Karin Härjegård
Å isbade blant fjellene Oversatt av Eli-Ann Tandberg, MNO
Kallbaderskan bland fjällen © Karin Härjegård, first published by Printz Publishing, Sweden, in 2022. Published by agreement with Norstedts Agency. © Denne utgave: 2024 Kagge Forlag AS Originalens tittel: Kallbaderskan bland fjällen Oversetter: Eli-Ann Tandberg Omslagsdesign: Trygve Skogrand Papir: Enso Creamy 70 g 2,0 Boka er satt med Adobe Garamond 12/15 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen Dikt som siteres: «Det är tid för en lång resa» av Bo Setterlind, fra Jord och himmel, Bonniers, 1981. «Varje människa har ett centrum av stillhet» av Dag Hammarskjöld, fra Vägmärken, Albert Bonniers förlag, 1963. «Saknad» av Ingrid Arvidsson, fra Livstecken, Bonniers, 1964.
ISBN: 978-82-489-3467-7 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Det gnisser og knaker i de gamle tømmerveggene når vinden tar tak. Ikke noe menneske ville gjettet at det er juni, at det om noen uker er tid for å feire midtsommer. Temperaturen vil helst ligge og krype rundt de ensifrede, regndråpene slutter ikke å slå mot de ruglete vinduene i hytta, vannet fosser ned fra takrennen. Rundt om kneiser fjellene. Hamrafjället. Lill-Skarven og Stor-Skarven. Men de synes ikke nå som de er helt omgitt av grått. Heia brer seg ut, og moselyng og musøre vokser i de dype snøleiene. En reinsdyrflokk tråkker over viddene. Det er gïjregiesie – vårsommer. En stille periode for reins dyrene, etter kalvingen. Nå får de beite i fred og ro helt frem til varmen kommer, og med den myggen og insektene. Men i dag huker de seg sammen i blåsten. Akkurat som menneskene. Inne i hytta er det varmt. Det brenner i peisen, og det spraker i den tørre bjørkeveden. Stearinlys og rød- og hvit rutete duker på alle bordene. På kjøkkenet legges en god klatt smør i et av vaffeljernene, og det freser da smøret smelter. Duften sprer seg i hytta mens vaflene stekes og blir gyllenbrune. De legges på rist for å kjølne litt. Syltetøy med multer plukket på den andre siden av sjøen i fjor sommer. Det utrolige multeåret. Pisket kremfløte. Kaffen brygger i kjelene og helles opp i koppene. Nå går det kanskje an å skimte en glipe i det grå over fjelltoppene der utenfor vinduet.
Kapittel 1 Jeg vasker risen, legger den i en stor bolle og heller på vann. Jeg rører om med hendene, lar fingrene grave seg inn i rismassen mens jeg gløtter bort mot kjøkkenvinduet. Martin burde være hjemme nå. Jeg heller av vannet og lar det dryppe av ordentlig i en sil. Mens jeg setter riskjelen på gassblusset, trykker jeg enda en gang frem nummeret hans, men han svarer ikke nå heller. Det eneste jeg møtes av, er den kvikke stemmen hans i telefonsvareren. «Nå må du faktisk se å komme hjem,» sier jeg. Litt skarpere denne gangen. «Førtiåtteårsmiddagen din er straks ferdig.» Jeg blander riseddik med sukker, salt og mirin. Visper iherdig til sukkerkrystallene har løst seg opp. Heller det over risen og vender det forsiktig inn med en tresleiv. Egentlig hadde jeg hatt lyst til å lage en pasta frutti di mare. Jeg har lengtet etter å få blande ferske reker, stekte kamskjell og smørstekte brødkrutonger. Men det er Martins dag, og hvis han får velge, blir det alltid sushi. Han skulle være på treningssenteret frem til seks, dusje og sykle hjem etterpå. Han burde virkelig være her nå. Jeg går ut av kjøkkenet og inn i spisestuen. Stiller meg ved de store panoramavinduene som vender ut mot gaten. Jeg kunne ikke fordra disse vinduene i begynnelsen da vi flyttet hit. Følte meg som en fisk i et akvarium, før jeg forsto at det ikke var noe særlig innsyn. Huset vårt ligger litt høyere enn de andre husene i gaten, oppe på en knaus, så det er 7
ingen selvfølge at man kan se inn til oss. Men jeg kan se ut på gaten. De velklipte plenene som er lysende grønne i junikveldssolen. De velholdte eneboligene med de obliga toriske innglassede uterommene. To barn i henholdsvis shorts og kjole som hopper tau i oppkjørselen til en garasje. Men ingen Martin som kommer syklende. Hva er det som skjer? Han er aldri sen. Aldri. Ingen av oss er noen gang sene. Langt borte kan jeg skimte Storsjön og fjellene. Blomstene i vasen på spisestuebordet ser slappe ut. Jeg går tilbake til kjøkkenet og tar frem den massive skjærefjølen som vi kjøpte i en koselig interiørbutikk i Borgholm i fjor sommer. Skjærer laksen og agurken i staver. Deretter avokadoen i tynne båter. Jeg