Bøker i Armand Gamache-serien utgitt på norsk:
Mørkt motiv
Nådestøtet
Dødelig april
En regel mot mord
Den brutale sannheten
Louise Penny
Den brutale sannheten
Oversatt av Astrid Eggesvik
Copyright © 2009 Louise Penny
© Denne utgave: 2023 Kagge Forlag AS
Originalens tittel: The Brutal Telling
Oversetter: Astrid Eggesvik
Seriedesign: Hodder & Stoughton
Tilpasning av omslagsdesign for norsk utgave: Gisle Vagstein
Omslagsfoto: Lee Avison / Trevillion Images
Papir: Enso Creamy 70 g 2,0
Boka er satt med Janson 11/15
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen
Utdrag fra diktsamlingen Morning in the Burned House av Margaret Atwood er basert på Anne Karin Torheims gjendiktninger i den nynorske utgaven av verket, Morgon i det nedbrende huset (Fanfare, 2020), men gjendiktet til bokmål av bokas oversetter Astrid Eggesvik. Utdragene fra diktene «The Bells of Heaven» av Ralph Hodgson og «Gravity Zero» av Mike Freeman er gjendiktet direkte fra engelsk av Astrid Eggesvik. Sitatene fra Walden av Henry David Thoreau er gjengitt slik Andreas Eriksen har oversatt dem til norsk i Livet i skogene (Pax Forlag, 2007) og sitatet fra diktet «IF» av Rudyard Kipling er hentet fra Carl Joachim Hambros gjendiktning i samlingen Marthas Sønner og andre digte (Gyldendal, 1931). Sitatet er lett redigert.
ISBN: 978-82-489-3321-2
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no
Til SPCA Monteregie, og alle dem som ville ha «ringt med himmelklokkene». Og til Maggie, som til slutt ga bort hele sitt hjerte.
«ALLE SAMMEN? TIL og med barna?» Det knitret og sprakte i den åpne peisen, og lyden fra peisbålet overdøvet gispet hans. «Slaktet ned?»
«Verre.»
Da ble det stille. Og i den stillheten bodde alt det som kunne være verre enn å bli nedslaktet.
«Er de i nærheten?» Det sitret i ryggraden mens han forestilte seg noe fryktinngytende som snek seg gjennom skogen. I deres retning. Han så seg omkring og forventet nesten å se røde øyne som glodde inn på dem gjennom de mørke rutene. Eller fra krokene, eller fra mørket under sengen.
«Overalt rundt oss. Har du sett lyset på nattehimmelen?»
«Jeg trodde det var nordlys.» Det rosa, grønne og hvite som flommet og bølget mot stjernene. Som om det var voksende, lysende, levende materie – som nærmet seg.
Olivier Brulé senket blikket og var ikke lenger i stand til å se inn i de forvirrede, sinnssyke øynene tvers overfor ham. Han hadde levd med denne historien så lenge, og hele tiden sagt til seg selv at den ikke var sann. Det var en myte, en fortelling som ble fortalt og gjenfortalt og overdrevet, gang på gang. Rundt bål som lignet deres.
Det var bare en røverhistorie, ingenting annet. Den skadet ingen.
7
En
Men i denne enkle tømmerkoien, dypt inne i Quebecs villmark, virket fortellingen som noe mer. Selv Olivier følte at han trodde på den her. Kanskje fordi Eneboeren åpenbart gjorde det.
Den gamle mannen satt i lenestolen sin på den ene siden av steinpeisen, mens Olivier satt i den andre. Olivier stirret inn i en ild som var blitt holdt i live i mer enn et tiår. En gammel flamme som ikke hadde fått lov til å dø; glørne murret og sprakk i gruen og kastet et varmt lys innover i tømmerstuen. Han dyttet til glørne med den enkle ildraken i jern så gnistene føk oppover i pipen. Skjæret fra stearinlysene fikk blanke overflater til å funkle som øyne i mørket, der lyset fra bålet traff dem.
«Det er ikke lenge igjen nå.»
Eneboerens øyne glødet som metall på nippet til å smelte. Han lente seg frem, slik han ofte gjorde når denne historien ble fortalt.
Olivier så seg nøye rundt i koien. Mørket ble brutt på de stedene der flakkende stearinlys kastet eventyrlige, groteske skygger. Natten lot til å ha sivet inn gjennom sprekkene i tømmerstokkene og slått seg til i koien, krøllet seg sammen i krokene og lagt seg til rette under sengen. Blant kanadiske urfolk var det mange som trodde at ondskapen bodde i kroker, og derfor var de tradisjonelle hjemmene deres avrundet. I motsetning til de firkantede hjemmene myndighetene hadde tildelt dem.
Olivier trodde ikke ondskapen bodde i kroker. Ikke egentlig. Ikke i dagslys, iallfall. Men han trodde at visse ting lå på lur i de mørke krokene i denne tømmerkoien, ting bare Eneboeren visste om. Ting som fikk Oliviers hjerte til å slå hardere.
«Fortsett,» sa han og forsøkte å holde stemmen stødig.
8
Det var sent, og Olivier hadde tjue minutters vei til fots gjennom skogen tilbake til Three Pines. Denne turen tok han hver fjortende dag, så han var godt kjent, selv i mørket.
Kun i mørket. Forholdet dem imellom eksisterte kun etter mørkets frembrudd.
De nippet til Orange Pekoe-te. En utskeielse som var forbeholdt Eneboerens æresgjest, det var Olivier klar over. Hans eneste gjest.
Men nå var det tid for fortellinger. De lente seg nærmere peisbålet. Det var tidlig i september, og nettene var blitt kjøligere.
«Hvor var jeg? Jo, nå husker jeg det.»
Oliviers hender grep enda hardere om det varme kruset.
«Den fryktelige overmakten har ødelagt alt som kom i dens vei. Den gamle verden og den nye … Borte, alt sammen. Unntatt …»
«Unntatt?»
«Det er en liten landsby igjen. Skjult i en dal, slik at den fryktelige hæren ikke har fått øye på den ennå. Men det kommer de til å gjøre. Og da, når de får se stedet, kommer den øverste lederen deres til å gå i front for styrkene sine. Han er enorm, større enn et tre, og kledd i en rustning av stein, piggete konkylier og beinrester.»
«Kaos.»
Ordet kom som en hvisken og forsvant i mørket, der det krøllet seg sammen i en krok. Og ventet.
«Kaos. Og Furiene. Sykdom, Sult, Fortvilelse. Alle svermer omkring. På leting. Og de kommer aldri til å gi seg. Aldri noensinne. Ikke før de finner det.»
«Den tingen som ble stjålet.»
Eneboeren nikket, med bistert ansikt. Han lot til å forestille seg nedslaktingen, ødeleggelsene. Mennene og
9
kvinnene, barna som flyktet foran den nådeløse, sjelløse hæren.
«Men hva var det? Hva kunne være så viktig at de var nødt til å ødelegge alt for å få det tilbake?»
Olivier tvang blikket til ikke å flakke bort fra det rynkete ansiktet og inn i mørket. Mot hjørnet og gjenstanden de begge visste lå der i den medtatte, lille lerretssekken.
Men det virket som om Eneboeren leste tankene hans, og Olivier så et ondskapsfullt flir bre seg i den gamle mannens ansikt. Og så forsvant det igjen.
«Det er ikke hæren som vil ha det tilbake.»
Begge så i det samme vesenet som ruvet i terrenget bak den fryktinngytende hæren. Tingen som selv Kaos fryktet, som jaget Fortvilelse, Sykdom og Sult foran seg. Med ett mål for øye: å finne dette som var blitt fratatt deres herre og mester.
«Det er verre enn nedslakting.»
Stemmene deres var lave, bare så vidt hørbare. Som hos medsammensvorne i en sak de allerede hadde tapt.
«Når hæren endelig finner det den leter etter, kommer den til å stanse. Og vike til side. Og deretter kommer det aller verste man kan tenke seg.»
Det ble helt stille igjen. Og i den stillheten bodde det aller verste man kunne tenke seg.
Utenfor hylte en flokk coyoter. De hadde trengt et bytte opp i et hjørne.
Myter, det er bare myter, alt sammen, beroliget Olivier seg selv. Bare en røverhistorie. Nok en gang stirret han inn i glørne så han slapp å se frykten i Eneboerens ansikt. Deretter sjekket han armbåndsuret sitt, vippet krystallskiven opp mot ildstedet til klokken glødet oransje og viste ham tiden. Halv tre om morgenen.
10
«Kaoset kommer, min venn, og det er umulig å stanse det. Det har tatt sin tid, men nå er det omsider her.»
Eneboeren nikket med rødkantede, rennende øyne, kanskje på grunn av bålrøyken, kanskje på grunn av noe annet. Olivier lente seg bakover og var forbauset over at det plutselig verket i den trettiåtteårige kroppen hans. Han innså at han hadde sittet anspent gjennom hele den fæle fortellingen.
«Beklager. Det er blitt sent, og Gabri blir bekymret. Jeg må komme meg av gårde.»
«Allerede?»
Olivier reiste seg og pumpet kaldt, friskt vann i den emaljerte vasken for å skylle koppen sin. Deretter snudde han seg mot rommet igjen.
«Jeg kommer snart tilbake,» sa han og smilte.
«La meg få gi deg noe,» sa Eneboeren og så seg rundt i tømmerkoien. Oliviers blikk var straks borti kroken der den lille lerretssekken sto. Uåpnet. Åpningen var snørt igjen med en hyssingstump.
Eneboeren klukklo. «Kanskje en vakker dag, Olivier. Men ikke i dag.»
Han gikk bort til den håndhøvlede peishyllen, tok opp en liten gjenstand og holdt den frem mot den kjekke blonde mannen.
«For matvarene.» Eneboeren pekte på hermetikkboksene og osten og melk, te og kaffe som sto på bordet der brødet lå.
«Nei, det kan jeg ikke ta imot. Jeg hjelper deg med glede», sa Olivier, men de visste begge at dette var spill for galleriet, og at han kom til å ta imot det lille vederlaget.
«Merci,» sa Olivier da han sto i døren.
11
Inne fra skogen lød det et forferdelig rabalder, som om et dødsdømt dyr stormløp fra sin skjebne, og coyotene stormet etter for å besegle den.
«Vær forsiktig,» sa den gamle mannen og tok et raskt overblikk over nattehimmelen. Så, rett før han lukket døren, hvisket han det ene ordet som raskt ble slukt av skogen. Olivier lurte på om Eneboeren korset seg og mumlet frem noen bønner mens han lente seg mot døren – som var tykk, men kanskje ikke tykk nok.
