Demon Copperhead by Kagge Forlag

Demon Copperhead

Først så jeg til å bli født. Det var ganske bra oppmøte av tilskuere, og såpass har de alltid sagt: Den tyngste delen av jobben måtte jeg ta sjæl, for mora mi var helt ute, for å si det sånn.

Alle andre dager så de henne på verandaen foran husvogna, gode naboer følger med, er ikke redde for å presse problemene ut av puppen. Hele seinsommeren og høsten, da lufta var som bikkjeånde, var det bare å kaste et blikk oppover fjellet, og der var hun, ei lita falsk blondine som røyka Pall Mall og hang på rekkverket som om hun var kaptein på skipet der oppe og det kunne synke hvert øyeblikk. Det er en atten år gammel jente vi snakker om, helt aleine og så gravid som man kan bli. Den dagen hun ikke viste seg, falt det på Nance Peggot å gå og dundre på døra, brase inn og finne henne besvimt på badegolvet med greiene sine overalt og meg på vei ut allerede. Et glatt, fiskefarga gissel som dro til meg skitt fra vinylflisene, vrei og skubba på meg fordi jeg fortsatt var inni den sekken babyer flyter rundt i før det virkelige livet.

Mr. Peggot venta ute med pickupen på tomgang, på vei til kveldsgudstjenesten, tenkte antagelig på hvor mye av livet han hadde brukt på å vente på kvinnfolk. Kona hadde nok sagt at jesusgreiene fikk vente litt, først måtte hun gå og se om den vesle gravide jenta hadde drikki seg dritings igjen. Mrs. Peggot er ei dame som ikke legger fingrene imellom, hvis det trengs, ber hun Jesus sjæl om å sitte rolig og puste med magen. Hun kom ut igjen og skreik at han måtte ringe 911 for på badet er det en stakkars unge som prøver å bokse seg ut av en pose.

Som en liten blå slåsskjempe. Det var sånn hun sa det seinere,

11 1

sjenerte seg ikke det minste for å prate om den verste dagen i livet til mora mi. Og hvis det var sånn jeg framsto for de første som så meg, er det greit. For meg betyr det at jeg hadde en liten sjanse. Dårlige odds, ja da, det veit jeg. Når mora ligger der i en pøl av piss og pilleglass mens de klasker til ungen hun har dytta ut og ber han se ut som han lever: Jævelen er høyst sannsynlig fortapt. En unge født av en junkie er en junkie. Han blir alt det du ikke har lyst til å vite om, råtne tenner og dødt blikk, du må styre med å låse verktøyet inn i garasjen så det ikke går sin vei, det lave motellet med rom på ukebasis et godt stykke unna utsiktsveien. Hvis denne ungen ønska seg livets goder, burde han ha sørga for å bli levert til en rik, smart eller kristen mor av typen ikke narkoman. Alle veit at de som blir født her i verden er merka fra starten av, som vinner eller taper.

Jeg, derimot, jeg likte alltids tanken på å bli redda av en superhelt. Fantes det yrket i det hele tatt, i husvogn-universet vårt? Hadde de dratt fra Smallville på jakt etter noe større og mer spennende, hele gjengen? Skal du redde eller bli redda, det kan man spørre seg om. Man vil helst tro at det ikke er slutt før på siste side.

Det var en onsdag alt dette skjedde, og det er visstnok den dagen som ikke er bra. Perletårer osv. Ikke bare det, jeg kom ut uten å ha fått av meg foster-lynlåsposen. Men. Ifølge Mrs. Peggot er det ett lykketreff som følger med en posefødsel: et løfte fra Gud om at du aldri kommer til å drukne. Veldig spesifikt. Du kan fortsatt ta overdose, eller bli klemt fast mellom ratt og førersete og grilla levende, eller blåse huet av deg, for den saks skyld, men det ene stedet der du ikke kommer til å trekke pusten for siste gang, er under vann. Takk for det, Jesus.

Jeg veit ikke om dette egentlig har noe med saken å gjøre, men jeg har alltid vært opptatt av havet. Unger er gjerne hekta på å kunne navnet på hver eneste variant av dinosaurer eller noe

sånt. For meg var det hvaler og haier. Den dag i dag tenker jeg antagelig mer enn normalt på vann, på å flyte i vann, på fargen blå og på at for fisk er dette blå faktisk alt som er. Luft og lyd og folk og alt det tullet vi styrer og ståker med er et ubetydelig irritasjonsmoment, kanskje ikke det engang.

Jeg har ikke sett havet i virkeligheten, bare bilder og en hypnotiserende skjermsparer på en bibliotek-PC med bølger som løfter seg og velter. Så hva veit jeg om det, egentlig, som ennå ikke har stått i havets sandete skjegg og sett det i øynene? Som fortsatt venter på å få møte den ene kjempen jeg veit at ikke kommer til å sluke meg levende.

Midt i hjertet av Lee County, mellom gruvebyen Ruelynn og en grend folk kaller Right Poor, øverst i en vei mellom to bratte fjell, det var der den vesle husvogna vår sto. Jeg kasta bort flere timer enn du har lyst til å telle oppe i skogen der, sammen med en gutt som het Maggot, vi vassa i bekken og velta digre steiner og var superhelter. Jeg bytta litt på, men foretrakk helt klart Marvels framfor DC sine, og Wolverine var en favoritt. Mens Maggot gjerne valgte Storm, som er jente. (Dødsbra superkrefter, og mutant, men likevel.) Maggot var en forkortelse for Matt Peggot, så klart i slekt med dama som skreik i fødselsdagsselskapet mitt, det var bestemora hans. Det var på grunn av henne at Maggot og jeg var ville nabogutter en god stund, men først måtte han bli født, litt i forkant av meg, pluss bli dytta på henne mens mora hans tok seg en lang ferie i Goochland kvinnefengsel. Her er det historier nok til å føkke opp mer enn ett ungt liv, så det er bare å slå seg ned.

