Den tause fuglen by Kagge Forlag

DEL 1

«JEG SA JO at dere skulle slutte med det der!»

Den sinte mannsstemmen fikk John til å ta blikket fra fotballbanen. I skråningen opp mot skogen gliste to lyslugger mot det han gjettet var faren deres i en oransje caps. Guttene hadde steiner i hendene og fortsatte ubekymret å kaste blink på et fuglereir i en av bjørkene. John ristet på hodet. Hvis han hadde ignorert faren sin på den måten, hadde det endt med en ørefik og husarrest.

Han lot de uoppdragne ungene være og konsentrerte seg om kampen igjen. Hjemmelaget Grums IK møtte Karlstad-jentene i Qbik, og det var fortsatt målløst.

Nicole fikk ballen og driblet seg fremover på motstanderens banehalvdel. Nå hadde hun bare to Grums-forsvarere mellom seg og keeperen. Hun gjorde en dragning mot høyre og fikk løsnet et brukbart skudd som smatt like utenfor stolpen. Skuffet sank hun ned på kne og begravde ansiktet i hendene.

«Bra forsøk, Nicole! Neste gang sitter den,» ropte treneren fra benken.

Nicole kastet et blikk mot John ved sidelinjen. Han nikket oppmuntrende, og hun kom seg på føttene igjen. De tynne beina gikk som virvlende trommestikker når hun sprang over gressmatta.

John likte å se niesen spille fotball. Det var noe i blikket hennes som endret seg da. En plutselig selvtillit som forvandlet henne til en annen. Eller til seg selv, tenkte han. Den hun egentlig var. En frisk og glad niåring med appetitt på livet.

Det var åtte måneder siden faren døde, og savnet etter ham var fortsatt stort. Bortsett fra akkurat her. På banen var det som om ingenting annet eksisterte enn ballen og målet den skulle skytes i.

John rettet på de mørke solbrillene som hadde glidd ned på nesen. Etter drøyt tjue år i USA hadde han glemt hvor nådeløst det nordiske lyset kunne være i sommerhalvåret. Tidlig hver morgen fant solstrålene veien inn gjennom panoramavinduene i leiligheten og vekket ham. Firmaet som hadde lovet å sette opp blendingsgardiner, hadde allerede utsatt datoen for leveransen to ganger. Hvis de ikke kom neste uke, skulle han true med å pusse økokrim på dem.

«Unnskyld, men du er politi, ikke sant?»

John så på kvinnen som hadde kommet bort til ham. Hun var moren til en av jentene på laget.

«Ja, det stemmer,» sa han.

«Det er noe jeg tror du burde se.»

Kvinnen gikk foran ham oppover skråningen uten å vente på svar. John fulgte etter mellom de tomme piknikteppene. Han hadde vært så opptatt av kampen at han ikke hadde lagt merke til at spillernes familier hadde forlatt kaffetermosene og samlet seg i en ring oppe ved skogbrynet.

«Hva er det som har skjedd?» spurte han da de nærmet seg klyngen.

Som vanlig følte han seg overpyntet i den grå dressen blant alle treningsdraktene. Det var en vanlig torsdag i slutten av mai, og klokken var ikke engang fem om ettermiddagen. Likevel hadde visst folk rukket å skifte etter jobben før de kom seg hit.

«Fuglereiret,» sa kvinnen og pekte mot den høyreiste bjørka. «Det falt ned.»

En av ryggene i veggen av mennesker snudde seg. Det var mannen med den oransje capsen.

«Rampungene mine kastet stein på det,» sa han. «Er det du som er politimannen?»

John nikket.

Capsen flyttet seg og slapp ham fram. På bakken satt en gråhåret dame på huk ved en haug av sammenflettede kvister. Mellom tommelen og pekefingeren holdt hun en desimeterlang, gulnet gjenstand, litt tykkere enn en kulepenn.

John tok av seg solbrillene.

«Hva er det?» sa han.

«Et bein,» sa dama med lav stemme. «Fuglen må ha brukt det som byggemateriale. Men det er litt merkelig.»

«Ok,» sa John og ventet på en fortsettelse.

Dama så utilpass ut.

«Vi vet ikke hva slags dyr det kommer fra,» skjøt capsen inn. «Lena jobber som veterinær, og selv er jeg ivrig jeger. Men her må vi melde pass, begge to.»

«Det er kanskje blitt ødelagt av vær og vind,» foreslo John.

«Nei, det vil jeg ikke si,» sa dama.

Hun reiste seg og rakte fram hånden. John gikk nærmere og studerte beinet. Strukturen på overflaten var intakt, og det så ikke ut til å ha forvitret nevneverdig.

«Jeg er ikke sikker på at det er fra et dyr,» sa hun.

John så mistroisk på henne.

«Så du tror det kommer fra et menneske? Er det sånn å forstå?»

«Jeg er veterinær, ikke osteolog,» sa hun. «Men jeg synes faktisk at beinet burde overleveres til politiet for undersøkelse.»

Alles blikk ble rettet mot John. Det dama påsto, lød virkelig helt borti veggene. Han kunne allerede høre latteren i kafferommet når kollegene på politistasjonen i Karlstad spurte ham hvordan det gikk med drapet på Bambi. Samtidig kunne han ikke se bort fra autoriteten i stemmen hennes. Hun lot til å vite hva hun snakket om.

«Jo da, jeg kan ta det med til teknikerne våre,» sa han.

En mann med hund rakte ham en plastpose. John tredde den på seg som en hanske, tok imot beinet fra veterinæren og lukket posen med en knute.

I neste øyeblikk hørtes et skingrende brøl fra jentene på banen.

John snudde seg raskt.

Ballen lå i hjemmelagets målnett, og ved sekstenmeteren hevet Nicole armen i en seiersgest.

VAKTSKIFTET UTLØSTE EN kortvarig, men intens aktivitet på Gruvöns personalparkering. Torgny Hammarström nikket til kveldsgjengens velkjente ansikter. De var på vei inn gjennom porten, han var på vei ut.

Tre skift. Døgnet rundt. Året igjennom.

Bruket er som en evighetsmaskin, tenkte han. I den ene enden ble råvaren matet inn – massevirke fra skogen – og i den andre kom sluttproduktene ut: papir og kartong.

Torgny husket sin første arbeidsdag. Han var nitten år gammel og kom rett fra gymnaset. Den morgenen hadde moren pakket to matbokser – en til ham og en til faren. På Gruvön var han guttungen til Ivar. Og at han hadde store sko å fylle, gjorde kollegene klart for ham helt fra starten.

Så fort Ivar var utenfor hørevidde, fortalte de om bragdene hans som formann for fagforeningens avdeling 96. Hvordan han hadde gått inn på kontoret i arbeidsklær og driti på ledelsens toaletter når det var tette avløp i arbeidergarderoben. Og hvordan han truet med vill streik hvis ikke ansatte med mer enn tretti tjenesteår fikk fem dagers ekstra ferie utover tariffavtalen.

Da faren døde for åtte år siden, hadde arbeidskameratene holdt ett minutts stillhet for å hedre ham. Ferien for arbeidsveteraner fantes fortsatt. I år planla Torgny å bruke de ekstra fridagene til å skifte ut gulvet på verandaen.

Han satte seg i bilen og vred om nøkkelen. Enda han hadde skiftet ut alle tennpluggene, ville ikke Volvoen gå rent på tomgang. Han ga gass så den ikke skulle dø, og satte bilen i gir. Skranglekassa rykket til, og han kjørte ut fra parkeringen.

Nesten alle kollegene tok til venstre, det var veien som gikk under E18 og førte inn til Grums. Selv svingte han til høyre,

10 2.

bort fra tettstedet og opp mot Ålvikshöjden. Seksten identiske eneboliger, høyt beliggende på en odde og jevnt fordelt på begge sider av områdets eneste gate. Torgny hadde bodd der siden han ble født, og kjente igjen hvert eneste tre på veien hjem.

Da han hadde kjørt de knappe to kilometerne gjennom barskogen, senket han farten. Beatrice var som vanlig ute i hagen og sto bøyd over bedet på forsiden av huset. Knasingen fra dekkene mot den gruslagte oppkjørselen fikk henne til å rette ryggen og snu seg. Hun hadde en bukett med tulipaner i den ene hånden og en hagesaks i den andre. Det rødlette, lokkete håret var løst, og hun hadde allerede tatt på seg kjole.

Torgny steg ut av bilen og gikk bort og kysset henne lett på kinnet. Huden var solvarm og duftet av den parfymen hun hadde ønsket seg til jul.

«Du lukter svette,» klagde hun og skjøv ham fra seg. «Kom deg i dusjen nå, vi skal være hos søsteren din om et kvarter. Jeg har hengt fram en ren skjorte i gangen.»

