Den sjarmerende hertugen

Sara Medberg Silkesøstre Den sjarmerende hertugen

Oversatt av Hilde Matre Larsen, MNO

Copyright © Sara Medberg, 2021

Original edition published by Otava, 2021

Norwegian edition published by agreement with Sara Medberg and Elina Ahlback Literary Agency, Helsinki, Finland

© Norsk utgave: 2023 Kagge Forlag AS

Originaltittel: Hurmuriherttua

Oversatt fra svensk av Hilde Matre Larsen

Basert på Emil Johanssons oversettelse av romanen fra finsk til svensk, utgitt med tittelen Arabella (Norstedts, Sverige, 2022)

Omslagsdesign: Trygve Skogrand

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Enso creamy 70 g 2,0

Boka er satt med Corundum Text 11/14

Trykk og innbinding: ScandBook, Litauen

Sitatene fra Jane Austens Fornuft og følelse er hentet fra Merete Alfsens oversettelse, utgitt av Aschehoug Forlag, 1997

ISBN: 978-82-489-3165-2

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo

www.kagge.no

Prolog

Kongeveien, september 1815

SØRGESLØRET VAR SVART. Det var av tyll og festet til hattens fremre kant. Stoffets små masker delte synsfeltet i utallige deler. Der hun satt i vognen med oppfellbar kalesje kunne enkefru Arabella Öhrnmarck likevel tydelig skjelne hvordan den avdøde ektemannens kiste langsomt beveget seg mot Esbo kirke med gravfølget. Den klarlakkerte trekisten lå på en høy kjerre som ble trukket av seks hester og utgjorde midtpunktet i det dystre, tause følget. I den ene enden av kisten var det festet en plakett der den dødes navn var inngravert, og sidene var dekorert med løvmønster.

Kvinner ble vurdert i forhold til menn. Det viktige var ikke hvem kvinnen selv var, men hvem faren, broren eller ektemannen var. Dette var Arabella blitt stadig mer bevisst på i løpet av de siste fire årene, etter at hun som tjuetoåring hadde inngått ekteskap med den velstående femtiåringen Mauritz Öhrnmarck.

Arabellas brudgom var en rik mann og general – nærmere bestemt generalmajor – i den svenske hæren. Dessuten hadde han vært en av rådgiverne til landets forrige regent før generalmajoren hadde bestemt seg for å nyte sitt otium på en herregård han hadde kjøpt i storfyrstedømmet Finland.

Arabella holdt det mørke lommetørkleet med kniplingkant i et lett grep og satt rakrygget og inntagende på vognsettet. Ansiktet var en stiv maske. Hadde hun lært noe av ekteskapet sitt, så var det hvordan en adelsdame skulle oppføre seg. Hun var uavbrutt behersket, alltid elegant.

«Sånn en ung enke», hvisket folk rundt henne.

«Det skjærer i hjertet å se», fortsatte andre.

«Helt alene i verden», la noen til.

Det hadde gått et par timer siden følget begynte på den halvmilslange vandringen fra den avdødes jordiske hjem på Svartsund slott. Fra slottet, som lå mellom Köklax og Kyrkslätt, var det kort vei til kongeveien, den gamle postruten mellom Bergen i Norge og St. Petersburg i Russland. Den delen av veien som krysset de sørlige delene av Finland fra øst til vest, ble kalt Stora Strandvägen.

Begravelsesfølget skred langsomt frem. I vognene satt standsherrer fra nærområdet som alle var invitert dit med sortkantede sørgebrev levert av kurer. I begravelsesfølget inngikk også innflytelsesrike personer fra den nye hovedstaden Helsingfors og den større byen Åbo. Hulkene fra hustruene, søstrene og døtrene deres kunne høres som et lavmælt sus gjennom vognenes åpne vindusskodder. Bak dem marsjerte ridende svenske offiserer i full mundur og fotsoldater med gevær utstyrt med bajonett på skulderen. General Öhrnmarcks kontakter i hæren hadde sendt dem som en æresbevisning fra nabolandet. Takket være fordelaktige vinder hadde troppen rukket frem i siste øyeblikk.

Nå for tiden ble jordfestelser gjennomført med en kort seremoni, til forskjell fra under den svunne stormaktstiden, da begravelser for kolossale summer ofte pågikk i flere dager. Men en adelsherres siste reise var fremdeles en viktig begivenhet, og begravelsens omfang gjenspeilet ikke bare aktelsen for den avdøde, men også slektens makt og stilling.

Følget passerte det gule kurhuset ved Esbo kursted samt bolighuset, det tømrede stabburet og fjøset som tilhørte bademesteren. Folk reiste helt fra kystfestningen Sveaborg, og enda lenger, for å nyte av det jernrike vannet som ble ansett for å være velgjørende. Ved veikanten samlet vanlige mennesker seg for å betrakte følget ærbødig. Utover folk fra kirkebyen så det også ut

til at sognets rundt to tusen innbyggere hadde gått mann av huse. Det eneste som kunne høres, var løsrevne utsagn som raskt ble hysjet ned:

«Stakkars jente! Han var ikke mye til ektemann, til tross for at han var så populær i sine kretser.»

«Hva vet adelen om hvordan det egentlig står til?»

«Ingen vettug person går i nærheten av Svartsund slott.»

«Tjenestefolk skyr slottet som pesten.»

Følget ankom kirkebakken. Ved kirken slynget elven Glimsån seg videre gjennom dalen. Gjennom duskregnet kunne man se de dystre, røde stuene rundt de nærliggende soldatgårdene i Övre og Nedre Lövkulla. Lenger unna kunne man skimte Kyrkträsk og disen som innhyllet den stillestående vannflaten i det fuktige været. Foran sørgefølget reiste middelalderkirken seg steingrå og urokkelig med sine svarte skråtak.

Gravferdsfølget gikk inn og satte seg på benkene. Pastoren innledet seremonien. Arabellas blikk vandret langs de nylig hvitkalkede veggene. Tidligere hadde de vært dekket av gamle, flott utførte malerier som før i tiden hadde forkynt gledesbudskapet for folket, som for en stor del var analfabeter. Hun gransket den staselige prekestolen med lydhimling og den treskipede kirkens spartanske interiør. Det lå en ren duft av vokslys og stein i luften, og fra vinduene piplet høstdagens knappe sølvskimrende lys inn. I stedet for å spille på orgelet brukte kantoren det mindre hammerklaveret, og én etter én strømmet de vemodig triste tonene ut i kirkehvelvet.

Pastoren leste opp de siste linjene i manuskriptet sitt og lukket bibelen. Kisten var blitt ført inn på en katafalk utstyrt med hjul, og offiserene som voktet den rullet den ut til graven der jordfestelsen skulle finne sted. Man hadde gravd en dyp grop med plass til kisten. Pastoren stilte seg ved siden av den. Gjestene samlet seg rundt ham.