blander majones med sriracha, og pulsen på det venstre håndleddet tikker. Alltid er det bildene av Kattis som dukker opp når uroen melder seg. Mammas avgrunnshyl gjennom huset. Kattis! Kattis! Kattis! Jeg var femten da verden revnet. Hvor er Martin nå? Jeg setter på radioen. Lytter på nyhetene for å høre om det har skjedd en ulykke i byen. Sykkelulykke. Én død. Nei, de sier ingenting om det. Han skulle trene til klokken 18 og dusje etterpå. Han kan ha truffet noen og blitt stående fast i en samtale. Det er jo sånn Martin er, stopper og prater med folk han kjenner. Men han ville ikke la et tilfeldig møte med et annet menneske gjøre at han kom for sent hjem. Jeg legger et noriark på sushimatten på oppvaskbenken og skal bre på et tynt lag med ris, men hånden skjelver. Alt ramler av skjeen. Jeg klarer ikke å stå stille. Matlagingen, som ellers pleier å dempe uroen min, gjør meg ikke roligere nå. Jeg ringer ham igjen, og går deretter gjennom spisestuen til kontoret hans. Det store skrivebordet er helt tomt, her 8
er det verken bok eller papir, bare dataskjermen som stirrer på meg. Og det innrammede bildet av oss på en strand i Kroatia. Vi er begge skjønt enige om at det er en av de beste reisene våre. Ingen av oss kan helt sette fingeren på hva det var som gjorde den reisen spesiell, men når vi snakker sammen om opplevelser, havner den uken alltid øverst på listen. Jeg tar opp bildet. Vi smiler bredt inn i kamera, begge to. Solbrente og kledd i singlet og shorts. Jeg husker ikke lenger hvem som tok bildet. Antagelig noen Martin huket tak i i forbifarten, noen han begynte å småprate med og ba om å ta et bilde. Jeg setter bildet tilbake der det sto. Skal jeg ringe noen av vennene hans? Kanskje han trente sammen med Roger i dag? De gjør det iblant, treffes for å trene og tar en øl etterpå. Selv om han alltid pleier å gi meg beskjed om det god tid i forveien. «Hei, Roger, det er Helena.» «Hei, Helena! Hvordan står det til?» Stemmen hans er glad. Jeg må kremte. «Har du trent sammen med Martin i dag?» «Nei … Hvordan det?» Jeg drar snørr inn i nesen. «Han skulle være hjemme halv sju, men han har ikke kommet ennå. Og klokken er jo …» Jeg kaster et blikk på det store vegguret over døren, det uret han fikk av meg da han fylte førti. «Over åtte.» «Og du har ringt ham?» «Ja, selvfølgelig. Men han svarer ikke.» «Det er nok ingen fare, Helena,» sier han med rolig stemme. «Snart står han hjemme i gangen og roper hei, vet du.» 9
Jeg forlater kontoret hans, går av en eller annen grunn inn på mitt. Ikke fullt så utførlig ryddig, men nesten. Den hvite bokhyllen langs hele den venstre veggen med bøkene ordnet etter farge. «Du har sikkert rett,» sier jeg. «Beklager at jeg ringte og forstyrret.» «Du forstyrrer ikke, Helena. Ha det bra så lenge.» Jeg setter meg på kontorstolen og skyver unna noe papirarbeid som ligger på skrivebordet. Prøver som skal rettes. Det er det jeg har tenkt å bruke morgendagen til. Men jeg føler en sterk motvilje mot å ta fatt på den rettingen. Det er veldig bra at det snart er sommerferie, ikke bare for sjetteklassingene mine, men for meg også. Energien er i ferd med å ta slutt, slik det alltid er når avslutningen av skoleåret nærmer seg. Martin har også vært sliten og giddeløs i det siste. Han er veldig flink og ambisiøs med elevene sine, både i gym og engelsk. Han vil gi dem alt. Da er det klart man blir sliten når terminen går mot slutten. Jeg reiser meg. Men tenk om det er noe annet enn bare slitenhet? Tenk om han er deprimert, og jeg ikke har forstått det? Jeg har hørt om sånne mennesker. De jobber i vei som vanlig, lever som vanlig, ingen andre legger merke til det mørket de befinner seg i. Og en dag orker de ikke mer. De gir opp livet. Tenk om Martin … Jeg tar opp telefonen igjen. Jeg har fått en tekstmelding, og fingrene glir over tastene. Men den er ikke fra Martin. Den er fra Pia, en lærerkollega av Martin og meg. Kan du ringe meg? Det er noe jeg trenger å diskutere med deg. Nei, jeg har ikke tenkt å ringe Pia og risikere at linjen er opptatt hvis Martin skulle gi lyd fra seg. Jeg har uansett ikke lyst til å ringe Pia. Men jobbtankene begynner å svirre. Hva kan jeg ha gått glipp av nå som Pia vil minne meg om? Det 10
