Afsaneh - vår mors historie

LINA, MINA, DIANA OG SOPHIA

Adampour Afsaneh – vår mors historie Fra Iran til Norge med kjærlighet

Skrevet i samarbeid med Geir Svardal

© 2023 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Laila Mjøs Sats: akzidenz, Dag Brekke Omslagsfoto: Morten Brun Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Lava 11,5/15 Repro bildelegg: JK Morris Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-3285-7

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Afsaneh og hennes nærmeste − en kort biografi Dette er historien om Afsaneh Adampour, matriarken

som oppfostret sine seks barn i en liten kommunal leilighet på Grünerløkka. På de neste sidene vil du bli kjent med dette rollegalleriet og noen flere.

Afsaneh Adampour, født 26. mars 1961 i Sardab i Iran som den fjerde i en søskenflokk på åtte. Hun kom til Norge våren 1988 sammen med ektemannen Amin og de to små døtrene Lina og Mina. Familien ble ganske raskt bosatt i Oslo i en kommunal leilighet på Grünerløkka. Dette ble Afsanehs omdreiningspunkt gjennom barnas oppvekst.

Hun startet ved hjelp av ungene en bruktbutikk i 2019, først i nabolaget, før den ble flyttet til Adamstuen. Hun bor nå (2023) på Skillebekk med Amin.

* Amin Adampour, født 9. februar 1958. Afsaneh og Amin giftet seg i 1984. Amin studerte historie i Iran, men har livnært seg av forskjellige jobber i Norge, for det meste hos Frelsesarmeen på Alnabru i Oslo. Han ble innvilget status som kvoteflyktning av FN og kom sammen med Afsaneh, Lina og Mina til Norge i 1988.

6

* Haji Mousa Adampour, født ca. 1915 i Sardab, død 1987.

Faren til Afsaneh var landeier med et skarpt blikk for gode forretninger. Han utvidet sitt revir til det til slutt omfattet store landområder som strakk seg helt frem til grensen mot nabolandet Afghanistan, og han investerte i eiendommer i de nærliggende storbyene Mashhad og Kariz. Mousa fikk fire barn med Goljan: Noor-Mohammad, hans førstefødte, Noor-Ahmad, Houran og Toran, som døde sju år gammel i en drukningsulykke. Med Sarifeh (født 1930, død 1991) fikk han Rahmat, Nehmat, Afsaneh, Mohammad, Homeyra, Maria og Majid, samt Faeghe, som døde i krybbedød, to år gammel. Hel- og halvsøsken ble oppdratt sammen.

* Lina Adampour er Afsaneh og Amins eldste datter. Hun er født 22. mai 1985 i Mashhad, som den eneste i søskenflokken som kom til verden i foreldrenes hjemland. Hun har jobbet i dagligvarebransjen, i bank og hatt lederjobber i restaurantnæringen. Hun driver Brekkehagen kiosk på Korsvoll i Oslo og jobber som bedriftsleder i broren Mikail sitt eiendomsselskap, Adampour Eiendom. Hun giftet seg med Aqeel i 2006. Sammen har Lina og Aqeel barna Ismail, Abdul Mateen, Maria, Adam og Abdul Zaheer. Familien er bosatt på Gjerdrum.

* Mina Adampour er Afsaneh og Amins andre datter. Hun er født 15. september 1987 i Karachi i Pakistan, mens

7

foreldrene ventet på å få sin flyktningstatus behandlet. Mina har vært en profilert samfunnsdebattant helt siden hun gikk på Foss videregående skole, rett ved der hun vokste opp. Hun organiserte demonstrasjoner mot Gulfkrigen, var leder av «Ungdom mot rasisme» og skrev jevnlig kronikker i flere av landets største aviser. Hun er utdannet lege, engasjert i helsepodkasten Ha det bra, driver selskapet Min Blodprøve og har opp gjennom årene bekledd en rekke styreverv, blant annet i Kronprinsparets fond. Mina ga i 2022 ut diktsamlingen Naturen. Hun bor i Oslo.

* David Adampour er Afsaneh og Amins tredje barn.

