Page 1


OLAV BREKKE MATHISEN

DEN JÆVLA

A RVE N PENGER, PORSELEN OG NORSK NEDRIGHET


© 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign og layout: Trine + Kim designstudio Omslagsfoto: Anne Valeur Papir: Amber Graphic 120 g Boka er satt med Cardamon Pro Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Fotokred: s. 10: Politiet, s. 16: Privat, s. 19: Privat, s. 20: Privat, s. 27: Privat, s. 31: Jarosław Sobieraj, s. 32: Privat, s. 42 og 43: Collage av skjermdumper med tillatelse fra TV2, s. 59: Privat, s. 87: Privat, s. 88: Privat/Expressen, s. 96: Privat, s. 102-104: Privat, s. 104: Privat, s. 105: Privat, s. 106: Privat, s. 112: G. H. Byantikvaren, Byneset kirke, s. 154 Privat, s. 124: Privat, s. 126: Privat, s. 129: Jarosław Sobieraj, s. 154: Privat, s. 162: NTB scanpix/Geir Salvesen s. 170 og 171: «Capuchins reject unequal pay/Fairness study» (Frans de Waal/Dr. Sarah Brosnan/skjermdump fra YouTube, s. 176-183: Joakim Nilsen, s. 184: Privat, s. 190: Privat, s. 200 og 201: Privat, s. 206 og 207: Privat: s. 210/215: Johnny Haglund, s. 225/226 Privat.

ISBN: 978-82-489-2426-5

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.


INNHOLD ARV.......................................................... 8 300 KILO...............................................14 TORSKEN.............................................26 DEN JÆVLA ARVEN........................... 33 NORGES SINTESTE MANN.............. 39 SPASERSTOKK I BAKHODET........... 44 OLDEMORS BUNAD..........................48 DA DET BIKKA FOR VERONICA...... 50 FALSKE MINNER...............................60 ET HYTTEHELVETE...........................68 BULJONG + RANGE ROVER............. 70 TELEFON TIL MONA HØINESS.......74 TESTAMENTET SOM FORSVANT.....77 JAG ÄR DÖD......................................... 89 SKRIKING.............................................91 ALT FOR DYRENE.............................. 97 NAZI-FATET........................................107 DE SYV ARVESYNDENE................... 110 SELVBERETTIGELSE........................ 114 ARVE STRID........................................ 119 TORSKEN DEL 2................................ 121

MILLIARDÆRPAPPA DØDE I GÅR....................................... 131 HELE NORGE KRANGLER...............133 BITTERHET........................................150 EN KAMP FOR LIVET DEL 1...........153 EN KAMP FOR LIVET DEL 2........... 161 RETTFERDIGHET.............................167 KLASSISKE KONFLIKTSKAPERE.... 175 ROTTEMØTET...................................185 MONTGOMERYS MORMOR..........193 VILLA I VANNKANTEN....................197 HVEM ER ELDST?............................208 CYANID OG PST................................ 211 16 ÅR RETT I FLEISEN.................... 216 TO TYPER TILGIVELSE...................220 HVOR ER BESTEFAR?......................223 SLUTTEN............................................228 PRAKTISK INFO...............................232 13 RÅD FOR Å UNNGÅ SNURPEMUNN................................ 234 SMART FORDELING........................238 TAKK...................................................240 KILDER OG KREDITERING...........242


Historiene i denne boka er basert på intervjuer, rettsdokumenter og hendelser fra virkeligheten. En ung kvinne fra Asker mener at familien hennes er besatt av arv. En pensjonist fra Nord-Norge sier han er livredd for sin egen bror. En forretningskvinne forteller at slektningene hennes holder på å gjøre henne gal, mens en bærumsmann er mest interessert i å få has på advokaten. I boka vil det også dukke opp navn på personer og steder som ikke finnes. I enkelte tilfeller er anonymiseringen gjort for å beskytte de involverte og familiene deres. Andre ganger har skam eller frykt gjort at identifiserende detaljer er blitt obfuskert, endret eller fjernet. Flere velger likevel å fortelle sin historie åpent, under eget navn og bilde. Det står det respekt av — for arve tematikken har noe i seg som ser ut til å bringe frem det verste i oss.