«Ingen fare, vi rekker det,» sa han og tok trappa til ytterdøra i to lange klyv.

På badet slengte Torgny klærne i skittentøyskurven og gikk inn i dusjkabinettet. Han skrudde på vannet og skylte bruket bort fra kroppen, såpet inn hendene og strøk seg over den flate magen. Noe vaskebrett kunne han ikke skryte på seg, men han var likevel i bedre form enn de fleste jevnaldrende kollegene. Jobben som prosessoperatør var stillesittende, og da gikk det ikke an å spise som en tømmerhugger. Sjampoen hoppet han over. Elvislokken hadde alltid vært Torgnys sterkeste kort, og den var vanskeligere å få til med nyvasket hår.

Da han hadde tørket seg, viklet han håndkleet rundt livet og gikk for å ta på seg skjorta. Det var merkelig, men etter alle disse årene gjorde vissheten om at Beatrice ventet der ute i hagen, ham helt varm i brystet. Mens de andre damene i nabolaget så mer slitne ut for hvert år som gikk, ble kona hans bare vakrere.

Som en vin som modnet til fullkommenhet.

Ordene var ikke hans egne, men et bilde som en av talerne i Torgnys femtiårslag hadde brukt for å beskrive henne. Festen var blitt holdt i Ålvikhöjdens forsamlingslokale for et par år siden, og hele gata hadde vært der. Selv om det var han som fylte år, handlet de fleste talene om Beatrice. Eller rettere sagt om hvor flaks Torgny hadde hatt som kapret henne.

Etter en spesielt innsmigrende hyllest hadde hun reist seg og ropt: «Det er jo jeg som var så heldig å få gifte meg med Torgny!»

Gjestene lo høflig. Men enig med henne var det nok få som var. Ikke engang Torgny selv. Han var fullt klar over at Beatrice egentlig var for god for ham.

I sitt stille sinn protesterte han likevel på at han skulle ha hatt flaks som klarte å få henne på kroken. Beilingen hadde vært preget av en målbevissthet som han ellers ofte manglet. Han hadde vært mer tålmodig enn de andre frierne, og det hadde betalt seg. Til og med Ivar – som stort sett himlet med øynene over de jentene Torgny inviterte hjem – hadde uttrykt sin tilfredshet. «Henne skal du holde godt fast på,» hadde han sagt allerede etter den første søndagsmiddagen.

Torgny rykket til da ytterdøra gikk opp. Beatrice kom inn i gangen, la hagesaksa på det lille bordet under speilet og pekte på klokken sin.

«Ja, jeg vet det,» sa Torgny. «Jeg skal bare slenge på meg resten av klærne.»

Han snudde seg og gikk oppover trappa til soverommet.

«Du har knept på skeiva,» ropte hun etter ham.

Torgny stoppet og kikket ned på skjorta. Beatrice hadde rett, knappene var i utakt med hullene.

«Jeg fikser det,» sa han og tenkte på farens ord igjen.

Henne skal du holde godt fast på.

Han hadde fulgt Ivars råd – og det hadde han tenkt å fortsette med.

JOHN SKJØV UNNA den tomme pappkartongen. Pizzaen var den tredje på en uke, og det var minst to for mye. Nicoles inntog i hverdagen hadde ødelagt rutinen med hentemat fra tapasrestauranten i nabohuset. Nå var den pikante pølsa og blekkspruten erstattet med en endeløs rekke deigbunner med strimlet skinke og ananas.

I morges hadde John kjent hvordan buksene strammet om livet, og bestemt seg for å sette en stopper for galskapen. Likevel hadde han ikke klart å si nei da niesen ville feire seieren mot Grums. Etter et kort stopp på politihuset hadde de fortsatt til pizzeriaen på Romstadsvägen og tatt med seg nok en hawaii hjem.

Nicole tygde frenetisk med munnen åpen og blikket festet på nettbrettet. Banningen når den animerte ballongen ikke ville følge bevegelsene hennes på skjermen, var de eneste ordene hun hadde ytret i løpet av hele måltidet.

«Du er for klissete på fingrene,» sa John og ga henne rullen med tørkepapir.

Han reiste seg fra fruktkassa som gjorde nytten som stol ved det slitne slagbordet. Eieren av aksjeleiligheten John leide, var en sann bohem. Leiligheten lå helt øverst, i tjuende etasje, i et nybygd hus på Bryggudden. Den var sannsynligvis en av Karlstads dyreste, men hadde møbler som like gjerne kunne ha stått i et hospits i Bronx.

Planløsningen var like eksentrisk som innredningen. To hundre kvadratmeter uten innervegger. Det gigantiske rommet, eller atelieret, som det hadde stått i annonsen, hadde lysinnslipp fra alle fire himmelretninger. De eneste oppbevaringsplassene var to garderobeskap som John hadde satt inn selv da han ble lei av å ha klær hengende overalt.

13 3.

Han vred av korken på ølen han hadde tatt fra kjøleskapet, og smugkikket på Nicole. Jenta var så energiløs. Det meste hun gjorde eller sa, skjedde liksom på en slags autopilot. De eneste gangene hun våknet av dvalen, var når hun fikk en fotball foran føttene.

Ærlig talt visste han ikke hvordan han skulle hanskes med henne. Antagelig kutte ned på skjermtid og pizza, men så da? John var ikke psykolog og hadde ingen erfaring med å ta seg av traumatiserte unger. Niesen hadde vært tvunget til å se farens døde kropp etter at han ble offer for en drapsmann. John kunne ikke engang forestille seg hva slags spor noe sånt satte i et barn.

Han tok en dyp slurk av ølen og hørte hvordan Nicole nynnet for seg selv ved bordet. Billy hadde gjort det samme, husket han. I utallige timer hadde John lyttet til brorens merkverdige lyder mens han skrudde fra hverandre en gammel radio eller mekket på sykkelen på gårdsplassen.

Likhetene mellom far og datter endte ikke der. Lokkene i det mørke håret hennes, det mutte oppsynet og måten hun sprang på, med føttene i vispende bevegelser – alt kom fra Billy.

John følte seg som et dårlig menneske når han la skylden for at han fortsatt var i Karlstad, på Nicole. Men hvordan man enn snudde og vendte på det: Koffertene hadde vært pakket og klare til flyttingen til Berlin da jenta sto i vinterkulden utenfor leiligheten med blåmerker over hele kroppen. Hun hadde rømt fra fosterhjemmet i Snaversrud, der hun ble plassert etter Billys død.

John hadde ikke hatt noe annet valg enn å la henne flytte inn i Empire State. Allerede den første kvelden hadde han forklart at han kalte det høye huset det, siden det fantes en skyskraper i USA ved samme navn.

Det var for snart fem måneder siden, og ennå hadde ikke barnevernet funnet et nytt hjem til henne. Av og til lurte han på om de i det hele tatt prøvde.

«Kan vi ikke lage pizza selv en gang?» sa Nicole mellom munnfullene.

Han snudde seg mot henne.

«Hvorfor det? Du liker jo dem vi kjøper.»

«Ja, men jeg hørte at noen i klassen lager dem selv. Hjemme, liksom. Med morsomme ansikter og sånn.»

John presset fram et smil.

«Jeg kan be gutta på pizzeriaen om å lage et ansikt til deg neste gang, blir det bra?»

«Ja, det blir vel det.»

Nicole begynte å spille på nettbrettet igjen. John kunne høre at hun var skuffet. Det tok en stund før han forsto hvorfor. Det var ikke pizzaansiktet som var greia. Hun ville at de skulle gjøre noe sammen, noe som var gøy.

John sukket stille og tenkte at han måtte prate med henne igjen. Forklare en gang for alle at hun bare bodde hos ham midlertidig mens hun ventet på et ordentlig hjem. Jenta måtte forstå at han ikke hadde tid til å lage mat og leke. Det fikk holde at han kjørte henne til fotballen, mer enn det hadde han faktisk ikke tid til.

Mobilen som lå til lading i et uttak over oppvaskbenken, ringte. Det var Bengt Anderberg som ville ha tak i ham. Lenspolitimesteren i Värmland hadde overraskende nok utnevnt seg selv til konstituert sjef for lenskriminalen i påvente av at den ledige stillingen ble fylt.

John kremtet og la telefonen mot øret.

«Hallo, ja,» sa han.

«Du har vært i Grums i dag, skjønner jeg,» sa Anderberg, direkte som alltid.

«Ja, stemmer. Sorry for posen jeg dumpet på skrivebordet ditt. Men jeg hørte at du skulle jobbe overtid i kveld. Så hvis du rekker, kan du gjerne levere den beinbiten til teknikerne.»

«Det er allerede gjort,» sa Anderberg. «Lappen du skrev, vakte både min og Bosses nysgjerrighet.»

