Olséni & Hansen: Badehuset

Christina OlsĂŠni Micke Hansen

Oversatt fra svensk av Lars Lenth

© Christina Olséni og Micke Hansen 2015 etter avtale med Grand Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2017 Originalens tittel: Badhytten Oversatt fra svensk av Lars Lenth Omslagsdesign: Maria Jörgel Andersson | Åsa Björck Tilrettelegging av omslagsdesign for norsk utgave: Gisle Vagstein, DeTuria Design Illustrasjoner: Illustraform | Frida Nilsson Papir: 70 g. Creamy 1,8 Boka er satt med: Bembo 12/15 Sats: Dag Brekke|akzidenz as Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-1970-4

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Til Jonna og Melvin & Julia, Hugo og Ludvig

1

Morgenrunden Lørdag morgen, 15. juni, Falsterbo Golfklubb Egon plystret høyt mens han gjorde noen forsiktige prøve­svinger, og snudde seg mot Ragnar: «Tenk om noen hadde arrangert svensk mesterskap i plystring, da ...»

«Det hadde vært noe.» Ragnar kvalte et morgentrøtt gjesp. «Da kunne man risset inn navnet ditt i pokalen ­allerede mens den ble laget.»

Egon smilte og tok med klossete bevegelser på seg de nye brillene sine. I alle år hadde han ramset opp ­bokstavene på synsprøvetavlen uten problemer, men sist gang han var på synsundersøkelse hos doktor Waldemarsson, var fornedrelsen total. Det viste seg nemlig at Waldemarsson hadde investert i en ny tavle, og bokstavene kom i en helt annen rekkefølge enn den Egon oppigjennom årene hadde lært seg utenat. Han hadde til sin store fortvilelse ikke engang klart å lese den øverste raden. Med sitt nå mer eller mindre knivskarpe syn speidet han fornøyd utover 7

Falsterbo golfbane, som fortsatt slumret i sin skjønnhetssøvn. I det fjerne tårnet Falsterbo fyr i all sin prakt. Han strakte på seg og kunne skimte havet der bortenfor fyret og sanddynene. Morgenen var bedøvende vakker, og Egon skulle ønske han hadde tatt med seg det gamle Instamatic-­ kameraet sitt. Til hans store irritasjon ble naturopplevelsen kraftig forstyrret av den stikkende lukten fra en av Ragnars sigarillos.

«Ikke engang på golfbanen klarer du å la være å fyre opp de der forbannede røykepinnene», mumlet Egon ­irritert. «Du er fanden meg det nærmeste et menneske kan komme en skorstein.»

«Og du er det nærmeste et menneske kan komme en fugl med den evinnelige plystringen din», sa Ragnar fornærmet og skrudde demonstrativt ned lyden på begge høreapparatene sine.

Egon og Ragnar hadde blitt kjent på barneskolen, og selv om de hadde delte meninger om det meste, møttes de så godt som daglig. Med årene hadde de lært seg å akseptere hverandres særheter og uvaner, og trivdes godt sammen. Så godt som man gjør når man har kjent hverandre i syttifem år og ikke lenger har noen andre venner å velge blant.

Som alltid før utslaget på hull én, snudde Egon seg mot den store klokka på gavlen på klubbhuset. Så kikket han ned på gullklokka han hadde arvet av sin far, og kunne fornøyd konstatere at begge klokkene viste nøyaktig 06.00. Det var med andre ord på høy tid med dagens første utslag.

«Kom igjen da, Egon, få av gårde den forbaskede ballen», sa Ragnar utålmodig. I motsetning til Egon, som var 8

en morgenfugl, kunne han ikke fordra å stå opp tidlig.

Med klokkeradioen og kaffetrakteren på nattbordet koste Ragnar seg glugg i hjel i sengen. Når han hadde muligheten til det, kunne klokka bli både elleve og tolv før han sto opp.

Egon pegget kjapt opp ballen, og midt i svingen hørte han noen rope med høy og skingrende stemme: «Eeeeegon! Raaaagnar!» Han sneiet så vidt borti ballen, som rullet av peggen og la seg forsmedelig rett foran føttene hans. Egon klemte så hardt til rundt køllehåndtaket at knokene ble hvite, og han beit tennene sammen i en irritert grimase.