A R V

Du kan arve din fars nese. Du kan arve krumningen i nakken og øverst på ryggen, den mjuke latteren og måten han balanserer kroppen sin på hvis han absolutt må skreve over en bekk eller gå om bord i en båt. På bildene i familiealbumet kan din mor dra kjensel på sitt eget hårfeste som nå løper langs din isse. Og hennes bekymrede blikk kan stråle videre ut gjennom dine øyne hvis verden går deg imot. Noe nedarvet dypt inne i deg kan få deg til å lengte mot en fjord der forfedrene dine har trukket fisk opp av sjøen i generasjoner. Mest sannsynlig har du arvet navnet ditt. Evnene dine. Og helsa. Dine dypeste drifter, instinkter og alt som binder oss sammen som mennesker, er nedarvede fragmenter av andres liv. En trillion tilfeldigheter som til sammen er blitt til deg. Og meg. Vi er alle siste ledd i en ubrutt kjede. En kontinuerlig overføring fra én generasjon til den neste. Du kan arve barndommens flotteste sandstrand, ettermælet fra en stolt slekt eller noe bekmørkt og heslig som aldri snakkes om så lenge solen er oppe.

8


Du kan også arve noe annet. Noe langt sterkere enn både blodsog slektskapsbånd. Noe flyktig og uformelig, men likevel mektig nok til å rive familier i filler, forgifte søskenforhold og drive selv de beste av oss til å gjøre uhyrlige ting mot hverandre: Penger. Hytter. Nips. Og bunader.


I rettssaken mot syvbarns­ moren som i 2019 ble dømt for dobbeltdrap, dukket det opp et falskt trusselbrev med denne ordlyden.

10


12


300 KILO

Dagen før grandonkel Arthur døde, strakte han frem en skjelvende arm fra under sykehusdyna og klemte hånden min så hardt han kunne. Det var fremdeles saft i klypa. Krigshelten, idretts­ lederen og forretningsmannen Arthur Mathisen var blitt en tynn mann, men ellers så han ganske godt ut, der han lå og smilte kjekt til sykepleierne som hastet stille ut og inn fra det lille rommet i åttende etasje på Bærum sykehus. Pappa hadde barbert ham noen dager i forveien. Arthurs stålgrå øyne var våkne og skarpe, men praten var dessverre bare rør – en rekke av løsrevne ord og lyder. Det var noe han ville si, som han ikke fikk sagt. Neste morgen var han død. 89 år gammel. En sur dag helt på tampen av vinteren ankom arvingene én etter én og stilte seg i en halvsirkel utenfor den en gang så staselige funkisboligen hans i Bærum. En hvit tomannsbolig bygget like etter krigen, liggende panel, godt utført snekkerarbeid, og møysommelig fylt med materielle goder gjennom et halvt århundre. Hva slags spennende hemmeligheter kunne skjule seg der inne? Jeg tror det var nærliggende for alle å drømme litt akkurat da; løsøret var strengt tatt bare hors d’oeuvre for hovedretten – eiendommen. Flere mål utsiktstomt midt i feteste Bærum. Riktignok ingen strandlinje eller noe overveldende eksotisk, men Arthurs hus lå innerst i en 14