Bosse, eller Bo Hoffman som han egentlig het, var sjef for Värmlandspolitiets kriminaltekniske avdeling. Han hadde vært utlånt til Nationellt forensiskt centrum i Linköping det siste året, men var nå tilbake i Karlstad.

«Har han rukket å undersøke det også?» sa John.

«Ja, det er derfor jeg ringer,» sa Anderberg og tidde.

John satte fra seg ølflasken på oppvaskbenken. Alvoret i stemmen til lenspolitimesteren fikk en ubehagelig følelse til å bre seg i brystet.

«Ifølge ham er det et kragebein fra et barn,» fortsatte Anderberg. «Vi tilkalte rettsmedisineren også, og han gjør samme vurdering.»

«Å, fy faen,» var alt John klarte å si.

Han gikk inn på badet, så Nicole ikke kunne smuglytte. Det var det eneste stedet i leiligheten med en dør å lukke.

«Vet vi noe mer?»

«Ikke mye,» sa Anderberg. «Men jeg vil likevel at vi tar et kort møte. Er du hjemme?»

«Ja.»

«Bra. Møt meg på parkeringen ved matbutikken utenfor hos deg. Jeg er der om ti minutter.»

Anderberg avsluttet samtalen, og John ble stående foran speilet med telefonen i hånden. Han var trettifire år gammel og hadde etterforsket drap på begge sider av Atlanteren, men aldri hatt en sak der offeret var et barn. En eldre kollega i New York hadde advart ham om hvordan det ville føles når den dagen kom. «Det kryper inn under huden på en.»

John skylte ansiktet med kaldt vann og lot dråpene renne nedover kinnene. Han ville ikke tenke på hva ungen som det kragebeinet tilhørte, var blitt utsatt for.

TORGNY GIKK MED armen rundt Beatrice langs Ålvikshöjdens eneste gate. Temperaturen var perfekt. Maikveldens sol varmet nok til at han slapp å ta en genser utenpå skjorta, og lufta hadde en vårlig friskhet.

Han senket farten for å trekke ut den korte spaserturen. De var allerede sent ute, et minutt til spilte ingen rolle. Søsteren bodde i huset lengst inn på området, ved snuplassen, og dit var det bare noen hundre meter.

Torgny forsto ikke hvorfor kona stresset sånn. Det var neppe fordi hun lengtet så etter selskapet. Både hun og søsteren hans jobbet i hjemmetjenesten, og der hadde forholdet blitt så kjølig at sjefen var nødt til å legge om skjemaet så de ikke skulle havne på samme sted.

Han slapp skulderen til Beatrice og rettet på frisyren. Søsteren satt på trammen utenfor huset med en røyk i munnen. Hun stirret ned på føttene sine og førte med stor konsentrasjon en pensel med ceriserød neglelakk over tåneglene. Torgny kremtet for å få oppmerksomheten hennes.

«Men se, der er dere jo. Fintfolk kommer sent.»

Sussie skrudde lokket på den lille glassflasken og lot den gli ned i lomma på de kamuflasjemønstrete joggebuksene. Hun reiste seg og stumpet røyken i en vannfylt glasskrukke på trappegelenderet.

«Vær så god,» sa Beatrice og rakte henne blomstene fra hagen. «Tulipanene er så fine nå, jeg kunne ikke la være å plukke noen til deg.»

Sussie tok imot buketten uten å takke.

«Du har også med deg noe, ser jeg,» sa hun og nikket til pappvinen Torgny bar på.

«Ja, du ba meg jo kjøpe,» sa han og ga henne kartongen.

«Det er ikke den med katten på.»

17 4.

Sussie så skeptisk på pakningen, som var prydet av et vakkert landskapsbilde med vinranker i forgrunnen.

Torgny trakk på skuldrene.

«Det var tomt for katten, så jeg tok en annen. Det spiller vel ingen rolle.»

Sussie mumlet noe uhørbart til svar og gikk foran dem inn i huset. Hun slengte blomstene på kjøkkenbordet og åpnet ovnsluken for å snu på potetbåtene. Torgny så det svarte glimtet i øynene til Beatrice. Slik hun så det, var vanskjøtsel av planter like ille som å plage et husdyr.

Han så seg rundt på kjøkkenet. Å besøke søsteren var som å reise tilbake i tid. Hvitevarene var skiftet ut, men ellers var det meste som da han og Sussie var små og lekte sisten på det brune linoleumsgulvet.

Beatrice hadde flere ganger gjort Torgny oppmerksom på at han omtalte barndomshjemmet som Sussies. Det var kanskje ikke så rart, siden hun bodde der, men i juridisk forstand var huset like mye hans. Eller like lite, rettere sagt. Moren levde fortsatt og sto som eneeier, selv om hun nå levde sine dager i en toroms inne i Grums.

Historien om hvordan det hadde gått til da Sussie overtok huset og kastet ut moren deres – Beatrices ordvalg, ikke hans –var litt diffus i kantene. Som så mye annet når det gjaldt søsterens skilsmisse fra eksmannen i Kristinehamn. Sikkert var det i hvert fall at fire barn i skolealder plutselig sto uten tak over hodet, og at barnevernet ble koblet inn.

«Hvor har du gjort av Halil?» sa Torgny da Sussie hadde åpnet kartongen, lirket ut kranen og tappet i tre velfylte glass.

«Han står ved grillen,» sa hun og nippet mistenksomt til vinen. «Det skvipet her går jo nesten ikke an å drikke. Det smaker surt, synes du ikke?»

Torgny lot være å svare og tok med seg vinglasset ut på verandaen. Der, i en sky av røyk, sto søsterens nye mann. Eller nye og nye, tenkte han. På dette tidspunktet hadde hun og Halil vært gift i over ti år.

«Vil det ikke brenne?» sa Torgny.

«Jeg tror det er for lite tennvæske.»

Den spinkle kroppen og distinkte kulemagen var nesten usynlig i tåken. Torgny hentet et ukeblad som lå slengt på Sussies fluktstol, og viftet det raskt over brikettene. Lufttilførselen fikk ilden til å flamme opp og røykutviklingen til å avta.

Halil så takknemlig på ham.

«Tjuefem år i Sverige og fortsatt kan jeg ikke tenne en grill,» smilte han.

Torgny smilte tilbake. Halil hadde kommet alene fra Tyrkia da han var sent i tenårene, og snakket nesten helt uten aksent. Grilling var nok det eneste aspektet av livet i Sverige han ikke hadde lært seg å beherske. Han var en mester i å spille kubb, elsket Allsang på Skansen og visste mer om Färjestads hockeyspillere enn de andre mennene i Ålvikshöjden til sammen.

«Hva er det med Sussie i dag?» sa Torgny. «Hun er som en tordensky.»

«Å, det er ikke noe å bry seg om. Hun er nok bare sulten.»

Halil åpnet en ølboks og holdt fram en til ham også.

«Nei takk, jeg har,» sa Torgny og skålte i lufta med glasset sitt.

Han drakk og lot vinen skylle rundt i munnen. Det er vel ikke noe galt med denne, tenkte han. Bare Sussie som ville ha et påskudd til å klage.

«Har dere hørt noe fra Markus?» sa Halil. «Hvordan har han det på reisen?»

«Bra, tror jeg. Beatrice fikk en SMS i går der han skrev at han hadde landet.»

«New Zealand, ikke sant?»

«Ja, stemmer. Han skal være der hele sommeren.»

Torgny likte at Halil spurte etter sønnen. Det gjorde han nesten hver gang de møttes. Han hadde ingen egne barn, og kanskje var det derfor han engasjerte se så mye i Markus og i barna til Sussie. Nå var alle fløyet fra redet, og av og til virket det som om Halil var den som savnet dem mest.

Torgny tok en ny slurk av vinen og kikket ut i hagen. Epletrærne som Ivar hadde plantet da han og Sussie var små, blomstret i rosa og hvitt. For noen år siden hadde Halil sagd ned et par av dem for å bygge et anneks, men det var fortsatt nok trær igjen til å holde dem alle med frisk frukt.

Mellom stammene kunne man se pipene på bruket. Mange ville kanskje synes at de ødela utsikten. For Torgny var det tvert imot, det velkjente synet ga ham en stor ro. Bruket hadde vært der siden 1930-tallet og gitt jobb og forsørgelse til generasjoner av Grums-innbyggere.

Halil strakte seg etter kjøttet på skjærefjølen ved grillen. Han plasserte de rause oksefiletene på risten over haugen av briketter, som akkurat hadde sluttet å brenne.

«Fine greier,» sa Torgny anerkjennende.

I samme øyeblikk kom et vindpust og satte ny fart i ilden. Høye flammer slo opp mellom rutene i risten.