Han kjente bare én person som hadde en så høy og gjennomtrengende stemme, og det var naboen hans, ­Elisabeth. Og ganske riktig: Elisabeth i egen høye person, kledd i skrikende kirsebærrødt fra topp til tå og med en nesten identisk kledd kvinne ved sin side, kom trippende mot utslagsstedet.

En skarp og emmen parfymeduft slo imot ham, og Egon visste ikke hva som var verst, parfymen eller det at Elisabeth plutselig dukket opp.

«Guess who’s here?» Elisabeth strenet energisk bort til Egon og Ragnar og fyrte av et blendende smil. Egon konstaterte at hun hadde bleket tennene igjen, om mulig i en enda lysere nyanse enn sist han traff henne. Ikke rart at tannlegen hennes kjørte Bentley. Plasser kjerringa i fyret med åpen munn, så er det ingen som går på grunn i Falsterbo, tenkte han.

«Dere kjenner vel igjen Märta?» sa Elisabeth.

«Märta», utbrøt Egon. «Ja, det var en stund siden. Det må ha vært ...»

9

«Tretti år siden», fullførte Märta med et forsiktig smil i munnviken.

«Kan det virkelig være så lenge siden?» sa Egon overrasket.

«Ja, tiden bare rant av gårde, og det ble ikke til at jeg kom meg hit», sa hun med trist stemme.

«Nå som Märta er blitt enke, skal hun bo hos meg her i Falsterbo», fastslo Elisabeth muntert.

«Enke», mumlet Ragnar og slengte kjapt vekk sigarilloen bak ryggen. Han strakte på kroppen og rettet klosset på den velbrukte kapsen. Tankene surret rundt i hodet hans. Han hadde alltid vært svak for Märta, og de hadde hatt en kort og intens romanse. Det hadde vært den lykkeligste tiden i Ragnars liv. Men en dag hadde hun bare forsvunnet, og Elisabeth kunne røpe at Märta hadde gått tilbake til mannen sin, som hadde fått en ambassadørstilling i Sør-Amerika. Märta hadde knust Ragnars hjerte, og han hadde tenkt på henne hver bidige dag siden. Nå sto plutselig Märta her igjen, etter alle disse årene, og Ragnar følte både glede over at hun var tilbake og sorg over alle årene som hadde gått. Men mest av alt kjente han en varme bre seg i brystet når han så på henne.

Egon så forferdet på Ragnar, som så nesten fjollete forelsket ut. Det hadde vært en bedrøvelig tid da Ragnar og Märta var et par. Egon hadde knapt nok sett bestevennen, og det hadde tatt mange år å få Ragnar til å innse at han måtte holde seg unna kvinner.

Elisabeth så på Ragnar og Egon med en blanding av overraskelse og begeistring.

«Men hva gjør dere her? Jeg trodde dere bare spilte på Flommens nå for tiden. Om jeg ikke husker helt feil, 10

sverget du at du aldri skulle sette din fot på denne banen igjen, Egon?»

«Jo», fnøs Egon. «Etter at han der Silfverstolpe tok over som formann i Falsterbo Golfklubb, har medlemsavgiften gått i taket, og det er vel snart bare utenlandssvensker, grådige forretningsmenn og adelen som har råd til å spille her. Men siden de likevel ikke orker å kreke seg opp så tidlig, kan vi like gjerne utnytte banen når den er tom.

Det er vel bare rett og rimelig», la han til. «Men hva i all verden gjør du her, Elisabeth? Trodde du holdt deg til minigolf nå for tiden. Du spiller vel uansett bare med putteren.» «Å, tenk at du husker at jeg er så god til å putte», sa Elisabeth og ga Egon et blendende smil.

«Det var ikke det jeg mente», utbrøt Egon irritert.

«Da kan vi vel gå sammen alle fire», avbrøt Ragnar og skyndte seg å pegge opp ballen.

Egon var om mulig enda mer irritert da de kom fram til utslagsstedet på hull to. Som om ikke Elisabeths evinnelige småkjefting var nok, hadde Ragnar i sin kjærlighetsrus storspilt og gjort en birdie. Det hadde aldri skjedd før, så vidt Egon visste. Som den spilleren med best score på forrige hull fikk Ragnar nok en gang slå ut først, og han fikk av gårde et brukbart slag som landet midt i fair­ way.