koselig blindvei, med enorm hagetomt og en utsikt som de lokale eiendomsmeglerne ganske sikkert ville påstå tok øyeeplene dine (nesten) helt til Drøbak. Her kunne man bo godt. En gemyttlig, stille fryd gnistret mellom oss som hadde møtt opp. Pappa låste opp hoveddøren og beveget seg innover gjennom entréen med ærverdige, langsomme skritt, som en brud i slagstøvler på vei oppover kirkegulvet. En rar lukt begynte å blande seg med luften utenfra. Jeg kjente den igjen, men eimen var svakere nå. Her inne hadde grandonkel Arthur røykt rullings mer eller mindre sammenhengende i seksti år; nå var den liflige røyklukten blitt stram og harsk. Etter hvert som flere av oss entret huset, ble skrittene raskere. Ingen tok av seg på bena, slik vi selvfølgelig hadde gjort hvis noen var hjemme. Eller i live. Men nå var både Arthur, samboeren hans og den mildt fremmedfiendtlige rottweileren Beppo døde, og borte for lengst. Det var kaldt i huset og fritt frem. Etter noen minutters famling småløp vi fra rom til rom i søken etter noe. Helst noe av verdi. Se der, noen fant en gammel OL-medalje fra den gang Arthur hadde vært lagleder for det norske rolandslaget som ble sendt til Helsinki i 1952. Moro! Jeg tok et bilde med mobilen og løp videre. I jøsse navn, der lå det visst en gammel pistol … og enda en. Pluss et gevær og noe gammel ammunisjon. Myndige stemmer ga konkret informasjon om plombering og befalte at våpen skulle tas hånd om på korrekt måte. Dem om det, vi andre hastet videre. Hvert rom i huset var et mysterium. Oppe i andre etasje tronet et enormt teak-skrivebord, som snytt rett ut av rekvisittlageret til Mad Men. I skrivebordsskuffen lå fancy brevark og konvolutter med initialene «A.M.» i flottenfeierfont øverst i hjørnet. På et av soverommene gløttet et portrett av kronprins Haakon Magnus frem fra en nattbordskuff full av askebegre. Fra en annen skuff løftet min far frem en bildeserie med toppløse sydhavskvinner kunstferdig innrammet i lakkert valnøtt-tre, sammen med en utfellbar plakat fra herremagasinet Alle Menn der brystene til Lillian Müller var i fokus. Vi lo. På en striekledd vegg i gangen så man omrisset etter et 15


16


krusifiks som noen hadde fjernet. Alt var mystisk. Stemningen steg. Entusiastiske stemmer klukket fra alle rom. «Sjekk her ‘a!» «Kom hit!» «Se på denne!» Gamle anorakker ble prøvd og funnet for store. 40 fingre fløy over tangentene på det svarte pianoet i spisestuen. Noen pattet på en lysebrun sigarillo fra 70-tallet. De mest frempå av oss hadde allerede funnet veien ned til kjellerbodene, der rom på rom ble gjennomsøkt med vidåpne øyne og lange fingre. Plutselig skar en stemme gjennom veggen fra utsiden av huset. Det var nærmest et skrik. Vi trampet opp kjellertrappen og stimet ut på gårdsplassen, i retning garasjene der lyden hadde kommet fra. Bak den ene døren til dobbeltgarasjen i oppkjørselen kneiste det alle kanskje hadde drømt om innerst inne, men ikke turt å snakke om: et pengeskap. Og vi snakker ikke om en liten safe som kanskje kan være kjekk for å gjemme unna pass og sølvtøy, men et digert beist av et skap. Kommunegrått, bunnsolid og blytungt, stort nok til å romme tre kasser øl pluss ei bikkje. Hjertet hamret innenfor anorakken. Det var som om vi alle fikk midlertidig røntgensyn og kunne skimte stabler av kontanter og verdisaker innenfor den massive døren. En av søstrene mine prøvde å rugge pengeskapet for å vurdere vekten. «Å fy f …» 300 kilo. Minst. Ikke mulig å rikke. Skapet sto som boltet fast i underlaget. Ordet «vinkelsliper» var på vei fra frontallappen til munnen da en fetter kom meg i forkjøpet: «Prøv døra …» Den var åpen. Og på innsiden? Noen halvgamle brev, en masse støv og et navneskilt der det sto «Arthur Mathisen». En forløsende, lett latter bredte seg i garasjen, samtidig som et mørke vokste på innsiden. I hvert fall hos meg. Det kunne vært noe der. Denne romsteringen i andres liv var en spesiell opplevelse for meg. Kanskje aller mest fordi det var første og hittil eneste gang jeg 17