«Av jord er du kommet, til jord skal du bli.»

Han strødde sand i korsets form på kisten.

Arabella vendte ansiktet bort.

Endelig var det tid for å senke kisten ned i jorden. Pastoren nikket til offiserene. De tredde bæreremmene inn under kisten, tre mann på hver side. Vaklende hevet de byrden opp i luften og førte den frem over den rektangulære gropen. Bærerne firet kisten ned, tomme for tomme, til kistebunnen møtte fast grunn. Remmene ble dratt opp i en eneste stor floke. Offiserene tok et skritt bakover, sto tause en stund med bøyd hode, vendte seg om og bukket mot Arabella.

«Kristus sier: Jeg er oppstandelsen og livet …»

Pastorens ord gjallet i gravlundens stillhet.

Rekken av soldater tok et skritt forover. Kommandoene skar gjennom luften. På én og samme tid tok hele rekken ett steg skrått bak til høyre, løftet geværene, ladet dem og siktet skrått oppover. Hver eneste bevegelse skjedde nøyaktig samtidig, med innøvd disiplin.

«Ild!»

Ordren skar gjennom disen.

De samme bevegelsene ble gjentatt flere ganger.

Arabella rykket til av hver eneste æressalutt. Det føltes som om de trengte inn i ryggmargen. En fugleflokk flakset opp fra et tre i nærheten, fornærmet over forstyrrelsen. Ekkoet av de skarpe smellene gjenlød i landskapet, stusset mot fjellvegger langt borte og vendte tilbake til kirkegården. Kruttrøyken svevde i luften.

Kisten ble dekket av jord. Følget vendte tilbake til Svartsund slott. Selv under normale omstendigheter ville den storslåtte bygningen ha stått som i liksvøpe i den disige luften. Kaffen, vinen og ølet flommet. Bordet ga nesten etter under vekten av safrankringler, ti slag småkaker og mat. En ubrutt strøm av gjester stanset opp foran Arabella.

«Jeg er så lei for det.»

«Jeg kondolerer på det dypeste. General Öhrnmarck var en hedersmann.»

«Han var betydningsfull under finskekrigen.»

Arabella nikket, tok imot håndtrykkene og skulderklappene og lyttet til ordene som ble mumlet frem. En isnende vind gikk gjennom hennes indre. Hun var takknemlig for sørgedraktens flor, for det tynne stoffet skjulte at den nyslåtte enken ikke hadde felt en eneste tåre.

Kapittel 1

Svartsund slott, september 1816

I SILKESALONGEN RÅDET et ugjennomtrengelig mørke som bare var opplyst av fem vokslys i en gammelmodig, flerarmet kandelaber på gulvet. Rommet hadde fått navn etter de dyre vinrøde stofftapetene. Arabella satt på en enslig stol midt i rommet foran et portrett malt i dystre toner. De siste månedene fløt opp i tankene hennes som en samling vage minnebilder av hvordan hun hadde ventet på at det lovfestede sørgeåret skulle passere. For kvinner var sørgetiden ett år, for menn et halvår. Under den dype sorgen skulle man ikke kle seg i andre farger enn sort og hvitt; under halvsorgen passet det med dempede farger som grått, fiolett og lavendel. Det gjaldt hele garderoben, fra ytterplagg til morgenkåpe og til og med aksessoarer som hatter og hansker.

Arabella var blitt helt handlingslammet da general Öhrnmarck –mannen hadde ikke latt seg adressere ved fornavn – plutselig hadde forlatt jordelivet. Hun hadde ikke villet gjøre noe eller møte noen.

Arabella hadde bare gjennomført noen få sosiale forpliktelser: foretatt enkelte visitter hos standsfamiliene i det glissent befolkede nabolaget og agert vertinne for enda færre svarvisitter. Generalen hadde opprettholdt streng disiplin, men Arabella hadde likevel ikke vært helt isolert. Ektemannen hadde ofte invitert gjester for å etterleve en standsmessig livsstil, og Arabella hadde flere overfladiske bekjentskaper. Resten av tiden hadde hun vandret rundt i det store slottet og på eiendommen mens hun forsøkte å begripe situasjonen hun befant seg i.

Tankene hennes vendte tilbake til dagen for begravelsen. Minnetalen var blitt holdt, og gjestene hadde gått. Nå hadde det endelig gått litt over et år. Hun løftet blikket og så på maleriet som hang på veggen. Det kantete ansiktet til general Öhrnmarck betraktet hennes med følelseskalde øyne, slik han hadde gjort nesten hver eneste dag i løpet av ekteskapet deres.

«Du har ikke lenger noen makt over meg», sa Arabella dempet.

Portrettet stirret ordløst på henne, som for å håne henne.

Langt ute i den mørke septembernatten skar et lyn gjennom mørket, og et kort øyeblikk ble silkesalongen opplyst av et blåaktig skinn. Ingen torden hørtes. Hårene reiste seg i nakken på Arabella. Hun reiste seg og gikk frem til maleriet.

«Heretter tar jeg mine egne avgjørelser.»

Heller ikke denne gangen fikk hun noe svar. Selvfølgelig, det var jo bare et maleri. Plutselig holdt hun ikke ut å se det lenger. Hun samlet alle krefter for å rive ned det gullinnrammede oljemaleriet. Det falt i gulvet med et høylytt smell. Hun smatt ut og løp over gårdsplassen til redskapsboden for å hente verktøy. Den svale luften luktet av røyk. I øyekroken så hun gardinene bevege seg i vinduet til tjenestefolket. De trodde sikkert hun hadde gått fra vettet.

Andpusten tok hun seg tilbake til silkesalongen med verktøy i hendene. Kort tid senere hadde hun løsnet maleriet fra rammen, rullet sammen lerretet og gjemt det bak et stort skap. Hun våget ikke å kvitte seg med det kostbare kunstverket, som var blitt malt av en berømt kunstner. Kanskje hun kunne selge det en dag. Men hun holdt ikke lenger ut å se maleriet, og rammen var for tung til at hun kunne slepe den opp på loftet eller ned i kjelleren på egen hånd. Rammen hugget hun i biter som hun slengte inn i peisen. Hun fyrte opp med et av lysene i kandelaberen, og snart var det bare glødende kull igjen av trebitene.

Hun satte seg på stolen igjen. Flere lydløse lynglimt lyste opp høstnatten. Hun bare måtte komme seg bort herfra. Hun styrtet

opp trappene i hallen som førte opp til steinslottets overetasje og soverommet hennes, samtidig som hun ropte til piken at hun skulle ta frem koffertene. Hun skulle reise til sin tidligere hjemby Stockholm for første gang på nesten et halvt tiår.