«Helvete,» bannet Halil og lette etter grilltangen.

Torgny prøvde å flytte på kjøttbitene med hendene uten å lykkes. Det brant for mye, og han fikk hårene på underarmene svidd.

Midt i kaoset slo Sussie verandadøra opp med en form med ovnsstekte poteter i hendene.

«Hva faen driver du med, Halil?» ropte hun. «Du ødelegger jo maten!»

For Torgny ble det dråpen som fikk begeret til å renne over.

«Nei, nå må du faktisk gi deg,» sa han og satte blikket i søsteren. «Hva er i veien, egentlig?»

«Ingenting,» fnyste hun og glodde tilbake.

Øynene var like flammende som brikettene i grillen.

«Kom igjen, noe er det. Hvorfor er du så sur?»

Sussie sukket og sank sammen på en av stolene. Med ett var det som om sinnet hadde rent av henne og blitt erstattet av en oppgitt trøtthet.

«Du vet hva det er,» mumlet hun. «Pål Kratz er tilbake.»

JOHN SATTE SEG inn i Anderbergs svarte Mercedes. At de møttes utenfor vanlig arbeidstid, var uvanlig. Lenspolitimesteren skjøttet oppgaven som sjef for lenskrim ved siden av sine vanlige gjøremål og hadde ikke mange timer i uka å bruke på jobben. I praksis overlot han til John å ta seg av det operative arbeidet på avdelingen.

«Ja, dette var jo noe helvetes greier å få i fanget før ferien,» sa han. «Akkurat hvor fant du beinet?»

«Det var ikke jeg,» sa John og skjøv passasjersetet tilbake for å få plass til føttene.

Han antok at det var her fru Anderberg pleide å sitte, og hun kunne ikke være særlig lang.

«Hvem var det da?»

John fortalte om Nicoles fotballkamp og guttene som hadde skutt ned fuglereiret.

«Kunne de ikke ha ventet med det til jeg har fått ansatt en ny sjef,» klagde Anderberg videre.

«Hva sier Hoffman om alderen på barnet?»

Skinntrekket knirket da lenspolitimesteren skiftet stilling. Men den tunge, spoleformede kroppen og den strittende barten minnet han ikke så lite om en hvalross.

«Et sted mellom ni og tolv, avhengig av kroppslengden.»

«Og kjønn lar seg ikke fastslå, antar jeg?» sa John.

«Nei, ikke ved visuell undersøkelse. Men NFC kan kanskje hjelpe oss med den biten. Hoffman snakket med dem, og har vi flaks, kan det fortsatt være biologisk materiale i beinet.»

«DNA, mener du?»

Anderberg nikket.

21 5.

«Ja, men det er langt fra sikkert. Teknikerne begynner med analysen i morgen tidlig. De vil helst ha flere skjelettdeler å jobbe med, det øker sannsynligheten for å finne en intakt cellekjerne.»

John så ut gjennom frontruten. En dame kom gående fra matbutikken med en fullastet handlevogn foran seg og en gjenstridig unge på slep.

«Med tanke på at en fugl brukte beinet til reiret sitt, burde det komme fra nærområdet,» sa han og vendte blikket mot sjefen igjen.

«Ja, det høres rimelig ut,» sa Anderberg. «Hvor langt flyr egentlig fugler for å hente byggemateriale?»

John ristet på hodet. Han ante ikke.

«Det varierer sikkert fra art til art,» sa han. «Skal vi ha en sjanse til å finne flere levninger fra barnet, må vi avgrense søkeområdet. Jeg får vel ringe en ornitolog.»

Lenspolitimesteren lente hodet mot nakkestøtten.

«Hvis det nå er ett barn,» mumlet han.

«Hva? Jeg syntes du sa at både Hoffman og rettsmedisineren var sikre på at …»

«Du misforstår meg,» avbrøt Anderberg. «Jeg mener at det kanskje ikke bare er ett barn.»

«Nå henger jeg ikke med. Hvorfor skulle det være flere?»

Anderberg sukket og strøk seg over de få tustene han hadde ovenfor leppa.

«Før NFC er ferdige med analysen, vet vi ikke hvor gammelt kragebeinet er,» sa han. «Det kan være fem år eller hundre. Men at barnet ikke døde i går, kan vi være enige om, eller hva?»

John nikket. De hadde begge sett den gulnede beinbiten. En fugl hadde aldri klart å få den med seg til reiret hvis ikke kroppen den en gang hadde vært en del av, var brutt ned.

«Jeg skjønner at det ikke ringer noen bjeller hos deg,» fortsatte Anderberg. «Men vi som har vært med en stund, tenker straks på Grums-tvillingene. Har du hørt snakk om dem?»

«Nei,» sa John.

«En jævlig guffen historie. Jens og Jonas Brodin. De forsvant fra et område utenfor Grums som heter Ålvikshöjden, høsten 1986. Alderen stemmer, guttene var ti år gamle.»

Ubehaget John hadde kjent oppe i leiligheten, kom tilbake. Ett dødt barn var ille nok, to fikk ham nesten til å tvile på yrkesvalget.

«Om det skulle være dem,» sa han. «Hvorfor har ikke likene dukket opp før? Kragebeinet må jo ha ligget framme i dagen da fuglen fikk tak i det.»

«Det kan være flere forklaringer på det,» sa Anderberg. «Likene kan ha vært nedsenket på bunnen av en sjø, og så har skjelettdelene flytt opp først nå. Eller så har bakken gradvis erodert i årenes løp og graven kommet opp i dagen. Skybruddet i Kristi himmelfartshelgen kan ha hjulpet til.»

John husket regnværet for en uke siden. Nicoles fotballtrening var blitt avlyst, så han hadde sluppet å stresse hjem fra jobben for å kjøre henne.

«Hvis NFC klarer å utvinne DNA,» sa han, «har vi noe materiale fra tvillingene å sammenligne med?»

«Nei, dessverre. Blod ble funnet ved skogsområdet i nærheten av der guttene forsvant, men det ble kassert da blodtypeanalysen var gjort. På den tiden visste man ikke bedre.»

Lenspolitimesteren så skamfull ut, selv om det ikke var hans feil at DNA-teknikken først senere hadde kommet til Värmland.

«Så da må vi ta nye sammenligningsprøver,» sa John. «Lever foreldrene?»

Anderberg holdt opp hendene.

«Rolig nå,» formante han. «Før vi stapper en Q-tips i munnen på dem og snur opp ned på livet deres, må vi ha et positivt svar fra Linköping.»

«Klart, det skjønner jeg. Men vet vi om de fortsatt bor i området?»

«Ja da, det gjør de. Moren flyttet til Hammarö med en ny mann, men faren bor fortsatt på den samme adressen i Ålvikshöjden.»

John merket seg at Anderberg lot til å ha god rede på de menneskene som inngikk i etterforskningen. Han minnet seg selv

på at lenspolitimesteren ikke alltid hadde vært en papirflytter. En gang i tiden hadde han også jobbet ute i felten og fått sin tilmålte del av skitt under neglene.

«Jeg hadde akkurat fått fast stilling som politibetjent da Brodinguttene forsvant,» sa han som om han kunne lese Johns tanker.

«Jeg arbeidet ikke med saken, men den har blitt brakt på bane nå og da i årene siden, og jeg har prøvd å holde meg oppdatert.»

«Hadde de noen søsken?»

«Nei, det var bare de to.»

Anderberg strakte seg med visse anstrengelser etter en eske i baksetet.

«Vær så god,» sa han og ga den til John. «Dette er saksdokumentene. De finnes ikke digitalt, så det er papir som gjelder. Jeg vil at du skal skumme gjennom dem.»

John lettet på lokket.

«Én eske, er det alt?» sa han.

«Ja. Om sant skal sies, så kjørte kollegene seg temmelig godt fast.»

«Så det er en håpløs sak du dumper i fanget mitt.»

«Hvis noen kan komme videre med den, så er det deg, Fredrik.»

Anderberg smilte til ham. Han var en av ytterst få personer innenfor det svenske politiet som visste at det bak navnet Fredrik Adamsson skjulte seg en tidligere FBI-agent.

Etter infiltrasjonen og rettsaken mot et nigeriansk narkotikanettverk i Baltimore hadde John fått ny identitet og blitt sluset inn i et vitnebeskyttelsesprogram. I strid med byråets regler hadde han valgt Karlstad som lokaliseringssted, byen der han hadde levd sine første tolv år før foreldrenes separasjon og flyttingen med faren til New York.

Tanken hadde aldri vært å bli lenge i Sverige. Høyst tre måneder for å nøste opp noen saker fra fortiden. Men det hadde ikke gått som planlagt, og her satt han nå i bilen til Anderberg – med et mulig dobbeltdrap i fanget og en ni år gammel niese som ventet på ham i leiligheten.