Egons ball, derimot, havnet selvsagt rett i en av bunkerne nær greenen. Han ble irritert bare ved tanken på å måtte gå ned i bunkeren og få sand på sine nye og svindyre håndsydde golfsko, og var nær ved å avbryte hele runden.

11

Elisabeth klasket til ballen for konge og fedreland og slo antakelig sitt beste slag noensinne, men ballen landet i den samme bunkeren som Egons.

Märtas ball avsluttet luftferden med et forsmedelig plask rett ned i vannhinderet på venstre side.

Egon satte kursen mot bunkeren med raske skritt, og Elisabeth trippet etter rett bak. Ragnar og Märta små­ pratet mens de ruslet i retning vannhinderet.

«Typisk, den var helt ny», sukket Märta.

«Jeg skal fiske den opp for deg», sa Ragnar og dro den godt brukte håven opp av bagen. Sammen så de utover vannet som lå speilblankt. Et svanepar gjorde idyllen komplett. Ragnar følte seg riktig så romantisk og skulle til å resitere yndlingspoeten sin da Märta utbrøt: «Der, R ­ agnar, der ligger den jo!» Hun pekte fornøyd med driveren en drøy køllelengde ut i vannet.

Der lå den på bunnen og lyste hånende mot dem.

Ragnar lente seg litt framover med håven og prøvde å få ballen oppi, men resultatet ble bare at den gled enda lenger ut. Han tok et resolutt grep rundt håvskaftet og gjorde noen sveipende bevegelser i vannet.

Akkurat da han følte at han hadde fått tak i ballen, ble fiskingen brått avbrutt av et høyt og skingrende skrik.

Märta rykket forskrekket til og kom til å smelle golfkøllen inn i Ragnars høyre øre, hvorpå høreapparatet hans løsnet og etter en kort ferd gjennom luften landet i vannet med et lite plask. Nå lå det pent på bunnen ved siden av Märtas nye golfball. Svaneparet valgte å svømme bort.

Märta skyndte seg på stive bein bort til Elisabeth og Egon, tett fulgt av Ragnar som stavret seg etter med håven høyt hevet. Da de kom fram, satte Elisabeth i gang 12

med å skrike igjen med fornyet kraft. Oppi bunkeren lå det en mann i noe som kan beskrives som et framoverlent sideleie, og ved føttene hans lå en golfbag i lysebrunt lær.

En sånn mindre, bærbar variant.

«Herregud!» Märta la sjokkert hånden over munnen.

«Hvem er det der?»

Ragnar klatret ned i bunkeren og kjente hvordan det knirket i begge knærne da han med en viss anstrengelse bøyde seg ned for å granske mannens ansikt, som var delvis skjult av sanden.

«Det er ... det er Silfverstolpe ... Sven Silfverstolpe», sa han med skjelvende stemme.

Elisabeth stirret forferdet på sin egen og Egons golfball, som begge lå inntil den livløse kroppen.

2

Bunkeren Lørdag morgen, 15. juni, Falsterbo Golfklubb Egon sto rådvill og betraktet scenen som utspant seg foran ham. Ragnar, alvorlig og med tomt blikk, holdt kramp­aktig rundt håven som om han skulle samle inn penger under en gudstjeneste. Han sto lett framoverbøyd over liket som lå ved føttene hans, og ristet sørgmodig på hodet. Han hadde tatt av seg den rutete kapsen og presset den hardt mot brystet. Elisabeth og Märta hadde sluttet å snufse og sto helt stille med øyne røde av gråt og kikket forsiktig på Silfverstolpe. Elisabeths dyre, vannfaste maskara holdt ikke det den lovet der den rant nedover kinnene hennes og lagde svarte strimer i det før så velsminkede fjeset. Egon konstaterte at damenes kirsebærfargede bekledning skar noe grusomt mot Silfverstolpes røde chinos. Han lukket øynene og prøvde å ta innover seg konsekvensene av det de hadde gjort. Kan man få livsvarig fengsel når man er 14

åttito år gammel? Egon visste ikke, og han var ikke sikker på om han ville vite det heller.

«Jaha, du. Så hvordan har du tenkt å løse dette?» R ­ agnar så utfordrende på Egon.