Det spilte ingen rolle at hun ikke hadde fått svar på brevene hun hadde sendt til sin eneste nære bekjente i byen, sin gudmor bergrådsfrue Amelia Amanda Ståhl. Utover henne hadde Arabella ingen slektninger i Stockholm. Generalen hadde forbudt henne å brevveksle selvstendig med bergrådsfruen. Antagelig hadde han ant at fri kontakt med en mulig forbundsfelle ville kunne føre til at det ble stilt spørsmål ved hans makt. Bergrådsfrue Ståhl hadde måttet nøye seg med å ta imot tilkjennegivelser som var diktert og gransket av Arabellas ektemann, som han så hadde tvunget sin kone til å underskrive. Antagelig hadde bergrådsfruen til slutt kommet frem til at hun ikke kunne glemme det feilsteget Arabella hadde tatt med sitt ekteskap, og derfor valgt å forbli taus. Men det spilte ingen rolle. Arabella ville sikkert finne andre å omgås med, nye bekjente. Nå var det mulig å gjøre hva som helst. Men Arabella følte seg ikke fri. Det føltes som om hun ble gransket av usynlige blikk.

Arabella lå under den store baldakinen uten å gi fra seg en lyd. Hun og generalen hadde ikke delt soverom, men via det tilgrensende kleskottet hadde hun kunnet ta seg inn til ektemannens rom. Dit hadde Arabella gått på ordre, men ikke den siste gangen. Nå lå hun urørlig og stirret ut i mørket. Draperiene rundt sengen så truende ut, og fra sprekker i de gjentrukne gardinene piplet det inn et svakt månelys.

Reisekoffertene var pakket og lukket. Piken sov en utmattet søvn i tjenestefolkenes rom, som var relativt bekvemme i det prangende slottet. Ikke for at general Öhrnmarck brydde seg om tjenerne

sine, men fordi han ville at alt skulle være staselig. Dessuten var det sannsynlig at en tjener som hadde det bra, ville være mer villig til å oppfylle sin herres ønsker enn en som ble behandlet dårlig. Likevel var det mer enn én pike som hadde forlatt stillingen sin i en uforklarlig hast midt under tjenesteperioden, som vanligvis ble innledet og avsluttet ved mikkelsmesse. Grunnregelen var at arbeidsperioden skulle gjennomføres uansett hvordan husbondsfolket behandlet sine ansatte, men ingen hadde gitt seg av sted for å lete etter tjenestepikene. Arabella antok at grunnen til at de hadde dratt sin vei, var at generalens såkalte omsorg hadde strukket seg lenger enn ønskelig. Mannens kavalkade av elskerinner hadde vært sagnomsust, og erobringene begrenset seg neppe til standsdamer.

Arabellas tanker stormet frem. Maten på slottet hadde alltid vært god, og det hadde vært rikelig av den. I det minste de gangene hun hadde fått komme til bordet. Iblant hadde generalen låst henne inne på rommet og sendt opp et brett med vann og brød. Interiøret var en blanding av antikt og nytt, og verdiene var svimlende, selv når man lot være å regne med kunstverkene av kjente mestere som prydet veggene.

Samtidig var Svartsund slott et uhyggelig sted, med en stemning som i et gravkammer. Arabella kjente hvordan for lengst kvalte hulk draperte veggene som spindelvev. Hun fikk gåsehud. Det var riktig avgjørelse å forlate slottet allerede ved neste morgengry. Hun ville aldri sette sin fot her igjen. Hun prøvde å tvinge seg selv til å tenke på den lysegrønne reisedrakten hun hadde fått laget et år tidligere til de få og korte turene hun skulle gjøre i nærområdet. Den ville se henrivende ut mot huden hennes. General Öhrnmarck hadde villet at hun skulle glitre som et smykke i sentrum av det luksuriøse livet hans. Drakten var sjokkerende fargesterk for øyne som var vant til sørgedrakter, men Arabella hadde fått nok. Heretter skulle hun ikke verdige generalen en tanke.

I neste øyeblikk husket hun noe: Hun hadde lagt igjen yndlingssjalet sitt i slottskapellet etter morgengudstjenesten.

Arabella ville ha det med på reisen. Stille satte hun seg opp, tok på seg den varme nattkoften hun ofte brukte i de kjølige årstidene og stakk føttene inn i et par myke tøfler. Hun trengte hverken lykt eller fakkel, månesigden ga tilstrekkelig lys.

«Stella», hvisket hun.

Klør skrapte mot steingulvet, og en stor, mørk figur trådte frem.

«Fin jente», sa Arabella og klappet den gråhårede irske ulvehunden. Mankehøyden nådde henne nesten til midjen, og hodet nesten til brystet. Arabella hadde funnet hunden som valp under en ridetur en gang generalen ikke var hjemme. Hunden hadde satt bakbenet fast i et buskas. Arabella hadde befridd dyret, tatt det med seg og pleiet det på slottseiendommen. Hun antok at hunden, som tilhørte en rase som var kjent for sine egenskaper som vakt- og jakthund, hadde gått seg vill eller rømt fra eieren sin. Til tross for motstand fra generalen hadde Arabella klart å beholde hunden, men inn i slottet hadde den ikke fått komme før i det siste. Stella hadde bodd i stallen og blitt tatt hånd om av drengene. Arabella hadde besøkt hunden så ofte hun kunne, gått lange turer med den i hemmelighet og gitt den godsaker.

Snart var Arabella ute i den kjølige slottsparken. Stella luntet ved hennes side, glad for den overraskende muligheten til å strekke på de lange bena til tross for at det var sent. Denne gangen var det ingen av tjenerne som så hva Arabella gjorde. Hun var den eneste på Svartsund slott som ikke sov. Nattevinden sukket i edeltrærnes topper, som allerede hadde begynt å få høstfarger. Arabella løp lydløst mot slottskapellet, forbi trærne, buskene og den lille åkeren. Stella fulgte henne lett som en drage som suste gjennom luften. Arabella og følgesvennen hennes ilte over den smale veien som skilte gressplenene foran kapellet. En svak bris fikk gresset til å røre på seg.

«På plass.»

Hunden satte seg lydig for å vente på henne utenfor døren, og snuste ut i luften. Til tross for størrelsen var Stella vennlig som en kattunge, bortsett fra når noen truet matmoren hennes. Når general Öhrnmarck hadde utsatt Arabella for disiplinære tiltak, hadde man kunnet høre hunden ule ved driftsbygningene.

Arabella gled inn gjennom den ulåste døren til kapellet. Sjalet lå på ryggstøet på den fremste benkeraden. Hun var andpusten etter å ha løpt hele veien, og satte seg for å hvile en stund. På veggene hang gravskjold som imiterte adelsskjold. De ble fremstilt for å henges opp i helligdommen til minne om høyættede personer. I gravfølget hadde slekten Öhrnmarcks skjold blitt båret lengst fremme sammen med sørgeflagget, men i stedet for å etterlates i Esbo kirke, var det blitt ført tilbake til den avdødes eget kapell.

