opp og ned. «Og så ligger hun og puler på si.» Han ristet på hodet og tørket kinnene. «Hvordan møtte hun ham? Hvor kjenner hun ham fra?»
«Jeg aner ikke. Jeg har bare fulgt henne siden torsdag. Du sa selv noe om at hun var mye på nettet?»
«Det er faen meg en underdrivelse. Hun sitter konstant med nesa ned i iPhonen. Og når man spør, er det alltid det samme standardsvaret: ‘Jeg er på Faaaacebook’», sa han med pipestemme.
«Kanskje det var der de møttes, eller på en annen nettjeneste? Kanskje hun har en datingprofil?»
«Datingprofil? Som en kontaktannonse? At hun bare søker dem opp? Søker hun etter pikk? Er det det du sier?»
Ravn trakk på skuldrene. «Som sagt vet jeg ikke, men det er i hvert fall en mulighet. Det kan jo også hende at
hun har møtt ham i butikken deres. Men er det egentlig så viktig?»
«Nei nei, ikke i butikken», sa han og ristet på hodet.
«Det hadde hun for faen ikke turt. For noe jævla dritt», utbrøt han og knyttet nevene igjen. «Hva skal jeg si til de ansatte? De kommer til å le seg fillete.»
Han smelte til bordet igjen, denne gangen så glasset veltet og vannet rant utover.
«Robert! Nå må du kanskje slappe av litt», sa Ravn og reiste seg for å finne en klut på kjøkkenet. «Dra hjem og snakk med henne. Bare glem hva alle andre måtte mene om saken.»
«Snakke med henne?» sa han hånlig. «Er du parterapeut også nå? Privatetterforsker og parterapeut, er det sånn det er?» Ravn svarte ikke, men tørket isteden opp vannet. «Hvis jeg hadde hatt noe sprit om bord, skulle jeg tilbudt deg noe å skylle det ned med. Men det har jeg ikke, så du får bare ta dette med mest mulig sinnsro. Jeg er lei meg på dine vegne, det er jeg, sånt som dette er noe skikkelig dritt, det er det ingen tvil om.»
Han kastet kluten bort i kjøkkenvasken.
«Takk, Ravn. Det var pent sagt av deg. Og beklager. Jeg oppfører meg som en tulling.»
«Glem det.»
Ravn fjernet minnepinnen fra datamaskinen og tok konvolutten han hadde lagt frem. Det var på tide å avslutte med Robert.
«Det er min egen skyld også. Jeg har fortjent det. Se på meg, fet og ekkel», sa han og kløp seg i sideflesket. «Hva faen skal hun med en taper som meg?» Han begynte å gråte igjen. Dette fikk Møffe, Ravns aldrende bulldog, til å knurre misfornøyd fra plassen i hundekurven.
«Robert. Det er ingen som fortjener å bli sviktet sånn som dette, og i hvert fall ikke deg.»
«Jeg er ikke alltid så grei. Du vet … temperamentet. Folk blir gærne av det.»
«Nå er du for streng med deg selv. Du er grei nok.»
Robert snufset og tørket nesen med håndbaken. «Synes du han er kjekk?»
Ravn så opp fra konvolutten han hadde i hånden. «Hvem?»
«Han som hun knuller. Synes du han er kjekk?»
«Det har jeg ingen formening om.»
«Nei, men tror du at det er en sånn fyr alle kvinner vil ha? En sånn machomann?»
«Jeg er den siste du bør spørre om hva det er kvinner vil ha.»
«Jeg vil se bildene igjen.»
Ravn rakte ham konvolutten med minnepinnen i. «Hvis du har lyst til å pine deg selv ytterligere, må du gjøre det hjemme, Robert.» Robert foldet hendene over brystet. «Hva heter han? Hva heter svinet?»
«Danny Nielsen. Alt sammen står i rapporten jeg har skrevet til deg.» Han viftet med konvolutten i luften uten at Robert gjorde tegn til å ta den.
«Og adressen hans? Fant du den også?»
«Det var det minste problemet, men nå må du ikke gjøre noe dumt. Snakk med kona isteden.»
«Der har vi parterapeuten igjen», snøftet Robert. «Jeg skal knuse det jævla svinet og sende ham på sykehuset. Jeg skal brekke hver eneste knokkel i den kåte kroppen hans.»
Ravn kastet konvolutten ned på bordet foran ham. «Gi deg nå, Robert. Det ville være både dumt og straffbart.
Med all respekt tror jeg dessuten ikke at han er typen du bør kødde med. Det kan fort slå feil vei.»
Robert nikket. «Jeg skjønner hva du mener. Og jeg har jo aldri slått noen før.»
«Bra for deg. Nå må du bare komme deg trygt hjem.»
Ravn følte seg som en bartender ved stengetid som kjempet med å få de siste gjestene ut av baren.
«Hva med deg?»
«Hva med meg?»
«Du er i god form, det er lett å se at du vet hvordan du banker opp folk. Du fortalte meg at du hadde en fortid i politiet.»
«Og det er en av grunnene til at jeg ikke har tenkt å bryte loven for deg.»
«For riktig pris …»
«Den riktige prisen står på fakturaen jeg sender deg for overvåkningen og bildene.»
