Albinoen

66752 Albinoen – s. 2

27.06.2025 07:15

66752 Albinoen – s. 1

27.06.2025 07:15

Copyright © Pascal Engman & Johannes Selåker 2025 Published by agreement with Salomonsson Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2025 Originalens tittel: Albinon Oversetter: Henning Kolstad Omslagsdesign: Michael Ceken Papir: Creamy 60 g Boka er satt med Sabon 11/14,7 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-4157-6 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

66752 Albinoen – s. 4

27.06.2025 07:15

Selåker Johannes og Engman Pascal

ALBINOEN Oversatt av Henning Kolstad

66752 Albinoen – s. 3

27.06.2025 07:15

Prolog Vallenar i Chile, september 1973 janina jiménez satt i sofaen og leste La mala hora av Gabriel García Márquez. To uker tidligere hadde et militærkupp rystet Chile. Men rystelsene hadde ennå ikke nådd Vallenar. Ikke for alvor. Riktignok var det portforbud. I gatene patruljerte soldater, ofte bare unge gutter, beruset av makten de plutselig var blitt tildelt. Mannen hennes, Cristobal, hadde trosset portforbudet og var i et hemmelig møte med gruvefagforeningen.

Janina kikket på klokken, den var halv ett om natta.

Cristobal burde vært hjemme for halvannen time siden.

Hun la fra seg boka, reiste seg fra sofaen og gikk bort til vinduet. Trakk gardinene til side og kikket ut på den mørke gata. For en måned siden hadde den vært full av liv, nå lå den folketom og stille. Ingen hunder gjødde, mange av naboene hadde tatt dem inn i huset etter at en soldat skjøt en gneldrebikkje for en uke siden.

Hun gikk inn på guttens rom. Arturo hadde sparket av seg dyna, så hun la den forsiktig på plass igjen før hun bøyde seg frem og kysset den lyse luggen. Sugde i seg lukta av ham.

En bil bremset ute i gata. Hun gikk raskt ut av barnerommet og lukket døra etter seg. Ble stående og lytte midt i stuen. Det kunne ikke være Cristobal som kom 5

66752 Albinoen – s. 5

27.06.2025 07:15

hjem med bil? Nei, det måtte være militære. Bildørene ble åpnet, så hørte hun stemmer.

«Nei,» hvisket hun.

Støvler trampet over brosteinen.

«Nei, ikke hit. Kjære vene, ikke kom hit.»

Hun hørte at porten ble åpnet med et knirk. Et sted våknet en hund inne i et hus og begynte å gjø. Hun sto som fastfrosset, greide ikke å røre seg. Det dunket hardt på døra.

«Abre la puerta!»

For bare fire uker siden hadde slik banking betydd noe helt annet. Besøk. Lykke. Venner og slektninger som kom innom. Hun ville satt frem brød og te og syltetøy, og de ville slått seg ned i skyggen på baksiden av huset.

Nå betydde bankingen bare skrekk. Å la være å åpne ville være en krigserklæring. Inn ville de komme seg uansett.

Hun vaklet bort til døra og låste opp. Fire soldater sto i hagen. De stirret på henne.

«Janina Jiménez, du skal bli med oss,» sa soldaten som var kommandant.

Han hadde en liten bart, kunne ikke være mer enn tjue år.

«Nei, det kan jeg ikke. Sønnen min sover.»

Han smilte hånlig. «Enten blir du med stille og rolig, ellers tar vi ham i stedet. Det spiller egentlig ingen rolle for meg.»

«Hva skal dere med gutten min? Han er bare fire.»

De lo.

«Faren hans vil ikke snakke. Vi har ordre om å hente en som kan få ham på andre tanker. Vi tar enten deg eller gutten.»

Janina bet tennene sammen. De hadde tatt Cristobal i 6

66752 Albinoen – s. 6

27.06.2025 07:15

kveld, i forbindelse med fagforeningsmøtet. Det var derfor han ikke kom hjem. Et grøss forplantet seg gjennom kroppen. Hva gjorde de med ham? Men Cristobal var en voksen mann. Arturo bare et barn.

«Hvis dere tar meg, blir gutten helt alene.»

«Du kommer fort hjem igjen. Han vil ikke merke at du er borte.»

Hun begynte å skjelve. De ville ta enten henne eller sønnen hennes.

«Jeg kommer.»

Soldatene fulgte etter henne inn i huset.

Hun gikk inn til den sovende gutten. Tårene rant nedover kinnene da hun bøyde seg frem og kysset den lyse luggen igjen.

«Mamma er glad i deg,» hvisket hun lavt for at soldatene ikke skulle høre det. Dette var mellom henne og sønnen. Forhåpentligvis ville hun bli sluppet fri og komme tilbake før han våknet. Hun skjøv fra seg forestillingene om hvordan han virret rundt i huset, alene og ute av seg, så tok hun på seg en tynn jakke og ble med soldatene ut.

Kommandanten satte seg i passasjersetet foran. Hun ble stuvet inn i baksetet mellom to av de andre soldatene.

«Hvor er Cristobal?» spurte hun.

«Ikke tenk på det.»

Bilen satte seg i bevegelse.

«Vi skal stoppe et sted først.»

De lo.

Hun så Vallenars gater flimre forbi utenfor ruta. De kom til utkanten av byen og fortsatte opp i høyden mot La Baquedano. En av soldatene begynte å stryke henne på innsiden av låret. Den andre krummet hånden rundt brystet hennes.

Bilen fortsatte ut i ørkenen. Krysset jernbanelinjen. Så 7

66752 Albinoen – s. 7

27.06.2025 07:15

stoppet den. De bar henne ut. Rev av henne jakka og genseren. Og så buksa. Hun prøvde å dekke seg, frøs så hun skalv. Det var kaldt, bare noen grader over null.

«Ned på alle fire, kommunisthore,» sa kommandanten. «Som den tispa du er.»