I tråd med den nye skikken hadde Arabella oppgitt pikenavnet sitt, Glimmer, og tatt sin manns etternavn. Men det var fortsatt forholdsvis vanlig at hustruen beholdt sitt eget familienavn, særlig om hun var av høyere ætt enn ektemannen. Öhrnmarck var

Kotkamaa på finsk, et språk Arabella husket godt fra tiden som herregårdsdatter i Lundo i nærheten av Åbo. Siden hadde hennes tospråklige foreldre – faren fra Sverige og moren fra Finland – dødd, og som femtenåring var Arabella blitt tatt hånd om av onkelen i Stockholm. Etter det hadde Arabella stort sett snakket svensk, som også ble talt mye i traktene omkring Svartsund slott. Onkelen, som hadde gått bort noen år tidligere, kunne ikke beskrives som en varmhjertet mann.

Arabella så på gravskjoldet og Öhrnmarcks slektsskjold, der en stor sølvfugl bredte ut vingene mot en gyllen bakgrunn. Kantene var blåhvite, og øverst sto slektens valgspråk: «Alle som venter på Herren, får nye krefter, de stiger med sine vinger som ørner. De løper uten å bli trette, de vandrer uten å bli utmattede.» Arabella sukket. Hun følte seg like langt fra å være en staselig ørn som en liten grå mus.

Likevel skulle hun forsøke. Å dra til Stockholm var første skritt. Hun skulle begynne å leve. Nettopp, sa Arabella og nikket for seg selv. Enkefru Arabella Öhrnmarck skulle tre inn i sosieteten igjen like oppsiktsvekkende som hun hadde forlatt den da hun var en ung frøken. Hun var ikke lenger sin manns undersått. Faktisk var det ingen som kunne bestemme over henne. Til forskjell fra andre kvinner hadde ikke enkefruer noen mannlig formynder. Arabella var myndig, og kunne bestemme over seg selv. Slik sto det i Sveriges rikes lov av 1734, og den ble fremdeles brukt i storfyrstedømmet Finland. En gang hadde Arabella funnet lovboken i slottsbiblioteket da generalen ikke holdt oppsyn med henne.

Hun hadde lagt seg passasjen på minne: «Mö, af hwad ålder hon wara må, stånde under förmynderskap», men «Enka råde sig och gods sitt sielf.» Hun kunne til og med skrive under en leiekontrakt på et nytt hus om hun ønsket det, eller kjøpe en hel bolig om hun hadde råd. Booppgjøret og skiftet var forsinket, men det skulle gjøres i år. Arabella gikk ut fra at hun var hovedarving. Hun var ikke lenger noens statussymbol, en gjenstand blant andre eiendeler å presentere som et trofé.

Plutselig hørte hun Stella knurre truende utenfor kapellet. Hånden hennes fløy opp til brystet, og hun styrtet til slottskapellets dør med et fast grep om sjalet. Hva var det som pågikk? Ingen burde ha noen grunn til å være ute på denne tiden. Slottspredikanten var en gammel mann som mest sannsynlig lå og sov i boligen sin i den andre enden av eiendommen.

«Hva er det?» Arabella skyndte seg frem til Stella og tok tak i halsbåndet hennes. Hunden stirret og reiste bust mot buskene som omkranset gravlunden. Et øyeblikk syntes Arabella hun så noen som gjemte seg i buskaset, så kom en vind, månen ble dekket av en sky, og igjen ble det bekmørkt.

I mørket hørtes den stadig fjernere lyden av løpende skritt.

«Hvem der?» ropte Arabella skremt.

Stella begynte å gjø av full hals. Den høye lyden gjallet mot kapellets vegger og lenger bort mot slottet. Hunden slet seg løs fra Arabellas grep og stormet av gårde. Skrittene økte takten.

«Kom hit!» brølte Arabella med en myndig stemme som hun ikke visste at hun hadde. Stella vendte umiddelbart om og tasset tilbake til henne. Hunden klynket, og da månen tittet frem igjen, ga hun Arabella et bedende blikk, som om hun tigget om tillatelse til å hente inntrengeren med vold. Men Arabella ville ingenting heller enn å komme seg tilbake til sengen sin. Hun tok et fast grep rundt Stellas halsbånd, og snart var hun inne på slottet igjen.

For sikkerhets skyld stengte hun den store porten før hun gikk til sengs igjen. Hun brydde seg ikke om hvem det var som smøg seg rundt på slottseiendommen. Sikkert bare en hønsetyv som hadde gått seg vill og havnet ved kapellet. Det gjorde henne ikke det minste. I morgen ville hun være et annet sted. Arabella la hodet på puten og så samtidig flasken med velgjørende dråper på nattbordet. Legen som hadde vært på slottet den dagen generalen døde, hadde ordinert dem for den nyslåtte enken. Arabella hadde ikke prøvd tinkturen ennå, men kanskje den ville hjelpe henne med å sovne. Hun dryppet noen dråper i et vannglass og falt i søvn nesten umiddelbart.

Stella lå på teppet ved sengen med det ene øyet halvåpent. Innimellom spisset hun ørene. Hun hadde ingen planer om å la matmor bli utsatt for noe.

Da solens første stråler krøp inn gjennom de blyinnfattede rutene, åpnet Arabella øynene. Hun hadde virkelig sovet tungt! Det hadde ikke skjedd på flere år. Dråpene doktoren hadde ordinert virket utrolig effektive. Hun hadde litt vondt i hodet, og lemmene føltes uvanlig tunge, men det kom nok av alle prøvelsene og av

reisefeberen, eller at hun var blitt skremt om natten. Arabella skjøv bort tanken. I dag skulle hun begi seg ut mot friheten og et nytt liv!

«Linda! Kom straks hit med sterk kaffe», ropte Arabella til piken og kravlet ut av sengen. Hun dro hissig i snøret, som i den andre enden var festet til en ringeklokke i kjøkkenet. Hun smøg seg inn i morgenkåpen og kikket tilfreds på de pakkede koffertene. Etter å ha spist frokost og kledd seg, ville hun være klar til avreise. Arabella hadde bestemt seg for å reise via Helsingfors. En av de mange båtene som la til i havnen ville sikkert ta henne med seg mot betaling. Stella reiste seg, strakte på seg og ristet på pelsen. Hun tasset frem til matskålen, som tjenestefolket allerede hadde fylt.

Tjenerinnen, som het Linda-Noora Kvist, dukket opp i døren med et frokostbrett. Hun satte det på et lite, rundt bord før hun trakk fra gardinene. Linda var en anelse yngre enn Arabella. Hun var en landsens frøken med nøttebrunt hår og hadde bare tjenestegjort i husholdningen i kort tid. Hun kastet et engstelig blikk mot Stella, som hun ennå ikke hadde vennet seg til, men roet seg da hunden bare så likegyldig tilbake. Den var mer interessert i måltidet sitt enn i tjenestefolkets gjøren og laden.