Der vi bodde, yrte det av kobberhodeslanger, stedet var kjent for det. Folk tror de veit så mangt. Her er det jeg veit. På alle de åra jeg klatra rundt på steiner overalt der slanger liker å ligge, så vi ikke ett eneste kobberhode. Slanger, jøss da, hele tida. Men slanger er forskjellige. For eksempel en vanlig flekkete type som

heter vanndjevel, som er lett å irritere og angriper kjapt hvis du er dum nok til å gjøre det, men det er verre å bli bitt av en bikkje, eller få et bistikk. Når en vannslange tar deg, skriker du ut alle banneorda du har på lager i det vesle skalleskapet ditt. Så tørker du vekk blodet, tar opp kjeppen du slapp, blir en adaptoide igjen og fortsetter å denge løs på den onde, mosegrodde stubben. Men hvis et kobberhode tar deg, setter det en stopper for det du hadde tenkt å gjøre den dagen, kanskje for en del av hånda eller foten din også, punktum. Så hva du faktisk ser har mye å si.

Hvis du bryr deg, lærer du å skjelne den ene fra den andre. Alle ser forskjell på en fårehund og en beagle, eller en Whopper og en Big Mac. Så bikkjer betyr noe, og burgere betyr noe, men en slange er bare en jævla slange. Dalsøkket vårt var fullt av kobberhoder, sa de i kassa i matbutikken når de så adressa vår på matkupongene til mamma. Sa skolebussjåføren, dag ut, dag inn, smekka døra igjen bak meg som om hun smelte den over de spisse slangetrynene. Folk elsker å tro på fare, så lenge du er den som er i skuddlinja og de slipper unna med et velsigne deg.

Åra skulle komme og gå før jeg skjønte det der med velsigne deg fullt ut, og det dreide seg ikke bare om slanger heller. En av mammas uheldige avgjørelser, som hun hadde lært å kalle det på rehab, og tro meg, hun hadde tatt mange sånne, var en fyr som het Copperhead. Visstnok hadde han den mørke huden og de lysegrønne øynene til en melungeon, og rødt hår som fikk deg til å se to ganger på han. Det var langt og blankt som en penny, sa mora mi, som tydelig var seriøst hekta. En slangetatovering slynga seg rundt høyrearmen der han var blitt bitt to ganger: Først i menigheta, en guttunge som prøvde seg på mannsmot blant familiens slangehåndterende menn. Andre gang var seinere, langt vekk fra Guds åsyn. Mamma sa han ikke trengte tatoveringen som påminnelse, den armen plagde han resten av livet. Han døde sommeren før jeg blei født. Kaosfødselen min kom overraskende på så mange at de ringte etter ambulanse og

deretter til den sølesprutende monstertrucken som kalles barnevernet. Men det var neppe noen som blei overraska over å se meg vokse opp med disse øynene og dette håret. Kunne like godt vært født med tattisen.

Mamma hadde sin egen versjon av dagen jeg blei født, og den trodde jeg aldri på, siden hun hadde slokna da ting faktisk skjedde. Ikke at jeg er noe vitne selv, jeg var et nyfødt spedbarn og lå inni en sekk. Men jeg kjente historien sånn som Mrs. Peggot fortalte den. Og hvis du hadde vært så mye som én dag sammen med henne og mora mi, ville du ha visst hvem av de to du fikk noe igjen for å satse penger på.

Mammas historie var sånn. Den dagen jeg blei født, dukka mora til barnefaren opp av løse lufta. Mamma hadde aldri møtt henne og hadde ikke lyst til det heller, med tanke på hva hun hadde hørt om familien. Slangehåndterende baptister var ikke halvparten engang. Disse her blei sagt å være sånne som banka livskiten ut av hverandre, mannfolka brukte beltet på kona, mødrene slo ungene med det de måtte ha for hånda, selveste Bibelen var ikke utelukka på den fronten. Jeg tok mammas ord for det, for man hører om sånt, folk som er så gudelige at de er rundhånda med både slanger og blåveiser. Hvis det der er nytt for deg, tror du kanskje også at i et county der det ikke er lov å selge alkohol, er det ingen som drikker. Southwest Virginia, her kan du faen meg bare velge og vrake.

Da denne dama dukka opp, var mamma visstnok ganske utafor på grunn av riene. Fødselen kom jo helt uventa på henne den dagen. Planen var å dempe det verste, så hun kasta seg over flaska med Seagram’s før tolv, tok nok deksamfetamin til å holde seg våken og drikke mer gin, og litt Vicodin når det blei for mye av det gode. Så kikker hun opp og får se et ukjent ansikt som trykker seg så hardt mot badevinduet at munnen ser ut som en rumpesprekk. (Mammas ord, se det for deg hvis du vil.) Dama marsjerer rundt og inn døra og går løs på mora mi med helvete

og svovel. Hva er det hun gjør mot dette uskyldige lammet som den allmektige Gud har lagt i hennes skjød? Dama har kommet for å ta sin døde sønns eneste barn vekk fra denne syndens hule og gi henne en anstendig oppvekst.