En av soldatene rettet automatvåpenet mot henne. Hun gjorde som de sa. Visste at de bare ville bli mer hardhendte hvis hun gjorde motstand.

Kommandanten begynte. De tok henne etter tur. Alt i alt varte det ikke mer enn tjuefem minutter. Så lempet de henne inn i bilen igjen og dro derfra i stor fart.

De kjørte en halv time. Underlivet hennes sved og blødde. Hun skar en grimase da de svingte inn på en mindre, humpete vei. Ferden fortsatte i enda ti minutter før de kom til et gammelt hus ved Quebrada Honda.

Da hun vaklet ut av bilen, hørte hun skrikene.

De desperate, hjerteskjærende ropene om hjelp.

Kommandanten flirte da han førte henne inn i den gamle haciendaen. Gjennom et nordvendt vindu så hun hvordan den grønne dalen bredte seg ut på begge sider av elven. Oliventrærne nedenfor huset glinset i et sølvgrått skinn fra månen og stjernene. En dør ble åpnet.

Cristobal lå på en brisk, naken og blodig.

Hun skrek rett ut da hun så hva de hadde gjort med ham. Ved siden av var det en tom brisk. De klemte henne ned på den.

«Cristobal,» hikstet hun.

Men han var bevisstløs, han svarte ikke. En av soldatene ristet ham. Tømte en bøtte vann i fjeset på ham.

Cristobal kom til seg selv og så seg rundt. Da han vred på hodet, oppdaget han kona.

«Nei,» jamret han. «Vær så snill å få henne ut herfra.»

Soldatene lo av ham, så tok de frem redskapene sine.

8

66752 Albinoen – s. 8

27.06.2025 07:15

To dager senere ble Cristobal og Janina Jiménez kastet i en massegrav ute i ørkenen, og en gravemaskin dekket de opprevne, mishandlede likene med jord.

66752 Albinoen – s. 9

27.06.2025 07:15

66752 Albinoen – s. 10

27.06.2025 07:15

66752 Albinoen – s. 12

27.06.2025 07:15

DEL I

66752 Albinoen – s. 11

27.06.2025 07:15

66752 Albinoen – s. 14

27.06.2025 07:15

Torsdag 7. august 1997

66752 Albinoen – s. 13

27.06.2025 07:15

1

titusener av stockholmere og turister hadde inntatt hovedstadens gater. Vattenfestivalen var i gang. På Helgeandsholmens brolegning drev brusbokser, sigarettstumper og konfetti. Europes The Final Countdown runget over vannet og mellom bygningene. I Strömparterren park lå folk utstrakt i gresset med ølbokser eller brennevinsfylte brusflasker i hendene. I den nesten svarte strømmen fløt hjemmelagde flåter, heiet frem av flerdoble rekker med tilskuere på bryggene. Tomas Wolf hadde sin sjuårige datter Ebba på skuldrene, og holdt den niårige sønnen Alexander i hånden med et bestemt grep. Folkemengden strakte seg fra Kungsträdgården, over Strömbron og inn i Gamla stans trange gater. Det var de siste dagene i ungenes sommerferie, og han hadde tatt fri fra arbeidet ved voldsavsnittet. Moren deres, Klara, som han tre år tidligere hadde separert seg fra, var takknemlig da han tilbød seg å ta dem med til Vattenfestivalen selv om det ikke var hans uke.

Tomas svettet under skjorta. Juni og juli hadde regnet bort, men nå varmet solen brutalt. Lufta var lummer og stillestående. Alexander ville hele tiden gå nærmere for å se farkostene ute på vannet, men Tomas holdt ham tilbake. Mange av tilskuerne var beruset, og noen kunne komme i skade for å skubbe Alexander utfor kanten.

«Vi holder oss her,» sa han.

15

66752 Albinoen – s. 15

27.06.2025 07:15

«Hvorfor det? Vi ser ikke noe. Bare rygger.»

Tomas svarte ikke. Han tok et drag av sigaretten.

Ja, hvorfor, tenkte han. Han så for seg hvordan Alexander falt i vannet, hvordan strømmen dro ham under. Hvordan Tomas selv kastet seg desperat etter gutten og ble sugd ned i den skitne undervannsverdenen.

Tilskuernes rop ble dempet til et stemmesurr.

Noen av dem pekte ned mot vannkanten. En kvinne skrek. Tomas strakte hals, men kunne ikke se hva som hadde forandret stemningen. Han dro barna med seg fremover for å finne ut hva som foregikk. Tilskuerne heiet ikke lenger på de hjemmelagde farkostenes ferd mot mål, de hadde i stedet rettet oppmerksomheten mot et punkt rett nedenfor brygga på Helgeandsholmen.

«Et lik,» var det en som ropte.

Tomas tok enda noen skritt mot oppstandelsen før han stoppet og så seg rundt. Han løftet ned Ebba og stilte henne foran seg. Fikk henne og Alexander til å holde hverandre i hendene.

«Dere må bli her. Ikke slipp taket i hverandre. Alexander, hører du det? Pass på lillesøstera di.»

Han la armene om skuldrene deres og skubbet dem i retning Riksdagshuset. Trengselen ble mindre tett. Han plasserte dem under en av de høye lindene i Strömparterren.

Alexander protesterte. På et vis oppfattet Tomas det som et godt tegn. Et drøyt år tidligere ble Alexander såret av et skudd etter at en utbryterfraksjon av IRA bortførte ham i forbindelse med et attentatforsøk mot det britiske kronprinsparet. Han hadde svevd mellom liv og død. Ble utskrevet fra sykehuset først et halvt år senere og gikk glipp av hele skoleåret. Etter sommerferien skulle han derfor gå på skolen med dem som var ett år yngre.

16

66752 Albinoen – s. 16

27.06.2025 07:15

«Du hørte hva jeg sa. Dere blir her.»

Tomas begynte å gå ut mot brygga igjen. Etter et par meter snudde han seg. Alexander og Ebba sto side om side og så etter ham med hendene sammenflettet.