Og han lurte på om den gamle mannen trodde på fortellingene om den mektige, fryktinngytende hæren med Kaos ruvende over seg i spissen for Furiene. Ubønnhørlige, ustoppelige. Nær.
Og bak dem, noe annet. Noe ubeskrivelig.
Og han lurte på om Eneboeren hadde tiltro til bønnene.
Olivier tente lommelykten og lot strålen gli rundt seg i mørket. Han var omringet av grå trestammer. Han rettet lysstrålen hit og dit og forsøkte å finne den smale stien gjennom sensommerskogen. Med det samme han var på sporet, skyndte han seg av sted. Og jo mer han skyndte seg, desto reddere ble han, og jo reddere han ble, desto fortere løp han. Helt til han snublet, jaget på flukt av mørke ord som runget gjennom skogmørket.
Langt om lenge kunne han styrte ut mellom trærne og bråstanse med hendene på bøyde knær mens han hev etter pusten. Så rettet han seg langsomt opp og vendte blikket mot landsbyen nede i dalen.
Three Pines sov, slik den alltid så ut til å gjøre. Den hadde fred med seg selv og verden. Var upåvirket av alt som hendte rundt den. Eller den var kanskje bevisst alt som skjedde utenfor landsbyen, men allikevel valgte den fred. Det lyste dempet i noen av vinduene. Beskjedne gamle hus
12
sto der med gjentrukne gardiner. Den søtlige duften av tidlig bråtebrenning sivet inn i neseborene hans.
Og midt i den lille Quebec-landsbyen sto tre høyreiste furuer, som nattevakter.
Olivier var trygg. Deretter kjente han etter i lommen.
Gaven. Den ørlille betalingen. Han hadde glemt den igjen.
Olivier bannet og snudde seg for å se innover i skogen, som hadde lukket seg bak ham. Og nok en gang tenkte han på den lille lerretssekken i hjørnet av tømmerkoien. Gjenstanden som Eneboeren hadde ertet ham med og lovet ham, hang og dinglet foran nesen hans. Den tingen en mann som selv skjulte seg, holdt i skjul.
Olivier var trett, sliten og sint på seg selv fordi han hadde glemt den lille presangen. Og sint fordi Eneboeren ikke hadde gitt ham den andre gjenstanden. Han hadde gjort seg fortjent til den nå.
Han nølte, så snudde han seg og styrtet inn i skogen igjen mens han følte frykten vokse og gi raseriet næring. Og der han gikk, deretter løp, var det en stemme som fulgte etter ham – og drev ham videre.
«Kaoset er her, min venn.»
«DEN TAR DU.»
Gabri trakk sengeteppet opp til haken og ble liggende urørlig. Men telefonen fortsatte å ringe, og ved siden av ham lå Olivier og var død for denne verden. Utenfor vinduet kunne Gabri se regndråper piske mot glassruten og føle hvordan den fuktige søndagsmorgenen inntok soverommet
deres. Men under dynen var det varmt og deilig, og han aktet ikke å røre seg derfra.
Han dultet Olivier i siden. «Du må våkne.»
Ingenting, bare et snøft.
«Brann!»
Fremdeles ingen reaksjon.
«Ethel Merman!»
Ingenting. I jøsse navn, var han død?
Han bøyde seg over samboeren og betraktet det stadig tynnere håret han var så glad i, der det lå på puten og over ansiktet. De lukkede, fredfulle øynene. Gabri kjente lukten av ham, moskusaktig og en anelse svett. Snart kom de til å dusje sammen, og da ville begge dufte av Ivory-såpe.
Telefonen ringte igjen.
«Det er moren din,» hvisket Gabri i øret på Olivier.
«Hva?»
«Ta telefonen. Det er moren din.»
14 To
Olivier satte seg opp og kjempet for å åpne øynene. Han plirte som om han var kommet ut av en lang tunnel. «Moren min? Men hun har da vært død i årevis.»
«Hvis noe menneske hadde vært i stand til å vende tilbake fra de døde for å irritere deg, ville det ha vært henne.»
«Det er du som irriterer meg.»
«Ønsketenkning. Gå og ta telefonen nå.»
Olivier strakte seg over det menneskelige fjellet av en samboer og svarte.
«Oui, allô?»
Gabri krøp sammen i den varme sengen og la deretter merke til tidspunktet på displayet. 6:43. På en søndag morgen. I en langhelg, nærmere bestemt Labour Day-helgen.
Hvem i all verden ringte på denne tiden?
Han satte seg opp og så på samboerens ansikt; gransket det slik en passasjer ville ha studert fjeset til en flyvertinne
idet flyet tok av. Var han bekymret? Skremt?
Gabri så Oliviers uttrykk endre seg fra lett bekymring til forvirring, og deretter, i brøkdelen av et sekund, rynket Oliviers lyse øyebryn seg, og ansiktet ble drivende hvitt.
Kjære vene, tenkte Gabri. Dette går nedenom og hjem.
«Hva er det?» mimet han.
Olivier var taus, han lyttet. Men det pene ansiktet lyste av angst. Noe var fryktelig galt.
«Hva har hendt?» hveste Gabri.
De styrtet over landsbyallmenningen med regnfrakken flaksende i vinden. Myrna Landers kjempet med den digre paraplyen sin og kom over plenen for å møte dem, og så skyndte de seg videre til bistroen sammen. Verden var grå og våt i daggryet. De få skrittene de tok for å komme til bistroen, fikk håret til å klistre seg til hodet og gjorde klærne
15
søkkvåte. Men for en gangs skyld brydde verken Olivier eller Gabri seg om det. De skled frem til mursteinsbygningen og stanset foran den ved siden av Myrna.
«Jeg ringte politiet. De bør være her snart,» sa hun.
«Er du helt sikker på dette?» Olivier stirret på venninnen, som også var naboen deres. Hun var stor og rund og våt, hadde på seg knallgule gummistøvler under en limegrønn regnfrakk og tviholdt på en rød paraply. Hun så ut som en badeball som hadde eksplodert. Men samtidig hadde hun aldri sett mer alvorlig ut enn nå. Selvsagt var hun sikker.
«Jeg gikk inn og sjekket,» sa hun.
«Mon Dieu,» hvisket Gabri. «Hvem er det?»
«Jeg vet ikke.»
«Hvordan er det mulig at du ikke vet det?» spurte Olivier. Så kikket han inn i bistroen gjennom de smårutete blyglassrutene i vinduet og holdt de slanke hendene på hver side av ansiktet for å stenge det svake morgenlyset ute. Myrna holdt den knallrøde paraplyen over ham.
Oliviers ånde tåket til ruten, men ikke før han hadde sett det Myrna hadde sett. Det var noen i bistroen. Som lå på det gamle furugulvet. Med ansiktet opp.
«Hva er det?» spurte Gabri og strakte hals mens han anstrengte seg for å se over hodet på samboeren.
Men Oliviers ansikt fortalte alt han trengte å vite. Gabri fokuserte på den storvokste, svarte kvinnen ved siden av seg.
«Er han død?»
«Verre.»
Hva kunne være verre enn døden? tenkte Gabri undrende.
Myrna var det nærmeste de kom en lege i denne landsbyen. Hun hadde vært psykolog i Montreal før de altfor mange triste historiene og hennes egen sunne fornuft fikk overtaket, og hun ga seg. Hun hadde fylt opp bilen i
16
den hensikt å ta seg noen måneder fri og kjøre omkring på måfå før hun slo seg ned et sted. Et hvilket som helst sted der hun likte seg.
Hun kom ikke lenger enn en time utenfor Montreal da hun snublet over Three Pines, stanset for å ta seg en kaffe og en croissant på Oliviers bistro og aldri dro videre. Myrna pakket ut av bilen, leide butikklokalet vegg i vegg med bistroen samt leiligheten over, og åpnet bruktbokhandel med nye og brukte bøker.
Folk kom stadig innom etter en bok eller for å slå av en prat. De tok med seg historiene sine til henne – noen hadde de knapt fortalt før, andre kunne de utenat. Hun gjenkjente en del av historiene som ekte og andre som fiksjon. Men hun satte pris på alle sammen, skjønt hun ikke tok alle for god fisk.
«Vi burde gå inn,» sa Olivier. «For å forsikre oss om at ingen rører den døde. Går det bra med deg?»
Gabri hadde lukket øynene, men nå åpnet ham dem igjen og virket mer fattet. «Det går bra. Sjokket, bare. Han så ikke kjent ut.»
Og Myrna så den samme lettelsen i ansiktet hans som hun selv hadde følt da hun først styrtet inn. Det triste faktum var at en død fremmed var langt å foretrekke fremfor en død venn.
De toget inn i bistroen og holdt seg tett inntil hverandre, som om den døde mannen kunne ta tak og dra en av dem med seg inn i døden. De nærmet seg ham på tå og stirret ned på liket med regnet dryppende fra panne og nese ned på de slitte klærne hans og på de nakne brede gulvbordene, der det samlet seg små dammer. Så trakk Myrna de to vennene varsomt bakover fra kanten av stupet.
17
Det var slik de følte det, de to mennene. Gabri og Olivier hadde våknet til denne frihelgen i den behagelige sengen sin, i det behagelige hjemmet sitt, i det behagelige livet sitt, for plutselig å befinne seg dinglende over en avgrunn.
Målløse snudde alle tre seg bort. De stirret på hverandre med store øyne.
Det var en død mann i bistroen.
Og ikke bare død, men enda verre.
Mens de ventet på politiet, laget Gabri en kanne kaffe, og Myrna tok av seg regnfrakken og satte seg ved vinduet, der hun ble sittende og se ut i den disige septemberluften. Olivier la ved i begge de to store steinpeisene, i hver sin ende av rommet med bjelketak. Han raket iherdig i varmen og kjente den slå mot de fuktige klærne. Han følte seg nummen, og ikke bare på grunn av den snikende kulden.
Da de sto over den døde, hadde Gabri mumlet: «Stakkars mann.»
Myrna og Olivier hadde nikket. Det de så, var en eldre kar i sjaskete klær, som stirret opp på dem. Ansiktet var hvitt, og øynene hadde et forbauset uttrykk, munnen var halvåpen.
Myrna hadde pekt på bakhodet hans. Vanndammen var i ferd med å bli rosafarget. Gabri lente seg nølende frem, men Olivier rørte seg ikke. Det som gjorde ham trollbundet og lamslått, var ikke den døde mannens knuste bakhode, men forsiden. Ansiktet hans.
«Mon Dieu, Olivier, mannen er blitt myrdet. Å, herregud!»