Mamma insisterte alltids på at det bare var så vidt det ikke blei min skjebne, å bli feid av gårde til en spinnvill gjeng som ruller rundt på golvet i religiøs ekstase i Open Ass, Tennessee. Stedsnavnet har jeg finni på. Hun nekta plent å snakke om familien til faren min, om hvordan han døde også. Bare at det var en stygg ulykke på et sted som het Devil’s Bathtub og dit fikk jeg ikke lov til å dra. Holder du noe hemmelig for unge ører, planter du bare frø mellom dem, og frøene vokste i det vesle hodet mitt og blei til mye verre måter å dø på enn noe jeg strengt tatt var gammel nok til å se på TV. Så jeg var livredd for badekar, noe vi heldigvis ikke hadde. Peggotene hadde, og jeg holdt meg unna det. Men mamma sto på sitt. Det eneste hun ville si om moder Copperhead, var at hun var ei gråhåra gammal hurpe som het Betsy. Jeg var skuffa, hadde håpt på et Black Widow-hode fullt av knalltøft rødt hår, i det minste. Siden vi antagelig ikke kom til å treffe andre slektninger av faren min. Når en av foreldrene dine stempler ut før du stempler inn, blir det et svart høl du fort bruker altfor mye av livet på å stirre inn i.

Men mamma hadde sett nok. Hun levde i frykt for å miste foreldreretten og ga alt på rehab. Jeg kom ut, mamma røyk inn og ga hundre prosent. Ga og ga etter som åra gikk, blei reine eksperten på rehab, som det heter. Siden hun hadde vært der så mange ganger.

Du skjønner hvorfor mammas versjon bare gjorde alt mer grumsete. Ei dame dukker opp (eller ikke), tilbyr meg et bedre hjem (eller ikke), og så drar hun, etter å ha hørt en tirade av saftige banneord (kjenner jeg mamma rett) som må ha fått det til å kime i ørene. Dikta mamma opp sin versjon for å kødde med meg? Var den sann, i den forvirra hjernen hennes? Uansett

gjorde hun det klart at dama kom for å redde ei lita jente. Ikke meg. Hvis dette var mammas eventyrversjon: hvorfor det der med jente? Var det det hun egentlig ville ha, en rosa pakke som skulle få henne til å ta seg sammen? Som om jeg ikke kunne gå i stykker?

Det andre, en detalj, er at mammas versjon ikke inneholdt navnet til faren min. Dama er «Woodall-heksa», det var etternavnet hans, men hun nevner ikke mannen som satte på henne en unge. Hun fant massevis å si om han andre ganger, når kjærlighet og sånn var siste stoppested på sixpack nummer to. Men i denne beretningen om min eksistens er han bare en uheldig avgjørelse.

Planen min her er å ordne alt i den rekkefølgen det skjedde, kanskje minus de gangene den unge mannen var så høy at han svevde over skallekassa si, og få fram et skikkelig mønster. Men faen. Et barn, det er en forferdelig ting å være, ikke få bestemme noe som helst. Hvis du kommer gjennom det og blir voksen, er det enklest å glemme sorgene og late som du visste hva du dreiv med hele tida. Dersom du har havna et sted du er stolt over å være. Ellers er det lettere å glemme hele greia, punktum. Så dette skal bli alternativ tre, ikke stolt, ikke glemme. Ikke enkelt.

Jeg husker at jeg alltid likte bedre å se på ting enn å prate om dem. Det var ting jeg lurte på. Problemet var folk. Tenkende unger er ikke tilstrekkelig ferdigutvikla som mennesker til at man gir dem ærlige svar. For eksempel. Peggotene i nabohuset hadde et fuglehus på stake i hagen, en diger floke av dinglende kalebasser noen hadde bora hull i for å lage dører til fuglene. Det var fugleutgaven av sånne husvognklynger som blir til fordi et par drar i gang en familie og ingen, verken barn eller barnebarn, noen gang flytter ut. De bare fortsetter å bo sammen, sleper inn enda en husvogn som settes på betongblokker, skal alltids være en stor familie med skrøpelige verandaer og et lurvete flagg over den første boligen på tomta. Arbeidsløshetens forente stater. Fuglehuset til Peggotene var sånn, en maurtue av fuglehusvogner. Men det bodde ikke fugler der, aldri. Det var haugevis av fuglereir i trærne bak huset, og på helt sprø steder, som under panseret på pickupen til Mr. Peggot. Hvorfor ikke flytte inn i et ferdigbygd hus, helt gratis? Mr. Peggot sa at fugler var som alle andre, de liker å leve på sin måte. Han sa han visste om kommu-

18 2

nale boliger som ikke kosta så mye mer enn fuglehus å flytte inn i. Like upopulære.

Greit, men hvorfor la det stå der og mugne? Maggot sa at Humvee hadde lagd det på sløyden. Humvee var en av onklene til Maggot og var sist å se i nærheten av en skole rundt den tida Bee Gees eller Elvis holdt på. Det er altså nittitallet nå. Og Peggotene har latt dette forsmådde fuglehuset bli stående der i alle de åra for å huske sin sønn Humvee? Den kjøpte jeg ikke. Peggotene hadde sju unger til sammen, noen bodde helt borte i Ocala i Florida og andre ikke mer enn halvannen kilometer unna. Talløse slektninger streifa gjennom huset som flokker av halvtamme dyr med rett på servering. De snakka med eller om alle familiemedlemmer hver dag, bortsett fra to: 1) mora til Maggot, 2) Humvee. Den ene satt på Goochland, den andre var død, man snakka ikke om hvorfor.