Han løftet hånden i et vink før han stakk den i dongeribuksas baklomme og tok opp lommeboka. Med en dreven bevegelse brettet han den opp slik at polititjenestebeviset ble synlig, så begynte han å trenge seg frem mot Solsångaren, statuen av Carl Milles der brygga manglet rekkverk. Et provisorisk gjerde var satt opp foran trappa for å hindre folk i å falle uti. Fire unge menn hadde klatret over hindringen, nå bøyde de seg over kanten. En av de hjemmelagde flåtene hadde stoppet og begynt å buksere noe som liknet et lik inn mot dem. To unge menn padlet den frem mens en kvinne i en slags kjeledress styrte farkostens bredside mot brygga. Overkroppen på liket var dekket av en svart søppelsekk. Beina var kledd i mørk dressbukse.

«Gi plass,» sa Tomas til en av karene på bryggetrappa.

Den unge mannen rettet ryggen. Han var solbrun, og lyst hår stakk ut under en caps som satt bak fram.

«Hvorfor det?»

«Fordi jeg er politi.»

Mannen så på tjenestebeviset.

«Har du mobiltelefon?» spurte Tomas.

«Ja.» «Ring 90 000.»

De andre ga plass til Tomas. Han stakk lommeboka i baklomma. På det nederste trappetrinnet, som lå nesten i vannflaten, gikk han ned på kne.

Han tok tak i liket og prøvde å hale det opp, men innså at han ikke var sterk nok. Han snudde seg, pekte på to av karene og ba dem hjelpe til. Med felles anstrengelse 17

66752 Albinoen – s. 17

27.06.2025 07:15

greide de å løfte liket opp på brolegningen. En dam på steintrappa vokste som en mørk skygge rundt liket.

Tomas henvendte seg til mannen med capsen.

«Ringte du?»

«Ja.» Skuelystne flokket seg rundt dem.

«Hvor lå han?» sa Tomas til kvinnen på flåten.

Hun løftet armen og pekte. «Der. Blant en mengde skrot. De foran oss kom ut av kurs og kolliderte med brygga. Da ble liket frigjort, for å si det sånn.»

Tomas så over vannet mot Kungsträdgården. Mange av tilskuerne hadde med seg kamera. Så snart kollegene kom, skulle han sende noen av dem dit for å samle inn filmrullene. Han merket uroen blant tilskuerne, og snart dukket to uniformerte betjenter opp. Blikkene deres vandret mellom Tomas og liket. Han så at de gjenkjente ham.

«Sørg for å sette opp sperringer, og få folk vekk herfra.

Er teknikerne her?»

«Kommer hvert øyeblikk.»

Svaret kom fra en betjent i femtiårsalderen med kraftig bart. Mørke lokker stakk frem under den båtformede lua. Han snudde seg og ba tilskuerne rygge unna. Sakte og motvillig trakk de seg bakover i retning Riksdagshuset.

«Du,» sa Tomas til politimannen.

«Ja?» Kollegaen så på Tomas over skulderen.

«Ta radioen og si fra at teknikerne skal ha med et telt.»

«Et telt?»

«Ja. Eller presenninger som vi kan spenne opp rundt avdøde.»

Snart ville det vrimle av pressefotografer. De ville ta bilder fra Kungsträdgården på den andre siden av vannet, få med seg alle detaljer med telelinsene, og Tomas ville ikke 18

66752 Albinoen – s. 18

27.06.2025 07:15

at tabloidavisene skulle få bilder av hvordan han dro den svarte plastsekken bort fra likets ansikt. Ikke fordi de ville offentliggjøre bildene i avisen. Men hvis noen i redaksjonen gjenkjente ansiktet, ville de begynne å kontakte de pårørende, noe som i sin tur ville gjøre etterforskningen vanskeligere.

«Pappa.»

Tomas så seg rundt og fikk øye på Alexander. Han og Ebba hadde greid å trenge seg frem dit.

«Er han død?» spurte Ebba.

«Se bort,» brølte Tomas.

Han reiste seg. Barna rygget unna. Han grep fatt i dem og snudde dem rundt. Dro dem med seg til en benk og klemte dem ned på den.

«Jeg sa at dere skulle bli der.»

«Unnskyld,» sa Alexander. «Er han myrdet?»

Tomas tente en sigarett og blåste ut røyken mens han myste mot folkemengden, som ble holdt unna for å gi plass til politiets personell.

«Kommer du til å finne drapsmannen, pappa?»

I det siste hadde Alexander interessert seg mer og mer for arbeidet hans. Tomas overveide å si at de ikke kunne være sikre på om mannen var myrdet. Men søppelsekken rundt liket talte sitt tydelige språk.

«Jeg vet ikke. Jeg skal prøve.»

Flere politifolk innfant seg. Kriminalteknikere kom bærende på kofferter. Arbeidet med å holde publikum unna ble effektivisert. Sperringer ble satt opp. Så ble et blått telt slått opp rundt liket slik at det kunne undersøkes i isolasjon.

«Vent nå her,» sa Tomas til barna.

«Hvorfor det?»

Fordi jeg helt siden jeg begynte i politiets tjeneste her 19

66752 Albinoen – s. 19

27.06.2025 07:15

i byen har funnet døde prostituerte, parterte lik i søppelsekker i skogen, selvmordsofre, skjelettaktige heroinmisbrukere som har frosset i hjel. I mitt indre har jeg et fotoalbum med dødsmasker som jeg aldri blir kvitt. Selv om jeg aldri så gjerne vil det. Jeg vil glemme de døde, men det kan jeg ikke. Jeg vil ikke at sønnen min skal være dømt til å huske dem, bære dem med seg på samme måte. Jeg vil ikke, men jeg kan ikke slutte. Jeg trekkes til de døde, det har jeg alltid gjort, på samme måte som kompassnålen trekkes til nord.