Nicole visste ikke engang at John var onkelen hennes, så streng var han på hemmeligholdet. I jentas øyne var han bare en engasjert politimann som hun hadde møtt i forbindelse med farens tragiske død.

«Jeg må gå,» sa han og tok esken med dokumentene under armen.

«Klart det, skynd deg opp til Nicole, nå.»

Anderberg trykket på en knapp ved dashbordet og startet motoren.

«En ting til bare …»

John, som allerede var ute av bilen, bøyde seg fram og stakk hodet inn gjennom den åpne passasjerdøra.

«Ja?»

Lenspolitimesteren så alvorlig på ham.

«Hold meg løpende informert om hva som skjer. Alt av detaljer. Jeg vil ligge tett på denne gangen. Hvis beinet kommer fra en av Grums-tvillingene, blir det et jævla sirkus. Journalistene kommer til å kaste seg over oss.»

«Absolutt, ikke noe problem,» sa John og slo igjen døra. Han fulgte Mercedesen med blikket mens den sakte rullet over asfalten mot utkjørselen fra parkeringen.

TORGNY SÅ PÅ søsteren, som tappet et nytt glass fra vindunken. Tydeligvis gikk det helt fint å drikke den, selv om den ikke hadde noen katt på kartongen. Hun kvernet på en historie som Torgny allerede hadde hørt til det kjedsommelige. Den handlet om Pål Kratz og hans tilbakekomst til Ålvikshöjden.

Bakgrunnen kjente Torgny godt, siden den var en del av hans egen barndom. I huset ved siden av barndomshjemmet bodde Solveig med sønnen Pål og den yngre datteren Linnea, som var utviklingshemmet. Eller mongo, for å bruke det ordet som Torgny og de andre ungene i gata ropte etter den stakkars jenta. Men aldri så mamma Solveig hørte det. Hun var utrustet med kraftige overarmer og hadde en teppebanker på en spiker i gangen.

Barna var redde for Solveig, mens de voksne hvisket om at det var synd på henne. Faren til barna hadde tatt beina på nakken så fort det ble klart at datteren ikke var som hun skulle.

Torgny husket at han flere ganger hadde prøvd å leke med storebroren Pål. De var like gamle, og han gikk i parallellklassen på barneskolen inne i Grums. Det hadde ikke gått særlig bra. Nabogutten var elendig i fotball og klarte ikke engang ti triksinger. Han var stille av seg og ville visst helst være i fred med seriebladene sine.

I tenårene gjorde Pål heller ikke mye ut av seg. Han hang med de yngre guttene i gata og gikk sjelden på skolefestene. Mest var han kjent som broren til Mongo-Linnea.

Helt til uka etter artium.

Da steg han fram fra skyggene og ble i én sommer det store samtaleemnet i Ålvikshöjden. Pål stakk, uten å si et ord til noen.

Lappen som han ifølge myten la igjen på kjøkkenbordet, ga ham legendestatus blant de jevnaldrende i Grums.

26 6.

Jeg

drar nå!

En James Dean som i det sulfatmettede morgengryet la silhuetten av bruket bak seg. Kulere enn det kunne det nesten ikke bli.

Faren var ikke like imponert, mintes Torgny. «Solveig har hatt det jævlig nok fra før,» hadde han mumlet og gått over til nabohuset med en pose tinte boller fra frysen. Der hadde han blitt værende så lenge at moren måtte sende Torgny som budbringer for å si at middagen var klar.

Ivar hadde gitt rømlingen en uke. Da ville han komme tilbake, sulten og skamfull. Torgny hadde nok også trodd at Pål snart ville dukke opp igjen. Men det gjorde han aldri.

På over tretti år hadde guttungen til Solveig, så vidt Torgny visste, ikke satt sin fot i Ålvikshöjden. Inntil for noen uker siden. Da hadde han plutselig dratt i gang gressklipperen på nabotomten og skremt vettet av Sussie der hun solte seg på verandaen.

«Det er vel arven som lokker,» sa søsteren og skar en bit av oksefileten på tallerkenen.

Halil hadde foretatt en redningsoperasjon og lagt kjøttbitene på et stekebrett i ovnen. Det resulterte i at de nå både var svarte utenpå og overstekt i kjernen.

«Solveig har vel ingen penger? Hun har jo sittet i butikken sin og sydd gardiner hele livet,» sa Torgny og la bestikket til siden.

Han hadde spist seg mett på poteter og usunne mengder med bearnaisesaus.

«Hun eier huset,» sa Sussie. «Du hørte vel hva Göran og Birgitta fikk for sitt?»

Jo da, det hadde Torgny hørt. Folk i Ålvikshöjden snakket ikke om annet. Det var som om hele gata hadde vunnet i Postkodelotteriet.

«Hva sier Solveig selv, da?» sa Beatrice. «Skjønner hun at sønnen er på besøk?»

«På besøk?» sa Sussie og satte glasset så hardt ned på voksduken at vinen skvalpet over kanten. «Han har jo faen meg flyttet inn.

Altså, hvem gjør sånt mot sin gamle mor? Holder seg unna så lenge, og så dukker opp som om ingenting har skjedd?»

«Jeg tror ikke hun kjenner ham igjen,» sa Halil da spørsmålet til Beatrice ble hengende i lufta. «Demensen blir bare verre og verre.»

«Meg kjenner hun igjen.»

Søsteren så stridslystent på mannen sin.

«Jo, men det blir noe annet,» sa Halil. «Du har vært der hver dag i flere år.»

«Nettopp,» sa hun. «Jeg har tatt meg av henne og Linnea. Holdt kontakt med hjemmesykepleien, betalt regningene og sørget for at huset er noenlunde rent. Alt det som Pål burde ha gjort, og så behandler han meg som en inntrenger.»

«Har dere kranglet igjen?» sa Torgny.

Sussie nikket.

«Jeg gikk dit i morges før jobben for å se om alt var som det skulle. Og selvfølgelig hadde den idioten lagt tablettene feil i dosetten til Solveig. Alendronaten skal hun ha på tirsdager, ikke torsdager. Så jeg ropte til Pål at han fikk kreke seg opp av senga, og spurte om han prøvde å ta livet av mora si.»

Torgny så at Halil tok av seg brillene og beklemt masserte neseroten.

«Men tror dere han takket meg?» fortsatte Sussie. «Å nei, da. Isteden ble han sur for at jeg hadde vekket ham, og sa at jeg måtte banke på før jeg går inn.»

Hun skar så hardt i den tørre kjøttbiten at kniven ripet opp porselenet.

«Ikke ta det ille opp, Sussie,» sa Beatrice, «men det er vel ikke så rart at han reagerer. Pål bor faktisk der, og det må du respektere. Det er hans jobb å ta seg av Solveig og Linnea nå, ikke din.»

«Men han fikser det jo ikke! Skal jeg lene meg tilbake og la dama dø, er det det du mener?»

«Hun dør ikke av å få Alendronat på feil dag,» sa Beatrice. «Gi Pål litt tid, så skal du se at han får orden på rutinene.»

Sussie slo ut med hånden i en dramatisk gest.

«Hva er det som tilsier at han ikke stikker av igjen? Alle disse årene da han ga blaffen i mora og søsteren og lot oss gjøre all jobben, fy faen. Ikke bare jeg, du også.»

Hun nikket til Halil, som satte brillene tilbake på nesen.

«Jeg har klippet gress og måkt snø,» sa han. «Ikke noe å snakke om.»

«Og hva har vi fått for det?» sa Sussie. «For at vi har passet på at de har det bra? Ingenting, ikke så mye som en takk.»

«Helt tomhendt kan dere jo ikke ha gått,» innvendte Beatrice. «Som verge får du vel godtgjørelse fra kommunen?»

Sussie fnyste.

«De slantene gjør ikke noe fra eller til.»

«Men bilen til Solveig virker behagelig å kjøre, i hvert fall. Dere brukte vel den på ferieturen i fjor sommer. Siljan rundt, hvis jeg ikke husker feil.»

Torgny la hånden på armen til Beatrice. Han var også lei av gnålet til Sussie, men å provosere søsteren når hun var i det lunet, kunne bare ende på én måte. Det hadde erfaringen lært ham. Dørhåndtaket til det gamle jenterommet satt fortsatt løst etter alle gangene hun hadde smelt igjen døra.

«Solveig har ingenting imot at vi låner Audien en gang iblant,» freste Sussie.

«Men det har kanskje Pål,» sa Beatrice. «Det er vel der skoen trykker. Ellers hadde bilen stått i oppkjørselen deres som vanlig. Men det gjør den ikke lenger, den står i Solveigs.»

«Hvor bilen står eller ikke står, skal du bare drite i.»