Olivier fortsatte å stirre inn i øynene hans.
«Men hvem er han?» spurte Gabri.
Det var Eneboeren. Død. Myrdet. I bistroen.
«Jeg vet ikke,» sa Olivier.
18
Førstebetjent Armand Gamache fikk telefonoppringningen akkurat da han og Reine-Marie var i ferd med å avslutte ryddingen etter søndagsbrunsjen. I spisestuen i leiligheten deres i Montreals fasjonable Outremont-strøk kunne han høre sin nestkommanderende, Jean Guy Beauvoir, og datteren Annie. De snakket ikke sammen. De snakket aldri sammen. De kranglet. Særlig når Jean Guys kone Enid ikke var til stede og kunne fungere som buffer. Men Enid måtte planlegge skoleruten og hadde takket nei til søndagsbrunsj. Jean Guy, derimot, sa aldri nei til en invitasjon til et gratis måltid. Ikke engang når det kostet ham litt. Og prisen for et måltid var alltid Annie.
Det hadde begynt over den ferskpressede appelsinjuicen, fortsatt gjennom eggerøre og brie, og utartet over den friske frukten, croissantene og marmeladene.
«Men hvordan kan du forsvare bruken av elektrosjokkvåpen?» lød Annies stemme fra spisestuen.
«Nok en deilig brunsj, kjære Reine-Marie», sa David, som plasserte tallerkenene fra spisestuen foran kjøkkenvasken og kysset svigermoren på kinnet. Han var middels høy og hadde kort, mørkt hår som var i ferd med å bli tynnere. I en alder av tretti var han litt eldre enn sin kone, Annie, skjønt han ofte fremstod som yngre. Davids beste side var livligheten, syntes Gamache. Han var ikke hyper, men full av liv. Førstebetjenten hadde likt ham fra det øyeblikket da datteren presenterte dem for hverandre fem år tidligere. I motsetning til andre unge menn Annie hadde kommet hjem med, for det meste advokater som henne selv, hadde ikke denne fyren forsøkt å overgå Gamache i maskulinitet. Det gamet interesserte ikke Armand Gamache, og det imponerte ham heller ikke. Det som hadde imponert ham, var Davids reaksjon da han møtte Armand og Reine-Marie for første
19
gang. Han hadde smilt bredt, et smil som lot til å fylle hele rommet, og ganske enkelt sagt: «Bonjour.»
David var annerledes enn noen annen mann Annie hadde vært interessert i. Han var ikke akademiker, heller ingen idrettsmann, og han var ikke oppsiktsvekkende kjekk. Han siktet verken mot å bli Quebecs neste delstatsminister eller sjef for sitt eget advokatbyrå.
Nei, David var rett og slett åpen og snill.
Hun hadde giftet seg med ham, og Armand Gamache hadde vært lykkelig over å kunne vandre nedover midtgangen med sin eneste datter, mens Reine-Marie gikk på den andre siden av Annie. Og lykkelig over å se denne hyggelige mannen gifte seg med datteren deres.
For Armand Gamache var klar over hva som var mindre hyggelig. Han visste hva grusomhet, fortvilelse og skrekk var. Og han visste hvilken glemt og dyrebar egenskap «hyggelig» var.
«Ville du heller at vi skulle ha skutt de mistenkte?» Inne i spisestuen hadde Beauvoirs stemme steget i både tonefall og styrke.
«Takk skal du ha, David,» sa Reine-Marie og tok imot tallerkenene. Gamache rakte svigersønnen et rent oppvaskhåndkle, og så tørket de etter hvert som Reine-Marie vasket.
«Så,» sa David og snudde seg mot førstebetjenten. «Tror du at ishockeygutta har en sjanse til å vinne cupen i år?»
«Nei,» brølte Annie. «Jeg forventer at dere lærer dere hvordan dere pågriper folk uten å måtte lemleste eller drepe dem. Jeg forventer at dere virkelig ser på mistenkte som kun det: mistenkte. Ikke undermennesker og kriminelle som dere bare kan banke opp, gi elektrosjokk eller skyte.»
«Det tror jeg de har,» sa Gamache og rakte David en tallerken å tørke mens han tok en annen selv. «Jeg liker
20
den nye keeperen deres og tror at angrepslinjen deres har modnet. Dette er utvilsomt deres år.»
«Men forsvaret er fortsatt svakheten deres, ikke sant?» spurte Reine-Marie. «Les Montréal Canadiens konsentrerer seg alltid for mye om å være offensive.»
«Du kan jo prøve å arrestere en bevæpnet morder! Jeg skulle gjerne ha sett deg prøve. Du, din…» Beauvoir stammet. Samtalen i kjøkkenet forstummet mens de tre lyttet til hva han kom til å si i neste nå. Dette var en krangel som utspilte seg under hver eneste brunsj, julefeiring, høsttakkefest og bursdag. Ordene endret seg litt, men ikke mye. Hvis de ikke kranglet om elektrosjokkvåpen, så gjaldt det barnehager eller utdannelse eller miljøvern. Hvis Annie sa blått, sa Beauvoir oransje. Slik hadde det vært helt siden Beauvoir ble politibetjent 3 og begynte i drapsavsnittet ved Sûreté du Québec som Gamaches nestkommanderende for tolv år siden. Han var blitt både medlem av teamet og familien fra da av.
«Din hva da?» sa Annie bydende.
«Din patetiske advokatjævel!»
Reine-Marie gjorde en håndbevegelse mot bakdøren ut fra kjøkkenet, som førte videre til en liten brannbalkong i metall og en branntrapp. «Skal vi?»
«Rømme?» hvisket Gamache, i håp om at hun mente det alvorlig, men med en bestemt følelse av at det var en spøk.
«Kanskje du bare skulle prøve å skyte dem, Armand?» foreslo David.
«Jeg er redd Jean Guy trekker raskere enn meg,» sa førstebetjenten. «Han ville ha skutt meg først.»
«Men det er likevel verdt et forsøk,» sa hans kone.
«Advokatjævel?» sa Annie med en stemme som dryppet av misbilligelse. «Genialt. Ditt fascistsvin!»
21
«Jeg kunne vel antagelig ha brukt elektrosjokkvåpen,» sa Gamache.
«Fascist? Fascist?» Jean Guy Beauvoir hylte nesten. Inne på kjøkkenet satte Gamaches schæfer Henri seg opp i sengen sin og skakket på hodet. Hunden hadde digre ører som fikk Gamache til å tro at han ikke var renraset, men derimot en krysning mellom en schæfer og en parabolantenne.
«Uff da,» sa David. Henri krøllet seg sammen til en ball i hundesengen, og det var tydelig at David ville ha hoppet oppi sammen med ham hvis han hadde kunnet.
Alle tre stirret lengselsfullt ut av døren på det regnvåte, kjølige septemberværet. Labour Day-helg i Montreal. Annie sa noe som det var umulig å oppfatte. Men Beauvoirs svar var krystallklart.
«Dra til helvete!»
«Vel, denne diskusjonen ser ut til å være avsluttet,» sa Reine-Marie. «Mer kaffe?» Hun pekte på espressomaskinen.
«Non, pas pour moi, merci,» sa David med et smil. «Og, vær så snill, ikke skjenk i mer til Annie.»
«Teite kvinnfolk», gryntet Jean Guy idet han kom inn på kjøkkenet. Han grep et glasshåndkle fra stativet og begynte å tørke frenetisk på en tallerken. Gamache tenkte med seg selv at det var det siste de ville få se av det flotte India Treemønsteret.
«Vær så snill, si at hun er adoptert.»
«Nei, hun er hjemmelaget.» Reine-Marie rakte neste tallerken til ektemannen.
«Gå og heng deg!» Annies mørke hode stakk brått inn i rommet, og deretter forsvant det igjen.
«Velsigne henne,» sa Reine-Marie.
Av de to barna var Daniel mer lik faren. Han var storvokst, ettertenksom og akademisk anlagt, snill og øm og sterk. Da
22
Annie, ble født, hadde Reine-Marie tenkt at dette barnet kom til å ligne mer på henne, kanskje en naturlig antagelse. At jenta skulle bli varm, intelligent og oppvakt. Med sin dype kjærlighet til bøker hadde Reine-Marie utdannet seg til bibliotekar og til slutt blitt leder for Bibliothèque Nationale i Montreal.
Men Annie hadde overrasket dem begge. Hun var smart, morsom og hadde konkurranseinstinkt. Hun var heftig i alt hun gjorde og følte.
De burde ha fått en mistanke om dette tidlig. Den gang datteren var nyfødt, pleide Armand å ta henne med på eviglange kjøreturer, i et forsøk på å roe henne når hun skrek. Han sang Beatles-låter og sanger av Jacques Brel med den dype barytonstemmen. Og «La Complainte du phoque en Alaska» av Beau Dommage. Den hadde vært Daniels favoritt. Det var en sjelfull klagesang. Men den hadde ikke falt i smak hos Annie.
En dag, mens han spente fast det hylskrikende barnet i bilsetet og skrudde på tenningen, hadde det stått en gammel Weavers-kassett i spilleren.
Mens de sang i falsett, hadde Annie roet seg.
Til å begynne med hadde det føltes som et rent mirakel. Men etter kjøretur nummer hundre rundt kvartalet mens han lyttet til ungen som klukklo og Weavers som sang «Wimoweh, a-wimoweh», lengtet Gamache etter gamle dager og følte for å hylskrike selv. Men underveis i sangen sovnet den lille løven.
Annie Gamache ble løveungen deres. Og hun vokste til å bli en løvinne. Men noen ganger, på rolige spaserturer i tosomhet, kunne hun fortelle faren om sin egen frykt og om skuffelser og sorger i sitt unge liv. Og førstebetjent Gamache ble grepet av trangen til å klemme henne inntil
23
seg, slik at datteren ikke trengte å late som om hun var så tapper hele tiden.
Hun var heftig fordi hun var redd. For alt.
Resten av verden så en sterk, nobel løvinne. Selv så han på datteren og så Bert Lahr, løven i Trollmannen fra Oz som manglet mot, skjønt det kom han aldri til å fortelle henne. Eller til mannen hennes.
«Kan vi ta en prat?» spurte Annie faren og ignorerte Beauvoir. Gamache nikket og rakte glasshåndkleet til David. De gikk bortover gangen og inn i den varme stuen, der bøkene sto sirlig oppmarsjert i hyllene og lå i stabler under bordene og ved siden av sofaen. De sistnevnte var ikke fullt så ryddige. Le Devoir og The New York Times lå på stuebordet, og det brant lett i peisen. Ikke de brølende flammene fra et vinterlig bål, men en myk, nærmest flytende flamme i et rolig høstbål.