Men det sa han ikke.

Alexanders spørsmål ble stående ubesvart. I stedet gikk Tomas bort til teltet. Han knipset fra seg sigaretten og dukket krumbøyd inn. To av teknikerne hadde tatt av den svarte plastsekken. Rundt kanten satt rester av sølvgrå gaffatape. Tomas gikk ut fra at liket hadde vært skjult i to plastsekker som var tapet sammen, men at vannet hadde fått limet til å løsne. Mannens munn var oppsperret.

Leppene blåsvarte. Ansiktet hadde en grønnaktig farge.

Vannet dryppet av det mørke håret. Knivflenger hadde spjæret den svarte T-skjorta til strimler. Tomas bøyde seg frem og så på sårene. Han telte minst ni stykker, men det var vanskelig å si med sikkerhet, så tett som de satt.

«Hva er det der?» spurte Tomas og pekte på mannens overarm. Rett nedenfor kanten på T-skjorta så han en mørk skygge.

Teknikeren tok tak i stoffet og dro det opp slik at tatoveringen ble blottlagt.

«En kniv som vokser ut av hånden?»

Tomas svarte ikke. Han visste at det ikke var noen hvilken som helst kniv.

Han hadde hørt snakk om den under krigen i Bosnia.

Det var en Srbosjek – en serberskjærer.

66752 Albinoen – s. 20

27.06.2025 07:15

2

rabalderet fra gravemaskiner og dumpertrucker overdøvet bølgebruset mot kaia på Västra hamnen. Hele området var en anleggsplass med hull i bakken, sperringer og kraner. Små, klonede menn i gul vest og hvit hjelm kjørte rundt mellom byggene i Volvo stasjonsvogner. De pekte og gestikulerte mot slitne formenn og arbeidere.

Vera Berg så utover kaoset fra en betongsperreblokk et stykke unna. Her skulle det nye Malmö bygges. Verftet var for lengst nedlagt. Fortrengt var den nye Saabfabrikken og alle drømmene som fulgte med den. De bortkastede millionene, arbeidsplassene som måtte gå fløyten fordi samlebåndprinsippet ikke ville skape kjørbare biler, var ikke mer enn uklare minner om et feiltrinn i natta.

Hun kjente nesten ikke igjen byen som hun tre år tidligere hadde reist fra for å bli journalist i Stockholm. Den virket mer bråkjekk nå, som om den hadde et anfall av overmot. Alt det gamle skulle bort. Jevnes med jorden og bli til nye, strandnære leiligheter.

Det ru underlaget skurte mot lårene da Vera strakte seg etter sigarettpakka på sperreblokken. Hun fikk frem en rød Prince og tente den. Nikotinen bredte seg som en bedøvende sprøyte i hodet. Hun hadde begynt å røyke igjen.

«Når faen kommer han?» sa hun ut i lufta.

Hun så mot anleggsbrakkene som var plassert på en inngjerdet byggetomt godt og vel hundre meter unna. Der, 21

66752 Albinoen – s. 21

27.06.2025 07:15

bak et viltvoksende buskas, hadde hun plassert fotografen sin. Savves oppgave var å sikre bilder av det som snart skulle utspille seg. Veras møte med en mann hun ikke engang visste navnet på.

«Når kommer han?»

Hun dro telefonen opp av brystlomma. Halv fem.

Våpenhandleren burde være her nå.

Det nikotinslørede blikket ble trukket mot havneområdet. Fortsatt kneiset Kockumkrana storslagent mot himmelen. Den skulle selvsagt også vekk. Men pensjonisten var vakt til live for en siste jobb, og i den mektige portalkrana hang en enorm betongblokk. Brokaret til den nye Øresundsbroens høyeste pilar. Som en påminnelse om at et nytt land uunngåelig hadde vokst frem.

Hun var tretti nå, det føltes slett ikke bra. I rollen som spesialjournalist i Aftonbladet hadde hun nesten utelukkende dekket den store MC-krigen, som hadde pågått siden 1994. Takket være kontaktene hun hadde i klubbene, særlig i Odin MC, kunne hun daglig levere nyheter fra innsiden av de motoriserte kriminelle nettverkene.

Krigen begynte med at Hells Angels og Bandidos gjorde sitt inntog i Norden. For å unngå voldelighet hadde klubbene holdt et møte i Paris og delt de nordiske landene seg imellom. Det var en avtale som tok sikte på at klubbene uforstyrret skulle kunne drive alt fra narkotrafikk til menneskehandel og gambling på sine respektive områder.

Sverige ble Hells Angels’ territorium, noe som medførte at småklubber rundt om i landet ble tvangstilsluttet dem.

De fleste godtok det. Men de som ikke ville, havnet i krig med storklubben. Siden Hells Angels var så mye sterkere enn sine motstandere, ble stridighetene lite intense og skapte ingen større overskrifter. Et velrettet angrep eller

22

66752 Albinoen – s. 22

27.06.2025 07:15

to pleide å få småklubbene til å føye seg eller legge ned virksomheten. Men i vår ble spilleplanen forandret da Helsingborg-baserte Morbids MC i all hemmelighet søkte støtte av Bandidos i Danmark. Den aprilkvelden hadde Vera vært med. På et vis hadde Odin MC fått nyss om saken, og president Jim Jäger tipset henne. Derfor var hun på plass da femten danske Bandidos-medlemmer lå i bakhold og åpnet ild mot Hells Angels utenfor en nattklubb i Helsingborg. Én person ble drept og tre ble såret. Det var starten på krigen mellom Hells Angels og Bandidos, som i løpet av våren og sommeren hadde krevd elleve ofre – ni medlemmer og to sivile.

Siden hadde Vera nesten alltid vært først med nyheten om hvem som ble drept og hvilken gruppering politiet trodde sto bak gjerningen, takket være kontaktene hun hadde. Men for hver dag vokste ubehaget, følelsen av at hun var blitt en nyttig idiot, en som MC-klubbenes ledere brukte til å bygge opp bildet av seg selv eller lokke rivalene i feller.