Sussie fløy opp av stolen og klarte å rive med seg bestikket sitt på veien. Kniven og gaffelen spratt mot buksene og satte igjen flekker av bearnaisesaus før de landet på gulvet. Torgny syntes synd på Halil, som måtte luske etter for å roe henne ned.

«Må du gå så hardt på?» hvisket han til Beatrice da de var blitt alene på verandaen. «Sussie har virkelig stilt opp for Solveig og Linnea. Gud vet hvordan det hadde gått ellers.»

«Jeg vet det, og det var dumt, så klart,» sa Beatrice. «Men det plager meg når hun fremstiller seg selv som Florence Nightingale samtidig som hun snylter på dem.»

«Det er vel ikke så farlig om de låner bilen av og til.»

«Det er ikke bare det. Åpne øynene, Torgny. Har vi råd til å kjøpe oksefilet midt i uka? Jeg er sikker på at det er Solveig som betaler.»

«Du burde ikke prate om ting du ikke vet noe om,» sa han.

Beatrice sukket.

«Jeg skjønner ikke hvorfor du alltid må ta Sussies parti.»

«Og jeg skjønner ikke hvorfor du alltid må rakke ned på henne.»

Stillheten senket seg over verandaen. Ikke en sånn ordløs ro som Torgny hadde lært seg å sette pris på når han og kona drakk kaffe på kjøkkenet. Men den påtrengende varianten, den som før eller senere måtte brytes.

«Betaler hun i det hele tatt leie for huset?» sa Beatrice til slutt.

«Ja, ifølge mamma gjør hun det.»

«Det tror jeg hva jeg vil om. Irriterer du deg aldri over at hun bare flyttet inn her med barna sine og tok over stedet?»

«Kan vi snakke om dette en annen gang?» ba Torgny.

Han reiste, skrapte av tallerkenene og stablet dem i en haug på bordet. Han tømte det uspiste kjøttet i formen der potetene hadde vært, og satte den under lokket på grillen sånn at fuglene ikke skulle komme til restene. Beatrice samlet sammen glassene og kastet ut vinslantene på gressplenen.

«Skal vi ikke bære inn oppvasken,» sa hun da de var ferdige.

«Nei, Halil kan ta seg av det. Jeg tror det er best om vi bare går hjem nå.»

JOHN KOM TIL politihuset halv ni på fredagsmorgenen etter å ha sluppet av Nicole ved skolen. I armene hadde han esken med saksdokumentene om Grums-tvillingene som Anderberg hadde gitt ham. Egentlig hadde han tenkt å begynne å lese dem allerede i går kveld, men niesen hadde ikke fått sove og hadde bedt om å få legge seg i hans seng på den andre siden av skjermveggen. Det hadde endt med at John sloknet først og våknet med klærne på av den forbannede sola, ukristelig tidlig som vanlig.

Han tok heisen til lenskrim i tredje etasje. Dørene til de fleste av kontorene i gangen var stengt. Gjennom glassrutene så han hvordan kollegene hamret på tastaturene for å få unna alt skrivebordsarbeidet som var blitt liggende i løpet av uka.

John satte fra seg esken med Grums-saken på kontoret sitt og fortsatte til kaffeautomaten på personalrommet. Maskinen prustet og stønnet på sitt vanlige vis, som om hver kopp var den siste. Det var ikke for ingenting at den var forsynt med et klistremerke med dødninghode.

«Den smaker ikke noe særlig, hva?» hørte han en stemme bak seg.

John snudde seg og så Ulf «Pampers» Törner stå i døråpningen. Han var kledd i det som lot til å være vårkolleksjonen for kriminalpolitiet i Karlstad: uformelige jeans, pikégenser og Birkenstock-kopier på føttene.

Etter å ha jobbet tett på kollegaen i flere saker forsto han hvorfor kallenavnet hadde satt seg så godt fast. Mannen var ikke dum, langt ifra. Derimot var han alltid åpen for å ta en snarvei hvis det betydde at han kunne komme hjem noen timer tidligere. I Ulfs spor fulgte det en perlerad av slurvete etterforskninger som pleide å skape bry for aktor i retten. Hvis sakene i det hele tatt

31 7.

kom så langt – som oftest knotet han det til lenge før den tid. Pampers-navnet var en ondskapsfull kombinasjon av Ulfs evne til å drite seg ut og rollen hans som fagforeningsrepresentant. Hvis kritikken mot en havarert etterforskning ble for høylytt, fant han seg gjerne en arbeidsrettskonferanse med pampene og skygget banen i noen dager.

«Så lenge den inneholder koffein, overlever jeg,» sa John og tok en slurk av kaffen.

«Snart er det slutt på elendigheten,» sa Ulf med stolthet i stemmen. «Anderberg har gått med på å la meg bestille en ny maskin.»

«Mener du det?» sa John overrasket.

Lenspolitimesteren var beryktet for å være knipen på pengene.

«Å ja, kaffen her er et arbeidsmiljøproblem, og da må jeg som personalrepresentant sette ned foten. Med litt flaks får vi den levert allerede neste uke.»

«Det høres bra ut,» sa John og tok med koppen ut i gangen.

Erfaringen hadde lært ham å holde samtalene korte, ellers var faren der for at Ulf aldri holdt opp å prate.

Tilbake på kontoret innrettet John seg i arbeidsstolen. Han organiserte spaningsrapportene, avhørsutskriftene og de tekniske rapportene fra esken i ryddige bunker på skrivebordet og begynte å gjennomgå dokumentene.

Klokken hadde vært litt over fem om ettermiddagen den sjuende oktober 1986 da tvillingene Jens og Jonas Brodin forlot huset i Ålvikshöjden. Mor Hillevi hadde sagt til sønnene at de skulle holde seg i nærheten og være hjemme igjen til middag

klokken sju. Da de ikke dukket opp, gikk hun for å lete. Hun ringte på hos naboene i området med jevnaldrende barn for å spørre om Jens og Jonas var der, men alle bare ristet på hodet.

En stund senere fant hun BMX-syklene deres ved lekeplassen, og da ble hun bekymret for alvor. Hillevi visste at sønnene elsket

syklene sine, og at de aldri ville gått fra dem uten tilsyn.

John tok fram en brun konvolutt med private fotografier som moren hadde gitt til etterforskerne. Brødrene måtte ha vært

eneggede tvillinger, tenkte han. De var så godt som identiske, med rett, lysebrunt hår, rampete oppsyn og utstående ører. Jens og Jonas Brodin hadde vært ti år da de forsvant, et år eldre enn Nicole var nå.

John leste videre. Oppringningen til alarmsentralen kom klokken 21.17. Politipatruljen var på plass en halvtime senere og tok Hillevis vitneforklaring. Ifølge notatene var moren oppskaket, men svarte ryddig og klart på spørsmålene. Sønnene hadde aldri forsvunnet tidligere, og nei – det fantes ikke noe trusselbilde mot dem. Guttenes far, Kenneth Brodin, befant seg i Finland på en jobbreise og skulle komme seg hjem så fort som mulig.

I samråd med innsatsleder ble enda en patrulje sendt til Ålvikshöjden for å bistå i søket. Naboene i området var også ute og hjalp til. Klokken 02.30 ble arbeidet avbrutt. Da hadde tvillingene fortsatt ikke kommet til rette.

John kjente de tidligere kollegenes stigende uro. Tiden var en avgjørende faktor i forsvinningssaker. Sjansen for et lykkelig utfall ble mindre for hver time som gikk.

Neste morgen ble søket gjenopptatt med fornyet intensitet. Hunder ble satt inn, og det tok ikke lang tid før en av dem markerte ved et punkt i skogen, knapt hundre meter nord for lekeplassen.

Der fant politiet blodspor på bakken. Mengden var vanskelig å anslå, siden væsken var blitt sugd opp av underlaget. Anslagsvis dreide det seg om cirka to desiliter.

John bladde seg fram til den tekniske rapporten. Blodet i skogen var av samme blodtype som guttenes: A+. Funnet var en sterk indikasjon på at de var blitt utsatt for vold. Om begge barna hadde mistet blod eller bare den ene, var umulig å si. De var eneggede tvillinger – akkurat som John hadde trodd – og hadde samme blodtype.

Neste skritt i etterforskningen var å koble inn påtalemyndigheten. Det var standardprosedyren i så alvorlige saker. En formell etterforskning ble innledet under overskriften bortføring, alternativt drap.

Med hjelp av vitner som hadde sett tvillingene i løpet av ettermiddagen, ble det satt opp en tidslinje som John gjorde sitt beste for å tyde. Blekkpatronen måtte ha nærmet seg tom da dokumentet ble skrevet ut trettifire år tidligere. Bokstavene ble blekere jo lenger ned på siden han kom.

