Issuu on Google+


Tore Aurstad & Carina Westberg

Blodpenger


Š 2013 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70g 1,8 Boka er satt med Sabon 11/14,5 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun ISBN: 978-82-489-1280-4

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no


Prolog

Kristiania, 1884 Isvannet drypper gjennom hullskjeen, og den smaragdgrønne væsken gulner litt etter litt. Det er ikke det første glasset han har fått i seg i løpet av kvelden, og det blir neppe det siste. De har holdt det gående i fire, kanskje fem dager – det begynner å gå litt i surr – og av erfaring vet han at han har et sant helvete i vente hvis han ikke bremser snart. Da noen gapskratter så det gjaller i veggene, krymper han seg. Den stakkars sjelen hans trenger bølgeskvulp og barnelatter, ikke flaskeklirr og fyllebråk. Enda det knyter seg i magen ved synet av den tåkegule drikken, tømmer han glasset i én slurk. Svirebroren, som vanlig i lindress, sitter og stirrer ut i luften som om han ikke har en tanke i hodet. Men hva i helvete har skjedd med ansiktet hans? Det er jo helt fordreid. Han bøyer seg frem og tar vennen nærmere i øyesyn. Har den tosken fått seg en omgang juling? Et illebefinnende? Nei, plutselig sprekker ansiktet opp i et flir, og øyne og nese finner riktig plass igjen. Han retter på flosshatten, stabler seg på beina og vakler bort mot disken. Det er blitt fullt i kjellerlokalet i løpet av 5


kvelden. «Den grønne time» lokker til seg alle slag, fra svine­ bønder til rikfolk. For ikke å glemme kunstnerne, som jo bestandig turer frem som de vil. Da han var her for noen år siden, i anledning av en eller annen utstilling var det visst, hadde veggene vært prydet med nisser, dverger og figurer fra folketroen. Men nå må uhyrene ha søkt seg hit i levende live. Blikket faller på en heslig heks som står og lurer på ham. I det samme tråkker han på silkeskjerfet han har drapert rundt halsen. Han stepper sidelengs, men klarer ikke å hente seg inn igjen. Med fektende armer snubler han fremover til ferden ender i fanget på en kraftig kar. Omtåket løfter han blikket og glor rett på en skitten bart full av ølskum. Tallerkenen ligger veltet på gulvet. Saus er smurt utover treplankene, tykk som levret blod. «Hva i helsike er det du holder på med, forbanna lapsefaen!» bjeffer bonden og skubber ham vekk. Han vakler bakover og må støtte seg til veggen for ikke å gå i gulvet igjen. «Vil du ha deg en på trynet?» Bonden hytter med ru never. «Nei, nei takk.» Han plukker opp flossen, som har falt på gulvet. «Jeg ber om forlatelse.» Så mumler han, kanskje litt for høyt: «Din stygge jævel.» Istedenfor å kjøpe mer å drikke går han tilbake til vennen og napper ham i jakkeermet. «Du, jeg tror jeg kom i skade for å erte på meg noen. Hissig kar.» Kameraten lar blikket gli gjennom lokalet. «Med hvalrossbart? Han sitter der og skuler. Ikke snu deg!» De nikker til hverandre og reiser seg på likt. Påpasselig med ikke å dulte borti noen støtter de hverandre opp trappen. Kveldsluften klarner hodet litt. Likevel må han knipe igjen det ene øyet for ikke å se dobbelt. Tåken virvler i gatene, og lyktene tegner slørete lysflekker på bakken.