«Hvorfor trakk du ikke fra gardinene tidligere?» spurte Arabella skarpt, samtidig som hun løftet den rykende kaffekoppen fra brettet. Den varme drikken smakte vidunderlig.

«Jeg beklager, enkefru Öhrnmarck, men jeg ville ikke vekke Dem», svarte Linda unnskyldende. «Jeg tenkte at det var bedre å la Dem hvile i ro og mak. De ba meg vekke Dem først kvart over åtte.»

«Nå er jo klokken mer enn det», fnøs Arabella. «Og ikke kall meg enkefrue. Det holder med frue. Det kan du hilse og si til resten av tjenestefolket også.» Det føltes som en god avgjørelse.

I dagligtale ville ikke Arabella høre mer enn nødvendig som minnet henne på ekteskapet. Ordet frue hadde hun dessverre ingen mulighet til å unnslippe. Men enkehatten hadde hun allerede sluttet å bruke, og nå bestemte hun seg for også å slutte å bruke den

luen gifte kvinner brukte innendørs på dagtid og utendørs under hatten.

«Det skal bli, fru Öhrnmarck.»

«Hvor er det ristede brødet mitt? Du vet utmerket godt at jeg alltid vil ha det om morgenen.»

«Brødet er her. Husmor har akkurat bakt det.» Piken løftet en sølvklokke på brettet, og der lå noen ordentlige skiver med hvetebrød, en smørklatt og honning. «Jeg rister en skive i peisen med én gang.»

«Skynd deg», befalte Arabella overlegent. «Du hadde vel kunnet ta det inn ferdigristet. Du visste jo at jeg må begi meg av sted tidlig for å rekke til Helsingfors i kveld. Det er minst fem mil dit.»

«Ja, nådige frue.» Piken spiddet brødskiven på en lang stekegaffel og satte seg på kne foran peisen. Stella, som allerede hadde jafset i seg maten sin, kom bort for å gjøre seg kjent med henne. Da Linda hadde forstått at dyret ikke utgjorde noen fare, begynte hun skeptisk å klappe henne.

Piken hadde i det minste fyrt opp i forveien, konstaterte Arabella og roet seg litt ned. Like etter nøt hun det sprø brødet med smør og honning. Linda helte opp mer kaffe i den delikate porselenskoppen. Da hun var på sin tredje kopp, begynte Arabella å føle seg våken.

Hun hadde det tankefulle blikket festet på Linda. Til tross for at Arabella nå var enkefrue, hadde hun ikke lyst til å reise alene. Et par lakeier skulle selvsagt følge med samt kusken og bevæpnede forryttere. En av lakeiene måtte kunne kjøre, han skulle kjøre vognen tilbake fra Helsingfors til Svartsund slott sammen med forrytterne mens de andre fortsatte reisen. Man kunne ikke være forsiktig nok ute på veiene, spesielt ikke dersom man var arvtagerske til en stor formue. Men det ville være en fordel om Arabella hadde kvinnelig selskap med seg, en tjenerinne. En som kunne hjelpe med klærne. Arabella hadde avskjediget kammerjomfruen sin med et

sjenerøst avgangsvederlag så snart general Öhrnmarck hadde gått ut av tiden, ettersom kvinnen var blitt rekruttert av ektemannen og minnet mer om en fangevokter enn en tjener. Inntil videre ville Linda meget vel kunne fungere som personlig tjenerinne.

«Du blir med», meddelte Arabella utvetydig. «Du får bli påkledersken min.» Arabella ville ikke kalle Linda kammerjomfru. Det minnet for mye om kvinnen som hadde hatt som livsoppgave å overvåke at hun fulgte generalens befalinger.

Linda så forskrekket ut. «Beste frue, jeg har aldri vært i en storby», mumlet hun. «Jeg ville ikke være til noen nytte.»

«Én gang må være den første», svarte Arabella rapt. «Du har gjort en anstendig jobb under påkledningen de siste ukene, og har kjemmet håret mitt tålelig bra. Det duger inntil videre.» Hun drakk de siste kaffedråpene. Jo mer hun tenkte over ideen, desto bedre føltes den. Arabella hadde planer om å erobre Stockholm, men alt var morsommere i selskap med andre. Det fikk så være at de omgikkes med Arabella mot betaling. Det var uansett bedre enn ingenting.

«Men hjemlandet mitt, far og mor og søsknene!» utbrøt piken og begynte nesten å gråte.

«Ingen spurte meg om jeg ville forlate mitt hjem og gifte meg med generalen», svarte Arabella. «Men slik ble det, og det var slik jeg havnet her i ødemarken. Slutt å sippe. En fin dames tjenerinne må se verdig ut.» Arabella slo vekk tanken på hvordan hun selv hadde sett ut på bryllupsdagen. Hvordan hun på skjelvende ben hadde gått frem til alteret i onkelens jerngrep. Den tettbygde formynderen hadde nærmest slept søsterdatteren frem til general Öhrnmarck. Selv om tvangsekteskap var forbudt ved lov, kunne unge kvinner i praksis tvinges inn i uønskede ekteskap. Arabella hadde slett ikke villet gifte seg med en mer enn dobbelt så gammel mann, men onkelen hadde ikke gitt henne noe valg. Han var Arabellas formynder, men han var også hennes såkalte giftesmann,

en sånn som alle jenter hadde og hvis tillatelse var påkrevd for å kunne inngå ekteskap.

«Vi skaffer deg nye klær som passer for høyere tjenestefolk», sa Arabella for å lokke Linda, men hun visste ikke hva det var som fikk henne til å gi et så vennlig løfte. Det hørte naturligvis med til saken at vakre drakter på tjenestefolket sa noe om arbeidsgiverens stilling. Samtidig signaliserte det at man verdsatte de ansatte. Arabella fortsatte på samme linje: «Du får skrive ofte, jeg dobler lønnen din så du kan sende en del av pengene til foreldrene dine.» Hun gikk ut fra at hun hadde råd til å være sjenerøs. Etter generalens død hadde nålepengene, altså pengene som ble avsatt til kvinners egne utgifter og husholdningsmidler, flommet fritt fra ektemannens formuesforvalter i Stockholm. I storfyrstedømmet Finland ble både svenske riksdaler og russiske rubler benyttet. Vel fremme i nabolandets hovedstad ville enkefruen til en formuende mann sikkert lett kunne få kreditt inntil skiftet var gjennomført.

«La gå», sa Linda med et sukk og så alt annet enn begeistret ut. «Inntekter kommer alltid godt med. Foreldrene mine leser sikkert gjerne mine beskrivelser av livet utenlands, og søstrene og brødrene mine kan få små gaver», fortsatte hun håpefullt, og det var tydelig at hun prøvde å se den lyse siden av saken. «Kanskje jeg finner nye sukkertøy i byen. Jeg har hørt rykter om fargerike, harde peppermyntedrops.» Linda begynte å tørke smuler fra bordet og rydde sammen restene av frokosten.

