Befrieren by Kagge Forlag

Tina Martin

Befrieren Oversatt av Lene Stokseth, MNO

© Tina N. Martin og Bokförlaget Polaris 2021 etter avtale med Politiken Literary Agency ©Norsk utgave: Kagge Forlag 2024 Originalens tittel: Befriaren Oversetter: Lene Stokseth Omslagsdesign: Harvey Macaulay Papir: Enso Creamy 70 g 2,0 Boka er satt med Adobe Garamond 11,8/15 Sats: akzidenz | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3476-9 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Mørket. Det er overalt. Pakker henne inn i et teppe og gjør øynene midlertidig blinde. Hun blunker uten at noe forandres. Rommet er bygd uten tilgang til lys. Det lukter sagflis og nyhøvlet trevirke. Tankene virvler, panikken er hysterisk, på grensen til kvelende. Hodet brenner av en dødsangst hun ikke visste fantes. Hun vil aldri klare å slippe bort herfra. Ingen kommer for å redde henne. For hvem skal skjønne at det er her hun er? Nå tar det slutt. Hun kommer til å dø i dette mørke rommet. Det som lukter tungt av tre. Gode Gud. Hjelp meg nå.

Fredag 21. august

Vidar Vendel er femtisju år, administrerende direktør i et energiselskap og har vært formuende en stund. Dessuten er han lykkelig gift med Eva. Kledd i en lys grå lindress med jakken i hånden er han nå på vei gjennom den uvanlig varme augustkvelden. Han trekker inn den milde duften av visne blader mens han går bortover gaten der han og Eva bor. I Sävast, i sørøstre utkant av Boden, noen mil fra norrbottenkysten, ligger den gule villaen deres kilt inn i det nye boligfeltet. Naboene er hyggelige og husene dyre, bjørkene unge og gressplenene velklipte. Vidar ser seg over skulderen rett før han svinger av opp mot villaen. Innkjørselen er den lengste i kvartalet. Svart, blank asfalt kantes av belegningsstein og lave busker. Eva har en forkjærlighet for buksbom og holder den kortklipt i runde baller. Selv har Vidar aldri helt skjønt hva som er så fint med unaturlig formede hageplanter. De ser så tåpelige ut der de ligger som baller på rekke og rad. Han skal akkurat til å sette nøkkelen i ytterdøren da han oppdager at den er ulåst. Eva må ha rukket hjem før ham. Han blir forbauset og glad, i den rekkefølgen. Så sent som i går ga hun beskjed om at hun antakelig ville bli nødt til å jobbe overtid i dag. Hun må visst ha ombestemt seg.

Vidar går fornøyd inn i gangen. Sollyset har fått mørke skygger til å danse foran øynene hans. Han blunker et par ganger mens han henger opp jakken på en krok. Da han kipper av seg de lave skoene i en litt for rask bevegelse, snubler han i et skohorn som ligger slengt på dørmatten. Han stuper fremover og rekker akkurat å få tak i dørkarmen og hindre fallet. Den brå bevegelsen gjør at det rykker til i skulderen, og en tirade av banneord glipper ut av ham i smertefull vrede. Han blir stående en stund på gulvet i gangen og massere den vonde skulderen før han strekker på ryggen og blunker et par ganger til. Langsomt forlater skyggene synsfeltet, halvmørket klarner. Vidar retter blikket innover i huset og rekker å konstatere at synsevnen nesten er gjenopprettet da det går opp for ham at noe er annerledes med rommet. Like over øyenhøyde, rett under der lampen i innergangen pleier å henge, er det i stedet et par damesko. Røde, dyre sandaler der de flettede spennene skrår over smale vrister. Først skjønner ikke Vidar hva det er han ser. Føttene henger stille foran ham. Han holder pusten og forsøker å få tak på situasjonen. Blikket kjennes fastfryst, som om øynene allerede har innsett det hjernen nekter å forstå. I en langsom bevegelse lar han blikket flytte seg oppover. Det glir over de røde skoene, opp over vristene, de smale skinneleggene og et par bleke, skjørtekledde lår. En høy tone tar sats i Vidars øre. Den blir stadig mer intens i takt med at blikket fortsetter oppover. Det blå stoffet i skjørtet har brune flekker. Det ser ut til å være vannsprut fra en forbipasserende bil. Han ser noen spredte røde innslag i sølevannet.