har vært med på noe lignende. Misforstå meg rett: Alt som skjedde denne dagen i huset til Arthur gikk helt etter boka, men så vidt jeg har forstått, kjenner mange på de samme følelsene når de skal gjennomgå et dødsbo. Det er vemodig, men også litt spennende. Og mest av alt er det uvant. Det er ting, skuffer, skap og rom som har tilhørt noen andre. Der har de gjemt sine hemmeligheter, og nå står plutselig du der, med skoa på, inne på soverommet deres og roter i nattbordskuffen som en annen kjeltring. I begynnelsen oppstår en iver etter å skaffe seg mest mulig oversikt på kortest mulig tid. Folk stimer inn som om de var på loppemarked, løper fra bord til bord, eller rom til rom på leting etter imaginære stradivariuser og usannsynlige kupp. Etter noen timer er effekten over. Magen fatter interesse for kaker og søtsaker, og hodet innser at det aller meste kommer til å gå på fyllinga. Kanskje lar man seg imponere over innsatsen som er lagt ned i å akkumulere alle disse gjenstandene, og man undres over hvem som skal ta jobben med å frakte alt bort. Hvor blir det av, alt sammen? Noen måneder senere begynte diskusjonene om hva som skulle skje med selve indrefileten av arven etter Arthur: eiendommen. Vi var samlet på kjøkkenet hjemme hos mamma og pappa da jeg observerte et av de første tegnene på at noe begynte å dra seg til. Egentlig skulle denne kvelden brukes til å kikke på kart og tomtegrenser, og prøve å tegne opp forskjellige måter å dele den store eiendommen på. En av søstrene mine kunne dessverre ikke komme, men hadde gitt beskjed om at hun gjerne ville delta med noen innspill over telefon. Jeg improviserte en slags telefonkonferanse og ringte henne opp under møtet. Jeg satte mobilen på høyttaler og la den midt på mammas spisebord, slik at alle kunne høre. Sekunder senere måtte jeg legge på. Noen hadde begynt å snakke i munnen på hverandre, og min søsters reaksjon var å prøve å overdøve de andre ved å rope stadig høyere gjennom mobilen. Den skingrende stemmen hennes hylte: «Kan dere ikke bare dele den forbanna tomta i to?» 18


19


20


Det var en katastrofe. Noen uker senere kom fetteren min strenende inn på kjøkkenet under søndagsmiddagen hjemme hos mamma og pappa, løftet armen, pekte mot oss som satt samlet rundt langbordet og gaulte: «Dere er så jævla griske!» Vi ble sittende og gape mens døren slamret igjen og fetteren vår forsvant ut i skumringen. I tiden etterpå tenkte jeg mye på hva som egentlig skjedde den kvelden. Hva får folk til å heve stemmen, peke og skrike til hverandre på den måten? Mine egne følelser var ikke på langt nær så sterke, men det var noe der. Jeg hadde flere ganger tatt meg selv i å bli oppriktig flau over egne tanker. Et oppkomme av rare følelser og indre scenarioer om penger kom til overflaten i forbindelse med arveoppgjøret etter Arthur. Jeg kunne fantasere om å jevne det gamle huset med jorden og smekke opp en stram designvilla i glass og betong og sitte der som en lokal krøsus. Men jeg var ikke arving – det var min far og hans søster som arvet. Likevel begynte både søsknene mine og jeg plutselig å forskuttere en hel generasjon ved å tenke og oppføre oss som om arven lå der, rett foran oss. Andre ganger kunne jeg bli vrang eller tverr hvis mine egne foreldre begynte å snakke om arv. En gang sa mamma til meg at hun ville at jeg skulle overta huset deres. Da ble jeg helt rar og følte med ett at alt var ubehagelig rundt oss, som om noen spontant hadde bedt meg om å synge eller holde tale. Samtidig var jeg fascinert over min egen reaksjon. Hvorfor ble det slik? Det var jo et enestående sjenerøst tilbud fra min mor, utelukkende gjort av kjærlighet og med alle gode intensjoner pent pakket inn og adressert. Men i hodet mitt oppsto en rekke problematiske spørsmål. Hva med lillesøstrene mine? Måtte jeg låne penger i banken for å kjøpe dem ut? Og hva med samboeren min, ville hun like å bo i mine foreldres hus, med alt det innebar av rare tapeter og begrensninger i hva hun ville føle at det var «greit» å rive ned og pusse opp? Huff, det ville kanskje være best å styre unna slike diskusjoner. Senere fortalte jeg den yngste 21