De snakket om Daniel i noen minutter, han bodde i Paris med kone og datter, og paret ventet datter nummer to innen måneden var omme. De snakket om David og hockeylaget hans, som var i ferd med å innlede vintersesongen.
Gamache lyttet for det meste. Han var usikker på om Annie hadde noe spesielt på hjertet, eller om hun bare ville prate. Henri kom luntende inn i rommet og la hodet i Annies fang. Hun klødde ham bak ørene, og hunden gryntet og stønnet. Så la han seg til slutt ned foran peisen.
I det samme ringte telefonen. Gamache overhørte den.
«Det er kontortelefonen din, tror jeg», sa Annie. Hun kunne se apparatet stå der på det gamle skrivebordet i tre, sammen med datamaskinen og notisboken hans, i rommet som var fylt med bøker og duftet av sandeltre og rosenvann. Det sto tre stoler der inne.
24
Hun og Daniel hadde pleid å sitte i hver sin svingstol av tre og snurre hverandre rundt i dem helt til de nærmest ble kvalme, mens faren satt rolig i lenestolen bak pulten. Og leste. Eller – noen ganger satt han bare og stirret fremfor seg.
«Jeg tror også det.»
Telefonen ringte på nytt. Det var en lyd de kjente godt. Den var litt annerledes enn ringetonene fra andre telefoner. Det var ringelyden som varslet om dødsfall.
Annie så utilpass ut.
«Det kan vente,» sa faren stille. «Var det noe du ønsket å fortelle meg?»
«Burde jeg ta den?» Jean Guy kikket inn. Han smilte til Annie, men blikket hans gled raskt videre til førstebetjenten.
«Vær så snill, dette tar bare et øyeblikk.»
Han snudde seg mot datteren igjen, men innen den tid hadde David kommet inn, og Annie hadde iført seg den offentlige masken igjen. Den var ikke så annerledes enn det vanlige fjeset. Men kanskje litt mindre sårbar. Og idet David satte seg ned og tok Annies hånd, stusset faren hennes lett over at hun trengte den offentlige masken overfor ektemannen.
«Det har skjedd et drap, sir,» hvisket betjent Beauvoir. Han sto rett innenfor dørterskelen.
«Oui,» sa Gamache, med blikket festet på datteren.
«Bare gå, du, pappa,» sa hun og vinket mot ham, ikke for å avfeie ham, men for å frigjøre ham fra behovet for å bli hos henne.
«Det skal jeg, med tid og stunder. Vil du rusle en tur?»
«Det pøsregner ute,» sa David med en latter.
25
Gamache var virkelig glad i svigersønnen, men noen ganger kunne han være lite oppmerksom. Annie lo, hun også.
«Ærlig talt, pappa, ikke engang Henri ville ha gått tur i dette været.»
Henri spratt opp og stormet ut for å hente ballen sin. De fatale ordene «Henri» og «tur» i samme setning hadde sluppet løs en uimotståelig kraft.
«Vel», sa Gamache idet schæferen bykset inn i rommet igjen. «Jeg er nødt til å dra på jobb.»
Han sendte Annie og David et megetsigende blikk, og deretter så han bort på Henri. Ikke engang David kunne unngå å oppfatte hva han mente.
«I jøsse navn,» hvisket David godlynt og reiste seg fra den komfortable sofaen sammen med Annie, og så gikk de for å hente båndet til Henri.
Innen førstebetjent Gamache og betjent Beauvoir var fremme i Three Pines, hadde det lokale politiet sperret av bistroen, og landsbyboere virret rundt under paraplyene sine mens de glodde på den gamle mursteinsbygningen. Stedet for så mange måltider, feiringer og drinker. Nå var det et åsted for drap.
Idet Beauvoir kjørte nedover den slake bakken mot landsbyen, ba Gamache ham om å kjøre ut til siden og stanse.
«Hva er det?» spurte politibetjenten.
«Jeg vil bare ta en kikk.»
De to mennene satt i den varme bilen og så ned på landsbyen gjennom den langsomme buen vindusviskerne laget på frontruten. Foran dem lå landsbyallmenningen
26
med dammen og benken, rosebedene og buskene med syrinhortensia, sentblomstrende floks og stokkroser.
Og i enden av allmenningen, som selve ankerpunktet i landsbyen, raget de tre høye furutrærne som hadde gitt den navnet.
Gamaches blikk vandret til bygningene som omkranset landsbyallmenningen.Værbitte, hvite småhus med trepaneler, brede verandaer og kurvstoler. Det var også små skiferhus bygget for flere århundrer siden av de første nybyggerne, de som hadde ryddet jorden og dratt steiner opp fra bakken. Men de fleste husene rundt landsbyallmenningen var i lyserød murstein og satt opp av United Empire-lojalistene som rømte fra den amerikanske revolusjonen. Three Pines lå bare noen få kilometer fra grensen til Vermont, og selv om forholdet til USA nå var vennligsinnet og hyggelig, hadde det ikke vært det den gangen. Folket som bygget denne landsbyen, hadde vært desperate etter en trygg oase, i dekning for en krig de ikke trodde på.
Førstebetjentens blikk gled opp Rue du Moulin, og der, i åssiden som vendte mot landsbyen, lå den lille, hvite kirken. St. Thomas var anglikansk.
Gamache flyttet blikket tilbake til den lille flokken med mennesker som sto under paraplyer og snakket sammen, pekte og glante. Oliviers bistro lå midt i halvsirkelen med butikker. Alle butikkene lå vegg i vegg. Først monsieur
Béliveaus landhandel, så Sarahs bakeri, deretter Oliviers bistro og til slutt Myrnas bokhandel med nye og brukte bøker.
«La oss dra,» sa Gamache og nikket.
Beauvoir hadde ventet på klarsignal, og nå beveget bilen seg sakte fremover. Mot ansamlingen med mistenkte, mot morderen.
27
Men en av de første huskereglene førstebetjenten hadde lært Beauvoir da han ble ansatt ved det anerkjente drapsavsnittet ved Sûreté du Québec, var at man ikke beveget seg fremover når man ville få has på en som dreper. Man beveget seg bakover. Innover i fortiden. Det var der forbrytelsen startet, der morderen ble skapt. En eller annen hendelse, som kanskje for lengst var glemt av alle andre, hadde satt seg på tverke inni dette mennesket. Og så begynte den å gnage i ham.
Det som dreper, er ikke synlig, hadde førstebetjenten advart Beauvoir. Det er det som gjør det så farlig. Det er verken et skytevåpen eller en kniv eller en knyttneve. Det er ikke noe du kan forutse. Det er en følelse. Ram og råtten. Og den ligger der og venter på å slå til.
Bilen beveget seg langsomt mot bistroen, mot liket.
«Merci,» sa Gamache like etter, idet en betjent fra det lokale Sûreté åpnet døren til bistroen for dem. Den unge mannen skulle til å protestere mot den fremmede politimannen, men nølte.
Beauvoir nøt dette. Reaksjonen til lokale politifolk når det demret for dem at denne kraftige mannen i begynnelsen av femtiårene ikke bare var en nysgjerrig forbipasserende. I de unge betjentenes øyne så Gamache ut som faren deres. Det hvilte en aura av høflighet omkring ham. Han gikk alltid i dress, eller jakke, slips og de grå flanellsbuksene han hadde på seg i dag.
De kom til å legge merke til barten, som var velstelt og med grå islett. Også det mørke håret hadde gråskjær i tinningene, der det krøllet seg lett. På en regnfull dag som denne, gikk førstebetjenten med en hatt som han tok av seg innendørs, og når han gjorde det, så de yngre politimennene den begynnende månen hans. Og som om det ikke var nok,
28
ville de merke seg sjefens øyne. Alle gjorde det. De var mørkebrune, tankefulle, intelligente og noe annet. Noe som fikk den berømte lederen av drapsavsnittet i Sûreté du Québec til å skille seg ut blant alle andre politisjefer.
Øynene hans var snille.
Det var både hans styrke og hans svakhet, visste Beauvoir. Gamache smilte til den forbløffede politimannen som innså at han sto ansikt til ansikt med den mest legendariske politimannen i Quebec. Gamache strakte ut hånden, og den unge betjenten stirret på den et øyeblikk før han klarte å rekke frem sin egen.
«Patron,» sa han.
«Å, jeg hadde håpet det skulle være deg.» Gabri skyndte seg tvers over gulvet, forbi Sûreté-staben som sto bøyd over offeret. «Vi ba om at Sûreté skulle sende deg, men det er tydeligvis ikke så vanlig for mistenkte å bestille en bestemt politimann.» Han klemte førstebetjenten og snudde seg deretter mot alle politifolkene i rommet. «Ser dere, jeg kjenner ham faktisk.» Så hvisket han til Gamache: «Jeg tror det er best om vi dropper velkomstkysset.»
«Svært klokt tenkt.»
Gabri så sliten og stresset ut, men hadde bevart fatningen. Han så uflidd ut, men det var ikke så uvanlig. Bak ham sto Olivier, langt mer stillferdig, nærmest dyster. Også han så uflidd ut. Det var høyst uvanlig. Han så dessuten utslitt ut, med mørke ringer under øynene.
«Rettsmedisineren er akkurat kommet, førstebetjent.»
Politibetjent 2, Isabelle Lacoste, kom gående gjennom rommet mot dem for å ønske sjefen velkommen. Hun hadde på seg et enkelt skjørt og en tynn genser og klarte å få begge deler til å virke elegant. I likhet med de fleste kvinner
29
fra Quebec var hun liten og nett og selvsikker. «Det er dr. Harris, ser jeg.»
Alle så ut av vinduet, og mengden delte seg for å slippe frem en kvinne med legeveske. I motsetning til Lacoste klarte dr. Harris å få det enkle skjørtet og genseren hun gikk med, til å virke tantete og ufikst. Men behagelig. Og på en ulykkens dag som denne var alt som virket behagelig, svært tiltrekkende.
«Godt», sa førstebetjenten og snudde seg mot politibetjent Lacoste. «Hva vet vi så langt?»
Lacoste førte Gamache og betjent Beauvoir bort til liket. De knelte, en rituell handling de hadde foretatt hundrevis av ganger. Den var forbausende intim. Politimennene rørte ikke ved den døde, men lente seg nær inntil, nærmere enn de noensinne ville ha kommet et menneske i levende live, unntagen en de elsket.
«Offeret ble slått ned bakfra med en stump gjenstand. Noe glatt og hardt og smalt.»