To hender er foldet rett nedenfor magen. Vidar tenker at det ser ut som om de er foldet i bønn. Over skjørtet er det en hvit bluse i tynt stoff. Rundt halsen er et blått skjerf løst knyttet, og over det igjen er det et ansikt helt uten liv. En mørk hårlokk har falt ut av den lave fletten og videre nedover det bleke kinnet som så sent som i morges var solkysset etter sommeren. I ettertid skal den følelsen bli hengende igjen. Den store forundringen over hvordan et så solbrunt kinn kunne hvitne så fort. Kvinnen som henger fra taket, er død. Rommet er dørgende stille, men tonen i øret er skarp. Gang på gang åpner og lukker Vidar munnen i forundring samtidig som han krampaktig holder seg i dørkarmen for ikke å besvime. Han vet ikke om han puster, men han tror ikke det. Det eneste han vet, er at kvinnen i taket aldri mer skal komme tilbake. Panikken velter frem som en tsunami. Hodet bruser av stumme tanker, det er umulig å sortere noe, og tiden raser fremover samtidig som den står stille. Han strekker frem hånden. Den skjelver ukontrollert da han rører ved fingrene hennes og kjenner kulden fra den bleke huden. Han trekker forskrekket til seg hånden, hyperventilerer. Det tar ikke lang tid før det begynner å stikke i lepper og fingre. Vidar faller tungt i gulvet. Det gjør ikke vondt da hodet smeller inn i dørkarmen, han kjenner overhodet ingenting. Over ham henger hans elskede Eva.

Klokken har nettopp passert midnatt da kriminal inspektør Idun Lind legger hodet på skakke og betrakter den døde kvinnen i taket. Det er et merkelig syn. Kvinnen er pent kledd i skjørt og hvit bluse. Rundt halsen henger et løst knyttet og tilsynelatende dyrt skjerf. Det er en mote Idun aldri har forstått seg på. Det klør så innmari når man knytter de der silkegreiene rundt halsen. Like over skjerfet klemmer tauet til. Det er grovt og sitter drepende stramt rundt halsen. Selv om kvinnen er veldig tynn, har tauet skåret så langt inn i huden at det har dannet seg en valk over kanten. Huden er spraglete lilla med blåsvarte innslag. Det ser fryktelig vondt ut. Kvinnens bluse er flekkfri, bortsett fra litt blodsprut på høyre skulder. Brystene er små, og gjennom bluse stoffet aner Idun en blondebehå. Rett nedenfor magen er hendene foldet. Idun bøyer seg frem, myser. Midt på håndbaken er det to svarte flekker. De ser ut til å være av metall, men det er vanskelig å avgjøre med alt blodet som er blitt gnidd over og rundt dem. Det er enda mer blod på det knelange skjørtet. Det har mørknet fra rødt til nesten svart og ser ut til å ha rent ut fra hendene i forbausende mengder.

Rommet er godt opplyst av sterke lamper som er strategisk plassert på gulvet. Kolleger fra kriminalteknisk avdeling arbeider konsentrert. Kledd i helhvite drakter av et papplignende materiale leter de etter fot-, hånd- og fingeravtrykk. Også DNA i form av blod, hudrester og hårstrå. De tar mange bilder i samtlige rom. Kamera blitsene kaster lange skygger oppover veggene. Sjefen for kriminalteknikerne, Mikael Malm, som alle kaller Malmen, står taus og betrakter Idun. Han vet at hun ikke vil bli forstyrret i den innledende analysen sin, at de første minuttene hennes i en ny etterforskning er viet intens tankevirksomhet. Det går en lang stund før hun omsider sier noe. «Eva Vendel, ikke sant?» Malmen svarer, selv om han vet at hun allerede vet svaret. «Det stemmer.» «Er teknikerne ferdige med gulvet? Kan jeg gå nær mere?» «Gjør det. Vi har sikret eventuelle spor under henne. Men hvis jeg skal være ærlig, så tror jeg ikke vi vil få noe ut av gulvet.» «Hvorfor det?» «Se nærmere etter, så skjønner du hva jeg mener.» Malmen sier det siste med et nikk mot gulvet. Idun setter seg ned på huk og gransker konsentrert gulvflaten under Eva Vendel. Gråsåpet tregulv med brede gulvbord, helt uten flekker. «Blodet», sier hun til slutt mens hun fremdeles sitter på huk. «Blodet har rent nedover skjørtet, men ikke en dråpe har havnet på gulvet.»

Hun stryker med fingrene over gulvet, kikker på plasthanskene og ser at de er like rene. «Det betyr at hun neppe ble drept her. Det skjedde antakelig et annet sted, og så ble liket flyttet hit etterpå.» Malmens svar kommer ikke med det samme. «Det kan muligens ha foregått på den måten.» Hun hører på tonefallet at han har mer informasjon å legge til. «Eller …» avbryter Idun, «… eller så ble hun drept her, og gjerningspersonen vasket godt etter seg?» Det er formulert som et spørsmål. «Det er den teorien jeg også har størst tro på.» Malmen går nærmere Idun der hun sitter. Bevegelsen får henne til å reise seg, og de blir stående skulder mot skulder. «Forklar hva du mener.» Endelig inviterer hun til friere resonnement. «Det finnes ingen tegn til kamp, men heller ikke til at den blødende Eva Vendel ble fraktet inn i huset. Det finnes nemlig ingen grovgang i villaen. Så sant hun ikke ble løftet inn gjennom et vindu, må gjerningspersonen ha brukt ytterdøren. Og hvis jeg skal være helt ærlig, tror jeg at det er vanskelig å få til en fredag ettermiddag i august i dette været. Fellesferien er riktignok over, men mange har fortsatt fri. I et område som dette bor det dessuten mange som kan jobbe hjemmefra eller ikke trenger å jobbe i det hele tatt. De tilhører neppe industrisektoren.» Han skjærer en grimase som signaliserer en viss klasseforakt oppover. «Risikoen for å bli sett når man bukserer et lik inn gjennom ytterdøren, er derfor relativt stor.» 13