Han er født 16. oktober 1988 i Oslo. Han jobbet flere år i dagligvarebransjen, helt fra han begynte som ryddehjelp i den lokale butikken i første etasje i bygården der han vokste opp. Han drev flere Rema 1000-butikker i Oslo, og ble landskjent for måten han rekrutterte folk til butikken i Torggata på, der han primært ansatte mennesker som av eller annen grunn var falt utenfor arbeidsmarkedet. Han ble stemt frem av Aftenpostens lesere som «Årets Oslo-borger» i 2018. Han er en ettertraktet kurs- og foredragsholder og er far til Mika Ali og Sana.

* Mikail Adampour er Afsaneh og Amins fjerde barn.

Han er født 24. mai 1991 i Oslo. Han er utdannet befal i Sjøforsvaret og har studert litteraturvitenskap. Han er lisensiert fotballagent i sitt eget selskap, Tempo Sports Group, der han har flere av Norges mest profilerte spillere

8

på sin kundeliste, deriblant Omar Elabdellaoui og mange av de nyeste stjerneskuddene. Gjennom Adampour Eiendom har han investert i eiendommer i Oslo, og han bisto Afsaneh praktisk med igangsettingen av hennes bruktbutikk.

* Diana Adampour er det femte barnet til Afsaneh og Amin.

Hun er født 29. juli 1993 i Oslo. Hun studerte for å bli radiograf, men valgte i stedet å drive kiosk ved inngangen til Maridalen, den som Lina senere skulle overta. Diana er den eneste i søskenflokken som har forlatt hjembyen, til fordel for å drifte en campingplass i Hovet, en liten fjellbygd i Hallingdal. Der bor hun sammen med ektemannen og barna Rahmat, Noah og Jakob.

* Sophia Adampour er Afsaneh og Amins sjette barn. Hun er født 9. februar 1998 i Oslo. Som den desidert yngste i søskenflokken, lærte hun tidlig å heve stemmen. Hun satt to år i FN-sambandets ungdomspanel, studerte ingeniørfag i Frankrike og senere industriell økonomi ved NTNU i Trondheim. Hennes interesse for blokkjedeteknologi ble tidlig vekket, og i 2022 åpnet hun Verse Gallery, Skandi­ navias første galleri som var dedikert til denne teknologien.

Sophia er en mye brukt foredragsholder.

DEL 1

«Det krever en landsby å oppdra et barn»

Karachi, 1987 − Hun puster ikke!

Afsaneh skrek ut i det lille rommet, så høyt at stemmen la seg flere hakk over støyen som slo inn gjennom det åpne vinduet fra trafikken utenfor. − Lina puster ikke!

Hun skjøt fart over gulvet med Mina, den yngste, i arm­ kroken, og rev storesøsteren opp fra sofaen, der Lina mer lå enn satt, som hun hadde gjort bare for et øyeblikk siden. − Amin, hun er blå i ansiktet. Amin! Lina er blå i ansiktet!

Mannen til Afsaneh satt i vinduskarmen og stirret ned på livet som utspilte seg i denne trange, stinkende sidegata, som buktet seg langs en gedigen trafikkmaskin i bydelen Gulshan-e-Iqbal, flere kvartaler nordøst for de rike bydelene i Karachi, de som lå nede og plasket mot havnebassenget. − Amin!

Han skvatt rundt og så Afsaneh senke Mina varsomt ned i babysengen, mens hun i én og samme bevegelse løftet Lina opp fra sofaen, ristet henne, desperat, rådløs.

Amin sprang bort til dem og overtok Lina. − Kom, fort, ropte han, høyt, besluttsomt, men like redd som Afsaneh.

De fire − Amin først med Lina i armene, Afsaneh i hælene på ham, bærende på babyen Mina − ramlet ut i trappe­gangen. De mer trillet enn løp de to etasjene ned til

13

utgangsdøra og ut på fortauet. Amin lot blikket sveipe opp og ned den nesten ufremkommelige Jam Street, der en ledig rickshaw mirakuløst nok skled ut av menneskemylderet og opp ved siden av dem.

Afsaneh og Amin ropte i munnen på hverandre, begge to på urdu, for å være helt sikre på å bli forstått. − Til nærmeste sykehus!