blikket hun pleier å gi meg. Et langt blikk av irritasjon og mild overbærenhet. Helena, du glemte et ark i skriveren i går, så jeg. Du er nødt til å være forsiktig med slike dokumenter, de må jo ikke havne på gale hender. Eller: Jeg traff foreldrene til en av elevene dine på butikken. De var veldig skeptiske til de nye rutinene som du tydeligvis har innført når det gjelder lekser. Jeg tror det ville vært bra om du kontaktet dem. Hun tenker visst ikke på at jeg har vært lærer mye, mye lenger enn henne. Likevel er jeg alltid imøtekommende og tålmodig. Men akkurat nå kommer jeg ikke til å snakke med henne. Hva mener hun forresten med å kontakte meg en lørdagskveld? Jeg prøver å få tak i Martin igjen da jeg går tilbake til kjøkkenet. Fremdeles ikke noe svar. Jeg prøver å puste rolig. Tar nok en gang fatt på noriarket, og prøver å ikke søle alt på utsiden. Det går bedre nå. Med fingeren stryker jeg en tynn stripe wasabi på risen. På kortsiden legger jeg laksen, agurken og avokadoen. Jeg presser hardt sammen og former det til en rull. Men den neste ruller jeg for hardt, klemmer sammen den jævla rullen og kaster den i oppvaskkummen. Hvor er han? Tenk om han ikke føler seg bra? Jeg trykker frem tekstmeldingene våre. Finnes det noen tegn på at han føler seg dårlig? At han er suicidal, at han er … Men tråden består bare av korte meldinger. Jeg kjøper melk på veien hjem. Eller: Jeg blir på jobb litt lenger, er hjemme sju. Eller: Jeg så en reise til Færøyene. Skal vi dra dit? Enkle, hverdagslige meldinger som alltid avsluttes med et rødt hjerte. Av og til med et Jeg elsker deg. Ingen tegn på depresjon. Absolutt ingen. Jeg går opp på soverommet vårt. Den store dobbeltsengen er redd opp som på et hotell med de skimrende putene og myke skinnfellene. Over sengen henger serien med 11
bryllupsbildene våre i svart-hvitt. Vi var tjueseks år gamle, og hadde allerede vært et par i ni år. Han er mørkhåret på bildene, veltrent som han alltid har vært. Jeg har håret oppsatt med spenner og blomster. Den hvite brudekjolen sitter tett inntil kroppen. Vi tok bildene utendørs ved vann og klipper og steinblokker. Jeg går bort til nattbordet hans og drar ut skuffen. Man skal ikke snoke. Man skal virkelig ikke snoke, men nå er det et spesielt tilfelle. Jeg er nødt til å vite. Lesebrillene ligger der, en pakke med papirlommetørklær og en utrevet avisartikkel om ungdom, trening og kosthold. Det er alt. Jeg setter meg på sengen. Det er da telefonen ringer.
Kapittel 2 «Hei,» sier jeg bare, lyst som et barn. Men det er ikke Martin som ringer. Frustrasjonen da jeg hører Pias stemme i den andre enden. Hvorfor i all verden ringer hun en lørdagskveld? Vi kan ta ærendet hennes når vi treffes på personalrommet på mandag. «Du, jeg kan ikke prate nå,» sier jeg. «Men jeg er nødt til å få et par ord med deg.» Hun høres alvorlig ut. Hun høres i og for seg alltid alvorlig ut. Hun har noe seriøst over hele seg. Det mørke, kortklipte håret, som begynner å gå mot grått. De lange strikkejakkene og tunikaene i beige eller marineblått. Fornuftige sko. Jeg ser på klokken på nattbordet. Snart ni. «Ok,» sier jeg. «Men da må du gjøre det litt kort.» Hun er taus et øyeblikk før hun sier: «Da jeg fylte førti for noen år siden, bestemte jeg meg for å begynne å gå til psykolog.» Jeg sukker stille. Hvorfor forteller hun meg det? «Bra,» sier jeg kort. «Men det tok tid før jeg fikk meg til å ta kontakt og virkelig komme i gang med samtalen.» «Ja vel?» Tankene farer omkring i hodet. Vi pleier ikke å være for trolige med hverandre på denne måten. Vi kjenner hverandre ikke så godt, vi er bare kollegaer, ikke … 13
«Han prøver å hjelpe meg til å stå opp for meg selv og … ja, det har jeg aldri vært spesielt god til.» «Nei vel,» sier jeg og betrakter sekundviseren som tikker tiden videre. Kan hun komme til saken så jeg får trykket henne vekk? «Nå har jeg lovet både psykologen og meg selv å få en slutt på relasjoner som er usunne for meg, som jeg tar skade av.» «Kjempefint,» sier jeg og reiser meg. Går bort til soveroms vinduet. Trampoliner i hver eneste hage. Store monstre. «Og Martin er en av dem jeg er nødt til å bryte med,» sier hun. Det har begynt å regne. Regndråpene stusser mot de svarte, blanke nabotakene. Jeg stivner til. Hva sa hun nå? «Hva mener du, Pia?» «Jeg mener at Martin og jeg treffer hverandre, men han vil ikke skille seg fra deg. Og jeg vil ikke … være den andre lenger. Psykologen min sier at …» Det hviner i hodet. «Mener du min Martin?» «Ja.» Jeg har sluttet å puste. Føler meg svimmel. Jeg støtter hendene mot vinduskarmen. Eføyen trenger vann. «Jeg venter på ham nå,» sier jeg, men ordene kommer tregt ut av munnen. «Jeg vet ikke hvor han er og …» «Han har vært her hos meg,» sier hun. «Jeg har prøvd å overtale ham til å fortelle deg om oss, men han vil ikke. Jeg sa at jeg skulle fortelle det. Da fikk han panikk. Jeg tror at han snart er hjemme hos dere.» «Takk for at du forteller det,» sier jeg. Ordene er bare en hvisken. Hva er det jeg takker for? «Verden raser sammen, Pia. Jeg kan ikke snakke mer nå.» 14