I tillegg til det fugleløse fuglehuset hadde de en hundegård uten hund. Mr. Peggot pleide å holde jakthunder da han fortsatt orka det, sånn som alle gamle menn vi kjente gjorde før i tida, da de fortsatt hadde lunger til det og jakthunder hadde rever og bjørner de kunne jage opp i trær. Om høsten tok han oss med ut i skogen for å lete etter ginseng eller grave opp sassafras, for de kan ikke løpe fra deg. Men mest bare for å være der. Han kunne fuglesang på samme måte som folk veit hvem som er på radioen. Da vi var blitt gamle nok til å håndtere rifler, ni eller ti, lærte han oss å skyte en bukk og heise opp skrotten på greina over oppkjørselen for å vomme den så sløyfer av tarmer ramla dampende ned på grusen. Mrs. Peggot lagde hjortesteik i crockpoten. Du har ikke smakt mat før du har spist det der.

Den tomme hundegården sto mellom husvogna vår og huset til Peggotene. Maggot og jeg pleide å legge en presenning over den og sove der ute, som oftest når noen trær hadde velta og tatt strømmen så vi ikke kunne se på TV. En sommer gjorde vi det i kanskje en måned, etter en Nintendo Duck Hunt-konkurranse

der jeg ved et uhell lot pistolen fly av gårde og herpa skjermen.

Maggot tok æren for det, så jeg ikke skulle bli sendt hjem og flådd levende. Mrs. Peggot lot som hun trodde på han, enda hun hadde hørt alt sammen. Alle har sikkert hatt en sånn gyllen

periode i livet, da alt kommer til å gå bra fordi det fins folk som passer på deg, og så greide du dessverre å kaste den bort på å bli forbanna for noe helt idiotisk, som en ødelagt TV.

Peggot-huset lå på toppen av veien med skog på alle kanter. De hadde høner en gang i tida, og en hane med seriemorderhjerne som ga meg mareritt. Men ikke ordentlige bønder. Ikke de mest kirkete av seg heller, men det var de som tok meg med. Mamma hata kirker, siden noen av fosterforeldrene hennes hadde vært litt overivrige der, men jeg hadde ikke noe imot det. Jeg likte å se på damene som sang, og resten kunne man sove seg gjennom. Pluss det der med å bli elska automatisk, ha Jesus på din side. Ikke en kran som blei skrudd av og på, som med mennesker. Men jeg sleit med noen av bibelhistoriene, helt klart. Det der med Lasarus gjorde meg helt forstyrra, jeg trodde at faren min kunne stå opp igjen og at jeg måtte dra og finne han. Mrs. Peggot sa til mamma at jeg burde få besøke grava til pappa i Tennessee, og det blei en ganske heftig krangel. Maggot roa meg ned ved å si at bibelhistorier var en type superhelttegneserie. Måtte ikke forveksles med virkelighet.

Som barn bare godtar du at ulike verdener har ulike regler, også fra ett hus til et annet. Peggot-hjemmet var et sted der ting blei lagt der de hørte til. Når Mr. Peggot kom hjem med matvarene, var det rett inn i kjøleskapet med dem. Når Maggot og jeg var ferdige med å ha tredje verdenskrig i stua, blei lego og alt annet rydda vekk før vi gikk ut, ellers blei det helvete. Var ikke sånn hjemme, der melk så ut til å leve sitt eget liv og blei stående på benken til den surna. Mamma sa alltids at hun ville ha mista huet hvis det ikke var skrudd fast, og det stemte bra. ID-kortet fra jobben oppå do, sminken ved kjøkkenvasken,

veska under en stol ute. Sko hvor som helst. Det var bare sånn hun var. På rommet mitt prøvde jeg å ha ting på fast plass, først og fremst actionfigurene mine og kladdebøkene jeg tegna i. En gang spurte jeg hvordan man ordner senga så den er dekt til sånn som man ser på TV, det syntes mamma var dødskomisk.

Vi ungene streifa vidt omkring, iblant helt bort til de gamle gruvebyene med rekker av sånne små hus som i Monopol, bare at ikke alle var like lenger på grunn av meningsløst hærverk og de mange måtene et tak kan rase sammen på. Vi lekte kongen på haugen på tippvognene og kom hjem med hvite øyelokk i kullsvarte ansikter, som gamle gruvearbeidere vi hadde sett i album. Eller vi herja rundt i småelvene. Ikke den unevnelige, Devil’s Bathtub, som mamma fikk noia av og som uansett lå borte i Scott County. Det aller beste var den vesle bekken av en sideelv rett bak husene våre, der en gutt kunne bli usynlig. Vannet hadde sin egen vilje og snodde seg under alle steinene. Og under vannet, mudder som fikk deg til å føle deg rik – det var tjukt og lukta løv, med en farge som ga deg lyst til å spise det. Bekken het Peggot’s Branch, for det var Peggotene som hadde bodd her lengst. Huset deres blei bygd av en tidligere Peggot før noen av de andre husene var der oppe, den gang alt sammen var én diger gård der de pløyde tobakken sin med muldyr. Det sa Mr. Peggot. For muldyr var eneste mulighet hvis du ville drive jordbruk i så bratt terreng. På traktor kom du til å kælve og dø av det.

Husvogna der mamma og jeg bodde var strengt tatt en Peggot-husvogn, Maggots tante June hadde bodd der før hun flytta til Knoxville. Mamma leide den av Peggotene, og det var antagelig derfor de fulgte med og hjalp henne, som om mamma var reserven som kom inn fra benken da deres egen A-lagsdatter gikk ut av kampen. Maggot sa at June fortsatt var yndlingen deres, også etter at hun utdanna seg til sykepleier og flytta. Og det sier mye. For de fleste familier er det lettere å tilgi at man havner i fengsel enn at man flytter fra Lee County.