«Hva kjører du? Hva slags bil har du?»
«Jeepen som står oppe på kaia», svarte Ravn og nikket inn mot land.
Robert så opp mot den svarte firehjulstrekkeren. «Den gamle haugen der? Jeg kan gi deg en Cactus hvis du fikser ham.»
«Jeg har ikke spesielt grønne fingre.»
Robert ristet på hodet. «Citroën Cactus, 1,8, kjørt bare 25 000, mørkegrønn, den er din hvis du sender ham på sykehuset.»
«Nå kaster du bort både min og din tid, Robert. Og hvis jeg hører at du har latt frustrasjonene dine gå utover enten ham, kona di, barna dine eller bikkja, kommer det til å få alvorlige konsekvenser. Stikk hjem og ta deg et
bad, gå ut og drikk deg full eller hva faen som skal til for å få deg på andre tanker.»
«Er det parterapeuten som snakker igjen?»
«Nei, men hvis du vil ha et gratis råd fra en som har opplevd denne situasjonen ganske mange ganger …»
«Hva er det?»
«Vær en mann», sa han og la en flat hånd på brystet til Robert. «Tørk tårene og tenk på barna. Uansett hva du bestemmer deg for, får de bruk for faren sin. Du er helten deres, en av de bra folka. Fortsett å være det.»
Det virket som om ordene endelig gikk inn, og Robert nikket med det store, runde hodet. «OK, jeg stikker.»
Da han hadde summet seg, stakk han konvolutten i jakkelommen og presset seg sidelengs ut av sofaen. «Har du kone og barn selv?»
«Jeg har han der», sa Ravn og nikket mot Møffe, som lå og skulte på dem. «Det er mer enn nok.»
Ravn hoppet fra kaia ned på akterdekket, der han prøvde å få igjen pusten etter løpeturen. Han dro ned hetten på genseren og tørket svetten av pannen. Møffe kom logrende bort for å hilse.
«Neste gang blir du med», stønnet Ravn. «Om jeg så skal slepe deg hele veien.»
Det virket som om hunden forsto hva han sa, for den fnyste og trakk seg tilbake til kahytten.
Ravn tok en slurk av vannflasken. I løpet av det siste året, etter at han ble skrevet ut fra Riget, hadde han forsøkt å løpe fem kilometer hver dag. Det hadde i all hovedsak lyktes. Om det var mosjonen eller pillene som hadde hjulpet mest visste han ikke, men leververdiene var i hvert fall fine, og han hadde sluttet å gå til kontroll på sykehuset. Sist han var der hadde den unge legen sagt at så lenge Ravn holdt seg unna spriten, skulle nok restene av den totalt føkka leveren hans holde en stund ennå.
Ravn sjekket telefonen og konstaterte at han hadde to henvendelser fra nye mulige klienter. Økonomien hans hadde aldri vært bedre. Pressens positive omtale av et par saker han mer eller mindre tilfeldig hadde havnet midt oppi og løst, hadde vært god reklame. I løpet av det
halve året byrået hans hadde eksistert, hadde han hatt 21 saker, noe som i snitt ble 3,5 saker i måneden. Og når han tjente rundt 15 000 kroner per sak, lå dette langt over det han hadde tjent som betjent. Dessuten var arbeidet med utroskapssaker mye fredeligere enn mange av aksjonene mot MC-klubber og narkogjenger han hadde vært med på tidligere. Og bortsett fra det pinlige i å skulle filme folk som hadde sex, var jobben ganske uproblematisk.
Ravn gikk inn i kahytten og begynte å lage lunsj til seg selv og Møffe. Da han litt etter serverte leverposteien som var skåret i centimeterstore terninger, slikket Møffe på de øverste bitene og så med en bebreidende mine opp på Ravn.
«De er akkurat som du pleier å like dem. Bare spis.» Møffe snudde seg, lusket tilbake og la seg i kurven med ryggen mot Ravn.
«Det er til ditt eget beste», sa Ravn og ristet på hodet av hunden. Annenhver dag prøvde han å bytte ut leverposteien fra slakter P.E. Larsen med et lettprodukt fra SuperBrugsen, men inntil videre hadde Møffe ferska trikset hver gang. Det eneste positive var at den sporadiske sultestreiken hadde gjort et innhugg i Møffes digre vom. Men dette var et langt lerret å bleke.
Ravn tok med seg sandwichen og gikk ut på akterdekket, der det var utsikt til kanalen som lå stille i regntåken. Det var et bra liv han hadde fått stablet på beina, og problemene han hadde, var luksusproblemer. Veldig forskjellig fra hans gamle liv, som hadde vært fylt av mørke. Om ikke lenge kunne han dra til sjøs igjen. De mange utroskapssakene hadde gjort ham i stand til å kjøpe en ny motor, en original Ford Lehman på 140 HK, som Stanley, den lokale motormannen, hadde skaffet.
Så snart Stanley fikk en åpning i kalenderen, skulle han komme innom og montere den. Dette kunne bli en fantastisk sommer ute i sundet. Kanskje også lenger vekk, hvis jobben tillot det. Mobilen ga fra seg en durelyd, og Ravn tok den. Det var Mikkel, den gamle makkeren hans fra spesialenheten.