Det var derfor hun hadde reist tilbake til Malmö. For å finne en nyhetssak som ikke tjente Odin MCs og de andre klubbenes hensikter. Hele dagen hadde hun gått rundt mellom utestedene i sentrum. Omhyggelig unngått de gamle kildene hun opparbeidet i den tiden hun var kriminaljournalist i Malmö. Hun ville vise hvor lett det var å kjøpe våpen. At hvem som helst kunne få fatt i et på dagen. Og kanskje hun også kunne spore våpenets vei til Sverige, komme med et scoop verd Stora Journalistpriset.

Etter freden i Bosnia begynte våpnene derfra å flomme inn over Sveriges grenser. Derfor hadde hun konsentrert seg om restauranter og barer drevet av personer med røtter i det tidligere Jugoslavia. Og etter bare noen timer fikk

23

66752 Albinoen – s. 23

27.06.2025 07:15

hun napp også. På restaurant Moster ved Möllan spurte en unggutt i baren om hun ville kjøpe hašiš. Da hun i stedet spurte etter puške, gevær, viste han henne til et bord der han ringte kontakten sin og avtalte møtet på havna.

Hun tente en ny sigarett med den gamles glo før hun tok opp dagens Expressen. På førstesiden sto en artikkel om drapet i Keillers Park. En aserbajdsjansk mann ble skutt ned og drept i slutten av juli, og ennå var ingen pågrepet. Lenge hadde politiet trodd at motivet var politisk.

Men for noen dager siden hadde en ung kollega av Vera, streberen Jan Karlsson, avslørt at politiet begynte å interessere seg for en krets av satanister. Hun tålte ikke den velgredde jyplingen som fikk så ufortjent mye kred for dekningen. Et drap var bare noe du fikk tildelt av sjefen. Å komme med ekte nyheter, saker du selv hadde gravd frem helt fra grunnen av, det krevde sin journalist. Purken var det bare å kjøpe informasjon av. Kast tipspenger etter en politimann, så ble han deg evig trofast.

Hun nirøkte sigaretten helt inn til filteret og slapp stumpen på bakken. Åndsfraværende bladde hun videre i avisen, men brått stoppet hun opp. På et tidels sekund hadde hodepinen tatt solid tak i skallen. Grunnen var artikkelen hun fant på side fire i nyhetsdelen.

Storkrangel på TV om stjernejournalistens skandaleartikler: «Hun hjelper gjengene å drepe.»

«Klart de ikke kunne dy seg, de svina.»

Med «stjernereporter» siktet den konkurrerende avisen til Vera selv. Sent i går natt kjørte hun tilbake til Malmö etter å ha deltatt i Robert Aschbergs program Diskutabelt på TV3 for å snakke om MC-krigen.

Det ble akkurat som hun hadde fryktet – et ordentlig mareritt. Synsere og journalister fra Dagens Nyheter og Expressen rottet seg sammen mot Vera i sendingen, de 24

66752 Albinoen – s. 24

27.06.2025 07:15

hevdet at hun overdrev i artiklene sine, at sensasjonsoverskriftene om blodige oppgjør bare tjente til å bygge opp Vera selv som et stjernenavn, uten tanke på at hun dermed hjalp MC-klubbene å styrke sin voldskapital.

Det verste var at det samme sprøytet allerede hadde bredt seg til Aftonbladet. I sommer hadde Jan Karlsson gått rundt i redaksjonen og kalt Vera for Odin MCs egen lille underagent.

Nå fikk vel kollegene vann på mølla. Og det ble ikke bedre av at hun bar på samme tvil selv. Hvordan kunne hun forsvare noe hun var like betenkt over? Dessuten var Jan Karlsson antakelig den viktigste rivalen i kampen om jobben som nyhetssjef. Stillingen ble utlyst i juni, og nå var det gått en måned siden hun leverte inn søknaden, men hun hadde ennå ikke hørt et ord fra personalavdelingen, var ikke engang blitt innkalt til intervju.

Matt la hun sammen avisen og så mot byggetomta.

Hun kunne ikke se det minste spor av fotografen som skulle sikre bilder av våpenkjøpet, måtte bare håpe at han var på plass. Derimot oppdaget hun en vinrød Ford Fiesta som kom langsomt mot henne på den provisoriske anleggsveien. Solen speilet seg i frontruta, og hun så ikke mer enn en mørk silhuett av føreren.

Hjertet gjorde et byks. Tenk om det var Jonny som satt i bilen? Den kriminelle eksen til Vera var forsvunnet, ingen hadde sett snurten av ham på over et år. Sigge, sønnen til Jonny, var det eneste som minnet henne om eksen.

Etter en hard kamp hadde Vera endelig fått omsorgsrett til gutten i fjor, selv om hun ikke var åtteåringens biologiske mor.

Bilen sakket farten drøye ti meter foran henne. Hun skjerpet blikket, prøvde å skjelne førerens trekk og sammenholde dem med hukommelsens uklare bilder av Jonny.

25

66752 Albinoen – s. 25

27.06.2025 07:15

Halsen snørte seg sammen. Hvor mange ganger hadde ikke eksen truet med vold for å få igjen Sigge? Det måtte ikke skje igjen.

Hun ristet av seg tanken, det var bare irrasjonelle angstforestillinger. Opp av veska tok hun konvolutten med kontanter. Trettifem tusen kroner. Prisen de var blitt enige om på det bosniske utestedet.

Hun holdt pusten mens døra gikk opp. Blunket og så Jonnys ansikt flimre forbi. Men det var en mann i femtiårsalderen som krøp ut av den trange bilen. Andpusten bøyde han seg inn over forsetet og dro ut en blå sportsbag merket Jofa. Han hengte den over skulderen og kom gående mot henne.

«Hei sann,» sa han og smilte til henne.