Idun lytter oppmerksomt. Under kollegaens gjennom gang leter hun hele tiden etter svakheter for å slå hull på hans teori om hendelsesforløpet. Hun finner ingen. Oddsen for at gjerningspersonen har båret inn en blodig Eva Vendel midt på lyse dagen, kan de ganske sikkert fastslå som svært lav. Hun har antakelig blitt drept inne i huset. Idun betrakter den døde kvinnen. «Hva er de to svarte punktene på håndbaken? De som ser ut til å være av metall?» Malmen smiler litt. Idun skjønner at han har sett frem til det spørsmålet. «Det er spiker. Skikkelig grove spiker, to som sitter tett.» Idun blunker. «Spiker? Er det spiker som har forårsaket den kraftige blodstrømmen?» «Uten tvil. Men det endelige svaret på det spørsmålet er det Moritz som må gi.» Idun ser lenge på de blodige hendene. Hun vet at blodet til et dødt menneske kan fortsette å renne en stund etter dødsøyeblikket, men i mindre sår pleier det vel å koagulere ganske fort? Hun lener seg enda litt frem til ansiktet bare er noen få centimeter fra hånden til den døde kvinnen. Det lukter søtt av jern. «Det betyr at hun har fått hendene spikret sammen mens hun fremdeles levde. Siden blodet har kunnet renne såpass i relativt lang tid.» Idun mener det som et spørsmål, men får ikke svar. Til slutt flytter hun blikket fra de istykkerrevne hendene og ser på Malmen. Han nikker bistert til svar.

Lørdag 22. august

Klokken rekker å passere fire om morgenen før Olle kjører inn på gårdsplassen. Lovis ligger lys våken på soverommet i overetasjen. Hun er fly forbannet og dypt bekymret, men kan konstatere at han i det minste er edru. Du kan si mye om Olle, men noen fyllekjører er han ikke. Hvis han hadde drukket, ville han ikke nølt med å ta seg hjem til fots eller i en drosje. Siden han kommer i egen bil, er Lovis overbevist om at han ikke har drukket en eneste dråpe. Da kan det altså ikke ha vært en fest, for det er like lite sannsynlig at han skulle gå edru på en fest som at han skulle kjøre i fylla. Spørsmålet er altså: Hvorfor kommer han ikke hjem før nå? Hun hører den velkjente lyden av skoene som tørkes av mot matten ute på trammen med raske drag. Deretter følger lyden av nøkkelen i låsen, ytterdøren som åpnes, Olle som går inn i gangen, og døren som lukkes forsiktig. Det er stille i noen sekunder før hun hører vannet renne fra kranen på badet. Like etterpå høres de velkjente skrittene hans i trappen. Lovis trekker dynen opp til haken og kniper igjen øynene. Hun mer kjenner enn hører ham komme inn på soverommet. Det virker som om han blir stående en stund. Lovis tenker at han sikkert betrakter henne for å finne ut om hun sover eller ikke. Hun ligger helt stille, puster så langsomt hun bare kan.

Etter en stund hører hun ham kle av seg før han til slutt kryper ned ved siden av henne i sengen. Hun er altfor sint og trøtt til å orke en konfrontasjon. Olle må ikke merke at hun ikke sover. Det viser seg at hun neppe hadde trengt å anstrenge seg i det hele tatt, for etter mindre enn to minutter sover han tungt. Selv blir hun liggende våken en stund til før hun setter seg forsiktig opp og løfter beina over senge kanten. Hun forlater soverommet lydløst. Den lange nattkjolen feier rundt beina. Med stille skritt lister hun seg gjennom allrommet i overetasjen og videre nedover trappen. I underetasjen blir hun stående i den store innergangen uten å vite hvor hun er på vei. Hun går inn på badet, tenner taklampen og ser seg rundt. Ingenting i det flislagte rommet virker annerledes. De to dusjhåndklærne deres henger over den elektriske håndkletørkeren, badematten ligger flatt mot gulvflisene og Olles tannbørste står i koppen sin ved siden av hennes. Alt ser ut som det pleier. Hun slår av lyset og går ut i entreen. Olles svarte spasersko står pent og pyntelig ved siden av hennes høyhælte brune. På en av krokene på hattehyllen henger den tynne frakken hans, den som er ufôret og har en skjult glidelås på innsiden. Lovis lener seg frem og trykker nesen mot stoffet, trekker inn duften av mannen hun elsket så inderlig en gang i tiden. Da hun kjenner lukten hans, kribler det uventet i mellomgulvet. Kanskje det er noen følelser igjen likevel? Hun går tilbake til badet. Tenner lyset og tar opp Olles tannbørste, holder den mot leppene. Den er tørr. Han har ikke pusset tennene.