«Bare du husker å skrive både loddrett og vannrett på papirarkene, og kanskje til og med rader på skrå nedover», sa Arabella strengt. «Det gjør til og med de fleste standspersoner. Papir og blekk er ikke billig, og det er ikke gratis å sende brev.»

En løpegutt bar ut frokostbrettet, og en time senere hadde Linda kledd fruen i den grønne reisedrakten med tilhørende lang kappe, en såkalt pelisse, i samme farge og med knepping foran. På føttene hadde hun vakre støvletter, på hendene hansker og på hodet en bonett med bånd som ble knyttet under haken og brem

som rammet inn ansiktet. Deretter hadde piken skyndet seg av sted for å pakke sine egne få eiendeler og ta farvel med familien sin.

Arabella gransket speilbildet sitt. Håret var lagt i en kledelig frisyre, og den sorte fargen gikk mot blått. De nette ansiktstrekkene med høye kinnben ble understreket av en søt nese og mandelformede, nesten sorte øyne. Når lyset falt fra en rett vinkel, ga de fra seg en dyp nyanse av blåbærmarmelade. Deler av Arabellas slekt hadde røtter i Italia. Huden hennes hadde en gyllen sandfarge, og leppene var fyldige og bringebærrøde. På høyre kinn hadde hun et lite fødselsmerke. Kroppen hennes var smekker, takket være de obligatoriske fasteperiodene og den dårlige matlysten i sørgeperioden. Arabella trøstet seg med tanken på at det var på moten å være eterisk tynn som en vidjekvist. Dessuten kom hun snart til å få spise hva hun ville. Det var ikke lenger noen som holdt oppsyn med figuren hennes.

Like etter klatret Arabella og tjenerinnen opp i den robuste reisevognen med firspann som kusken Karlsson hadde kjørt frem foran hovedinngangen. Koffertene var pakket inn i bagasjerommet under vognen og festet på taket. Forrytterne hadde tatt plass lengst fremme i følget. Resten av tjenestefolket skulle bli på slottet for å se til bygningen og eiendommene. En av lakeiene, en tretti år gammel mann ved navn Joonatan Eld, hjalp først Arabella og deretter Linda opp i vognen. Lakeien skulle sitte på et sete med ryggen mot kjøreretningen på vognens utside sammen med kollegaen Aaron. På vogner beregnet for kortere reiser kunne tjenere stå på et brett og holde seg i et håndtak. Stella hoppet opp i vognen og la seg til rette på gulvet med det store hodet på Arabellas sko. Kvinnene kastet et siste blikk på det mektige slottet – den ene med vemodig undring over når hun skulle få vende hjem igjen, den andre med forhåpning om aldri noensinne å måtte gjøre det.

Kapittel 2

HESTENES SELETØY KLIRRET da reisevognen rundet nok en krapp sving, hovene slo mykt mot den ujevne landeveien. Inne i vognen la Arabella hodet mot den polstrede veggen. Ved siden av henne satt Linda og slumret. Arabella hadde glemt hvor trett man kunne bli av å reise, til tross for at vognen var moderne innredet og komfortabel.

Foran vinduene hang gardiner, og de polstrede benkene var kledd med et sitrongult fløyelsstoff. På utsiden var kjøretøyet malt i gult og sort, selv de høye hjulene. Kuskebukken var høyt plassert, nærmere taknivå enn bakken, og var kledd med blått stoff. Tvers over setet gikk to skinnremmer som den som satt ved siden av kusken kunne gripe for å holde balansen. Håndtakene på sidene tjente samme hensikt. Kuskene var kjent for sin evne til å holde balansen kun ved hjelp av den kombinerte fotstøtten og skvettlappene.

Til tross for at Stora Strandvägen tilbød mye interessant

å se på, begynte reisen å føles anstrengende da dagen gled mot kveld. I begynnelsen av reisen hadde Arabella fortsatt orket

å beundre utsikten og enkelte detaljer, for eksempel Sågbron, en steinhvelvbro over Mankån som kong Gustav Vasa hadde grunnlagt ved Esbogård. Da de hadde rastet og skiftet hester ved et gjestgiveri, hadde kusken Karlsson fortalt at broen var tørrmurt, altså bygget helt uten mørtel og med kilestein som eneste tetning.

Hvert eneste gjestgiveri langs veien huset hester som tilhørte Svartsund slott, for selv om det var lenge siden Arabella hadde

sett hovedstaden eller noe annet enn slottets nærmeste omgivelser, hadde general Öhrnmarck reist nå og da. Et firspann kunne uten problemer dra en vogn med over ti personer og bagasje. De dyktige arbeiderne kunne bytte ut hestene på fem minutter, og passasjerene trengte ikke engang å stige ut av vognen i mellomtiden. Trekkdyrene ble vanligvis skiftet ut med noen mils mellomrom, eller oftere dersom man kjørte fort. Da de hadde passert Helsinge sogns kirkeby der elvene Vanda og Kervo krysset hverandre, gikk utsikten i ett for Arabella. Alt føltes som en uendelig rekke av skog, åkrer og klipper. Da kvelden nærmet seg, var det ikke mange de møtte ute på veiene. Solen sank stadig lavere, og lange skygger slepte seg langs bakken. Karlsson stanset for å tenne lyktene på vognen, til tross for at de ikke ga fra seg mye lys. Men måneskinnet ville lyse opp tilstrekkelig. Kusken ropte til sin husmor at de bare hadde en drøy halvmil igjen av reisen.

For å få tiden til å gå viet Arabella seg til å legge planer for ankomsten til Stockholm. Til å begynne med ville hun bli nødt til å ta inn på et eller annet vertshus. Stoltheten hennes lot henne ikke nærme seg bergrådsfrue Ståhl i første omgang. Arabella skulle bedømme situasjonen i ro og mak. Så snart som mulig skulle hun leie en egen bolig. Med det som base skulle hun så begynne å bygge opp sitt nye liv. En møblert bolig ville sikkert være det beste og mest praktiske alternativet. Kanskje i nærheten av den kjente greveslekten von Fersens staselige palass på Blasieholmen, der noblessen bodde et steinkast fra det kongelige slottet.

Når hun vel hadde innrettet seg i byen, ville hun vie seg til fornøyelser. Arabella moret seg med å forestille seg alle innbydelsene som utvilsomt ville sendes til huset så snart nyheten om hennes tilbakekomst til sosietetslivet var blitt allment kjent. Selv om hun ikke hadde noen slektninger i Stockholm, hadde hun desto flere bekjente som fortsatt bodde der. Fornemme damer pleide å opprettholde en omfattende brevveksling, og general Öhrnmarck hadde ikke kunnet forby beskjeftigelsen helt og holdent – det ville

ha vakt for stor oppmerksomhet. Til forskjell fra gudmoren hadde ektemannen nøyd seg med å granske alle brev Arabella sendte til og mottok fra bekjentskapskretsen sin. Takket være denne korrespondansen hadde Arabella nå et stort kontaktnett med sosietetsvertinner og andre damer.