«En ildrake?» sa Beauvoir spørrende og kikket bort på peisbålene som Olivier hadde tent. Gamache så på dem, han også. Det var en fuktig morgen, men ikke spesielt kald. Det var ikke nødvendig å fyre i peisen. Likevel var det sannsynligvis blitt tent opp i peisene for trøstens, ikke for varmens skyld.
«Hvis det var en ildrake, må den ha vært ren. Rettsmedisineren ser selvsagt nærmere på dette, men det finnes ingen synlige tegn til aske, skitt, treverk eller annet i såret.»
Gamache stirret på det gapende hullet i mannens bakhode. Han lyttet til sin underordnede.
«Ikke noe våpen, altså?» sa Beauvoir.
«Ikke ennå. Vi leter selvsagt etter det.»
«Hvem var han?»
30
«Det
vet vi ikke.»
Gamache tok blikket vekk fra såret og så på politikvinnen, men sa ingenting.
«Vi har ikke noen identifikasjon,» fortsatte betjent Lacoste. «Vi har gått gjennom lommene hans, og der var det ingenting. Ikke engang et papirlommetørkle. Og det virker ikke som om noen kjenner ham. Han er en hvit mann midt i syttiårene, skulle jeg tro. Tynn, men ikke underernært. En sytti, eller kanskje en syttito høy.»
For mange år siden, da hun var ny ved drapsavsnittet, hadde det virket som en bisarr oppgave å katalogisere disse tingene som førstebetjenten kunne se utmerket godt med egne øyne, tenkte betjent Lacoste. Men Gamache hadde lært dem alle opp til å gjøre det, og derfor gjorde hun det. Først flere år senere, mens hun selv lærte opp andre, hadde hun oppdaget hvor verdifullt det var å innarbeide en slik rutine.
Det sikret at begge så det samme. Politifolk var like feilbarlige og subjektive som alle andre. De overså ting, og de feiltolket. Denne rutinen gjorde det mindre sannsynlig. Enten ble det riktig, eller så ville polititeamet stadfeste de samme feiltolkningene.
«Ingen spor i hendene hans, og det ser ikke ut til å være noe under fingerneglene heller. Ingen blåmerker. Ser ikke ut til at det har vært noen slåsskamp.»
De reiste seg.
«Rommet er i en slik tilstand at det bekrefter den konklusjonen.»
De så seg rundt.
Ingenting var feilplassert. Ingenting hadde veltet. Alt var rent og ryddig.
31
Det var et fredelig rom. Peisbålene på hver side av bistroen med bjelketak gjorde dagen mindre dyster. Lyset fra ilden skinte i det bonede tregulvet som var blitt mørkt i fargen etter årtier med bålrøyk og bondeføtter.
Sofaer og digre, innbydende lenestoler var blitt plassert foran begge peisene, alle sammen med falmede trekk. Gamle stoler var plassert omkring spisestuebord i mørkt treverk. Foran de smårutete karnappvinduene med farget blyglass ventet ørelappstoler på landsbyboere som satte seg der og nøt dampende krus med café-au-lait og croissanter, en whisky eller et glass burgundervin. Gamache hadde en mistanke om at folkene som samlet seg i regnværet utenfor, kunne ha trengt en stiv drink nå. Han tenkte at Olivier og Gabri avgjort kunne ha trengt det.
Førstebetjent Gamache og teamet hans hadde vært i denne bistroen mange ganger før. De hadde nytt gode måltider foran den knitrende peisvarmen vinterstid og en kald drink i ro og mak på terrassen om sommeren. De hadde nesten alltid diskutert drap. Men aldri med selve liket til stede.
Sharon kom inn til dem, hun tok av seg den søkkvåte regnfrakken og smilte til betjent Lacoste. Hun vekslet håndtrykk med førstebetjent Gamache med alvorlig mine.
«Dr. Harris,» sa han og bukket lett. «Beklager å avbryte langhelgen din.»
Hun hadde sittet hjemme og lett gjennom TV-kanalene i forsøk på å finne noen som ikke kom med formaninger, da telefonen ringte. Det hadde føltes som en gudegave. Men nå som hun så ned på liket som lå der, visste hun at dette hadde svært lite med Gud å gjøre.
«Jeg skal la deg få arbeide i fred,» sa Gamache. Gjennom vinduene kunne han se landsbyboerne som fortsatt sto der
32
ute og ventet på nyheter. En høy, kjekk mann med grått hår bøyde seg ned for å lytte mens en lav kvinne med bustete hår snakket. Peter og Clara Morrow. Landsbyboere og kunstnere. Rett ved siden av dem, rakrygget som en telefonstolpe, sto Ruth Zardo og glodde ufravendt på bistroen. Hun hadde med seg anden sin, som så ganske hovmodig ut. Ruth gikk med en sydvest som glinset av væte. Clara sa noe til henne, men det ble ignorert. Ruth Zardo var en forfyllet, bitter gammel kranglefant, tenkte Gamache. Men hun var tilfeldigvis også hans yndlingspoet. Clara sa noe igjen, og denne gangen svarte Ruth. Selv gjennom ruten kunne Gamache forstå hva hun sa.
«Ha deg vekk.»
Gamache smilte. Selv om det var annerledes her med et lik i bistroen, var det visse ting som aldri forandret seg.
«Førstebetjent.»
Den velkjente, dype, messende stemmen fikk ham til å snu seg. Myrna Landers kom gående gjennom rommet, hun klampet inn med neongule gummistøvler og en rosa joggedress der buksebena var dyttet ned i støvlene.
Hun var en fargerik dame på alle måter.
«Myrna,» sa han og smilte før han kysset henne på begge kinn til forbauselse for noen av de lokale Sûreté-folkene, for de hadde ikke forventet at førstebetjenten skulle kysse de mistenkte.
«Hva gjør du her inne når alle andre er der ute?» Han viftet i retning av vinduet.
«Det var jeg som fant ham,» sa hun, og da ble han alvorlig.
«Var det deg? Åh, så leit. Det må ha vært et sjokk.» Han geleidet henne bort til en av stolene ved peisen. «Du har sikkert avgitt forklaring til en eller annen?»
33
Hun nikket. «Betjent Lacoste tok opp forklaring av meg. Det var dessverre ikke så mye jeg hadde å fortelle.»
«Vil du ha en kaffe, eller en deilig kopp te?»
Myrna smilte. Det var et spørsmål hun hadde stilt ham mange ganger. Noe hun ofte tilbød folk, fra vannkjelen som alltid sto og kokte på vedovnen inne i bokhandelen. Nå var det han som tilbød henne det samme. Og hun merket at det faktisk var til stor trøst.
«Te, takk.»
Mens hun satt og varmet føttene ved peisilden, gikk førstebetjent Gamache bort til Gabri og ba ham om en kanne te, og deretter kom han tilbake. Han satte seg i en annen lenestol og bøyde seg frem mot Myrna.
«Hva skjedde?»
«Hver morgen tar jeg meg en lang spasertur.»
«Er dette noe nytt? Jeg har aldri lagt merke til at du har hatt det for vane tidligere?»
«Vel, ja. Siden i vår. Jeg fylte femti, og besluttet at jeg trengte å komme i form.» Myrna smilte bredt. «Eller, at jeg trengte å endre form. Nå satser jeg på pæreform i stedet for epleform.» Hun klappet seg på magen. «Skjønt jeg har en mistanke om at min naturlige form er å se ut som en hel frukthage.»
«Hva er vel bedre enn en frukthage?» sa han og smilte, og deretter kikket han ned på sin egen vom. «Jeg er ikke akkurat noen sylfide selv. Når står du opp?»
«Jeg har vekkeklokken stilt på halv sju og er ute av døren innen kvart på sju. I morges hadde jeg akkurat kommet meg ut da jeg la merke til at døren til Oliviers bistro sto på gløtt, så derfor gikk jeg inn og ropte på ham. Jeg vet at Olivier vanligvis ikke åpner før senere på søndager, så jeg var overrasket.»
34
«Men ikke skremt.»
«Nei.» Hun så forbauset ut over dette spørsmålet. «Jeg skulle akkurat til å gå ut igjen da jeg fikk øye på ham.»
Myrna satt med ryggen til rommet, og Gamache klarte å la være å se bort på liket. I stedet holdt han blikket hennes fast og nikket oppmuntrende til henne uten å si noe.
Teen deres kom, og selv om det var tydelig at Gabri hadde lyst til å sette seg ned sammen med dem, hadde han i motsetning til Gamaches svigersønn David sosiale antenner, og fikk med seg de usagte signalene deres. Han satte fra seg tekannen, to kopper i benporselen med skåler, melk, sukker og en asjett med ingefærkjeks på bordet. Så gikk han.
«Først trodde jeg at det var en haug med duker som servitørene hadde latt bli liggende kvelden i forveien,» sa Myrna straks Gabri var utenfor hørevidde. «De fleste av dem er ganske unge, man kan aldri vite. Men så kikket jeg nærmere på haugen og oppdaget at det var et lik.»
«Et lik?»
Hun beskrev en død mann, ikke en levende.
«Jeg skjønte straks at han var død. Du vet, jeg har sett en del døde i mitt liv.»
Det visste Gamache.
«Han så ut nøyaktig som han gjør nå,» sa Myrna og betraktet Gamache mens han skjenket i teen. Hun pekte på melk og sukker og tok deretter imot koppen, sammen med en kjeks. «Jeg bøyde meg helt inntil ham, men rørte ham ikke. Jeg trodde ikke at han var blitt drept. Ikke til å begynne med.»
«Hva trodde du?» Gamache holdt koppen i den store hånden sin. Teen var sterk og duftet deilig.
35
«Jeg trodde at han hadde fått slag, eller kanskje hjerteinfarkt. Noe brått, etter ansiktsuttrykket å dømme. Han virket overrasket, men verken redd eller lidende.»
Det var en god måte å beskrive det på, tenkte Gamache. Døden hadde kommet overraskende på denne mannen. Men det gjorde den på de fleste, selv de som var gamle og svake. Knapt noen forventet virkelig at de skulle dø.
«Så fikk jeg se hodet hans.»
Gamache nikket. Det var vanskelig å overse. Ikke hodet, men den delen av det som manglet.
«Kjente du ham?»
«Har aldri sett ham før. Og jeg har en følelse av at jeg ville ha husket ham, i så fall.»
Gamache måtte si seg enig. Mannen så ut som en uteligger. Og selv om slike folk var lette å overse, var de også vanskelige å glemme. Armand Gamache satte den skjøre koppen ned på den skjøre skålen. Tankene kvernet rundt spørsmålet som hadde slått ham i samme øyeblikk som han tok imot telefonsamtalen og fikk vite om drapet. Inne på bistroen i Three Pines.