Bare for å gjøre det klart, jeg og mamma var ikke i slekt med dem, så dette var ikke en sånn forfallen familiehusvognklynge. Sånne steder ser man oftere på reality-TV enn i virkeligheten, av samme grunn som folk liker å se kobberhoder der det ikke er noen kobberhoder, vil jeg tro. Peggotene hadde bare huset sitt og den ene husvogna. Ni eller ti andre familier bodde oppover eller nedover veien og holdt det pent og ordentlig, var ikke slektninger, de heller.

Men Peggotene var en gedigen horde, ingen tvil om det. Jeg misunte Maggot den overfloden av søskenbarn han tok helt for gitt. Til og med de sexy eldre kusinene som var helt sånn «Ååå, Matty, jeg hadde drept for de vippene dine! Dårlig gjort av Gud å kaste bort det søte ansiktet på en gutt!» Og så hvinte de når Maggot ville hevne seg og vrei huden på håndleddene deres, veltrente cheerleader-babes som ærlig talt kunne banka den pingla der når som helst. Aldri i verden om de var redde. Det var bare en greie de hadde, jentene sa det jentete tullet til Maggot, og han oppførte seg som om han hata det.

Og jeg bare Seriøst, kompis? Ja da, jeg skjønner at søt er et sånt ord en gutt skal behandle som om det er gonoré og han må beskytte ballene sine. Det der med manndom og Maggot var komplisert, for å si det forsiktig. Men han reagerte sånn selv om det bare var han og kusinene der, ingen han trengte å bekymre seg for. Og jeg, den søskenbarnløse dusten som hadde vært villig til å betale for at en jente skulle oppføre seg sånn mot meg og ligge halvveis oppå meg i en dynge av folk som har slengt seg ned på golvet i stua for å se Walker, Texas Ranger. Jeg, dusten som satt aleine i sofaen og kikka på kameraten min der nede i dynga og tenkte Hallo, er vel ingen som hater å være elska?

Jeg har sagt Mrs. Peggot ditt og datt, så jeg skal fortsette å skrive det, for sannheten er pinlig. Jeg kalte henne mammaw. Maggot kalte henne det, så da gjorde jeg det også. Jeg visste at søsken-

barna hans ikke var mine søskenbarn, og ikke var Mr. Peggot bestefaren min heller, jeg kalte han Peg, som alle andre. Men jeg trodde alle unger fikk en mammaw, pluss en saksbehandler og gratis skolelunsj og en pose med hermetiske tomatbønner og pølser til å ta med seg hjem i helga. Tildelt, liksom. Hvor skulle jeg ellers få en fra? Ingen utsikter til noe sånt fra mamma, fosterhjem, foreldreløs, skoletaper. Og mora til spøkelsespappa, henne har jeg jo nevnt. Så jeg fikk dele med Maggot. Virka som det var greit for Mrs. Peggot. Bortsett fra at min offisielle soveplass var hos mamma, og at Maggot hadde sitt eget rom i andre etasje i Peggothuset, gjorde hun ikke forskjell: de samme ferdigkjøpte kakene, de samme cowboyskjortene hun sydde til begge to, med frynser på ermene. Det samme vesle smekket på skuldrene med knokene hvis du banna eller satte deg til bords med capsen på. Ikke at hun noen gang slo hardt. Men herrejesus, de skyllebøttene. Når du så henne, dette vesle bestemormennesket med kort grått hår og mammajeans og flate gule sandaler, var det lett å tenke: Ingenting der som kan stanse meg. Så feil kan man ta. Hvis du prøvde deg på å stjæle eller prate dritt om folk som sto over deg eller brekke tomatplantene hennes eller blei ferska i å sniffe hårsprayen hennes fra papirpose, kunne dama kjefte håret av huet på deg. Hun var den eneste som brukte det ordentlige navnet mitt etter at alle andre slutta med det, mamma også. Jeg visste ikke før ganske seint i livet, i tjueåra eller noe, at andre steder beholder folk det navnet de starta med. Jøss. Jeg mener, Snoop Dogg, Nas, Scarface, det er ikke mamma-utdelte navn. Jeg bare gikk ut fra at alle steder var som hos oss i Lee County, der de fleste får klistra på seg et eller annet som blir sittende. Shorty eller Grub eller Checkout. Jeg vil jo tippe at Humvee ikke het Humvee fra starten av. Mr. Peggot blei Peg etter at han fikk foten knust av en sånn siktemaskin som de bruker i kullgruvene. Et eller annet navn finner deg, og du lyder det som ei bikkje helt til du dør og det står i avisa sammen med det du egentlig heter, men alle har glemt. Jeg

har sett på dødsannonsene og tenkt at de fleste av disse navnene er fæle. Hvem har lyst til å dø som gamle Stubby? Men mens du lever, er det ikke noe å mase med, du kan kjøpe en øl til din beste venn Maggot uten at noen av dere tenker noe mer over det.

Så det var ikke vanlig, det at Mrs. Peggot holdt liv i navnet jeg blei født med etter at andre hadde gått over til et annet. Det er Damon. Etternavn Fields, samme som mamma. Da hun fylte ut sykehusskjemaene etter alt fødselsdramaet, hadde hun tydeligvis sine grunner for å ikke hekte meg på faren min. Så vidt jeg veit er det ingen tvil, men jeg måtte vokse litt før jeg begynte å ligne på han, og få hår. Og den gangen, da utseendet fortsatt var det viktigste punktet på lista over mammas fordeler, og «uheldig avgjørelse» ennå ikke var en del av ordforrådet hennes, fantes det kanskje andre kandidater. Ingen møtte opp for å være gentleman og tilby navnet sitt. Eller kjørte henne hjem fra sykehuset. Den oppgaven, som det meste av gentleman-greiene i mammas liv, falt på Mr. Peg. Var han fornøyd med det eller ei, helt annen sak.