«Lenge siden», sa Ravn.
«Altfor lenge», svarte Mikkel på klingende nordjysk. «Vet du hvilken dag det er i morgen?»
«Bursdagen din?» spøkte Ravn og kjente hvor mye han hadde savnet Mikkel i løpet av året som hadde gått siden sist.
«Nei, men det føles sånn. Dommen mot Kaminsky.»
«Gratulerer», svarte Ravn og lente seg mot rekka. «Jeg kan forestille meg at det må være stort for deg.»
«Mer rart, egentlig. Men jo da, folk her inne på kammeret jubler.»
«Jeg leste at du har blitt forfremmet.»
«Ja, drapsavsnittet. Visekriminalinspektør.»
«Bra jobba. Du fortjener det.»
«Takk».
Ravn tok en bit av sandwichen. «Så nå har du blitt en vaskekte alfa», sa han med munnen full.
«Føler meg egentlig ganske malplassert, for å være helt ærlig. Dette her er noe annet.»
«De er heldige som har deg.»
«Vi får se», kom det litt trist fra Mikkel.
Ravn kastet resten av sandwichen ut i kanalen, til måkenes fryd. Han måtte gi Møffe rett i at det lettproduktet ikke akkurat var noe å slenge ræva i taket for. «Noen spesiell grunn til at du ringer, sånn bortsett fra at vi snart må ses?»
«Jeg lurte på om jeg kunne få overtalt deg til å bli med ned til byretten i morgen.»
«For å glo på Kaminsky? Ellers takk.»
«Jeg tenkte bare … jeg mener med tanke på …» Det var tydelig at Mikkel ikke fikk seg til å si ordene rett ut, så Ravn hjalp ham.
«Du mener Evas sak?»
«Ja, ikke for å grave mer i det, men …»
«Jeg har lagt det bak meg, godtatt at det aldri kommer til å bli noen oppklaring», svarte Ravn og gikk inn i kahytten.
«Det likner ikke deg.»
«Det er mitt nye jeg», sa Ravn og lo litt. «Av og til kjenner jeg ikke igjen meg selv i speilet.»
«Ja, det var som sagt ikke for å grave mer i det … det ville bare vært fint å ha deg med, for gamle dagers skyld.»
«Du høres sentimental ut, Mikkel.»
Det kom et sukk i den andre enden. «Jeg ser stadig ansiktet hans for meg.»
«Hvem sitt ansikt?»
«Eriks. Politibetjenten som Kaminsky skjøt på kloss hold foran meg. Jeg blir ikke kvitt det.»
«For noe dritt.» Ravn tørket seg om munnen med et tørk av kjøkkenrullen og så ut av sidevinduet mot kanalen. Mikkel og han var som to hjemvendte krigsveteraner. De hadde sett for mye ondskap, vært gjennom for mye dritt til at det for alvor ville lykkes noen av dem å gi slipp på fortiden. «Når er det i morgen?»
6.
Det var sent torsdag natt, og Gothersgade var full av feststemte unge folk som feiret at det nok en gang snart var fredag. Stemningen var høy blant alle som sto i små grupper foran barene og ventet på å bli sluppet inn.
«Neeeei, Anne, du kan ikke gå hjem nå», sa Line med en snøvlete stemme som avslørte at hun hadde fått tilstrekkelig å drikke.
«Jeg skal på jobb i morgen», svarte Anne mens de gikk nedover trappen foran Mini Bar.
«Det skal vi hele gjengen», sa Camilla, som kom etter dem. «Men du får bestemme selv.»
De tre jentene ålte seg forbi køen ved inngangen. Et par unge gutter, som var godt påseilt, sendte Camilla et par kjappe komplimenter. Camilla rettet scenevant på det store, lyse håret mens hun gikk forbi guttene, som ble belønnet med et lite smil fra de blodrøde leppene hennes. Anne kneppet igjen boblekåpen og hengte remmen på håndvesken, som hun hadde lånt av Line for kvelden, over skulderen.
«Bare en hårfin bitte liten drink til, vær så snill, kom igjen.» Line ga Anne et hardt kyss på munnen.
«Line, du er helt kongedrita», sa Anne og tørket leppene med håndbaken. «Jeg tror jeg går hjem.»
Det hadde vært en irriterende kveld, og det plaget Anne, nå som hun var i ferd med å si ha det. Hun hadde gledet seg til byturen med Line, bestevenninnen hennes siden barneskolen. Kvelden fikk en hyggelig begynnelse hos Line, som hadde kjøpt sushi og vin. Men da Camilla, Lines kollega fra Magasin, kom, hadde Anne umiddelbart følt seg utenfor. Hun forsøkte å henge med i samtalene, men det var vanskelig, siden de hele tiden snakket om klesmerker hun aldri hadde hørt om, utesteder hun ikke kjente til og til alt overmål om silikonpupper, leppefillers og andre kosmetiske behandlinger. Det siste i så stor grad at Anne til slutt følte at hun var sammen med en gjeng med glamourkjendiser. For faen, de var jo bare 27. WTF tenkte de på?
«Kom igjen, Anne, vi lovet jo at vi skulle møte Lemmy og kompisen hans.»