Hvorfor her?
Han kastet et raskt blikk bort på Olivier, som snakket med betjent Beauvoir og betjent Lacoste. Bistroeieren var rolig og fattet. Men han kunne umulig være uvitende om hvordan dette ble oppfattet.
«Hva gjorde du så?»
«Jeg ringte nødnummeret, og deretter Olivier. Etterpå gikk jeg ut og ventet på dem.»
Myrna beskrev hva som hadde skjedd, helt frem til det øyeblikket da politiet kom.
36
«Merci,» sa Gamache og reiste seg. Myrna tok teen med seg og gikk bort til Olivier og Gabri, som sto i motsatt ende av rommet. De ble stående foran den andre peisen. Samtlige i rommet visste hvem de tre hovedmistenkte var. Alle bortsett fra de tre hovedmistenkte.
Tre
DR. SHARON HARRIS reiste seg, børstet av skjørtet og smilte blekt til førstebetjenten.
«Ikke særlig velstelt,» sa hun.
Gamache stirret ned på den døde mannen.
«Han ser ut som en uteligger,» sa Beauvoir, bøyde seg ned og undersøkte mannens klær. De passet ikke sammen og var svært slitt.
«Han må ha hatt et tøft liv,» sa Lacoste.
Gamache knelte og så nærmere på den gamle mannens ansikt enda en gang. Det var værbitt og avmagret. Et ansikt som lignet en almanakk over sol og vind og kulde. Et herdet ansikt. Gamache gned tommelen forsiktig over den dødes kinn og kjente at det var skjeggstubb der. Mannen var glattbarbert, men hadde det fått vokse ut, ville skjegget ha vært hvitt. Den dødes hår var hvitt og klippet av en ukyndig hånd. En tjafs her og en tjafs der.
Gamache løftet opp en av hendene til offeret, som om han ville trøste ham. Han holdt hånden et sekund, og så snudde han den rundt, med håndflaten opp. Deretter gned han langsomt sin egen håndflate over den døde mannens.
«Uansett hvem han var, så drev han med hardt kroppsarbeid. Dette er træler. De færreste uteliggere arbeider.»
Gamache ristet sakte på hodet. Hvem er du? Og hvorfor er du her? I bistroen, og i denne landsbyen? En landsby
38
svært få mennesker på jord kjente til eksistensen av. Og enda færre fant frem til.
Men du fant den, tenkte Gamache, som fortsatt holdt likets kalde hånd i sin. Du fant landsbyen, og du fant døden.
«Han har vært død mellom seks og ti timer,» sa legen. «Dødstidspunktet var en eller annen gang etter midnatt, men før fire–fem i morges.»
Gamache stirret på mannens bakhode og såret som hadde tatt livet av ham.
Det var katastrofalt. Det så ut som et enkelt slag med noe som var ekstremt hardt. Og utført av noen som var ekstremt sint. Kun sinne kunne forklare denne typen styrke. Kraften til å pulverisere en hodeskalle. Og det skallen beskyttet.
Alt som gjorde denne mannen til den han var, lå i dette hodet. Noen hadde smadret det. Med ett eneste brutalt, målrettet slag.
«Ikke mye blod,» sa Gamache og reiste seg. Han så på åstedsteamet mens de spredte seg utover i det store rommet for å samle inn bevismateriale. Et rom som var blitt angrepet. Først av drap, og nå av politiet. De uønskede gjestene. Olivier sto og varmet seg foran den ene peisen.
«Det er et problem,» sa dr. Harris. «Hodesår blør en hel del. Det burde ha vært mer blod, mye mer.»
«Det ble kanskje vasket bort,» sa Beauvoir.
Sharon Harris bøyde seg over såret på nytt, så rettet hun seg opp. «Med kraften i dette slaget kan blødningen ha vært massiv og innvendig. Døden inntrådte nærmest umiddelbart.»
Det var den beste nyheten Gamache noensinne hadde hørt på et åsted for et drap. Døden var noe han kunne takle. Selv drap. Det var lidelse som plaget ham. Han hadde sett en god del av det. Forferdelige drap. Det var en stor lettelse
39
å finne et drap som var blitt utført raskt og uten nøling. På grensen til humant.
Han hadde en gang hørt en dommer si at den mest humane måten å henrette en fange på, var å fortelle ham at han var fri. Og deretter drepe ham.
Gamache hadde strevd med det utsagnet og kommet med motargumenter. Så, omsider, hadde han begynt å tro på det, utslitt av å kjempe imot.
Han så ned i mannens ansikt og forstod at han ikke hadde lidd. Slaget mot bakhodet innebar at offeret neppe hadde forstått hvor det kom fra.
Nesten som å dø i søvne.
Men ikke helt.
De plasserte ham i en likpose og fjernet kroppen. Utenfor vek menn og kvinner høflig til side for å slippe båren forbi. Mennene strøk av seg den fuktige capsen, mens kvinnene bare så på med stramme lepper og triste øyne.
Gamache snudde seg vekk fra vinduet og gikk bort til Beauvoir, som satt sammen med Olivier, Gabri og Myrna. Åstedsteamet hadde beveget seg innover til bakrommene i bistroens chambre séparée, personalrommet og kjøkkenet. Hovedlokalet var omtrent som vanlig, bortsett fra alle spørsmålene som hang ubesvarte i luften.
«Jeg er så lei for at dette hendte,» sa Gamache til Olivier. «Hvordan går det med deg?»
Olivier slapp ut pusten, et langt utpust. Han så utkjørt ut. «Jeg tror jeg fortsatt er lamslått. Hvem var han? Vet dere det?»
«Nei», sa Beauvoir. «Har noen meldt fra om en fremmed i området her?»
«Meldt fra?» sa Olivier. «Til hvem da?»
40
Alle tre så perplekse på Beauvoir. Politibetjenten hadde glemt at Three Pines verken hadde noen politistyrke, noen trafikklys, noen fortau, eller noen ordfører. Det frivillige brannkorpset ble drevet av den demente gamle dikteren Ruth Zardo, og de fleste ville heller ha brent i hjel enn å varsle henne.
Stedet hadde ikke engang kriminalitet. Bortsett fra drap. Det eneste kriminelle som noensinne skjedde i denne landsbyen, var den verst tenkelige forbrytelsen.
Og her satt de, med nok et lik. De andre hadde i det minste hatt navn. Dette så ut til å ha falt ned fra himmelen, rett på bakhodet.
«Det er litt vanskeligere om sommeren, vet du,» sa Myrna og satte seg ned i sofaen. «Vi får flere besøkende da. Familier kommer hit på ferie, og ungdommer kommer hjem fra internatskoler og studier. Dette var den siste langhelgen. Alle reiser hjem igjen når den er over.»
«Det tradisjonelle Brume-markedet arrangeres også denne helgen», sa Gabri. «Det er siste dag i morgen.»
«Akkurat,» sa Beauvoir, som ikke brydde seg en døyt om markedet. «Three Pines tømmes altså for turister etter denne helgen. Men de besøkende som du beskrev, er egentlig familie og venner av de fastboende?»
«For det meste,» svarte Myrna og vendte seg mot Gabri. «Noen tilreisende bor på pensjonatet deres, ikke sant?»
Han nikket. «Jeg er egentlig en sikkerhetsventil i tilfelle folk ikke har plass til gjestene hjemme hos seg selv.»
«Det jeg sikter til, er at de tilreisende som besøker Three Pines, egentlig ikke er ukjent for landsbyboerne,» sa betjent Beauvoir matt. «Jeg vil bare klarlegge dette, så det ikke blir noen skeive oppfatninger.»
41
«Ja, vi er jo litt skeive av oss. Unnskyld,» sa Gabri. Dette fikk smilet frem, selv i det dratte ansiktet til Olivier.
«Jeg hørte noe om en fremmed,» sa Myrna, «men jeg fulgte ikke så godt med.»
«Hvem var det som snakket om det?»
«Roman Parra,» sa hun motvillig. Det kjentes litt som å angi noen, og det var det ingen som hadde særlig sans for her. «Jeg hørte at han snakket med Gamle Mundin og Frua om at han hadde truffet på noen i skogen.»
Beauvoir noterte seg dette. Det var ikke første gang han hadde hørt snakk om familien Parra. De var en temmelig velkjent tsjekkisk familie. Men Gamle Mundin og Frua? Det måtte være en fleip. Beauvoirs lepper smalnet, og han så grettent på Myrna. Hun så tilbake på ham, like grettent.
«Ja,» sa Myrna, som hadde lest tankene hans. Det var ikke vanskelig. Selv en tekanne ville ha greid det. «Det er det de heter.»
«Gamle og Frua?» gjentok politibetjenten. Han var ikke irritert lenger, men forundret. Myrna nikket. «Hva er de ekte navnene?» sa Beauvoir.
«Gamle Mundin og Frua,» sa Olivier.
«Greit, jeg godtar Gamle Mundin. Det er mulig. Men ingen ser på en nyfødt baby og bestemmer seg for å kalle henne Frua. Det håper jeg iallfall ikke.»
Myrna smilte. «Du har rett. Jeg er bare så vant til å kalle henne det at jeg ikke tenker over det. Jeg aner ikke hva døpenavnet hennes er.»
Beauvoir lurte på hvor patetisk damen måtte være for å godta at folk kalte henne for Frua. Det lød faktisk bibelsk, litt gammeltestamentlig.
Gabri satte frem noen øl, colaflasker og et par boller med nøtteblanding på bordet. Utenfor hadde landsbyboerne
42
omsider gått hjem. Det så vått og grått ut, men inne i bistroen hadde de det lunt og varmt. Det var nesten mulig å glemme at dette ikke var en hyggelig anledning. Åstedsteamet så ut til å ha gått i ett med veggene og var bare merkbare de få gangene man kunne høre dem krafse eller mumle. Som rotter eller gjenferd. Eller drapsetterforskere.
«Fortell oss om i går kveld,» sa førstebetjent Gamache.
«Det var helt vilt her inne,» sa Gabri. «Sommerens siste langhelg, så derfor kom alle innom. De fleste hadde vært på markedet på dagtid og var slitne. Orket ikke å lage mat. Det er alltid slik i Labour Day-helgen. Vi var forberedt.»
«Hva innebærer det?» spurte betjent Lacoste, som hadde kommet bort til dem.
«Jeg hentet inn ekstra personale,» sa Olivier. «Men det gikk på skinner. Folk var temmelig avslappet, og vi stengte til vanlig tid. Cirka klokken ett om natten.»