6


Selv om kvelden er mild, trenger kulden langt inn i margen. Heldigvis har han bedt hushjelpen fyre opp i peisen. Bedre kur for skjelvetokter finnes ikke. De ser seg om. Vognmennene pleier å samles her og frakte skuespillere og publikum hjem fra Christiania teater, men ennå er det tidlig. Ikke en drosje i sikte. En bevegelse i øyekroken. Han snur seg tvert. Bak lønnetreet ved kjellerinngangen skimter han en som står og lusker. Bare støveltuppene og en tust av den lyse luggen stikker frem. Hjertet hopper over et slag før det dundrer av sted i forveien. Pokker, han skulle ha holdt seg hjemme i dag. Burde han ikke snart vite sitt eget beste? Gudskjelov kommer en vognmann kjørende i en kjerre, og de kaprer den. Etter at han har stukket til kusken noen øre eks­ tra, suser drosjen bortover gaten, vekk fra den truende fyren. Han snur seg i setet og roper. «Helvetes bondetamp! Pell deg hjem til Grorud!» Vennen dulter ham i siden. «Hysj! Ta deg sammen.» For sikkerhets skyld kaster han et blikk over skulderen, men det er ingen å se. Han sukker lettet. Det er godt de kan søke dekning i villaen, nå da resten av husholdningen er på landet for sommeren. Men sett at den jævelen følger etter dem i smug? Da kan han dukke opp på dørterskelen når som helst. Og hvem skal i så fall stanse ham? Hushjelpen er god som gull, men hun er langt ifra noen dørvakt. Det stikker til i magen da han bøyer seg frem. Fra og med i morgen er det slutt på ranglingen, lover han seg selv. Da skal han ta hånd om forretningene igjen, eller kanskje dra en tur ut til landstedet og hilse på. Frisk luft i lungene, sjø og gress er det han trenger. De stanser ved porten utenfor villaen. Han betaler kusken, og de to vakler ned. Snart klaprer hestehovene mot brolegningen igjen. 7


En stund blir han stående ustøtt og betrakte porten med smijernsarbeidet, som han selv har tegnet skissen til. Det er utformet som en ulvekropp i profil, fenrisulven, og er ment å skremme bort tiggere og folk med onde hensikter. Idet han skal til å lukke porten etter dem, bråstanser han. Hva er det som skramler? En vogn? Han skotter bortover gaten. Jo, der kommer det enda en trille. Og i den ser han et ruvende omriss. Han skynder seg å låse porten. «Kom!» Raskt drar han kameraten med seg rundt huset. Tar de seg inn via verandaen, synes de i alle fall ikke fra veien. Utenfor hundegården slår det ham: Kanskje kan ikke hushjelpen beskytte ham mot inntrengere, men han har jo bikkjene. Og jaktinstinktet deres er i behold. Han åpner døren til hundegården, rekker svirebroren den ene bikkja i en kort snor og griper selv den andre i halsbåndet. Så smyger de seg bakveien inn i huset. Han har et fast grep om hunden med den ene hånden da han finner frem en flaske cognac og skjenker i til dem begge. De tar plass i salongen og blir sittende og lytte etter lyder utenfor. Hundene står pent ved siden av, om enn vaktsomme. Snart høres et høyt knirk. Smijernsporten! De ser på hverandre. Knaser det i grus? Nei, han oppfatter ikke annet enn uret som tikker over kaminen. Kaldsvetten siler nedover pannen mens han spisser ører. Til slutt orker han ikke lenger den infernalske tikkingen og vil gå og stanse viserne med makt. Men idet han skal til å reise seg, drukner kneppene i en annen lyd. Det slamrer i inngangsdøren. Jernbeslåtte støvler, langsomme, tunge skritt. Han strammer grepet om halsbåndet. Skjelvingen smitter over på hunden, som står og dirrer med ørene rett frem. Anspent flytter den på bakbeina, musklene rykker under pelsen. «Kom deg ut!» roper han med angst i stemmen. «Jeg har bikkjer her! Vekk med deg!» 8