Jeg trykker henne bort. Lar meg falle bakover i sengen. Prøver å få tankene til å slutte å snurre. Har Martin vært utro? Martin, min store trygghet. Det eneste mennesket i verden som jeg har stolt fullt og helt på. Det går ikke an å fordøye. Det er umulig å fordøye. Jeg stirrer opp i taket. Øynene er helt tørre. Jeg vet ikke om jeg blunker en eneste gang. Sekundene går. Minuttene. Så hører jeg skritt i trappen og setter meg opp. Nå står han der i døråpningen. Det er som om ansiktet hans har gått i stykker. Jeg kjenner ham nesten ikke igjen. «Pia ringte,» får jeg frem. «Hvordan kunne du?» Han setter seg på sengekanten, og jeg kryper bort mot veggen, bort fra ham. «Unnskyld,» sier han. «Så det er sant, altså? At du ligger med Pia?» «Ja.» Han drøyer ikke med svaret et eneste øyeblikk. Det kommer umiddelbart. «Men? Jeg kan ikke tro at det er sant. Martin, hva …?» «Det skjedde bare.» «Herregud, Martin! Det skjedde bare. Det føles som om jeg er med i en film.» «Jeg ville aldri såre deg, Helena. Aldri.» Han ser på meg nå. Den grå luggen har falt ned i øynene. «Har du ikke vært på treningssenteret i kveld?» «Nei.» «Du har vært hos Pia?» «Ja.» Svarene hans er umiddelbare. «Selv om du visste at jeg skulle lage bursdagsmiddag til deg.» 15
«Ja.» «Hva er det du sier? Hvem er du egentlig?» Gråten som følger, er så voldsom at jeg mister pusten. Han strekker seg etter meg, men jeg snur meg bort. Hvordan skal jeg noen gang kunne ha ham nær meg igjen? Jeg puster og puster. Det piper i lungene. «Hvor lenge har dette pågått?» Han trenger ikke å tenke etter nå heller, men svarer med én gang. «Siden hun begynte som lærer på skolen.» «Men det er jo to år siden!» «Ja, noe sånt.» «Har du hatt et forhold til Pia i to år? Har du løyet for meg i to år?» Han forsvarer seg. «Vi har ikke hatt et forhold, Helena. Vi … vi har bare …» Jeg får tak i vekkerklokken på nattbordet og kaster den av all kraft inn i veggen. «Har du vært utro i to år?» «Ja.» Han ser opp i taket. Blunker. «Men vi har ikke truffet hverandre regelmessig,» sier han. «Av og til har det gått måneder imellom.» Tankene raser av gårde i hodet. Slynger seg voldsomt hit og dit. Jeg kan ikke fokusere. Alt glir bort fra meg. «Men hvordan …?» Jeg presser pannen mot knærne til det verker. «Hvordan begynte dere …?» Jeg klarer ikke å formulere ordene. «Hvordan vi begynte å treffe hverandre?» Han reiser seg. Ordene kommer anstrengt, stakkato. «Det var på festen hos Sven, da han fylte sekstifem, vet du.» Vil jeg høre dette? 16
«Du gikk hjem tidlig,» sier han. Jeg husker det. Folkene på festen kjedet meg. Sven ble altfor full. Jeg ville bare hjem. «Pia var jo der,» fortsetter Martin. «Hun var ny i personal gruppen, vi satt og snakket om jobben og … Jeg husker at hun var glad og lattermild. Ikke som hun er på skolen. Litt grå.» Han stiller seg ved vinduet. Det fortsetter å regne. «Vi ble vel for fulle, både hun og jeg. Det er ingen unnskyldning, jeg vet det, men jeg ble med henne hjem.» Smerten roter rundt i magen. Velter seg inne i meg. Jeg hører selv at jeg jamrer meg. «Jeg trodde vi hadde det bra, Martin,» sier jeg. «Vi har et fint liv sammen. Har vi ikke det?» «Vi har det kjempebra, Helena. Jeg elsker deg mest av alt i hele verden.» «Men?» For første gang en slags nøling. En leting etter ord. «Men dette med Pia har på en måte ikke noe med deg og meg å gjøre … Det skulle aldri gå utover deg. Hun er liksom bare … ja, en jeg ligger med. Det er overhodet ikke snakk om følelser.» Jeg retter meg opp i sengen, stirrer på ham. «Jeg kan ikke tro at det er du som sier dette, Martin. Det strider mot alt du står for. Du treffer henne bare for å få ligge med henne. Hva for slags bedritent menneskesyn er det?» Jeg skriker så stemmen brister. Det svir i halsen. «Nei, jeg vet det. Jeg kan ikke forklare dette. Oppførselen min er helt syk, jeg innser det.» Jeg rister på hodet. Prøver å få brikkene til å falle på plass, men det er umulig.