Svensken var litt gebrokken. Hei ble mer som hai. Den hvite T-skjorta strammet over magen. Han var nok fra Balkan, ja. Nå håpet hun at også våpenet kom fra den tidligere krigsskueplassen.

«Hei.» «Du har pengene?»

Vera nikket og gjorde en liten fakte mot konvolutten.

Papiret klebet seg til den svette håndflaten.

Han kom et skritt nærmere. Vera så allerede overskriften for seg: Her kjøper journalisten vår automatvåpen i det nye luksusstrøket.

Forsiktig dro mannen glidelåsen halvveis opp og brettet flikene til siden slik at det oppsto en liten glipe. Først så hun ingenting, bare et svart hull i det blanke polyesterstoffet. Men noe skinte der inne da han løftet bagen mot henne, og snart ante hun konturene av et automatvåpen.

Det svarte metallet som strakte seg fra kolben til løpet.

Grepet i glinsende bjørk, polert av den tidligere eierens 26

66752 Albinoen – s. 26

27.06.2025 07:15

hender. Plutselig ble det skremmende virkelig at våpenet faktisk hadde vært i bruk. At det etter all sannsynlighet hadde drept også.

«Okay?» spurte han.

«Er det en AK-47?»

«Zastava M70. Likedan, men fra Jugoslavia.»

Han nikket i retning vannet.

«Den er fra krigen der hjemme. Balkan. Det finnes mengder av sånne.»

Hun betraktet det slitte våpenet, så på hakkene og ripene. Tenkte på den kvelden da Tomas fortalte henne om tiden som FN-soldat i Bosnia. Det plagede ansiktsuttrykket, de oppjagde øynene – det var som om han fortsatt befant seg der nede blant ruinene og likene, som om hans indre aldri hadde forlatt krigsområdet.

Hun blunket vekk minnet og leverte konvolutten til mannen.

«Behøver jeg telle dem?» spurte han.

«Det er opp til deg.»

Han stakk konvolutten i lomma og rakte henne bagen.

Hun somlet litt med å ta imot, slik at Savve skulle få tid til å fotografere.

«Takk.»

Mannen nikket. «Bare si fra hvis du trenger flere.

Ciao.»

Noen minutter etter at Fiestaen hadde dratt fra stedet i en sky av støv, gikk Vera mot et nedlagt verksted ved anleggsplassen. Den lave mursteinsbygningen var dekket med graffiti. Skjult i bakgården hadde de parkert fotografens BMW. Nå var den borte.

Hvor faen hadde han gjort av seg?

Våpenet ble plutselig tyngre i skulderbagen, og hun fikk 27

66752 Albinoen – s. 27

27.06.2025 07:15

en følelse av at konturene av geværet var synlige gjennom stoffet.

Hun dro telefonen opp av håndveska og lette frem kontaktdataene hans. Alexander Norfeldt-Savic het han egentlig. Det ringte i den andre enden, men ingen svarte.

«I helvete.»

Hun kunne ikke spasere gjennom Malmö ved høylys dag med en automatkarabin i bagen. Men hun kunne heller ikke stå her hele kvelden. Hun begynte å gå mot hotellet.

Litt over ti minutter senere, da hun nærmet seg Malmöhus slott, brummet telefonen i veska. Savve.

«Hvor faen er du hen?» freste hun. «Jeg går rundt med en jævla AK-47 midt i byen.»

«Jeg er på havna ennå.»

Den skånske dialekten var så grøtet at Vera måtte lete frem konsonantene for å skjønne hva han sa.

«Idiot.»

Ut av slottshagen kom en gruppe turister vaggende.

Gamle damer med åreknuter, skrikende kjoler og magevesker som strammet rundt livet.

Savve lo.

«Jeg fulgte etter ham, nå vet jeg hvor de har lageret sitt.

Kan du ikke komme hit i stedet for å kjefte på meg?»

66752 Albinoen – s. 28

27.06.2025 07:15

3

mannen hadde trukket opp hetta på den grå genseren der han sto med ryggen til Tomas ved enden av broen til Riddarholmen. Under hetta hadde han en caps. Det var en varm, lys kveld. Syklister og fotgjengere strømmet frem og tilbake over broen og myldret langs kaiene. Det så idyllisk ut, men Tomas visste at natta ville bli voldelig.

Folk kom til å mishandle og voldta hverandre, tjuvbander ville finne sine ofre, ungdomsforbrytere ville rane enslige mennesker.

«Kristian.»

Mannen bråsnudde seg og så på ham med et ansikt som hadde mange fellestrekk med Tomas’ eget fjes.

«Lillebror.»

De omfavnet hverandre raskt og uvant, så ble de stående som speilbilder med armene hengende langs sidene.

For et år siden hadde Tomas trodd at Kristian var død.

Tre år tidligere knivstakk Tomas ham i en skog utenfor Köping og lot ham ligge igjen for å dø. Men da visste ikke Tomas at Kristian ble reddet av en mann han kjente fra krigen i Bosnia, der han kjempet som leiesoldat for serberne. Tomas hadde også vært der, han var FN-soldat på motsatt side. Selv om det nå var to år siden krigen sluttet, herjet minnene fortsatt i ham. Han lurte på om det var likedan for Kristian, men hadde aldri spurt.

En gang skal jeg gjøre det, tenkte Tomas. Da kan vi 29

66752 Albinoen – s. 29

27.06.2025 07:15

kanskje sette oss ned og snakke om hvorfor ting ble som de ble. Om hatet vi følte som unge, det som holdt på å koste oss begge livet.

På mange måter levde Kristian fortsatt i krigen. Tomas visste at han handlet med våpen fra det tidligere Jugoslavia. Han forsynte kriminelle grupper rundt om i Sverige med de militære våpnene som strømmet ut fra Balkan. Men Kristian var politiinformant også. Tomas var kontaktpersonen hans. En gang i måneden møttes de på forskjellige steder i Sverige. Kristian ville ikke arbeide med noen andre enn broren sin.