Hun setter tannbørsten fort tilbake på plass i koppen, slukker lyset og lukker badedøren etter seg. På raske, men stille føtter tar hun to trappetrinn om gangen og er litt andpusten da hun kommer opp i overetasjen. Hun lister seg inn på soverommet. Fremme ved sengen blir hun stående, ser på Olle som ligger på siden med ansiktet vendt mot henne. Han puster tungt. Morgensolens første stråler siver inn gjennom gardinene. De kaster lange lyslenker over pannen og kinnet hans. Med høy puls setter Lovis seg ned på huk. Hun havner ansikt til ansikt med den sovende ektemannen sin. Han ser ut til å sove like tungt som et barn, med litt åpen munn og fuktig underleppe. Kinnene er fullstendig avslappede, øyelokkene beveger seg med raske rykninger. Lovis skjønner at han drømmer. Hun bøyer seg frem til hun har munnen foran haken hans, og trekker pusten hans inn i nesen. Den er varm og nøytral. Hun kjenner et stikk av uforklarlig skuffelse før hun bestemmer seg for å prøve igjen. Denne gangen venter hun til han puster ut før hun trekker inn ånden hans av alle krefter. Resultatet er så uventet at hun mister balansen og faller bakover. Hun tar seg instinktivt for med hendene og treffer gulvet med et dunk. Lovis blir forskrekket sittende på det svale gulvet mens hun følger nervøst med på Olle. Han sover fortsatt like tungt. Hun retter langsomt ut beina. Med føttene mot sengekanten skyver hun seg forsiktig bakover så hun blir sittende mot veggen. Hun bøyer beina og støtter albuene mot knærne, så hun endelig kan hvile hodet tungt i hendene.

Egentlig vil hun gråte, men det kommer ingen tårer. Hun vet ikke om det skyldes sjokket eller kanskje frykten for å vekke Olle. Innvendig raser et kaos som kommer fullstendig uventet på henne. Forholdet deres, som lenge har vært i ferd med å visne, har utvilsomt stått på pause en god stund nå, så det er merkelig at hun kjenner en så massiv sorg. Den knytter seg i brystet som en hånd og utløser en bølge av lammende gråt som ubarmhjertig truer med å stige opp gjennom halsen. Egentlig vil hun skrike rett ut, men kroppen lystrer ikke. Kanskje det ikke er sorg hun føler likevel? Kanskje det er fornedrelse? Der Lovis sitter på gulvet med hodet i hendene, konstaterer hun forskrekket at hun faktisk ville ha foretrukket at han hadde kjørt i fylla likevel. Da hadde de i det minste kunnet søke hjelp sammen. Skrevet inn Olle på et møte for Anonyme Alkoholikere eller hva faen som helst. Men mot dette ekteskapelige sviket er det ingen hjelp å få. Olles ånde lukter ikke alkohol. Den lukter overhodet ikke noe som er å få kjøpt på flaske. Den lukter fitte.

Klokken er kvart over sju lørdag morgen da Idun Lind åpner døren til konferanserommet. Som vanlig er hun først på plass. Hun går bort til det store møtebordet og trekker ut en av stolene. Lårmusklene protesterer da hun setter seg ned, gårsdagens intervaller har etterlatt seg en begynnende stølhet. Bordet er tomt bortsett fra tre svarte mapper. Idun skjønner at det må være Siv som har lagt dem der. Den kvinnen kan virkelig kunsten å ligge ett skritt foran. Mappene er tynne. Etterforskningen er bare så vidt i gang, så det er ikke uventet. Liket av Eva Vendel ble funnet for knapt tolv timer siden. De svarte mappene vil bli betydelig tykkere med tiden. Idun bøyer seg frem, trekker til seg en mappe og rekker akkurat å lene seg tilbake i stolen idet Calle Brandt kommer inn i rommet. Den bredskuldrede kollegaen heter egentlig Carl, men alle bortsett fra moren hans sier Calle. Han setter seg ned ved siden av Idun uten å si noe. Det røde skjegget har samme tone som håret. Ansiktet er fullt av fregner. «Jeg savnet deg i går kveld. Det ville vært bra å være to der i huset.» Idun sier det ikke irritert, mer konstaterende. Calle trekker inn luft gjennom nesen. 20