Sjåføren på den motoriserte trehjuleren nikket. Han hadde sett redselen deres, hørt desperasjonen i stemmene, og ville skjønt, uansett språk, at dette hastet mer enn noen andre turer han hadde hatt med drosjen sin. Afsaneh rakk bare så vidt å trekke bena om bord i baksetet, før rickshawsjåføren satte den spinkle farkosten i bevegelse og begynte å jage de smale gatene og smugene på vei mot den delen av byen der han visste at det lå flere sykehus. De passerte den zoologiske hagen i toppfart, i litt over tretti kilometer i timen. Afsaneh hadde overtatt Lina på sitt eget fang igjen, og kjente, med håndflaten foran munnen på datteren, at hun så vidt pustet. De krysset Verley Road, som tok en evighet, det var en av de mest trafikkerte gatene i denne delen av byen, før rickshawen fikk brøytet en åpning og skrenset inn i et litt roligere kvartal. Omsider bremset de opp foran hovedinngangen til et nedslitt sykehus i fire etasjer, klemt inn mellom et relativt moderne kjøpesenter og baksiden av en klassisk Karachi-basar.

Amin betalte sjåføren de få rupisedlene som denne utrykningen kostet, før han med lille Mina i armene, som hadde greid å sovne i alt spetakkelet, løp etter Afsaneh og Lina inn i resepsjonen.

Afsaneh måtte ha fylt lungene med luft på vei inn, og ropte ennå mens hun skled inn i foajeen, så høyt at det runget i gangene. − Hun puster ikke! Barnet mitt puster ikke!

14

I de neste sekundene lot disse tre ordene – «hun puster ikke» − til å virke som den døråpneren de alltid har ment å være på et hvilket som helst sykehus, hvor som helst i verden. Mennesker i hvite frakker strømmet til fra alle kanter, leger og sykepleiere om hverandre. Lina ble varsomt løst fra Afsanehs favntak og løftet like forsiktig over i en seng. − Hvor gammel er hun? spurte en av sykepleierne og tok kommando. − To og et halvt år, svarte Afsaneh. − Og hun der, føyde hun til og nikket mot den sovende Mina, er bare to måneder gammel. Selv om Afsaneh fortsatt var oppskjørtet, var hun også lettet over all aktiviteten som utspilte seg rundt den eldste datteren.

Men så trådte en av legene frem foran henne og Amin.

Han stilte seg som et skjold mellom foreldrene og senga der Lina lå. − Payment pehle, sa han og gned tommelen mot peke­ fingeren. Betaling først. De andre hvite frakkene var for­ svunnet, med unntak av en sykesøster som jobbet frenetisk med Lina. Hun sjekket pulsen, åpnet munnen og lyste ned i halsen på jentungen med en pennelampe, før hun sjekket pupillene og snudde seg mot legen og sa at dette hastet. − Money, gjentok legen, uten å ense verken sykepleieren eller Lina og tilstanden hennes. − Vi har ikke nok penger på oss, sa Amin fortvilet og vrengte lommene for å vise at han snakket sant. Noen få rupisedler fulgte med da han trakk opp fôret, men legen kalkulerte raskt og lot lommerusket falle ned foran sko­ tuppene mens han for tredje gang lot tommel og pekefinger møte hverandre. − Money.

15

Afsaneh tok hånden til halsen og viste ham gullkjedet.

Hun skulle til å hekte det av – ta dette som betaling, vær så snill, hadde hun bønnfalt – men legen fortsatte å gni de to fingrene mot hverandre, nå nesten hånlig, som om han aldri i verden kom til å ville hjelpe dem uansett. En fremmed familie i hans land, liksom, på hans sykehus, to utlendinger, formodentlig to iranske flyktninger, som ikke engang evnet å betale kontant når det tilsynelatende sto om livet til datteren deres.

Da var det som om sykepleieren, en ung kvinne som Afsaneh antok kunne være midt i tjueårene, lot det briste eller bære. Hun tverrvendte fra sengen der Lina lå, stilte seg på tå foran legen for å gjøre seg høyere og ropte opp i ansiktet hans at nå – nå lar du de stakkars foreldrene gå og skaffe disse pengene, og så gjør vi jobben vår. Jeg jobber her, jeg også, og får lønn. Hvis de ikke kommer tilbake med penger, kan du trekke det fra lønnen min. Det haster, jentungen kan dø.