«Jeg tror jeg melder pass.» Lemmy var en fyr Camilla hadde møtt på Tinder, og under middagen hos Line hadde hun tvunget dem til å se på profilbildet av Lemmy og sixpacken hans. Sic.
«Kom igjen. Camilla sier at de er fete folk.»
Anne var av og til på Tinder selv, men hun hadde aldri turt å møte noen av dem hun chattet med.
Anne så på Camilla, som sto og sendte meldinger mens hun blåste røyk ut av trutmunnen. «Jeg synes ikke at du bør ta den restylanebehandlingen Camilla snakket om.»
«Hvor kom det der fra?» Line så overrasket på Anne. Anne trakk på skuldrene. «Jeg synes du er pen som du er.»
«Men det var jo bare prat, Anne, kom her», sa Line og lo mens hun slo armene om henne. «Du er den søteste venninnen som finnes, vet du det?»
Anne merket at hun ble rørt.
«Hvis dere kan bli ferdige med lesbinga snart, kan vi kanskje stikke bort på The Duke. Jeg har tekstet dørvakten, men det må skje NÅ, hvis vi skal unngå å stå i kø.»
«My Oh My» sang Aqua i den stappfulle klubben, der fargede spotlights og en enorm diskokule over dansegulvet sørget for at det ikke var noen tvil om at dette var en vaskekte 90-tallskveld. Fra nå av ble kvelden bare bedre. I takt med de mange drinkene, følte Anne seg mindre og mindre utenfor. Sammen med Line fikk hun danset seg gjennom alle de gamle landeplagene. På et tidspunkt, da «Boombastic» var i gang, kom det en fyr med hestehale og begynte å danse med henne. Anne danset de neste par låtene med fyren, som het Steffen. Han luktet sennep og sprøstekt løk, som om han nettopp hadde vært innom pølsevognen i Gothersgade. Hvilket ikke nødvendigvis var noe negativt i Annes bok. Etter at de hadde danset, hadde Steffen spurt om de skulle dra et annet sted. Hun hadde avvist invitasjonen høflig, men likevel utvekslet telefonnummer med ham.
Et par timer senere, da klokken var blitt halv tre og Anne kom tilbake fra toalettet, fant hun verken Camilla eller Line. Hun syntes det var merkelig at Line ikke hadde sagt ha det, og hun ble bekymret for henne. Hun gikk en kjapp runde i den halvtomme klubben mens hun sendte en melding, uten at Line svarte. Anne holdt på å gi opp da hun til slutt fant Line, i full sving med å kline med Lemmys venn Andreas.
«Line, skal vi ta en drosje hjem sammen?» spurte Anne. «Hva sier du, blir du med?»
Line rev seg løs et kort øyeblikk. «Jeg tror at jeg blir her litt til. Kan vi ikke bare snakkes i morgen?»
En kjapp klem senere var Anne alene på vei ut for å hente boblekåpen sin i garderoben.
I Gothersgade kjempet folk om de få ledige drosjene som kom forbi. Anne ga opp å finne en og bestemte seg for å prøve lykken lenger ned i gaten. Men da hun kom til neste kryss, la hun merke til en stor gruppe gutter som sto foran pizzarestauranten rett frem. Anne hadde ikke lyst til å gå forbi dem, så hun gikk isteden nedover Grønnegade. De mange drinkene hadde gjort henne susete, og spaserturen gjennom Indre By føltes bra. Hun ville prøve å få tak i en drosje rundt Vesterport, og hvis ikke det lyktes, var det alltids nattbussen på Rådhuspladsen. Den ville få henne nesten hele veien hjem til Vigerslev Allé. Hun merket at hun var sulten og begynte å se etter et sted som var åpent. En pølse eller et stykke pizza hadde gjort underverker og sikkert også hjulpet mot den verste bakrusen i morgen. Hun kom ned til Pisserendekvarteret, der hun visste at det var et pizzasted som hadde fantastisk pizza. Men hun kunne ikke huske i hvilken gate stedet lå. Da hun kom til hjørnet av Studiestræde og Larsbjørnsstræde, så hun at det kom lys fra en av butikkene, og husket at det var der pizzasjappa lå. Hun begynte å gå nedover den forlatte gaten. Litt lenger borte sto det en mann i tømmerhoggerskjorte og fomlet med en tykk bunke morgenaviser.
«Kunne du hjulpet meg litt?» sa mannen og smilte gjennom skjegget. «Jeg sliter litt med den her.» Han løftet
armen han holdt avisene med, og viste at underarmen var i gips.
«Ja, hva skal jeg gjøre?»
«Hvis du holder bunken mens jeg får fisket frem nøkkelen, så er du en engel», sa han og blunket til henne. Han hadde vennlige øyne, tenkte Anne og sa: «OK.» Mannen la avisene i armene hennes og slo seg på lommene med den friske hånden for å lete etter nøkkelen. Da han ikke fant den, dyttet han opp skyggen på baseballcapsen og trykket ansiktet tett inn mot sideruten. «Å nei», sa han og snudde capsen. «Hvor dum går det an å være? Nøkkelen sitter gud hjelpe meg i tenningen.» Han ristet på hodet over seg selv.
«Har du låst deg ute?»
«Ser sånn ut. Med mindre sidedøren er åpen. Kan du prøve?»