Ikke lenge etter at den døde mannen ble trukket opp av vannet, hadde Tomas kjørt barna ut til morens rekkehus i Enskede. Tross forandringen i planene var Klara forståelsesfull.

De begynte å gå over broen. På Ridderholmsiden var det et øltelt. Fra en høyttaler strømmet en Blur-låt. Den britiske gruppen hadde konsert senere på kvelden, og publikum varmet opp.

Kristian ventet mens Tomas gikk bort til langbordene inne i teltet. Da det ble hans tur, betalte han og fikk to plastglass med øl av en ung kvinne i svart T-skjorte med reklame for Vattenfestivalen. Han gikk tilbake til Kristian og slo seg ned på trebenken.

De satt tause en stund og drakk av ølet.

«Vet dere hvem liket var?» spurte Kristian.

Tomas tenkte tilbake på det mørke håret og det grønnhvite, vansirede ansiktet. Liket ble fraktet vekk. Kjørt til rettsmedisinsk institutt i Solna.

«Nei?» «Hvordan så han ut?»

«Som en jugoslav. Hadde en srbosjek tatovert på overarmen. Kroat, tenker jeg.»

30

66752 Albinoen – s. 30

27.06.2025 07:15

«Hvor gammel var han?»

«I trettiårsalderen. Vet du hvem det er?»

Broren dreide ansiktet mot ham.

«Jeg har mine mistanker.»

Tomas løftet hånden og skygget øynene mot den synkende solen mens han studerte broren.

«Kan jeg få se ham?» spurte Kristian.

Det stred mot alle bestemmelser. Men Tomas veide fordelene opp mot ulempene. I beste fall kunne de fastslå mannens identitet allerede i kveld. I motsatt fall kunne det ta flere dager. Hvis han kontaktet teknikerne og ba om å få se bildene deres, kunne det vekke oppmerksomhet.

Han kjente rettsmedisiner Monica Spännare godt. Hun ville nok hjelpe dem. Problemet var Kristians trygghet som informant. Ingen måtte gjenkjenne ham. På rettsmedisinske i Solna risikerte de å støte på politifolk som kunne gjenkjenne Kristian.

Men det lot seg kanskje løse.

66752 Albinoen – s. 31

27.06.2025 07:15

4

kockumkrana skinte i det rødlige kveldslyset. Anleggsarbeidet hadde stilnet. Selv om det begynte å skumre, var det fortsatt lummert ute. Da Vera hadde gått tilbake til Västra Hamnen med Jofa-bagen over skulderen, fulgte hun Savves anvisninger og lette seg frem til bygningen med det antatte våpenlageret i utkanten av havneområdet.

Nå satt de i fotografens bil litt over femti meter fra den gamle mursteinsbygningen. Skinnsetet klebet mot Veras fuktige T-skjorte. De hadde ikke funnet noe sted å gjemme seg, derfor satte de bilen utenfor et renholdsfirma der driften lot til å pågå om kvelden også. Biler kjørte ut og inn, og hun håpet våpenhandleren ikke ville komme og legge merke til dem. Det antatte våpenlageret hadde uansett ingen vinduer ut mot gata.

Sulten rev i magen. Hun hadde ikke spist siden lunsjtid.

Det var like greit å prate for å slippe å tenke på mat.

«Du er sikker på at de er her?» spurte hun.

Savve hadde nevnt at han så to biler kjøre inn gjennom de kolossale garasjeportene.

«Ingen av dem har dratt igjen. Bomsikkert. Jeg har regnummeret på den ene bilen. WJL 040.»

Lokalene virket forlatte, men hun hadde ikke annet valg enn å stole på kollegaen, som var en av Aftonbladets faste frilansere i Skåne.

32

66752 Albinoen – s. 32

27.06.2025 07:15

«Du har ikke med noe mat til oss?» spurte han.

«Nei.» Savve ristet langsomt på hodet.

«Jeg pleier å lage min egen matpakke,» tilføyde hun.

I kanten av synsfeltet oppfattet Vera hvor stygt kollegaen skulte på henne.

De satt tause en stund. Dashbordklokken viste kvart over ni. Solen ville snart gå ned. Spørsmålet var hvor gode bildene ville bli når skumringen senket seg. Riktignok var inngangen svakt opplyst, men lyktene var gamle, de skinte gult og tafatt.

«Kan du gi meg den flaska på gulvet?» spurte Savve og viftet mot passasjersetet.

«Vannflaska? Den er tom.»

«Bare la meg få den.»

Hun plukket opp Vichy Nouveau-flaska og leverte den til ham før hun falt i tanker igjen. Hele prosjektet virket håpløst. I høyden ville de vel få festet et par registreringsskilt til filmen. Men hva skulle de gjøre med den informasjonen? Bilene som fraktet våpnene fra det krigsherjede Balkan var antakelig registrert på stråmenn. I så fall ville det bli vanskeligere å knytte våpenhandelen til et større kriminelt nettverk. Uansett var det for sent på kvelden å ringe motorvognregisteret og be om opplysninger. De kunne ikke gjøre annet enn å følge etter hvis en av bilene dro fra lageret, aller helst den som solgte henne våpenet. I beste fall ville det føre dem nærmere svaret på hvem i den jugoslaviske mafiaen som tok seg av våpenhandelen.

Savve vred på seg i bilsetet. Tuklet med knappene i buksesmekken. Kanskje buksa gnagde i skrittet, det ville hun helst slippe å vite.

Da hun hørte en umiskjennelig sildring, dreide hun på 33

66752 Albinoen – s. 33

27.06.2025 07:15

hodet likevel. Han hadde dratt frem pikken, og nå siktet han konsentrert på PET-flaskas tut. Pisset var kjemisk gult. Fargen var som hentet fra en reklame for Yes sitron.

Et tilfreds stønn slapp ut av ham. Hun fikk brekningsfornemmelser. Da hun skulle til å ta bort blikket, merket hun at Savve smilte til henne.