Akkurat idet hun hadde henfalt til tanker om den første festen hun skulle arrangere i eget hus – kanskje en musikkaften, en soirée, eller kanskje til og med en danseaften? – økte vognen plutselig farten.

«Fru Öhrnmarck!» ropte kusken Karlsson ute på vognen. «Beste frue, søk dekning!» Ordene ble akkompagnert av en tiltagende hovklapring.

Et øyeblikk satt Arabella lamslått og forsto knapt hva hun hørte. Hva i alle dager var det snakk om? Søk dekning! For en merkelig oppfordring. Slik hun så det, var det en foranstaltning som hørte hjemme i hæren. Hadde kusken gått fra forstanden? Arabella forsøkte å åpne vinduet i vogndøren, hvilket ikke var det enkleste, for vognen krenget og rykket. Til slutt lyktes det henne likevel å få opp vinduet, og hun stakk hodet ut.

«Hva mener du, Karlsson?» spurte hun mens vinden pisket henne i ansiktet. Hun så at de var på en øde skogstrekning i mørk kveldsskumring. «Hvorfor skulle jeg søke dek…» Hun ble avbrutt av et knall blant trærne som for forbi et stykke unna, og noe traff vognsdøren med et smell. Trefliser føk i alle retninger, og Linda våknet og ga fra seg et skrik. Arabella trakk raskt til seg hodet og slo igjen vinduet. «Å!» ropte hun. «Noen skyter på oss!» Det forklarte i det minste Karlssons oppfordring. De ble tydeligvis angrepet av landeveisrøvere.

Fra trærne lød en befaling: «Stans vognen umiddelbart!»

«Aldri», ropte Karlsson og smelte med pisken over det veltrimmede firspannet. «Amatører. Ordentlige røvere ville ha ligget i bakhold ved en smal passasje og laget en veisperring», hørte

Arabella ham fortsette med lavere stemme. «Til våpen, menn!» ropte kusken til de andre tjenerne.

Landeveisrøvere var en stadig trussel mot velstående reisende. Arabellas reisevogn med adelig våpenskjold signaliserte tydelig at den inneholdt verdisaker som ville utgjøre et godt bytte. Stella knurret og prøvde å reise seg, men Arabellas skarpe tilsnakk fikk henne til å legge seg og holde tyst.

«Hold Dem inne, beste frue!» brølte Karlsson. «Jeg har musketten min, vi har snart slått dem tilbake.» At kusken klarte å beholde kontrollen over vognen samtidig som han håndterte et våpen, vitnet om hans dyktighet. Arabella antok at han for øyeblikket hadde viklet tøylene rundt den låste bremsespaken. Heldigvis befant de seg på en rett strekning. «Joonatan og Aaron, fyr løs», tordnet Karlsson til lakeiene som satt bakpå. Lenger fremme hørtes to skudd. Forrytterne hadde tydeligvis allerede innledet forsvaret. Den dundrende lyden fra Karlssons muskett sluttet seg til dem, sammen med lakeienes forsvarstiltak.

«Å, frue!» skrek Linda med oppsperrede øyne. «Jeg visste vel at jeg ikke burde ha blitt med Dem. Jeg ville sikkert ha fått ansettelse et annet sted.» Hun vred hendene og kikket ut.

«Linda, ned med hodet!» Arabella dro piken ned på gulvet ved siden av Stella. «Det er for sent å tenke på det nå. Noen er åpenbart ute etter verdisakene mine.»

«Vi burde ha overnattet på Backas gård som Karlsson foreslo», klaget Linda. Fornemme reisende pleide å overnatte på herregårder langs veien. «Dette blir kanskje vår siste reise!»

«Backas gård er for liten», fnøs Arabella. «Jeg vil sove i en ordentlig by. Men vi burde kanskje ha blitt der likevel», medga hun mens vognen krenget hit og dit. En venninne fra pikeskoletiden som hadde giftet seg med en engelsk lord hadde i sitt siste brev nevnt at det fantes en ekspressrute mellom London og Birmingham. Den strekningen på over tjue mil tok to døgn, og ut fra det hadde Arabella forsøkt å regne ut hvor lang tid reisen hennes ville ta.

Men hun innså nå at private reisende kjørte langsommere enn profesjonelle.

En ny skuddsalve traff vognen, og hestene vrinsket, men holdt seg på veien. Dyrene var ikke lettskremte, general Öhrnmarck hadde kjøpt dem fra en tidligere kavalerikommandant. Hovklapringen, knastringen fra vognhjulene og Arabellas hjerteklapp blandet seg i et svimlende virvar mens tjenerne prøvde å slå ned røvernes angrep.

«De er to, én på hver side!» ropte lakeien Joonatan.

«Det er ingen foran oss», lød forrytternes svar.

«Hakkaa päälle! Hugg på!» Det var Karlssons stridsrop.

Arabella tok mot til seg. Hva var det egentlig hun drev med? Skulle hun ligge gjemt og skjelve mens tjenerne risikerte livet? Det passet seg ikke! Arabellas dager som redd og kuet kvinne var forbi. Alle kjøretøy pleide å ha en vognpistol. Arabella famlet under setet, men fant bare et sverd. Hun rynket på nesen av den skarpe metallgjenstanden. Den kom ikke til å være til noen nytte. Da fikk hun øye på et lite, kantete skrin oppe ved taket.

«Jeg prøver å nå pistolskrinet etter neste skuddsalve», sa Arabella. «Røverne må også lade våpnene sine. Flaks at de fleste bare kan skyte ett skudd av gangen.»

Det smalt i vogndøren.

«Jeg tror ikke kulene trenger gjennom det tykke treverket i første omgang», gispet Arabella for å roe seg ned da hun reiste seg opp for å ta skrinet. I neste øyeblikk var hun tilbake på gulvet igjen.

Lindas ansikt lyste opp av beundring. «Vet fruen hvordan man bruker våpen?»

«Selvsagt», svarte Arabella og lød mer selvsikker enn hun følte seg. Hun syntes ikke det var nødvendig å nevne at hun ikke hadde skutt siden ungdomsdagene, da hun hadde lært seg kunsten av en vennlig gårdsforvalter på barndomsgården sin. Hun håpet det ville

være som å ri, noe du ikke glemte når du en gang hadde lært deg det.

«Linda, lukk opp vinduet når jeg sier fra.» Som ved et under var alle vindusglassene fortsatt hele.

Linda nikket, og det var tydelig at hun anstrengte seg for å legge frykten til side.