av søstrene mine hva mamma hadde sagt til meg om å overta huset deres, og da sa hun at mamma hadde kommet med et lignende tilbud til henne, men da gjaldt det pianoet i stuen. «Jeg vil at du skal ha det.» Pianoet var både nystemt og pent i lakken, men huset var vel verdt rundt syv millioner, mens pianoet antakelig høyst kunne selges for noen tusenlapper. Både mamma og pappa har alltid hatt sterk rettferdighetssans, så min søster og jeg var begge trygge på at en utjevningsprosess ville komme på banen, men igjen: Gode intensjoner så ut til å avle rare, uvante følelser. Det tok ikke lang tid før jeg fant det tryggest å trekke meg ut av hele arvediskusjonen. Jeg kunne finne på å si ting som «de greiene der overlater jeg til dere». Der og da følte jeg meg smart og nesten moralsk superiør, senere forsto jeg at jeg egentlig bare hadde vært feig og valgt minste motstands vei. Som alltid. Uansett sto huset til Arthur der fremdeles som et slags omen, men vi opplevde ingen flere episoder. Vi fikk heller aldri noen for­ klaring på hva som utløste gaulingen den ene kvelden, men da jeg senere snakket med fetteren min, forsto jeg at det ikke hadde skjedd helt uten grunn. Kanskje var det et naturlig resultat av frustrasjon over at hele prosessen med tomtedeling tok mer tid enn planlagt, og at noen hadde mer tidspress på seg enn andre. Kanskje skyldtes det sendrektighet hos min far, han var jo engasjert i både det ene og det andre, og mente vel at han gjorde det han kunne for å føre prosessen trygt i havn. Uansett opplevde jeg at begge sidene i familien hisset seg opp omtrent like mye; heldigvis ble det mildere klima etter hvert som selve tomtedelingen ble unnagjort. Selv om jeg eplekjekt hadde erklært at jeg ikke ønsket å delta i samtalene om hva som skulle skje med arven etter Arthur, klarte jeg ikke helt å legge tematikken fra meg. Det var oppriktig spennende å se hvordan selv tanken på arv påvirket både meg selv og menneskene rundt meg. Da det gikk mot sommer, begynte jeg å spørre venner og bekjente om deres opplevelser rundt dette. En mann fortalte meg at hans far pleide å stå opp midt på natten 22