17.10 Guttene forlater hjemmet i Ålvikshöjden.

18.00 Guttene blir observert ved en lekeplass av et pensjonistpar på kveldstur. Lekeplassen ligger ved innkjørselen til boligområdet.

18.15 Ny observasjon av guttene ved lekeplassen. Vitnet er en femten år gammel gutt på moped som kjører i retning Grums sentrum.

Der opphørte sporene etter Jens og Jonas Brodin. I ukene som fulgte, ble det gjort intensive søk uten at barna ble funnet. John merket hvordan spaningsrapportene ble stadig mer korthugd i takt med at håpet om å finne dem i live sank.

Etterforskerne så naturligvis nærmere på personer i tvillingenes nærhet. Ekstra fokus ble satt på foreldrene. Hillevi Brodin jobbet som butikkmedarbeider inne i Grums. Hennes redegjørelse for den aktuelle ettermiddagen ble understøttet av naboene i området.

Kenneth Brodin ankom Ålvikshöjden ved lunsjtider dagen etter forsvinningen og ble avhørt i hjemmet. Han oppga, som kona tidligere hadde sagt, at han hadde befunnet seg utenlands. Mannen jobbet som servicetekniker på Gruvöns papirfabrikk og ble ofte sendt til konsernets andre anlegg rundt om i Europa for å hjelpe til. I en håndskreven kommentar i margen av protokollen hadde noen skrevet: Sjekk med fabrikken. John lette blant papirene og fant et notat fra samme dag, der avdelingssjefen på Gruvön bekreftet reisen til Finland.

Ingen av foreldrene var å finne i politiets registre. Det samme gjaldt for andre voksne – lærere og idrettsledere – som hadde hatt

regelmessig kontakt med guttene. De fleste hadde dessuten alibi for det aktuelle tidspunktet.

Da det umiddelbare nærmiljøet var uttømt, begynte politiet å lete etter gjerningspersonen i stadig videre kretser. Dømte pedofile i Värmland ble innkalt til avhør, men ingen kunne knyttes til Ålvikshöjden eller oppførte seg på en måte som ga grunn til videre oppfølging.

John kunne nesten høre kollegenes undertrykte eder når hver nye innfallsvinkel endte i en blindgate. Uten fremskritt var det umulig å holde dampen i maskineriet oppe. Det ble stadig lenger mellom spaningsrapportene, og i desember 1988 – drøyt to år etter at guttene forsvant – ble etterforskningen henlagt.

John reiste seg fra stolen og strakte på ryggen. Først nå merket han hvor stiv han var etter å ha sittet stille i flere timer. Hvis Anderbergs plan var å få ham oppslukt av saken, hadde den lykkes.

Problemet med gamle saker som skulle vekkes til liv igjen, var ofte at det manglet et naturlig startpunkt for arbeidet. Verken noe åsted å undersøke eller ferske vitner å snakke med. Men sånn var det ikke med Grums-tvillingene, og det hadde John en fugl å takke for.

Kragebeinet måtte komme fra et sted, tenkte han og tok mobilen opp fra innerlomma.

Nærmeste ornitolog var bare et googlesøk unna.

TORGNY SUKKET. FREDAGENS TV-nyheter skilte seg ikke fra nyhetene de andre dagene. Det var den samme elendigheten som blafret over skjermen kveld etter kveld. Skytinger, narkoaffærer og grove tyverier utført av mennesker som aldri skulle ha vært sluppet inn i landet. Storbyenes forsteder var den rene ville vesten, der gjengene hadde tatt over og gjorde som de ville.

Selv Grums hadde fått sin tilmålte del av problemene. Torgny husket hva slags ståhei det hadde blitt her om året da en gjeng innvandrerunger hadde trakassert et helt boligområde. De mest hissige kollegene på bruket snakket om å organisere et borgervern.

Åkesson hadde skjønt det helt fra starten, tenkte Torgny da Sverigedemokratenes leder dukket opp på skjermen. Lenge før noen av de andre politikerne turte å snakke om problemene med den store innvandringen, hadde han sagt det som det var. At svenskene holdt på å bli fremmede i sitt eget land.

Det var et konditori inne i Grums som han og Beatrice pleide å gå på da Markus var liten. Sønnen hadde likt å telle marsipankakene, mazarinene og wienerbrødene som lå i sirlige rader i glassmonteren. I dag ble stedet kalt Lille Damaskus, og hvis Torgny skulle få det for seg å drikke kaffe der, ville han være den eneste svensken.

Likevel hadde ikke Torgny stemt på ham i det siste valget. Gutta på jobben fikk gjøre som de ville, men han skulle holde fast på sosialdemokratene. Hvis han sviktet partiet, kom ikke faren bare til å snu seg i graven. Han kom til å snurre som et skovlhjul i Borgviksälven.

Torgny slo av TV-en og gikk ut på kjøkkenet for å varme fiskegratengen som Beatrice hadde gjort klar til ham. De hadde

36 8.

knapt rukket å prate sammen etter jobben i dag, bare vekslet noen ord i bilen da han kjørte henne til bussen.

Kveldene med lesesirkelen i Karlstad var hellige og ble skrevet inn i felleskalenderen med rødpenn. Venninnene hadde møttes gjennom studiene på høyskolen, nå universitetet. Beatrice hadde hoppet av sosionomutdanningen i det andre semesteret da hun ble gravid med Markus, men fortsatte å holde kontakten.

Torgny visste at han var smålig. Likevel kunne han ikke la være å irritere seg over denne Bøker-og-bobler-greia. Det var det de kalte den, lesesirkelen. Og bare det – at den hadde et navn – var så fjollete og oppblåst at han fikk spysmak i munnen. Torgny pleide å gå på Färjestads hjemmekamper med Halil og noen av de andre naboene i gata, men bare av den grunn trengte de jo ikke å trykke opp T-skjorter der det sto «Ålvikhöjdens hockeygubber».

Ektefeller var strengt forbudt å ta med på lesesirkelens møter. Med ett unntak: det årlige julebordet hjemme hos familien Linder i en stor villa på Hammarö med egen brygge og badstu. Mennene svettet og drakk øl på brisken mens damene diskuterte litteratur i dagligstua. Senere kom de sammen og fråtset i Janssons fristelse, skinke og svineribbe i det praktfulle bondekjøkkenet.

Torgny hatet julebordene. Han følte seg bortkommen i badstua blant de andre mennene som bare snakket om jobb og felles kjente. Ved maten var samtalen mer variert, men da hadde han vært stille så lenge at det føltes rart å åpne munnen.

Hans egen sosiale tafatthet var likevel ikke det verste, den kunne han leve med. Det som fikk Torgny til å føle seg elendig i flere dager etterpå, var å se hvor godt Beatrice trivdes. Hun strålte om kapp med de levende lysene og kastet seg med liv og lyst inn i ethvert tema som ble brakt på bane. I bilen hjem var hun alltid stille, og han bekymret seg for hva hun tenkte.

Mikroen plinget, og Torgny løftet ut tallerkenen med et oppvaskhåndkle for ikke å brenne seg på porselenet. Han bar inn maten til sofaen og så seg rundt i stua. Han lurte på hva slags dyre oppussingsplaner Beatrice ville ha med seg hjem fra lesesirkelen denne gangen. Pengene rant mellom fingrene på henne, det

hadde de alltid gjort. Vedovnen var ny av vinteren, og året før hadde Torgny malt veggene i en farge som han selv syntes var brun, men som Beatrice hadde forklart at var caffelatte.

Det eneste møbelet som ikke var i faresonen for å skiftes ut, var pianoet til Markus. Ved en anledning hadde Torgny foreslått at de skulle flytte det til et annet sted i rommet. Beatrice hadde nektet. Det skulle stå der det alltid hadde stått, klart til sønnens flinke fingre når han enn måtte komme på besøk.

Torgny sukket, tok mobilen opp av lomma og surfet inn på hjemmesiden til Lexus. Han hadde prøvekjørt RX-modellen så mange ganger at salgssjefen i bilhallen hadde begynt å mumle om at gratiskaffen faktisk var for kunder. Det ville være fantastisk en dag å kunne stoppe kjeften på den sure jævelen, hale opp bankanvisningen med kontantinnskuddet og legge den på disken foran ham.

Vanligvis pleide Torgny å avbryte dagdrømmen der. Minne seg selv på at seks hundre tusen var vanvittig mye penger, og heller surfe på bruktmarkedet på nettet. Men ikke i kveld. Han hadde jobbet siden han var nitten, ikke tatt ut foreldrepermisjon og nesten aldri vært syk. En gang måtte det vel tross alt være hans tur til å unne seg noe.