Stuedøren går opp. En bred, mørk skikkelse kommer inn, bærende på et eller annet. Ansiktet ligger i skygge. Kameraten setter i et hyl, slipper hunden og brøler. «Ta’n! Puss, ta’n!» Instinktivt slipper også han hunden. Med hamrende hjerte blir han sittende og stirre rett fremfor seg. Bikkjene stormer mot inntrengeren, river ham over ende. Skikkelsen deiser i gulvet og blir liggende og kave under hundene i et virvar av armer og bein. Det lyder knurr og ynkelig jamring. «Her!» roper kameraten. Han står borte ved peisen, der han har funnet en askespade til seg selv og en ildrake til ham. «Vi gir det svinet en lærepenge!» Nølende reiser han seg og går mot de glefsende hundene. Med ett får han vondt av mannen som ligger under dem. Han veltet tross alt bondens middag over ende, kanskje før han rakk å spise. Brått sparker bondetampen ut og treffer ham i skinnleggen med en jernbeslått støvel. Det gjør forbannet vondt. Beinet svikter under ham, men han klarer så vidt å holde seg oppreist. Da han står støtt igjen, myser han mot inntrengeren. Ansiktet er som skåret i knudret tre, lemmene ligner stokker med bark. Han hever ildraken og roper til hundene. «Dekk!» De piler bort og legger seg. Askespaden suser ned. Den treffer med et tørt dunk, som om inntrengeren virkelig er av tre, ikke kjøtt og blod. Med hjertet i halsen sikter han selv ildraken mot en arm med bark til hud. Han kniper igjen øynene og slår, og det fortsetter han med til han er trygg på at beistet ikke lenger kan skade dem. Etterpå synker han utmattet ned på kne. Hendene rundt ildraken dirrer voldsomt, men det er i alle fall stille. Han sukker lettet og hiver fra seg forsvarsvåpenet. 9


Slik blir han sittende til pusten gĂĽr jevnt. Stillheten er en velsignelse, men lydene fra basketaket gjaller fremdeles i hodet. Ekkoet av slagene som dundret mot uhyret, gjenklangen av de fĂŚle skrikene. Og sĂĽre hulk, som fra et barn eller en kvinne.


Kristiania, 1899 Mandag 24. juli


1

Noe uhyggelig var i anmarsj. Han forsto det straks han satte foten på det svarte steingulvet på hovedpolitistasjonen i Møller­gaten 19. Konstablene, som vanligvis sto i forhallen og røykte mens de la ut om helgens opplevelser, hvisket lavt til hverandre. Den uniformerte vakten bak skranken i hjørnet reiste seg straks han fikk øye på ham. «Wulfsberg,» peste han. «De skal møte på mesterkontoret. Snarest!» Politifullmektig Theodor Wulfsberg så opp på vegguret. Det var første gang han ble innkalt til Iver Stangbergs kontor før åtte om morgenen. Han kjente et stikk av uro. I tankene svirret forrige ukes arbeidsoppgaver – rettsmøtene, protokollføringen. Var det noe han hadde glemt? Nei, så vidt han visste, var alt i sin skjønneste orden. «Takk skal du ha.» Wulfsberg nikket til vakten og dreide til venstre, inn en lang, mørk korridor. I morges, da han spaserte gjennom byen, hadde noen irriterende blomstersporer klebet seg til frakken, og nå skyndte han seg å riste dem bort. Kringlen han hadde kjøpt på veien, stakk han i frakkelommen før han børstet 13