«Hvordan i helsike skal jeg vite det?» freste Egon. «Jeg pleier ikke å ta livet av folk når jeg er ute og spiller golf.

Og hva i all verden gjorde Silfverstolpe i bunkeren så tidlig på morgenen? Det er vel ingen med vettet i behold som er ute på denne tiden.»

«Vi er jo her», sa Ragnar surt. «Og forresten så trenger du ikke å bli sint på meg.» Han pekte opprørt på Egon med håven. «Det var ikke jeg som drepte ham, og det var din idiotiske idé at vi skulle spille så ekstremt tidlig.»

Egon avbrøt ham tvert.

«Ja vel, så det er liksom min feil nå? Det kan jo like gjerne ha vært Elisabeths ball som drepte ham.»

Elisabeth la hendene foran ansiktet og gråt høylytt.

Både Märta og Ragnar så bebreidende på Egon, som på sin side skulte irritert på Elisabeth.

«Det ligger to baller i bunkeren, og vi aner jo ikke hvilken av dem som traff ham.»

I det fjerne hørtes dempet motorlarm. Elisabeth og Märta stivnet til og så seg urolig omkring.

«Det er bare banemannskapet», sa Egon og myste bort mot fyret. «De pleier å begynne på denne tiden, men så vidt jeg vet, begynner de alltid på hull atten, så de kommer ikke hit på en god stund.»

«Hvordan kan du vite det?» sa Elisabeth og kikket skeptisk på Egon.

«Stol på meg. Ragnar og jeg har spilt her hundrevis av ganger, og vi kjenner rutinene deres ut og inn.»

15

«Ja, dessverre», mumlet Ragnar. «Men hva gjør vi nå?»

«Jeg kunne jo kanskje ringt til Fredrik», sa Egon tanke­ fullt.

«Ja, det er sant, han er jo politimann?» sa Elisabeth med dirrende stemme.

«Politimann? Han er påtalemyndighet», sa Egon fornærmet.

Fredrik var Egons nevø og den klokeste personen han kjente. I hans verden var dødsfall sikkert hverdagskost.

«Typisk.» Egon rotet rundt i lomma etter mobiltelefonen. «Er det noen av dere som har en telefon?»

«Her, ta min», sa Märta og rakte telefonen sin til Egon.

«Det er vel like greit at vi ringer politiet med en gang.»

«Vent nå litt. Hvis vi ringer politiet, kan de tro at det var vi som drepte ham.»

«Men det har vi jo gjort», begynte Märta, men ble avbrutt av Egon.

«Jeg ringer Fredrik, han vet sikkert hva vi bør gjøre.»

Han begynte å slå nummeret han kjente så godt. «Sånn skal en skikkelig mobiltelefon se ut. Tydelig, enkel og for vanlige mennesker. Jeg fikk en sånn tutchtelefon av nevøen og niesen min. Den eneste gangen jeg prøvde den, var da jeg skulle ringe Ragnar, men da dukket det plutselig opp et bilde av skoene mine på skjermen. Det var tydeligvis et kamera på den. Det ble ikke noen samtale, for å si det sånn. Det var mye bedre før, den gang en telefon var en telefon og et kamera var et kamera», sa Egon oppgitt.

«Det heter ‘touch’, Egon, ikke ‘tutch’», sa Märta belærende. «Men jeg er enig med deg, det er mye enklere med knapper. Jeg fikk en sånn moderne mobil av døtrene mine, men byttet den i en bakemaskin.»

16

«Tja, jeg må nok beholde den mobiltelefonen uansett.

Jeg tror ikke Fredrik og Ingela ville likt det om de fikk vite at jeg hadde byttet presangen deres i en bakemaskin.

Tenk deg selv hvis du kjøper et fint halskjede til Elisabeth, så får du vite at hun har byttet det i en undulat, da ville du vel tenke at ...»

«Ring da, Egon, for helvete!» avbrøt Ragnar.

Egon begynte å miste håpet, men til slutt hørte han en hes og søvnig stemme i den andre enden: «Hallo?»

«Hei, Fredrik, det er Egon. Sov du?»

Det ble stille et øyeblikk, og så hørtes et høyt brak.

«Ramlet du ut av sengen?» sa Egon bekymret.

«Nei, men nattbordslampen veltet», sa Fredrik trøtt.