«Folk pleier å savne meg når jeg ikke er der. Det kan jeg ikke noe for.» Han gliser bredt. «Og når vi snakker om jobben: en død dame hengende fra taket. Hvem faen er så jævla svinsk at han gjør noe sånt mot en kvinne?» Idun vet at spørsmålet er retorisk. Ikke engang hun kan besvare det så tidlig i etterforskningen. «Var hun gift? Har mannen alibi?» Idun sukker lydløst før hun sier det hun vet at Calle også har fått vite. «Eva var gift, men så langt er det ingenting som tyder på at det er ektemannen som har drept henne. Selv om statistikken taler for det, vet vi ikke om det stemmer i akkurat dette tilfellet. På grunn av sjokket har det ikke vært mulig å avhøre ham.» Calles blikk kommuniserer et suverent syn på egen rett til å mistenke ektemannen umiddelbart. Som etter forsker mener Idun at det aldri lønner seg å trekke for hastede konklusjoner. Selv ikke når statistikken skulle tilsi det. «Kan hun ha terget på seg noen? Kanskje begått en forbrytelse som noen mente at de måtte skjule?» Som vanlig unndrar ikke Calle seg fra å trekke veksler på de mest fordomsfulle teoriene. «Uansett hva Eva Vendel har gjort, så fortjener hun ikke å bli drept.» Det fnyser Calle av, men Idun synes hun aner en viss nøling. «Nei, faen. Selv Calle vet jo selvfølgelig det.» «Så. Hvor holdt du hus i går? Jeg prøvde å få tak i deg, men mobilen din var avslått.» 21

Han kneiser med nakken, som alltid når han får et spørsmål han ikke vil svare på. Idun ser likevel det skjeve smilet bak det rødsprengte skjegget. «Jeg hadde spist noe dårlig og tilbrakte både kvelden og natten på toalettet. Beklager. Jeg skulle gjerne vært med og sett på den stakkars kvinnen i taket i stedet.» Idun orker ikke å kommentere den håpløse løgnen hans. «Du og jeg kommer til å få ansvaret for denne saken, du skjønner vel det?» Calle nikker overdrevent til svar. «Klart vi vil. Vi er jo de beste i hele Nord-Sverige når det kommer til å oppklare de skikkelig alvorlige forbrytelsene.» Det svarer ikke Idun på. Hun er for ydmyk til det, selv om hun innerst inne vet at han har rett.

Som alltid gjør kriminalinspektør Anders Eriksson en storartet entré. Selv om han har vært Iduns nærmeste sjef de siste tre årene, venner hun seg aldri helt til væremåten hans. Hun liker ham på mange måter, men fremferden hans er alt annet enn lettfordøyelig. Inne fra konferanserommet hører de ham hoste høyt utenfor døren før den åpnes. Eller åpnes og åpnes. Sjefen deres skyver snarere opp døren med rumpa. Det betyr at bakdelen av den to meter lange kroppen kommer først, før hele skikkelsen gjør en sving for å havne i kjøreretning inn i rommet. I den ene hånden har han en kaffekopp, i den andre en svart mappe. Han rekker å ta to skritt før døren slår igjen bak ham med et så høyt smell at han rykker til av forskrekkelse. Kaffen skvalper over og skvetter ned på gulvet. Anders selv later ikke til å ense det, han gjør i hvert fall ikke mine til å tørke opp det han nettopp har sølt. Han lyser opp som en sol da han får øye på Idun og Calle. «Se der! De to favorittene mine. Så bra at dere er her, på en lørdag og allting.» Han virker forundret. Øyenbrynene danser i pannen. Det er Calle som svarer: «Vi satt nettopp og snakket om denne dritten. Visst faen skal vi finne den skyldige.»

Anders smekker fornøyd med leppene. Lenger enn som så rekker han ikke før døren glir opp igjen. Inn kommer Siv Liv. Hun nikker kort til trioen og slår seg ned på en ledig stol rett overfor Idun. Siv er gruppens eneste sivilt ansatte. Hun fungerer som bindeledd mellom myndigheten og allmennheten og har god oversikt fra plassen sin i glassburet ved inngangen. Det er Siv som tar imot besøkende for å vise dem til riktig etterforsker, og som også geleider folk ut ved behov. Hun er en omtenksom hauk som ivaretar og delvis også overvåker kollegene sine. Dessuten er hun Iduns yndlingskollega. Idun vet at Siv brenner for både yrket sitt og for rettsvesenet og politietaten, men at hun ikke alltid finner seg i regelverket som er blitt utarbeidet i den noe tungrodde organisasjonen. Selv om Siv ikke har politiutdanning, er hun utvilsomt den som har mest peiling av dem alle sammen. Nå sitter hun vaktsomt i stolen overfor Idun, åpner en av de svarte mappene og tar ordet på en selvsagt måte. Ingen, ikke engang politisjefen, ser ut til å synes at det er det minste rart at møtets eneste sivile innleder gjennomgangen. Siv kremter høyt, trekker brillene ned fra det blonde hårfestet og plasserer dem langt ute på nesen. Det kortklipte håret stritter mot taket. «Jeg har kopiert opp den begrensede informasjonen vi har om saken så langt. Alt ligger i mappene foran dere, ett eksemplar til hver. Der finner dere en kortfattet og ganske grov tidslinje, personopplysninger om Eva Vendel og ektemannen Vidar med samme etternavn. En foreløpig uttalelse fra kriminalteknisk ligger også der. Malmen har sammenfattet det han kunne inntil videre. 24