Anne snudde seg og trykket håndtaket ned. Døren gled opp på vidt gap og hun så inn i mørket. «Men hvordan vil du …» Mer rakk hun ikke å si før mannen slo henne i hodet med gipsen. Det voldsomme slaget fikk beina til å svikte under henne, og hun mistet avisene og håndvesken på bakken. En kraftig dytt sendte henne inn i varebilen, der hun landet tungt på gulvet. Døren ble smekket igjen, og hun befant seg i stummende mørke. Hun kunne smake blodet som rant fra det åpne såret i tinningen. Hun prøvde å reise seg, men beina ville ikke lystre.
«Hjelp», stønnet hun halvkvalt og kravlet mot sidedøren. Hendene hennes lette i mørket etter håndtaket, men hun fikk bare tak i polstringen på veggene. Anne hørte døren til førerhuset bli lukket og motoren starte. Desperat lette hun i lommene etter mobilen, men husket at hun hadde lagt den i vesken. Hun lette over madrassen
med hendene, helt til hun innså at hun hadde mistet den utenfor. Bilen ble satt i bevegelse, og en svak lampe i taket ble tent. Fra høyttaleren over henne begynte Metallica å spille «Enter Sandman». Anne så seg med panikk rundt i det trange lasterommet, som var polstret fra gulv til tak med skumgummimadrasser. Foran henne hang det fire kjettinger og raslet mot hverandre, og på madrassen under kjettingene så hun en størknet blodpøl. Hun begynte å skrike og hamret hendene mot siden av varebilen. Men ropet om hjelp druknet i den tykke polstringen og den tunge metal-musikken som ble høyere og høyere.
Det var mye politi foran tinghuset på Nytorv, der bevæpnede betjenter holdt vakt i morgentåken som hang tungt over plassen. Ravn passerte betjentene og fortsatte inn i inngangshallen, der han stilte seg i kø ved sikkerhetskontrollen. Det var ikke godt å si om det var de lange skjeggstubbene eller den svarte, slitte skinnjakken som fikk vaktene til å følge litt ekstra godt med, men til tross for at han hadde gått gjennom metalldetektoren og fått jakken skannet, ransaket de ham likevel.
«Ravn!» var det noen som ropte blant dem som sto foran døren til rettssal 1.
Ravn tok på seg skinnjakken igjen og fortsatte bort til Mikkel. «Godt å se deg», sa Ravn og slo armene om ham. «Du ser bra ut», sa Mikkel og målte ham med blikket. «Har du begynt å løfte?»
«Løper og spiser havregryn», svarte han. Mikkel hadde til gjengjeld lagt seg ut siden de så hverandre sist. Minst ti kilo, som hadde samlet seg som en diger bakt potet rundt magen.
«Går det bra? Jeg mener … med hele greia?» spurte Ravn på vei inn gjennom døren.
«Ja da, det går helt fint», sa Mikkel avvæpnende, som om han ikke ville vise følelser her blant alle kollegene. «Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg i går.»
De fulgte med strømmen og satte seg på en av de bakerste publikumsrekkene i den fulle rettssalen. Blant de fremmøtte, som besto av betjenter på den ene siden og Kaminskys folk på den andre, hersket det en fiendtlig stemning, som mellom to grupper casuals som bare ventet på en sjanse til å begynne å denge løs på hverandre.
«Det ser ut til at omtrent halve politistyrken har tatt fri for å se Kaminsky få dommen», sa Ravn.
Mikkel nikket. «Alle håper at han skal overta den gamle cellen til Palle Sørensen, du husker han politimorderen, og at de kaster nøklene.»
Blant de fremmøtte betjentene så Ravn uten særlig stor gjensynsglede et par av sine tidligere kollegaer. Han la merke til hvordan Brask, den gamle sjefen hans fra Station City, vekslet et par ord med sin protesjé Dennis Melby, en ond kødd på steroider som Ravn aldri hadde likt. Skulle man dømme etter blikket, var det ikke særlig pene ting som ble sagt.
Mikkel så på klokken. «De er sent ute, kanskje Kaminsky har laget problemer igjen.»
«Ja, kanskje.»
«Visste du at Kaminsky under det første rettsmøtet satte en kulepenn i øyet på den oppnevnte forsvareren sin? Og at han har bitt øret av en fengselsvakt?»
Ravn ristet på hodet.
«De har måttet sette maske på Kaminsky hver gang han skulle flyttes. Skikkelig Hannibal Lecter-vibe.»
«For en sjuk jævel.»
Ravn så på de østeuropeiske gjengmedlemmene lenger borte. De fleste av dem hadde tatoveringer på armene, halsen og til og med i ansiktet, med symboler på forbrytelsene de hadde begått. Dette var en eldgammel russisk tradisjon blant gangsterne, båret med stolthet. Da Ravn jobbet i spesialenheten, hadde han han satt seg inn i hva de forskjellige symbolene sto for, hvem som var tyver og hvem som var mordere. Tanken på at Evas morder kunne sitte blant dem, streifet ham, selv om den var absurd. Hvem det nå enn var som hadde stått bak innbruddet, som hadde kostet kjæresten hans livet for mer enn fire år siden, så var han for lengst forsvunnet. Og selv hvis Kaminsky, som den bakmannen han nå engang var, visste hvem gjerningsmannen var, hadde han inntil videre forholdt seg taus. Akkurat som i forbindelse med alle siktelsene han var konfrontert med. Inkludert den der en ung betjent hadde stått i veien for ham og fått hodet blåst i filler.