«Hva skjedde da?» spurte Lacoste.
De fleste drapsetterforskninger virket kompliserte, men var i virkeligheten ganske enkle. Det var bare å spørre: «Og hva skjedde så?» om og om igjen. Det hjalp godt hvis man også lyttet til svarene.
«Vanligvis gjør jeg opp kassa, og så lar jeg nattevaktene rydde opp, men det er annerledes på lørdager,» sa Olivier. «Gamle Mundin kommer etter stengetid og leverer de tingene han har reparert i løpet av uken, og samtidig henter han møbler som er blitt ødelagt i mellomtiden. Det tar aldri lang tid, og han gjør det mens servitørene og kjøkkenpersonalet rydder og vasker.»
«Vent et øyeblikk,» sa Beauvoir. «Gjør Mundin dette ved midnatt på lørdager? Hvorfor ikke på søndag formiddag, eller en annen anstendig tid på døgnet? Hvorfor midt på natten?»
43
Det lød fordekt i Beauvoirs ører, som hadde en egen evne til å fange opp hemmelighetsfulle og slu ting.
Olivier trakk på skuldrene. «Gammel vane, antagelig. Da han begynte å gjøre reparasjoner for oss, var han ikke gift med Frua ennå, men hang rundt her på lørdagskveldene. Ved stengetid tok han bare med seg de ødelagte møblene. Vi har ikke sett noen grunn til å endre på det.»
I en landsby der knapt noe forandret seg, ga dette mening.
«Så Mundin tok med seg møblene. Hva skjedde så?» spurte Beauvoir.
«Jeg gikk.»
«Var du den siste som forlot bistroen?»
Olivier nølte. «Ikke helt. Det var noen få ting igjen å gjøre, siden det hadde vært en svært travel kveld. De er en fin gjeng, staben vår. Ansvarsfulle.»
Gamache hadde sittet og lyttet. Han foretrakk det. Betjentene hans stilte spørsmålene – noe som fristilte ham slik at han kunne observere, høre hva som ble sagt, og hva som ble utelatt. Og nå hørte han en tydelig defensiv tone i den rolige, hjelpsomme stemmen til Olivier. Var han defensiv når det gjaldt egen oppførsel, eller forsøkte han å beskytte staben sin fordi han var redd for at de skulle bli mistenkt?
«Hvem var den siste som gikk?» spurte betjent Lacoste.
«Unge Parra,» sa Olivier.
«Unge Parra?» sa Beauvoir. «Omtrent som Gamle Mundin?»
Gabri skar en grimase. «Selvsagt ikke. Han heter ikke Ung. Det ville vært rart. Fornavnet hans er Havel.»
Beauvoir ble smal i blikket, og han så stygt på Gabri. Han likte ikke å bli ertet, og mistenkte at den storvokste,
44
bløthjertede mannen holdt på med akkurat det. Så kikket han bort på Myrna, som ikke lo. Hun nikket.
«Det er det gutten heter. Roman ga sønnen navnet Havel.»
Jean Guy Beauvoir skrev dette ned, men uten glød. Han var ikke overbevist.
«Ville han ha låst etter seg?» spurte Lacoste.
Gamache og Beauvoir visste at det var et sentralt spørsmål, men det virket ikke som om Olivier forstod hvor betydningsfullt det var.
«Absolutt.»
Gamache og Beauvoir vekslet blikk. Nå nærmet de seg noe vesentlig. Gjerningspersonen hadde altså hatt nøkkel. En verden full av mistenkte ble brått kraftig innsnevret.
«Kan jeg få se nøklene dine?» spurte Beauvoir.
Olivier og Gabri fisket frem hvert sitt nøkkelknippe og rakte dem til politibetjenten. Men også et tredje sett ble rakt frem. Beauvoir snudde seg og så det dingle et knippe i Myrnas store hånd.
«Jeg har disse i tilfelle jeg blir utelåst fra butikken min, eller i nødsfall.»
«Merci,» sa Beauvoir, med litt større overbevisning enn han hadde følt like i forveien. «Har dere lånt dem bort til noen i det siste?» spurte han Olivier og Gabri.
«Nei.»
Beauvoir smilte. Det var gode nyheter.
«Bortsett fra til Gamle Mundin, selvfølgelig. Han hadde mistet sitt sett og trengte å få filt nye nøkler.»
«Og Billy Williams,» minnet Gabri Olivier på. «Husker du ikke det? Han bruker vanligvis nøkkelen som ligger under blomsterkassen foran inngangen, men han orket ikke
45
å bøye seg da han skulle bære inn veden. Billy skulle ta med seg nøklene for å få laget flere kopier.»
Beauvoirs ansikt vred seg i vantro. «Hvorfor gidder dere i det hele tatt å låse stedet?» spurte han omsider.
«På grunn av forsikringen», sa Olivier.
Vel, noen kommer til å få økt forsikringspremie, tenkte Beauvoir. Han så på Gamache og ristet på hodet. Ærlig talt, de fortjente å bli drept i søvne, hele gjengen. Men naturligvis, ironisk nok var det folk som låste døren og satte på alarm, som ble drept. Etter Beauvoirs erfaring hadde Darwin tatt fullstendig feil. Det var ikke de sterkeste som overlevde. De ble drept fordi naboene deres var idioter som fortsatte akkurat som før, uten å bry seg om at verden endret seg.
Fire
«KJENTE DU HAM ikke igjen?» spurte Clara mens hun skar opp brød fra Sarahs bakeri.
Det var bare én «ham» Myrnas venninne kunne mene. Myrna ristet på hodet og skivet tomatene opp i salaten. Så snudde hun seg mot sjalottløkene som de nettopp hadde plukket i Peter og Claras kjøkkenhage.
«Og Olivier og Gabri kjente ham heller ikke?» spurte Peter. Han holdt på med å tranchere en grillet kylling.
«Underlig, ikke sant?» Myrna sa ikke mer og så på venneparet. Peter var høy med gråsprengt hår, elegant og pertentlig. Ved siden av ham sto Clara, lav og lubben, med mørkt hår som sto til alle kanter, og brødsmuler overalt i bustehåret, nesten som glitter. Hun hadde blå øyne som vanligvis lyste av latter. Men ikke i dag.
Clara ristet på hodet og virket forvirret. Et par smuler landet på kjøkkenbenken. Hun plukket dem åndsfraværende opp og spiste dem.
Nå som det første sjokket over oppdagelsen hadde gitt seg, var Myrna temmelig sikker på at de alle tre tenkte det samme.
Dette var mord. Den døde mannen var en fremmed. Men var morderen det?
Og alle kom sannsynligvis til samme konklusjon: neppe.
Hun forsøkte å la være å tenke på det, men det trengte inn i tankene gang på gang. Myrna tok et stykke bagett
47
og tygget på det. Brødet var varmt, velduftende og mykt. Skorpen var sprø.
«Herregud,» sa Clara og viftet med kniven mot det halvspiste brødet Myrna holdt i hånden.
«Vil du ha litt?» Myrna tilbød henne en bit.
De to kvinnene sto ved benken og spiste varmt brød. Vanligvis ville de ha vært i bistroen og spist søndagslunsj der, men det var ikke sannsynlig at det kunne skje i dag, med funnet av liket og alt det der. Så Clara, Peter og Myrna var gått inn i Myrnas loftsleilighet vegg i vegg. I etasjen under var det alarm på døren, i tilfelle noen skulle komme inn i butikken. Det var egentlig ingen ordentlig alarm, bare en liten bjelle som ringlet når noen åpnet døren. Noen ganger gikk Myrna ned, andre ganger ikke. Nesten alle kundene hennes var fastboende, så de visste hvor mye penger de skulle legge igjen ved kassaapparatet. Dessuten, tenkte Myrna, hvis noen trengte en brukt bok så sårt at de var nødt til å stjele den, kunne de like gjerne få den gratis.
Myrna kjente et kaldt drag. Hun kikket mot den andre siden av rommet for å se om det sto et vindu åpent slik at kjølig, fuktig luft strømmet inn. Blikket falt på den nakne murveggen, de solide takbjelkene og den lange rekken med store fabrikkvinduer. Så gikk hun nærmere for å se etter, men alle sammen var lukket, unntatt ett, som sto på gløtt for å slippe inn litt frisk luft.
Hun gikk tilbake over de brede furuplankene, stanset ved den svarte, runde jernovnen midt i det digre rommet og løftet opp det runde lokket. Så slapp hun nedi en ny vedkubbe.
«Det må ha vært grusomt for deg,» sa Clara og stilte seg ved siden av Myrna.
48
«Ja, det var det. Den stakkars fyren som bare lå der. Jeg så ikke hodesåret med en gang.»
Clara satte seg ned i sofaen sammen med Myrna. Den vendte mot vedovnen. Peter kom bort til dem med to glass whisky, og deretter trakk han seg taust tilbake til kjøkkensonen. Derfra kunne han både se og høre dem, men uten å forstyrre.
Han betraktet de to venninnene der de bøyde seg mot hverandre og nippet til drinken mens de snakket lavmælt sammen. Fortrolig. Det misunte han dem. Peter snudde seg bort og rørte i eple- og cheddar-suppen.
«Hva tror Gamache?» spurte Clara.
«Han virker like forvirret som oss andre. Jeg mener, virkelig.» Myrna snudde seg mot Clara. «Hvorfor var den ukjente mannen i bistroen? Død?»
«Myrdet», sa Clara, og begge tenkte på det en stund.
Til slutt sa Clara: «Sa Olivier noe?»
«Ingenting. Han virket helt lamslått.»
Clara nikket. Hun gjenkjente den følelsen.
Politiet var på dørstokken. Snart ville betjentene komme inn hjemme hos dem, inn på kjøkken og soverom. Inn i hodet på dem.
«Tenke seg til hva Gamache synes om oss,» sa Myrna. «Hver gang han kommer hit, er det et lik her.»
«Hver eneste landsby i Quebec har sitt kall,» sa Clara. «Noen lager ost, andre vin, og noen lager keramikk. Vi produserer lik.»
«Klostre har kall, ikke landsbyer,» sa Peter med en latter. Han plasserte tre boller med velduftende suppe på det lange, smale bordet til Myrna, «og vi produserer ikke lik.»
Men han var ikke hundre prosent sikker.
49
«Gamache er sjef for drapsavsnittet i Sûreté,» sa Myrna. «Han opplever sånt stadig vekk. Faktisk ville han nok ha vært mer overrasket dersom det ikke var noe lik her.»