Torgny hentet blokk, penn og en ordentlig kalkulator – den på mobilen var ubrukelig – og gikk tilbake til sofaen. Det innebar et sted rundt hundre og tjue, hundre og tretti tusen, avhengig av ekstrautstyret. Resten kunne han låne via bilfirmaet. De hadde gunstige lån, det sto det overalt på hjemmesiden.

Han åpnet internettbanken og sjekket saldoen på sparekontoen. Litt i overkant av førti tusen. Selv om han klarte å selge Volvoen for tjue, så var han bare halvveis. Med mindre …

Blikket festet seg på en annen konto som hadde fått navnet Sparing til Markus. Torgny hadde opprettet den til sønnens dåp og gjort det første innskuddet samme dag. Siden da hadde tre hundre kroner blitt overført hver måned. Pengene var tenkt som startkapital til Markus’ første bolig. Ivar hadde gjort det samme

for Torgny. Det var takket være farens tilskudd at han og Beatrice hadde hatt råd til å kjøpe et eget hus i Ålvikshöjden.

Problemet – om det nå kunne kalles det – var at Markus ikke hadde trengt pengene. Han hadde utdannet seg til systemutvikler og allerede under studiene begynt å frilanse for bedrifter både i Sverige og utenlands. Da han kjøpte aksjeleiligheten i Stockholm for et par år siden, fikk Torgny først vite det i etterkant. Sønnen ville ikke at han skulle «stresse seg opp» under budrunden.

Da Torgny omsider fikk vite hva treromsen ved Odenplan hadde kostet, forsto han hvorfor. Kapitalen som det hadde tatt ham flere tiår å spare opp, ville bare ha holdt til noen få kvadratmeter.

De hadde aldri snakket om pengene, han og Markus. Overføringen av de tre hundre kronene gikk fortsatt den tjuesjette hver måned. Med renter beløp innskuddet seg nå til nesten hundre og femti tusen.

Mer enn han trengte til å betale håndpengene for bilen.

Torgny slengte pennen på blokka uten å ha gjort en eneste utregning. Matematikken var ikke problemet. Pengene var der, han måtte bare ringe Markus og be om lov til å bruke dem. Og fornedre seg, la han stumt til innvendig. Selv om sønnen klarte seg bra på egen hånd og sikkert unnet sin gamle far en ny bil, føltes det feil å stille spørsmålet. Særlig når Markus befant seg på ferie på den andre siden av jorden.

Irritert gikk Torgny ut på kjøkkenet, skrapte restene av tallerkenen og satte den i oppvaskmaskinen. Han åpnet kjøleskapet, tok ut en øl, men satte den tilbake igjen. Ikke engang om en så enkel sak kunne han visst ta en beslutning.

Tre timer senere kom Beatrice hjem. Hun hadde støtt på en nabo inne i Grums og fått skyss til Ålvikshöjden. Torgny møtte henne i gangen og prøvde å skyve agget mot Bøker og bobler til side.

«Hvordan har du hatt det, kjære?» sa han og hengte opp kåpen hennes på en henger.

«Det var superhyggelig,» sa hun og tok samtidig av seg den ene skoen.

Torgny så at hun hadde vanskelig for å holde balansen.

«Yvonne har fått ny jobb, en sjefsstilling i kommunen. Hun hadde kjøpt med seg tre flasker ekte champagne.»

Torgny ga fra seg en ufrivillig latter. Det var som han alltid hadde mistenkt. Boblene var viktigere enn bøkene.

«Gud, så godt det var,» fortsatte Beatrice. «Ikke sånn søtt og klissete som …»

Han avsluttet setningen for henne.

«… som den billige dritten vi drikker i Grums.»

«Hold opp. Det var ikke det jeg skulle si.»

Beatrice gikk forbi ham og videre ut på kjøkkenet. Han hørte at hun vred på kranen og lot vannet renne til det ble kaldt.

«Ikke bli sur, nå, jeg spøkte bare,» ropte han.

«Det gjorde du slett ikke, og nå har jeg tenkt å gå og legge meg.»

Hun forsvant opp trappa til soverommet med et stort vannglass i hånden.

Faen også, tenkte Torgny.

Beatrice hadde vært hjemme i høyst tre minutter, og det var hans feil at de allerede var uvenner.

Han hørte et klikk fra baderomsdøra i overetasjen. Vanligvis pleide hun ikke å låse, men det gjorde hun i kveld. Et tydelig budskap til Torgny om at han fikk stelle seg for natten på toalettet der nede.

Blikket falt på håndvesken til Beatrice på entrégulvet. En glanset katalog stakk opp fra den åpne glidelåsen. Den kom fra Ticket, reisebyrået.

Torgny tok den opp og så at kona hadde brettet et eseløre på en av sidene. Han bladde seg fram til oppslaget og leste overskriften: Bli med på ekspedisjon til Borneos magiske regnskoger.

Valget av reisemål kom ikke som noen overraskelse. Helt siden Beatrice hadde sett en dokumentarfilm for mange år siden, hadde hun snakket om at hun ville reise til den øya.

Torgny gikk ut på kjøkkenet og slengte katalogen i restavfallet. Forsto hun ikke at de spilte i en annen liga enn resten av gjengen i lesesirkelen? Han tjente vel helt greit, men lønnen hennes fra

hjemmetjenesten var en vits. Deres felles lommebok tillot virkelig ikke en reise til en jungel på den andre siden av jorden

Han åpnet kjøleskapet igjen og tok et resolutt grep om ølflasken. De første slurkene drakk han stående. Ølet skummet over og rant nedover haken. Torgny tørket seg med håndbaken og sank ned ved kjøkkenbordet.

Beatrice var hans største bragd, det lot alle til å være enige om. Han kunne ikke miste henne. Det hadde allerede skjedd en gang, og da hadde bakken revnet under føttene på ham.

De hadde blitt et par mens hun gikk andreåret på gymnaset og han akkurat hadde fått jobb på bruket. Da hun begynte å studere på høyskolen, foreslo Torgny at de skulle skaffe seg en leilighet sammen i Grums. Beatrice strittet imot. Hun ville bo på internat inne i Karlstad.

Han besøkte henne så ofte han kunne, men allerede etter en måned merket Torgny avstanden mellom dem. Beatrice trakk seg unna og ville heller være sammen med de nye vennene sine. Før løvet falt fra trærne, hadde hun gjort det slutt.

Da jula kom, ville han ikke gå på festen på hotellet. En kamerat maste ham med seg med en oppfordring om å slutte å deppe og begynne å kikke etter andre jenter. Styrket av adskillige pjoltere stilte Torgny seg i den lange køen. Da vakten etter en viss tvil slapp ham inn, så han Beatrice ved bardisken.

Et elektrisk støt gikk gjennom kroppen, og hans første impuls var å løpe ut i vinterkvelden og gjemme seg i en snødrive. Alt for å slippe å se typen hennes fra Karlstad som hun hadde slept med seg for å by på en eksotisk kveld i sulfatlukten.

Men isteden ble han stående og betrakte henne på avstand. Han gjorde et kort besøk på toalettet, der han skvettet kaldt vann i ansiktet og trakk hendene gjennom håret. Så våget han seg fram.

Etter noen beklemmende høflighetsfraser slapp nervøsiteten taket. Det hadde ganske riktig vært en kjæreste. Men han hadde ikke vært til å stole på, og nå sto Beatrice der og fortalte at heller ikke hun hadde hatt lyst til å gå til hotellet. Hun hadde blitt overtalt av en venn, akkurat som han. De lo, og da hun sa at det måtte

være skjebnen, kjente Torgny isløsningen i kroppen. Kanskje han hadde en sjanse likevel.

Om natten lå de med hverandre i leiligheten hans.

Etterpå – da hun hadde sovnet ved siden av ham i senga –bestemte han seg for at det skulle bli de to igjen. Han skulle gå ved siden av henne. Han skulle være der, men ikke trenge seg på. Bare vente på det rette øyeblikket og så vinne terreng. At han skulle få drahjelp av fosteret som snart ville begynne vokse i magen hennes, visste han selvfølgelig ikke da.

Torgny drakk opp det siste av ølen og åpnet skapet under oppvaskbenken. Han tok opp reisekatalogen fra restavfallet og tørket av omslaget med oppvaskhåndkleet. En klatt fiskegrateng hadde satt seg fast i det asurblå havet som lokket leserne til å besøke Karibias ukjente paradisøyer.

Han gikk ut på toalettet, tømte blæra og pusset tennene. Så tok han på seg sitt beste smil og gikk opp trappa med katalogen i hendene. Med litt hell ville han klare å prute ned Borneo-reisen til en uke eller to på Kanariøyene.

Den tause fuglen

Tidligere

DEN TAUSE FUGLEN

Oversatt av Fartein Døvle Jonassen

DEL 1