Det er ikke funnet noe påfallende, og det var naturligvis mange fingeravtrykk i villaen. Avtrykkene har dessverre ikke gitt treff på noen av søkene. Blodspor er det ingen av, og Malmen forklarer det med at gjerningsmannen vasket omhyggelig etter seg. Med tanke på at offeret ble hengt opp i villaen på dagtid, går vi ut fra at drapet ble utført i villaen, en antagelse som naturligvis kan komme til å endre seg. Lampen som burde ha hengt i takkroken, er borte, og det er ikke funnet DNA som får oss til å heve øyenbrynene, men det arbeidet fortsetter selvfølgelig. Vi venter også på obduksjonsrapporten. Den vil vi neppe få før om et par dager, selv om Moritz pleier å holde høyt tempo. Det er tross alt lørdag i dag.» Da det er sagt, lener Siv seg tilbake i stolen og kikker på Anders over brillene. Tausheten er et lydløst signal om at ordet er hans. Sjefen for avdelingen for alvorlig kriminalitet kremter høyt. «Jaha, ja. Det vi vet så langt, er altså at den døde er Eva Vendel. Hun bodde i huset der hun ble funnet. Gift med Vidar Vendel og bonusmor for hans datter Nadja, som har rukket å bli … tjuefem i år.» Det siste kommer etter en kort pause etter at han har bladd i sitt eksemplar av Sivs svarte mapper. Han trekker fingrene gjennom det rufsete håret og nikker kort til Siv, en oppfordring hun ikke er sen med å forstå. «Det stemmer. Eva Vendel, født Stenberg, ble førtiåtte år. Gift, som tidligere nevnt, med Vidar Vendel, men uten egne biologiske barn. Bonusmor i tolv år for ektemannen Vidars datter Nadja, som fylte tjuefem i år. Nadja studerer ved universitetet i Luleå og tar frittstående jussfag. Den biologiske moren hennes døde av kreft da Nadja var ti. 25

Eva ble skilt for ti år siden. Eksmannen bor i Piteå, en Jan-Olov Larsson, femtifire år. Han har giftet seg på nytt, men har ingen barn, og er naturligvis interessant i denne etterforskningen, selv om vi inntil videre ikke har noen som helst grunn til å mistenke ham for forbrytelsen. Han er ustraffet bortsett fra et par fartsbøter.» Det blir en kort pause da Siv trekker pusten. Idun benytter anledningen til å skyte inn et spørsmål. «Så Eva skilte seg for ti år siden, men har vært bonusmoren til Nadja i tolv år? Da må hun fortsatt ha vært gift med denne Jan-Olov i hele to år samtidig som hun bodde sammen med Vidar. Kan det virkelig stemme?» Siv ser konsentrert på Idun og nikker så kort at det er på grensen til å virke militært. «Det stemmer. Jeg reagerte på det selv også og både dobbelt- og trippelsjekket det. Eva Vendel flyttet sammen med Vidar to år før skilsmissen fra Jan-Olov trådte i kraft, så merkelig det enn kan virke. Men hva vet jeg. Nå for tiden kan man jo være gift med én samtidig som man er samboer med en annen. Ingen relasjoner er for underlige for dagens moderne relasjonister.» Tonen hennes røper en viss motstand mot samtidens nymotens kjærlighetsforhold. Idun legger ikke vekt på kollegaens noe konservative standpunkt, men klarer likevel ikke å la være å fundere over det. Er det ikke litt rart å flytte sammen med den nye partneren sin, men vente i to år med å skille seg fra den forrige? Siv fortsetter. «Evas far lever fremdeles. Åke Stenberg, også han med bostedsadresse i Piteå, men på aldershjem. Jeg vet ikke noe om tilstanden hans, men alderen er bemerkelses

verdige nittiseks år. Vi får håpe at han er en friskus det er mulig å avhøre.» Calle slår ut med armene. Anders, som åpenbart ikke er forberedt på skyndsomme bevegelser, rykker forskrekket til. «Jeg vet da faen om det er noe å håpe på. Det beste for ham ville vel være om han var så dement at han ikke engang vet at han har en datter. Hvor morsomt kan det være at hun blir drept og hengt fra taket som en Jesusversjon av en slaktegris når man kan regne med å stryke med selv ganske snart?» Det er tydelig at Calle er opprørt, en tilstand som er mer regel enn unntak. Siv sender ham et avmålt blikk, men Idun forundrer seg over at kollegaens bryske utspill likevel rommer en viss omtanke. Etter de mange årene i dette yrket vet hun at det aller verste som kan ramme et menneske, er å overleve barna sine. Å miste et barn i drap gjør det om mulig enda verre. Calle har et visst poeng, selv om det ble servert med lite sjarmerende rett ferdig harme. Siv tar opp tråden der hun slapp. «Eva arbeidet som lærer på en friskole i Boden. Jeg har ikke rukket å finne ut hvor hun jobbet tidligere, men på denne skolen har hun vært i femten år. Hun har ingen søsken, eier halvparten av parets villa, men ingen øvrige eiendommer. Og det er vel det vi har inntil videre.» Hun lukker mappen og legger den demonstrativt på bordet. Det Siv vet om Eva Vendel så langt, vet nå også de andre rundt bordet. Anders strekker på seg. «Idun leder etterforskningen, men som alltid jobber dere som et team.» 27