Og Damon, det var jo typisk henne å klemme fram et sukkersøtt boybandnavn. Trodde hun at hun kom til å rekke så mye som å få meg vekk fra puppen før folk endra det til Demon? Lenge før skolealder hadde jeg hørt alt sammen. Screamin’ Demon, Demon Semen. Men etter at jeg fikk kobbertrådhåret og noe som ligna personlighet, begynte jeg å høre «vesle Copperhead». Hørte det ofte. Seriøst, fins ikke en eneste gutt med litt tæl som har lyst til å bli kalt vesle noe som helst. Et råd til dem som har tenkt å kalle ungen sin Junior: Å gå gjennom livet som mini-deg er like gøy som å finne inntørka sperm på golvteppet.

Men å ha en berømt spøkelsespappa kaster et annet lys over situasjonen, og jeg hadde vel ikke noe imot akkurat den formen for oppmerksomhet. Omtrent samtidig som Maggot begynte å eksperimentere med butikktyveri, begynte jeg å bli kjent som Demon Copperhead. Lar seg ikke nekte for at det er noe potent ved det.

Fra den dagen Murrell Stone tråkka opp trappa hos oss så det klirra i kjettingene på Davidson-bootsa, var mamma helt sånn Han er en bra mann. Han liker deg, og du liker han. Ordren var gitt.

Stoner var navnet han gikk under, og når han sa noe pent til mamma, spissa hun ører. Nå har hun vært nykter lenge nok til å beholde Walmart-jobben gjennom alle utskiftningene i sesonghyllene: halloweenkostymer, julenissedritt, valentinsdagen, påskesnop, campingstoler. Hun er à jour med husleia og har en skuff full av edruskapsmedaljer som hun tar fram seint på kvelden og kikker på, som en drage som vokter skatten sin. Såpass husker jeg. Mamma som kommer hjem fra jobb og drar på seg den avklipte shortsen, åpner en Mello Yello, sitter på verandaen vår og røyker med føttene på rekkverket og utstrakte bein og jobber med å bli brun uten at det koster penger, skriker til Maggot og meg som flyr rundt med pinner nede ved bekken at vi ikke må stikke ut øynene på oss. Livet er topp, med andre ord.

Det jeg ikke husker, er det jeg ikke visste: Hvordan føles det å bli gammel nok til å drikke, og allerede ha vært i AA i tre år? Hvor kjipt er det å ha en unge i skolealder og fast følge med partyhyllene på Walmart når de gamle vennene dine fortsatt er mest opptatt av å bli høye eller fulle eller gift, fortrinnsvis en perfekt kombinasjon av alle tre? Det eneste mamma hadde å ta av, var middelaldrende typer i trettiåra, minst: AA-venner og Walmart-venner som sa «Ha en nydelig dag, vennen» og dro hjem til ektemenn og bøtter med kylling og Jeopardy. Hun hadde

25 3

prøvd og feila med flere kjærester etter at jeg blei født, og alle dumpa henne fordi a) de dro henne av vannvogna og ut på gyngende juridisk grunn som mor, eller b) det var ikke noe moro med henne.

Og så dukker Stoner opp og hevder at han har respekt for ei dame som holder sin sti rein. Ser ut som Mr. Clean selv også, biljardkulehode, digre biceps, tunnelplugger i stedet for ørering. Mamma sa at han kunne hatt hår hvis han ville, men han likte å barbere hodet. For henne var en muskuløs, skalla fyr i denimvest og bar overkropp det mandigste i hele verden. Hvis det overrasker deg at en mor snakker med en unge som fortsatt må lære å ikke pelle seg i nesa om hvor sjukt sexy typen hennes er, har du ikke vært ved ensomhetens yttergrense. Mamma tente en sigg til meg når vi skulle ta oss en prat, mentolrøyk, så klart, som hun betrakta som det barnevennlige alternativet. Å sitte sammen med mamma og røyke og prate om hvor deilig den eller den mannen var, oppfatta jeg som et tegn på stor respekt. Så jeg lærte meg noen ting: skjeggstubber over hele hodet, dritsexy. Men Stoner mista visst barberingspiffen underveis, for han hadde det største og svarteste fullskjegget som kan tenkes utafor Vandal Savageseriene.

En av disse mektige skikkelsene har brakt elendighet over denne planeten siden før tidenes morgen. Den andre lager Mr. Clean’s Clean Freak, sprayen som fjerner soppen på det billige dusjforhenget ditt og får det til å se nytt ut. For mamma var Stoner dør nummer to.

Hun begynte å komme hjem fra jobb og ta på mer sminke i stedet for å fjerne den, i tilfelle han dukka opp. Og det gjorde han, med komplimentene klare. Mamma er så nydelig at han nesten dauer, det peneste han veit om. Meg kalte han Hans Majestet. Hvordan skal du tolke det, når du er en unge som først og fremst skyter i været fordi du forfalsker underskrifta til mora di på skjemaene for gratis skolelunsj? Stoner sa at mitt problem

var at jeg hadde vent meg til å være mammagutt. Hvis han oppdaga at jeg lå med hodet i fanget til mamma mens vi så på TV, sa han: «Å, se. Den lille kongen har inntatt tronen.»

Men han hadde en nyere Ford pickup og en Harley FXSTSB Bad Boy, begge to var helt nedbetalt, og den delen av Stonerpakka var vanskelig å kimse av. Han sparka ned støtta på Harleyen og gikk inn til mamma. Da visste Maggot og jeg at vi hadde minst en time til å ta på sykkelen, se de teite trynene våre speile seg i det blanke metallet og utfordre hverandre til å sitte på setet. Og var helt overbevist om at hvis Stoner kom ut akkurat da, kom vi til å havne i den elektriske stolen.