Så snudde hun seg mot Afsaneh og strøk henne be­ roligende på kinnet. Bare dra, sa hun, vi skal hjelpe datteren din.

Det må ha vært første gang legen ble irettesatt av en underordnet, trodde Afsaneh. Han så helt lamslått ut et øyeblikk, før han nikket spakt til Afsaneh og Amin, men også mot den døra de to nettopp var kommet inn gjennom, som for å vise hva de hadde å gjøre. Så bøyde han seg over Lina, ga noen høylytte ordrer til sykepleieren, muligens for å gjenvinne respekt, før de sammen ga senga en dytt, satte den i bevegelse og løp i et halsbrekkende tempo nedover en lang og trang korridor, der Afsaneh så dem forsvinne gjennom et plastforheng.

16

Hun og Amin gikk inn på kjøpesenteret ved siden av sykehuset, i første omgang i håp om å finne en pantelåner som kunne ta imot gullkjedet og låne dem de nødvendige pengene. De lette forgjeves og dro i stedet bort til den store basaren i den andre enden av gata, uten å finne noen som kunne hjelpe dem der heller. De saumfor butikkene på begge sider av trange, bråkete Bombay Street, Marshall Street og Barnes Street, der kakofonien av vanlige storbylyder ble forsterket av alle radioene som sto på for fullt og overførte en cricketlandskamp mellom Pakistan og England. De trålet basarene langs Johair Road og Ranchlore Road, i en labyrint av gater med navn som fortsatt het det samme som da denne byen og dette landet var en britisk koloni, selv om det nå var gått 40 år siden Pakistan ble en selvstendig nasjon.

Panikken begynte å ta dem begge der de beveget seg gate­ langs, stadig lenger vekk fra sykehuset. På Jodiabasaren fant de et par pantelånere, men de pleide å låne ut penger tilsvarende verdien til et par utgåtte sko eller en sliten frakk, og var ikke akkurat rigget økonomisk for å håndtere et halskjede i gull.

Afsaneh og Amin hadde vært på leting i over en time, da de utenfor en billig kafé kom i snakk med en landsmann.

Han bodde i strøket og sendte dem to kvartaler tilbake og opp to gater, og der, på hjørnet, fant de juvelbutikken han hadde anbefalt.

Det var tomt i lokalet, og Afsaneh gikk over til disken og sa det som det var, at hun måtte selge dette familieklenodiet, datteren hennes var innlagt på sykehuset rett i nærheten og fikk behandling i dette øyeblikk. De trengte med andre ord å gjøre en handel straks. − Gjør hva du vil med kjedet, sa Afsaneh, kapp det opp i småbiter om du ønsker, men vær så snill, ikke lur meg.

17

Juvelhandleren smilte beroligende til henne og forsvant inn på bakrommet. Han lot døra stå åpen, slik at Afsaneh og Amin kunne følge med da han satte seg ved arbeidsbenken og tok frem en liten plastflaske og et sett med verktøy. Så gikk han i gang med arbeidet.

Halskjedet i gull hadde gått i arv fra mor til datter i tre generasjoner, slik meningen ville vært at også Lina en gang i fremtiden skulle ha båret det videre. I stedet kom det til å ende opp her, i en lurvete sidegate i en by Afsaneh hadde mislikt intenst fra den dagen hun satte sine ben der, et år tidligere.

Hva gjorde hun her i Karachi, i en by med ti millioner innbyggere, og som vokste med flere hundre tusen i året?

Hun som alltid hadde trivdes best i den lille landsbyen hjemme i Iran, i Sardab, blant et par hundre mennesker som alle kjente hverandre. − Hvorfor dro jeg hit? spurte Afsaneh seg på nytt.

Bokstavene som svømmer og danser Hun var blitt båret gjennom livet på en usynlig gullstol,

helt fra den dagen hun ble født, 26. mars 1961 og døpt Afsaneh, som på persisk betyr eventyr eller fortelling.