sukkerstrø av neven. Utenfor mesterkontoret, som lå helt i enden, mot Pløens gate og Nytorvet, stanset han opp. Idet han banket på, tok han seg i å holde pusten. Like etter lød et bryskt «kom inn». Han åpnet døren, tok av skalken og ergret seg over synet av flere blomstersporer på bremmen. Innerst i det trepanelte kontoret, bak skrivepulten, satt politimester Stangberg, en streng, skallet mann med stramt skjortebryst og et smalt, velpleid kinnskjegg. Til hilsen kremtet han og gjorde en håndbevegelse mot den andre personen i rommet, oppdagelsessjef Hilmar Brandt. «Der er De, ja!» sa Brandt. «Det gjelder et mistenkelig dødsfall. På Vaterland – hvor ellers? Mest sannsynlig mord.» Wulfsberg lot blikket hvile på sin nærmeste overordnede. Oppdagelsessjef Brandt var mager, med lyst fippskjegg og stikkende øyne. De to kom for så vidt godt overens, likevel kunne han ikke påstå at han likte mannen. Brandt var av den sorten som kunne be om rettslige undersøkelser av tsaren av Russland og forlange pågripelse, fremstilling for retten og domfellelse samme formiddag. Nå satt han og fingret med urkjedet med et dystert uttrykk i ansiktet. Riktignok var mord en sjeldenhet i Kristiania, men det hendte tross alt nå og da, særlig i byens fattigstrøk. Pipervika, Vaterland og Fjerdingen var særlig utsatt for fylleoppgjør og knivslagsmål. Men hvorfor hadde de tilkalt ham? «Ja vel,» sa han. «Men det er berammet møte i forhørsretten i dag, og jeg må skrive en innstilling til statsadvokaten. Er ikke dette en sak for Aslaksen, forresten?» Han så på politimesteren, som rynket pannen til svar. Severin Aslaksen, embetsmannskollegaen hans, ledet vanligvis etterforskningen av de få mordene som forekom. Aslaksen pleide å oppklare sakene kjapt og effektivt ved å benytte Lombrosos lære om at visse typer mennesker var forbrytere fra naturens side. Ofte hadde de utstående ører, høy panne, 14


enorme kjever, firskåren hake og så videre. Wulfsberg kunne jo sin Lombroso, men dersom italienerens lære var blitt brukt på konstabelkorpset, ville halvparten ha blitt sendt rett på tukthuset. Aslaksen og betjentene hans pågrep imidlertid bestandig forbryteren raskt, det måtte han innrømme, mye på grunn av et stort nettverk i byens underverden. Bevisførselen var det verre med, noe Wulfsberg hadde irritert seg over mange ganger. «Forhørsretten kan andre ta seg av,» sa Brandt. «Normalt ville saken ha tilfalt Aslaksen, ja, men den er litt uvanlig. Faktisk skulle jeg gjerne hatt oppsynet med den selv … Nå ja, det kommer jeg tilbake til. Poenget er at dette må håndteres av en embetsmann med langt mer finfølelse enn Aslaksen. Silkehansker istedenfor batong, ikke sant?» «Silkehansker?» Wulfsberg strøk uvilkårlig den ene hånden over den andre. «Unnskyld, men ble ikke mordet begått borte på Vaterland?» «Jo, men den døde er ingen hvem som helst. Den første konstabelen på gjerningsstedet dro faktisk straks kjensel på ham.» Brandt understreket ordene ved å tromme med fingrene. Det ble stille på kontoret, som om Brandt prøvde å bygge opp spenningen, men Wulfsberg lot seg ikke lokke til flere spørsmål. «Offeret er Baldur Sinding,» sa Hilmar Brandt med et sukk. «Så snart har vi det nok gående.» «Arkeologen?» «Det stemmer.» Ikke bare var professor Sinding landets mest kjente akademiker, men Wulfsberg hadde truffet ham personlig et par ganger, hjemme hos foreldrene. En vennlig mann, syntes han å huske.

15


For et par tiår siden hadde Sinding deltatt under utgravningen av Gokstadskipet. Senere skrev han flere omstridte avhandlinger og ble kritisert for å ha tatt mye av æren for funnet. En teori om at levningene av en norsk hærkonge var blitt funnet i skipet, hadde vakt stor oppsikt, og professoren var blitt både hyllet og utskjelt. Aftenposten og Morgenbladet skrev fortsatt ofte om Sindings deltakelse på diverse kongresser i Europa, og da en kopi av Gokstadskipet, «Viking,» seilte over Atlanterhavet fra Kristiania til verdensutstillingen i Chicago i 1893, var det professoren som hadde sjøsatt skipet. «Og han ble funnet på Vaterland?» Selv holdt Wulfsberg seg helst unna den kanten av byen. «Som nevnt,» svarte Brandt. «Og dessverre, men kanskje ikke så overraskende, under pikante omstendigheter. Det var et ludder på et av disse såkalte losjihusene i Rødfyllgaten som fant ham og meldte fra til en konstabel. Flere konstabler er på åstedet nå, og stedet er avsperret. Politilegen skal også være underveis. Men De får vite mer når De kommer dit.» Wulfsberg kremtet. «Kommer dit? I egen person?» Oppdagelsessjefen nikket bryskt. «Jeg tror det vil være klokt. Så ser De hva De har med å gjøre.» Helst ville Wulfsberg ha gjenopptatt arbeidet på fullmektigkontoret, der han forberedte saker til retten, førte protokoll, så over juridiske aspekter ved de ulike sakene, orienterte statsadvokatens kontor, skrev innstillinger og til nød avhørte vitner og arrestanter. Dette var nytt – og nokså ubehagelig, skulle han være ærlig. «De nevnte at De gjerne skulle ha ledet etterforskningen selv?» «Både Stangberg og jeg bør nok holde litt avstand. Vi var nemlig i selskap sammen med professor Sinding i går kveld.» Wulfsberg la merke til at politimesteren ikke gjorde annet enn å sitte og trone bak pulten med rynket panne.