17
«Hva skjer nå?» sier jeg. «Skal vi skilles? Hvem … hvem skal bli boende i huset? Jeg vil ikke bo i huset. Hadde ikke orket å bli boende og …» Tankene er utflytende og uten konturer. Alt er snudd på hodet. «Vi skal ikke skilles,» sier Martin og setter seg igjen. Han famler etter hånden min over sengeteppet. Han gråter nå. Det er svært sjelden jeg har sett ham gråte. «Jeg skal aldri treffe Pia mer, det er over. Det er du og jeg, som det alltid har vært.» Jeg drar til meg hånden. «Og hvordan tenker du at jeg noen gang skal kunne stole på deg etter dette?» «Jeg må vel bevise det om og om igjen. At du kan stole på meg.» «Nei,» sier jeg og reiser meg. «Du har tatt fra meg trygg heten og tilliten. Jeg kommer aldri til å kunne leve sammen med deg etter dette.» Jeg går ned til kjøkkenet. Tankene er trege. Hva er det som skjer? Jeg klarer ikke å sortere. Jeg vet bare at alt har revnet, at ingenting er som før. Jeg tar sushibitene og kaster dem i søppelposen sammen med soyasausen, garien og srirachamajonesen. Etterpå går jeg inn på gjesterommet og lukker døren, og smellet som lyder i huset, er brutalt.
Kapittel 3 Det er bekmørkt på gjesterommet. Jeg har dratt ned den lystette rullegardinen. Ikke en eneste strime sommernattlys finner veien inn. Regnet høljer mot vindusruten. Det trommer og smeller og drønner. Jeg har to dyner, men fryser så det gjør vondt. Smerte i hodet, nakken, skuldrene, kors ryggen. I neste stund svetter jeg, og det renner under armene og ned på lakenet. Alt blir klissete og vått. Jeg kaster av meg haugen med dyner. Og fryser igjen. Hakker tenner. Tankene skjærer gjennom hodet, de stilner aldri. De bare kverner og kverner. Jeg får tak i fjernkontrollen på nattbordet og slår på tv-en. Trenger hjelp til å stoppe terroren inne i hodet. Bildene som manes frem, det ene etter det andre. Et naturprogram på den store skjermen på veggen med en gorillahann som tydeligvis veier hundre og seksti kilo og som med tunge skritt går mellom trærne. Den lille muselemuren som veier tretti gram. «Spennvidden i primatfamilien er veldig stor,» sier mannen i kakiklær inn i en gammelmodig mikrofon. Jeg bytter kanal. Politisk debatt. Bytter igjen. Amerikansk talkshow med skrikende og skrålende deltakere. Orker ikke å bytte en gang til. Demper lyden så jeg hører bablingen deres på lavt volum. Strømmen av ord hjelper til med å døyve tankekjøret. 19
Jeg prøver å lukke øynene, men blir svimmel. Det er som å falle bakover der ingen står og tar imot meg. Hva skal jeg gjøre? Når livet har gått i knas, har det alltid vært Martin som har fanget meg opp. Når tilværelsen har vært vanskelig, har huset vårt vært tryggheten min. Når hverdagen har vært tung, har våre felles drømmer holdt meg oppe. Men nå? Jeg setter meg opp for å prøve å jage bort svimmelheten. Lener meg mot putene. Ser på det meningsløse tv-pro grammet. Hårforlengelser, leppeforstørrelser, kinn fulle av fillere. Gestikulerende hender med negler lange som klør. Skal jeg ta inn på hotell disse ukene før jeg går ut i sommerferie? Har jeg råd til det? Er det eventuelt noen jeg kan bo hos? Bildet av mamma og pappa dukker opp. Bildet av gården. Men jeg kan ikke dra dit. De er de siste som ville kunne ta vare på meg når verden har rast sammen. Og etterpå? Det kommer et liv etter terminslutt. Hvor skal jeg ta veien? Og jobben? Skal jeg fortsette å jobbe på samme skole som Martin og Pia? Jeg kravler meg ut av sengen Det river og rister i kroppen. Går frem og tilbake over gulvet. Føttene borer seg ned i det grå vegg-til-vegg-teppet. Alt er tatt fra meg. Mannen min, hjemmet mitt, jobben min. Hvem er jeg nå? Igjen fryser jeg så jeg skjelver. Jeg kryper ned under dynene. Bytter kanal enda en gang. En svensk svart-hvittfilm. Menneskene beveger seg kantete og stivt. De artikulerer overdrevent, det knitrer og hveser av ordene deres. Jeg prøver å lukke øynene. Vil ingenting heller enn å sove, å bli feid av sted. Men det går ikke. Tankene er for hissige. Kan jeg leve et liv uten Martin? Hvem er jeg uten ham? Uten det livet han og jeg har bygget opp? 20
«God ettermiddag, frøken Söderberg,» sier en mann i filmen. «God ettermiddag,» svarer en kvinnestemme. Hun snakker lyst. Jeg lukker øynene, og kanskje har svimmelheten dabbet av. Beina dovner bort. Ryggen tung mot lakenet.