Myrna og Clara satte seg til bords sammen med Peter, og mens kvinnene pratet videre, tenkte Peter på mannen som hadde ansvaret for etterforskningen. Han var farlig, det visste Peter. Farlig for vedkommende som hadde drept den fyren som lå i nabobygget. Han lurte på om morderen visste hva slags mann som jaktet på ham. Men Peter fryktet at morderen visste det så altfor godt.
Betjent Jean Guy Beauvoir så seg rundt i det nye operasjonsrommet deres og snuste dypt inn. Han innså til sin forbauselse hvor velkjent, ja, til og med pirrende den lukten var. Rommet luktet opphisselse og spenning, det luktet jakt. Det luktet overtidsjobbing over varme datamaskiner mens etterforskerne puslet sammen teorier. Det luktet lagånd. Det luktet faktisk diesel og bålrøyk, møbelpuss og betong. Nok en gang befant han seg i den gamle jernbanehallen i Three Pines, stasjonen som var blitt forlatt av Canadian Pacific Railway for flere tiår siden og etterlatt for å råtne opp. Men Three Pines’ frivillige brannkorps hadde overtatt lokalene, sneket seg inn der i håp om at ingen skulle oppdage dem. Og de ble selvsagt ikke oppdaget; CPR hadde for lengst glemt at landsbyen eksisterte. Dermed var den lille stasjonsbygningen omgjort til et hjem for brannbilene deres, de digre redningsuniformene og alt utstyret. Veggene var utstyrt med brunt panel, som var dekket med reklameplakater for fotturer i Rocky Mountains og instruksjoner om livredningsteknikker. Brannverntips, en liste over frivilligvakter og gamle togtabeller sloss om plassen med en diger plakat som utropte vinneren av
50
generalguvernørens poesipris. Der, fra fotografiet, stirret en gal kvinne på dem for all fremtid.
Den samme kvinnen stirret på ham med et like vanvittig blikk i levende live.
«Hva faen gjør du her?» Ved siden av henne sto det en and, og den stirret på ham, den også.
Ruth Zardo. Antagelig den mest betydningsfulle og høyest respekterte poeten i hele Canada. Og anden hennes, Rosa. Han visste at førstebetjent Gamache så på henne og så en begavet dikter. Men Beauvoir så bare dårlig fordøyelse.
«Det har vært et drap,» sa han. Han håpet at stemmen hans runget av verdighet og autoritet.
«Jeg vet at det har vært et drap. Jeg er ikke idiot.»
Ved siden av henne ristet anden på hodet og slo med vingene. Beauvoir var blitt vant til å se henne med fuglen, så det overrasket ikke ham lenger. Faktisk var han lettet over at Rosa fortsatt var i live, selv om han aldri ville ha innrømmet det. Lite av det som befant seg i nærheten av denne sprø gamle kjerringa, varte særlig lenge.
«Vi er nødt til å bruke denne bygningen igjen,» sa han og snudde seg bort fra de to.
Ruth Zardo var blitt valgt til leder av det frivillige brannkorpset, til tross for sin svært høye alder, haltingen og det djevelske temperamentet. Beauvoir mistenkte at folk hadde valgt henne i håp om at hun en dag skulle bli flammenes rov. Men han hadde også en mistanke om at Ruth ikke ville ha tatt fyr.
«Nei.» Hun slo stokken sin i betonggulvet. Rosa skvatt ikke, men det gjorde Beauvoir. «Dere kan ikke få den.»
«Beklager, Madame Zardo, men vi trenger lokalene, og vi akter å overta dem.»
51
Stemmen hans var verken verdig eller høflig lenger. De tre glodde på hverandre med olmt blikk. Bare Rosa blunket. Beauvoir visste at den eneste måten galningen kunne vinne på, var dersom hun begynte å sitere de dødskjedelige, uforståelige diktene sine. Ingenting rimte. Ingenting hang på greip. Hun kunne få ham til å bryte sammen på et blunk. Men han visste også at av alle i landsbyen var Ruth den minst sannsynlige diktoppleseren. Hun så ut til å skamme seg over det hun hadde skapt.
«Hvordan går det med poesien?» spurte han og så at hun vaklet. Det korte, hvite håret var tynt og lå klint inntil hodet, og det var som om den bleke skallen syntes. Halsen var mager og furete, og den høye kroppen som en gang måtte ha vært temmelig solid, gjettet han, var nå vissen og kraftløs. Men det var ingenting annet ved kvinnfolket som manglet kraft.
«Jeg leste et sted at du snart skal gi ut en ny bok.»
Ruth Zardo rygget noen skritt bakover.
«Førstebetjent Gamache er her, han også, som du antagelig vet.»
Stemmen hans var snill nå, vennlig, varm og fornuftig. Den gamle kvinnen så ut som om hun hadde møtt Satan. «Jeg vet at han gleder seg voldsomt til å snakke med deg om den boken. Han er her straks. Han har lært seg diktene dine utenat.»
Ruth Zardo snudde seg og gikk.
Han hadde klart det. Han hadde jaget henne ut. Heksen var død, eller i det minste forsvunnet.
Beauvoir gikk til verks med å sette opp hovedkvarteret deres. Han bestilte skrivebord og kommunikasjonsutstyr, laptoper og skrivere, skannere og telefoner. Mobildekningen i landsbyen var nærmest ikke-eksisterende, så de trengte
52
fastlinjer. Korkplater, tusjtavler og velluktende merkepenner. Han aktet å sette opp en tusjtavle over plakaten med bildet av den hånflirende gamle dikteren. Og skrive om drap, tvers over hele ansiktet hennes.
I bistroen var alt stille.
Åstedsteamet hadde dratt. Politibetjent Isabelle Lacoste knelte på gulvet der liket var blitt funnet, like grundig som alltid. Hun sørget for at ingen spor ble oversett – med nitid nøyaktighet. Ut fra det førstebetjent Gamache kunne se, hadde ikke Olivier og Gabri rørt seg av flekken: Paret satt fremdeles på den falmede gamle sofaen foran den store peisen, hver av dem hensunket i sin egen verden, og med blikket stivt festet på peisilden, som om de begge var trollbundet av flammene. Han lurte på hva de to mennene tenkte.
«Hva tenker dere på?» sa Gamache idet han kom gående bort til dem. Han satte seg ned i den store lenestolen ved siden av sofaen.
«Jeg tenkte på den døde mannen,» sa Olivier. «Lurte på hvem han var. Lurte på hva han gjorde her, og på hvem familien hans var. Lurte på om noen savner ham.»
«Jeg tenkte på lunsj,» sa Gabri. «Er det noen andre som er sultne?»
Betjent Lacoste hørte ham på motsatt side av rommet og så opp.
«Jeg er sulten.»
«Det er jeg også, patron,» sa Gamache.
Da de hørte Gabri begynne å klirre med gryter og panner inne på kjøkkenet, bøyde Gamache seg frem. Det var bare ham og Olivier. Olivier så på ham med uttrykksløst ansikt. Men førstebetjenten hadde sett det uttrykket før. Det var
53
faktisk nærmest umulig å se uttrykksløs ut. Med mindre den det gjaldt, ønsket å se slik ut. Et uttrykksløst ansikt innebar for førstebetjenten at hodet til vedkommende spant for fullt.
Fra bistrokjøkkenet sivet den umiskjennelige duften av hvitløk ut i lokalet, og de kunne høre Gabri tralle: «What shall we do with the drunken sailor?»
«Gabri mente at mannen måtte være uteligger. Hva tror du?»
Olivier husket øynene – glassaktige og stirrende. Og han husket den siste gangen han hadde vært i tømmerkoien.
Kaos kommer, min venn, og det er umulig å stanse det. Det har tatt sin tid, men nå er det omsider her.
«Hva kunne han ellers ha vært?»
«Hvorfor tror du at han ble drept her i din bistro?»
«Jeg vet ikke.» Og Olivier så ut som om han sank sammen. «Jeg har gravd dypt i hjernebarken for å forsøke å finne ut av det. Hvorfor skulle noen ønske å drepe en mann her? Det virker totalt meningsløst.»
«Det er en mening i det.»
«Virkelig?» Olivier lente seg forover. «På hvilken måte?»
«Jeg vet ikke. Men jeg skal finne ut av det.»
Olivier stirret på den imponerende, stillferdige mannen som plutselig så ut til å fylle hele rommet – uten engang å heve stemmen.
«Kjente du ham?»
«Det har du spurt meg om før,» freste Olivier, men så tok han seg sammen. «Unnskyld meg, men du har det, og det blir irriterende når du spør igjen. Jeg kjente ham ikke.»
Gamache stirret på ham. Oliviers ansikt brant, han rødmet. Men var det av sinne, fordi det var så varmt ved peisen, eller fordi han løy?
54
«Noen kjente ham,» sa Gamache til slutt og lente seg bakover. Han ga Olivier inntrykk av at han ikke var interessert i å legge press på ham. At han ga ham et pusterom.
«Men ikke jeg, og ikke Gabri.» Oliviers øyebryn rynket seg til en dyp fure, og Gamache tenkte: Han er virkelig oppbrakt. «Hva gjorde han her?»
«Her, i betydningen Three Pines, eller mener du her i bistroen?»
«Begge deler.»
Men Gamache visste at Olivier nettopp hadde løyet. Han mente bistroen, det var innlysende. Under drapsetterforskninger løy folk hele tiden. Hvis det første krigsofferet var sannheten, så var de første ofrene under en drapsetterforskning folks løgner. Løgnene de fortalte seg selv, løgnene de fortalte hverandre. De små løgnene som fikk dem opp av sengen på kalde, mørke morgener. Gamache og teamet hans jaktet på disse løgnene og avslørte dem. Helt til de forsvant, alle de små historiene som ble diktet opp for å gjøre dagliglivet enklere. Og folk sto nakne igjen. Trikset var å skille de viktige røverhistoriene fra resten. Denne så ut til å være bagatellmessig. Men i så fall, hvorfor lyve i det hele tatt?
Gabri dukket opp, bærende på et brett med fire dampende tallerkener. Innen få minutter satt alle sammen foran den ene peisen og spiste fettuccine med reker og blåskjell, sautert i hvitløk og olivenolje. Ferskt brød kom på bordet, og det ble skjenket tørr hvitvin i glassene.
Mens de spiste, snakket de om langhelgen, om kastanjetrærne og om kastanjespillet conkers. Om ungdom som vendte tilbake til studiestedet sitt, og om at nettene begynte
å bli lange.
55
Bistroen var tom, de var de eneste gjestene. Men førstebetjenten syntes den virket overfylt. Med de løgnene som var blitt fortalt dem, og med alle løgnene som lå klare og bare ventet.