Faren, Mousa Adampour, hadde gjort seg rik på kjøp av enorme landområder − som strakk seg østover fra hjem­ byen Sardab helt øst i Iran og nesten til grensen mot Afghanistan, gjennom en landsby han til og med hadde bygd og fått oppkalt etter seg: Mousa Abbad. Alle han kjente titulerte ham som Haji Mousa, et tegn på respekt og ærbødighet fordi han hadde reist til pilegrimsbyen Mekka og fullført hajj, en av de fem grunnleggende pliktene i 18

islam. Haji Mousa hadde ry på seg for å forvalte rikdommen godt, han eide flere hus i både millionbyen Mashhad og nabobyen Kariz. Familiepalasset han hadde bygd i Sardab, var synlig fra alle kanter. Det storslagne huset var kledd i marmor, uten at det i seg selv reflekterte Mousas rikdom.

Marmoren var brukt for å reflektere lyset, men fremfor alt fordi steinen var slitesterk. Et hus i marmor kunne stå til evig tid, og kledde den nøysomme. For denne mannen, som alltid gikk rundt med en lys bomullsturban, var kjent som landsbyens rettferdige og omsorgsfulle overhode. Det var en posisjon han naturligvis hadde fått primært i form av sin materielle status, men også fordi han uten å nøle pleide å dele med andre etter behov. Bortsett fra at marmorpalasset vanskelig lot seg skjule rent fysisk i landskapet, flagget verken han eller Afsanehs mor, Sarifeh, velstanden i tide og utide. I respekt, brukte faren å si, for alle som ikke var like heldige som dem.

Afsaneh kom til verden som det fjerde av Sarifehs åtte barn. I tillegg hadde Mousa fire barn med Goljan. Unge­ flokken var stor, og alle ble oppdratt uten hensyn til om de var gutter eller jenter eller hel- eller halvsøsken. Mousa pleide å si om Afsaneh at hun var like urokkelig som summen av staheten til sine fire eldre brødre, og så humret han lykkelig i det kritthvite skjegget sitt, og lurte på hva hun kunne komme til å utrette i livet.

Den dagen Afsaneh ble født sto lettelsen og takknemlig­ heten å lese i ansiktet til Sarifeh, som mer enn noe hadde ønsket seg nettopp en datter. Etter at hun fødte sine to første barn, guttene Rahmat og Nehmat, hadde Sarifeh fått Faeghe.

Tragedien slo ned i Adampour-familiens hjem da Faeghe omkom i krybbedød, to år gammel. Dette smertet Sarifeh så voldsomt at hun i tiden etterpå ikke klarte å se andre jentebarn, inntil hun en dag besøkte Goharshadmoskeen 19

i Mashhad og det hellige mausoleet rett ved siden av, der levningene av Imam Reza ble oppbevart. Imam Reza var en av profeten Muhammeds etterkommere, og hadde vært den åttende i rekken av sjiamuslimske imamer da han døde i 818. Sarifeh hadde etterlatt seg en verdigjenstand i moskeen, og bedt om at den ble tatt vare på inntil hun fødte et jentebarn. Sarifeh tenkte rasjonelt at dette var den korteste veien hun kunne finne til Gud. Noen måneder senere ble hun bønnhørt. Mousa, like glad som sin kone over å ha fått en datter, ville at hun skulle bli døpt Afsaneh. Men det går ikke, hadde Sarifeh innvendt, for i Goharshadmoskeen hadde hun nemlig lovet å kalle henne Keniz. Aldri verden, hadde den milde Mousa innvendt, Keniz betyr «tjener», det er ikke et navn min datter skal bære.

Kona til mullaen i Sardab var jordmor og hadde tatt imot alle Sarifehs barn. Hun hadde overhørt denne ord­vekslingen og fortalt om navnedisputten da hun kom hjem til mannen sin. Et par dager senere, etter å ha utført bønne­ropene og gått for å ta en ettermiddagslur, hadde landsbymullaen drømt at han sto i et folketomt Imam Reza-mausoleum.

En sju år gammel jente hadde trådt frem for ham. Mullaen hadde spurt hva hun het. Jeg heter Keniz, svarte jenta.

Da mullaen våknet, hadde han gått rett hjem til Mousa Adampour og fortalt om drømmen. Du må kalle datteren din Keniz, hun er kenizen av Imam Reza, forklarte den skriftlærde.