Kapittel 4 Det banker mykt på døren. «Det er frokost,» sier han på den andre siden. Stemmen hans får meg et øyeblikk til å tro at alt er som vanlig. At dette er som en hvilken som helst junimorgen. At vi skal sitte og spise frokost sammen på kjøkkenet, at vi skal gå ut og gjøre noe i hagen, kanskje luke i bedene, at vi skal ta syklene ned til byen og gå på kafé. At jeg skal lage middagen når vi kommer hjem, og han skal nyte maten min slik han alltid har nytt maten min. At vi skal sitte sammenkrøllet i tv-sofaen når kvelden kommer. Hva skal jeg svare? Takk, jeg kommer? Hvordan skal jeg kunne sitte og spise frokost med ham denne morgenen? Han åpner døren på gløtt. De rutete pysjamasbuksene, den hvite T-skjorten, den bustete sovesveisen. Ansiktet er grått av skygger. Som om han er blitt flere år eldre siden i går. Ømheten veller opp i meg. Hvis alt hadde vært som vanlig, hadde jeg brettet dynen til side og bedt ham komme og legge seg hos meg. Gråten kommer igjen, overmanner meg fullstendig. «Hvordan kunne du? Hvordan kunne du bedra meg?» Han tar noen skritt inn i rommet. «Nei! Ikke kom hit! Ikke kom nær meg!» Han rygger, holder opp hendene. Er jeg med i Scener fra et ekteskap eller hva er dette? Alt vi sier og gjør er 22
overdramatisert, overdrevet, tilgjort. Som om vi ikke vet hvordan vi pleier å oppføre oss. «Jeg har laget eggerøre og stekt småpølser … Og jeg har kjøpt ferskt brød og syltetøy.» «Men hva …?» Jeg får ikke frem mer. Det tar slutt. Ordene stopper et eller annet sted langt inne i munnen. «Kom og spis,» sier han, og nå høres han ut som om han snakker til et barn. «Du må i alle fall spise. Det trenger vi begge to.» Han går ut av gjesterommet, lukker døren etter seg. Jeg reiser meg. Stiv og støl i kroppen etter knapt å ha sovet noe hele natten. Det lukter svette av armhulene mine. Hissig, etsende svettelukt. Speilbildet møter meg da jeg drar på meg skjørtet og singleten fra i går. Jeg kan ikke fatte at det er meg. Oppsvulmet og posete, som om jeg har gått på kortison i et halvt år. «Her,» sier han og drar ut stolen da jeg kommer inn på kjøkkenet. Jeg setter meg lydig, men skjønner ikke hvordan jeg skal kunne spise. Lukten av pølsene gjør meg kvalm. «Jeg klarer ikke å spise,» sier jeg. «Men en kopp kaffe? Eller te?» Jeg rister på hodet, men så sier jeg: «Jeg kan prøve en kopp te.» «Kamille?» «Det er fint.» Utenfor vinduet er det stille og rolig. Ingen barn ute i nabohagene som leker med fargeglade plastleketøy nå som det regner. Ingen voksne ute og oljer platting eller maler garasjevegger. 23
Jeg fører koppen til munnen. Tar en forsiktig slurk. I går morges satt vi akkurat her, jeg drakk kaffen min og livet var som vanlig. På et døgn er alt rasert, alt vi har bygget opp. «Jeg tenkte vi kunne ringe en eller annen parterapeut,» sier Martin der han sitter rett overfor meg. Hendene hans rundt den blå kaffekoppen. Jeg klarer ikke å fordøye det han sier. «Vi trenger å snakke med noen om alt som har hendt.» «Jeg vet ikke helt, Martin. Jeg vet ingenting.» Han legger eggerøre på tallerkenen sin, men rører ikke maten. «Fikk du sove noe i natt?» Spørsmålet hans blir hengende mellom oss. «Jeg har ikke sovet i det hele tatt,» sier jeg til slutt. «Verste natten i mitt liv. Verre enn da Kattis …» Jeg får ikke frem mer. Han ser ned i fanget. Jeg vil at han skal bryte sammen. Det er det eneste jeg vil. Jeg vil at angeren hans skal være så grenseløs at den tar knekken på ham. «Hvorfor gjorde du det?» Jeg må stille spørsmålet igjen. Må prøve å forstå. «Jeg vet ikke.» «Sier du ‘jeg vet ikke’ en gang til … ja, da vet jeg ikke hva jeg gjør!» Jeg presser kjevene hardt sammen, får så vidt frem ordene. «Hun er vel en varm favn.» Han snakker så lavt at jeg nesten ikke hører hva han sier. «Er hun en varm favn?» Det stikker og svir i brystet. «Ja, på en måte …» «Og det er ikke jeg?» «Det var ikke det jeg mente.» 24
Jeg skyver koppen unna. «Hva mente du da?» Han lener seg tilbake, legger armene i kors over brystet. Stemmen hardere nå. «Altså, du vil jo ikke ha sex spesielt ofte. Jeg opplever at du avviser meg når jeg vil …» Jeg reiser meg. Skriker. «Ikke legg skylden på meg for dette, Martin! Utroskapen din er ikke min feil, hører du det!» Jeg merker at jeg hytter med neven. Han holder hendene opp foran seg, ser med ett usigelig trøtt ut. Jeg dumper ned på stolen igjen. «Du må være verdens beste løgner,» sier jeg. «I to år har du løyet for meg, og jeg har ikke skjønt noen ting! Jeg har stolt på deg, Martin, mer enn jeg har stolt på noe annet menneske. Og den jeg stolte aller mest på, var den som sviktet meg aller verst. Skjønner du hvordan det føles?» Det går inn på ham. Jeg ser at det gjør vondt. Jeg kjenner ham så godt. Og jeg kjenner ham ikke i det hele tatt. «Hvor lenge hadde dette fått pågå hvis hun ikke hadde ringt meg? Hadde du tenkt å fortelle det noen gang? Hadde du tenkt å gå fra meg til slutt?» «Nei, nei, nei!» Han kommer seg opp på beina. «Jeg har aldri tenkt å gå fra deg, Helena! Jeg elsker deg. Jeg vil ikke leve sammen med noen annen. Dette med henne var noe annet, noe … noe som ikke hadde noe med oss å gjøre.» «Så utrolig usselt,» sier jeg. Telefonen hans ringer, og han skal til å svare, men tar seg øyeblikkelig i det og trykker bort samtalen. «Jeg vil ikke gå i parterapi,» sier jeg. «Det gjør man bare hvis man tror at det er et ekteskap som kan reddes. Og det er det ikke her.» 25
«Men Helena, da!» Han kommer bort til meg, prøver å legge armene rundt meg, men jeg stritter imot. «Slutt,» sier jeg. «Ikke rør meg!» Jeg farer opp fra stolen, forlater kjøkkenet og det dekkede frokostbordet, rømmer inn på gjesterommet. Setter meg på sengekanten, lener meg fremover, hviler hodet i hendene, puster støtvis. Jeg har et inderlig behov for å snakke med noen. Få satt ord på alt. Få hjelp til å sortere. Men jeg har ingen å snakke med. Jeg har ikke venninner slik andre har venninner de kan prate med over et glass vin. Dele glede og sorg med. Martin er den eneste virkelige vennen min.