Idun og Calle nikker unisont. «Det vi først og fremst må gjøre nå, er å kartlegge Eva Vendel som person samt de siste timene hun levde. Vi skal finne ut alt. Hvor hadde hun vært? Hvorfor? Med hvem? Og så er det naturligvis også interessant om hun muligens hadde noen uvenner. Uvenner er ikke venner, som vi alle vet.» Sjefen deres smiler så bredt av sin egen klarsynthet at Idun tror kinnene hans skal sprekke. Ingen smiler tilbake. Calle har foldet hendene bak nakken og hviler hodet i dem. De muskuløse armene danner en skarp vinkel. Den tatoverte albuen streifer nesten kinnet til Idun. «Statistikken sier at vi leter etter en mann.» Ingen sier noe. Alle rundt bordet vet at Calle har rett. «Idun og Calle. Dere må dra tilbake til Vendels hus for å ta en gjennomgang til. Kriminalteknikerne våre er ferdige der, ikke sant, Siv?» «Jepp. Men det er selvsagt sperret av for videre utredning.» «Bra. Og så får vi se hva obduksjonen viser. Inntil da får dere kartlegge Evas nærmeste. Ektemannen, selv følgelig. Og stedatteren. Finn ut hva slags forhold de hadde til Eva. Dere må snakke med samtlige berørte. Jeg vil selvfølgelig at dere skal prioritere Vidar og Nadja, men snakk med naboer og venner også. Man vet aldri om noen kan ha sett eller hørt noe, eller hvilke tenkelige motiver som kan finnes.» Han tar en slurk av kaffen. Ansiktsuttrykket i neste sekund røper at drikken er blitt kald og smaker direkte vondt. «Da så», sier han da ansiktet ligger i tilnærmet normale folder igjen. «Da begynner vi å jobbe.»

Idun parkerer bilen inntil fortauet. Hun lener seg frem mot frontruten for å kunne se familien Vendels villa bedre. Den ruver midt på gressplenen som en knallgul skapning med svære vinduer. Augustsolen får fasaden til å virke selvlysende. En velklipt hekk rammer inn hagen, og prikken over i-en er rekken av trillrunde busker langs innkjørselen. Foran hekken står tente gravlykter i en halvsirkel. Ved siden av lyktene ligger det blomster og håndskrevne kort. To kvinner har stoppet ved det provisoriske minnestedet. De står med bøyd hode og ser ut til å snakke lavmælt sammen. Calle speider ut gjennom sideruten til Idun. Hun tenker at han alltid er på jakt etter mistenkte. Nå viser det seg at han får napp med én gang. «Det står noen der borte.» Idun vrir hodet i den retningen Calle peker. Og ganske riktig. Et stykke unna på den andre siden, bortenfor de to kvinnene, står det en mann. Han holder den ene hånden vinklet på skrå mot pannen for å skygge for solstrålene. Det er ikke vanskelig å se at han prøver å kikke inn i Vendels villa. Calle er først ut av bilen. Det går på under to sekunder, og Idun skjønner av bevegelsene hans at han er fullt konsentrert om mannen på fortauet. Hun banner inni seg og løsner bilbeltet. Noen sekunder senere er hun 29

også ute, og hun småløper over gaten og rekker å ta igjen Calle rett før han er fremme ved mannen. Likevel er det Calle som rekker å ta ordet først. «Calle Brandt her. Hei, hei. Kan jeg få spørre deg om hva du holder på med?» I øyekroken ser Idun at de to kvinnene betrakter den barduse politimannen med stor interesse. Hun knytter neven i jakkelommen. Mannen på fortauet ser forundret ut. Han er høy og rakrygget, muskuløs for alderen, som Idun anslår til å være nærmere femti. Ansiktet har et finmasket nett av smale rynker, og det er spesielt mange av dem rundt øynene. Hun tenker at det er et typisk utseende for en som smiler ofte. Mannen ser på Calle med et vennlig blikk. «God formiddag. Jeg heter Samuel. Kan jeg gjøre noe for dere?» Idun vet ikke om det er den genuint vennlige tonen som vipper Calle av pinnen. Hun benytter seg straks av pausen som oppstår. «Jeg heter Idun Lind og er kollega med Calle Brandt her. Vi kommer fra politiet.» Hun gjør en rask håndbevegelse mot Calle samtidig som hun anstrenger seg for å virke avslappet. Nå har de to kvinnene ved lyssirkelen snudd seg mot dem. De følger helt usjenert med på samtalen. «Leter du etter noe?» Calle virker brysk. Mannen som presenterte seg som Samuel, fortsetter å smile vennlig. «Egentlig ikke. Jeg pleier å misjonere i området, men nå var jeg tilfeldigvis i nærheten og tenkte at jeg skulle tenne et lys i innkjørselen til Vendel.» 30