Med skjelvende hender ladet Arabella våpenet. «Nå!» ropte hun, og Linda rev opp vindusskodden. Arabella reiste seg, kunne skjelne rytteren bak trærne, siktet og skjøt. Rytteren falt av hesten. Arabella gikk ut fra at han bare hadde fått en skramme av kulen. Hun hadde med vilje siktet skjevt for ikke å forårsake noen større skade. Hun dukket ned for å lade pistolen på nytt, men i samme øyeblikk la vognen skogen bak seg og fortsatte ut på en slette med hus her og der.

«Vi tok oss forbi dem!» jublet Karlsson triumferende. Angriperne våget tydeligvis ikke å ta sjansen på å bli tatt i åpent terreng. «Frue, jeg fortsetter strake veien til byen, hvis det passer? Det er ikke langt igjen nå.» Kusken lot fortsatt hestene løpe i relativt høy fart. Gjennom vognens bakre vindu så Arabella sanden virvle opp bak dem. Hun kunne ikke se snurten av røverne, og sukket av lettelse. De var i sikkerhet!

«Det blir bra, Karlsson», svarte Arabella og sank tummelumsk ned på setet. Linda heiste seg opp ved siden av henne og la hodet bakover. En stund var det ingen av dem som fikk frem et ord.

Så begynte Linda å snakke. «Man kan si hva man vil om fruens temperament», sa hun og tørket ansiktet med et lommetørkle hun gravde frem fra lommen. «Men det virker ikke som om det blir en kjedelig jobb å være påkledersken Deres.»

Arabella snudde seg og så på jenta, usikker på om hun burde bli såret av kommentaren. Men da hun møtte Lindas blikk, klarte hun ikke å la være å smile på en slik ukvinnelig måte som ville fått hennes etikettebevisste gudmor Ståhl til å blekne.

«Kanskje jeg burde gi et lønnstillegg for farlig arbeid», sa Arabella og prøvde å virke alvorlig. Så brast de begge i latter.

U«Et sovekammer og en salong til meg og kammerjomfruen min samt innkvartering til de øvrige tjenerne», sa Arabella til verten da hun og Linda hadde tatt seg til et gjestgiveri av middels størrelse ved Helsingfors Stortorg, eller Senatstorget, som det nå ble kalt. Gjestgiveriet var ikke like fint som de moderne europeiske hotellene, men det lå i Storgatan inntil en rad kjøpmannshus som var bygget i forrige århundre. Det gikk rykter om at gaten i fremtiden skulle døpes om etter Russlands keiser og Finlands storfyrste Aleksander I.

Da reisevognen hadde kjørt forbi den henrivende røde trekirken Ulrika Eleonora med mansardtak i torgets vestre ende, hadde Arabella gratulert seg selv med å ha ankommet hovedstaden. Langs torget lå rådhuset, en trivialskole og hovedvakten. Hun så også noen trebygninger med skråtak som hun antok var forrådshus eller magasiner. Det var sent på kvelden, og ingen mennesker å se i gatene. Lenger borte, i retning av Skatudden, kunne hun skimte konturene av en vindmølle. Bak gjestgiveriets tak så hun mastetopper og vimpler fra båter som lå ankret opp i havnen.

Arabella hadde ikke engang våget å tenke på hvordan vognen så ut etter episoden på veien. Siden vognens tilstand kunne vekke mistanke, hadde hun oppmuntret Karlsson til så raskt som mulig å sette den i stallen bak gjestgiveriet, etter først å ha satt dem og bagasjen av ved inngangen. Forhåpentlig ville Karlsson og medhjelperne hans få vognen i noenlunde presentabel stand i løpet av natten. Arabella hadde ikke råd til å påkalle seg mer oppmerksomhet enn det hun allerede gjorde. Selv om hun var enkefrue, var det uvanlig å foreta en lang reise uten mannlig selskap av samme stand.

«Enkefru Öhrnmarck», hilste gjestgiveriets vert og bukket dypt.

«Jeg kondolerer med deres ektemanns bortgang.» Han gjenkjente gjesten med ansiktshukommelsen til en god vert. Arabella og general Öhrnmarck hadde overnattet på gjestgiveriet da de reiste til Svartsund slott etter bryllupet i Stockholm. Generalen, som på den tiden nylig hadde forlatt sin stilling i hæren, hadde valgt sin vordende hustru samtidig som han hadde tatt seg av de siste gjøremålene før de flyttet østover.

Arabella bøyde høflig nakken. Generalens bortgang var blitt annonsert i dagsavisene, og nyheter om standspersoner spredte seg raskt.

«Selvsagt har vi plass til enkefruen og tjenestefrøkenen hennes», fortsatte verten jovialt. «General Öhrnmarck – fred over hans sjel – besøkte oss nå og da. For ham var kun det beste godt nok. Vi vet å betjene krevende gjester», skrøt han. «De andre kan bo med tjenestefolket, og det er en plass for hunden på gårdsplassen.»

«Stella blir med oss», sa Arabella og la hånden på Stellas hode. Hunden hadde fulgt med kvinnene inn, og så seg nysgjerrig omkring, ørene rørte på seg mens hun lyttet til lydene i huset, og snuten snuste etter duftene fra kjøkkenet.

«Men enkefru Öhrnmarck, vi tillater aldri husdyr i værelsene.»

Verten skjøt ut brystet. «Dette er et førsteklasses gjestgiveri. Vi har ærverdige naboer, som Kiseleffs sukkerfabrikk, og hus som tilhører Sunn, Burtz og Remander …»

«Jeg er sikker på at kommende generasjoner kommer til å beundre dem i all fremtid», avbrøt Arabella høflig. «Men nå er vi utmattet, og …»

«… samt bygningen rådmann Gustav Johan Bock har latt bygge, som er i ferd med å renoveres til tjenestebolig for generalguvernøren med staselig festsal», fortsatte verten, som om han ikke hadde hørt hva Arabella sa. «I og med det får ingen skabbete kjøtere – jeg mener, ikke engang praktfulle edelhunder – komme

innenfor døren», la han raskt til da han kjente Arabellas isnende blikk på seg.

«Stella er veloppdragen, og lager hverken leven eller forstyrrer noen», sa Arabella uten å fortrekke en mine.

«Dersom fruen lover å holde hunden inne på værelset sitt, kan vi vel gjøre et unntak», sukket verten. «Denne veien, vær så god», sa han og ledet dem opp trappene og gjennom en korridor til to hyggelige rom. Hele veien samtalte han, eller holdt snarere en monolog inspirert av den fornemme gjesten. Arabella trengte bare å skyte inn et enstavelsesord nå og da. Etter å ha lovet dem en næringsrik supé om en og en halv time og fyrt opp i kaminen, forlot verten rommet. Stella slo seg ned foran den sprakende ilden og sovnet.