Kapittel 5 Den siste uken før sommerferien starter. På en eller annen måte klarer jeg å komme meg ut av sengen da vekkerklokken ringer på gjesterommet mandag morgen. Jeg blir stående ved siden av sengen. Kan ikke røre meg. Følelsen av ikke å være i min egen kropp, er overveldende. Er det jeg som står her? Er det mine hender? Blodårene på håndbaken som er blitt mer og mer tydelige etter at jeg passerte førti. Jeg hopper over frokosten for å slippe å treffe Martin. Samler sammen sakene mine og setter meg på sykkelen. Regnværet er over for denne gang. Nå titter solen frem bak lette skyer. Også denne natten har jeg hatt på tv-en for å dempe tankene mine. Som på avstand har jeg tatt del i nyhetssendinger, sportsresultater og flere naturprogrammer. Stillheten er min verste fiende. Den rommer for mange spørsmålstegn, for mye uhåndterlig sorg. «Skal du virkelig jobbe i morgen?» sa Martin i går kveld da han så at jeg pakket ned jobb-pc-en og mappen i ryggsekken. «Orker du det, tror du?» «Skal du ta fra meg jobben også?» sa jeg. «Tryggheten min har du allerede tatt fra meg. Og hjemmet mitt. Skal du ta jobben min også?» «Jeg er bare urolig for deg.» «Det skulle du ha tenkt på litt før.» 27
Man går på jobb hvis man er frisk, sånn er det bare. Og jeg er frisk. Bare ydmyket. Knust. Men frisk. Kjolen flagrer i vinddraget der jeg sykler langs veien ned mot byen. Duften av syrin treffer meg. De blomstrer kraftfullt i nyanser fra den lyseste lilla, nesten hvite, til den mørkeste. Vi bor veldig fint til, nær arbeidsplassen vår. Etter ti minutter på sykkel er vi der. Som oftest sykler vi sammen. Om vinteren går vi eller tar bilen. Sånn har vi hatt det nå i over tjue år. Helt siden Martins foreldre, uten at vi hadde bedt om det, åpnet lommeboken og valgte å betale en anselig sum på huset. Hvordan skulle vi ellers hatt råd til å kjøpe det? Hvordan skulle vi hatt råd til å bo i en av Östersunds fineste gater med to lærerlønner? Bjørkene har sprunget ut, og det grønne er intenst, det stikker i øynene. Hva gjør jeg hvis jeg treffer Pia? Hvis vi havner på personalrommet samtidig? Har hun og Martin snakket med hverandre etter avsløringen? Hvordan har jeg kunnet unngå å merke noe? I to år? Og hvordan har Martin kunnet være akkurat som vanlig? Har han krøpet ned i sengen ved siden av meg når han har kommet hjem fra henne? Når jeg har trodd han har vært på treningssenteret? Hvordan har …? Tankene flyter tregt i hodet. De glir unna. Jeg prøver å tenke på den første undervisningstimen. Svensk. Elevene fikk en oppgave på fredag som de bare så vidt rakk å begynne på. Den får de fortsette med i dag. Referat av en artikkel i Svenska Dagbladet med vekt på kildekritikk. På fredag. En annen tidsalder. Ikke vet jeg om tolvåringer kan fornemme et menneskes følelsestilstand, men sjelden har de vært så føyelige og veloppdragne som nå. De sitter stille ved pultene sine, hører etter når jeg snakker, gir meg varme smil. Ser de at jeg er i 28
ferd med å gå i stykker, eller er det vissheten om at skoleåret snart er slutt? Noe er det som gjør at hele timen virker omsluttet av noe varmt. Da timen er over, får jeg til og med en klem av Bo. Jeg går til personalrommet. Det er ikke jeg som skal gjemme meg i skam. Jeg har ikke gjort noe galt. Det er Martin og Pia som skal skjemmes og holde seg borte. Jeg går med hodet høyt hevet gjennom gangen, men kjenner at jeg stinker svette, selv om jeg har dusjet. Den hvite blusen min er fryktelig skrukkete. Hælene klaprer mot steingulvet. Først tror jeg at det er helt tomt på personalrommet. Ser ingen i noen av sofaene eller lenestolene. Hører ingen samtaler eller latter inne fra tekjøkkenet. Innser at mange er på diverse utflukter og studiebesøk nå den siste uken før sommerferien. Kanskje Pia også er borte med klassen sin. Jeg går bort til kaffemaskinen og slår den på, velger en kaffe latte med ekstra mye melk. Det er da jeg hører et stille kremt. I en av lenestolene ved vinduet sitter Sonja. Det hvite håret er satt opp i en knute på hodet. Utenpå den lysblomstrete kjolen har hun en nuppete strikkejakke, enda det er varmt. «Sonja,» sier jeg. «Så fint å se deg.» Stemmen er svak da jeg snakker. Det grå i brystet later til å dempe ordene mine. «Takk det samme,» sier hun. «Kan jeg be deg om å lage en kopp kaffe til meg? Jeg vet ikke hvordan den maskinen virker.» «Selvfølgelig kan jeg det. Vanlig svart?» «Ja takk.» Hun er her innimellom, Sonja. Hun sitter sammen med oss i spisepausene og tar del i samtalene. Ofte sitter hun bare 29