16


«Christiania selskabsforenings kulturaften,» fortsatte Brandt. «I Logen.» «Snakket noen av dere med ham?» Oppdagelsessjefen fiklet med urkjedet. «Ikke annet enn et par høflighetsfraser. Jeg dro tidlig hjem. Som De vet, har vi mye å gjøre om dagen. Er det ikke bryggeriarbeiderstreik, så er det ramp på Grünerløkken. Og bemanningen sliter vi med støtt.» Da han lot setningen henge i luften, grep Wulfsberg ordet. «Ja visst. Jeg går straks i gang. Åstedet var altså Rødfyll­ gaten …» «Ti,» sa Brandt og skrittet mot døren. «Sett betjentene dine i sving. Ta de konstablene som trengs. De organiserer etterforskningen som vanlig, og hvis undersøkelsene fører i retning av høyere sirkler, slipper De selvsagt ikke konstablene løs på vitnene, men snakker med dem personlig. Jeg hører fra Dem.» Han nikket til Stangberg og forsvant ut. Wulfsberg skulle til å følge hans eksempel, men politimesteren løftet hånden og rettet ryggen i stolen. Han ventet til Brandts skritt forsvant bortover korridoren. «Jeg er klar over at oppdagelsessjefen misliker den myke linjen Deres, Wulfsberg,» sa han. «Men i dette tilfellet har De min fulle støtte.» Han holdt inne litt og så i bordet, som om han grudde seg for det han skulle si. «Jeg har kanskje ikke nevnt det før, men jeg har stor respekt for den redelige måten De håndterte den Vika-saken på – selv om De kanskje ikke gjorde Dem populær blant kollegene.» Det ble stille. Wulfsberg visste ikke hva han skulle svare. Til slutt kremtet politimesteren. «Vel, pressen må dessverre holdes orientert, men jeg skal be journalistene vise hensyn. Sannsynligvis har professoren kommet ut for noe pakk der borte på Vaterland, men vi kan ikke utelukke at etterforskningen også berører professorens egen omgangskrets. Og da er jo diskresjon en selvfølge.» «Ja visst.» 17