Så den dagen han drønna opp til oss og spurte om jeg ville sitte på, bare ned til hovedveien og tilbake, dæven døtte. Så klart jeg ville. Maggot så på meg helt sånn Fy fader, du er så heldig. Mamma kauka ned fra verandaen. «Hold hardt i han, Stoner. Jeg kverker deg hvis han skader seg.»

Problemet var at jeg ikke hadde sko. Det var lørdag, og vi hadde skutt på blink med Hammerhead Kelly, som var en slags Peggot-slektning, et inngifta tillegg. Stillferdig guttunge, den Mr. Peggot helst ville ta med på hjortejakt. Han var på besøk og hadde med seg luftgevær, for bekken vår var full av ting man kunne skyte på. I alle fall, poenget er at jeg måtte tenke for å huske hvor skoa mine var. Borte hos Maggot, antagelig. Mamma syntes tydeligvis at jeg trengte dem og sa gå og få dem på deg, så det gjorde jeg. Men først ville Mrs. Peggot grille meg om hva som foregikk. Hun sto i vinduet og fulgte med. Mamma hadde gått ned i veien, og Stoner bøyde seg ned og kyssa henne som om han prøvde å trekke noe ut av magen på henne med sugerør. Og hun var mer enn villig.

Mrs. Peggot mente at jeg sannsynligvis kom til å ramle av den motorsykkelen og slå en diger sprekk i hodet. «Og det verste er at han kanskje bare kjører sin vei og lar deg bli liggende der,» sa hun.

Herregud. Jeg hadde hatt så lyst til å sette meg på den Harleyen og rase nedover veien så alle kunne se det, men nå så jeg bare for meg å ligge der med hodet delt i to som et valnøttskall mens naboene stimla rundt meg og Stoner suste av gårde mot horisonten. Jeg mener, Mrs. Peggot var ikke den som prata tull, dama visste ting. Hvordan en blottlagt guttehjerne ser ut, visste jeg ikke den gangen, men nå gjør jeg det. Det er høyt oppe på lista over ting jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett. Men det vesle hodet mitt hadde et brutalt talent for bilder. Jeg gikk ut og sa til Stoner at jeg hadde vondt i magen. Maggot ville ha solgt ballene sine for å bli med i stedet for meg, men han var en sann venn og sa bare til Hammerhead at vi skulle gå inn og spille gameboy til jeg følte meg bedre.

«Som du vil,» sa Stoner. Med forakt i stemmen. Sto der med armen rundt skuldrene til mamma som om han allerede hadde bladd opp egenkapitalen.

Men det kom en dag da jeg satt på den sykkelen, klemt mellom han og mamma som ost i en sandwich, og fikk sett tatoveringene på halsen hans mye bedre enn jeg hadde behov for. Mamma satt bak meg med flagrende gult hår og armene rundt meg, med henda på Stoners veltrente magemuskler. Tatoveringene på halsen gikk et godt stykke oppover i hodebunnen. Jeg lurte på om de kom før eller etter at han begynte å barbere hodet. En sånn dum ting et barn tenker på i stedet for de store spørsmålene, som hvor fører denne heisaturen oss tre i det lange løp?

Den første gangen var det til Pro’s Pizza. Stoner bestilte en ekstra stor med alt på deling, en mugge øl til seg selv, cola til meg og mamma. Da vi hadde gjort et ganske stort innhugg i pizzaen, gikk mamma på do. To venner av Stoner kom bort og satte seg i båsen vår som om det var helt normalt, de bare tok neste skift.

Jeg kjente ikke disse to. I Lee County sier folk man skal lete lenge etter et ansikt man ikke har sett før, og det var sikkert

sånn for mamma, som hadde forklart alle som kunne gå at plastkrusene er i hylle nitten. Men det er annerledes når du er barn, da holder man seg mest nær sine egne. Jeg hadde lagt merke til at disse gutta granska mamma fra topp til tå, men hadde ikke noe inntrykk av at de var der sammen med oss. Han som glei inn ved sida av Stoner var bleik og hvithåra, med masse tatover inger, blant annet et ekstra øye midt på halsen, spør meg ikke hva som er så smart med det. Han som satt ved sida av meg stinka Axe-spray og hadde en liten bart og fippskjegg av det slaget man pleier å se på djevelen og Iron Man. Barnehjernen min var besatt av superhelter og onde superskurker, og jeg begynte å tenke på hvordan jeg ville ha tegna dem. Han med tatoveringene ville jeg ha kalt Extra Eye, han kunne se hva du tenkte. Den andre var Hell Reeker, som hadde evnen til å drepe deg med lukta si.

De begynte å prate med Stoner. Hva heter han her. Jaså gitt, en liten Demon? Demonyngel, morsomheter jeg hadde hørt tusen ganger. Så kom Reeker med «midtsidepikeyngel», og Extra Eye sa: «Ryper legger egg, Stoner. Flaks for deg at det bare er ett.» Og Stoner sa han måtte passe seg, for det hender noen er smartere enn man tror.

«Å ja, hvem da?» spurte Extra Eye. Jeg var nysgjerrig, jeg også.

«Han med grytene,» sa Stoner, og jeg blei skuffa. Trodde kanskje han mente meg.

«Grytene?» spurte de.

Stoner blunka lett og kjapt. «Ja, han med øra, jævla idioter.»