«Jeg vet hva du tenker», svarte Mikkel. «Og nei, det er ingen av dem.»
«Jeg tenkte ikke på det.»
«Så hva var det du glodde på da? Hun der?» Han nikket mot den slanke kvinnen i Chanel-drakten som satt blant Kaminskys folk sammen med sine to små døtre og hadde forskanset seg bak et par store solbriller. «Ivona Kaminsky. Hun har du verken råd eller lyst til å komme i nærheten av. Selv om hun snart blir ledig.»
Ravn ristet på hodet. «Jeg visste ikke at Kaminsky hadde kone og barn. Han virker liksom ikke helt som familietypen.»
«Nei, det er vel bare for å få den jævelen til å virke litt mer menneskelig.»
I det samme gikk døren til rettslokalet opp, og Kaminsky ble eskortert inn i salen av fire betjenter. Han virket liten i forhold til de svære politibetjentene i kamputrustning, men på ingen måte kuet. Med smidige bevegelser og vuggende ganglag minnet han om en proffbokser på vei inn til sitt livs største kamp. Han la hodet litt over på siden, så det svarte, skulderlange håret bølget, for så å løfte de sammenlenkede hendene i en hilsen til gjengen sin, som brøt ut i jubel. Da han passerte kona, tok hun av seg brillene og sendte ham et smil, som han gjengjeldte med et slengkyss til henne og jentene. Betjentene førte Kaminsky bort til plassen hans, der tre advokater ventet, og låste opp håndjernene. To av betjentene ble stående i nærheten, parate til å gripe inn, hvis Kaminsky skulle prøve seg på noe. Øyeblikket etter reiste salen seg for fagdommerne og meddommerne som kom inn.
Rettsmøtet begynte, med kun noen få anmodninger til Kaminskys folk om ikke å komme med tilrop. I forhold til de tidligere rettsmøtene, der det hadde oppstått håndgemeng med påfølgende bortvisninger, kunne dette betegnes som usedvanlig rolig. Etter aktors prosedyre, og etter at Kaminskys forsvarer, Henning Iversen, hadde talt hans sak, ga retten ordet til Kaminsky, som reiste seg. Han strøk seg over det svarte fullskjegget og kneppet den øverste knappen på den mørke Armaniblazeren. «Som advokaten min har forklart, handlet jeg utelukkende i selvforsvar», sa han med aksent. «Jeg visste ikke at det var politiet som stormet den fredelige og lovlige kulturforeningen min. Jeg kunne ikke se noen grunn til hvorfor de skulle gjøre det», sa han og trakk på skuldrene. «Jeg er bare en helt vanlig forretningsmann. En mann som passer på seg selv og familien sin. Det var
ikke meg som bar våpen. Det var ikke meg som søkte døden. Hendene mine er som samvittigheten min: helt rene.» Han løftet teatralsk de bleke hendene sine og snudde seg halvveis mot politibetjentene bak seg på tilhørerrekkene. Provokasjonen holdt på å forårsake en reaksjon fra betjentene, men de besinnet seg. Kaminsky sendte dem et smil og kneppet opp blazeren før han satte seg igjen.
«Jævla løgner», hvisket Mikkel til Ravn. «Selv om det med pistolen for så vidt stemte. Svinet brukte Eriks egen tjenestepistol til å henrette ham med.»
«Det gjør det bare enda mer overlagt», svarte Ravn. «Han blir garantert bura inn.»
«For faen, det håper jeg virkelig», svarte Mikkel og så bekymret mot meddommerne.
Mot slutten av ettermiddagen var dommen over Kaminsky klar. Den ble avsagt uten nøling av hoveddommeren, den middelaldrende dommer Clemmensen, kledd i mørkeblå kappe. Dommerne hadde sett helt bort fra forsvarets argumentasjon for selvforsvar. Isteden la de vekt på de mange vitneutsagnene fra politibetjentene som hadde deltatt i aksjonen mot Kaminskys illegale spilleklubb. Betjenter som med egne øyne hadde sett ham drepe kollegaen. Når det gjaldt de andre anklagene om organisert menneskehandel med kvinner, ulovlig spillvirksomhet, narkotikasmugling og -videresalg, vold, utpressing, frihetsberøvelse og omfattende heleri, ble Kaminsky dømt skyldig i samtlige forhold. Til tross for Kaminskys avstumpede og avvikende oppførsel fant retten ham strafferettslig tilregnelig og dømte ham til forvaring på ubestemt tid etter straffelovens paragraf 70.
Kaminsky så bort mot hoveddommeren og deretter på den nærmeste av advokatene sine, en spinkel og tynnhåret mann i altfor stor dress. «Hva er det han prater om, Henning? Hvor mange år er det?» Advokaten prøvde å si noe, men Kaminsky avbrøt ham med en håndbevegelse og så opp på dommer Clemmensen. «Hvor mange år gir du meg, for faen?»