«Og forresten,» sa Stangberg. «Jeg har forstått det slik at den døde ikke er noe vakkert syn. De bør nok stålsette Dem.» I forhallen henvendte Wulfsberg seg til vakthavende i skranken. «Er Nystuen kommet ennå?» «Ikke som jeg har sett,» sa konstabelen. «Skal jeg bestille en vogn?» «Nei, takk. Men kan De gi ham beskjed om at han skal møte i Rødfyllgaten 10 så fort som mulig?» Ute i Møllergaten stanset han og tok et overblikk over Nytorvet. På den brolagte plassen nedenfor myldret det av boder og kjerrer hvor det ble solgt alt fra grønnsaker til klær, skotøy og skrot. Over taket på Basarhallene skimtet han husene på Vaterland. Fra skorsteinene steg gråsvart røyk. Og der borte et sted lå et ille tilredt kadaver og ventet på ham. Han syntes han kjente likstanken allerede. Håndflatene ble klamme, og minner han helst ville være i fred for, strømmet på. Tanken på at alle en dag skulle ligge i jorden og råtne, var ikke til å holde ut. Og snart skulle han se følgene av et brutalt mord på nært hold. Nei, han gledet seg overhodet ikke. Med tunge skritt gikk han nedover Youngsbakken og krysset Torvgaten på hjørnet ved Schwabes Inkasso- og Oplysningsbureau. De hadde helt sikkert mer enn nok å gjøre om dagen, streifet det ham. Magen knurret hissig, og han så for seg kringlen som lå og ventet i frakken. Han kunne ha trengt noe å styrke seg på før møtet med liket. Kanskje …? Nei, det skulle tatt seg ut om en embetsmann gikk gatelangs og gomlet som en annen uteligger. Bestemt skjøv han godbiten ut av tankene og fortsatte langsmed tukthusmuren. I Storgaten bråstanset han idet en sporvogn dundret forbi, og føreren på den åpne plattformen ringte med bjellen. Det var så vidt vognen ikke valset rett over ham. Han ble stående 18


og betrakte alt ståket mens han hentet seg inn igjen. Folk sprang hit og dit, og det skramlet i arbeidskjerrenes metall­ beslåtte hjul. I løpet av de siste tyve årene hadde folk fra hele landet flokket til byen, nymotens bygninger hadde skutt i været, og det hadde virket som om Kristiania aldri skulle slutte å vokse. Men så, tidligere i sommer, hadde fremtidstroen fått en brå slutt. Et løsmunnet bud hadde røpet at generalkonsul Christian Christophersen slet med likviditeten. Da var det gjort. En skulle tro byen bare hadde gått og ventet på beskjeden, ryktene formerte seg som kloakkrotter. Det gikk ikke mer enn én dag før Morgenbladet konstaterte at krisen var et faktum. Chr. Christophersen & Co hadde gått over ende og trukket to nystiftede banker med seg i fallet. Flere skulle følge, ble det sagt, nærmest med en viss skadefryd. Kristiania var ikke lenger den samme. Theodor Wulfsberg følte det på byens pulsslag, og uroen i luften var ikke til å ta feil av. Soten lå som et teppe over Vaterland, et virvar av vindskjeve tømmerrønner, bindingsverkshus og murgårder. I vinduene så han fillete gardiner og visne potteplanter. Skammelig at det fantes mennesker som måtte leve slik, tenkte han. Ikke rart moralen blant beboerne lå på et lavmål. Det beste ville kanskje ha vært å rive hele rasket, så fikk folk heller flytte til steder som var sunnere for både kropp og sinn. Utenfor Rødfyllgaten 10, et trehus ikke langt fra Schweigaards bru, ble han møtt av en uniformert konstabel. Blanke knapper løp i to rader nedover den lange kroppen, der hake, bryst og mage gikk i ett. Wulfsberg kjente ham ikke fra før, men messingtallet på lua fortalte at det var konstabel n­ummer 18. På husveggen bak politimannen hang et håndmalt skilt som forkynte «Kaffe og losji for reisende». Det var noe bedrøvelig 19


ved både det skjeve skiltet og budskapet. For et sted å ende sine dager. «Første trapp til høyre, andre etasje,» sa konstabelen og holdt porten åpen. Så var han altså her allerede. Det hadde gått altfor raskt til at han rakk å forberede seg skikkelig, tenkte han mens synsfeltet smalnet, og han måtte ta et skritt til siden for ikke å snuble. Prikker danset foran øynene. Han husket det politimesteren hadde sagt om at liket av professor Sinding ikke var noe vakkert syn, og igjen kom han til å tenke på den gangen han som gutt hadde sett to menn miste livet på en bestialsk måte. Han var ikke i tvil om at det var derfor han ble kald over hele kroppen. «Fullmektig?» sa konstabelen. «Er det noe galt?» «Alt i orden, konstabel.» Wulfsberg bet tennene sammen og gikk gjennom porten inn i gården.


Blodpenger