«Å ja, de som er så små,» sa Reeker. «Ja, ja, du får dra fram gryteskrubben når det trengs.»

Enda så ung jeg var, visste jeg om en ganske lang liste med drittsekker, men ingen av dem dreiv med gryter. De lo av han fyren helt til mamma kom tilbake, og det tok en evighet. De henta krus i stativet, forsynte seg med ølet til Stoner og spurte han åssen det gikk med boringa. Hvis Stoner bora brønner, var

det nytt for meg. Stoner spurte hva de ville ha gjort hvis de hadde finni en rød Camaro de ville kjøpe, men den hadde en tilhenger på slep.

«Kjøpe, eller bare kjøre skikkelig hardt?» ville Extra Eye vite. «Hvor faste er setene, kamerat?» spurte Reeker. Alle tre lo ræva av seg. Jeg satt der og sugde opp cola til det bare var is igjen og halsen frøys til et hardt, rundt hull, bare mer og mer forvirra av det de sa.

Da skolen var slutt for sommeren, tilbød Peggotene seg å ta meg med til Knoxville. De skulle besøke tanta til Maggot, June, i to uker. Hun var sykepleier på et sykehus der og gjorde det bra, bodde i en leilighet med et ekstra soverom. Det er mye plass for en som ikke er gift engang.

Mitt første spørsmål: Er Knoxville i nærheten av havet. Svar: Feil retning. Jeg har nevnt at jeg var en rar unge når det gjaldt det der med å få se havet. Så det var en skuffelse. Virginia Beach var ikke utelukka, bare så det er sagt. Ikke umulig, sånn som Hawaii eller California. Sju timer og en tank bensin får deg dit, ifølge mammas kollega Linda, hun og mannen leide en leilighet der en uke hver sommer. Men Peggotene skulle besøke dattera si og lot meg få bli med, så jeg måtte oppføre meg pent. Og egentlig var tanken på å dra noe annet sted enn skolen, kirka og Walmart ganske spennende. Det hadde jeg ikke gjort før.

Hva med mamma, var neste spørsmål. «Hun kommer for seint på jobb hvis jeg ikke er her og minner henne på å sette på vekkerklokka,» sa jeg til Mrs. Peggot. Det var masse å være bekymra for, som å finne jobbskoa og ID-kortet hennes, og å huske å handle mat. Mrs. Peggot skjønte ikke helt hvordan det var hjemme hos oss. Hvem skulle hente Mello Yello til henne i kjøleskapet, og hvem skulle hun snakke med? Mrs. Peggot sa at jeg burde gå og spørre mamma om lov, så det gjorde jeg. Jeg var sikker på at hun kom til å si nei, men hun lyste opp og begynte

å prate om hvor gøy det kom til å bli, meg i Knoxville sammen med Peggotene. Nesten sånn ikke overraska.

Kvelden før vi dro stappa jeg putevaret mitt fullt av undertøy og T-skjorter og kladdeboka med superhelttegninger, og sov fullt

påkledd. Neste morgen var jeg ute på verandaen en time før de pakka pickupen, en Dodge Ram Club Cab med sånne bakseter som står vendt mot hverandre og kan legges ned. Maggot og jeg skulle spille kort og sparke hverandre på de skorpete knærne hele veien til Knoxville.

Mamma satt der ute sammen med meg og venta på at Peggotene skulle våkne og sola komme opp over fjellene som la oss i skygge. Når du bor i et dalsøkk, kommer sola til deg først seint på dagen, og drar tidlig. Som mye annet du kanskje vil ha. I de åra jeg har levd i ettertid har det forbløffa meg hvor mye mer dagslys som slenges rundt på flatere steder. Dette og mer gjensto å lære for en spent unge som så på den pene mora si kjederøyke og hørte fuglene synge. Hun prøvde å få tida til å gå ved å spørre om fuglenavn, som jeg hadde fortalt henne før. Jeg kunne bare noen, Mr. Peg kunne alle. Jennysmett, åkerkanari, jorifugl. Hvis vi plaska vann i armhuler og ansikter ved vasken i stedet for å dusje ordentlig, sa han at vi tok et joribad. Og det var det jeg gjorde den morgenen, i min store iver etter å dra fra mamma. Alt sammen er svidd inn i hjernen. At hun stadig huska nye ting å minne meg på: oppfør deg pent, husk vær så snill og tusen takk, særlig hver gang de betaler for noe, og ikke begynn å snoke i leiligheten til June. Sånne ting som man må si til en unge før han drar ut av delstaten. Jeg sa at hun måtte sette på den jævla vekkerklokka. Og da lo hun, for jeg hadde allerede hengt opp en lapp på kjøleskapet: SETT PÅ DEN JÆVLA VEKKERKLOKKA.

Hun sa at hun var veldig, veldig glad i meg og at jeg ikke måtte glemme henne, og det var rart. Mamma pleide ikke å være så sentimental av seg.

Til slutt kauka Mr. Peg nede ved veien. «Greit, dere, vi er klar

til å dra.» Jeg begynte å gå ned trappa, men mamma takla meg mens alle så det, smaska i vei på halsen min til jeg omtrent døde av flauhet.

Og det var det, vi dro fra henne. Mr. Peg vinka, men Mrs. Peggot bare glodde på henne, var liksom sånn lang i trynet. Jeg kunne fortsatt se det trynet hver gang hun snudde seg for å spørre om vi hadde på oss beltet og hadde vi lyst på cookies nå. Hun så sånn ut til godt over delstatsgrensa.

Demon Copperhead

BARBARA KINGSOLVER

DEMON COPPERHEAD

Oversatt av Kirsti Vogt, MNO

Demon Copperhead