Clemmensen lente seg frem mot mikrofonen. «Jeg må be deg om å tiltale retten med respekt.»
«Jeg spør deg bare om hvor mange år? Det er et enkelt nok spørsmål.»
«Retten har idømt deg forvaring på ubestemt tid. Det vil si til du ikke lenger vurderes som en fare for samfunnet.»
Kaminsky snudde seg mot de tre advokatene sine som alle så ganske utilpass ut. «Hva faen er det for en jævla homostraff?»
«Vi … vi anker, selvfølgelig», stammet Henning Iversen frem.
«Bare drit i det der, dere har sparken hele gjengen.»
Kaminsky tok tak i den blanke kulepennen som lå foran ham på bordet. Alle de tre advokatene rykket bakover i stolene, og de to betjentene som sto vakt, kom løpende. Kaminsky var kjapt oppe og sendte stolen sin med et hælspark mot den ene betjenten. Da den andre prøvde å strekke seg etter Kaminsky, plantet han kulepennen i skulderen på ham. Det stoppet ikke betjenten. Han kastet seg frem mot Kaminsky, som landet på bordet med betjenten over seg. Kaminsky fyrte av en rekke slag mot betjentens nyreregion, men den skuddsikre vesten blokkerte dem.
Halve rommet hadde reist seg, og de første av Kaminskys menn kom ham til unnsetning. De begynte å
ta tak i betjentene, noe som fikk tilhørerne fra politiet til å reagere.
Sekunder etter fløy stoler og andre møbler gjennom luften i takt med at masseslagsmålet vokste. Mikkel hadde tatt av seg jakken og kastet seg ut i kampen. Ravn skulle til å følge etter, da han midt blant alle som sloss fikk øye på Kaminskys kone og de to små jentene. Jentene gråt mens moren prøvde å beskytte dem. Det var bare flaks at det så langt ikke hadde skjedd noe med dem. Ravn kom seg ut fra der han satt og gikk opp midtgangen mot dem. En skallet mann med tatoveringer på hodet og en overkjeve full av gull kom løpende. Han langet ut etter Ravn, som dukket og fulgte opp med et albueslag som traff mannen rett i kjeven og sendte ham i gulvet.
«Kom», sa Ravn til Ivona Kaminsky, «jeg skal hjelpe dere ut.» Ravn tok den ene jenta i hånden. Ivona nølte et kort øyeblikk, men en stol som fløy gjennom luften rett ved, fikk henne til å følge etter Ravn sammen med jentene.
Da de kom ut i gangen, ble de møtt av tungt bevæpnede betjenter som stormet gjennom sikkerhetskontrollen mens metalldetektorene hylte.
«Vi går ned her», sa Ravn til Ivona og viste vei gjennom den trange korridoren som førte bort mot trappen.
Nede i kjelleretasjen luktet det varm mat fra kantinen, og det var som om lydene fra slagsmålet over forsvant. Ravn slapp hånden til den lille jenta, og hun løp fort bort til moren. Han så på dem for å sjekke om de hadde blitt skadet, men det virket som om alt sto bra til. «Går det bra med dere?» spurte han for sikkerhets skyld.
«Ja, det går fint», svarte Ivona med østeuropeisk aksent og strøk jentene over håret. Hun var uvanlig vakker i lyset fra kjellervinduene, og Ravn tok seg selv i å stirre på henne.
Ivona rakte frem en spinkel hånd med velpleide negler.
«Tusen takk for hjelpen … hva heter du?»
«Bare Ravn», sa han og hilste.
«Ivona», svarte hun og takket ham nok en gang.
«Er det noe mer jeg kan gjøre?»
«Ellers takk, vi greier oss.» Hun snudde seg mot jentene.
«Kom», sa hun og fulgte dem bort mot toalettene.
Ravn ble stående og se etter henne. Det var vanskelig å forestille seg en kvinne som henne sammen med et monster som Kaminsky.
Det var ganske slapp stemning på den halvfulle parkeringsplassen under Fisketorvets kjøpesenter. Fra høyttalerne over de 500 plassene kom det en rolig bossanova som ble avspilt for å skape en trygg følelse for gjestene. Ut av svingdøren til kjøpesenteret kom en mann i tømmerhoggerskjorte gående med en tung plastpose fra Silvan og et pappkrus med svart kaffe. Han gikk til side for et eldre ektepar som var på vei inn med handlevognen sin, og de smilte vennlig tilbake. Han fortsatte ned langs rekkene med biler, mens lyden fra de kraftige motorsykkelstøvlene hans ble reflektert fra betongveggene. Han pustet inn lukten av eksos og brent gummi som hang i luften, mens han så på de grønne og røde pærene over parkeringsplassene som viste om plassen var ledig eller ikke. Det var noe særegent over dette stedet, det hadde sin egen estetikk, som riktig nok ble skjemmet av den skrekkelige musikken de spilte. Da han kom frem til den borterste enden, der den rustflekkede, hvite Transporteren hans sto, kastet han fra seg det tomme pappkruset og så på speilbildet sitt i speilfilmen som dekket bakruten til lasterommet. Med capsen, det kraftige skjegget og tømmerhoggerskjorten følte han at
han liknet på en vaskekte håndverker. Kanskje en tømrer?