for å kaste opp i vasken. Årsaken var en arvekonflikt i familien. En annen betrodde meg at han var redd for at et familiemedlem skulle bestille leiemordere på det såkalte dark web som hevn etter en problematisk arveprosess. En skarp forretningskvinne sa at slektningenes grådighet under arveoppgjøret måtte ha noe med utdanningsnivået å gjøre. Historiene de fortalte meg, hadde en helt annen karakter enn det jeg var vant til å høre fra deres kant. Samtidig lo de og trakk på skuldrene mens de snakket om de forferdeligste ting, nesten som en paradoksal effekt av å ha fått gratis hytte eller hva det nå var. Jeg begynte å samle på disse fortellingene, først fra venner og bekjente, så fra rettsdokumenter, avisartikler, forskningsstudier og skjermdumper fra Instagram og Twitter. I begynnelsen noterte jeg et par stikkord til hver historie. Den aller første hadde den morbide overskriften «Sønn skjøt far – beholdt arven». Den andre handlet om noen katter i Tromsø som arvet millioner av kroner. Den tredje bød på to historier fra Telemark, der den ene handlet om en sønn som ble dømt til å låne bort familiehytta til sin egen mor, den andre om telemarksbunadens rolle i distriktets arvekonflikter. Historiene inneholdt ofte noe uventet, de kunne være spennende og dramatiske, men også rare, underfundige og noen ganger rett ut komiske. På denne tiden skrev avisene om ankesaken til en lege som året før hadde blitt dømt for uaktsomt drap på sin samboer. Da hun ble obdusert, hadde patologene konkludert med at hun i blodet hadde en cocktail av legemidlene fentanyl, zopiclon, diazepam, kodein, petidin, karbamazepin og ketobemidon. Det var også en annen detalj i saken: Det viste seg at legen hadde forfalsket og tilbakedatert Annes testamente, noe som kunne gitt ham tilgang til millioner av kroner hvis ikke politiet hadde oppdaget at vitnenes signaturer var av nyere dato enn skriften i resten av testamentet. I lagmannsretten ble legen frifunnet for drapet, men dømt for å ha forfalsket testamentet. Lignende elementer dukket også opp i andre aktuelle kriminal­ saker. Syvbarnsmoren Elisabeth Terese Aaslie, som senere ble dømt 23


til 21 års forvaring for å ha drept både sin far og sin tidligere samboer, hadde ifølge politiets vitne sittet på Egon restaurant i Kristiansand og åpenlyst diskutert hvordan hun ville drepe faren for å få kloa i arven. Striden om en eiendom med estimert verdi på oppimot 80 millioner kroner var også på vei inn i rettssystemet. Bakgrunnen var at noen mente underskriften på et testamente umulig kunne være ekte. Mannen som angivelig skulle gi bort eiendommen, led nemlig av sykdommen ALS og var lam i begge armene. Så hvem var det da som hadde skrevet under på testamentet? Da Se og Hør-general Knut Haavik gikk bort noen måneder senere, rapporterte hans tidligere livsverk og arbeidsplass at uenigheter om arveoppgjøret hadde rukket å skape isfront allerede i hans egen begravelse. Selv fikk jeg mistanke om at jeg var i ferd med å bli rammet av Baader Meinhof-syndromet, for det virket som om arverelaterte historier dukket opp overalt rundt meg. En pen mann jeg traff på kafé, for eksempel, fortalte at han regnet med at arven ville komme godt med, da han snart skulle manøvrere seg oppover i boligmarkedet. Det var bare ett problem: Foreldrene var fremdeles i live. Vi lo og bestilte kaffe latte med bismak. Jeg ble sittende på kaféen en stund etter at han var gått og fundere over hvorfor folk ofte begynner å le når de snakker om sånne fæle ting. Kanskje er det en slags tilpasningsmekanisme, noe vi gjør for å hanskes bedre med en vanskelig situasjon. Eller er det kanskje en slags fortvilelsens munterhet av samme type som vi finner i galgenhumor? De færreste ler av andre som har det vondt. Det er lettere å le av det folk gjør mot hverandre, som for eksempel hvis noen blir sinte, eller begynner å rope og skrike til hverandre. Det kan være gøy, så lenge en selv befinner seg på trygg avstand. En kveld prøvde jeg å organisere alle historiene jeg hadde samlet. Jeg førte dem opp i en liste og laget egne kolonner for hvilke særtrekk de forskjellige historiene hadde. Noen var ren tristesse, andre var 24


bent frem komiske. Noen hadde et lag av mystikk over seg, mens andre var true crime-materiale. Da jeg passerte 80 linjer, begynte jeg å lete etter en kombinasjon av komikk, absurditet og mørke. Øverst på listen noterte jeg to stikkord: «Gjedde + Torsk».

Profile for Kagge Forlag

Den jævla arven  

Den jævla arven  

Advertisement