«Har du aldri vært på stakeout?»

Hun ristet på hodet med vemmelse, og i samme øyeblikk begynte telefonen å vibrere i fanget. Jan Karlssons navn kom frem på displayet. Hun trykket på tasten med grønt telefonrør.

«Hvordan går det med våpenhandelen?»

«Bra. Hvordan det?»

Savve tømte pissflaska gjennom sidevinduet, skrudde på korken og kastet flaska ned i fotbrønnen hennes igjen.

«Kommer det noe manus i dag?»

«Hvordan det?»

Hun og Jan Karlsson hadde ikke for vane å snakke sammen mer enn de behøvde. Luftet aldri nyhetssaker for hverandre. Manus leverte man til nattsjefen.

«Jeg er nattsjef i dag,» svarte han fornøyd.

Hun lukket øynene. Den lille streberen kunne ikke mene alvor. Hvorfor ble ikke Vera bedt om å steppe inn som nattsjef? Riktignok befant hun seg i Malmö, ledelsen visste kanskje det. Hun var tross alt sammen med redaksjonssjef Rikard Muryn. Men dette var ikke bra, ikke nå som hun hadde søkt stillingen som nyhetssjef.

«Hvor er Gjedda?» spurte hun i stedet.

«Obligatorisk legesjekk.»

Hun skjønte ingenting. «Hva? Den tar vel ikke en hel dag?»

Karlsson begynte å le.

«Gjedda kom opp i femte, der legen hadde rigget seg til.

34

66752 Albinoen – s. 34

27.06.2025 07:15

Sa at han var stresset og måtte rekke å gå ned til ukemøtet.

De tok alle prøver, målte blodtrykk og slikt. Akkurat da Gjedda begynte å knappe igjen skjorta for å stikke ned igjen, la legen en hånd på skulderen hans og sa at han måtte sitte helt stille, ambulansen ville snart være der.»

«Men går det bra med ham?» spurte Vera.

«Han er på akutten nå, det er det eneste jeg vet. Men jeg trenger stykket om våpenhandelen. Vi tenkte å kjøre det på salgsplakatene i morgen.»

Vera sukket.

«Du får ikke noe manus, det skjønner du vel selv? Jeg kan ikke ødelegge en så stor sak med å tyne fram en firespalter til avisen fordi du har panikk og ikke vet hva du skal fylle sidene med. Akkurat nå står jeg utenfor noe som antakelig er et våpenlager. Jeg tror det drives av noen fra den jugoslaviske mafiaen, og det er mulig jeg kan spore hvordan våpnene kommer inn i Sverige. Skal jeg virkelig la det fare?»

Det ble taust på linjen.

«Vi snakkes,» sa hun og la på.

Hun ble sittende med telefonen i hånden. Savves buksesmekk var fortsatt uknappet. Men pikken var i det minste stappet vekk.

Hun gadd ikke gnåle på ham, så hun slo nummeret til Birgitta i stedet. Nabodamen fra Veras første år i Stockholm var blitt som en ekstra mor for både henne og Sigge. Det var hos henne gutten var nå. De bodde der alle sammen. Selv Rikard hadde flyttet inn i den seksroms leiligheten på Kungsholmen, i alle fall i de ukene han ikke hadde sine egne barn.

«Jaså, du har ikke glemt oss ennå?»

«Nesten,» sa Vera.

«Det er bra, du fortjener å komme litt vekk.»

35

66752 Albinoen – s. 35

27.06.2025 07:15

Vera smilte.

«Jeg ville bare sjekke om alt har gått bra. Egentlig ville jeg vel høre Sigges stemme.»

«Han mistet en tann i dag. Jeg prøvde å legge den i et glass vann, men han ville vente til du er hjemme.»

Vera snudde ansiktet mot sideruta og blunket hardt.

Det hadde ringt på døra en vinternatt i 1995. Utenfor sto en avmagret Sigge. Jonny hadde latt ham bli alene igjen i leiligheten i Malmö. Da maten tok slutt etter noen dager, måtte Sigge spise kattemat til han til slutt tok toget opp til Stockholm helt alene og lette seg hjem til Birgitta.

«Si til ham at jeg snart er hjemme. Og at jeg savner ham.»

«Det skal jeg gjøre. Men nå får vi nok legge på, sånn som du sløser med skillingen. Jeg er ikke lagd av penger.»

«Hva?» Vera skjønte ingenting, den gamle damen var full av nykker.

«Jeg så regningen som kom i dag. Skyhøy!»

Hvor mange ganger hadde ikke hun og Birgitta kranglet om telefonkostnadene?

«Men du vet vel at den som ringer betaler for samtalen?

Jeg mener da å huske at jeg nettopp slo nummeret ditt, men det kan hende jeg tar feil.»

«Ja, og det var din regning jeg siktet til. Du lever som en japp mens vi andre snur og vender på hver krone.»

«Når du likevel leser posten min, kan du se om det er kommet noe fra avisen?»

Hun håpet å bli innkalt til intervju for sjefsjobben. «Å nei, du. Og sånn som du strør om deg med penger, tror jeg nesten at …»

Lyden av Savves kamera fikk Vera til å slutte å høre etter. Fotografen fyrte av en serie bilder i rask rekkefølge.

36

66752 Albinoen – s. 36

27.06.2025 07:15

Hun så mot mursteinsbygningen, der en grønn Opel viste seg i garasjeporten.

«Nå må jeg bryte, men vi …»

Hun la på røret uten å avslutte setningen. Opelen ble stående på tomgang. Da føreren trakk igjen garasjeporten, fikk Vera et glimt av ansiktet hans.

Hun trakk pusten. Det fjeset hadde hun sett før.

«Legg vekk kameraet og følg etter. Hva du enn gjør, må du ikke miste bilen av syne.»

66752 Albinoen – s. 37

27.06.2025 07:15