Mousa ga delvis etter for mullaens ønske, men i alle offentlige papirer skulle Afsaneh forbli Afsaneh. Til gjen­ gjeld aksepterte Mousa at hun i det daglige også gikk under det navnet som Sarifeh hadde lovet å bruke dersom hennes innerste ønske ble oppfylt, Keniz.

20

Det må ha vært med visse forventninger at Afsaneh, eller Keniz som flere da også kalte henne, sju år gammel, begynte på skolen i nabobyen Kariz. Kariz lå klemt inn til grensen mot Afghanistan et par mil nord for barndomshjemmet.

Hver morgen ble hun kjørt dit i en av farens biler, oftest en tung Jeep, det bilmerket som Mousa svermet mest for, og som bare de mest betrodde av hans arbeidere fikk lov til å kjøre.

De to lærerne hun fikk i Kariz, var brødre, den ene var snill og den andre slem, fortalte hun foreldrene. Det var den slemme som hyppigst pleide å kommandere Afsaneh inn i den iranske varianten av skammekroken, der hun etter å ha fått noen rapp over fingrene måtte stå innelåst i et lite avlukke, balanserende på ett ben til skoletimen var over.

Den snille læreren sverget til den samme pedagogikken, han også, om enn ikke like ofte som broren, og Afsaneh skjønte fort at forseelse og straff ikke sto i noe logisk forhold til hverandre. Samtlige elever måtte ta sin tørn i skammekroken, som om det var en del av undervisningen.

Etter to år på skolen i Kariz hadde faren og moren registrert lite utvikling hos Afsaneh. Da lærerne, verken den snille eller den slemme, visste å gi noen god forklaring på hvorfor jentungen ennå ikke kunne lese selv de enkleste setninger, satte Mousa derfor foten ned. I stedet ble det ordnet plass for henne i Mashhad, landets nest største by etter Teheran, men dermed ble også skoleveien betydelig lengre, mer enn tjue mil hver vei, opp og ned langs vei 97, en av de viktigste gjennomfartsårene i Iran.

Mashhad var provinshovedstad i den største av landets tjueåtte provinser, Khorasan, og en av de helligste byene i hele den islamske verden. Om man ikke maktet å valfarte til Mekka, som pappa Mousa hadde gjort to ganger, het det seg at man som iraner i det minste måtte klare en 21

pilegrimsreise til Goharshadmoskeen. Bortimot femten millioner mennesker tok turen dit hvert år, og til det like viktige mausoleet ved siden av.

Afsanehs familie var sunnimuslimer, i motsetning til mer enn nitti prosent av den iranske befolkningen som sverget til sjiaretningen. For familien var den religiøse tilhørigheten uvesentlig, i deres øyne var en muslim en muslim, uansett. Splittelsen mellom de to retningene hadde oppstått da muslimene ble uenige om hvem som skulle etterfølge Muhammed og lede islam videre på 600-tallet.

Den ene fløyen mente at profetens fetter og svigersønn, Ali ibn Abi Talib, var blitt utvalgt til å ta over. Disse kalte seg «Alis tilhengere», shi’st ali. Den andre retningen var lite begeistret over å la ledervervet gå i arv på denne måten, og mente snarere at etterfølgeren burde velges blant profetens egne stammemedlemmer. Man skulle være tro mot profetens tradisjoner, sunna.

Men i det daglige var skillet mellom sunnier og sjiaer mini­ malt. Gudstroen, Koranen og troen på profeten Muhammed var den samme. Mousa Adampour var også sterk i troen, men mindre opptatt av hvordan andre prakti­ serte sin religiøse overbevisning. Noen av hans beste venner i Mashhad tilhørte den kristne og den jødiske menigheten i storbyen.

De gylne kuplene på Goharshadmoskeen kunne ses på lang avstand og hvor enn i byen Afsaneh befant seg, enten hun var på den enorme basaren, i det moderne butikkstrøket eller i huset som faren eide i Daneshga Avenue. Det var der hun og moren var blitt installert. Hver fredag sendte Mousa en av sine sjåfører for å hente dem hjem til helgefri, om han ikke selv kombinerte det med noen viktige forretningsmøter og selv tok turen til Mashhad. Søndag kveld bar det tilbake til skolebenken.

22