helt stille og lytter konsentrert til det alle har å si. Iblant snakker hun, og da blir det en andektig stemning i rommet. Som om ingen vil gå glipp av et eneste ord av det hun har å si. Før hun gikk av med pensjon for mange, mange år siden, var hun en veldig populær lærer her på skolen. En engasjert lærer av den gamle sorten. Hun skrev også en rekke bøker innen pedagogikk og litteratur. Hennes kamp for at barn og unge skal lese bøker. Hvordan hun forsøkte å overtale en hel verden om at barna trenger litteraturen, at fortellingene er umistelige for deres liv og utvikling. Jeg glemmer aldri en forelesning jeg var på i auditoriet på biblioteket. Hvordan hun sto der fremme på podiet i all sin uanselighet og snakket. Ingen manusark, ingen power pointpresentasjoner. Bare stemmen og vesenet hennes, og det gikk ikke an å ta øynene fra henne. Det var umulig å la være å lene seg fremover for å få med seg hvert eneste ord. Jeg husker at jeg sitret i hele kroppen da hun sa at barna gjennom å lese aktivt omformer hjernen. At det å lese skjønnlitteratur kan ha kraft til å trene abstrakt tenkning, øve opp evnen til å tenke ut fra nye perspektiver og kanskje til og med åpne nye mentale verdener. Jeg har lest alle bøkene hennes. Streket under setning etter setning av klokskap. Men vi har aldri jobbet sammen. Da jeg begynte som lærer, hadde hun allerede vært pensjonist i noen år. «Vær så god,» sier jeg og rekker henne koppen. «Takk, kjære deg,» sier hun. «Vil du sitte hos meg en stund?» «Ja, gjerne.» Hun har den løse huden på hendene som gir meg lyst til å nappe lett og se den legge seg tilbake mot hånden igjen. Jeg 30
gjør ikke det. Selvfølgelig. Vi kjenner ikke hverandre. Jeg er usikker på om hun vet hva jeg heter engang. «Arne er syk,» sier hun. Jeg har mange ganger hørt henne snakke om Arne. «Det er derfor vi bor i leiligheten vår her i byen nå,» fortsetter hun. «Vi har gjort det en god stund. Ellers pleier vi å bo på hytta mi, men nå gjør vi ikke det. Jeg vet ikke hvor lenge jeg får beholde ham.» «Hvordan er det med ham?» spør jeg forsiktig. «Han har hatt en hjerneblødning og en hel del andre komplikasjoner.» De brune øynene er intense da de ser inn i mine. Honning brune. Det har slått meg mange ganger. Hun er merkelig tilstedeværende. «Så … hvordan kommer det til å gå?» sier jeg dumt. Hun klapper meg på hånden. «Det vet vi ingenting om. Livet og døden rår vi ikke over. Jeg har levd sammen med min kjære Arne i seksti år. Jeg vet ikke hvem jeg blir uten ham.» Det strammer i halsen, og Sonja fortsetter: «Jeg betrakter ham av og til. Ser hvor skral han er blitt. Og likevel, under alt det syke og ødelagte og skrøpelige, er han jo den samme Arne som den jeg en gang ble forelsket i.» Hun rister på hodet. «Men det jeg lurer på, er hvordan du har det.» «Hva mener du?» Jeg tar en slurk av kaffen. Den smaker motbydelig. Jeg vet at jeg ikke skal drikke kaffe hvis jeg ikke har spist frokost. «Jeg ser på deg at du ikke har det bra.» Og tårene kommer i samme øyeblikk som hun sier de ordene. Skal jeg fortelle henne det? Kanskje er hun den som kan ta imot fortellingen min. 31
«Jeg vet ikke … jeg … Det gjør vondt. Det gjør forferdelig vondt.» Hun ser inntrengende på meg. Snakker lavt til meg som til et barn som er i ferd med å sovne. «Når det gjør vondt, kan det være best å la det gjøre vondt. Å tørre å gå inn i det aller vanskeligste. Ikke rømme fra det. Se sannheten i hvitøyet.» Jeg tørker kinnene med den ene hånden. «Jeg … jeg …» Jeg rekker ikke å si mer før en gjeng kollegaer kommer inn på personalrommet. Oppspilte og fnisete. Blomstrete kjoler og flagrende skjørt. «Takk,» sier jeg og prøver å samle meg.