Han åpnet en ny knapp i skjorten, så tatoveringen med det brennende hjertet på brystet ble synlig. Han vinket mot speilbildet sitt og inn til grisungen, som han visste hang i lasterommet og så på ham.
Da han åpnet sidedøren, som vendte inn mot muren, slo lyden av «Rotator» fra Dizzy Mizz Lizzy mot ham.
Han nikket til rytmen mens han gikk inn og smekket døren til det trange rommet etter seg. Det var glovarmt her inne, og lukten av blod, urin og oppkast skar i nesen.
En besk lukt av angst.
«’Rotator’ er fremdeles et av de beste albumene deres, spør du meg», sa han og satte plastposen fra seg på gulvet.
Han dyttet borti den nærmeste av kjettingen. Foran ham roterte grisungen. Et skrikende dyr som hadde strittet voldsomt imot da han hadde festet armene og beina i kjettingene, men nå hang det hjelpeløst med buken over madrassen. Han betraktet de dype flengene som tapetkniven hadde etterlatt på den bleke, fyldige kroppen da han skar klærne av den. Han strammet halsbåndet så kroken som satt i neseborene tvang hodet bakover og dyttet underbuksen, som han hadde kneblet dyret med, lenger inn i gapet. Det var ikke fordi han fryktet at noen ville høre skrikene fra dyret når han satte i gang, for lasterommet var fullstendig lydisolert. Det var mer fordi han ikke lenger orket å høre på hylingen og de ustoppelige bønnene om å slippe fri. Grisungens vettskremte blikk og lukten av dyret pirret ham voldsomt.
«Grisunge. Er du ikke spent på hva jeg har kjøpt?» Han satte seg på huk og tok frem esken med spikerpistolen. «Rotator, you can’t beat me, Rotator, take it easy», sang han med, mens han åpnet esken og kastet
bruksanvisningen over skulderen. Han veide den digre, gule DeWalt-spikerpistolen i hånden og klikket det medfølgende litiumbatteriet, som var halvt ladet opp, fast i bunnen av håndtaket. «Ekspeditøren fortalte meg at DeWalt-en her er noe av det beste man kan kjøpe. Slagordet deres er ‘Guaranteed Tough’. Han selv kalte dette for ‘Rolls-Roycen innen elektriske verktøy’.» Han trakk på skuldrene. «Men for 5000 kroner burde man vel også kunne forvente en viss kvalitet, eller hva sier du, grisunge?»
Han kunne se på dyrets voksende pupiller og den økte pustefrekvensen som sendte snørr ut gjennom trynet, at det begynte å danne seg et bilde av hva som snart skulle skje. «Ikke at jeg tror jeg ville sett forskjell på en dyr og en billig modell. Gudene skal vite at jeg ikke er noen fagmann», sa han muntert og ristet på hodet. «Det eneste jeg var ute etter da jeg sto oppe i butikken, var den kraftigste batteridrevne modellen. Det er ikke så farlig for meg hvor mange spiker greia kan spytte ut i sekundet, for jeg har god tid, men effekten, den er viktig. Og vet du hvorfor?» Han smilte skjelmsk. «Fordi det er den som avgjør hvor langt inn du kan skyte spikrene og hvor store spikre du kan bruke», sa han og hevet øyebrynene. «Og som vi alle vet: Størrelsen betyr noe, også når det gjelder den edle kunst å slå inn spiker.»
Han gravde i esken med de galvaniserte 90 millimeter lange spikrene og tok opp en av dem. Som barn hadde han alltid likt å bruke hendene, og det var metallsløydlæreren Lasse som på mange måter var skyld i at han hadde beholdt interessen som ung, og nå som voksen. Sløydlæreren med de spesielle lystene.
Han stakk spikeren halvveis inn i munnen og smakte på den, mens han rullet den mellom fingrene som en slikkepinne. Den beske smaken gjorde ham opphisset, og han begynte å lade magasinet som satt forrest på spikerpistolen. Mens han holdt på med dette, ble Dizzy
Mizz Lizzy avløst av Mercyful Fate og deres «Listen to the Bell». Han smilte og lyttet til teksten, som handlet om undergang. Han hadde alltid hatt en svakhet for både
Mercyful Fate og King Diamond, Vestegnens ukronede heavy metal-konger. Vokalisten var en mann som var forut for sin tid og aldri hadde fått den anerkjennelsen han fortjente.
Han skrudde av sikringen på spikerpistolen og siktet mot ansiktet hennes. Anne kastet seg rundt i kjettingene, som skar seg dypt inn i håndleddene og anklene. Med feiende bevegelser fulgte han henne med pistolen, inntil han rettet den mot bakdøren og fyrte av. Det kom et brak da han traff døren. Han lo begeistret og krøp ned til den for å se hvor dypt spikeren hadde gått inn. «Nei for faen du kødder!» utbrøt han da han så at spikeren bare så vidt stakk ut av polstringen. Han prøvde å trekke den ut, men den satt for godt fast i sponplaten bak. «Det må være første gang en selger ikke bare sier masse dritt. Dette er virkelig Rolls-Roycen», sa han og snudde seg. Han hevet pistolen og siktet mot Anne.
«Guaranteed Tough», gjentok han for seg selv og trakk av.