«Hvorfor ringer du så tidlig? Klokka er bare fem på halv sju ...»

«Beklager at jeg vekket deg, men det har hendt noe forferdelig», sa Egon og begynte stresset å forklare situasjonen som hadde oppstått på golfbanen.

Ti minutter senere kom Fredrik stormende over golf­ banen. Den svarte T-skjorta han hadde slengt på seg i full fart, klistret seg fast til ryggen hans, og han var andpusten.

Egon gransket Fredriks T-skjorte med kritisk blikk, den hadde en djevelliknende figur og teksten Iron ­Maiden i rødt tvers over brystet.

Det siste året hadde Fredrik insistert på å kle seg som en tenåring, og Egon skjønte ikke hva det skulle være godt for. For ikke å snakke om dongeribuksene, som hadde store hull på lårene. Hvordan en førtisju år gammel mann kunne kle seg på den måten, var utenfor Egons fatteevne.

17

«Som du ser ut. Hva har du drevet med?» Egon så ­bekymret på Fredrik.

«Har bare sovet tre timer», svarte Fredrik kort. «Er dere sikre på at han er død? Har dere sjekket om han har puls?»

«Nei, vi ville ikke røre ham», stammet Egon, «men vi tror han er død.»

Fredrik satte seg på huk og la forsiktig to fingre på Silfverstolpes hals.

«Ingen puls», sa han bestemt. «Han er så avgjort død.»

Elisabeth så opprørt på Fredrik.

«Vi har drept ham», sa hun sjokkert. «Jeg eller Egon har drept ham.»

Egon, som hittil hadde forholdt seg rolig, var nå på sammenbruddets rand. Ragnar klappet Egon tafatt på skulderen og prøvde å roe ham ned. Men Egon ristet av seg Ragnars arm og sa opprørt: «Elisabeth har rett, vi har drept ham, men det var en ulykke. Vi så ham ikke, og forresten, hva fanken gjorde han i bunkeren? Altså, hvis det er ett sted man ikke skal stå på en golfbane, så er det i bunkeren, det er jo der alle ballene havner, ikke sant, Ragnar?»

«Jo, det har du rett i, men skal vi ikke ringe politiet likevel?» sa Ragnar og fyrte opp nok en sigarillo med skjelvende hender.

«Jeg har jo ringt etter hjelp», sa Egon og nikket mot Fredrik. «Vi trenger vel ikke å gjøre dette mer innviklet enn nødvendig?»

Fredrik hadde ikke kommet seg i seng før halv fire etter en særdeles fuktig kveld på Strandbaden, og det siste han ville, var å være på golfbanen med en gjeng ­halvgærne pensjonister, og i hvert fall ikke med en død 18

klubb­formann i bunkeren. Men han hadde aldri sett Egon så forstemt som nå, og kanskje var det nettopp derfor han tok en av sitt livs verste avgjørelser.

«Jeg syns vi skal holde dette for oss selv og la Silfverstolpe ligge i bunkeren.»

«La ham ligge i bunkeren? Men det kan vi vel ikke gjøre», utbrøt Elisabeth.

Egon så på Elisabeth med alvorlige øyne.

«Jeg tror det er best at vi gjør som Fredrik sier.»

Ragnar og Märta nikket.

«Snart kommer hele golfbanen til å være fylt av golfere, banemenn og gud vet hva», sa Fredrik stresset og tørket vekk noen svettedråper fra pannen med baksiden av hånden. «Vi må komme oss vekk herfra med en gang. Jeg sørger for at damene kommer seg hjem, og jeg tar meg av golfbagene deres.»

«Vi kan ta bagene selv», sa Egon, som ville hjelpe til.

Fredrik sukket irritert.

«Jeg tar dem. Hvis dere treffer på noen, må de ikke se at dere har spilt golf. Og gi meg for guds skyld den håven, Ragnar.»

Fredrik så opp mot husene som lå i nærheten av bunkeren, og kunne lettet konstatere at det så ut til at hus­ eierne ennå ikke hadde flyttet inn for sommeren. Husene så lukket og låst ut, og det var ingen utemøbler i hagene.

«Glatt ut alle fotspor i bunkeren, og så går dere rolig hjem via Danske Kyrkosträtet så dere kommer dere vekk fra golfbanen.»