Calle betrakter ham med smale øyne. «Så et av lysene er altså fra deg?» Samuel trekker langsomt på skuldrene. Han smiler fremdeles. «Det varme været fikk meg til å tenke meg om. Det kan bli gressbrann, og det vil jeg ikke bidra til. Det som har skjedd, er så ufattelig, jeg lider virkelig med de rammede. Guds velsignelse over familien.» Han ser oppriktig bedrøvet ut. «Misjonere?» Samuel skotter bort på kvinnene ved lyssirkelen. «Jeg er et Jehovas vitne. Dette strøket tilhører mitt og min venns misjonsområde. Vi er så fryktelig bekymret for det som har skjedd, og vil gjerne tilby menneskene her å lese brosjyren vår om sorg og trøst.» De to kvinnene kommer bort til dem og passerer bak Idun og Calle. Den ene nikker en taus hilsen. Samuel smiler og hilser tilbake. Idun følger kvinnene med blikket da de forsvinner bak hekken. Hun merker seg at begge er varmt kledd til tross for sommervarmen. Calle skakker på hodet og ser mistenksomt på Samuel. «Jehovas, sier du. Misjonerte du og vennen din muligens om Gud og Jesus i går?» Idun svelger et sukk, men slipper ikke Samuel med blikket. Hvis han befant seg i området i går, er det naturligvis en mulighet for at han kan ha sett noe av verdi. Samuel later ikke til å ense Calles bryske tone, gir i hvert fall ikke inntrykk av å ta det ille opp. Han sender i stedet Vendels villa et sorgtungt blikk. «Ja, det gjorde vi faktisk.»

Idun rekker å kjenne et gnist av håp før den hyggelige mannen fortsetter. «Men ikke i akkurat dette kvartalet. Vi er riktignok mange vitner i forsamlingen, men har ansvar for ganske store områder. Vi pleier å la det gå minst et par måneder mellom besøkene i samme boligområde, så jeg kan dessverre ikke hjelpe dere. Sist vi var i denne gaten, var i vår. I midten av mai, hvis jeg ikke husker helt feil.» Idun lytter nøye til toneleiet hans. Han virker sann ferdig. «Pleier dere å besøke familien Vendel?» Nok en gang blir hun møtt av det sørgmodige smilet. «Vi gjorde det før. Vi har snakket med kona i huset et par ganger. Men nå er det et drøyt halvår siden.» Stemmen er dyp, har en tydelig tone av trygghet. Det slår Idun at det mye omtalte tyranniet kanskje ikke eksisterer likevel. «Den siste gangen vi besøkte henne, en gang like etter jul, ga mannen hennes beskjed om at vi ikke var velkomne lenger.» Han sier det uten å blunke. Idun skjønner at dette er et menneske som er vant til å bli avvist. «Han var ganske opprørt. Og siden kona hans sto litt bak ham og smilte til oss, antok vi at de måtte være enige om det. For en del holder det med noen samtaler om Jehova, og så er de fornøyde med det. Vi velger i det minste å se det sånn.» «Misjonerer dere alltid i par?» Samuel nikker. «Men i dag er du her alene?» Han nikker igjen.

«Jeg har misjonsfri i dag, men klarte ikke å la være å gå forbi. Det er så fryktelig det som har skjedd. En barnefamilie kom hit samtidig som meg, og vi snakket en stund om det ufattelige.» «Så du kjenner ikke familien?» «Nei. Dessverre.» Idun takker for samtalen og rekker ham visittkortet sitt. «Hvis du eller forsamlingsmedlemmene dine skulle komme på noe, er vi takknemlige for å høre fra dere. Det kan være hva som helst, smått eller stort.» Samuel tar imot kortet og ser på det med et tankefullt blikk før han stikker det ned i jakkelommen. «Hvordan kan vi få tak i deg hvis det skulle vise seg at vi har noen flere spørsmål å stille?» «I Rikets sal inne i Boden. Jeg arbeider som vakt mester og er der stort sett hver dag.» «Har du ingen fast adresse?» Calle virker skeptisk. «Nei, det har jeg ikke.» Han sier det som om det skulle være det mest natur lige i verden. Idun spør etter forsamlingslokalets adresse og noterer den på blokken sin. Hun og Calle blir stående på fortauet da den høye mannen forsvinner bortover gaten. Idun tenker at det ikke kan være enkelt å være et vitne. Hun vet godt hvor uønskede de som regel er når de trasker rundt i sin tilsynelatende eviglange vitning om Gud. Iduns lillesøster Mika, som er religionsviter ved universitetet, fortalte en gang om organisasjonen med de mange interne kravene og undertrykkende strukturene. Livet blir neppe enklere av at de i tillegg er uønsket ute i samfunnet. 33

Hun slipper Samuel med blikket og snur seg mot Calle. «Nå? Skal vi ta en titt i Vendels hus, eller skal vi snakke med naboene?» Calle spytter snus i gresset. «Vi tar naboene. Jeg vil heller snakke enn å glo.»