Page 1


Klara LidĂŠn Uten tittel, (poster painting) 2010

K_GĂĽ_125x175_v.3.indd 1

10/01/18 11:34


Erling Kagge

Å GÅ – ett skritt av gangen

K_Gå_125x175_v.3.indd 5

10/01/18 11:34


Takk til mor og far som tok meg med pĂĽ tur, og til Ingrid, Solveig og Nor

K_GĂĽ_125x175_v.3.indd 7

10/01/18 11:34


You’re walking. And you don’t always realize it But you’re always falling With each step, you fall forward slightly And then catch yourself from falling Laurie Anderson, Walking and falling

K_Gå_125x175_v.3.indd 8

10/01/18 11:34


I

K_GÃ¥_125x175_v.3.indd 9

10/01/18 11:34


En dag kunne ikke lenger mormoren min gå. Den dagen døde hun. Fysisk levde hun en stund til, men de nye knærne som var operert inn for å erstatte de gamle, var utslitt og maktet ikke å bære kroppen hennes. Liggende i sengen ble også kraften i musklene borte. Fordøyelsessystemet sviktet. Hjertet slo saktere, og pulsen ble ujevn. Lungene tok opp mindre og mindre oksygen. Mot slutten gispet hun etter luft.  På den tiden hadde jeg to døtre hjemme. Den yngste, Solveig, var 13 måneder. Mens oldemoren hennes sakte krympet seg sammen til fosterstilling, kjente Solveig at tiden var inne til å lære seg å gå. Ved å heve armene over hodet og holde i fingrene mine klarte hun å stavre seg bortover stuegulvet. Hver gang Solveig slapp taket og forsøkte å gå noen skritt alene, oppdaget hun hva som er opp og ned, og forskjellen på langt og kort. Da hun snublet og traff hjørnet av stuebordet med pannen, erfarte hun at noe er hardt og noe annet er mykt. Å begynne å gå er kanskje det farligste du må gjøre i løpet av livet.

10

K_Gå_125x175_v.3.indd 10

10/01/18 11:34


Med armene ut til siden for å holde balansen kunne hun snart gå alene over stuegulvet. Usikkerheten gjorde at hun gikk med korte skritt i en stakkato takt. De første gangene jeg så henne, ble jeg overrasket over hvordan tærne hennes sprikte. Det var som om de forsøkte å gripe fast i stuegulvet. «Et barns fot vet ennå ikke at den er en fot», den ønsker å være en sommerfugl eller et eple, som den chilenske poeten Pablo Neruda åpner diktet «Til foten fra dens barn». Med ett gikk hun med litt sikrere skritt gjennom den åpne terrassedøren og ut i hagen. Føttene hadde da ikke lenger bare kontakt med gulvet, men med jordens overflate. Gress, stein, jord og snart asfalt. Litt av personligheten – temperamentet, nysgjerrigheten og viljen – kom bedre frem når hun gikk. Kanskje tar jeg feil, men når jeg ser et barn lære å gå, blir jeg enda sikrere på at gleden ved å oppdage og beherske er den sterkeste kraften som finnes. Å sette det ene benet foran det andre, utforske og overskride, ligger i vår natur.

11

K_Gå_125x175_v.3.indd 11

10/01/18 11:34


Oppdagelsesferder er ikke noe vi begynner med; det er noe vi slutter med. Da mormor ble født på Lillehammer, 93 år før Solveig, brukte familien fremdeles bena når de skulle fra ett sted til et annet. Ville mormor reise langt, kunne hun benytte tog, men hun hadde ikke så mange grunner til å dra fra Lillehammer. I stedet kom verden til henne. Gjennom ungdomsårene opplevde hun at masseproduserte biler, sykler og fly kom til Oppland. Mormor fortalte meg at oldefar hadde bedt henne om å bli med ned til Mjøsa for at de sammen skulle se et fly. Hun fortalte om det med en slik innlevelse at man nesten skulle tro det var hendt dagen før. Himmelen var ikke lenger forbeholdt fuglene og englene. ⁂

K_Gå_125x175_v.3.indd 12

10/01/18 11:34


Homo sapiens har alltid gått. Helt siden våre forfedre vandret ut fra Øst-Afrika for 70 000 år siden, har vår historie handlet om å gå. Bipedalismen, det å gå på to ben, la grunnlaget for alt vi er i dag. Vår art krysset Arabia, fortsatte til fots opp mot Himalaya og spredte seg østover gjennom Asia, over det frosne Beringstredet og gjennom Amerika, eller sørover til Australia. Andre gikk vestover til Europa og endelig helt opp til Norge. Disse første menneskene kunne gå langt til fots, jakte på nye måter over større områder og oppleve mer. Dette levesettet gjorde at hjernen utviklet seg raskere enn på noen andre skapninger. Først gikk vi, så lærte vi oss å gjøre opp ild og tilberede mat, og dernest utvikle språk. Språkene menneskene skapte, gjenspeiler at livet er en lang fottur. På sanskrit, som har sitt opphav i India og er et av verdens eldste eksisterende språk, har man gitt fortiden ordet gata, «det vi har gått», og fremtiden heter anāgata, «det vi ennå ikke er kommet frem til». Gata er språklig i slekt med det norske «gått». På sanskrit heter nåtiden noe så naturlig som «det som blir til rett foran oss», pratyutpanna. ⁂

K_Gå_125x175_v.3.indd 13

10/01/18 11:34


Jeg har ikke tall på hvor mange turer jeg har gått. Jeg har gått korte turer, jeg har gått lange turer. Jeg har gått fra byer og inn til byer. Jeg har gått om natten og om dagen, fra kjærester og til venner. Jeg har gått i skoger og i fjell, over isdekte vidder og gjennom menneskeskapt villmark. Jeg har gått og kjedet meg, jeg har gått for å unngå uro. Jeg har gått i smerte, og jeg har gått i lykke. Men uansett hvor og hvorfor, har jeg gått og gått. Jeg har gått til verdens ende, bokstavelig talt. Alle turene er forskjellige, men når jeg ser meg tilbake, oppdager jeg et fellestrekk i gåingen: en indre stillhet. Gåing og stillhet henger sammen. Stillhet er abstrakt, gåing er konkret. Inntil jeg fikk familie, hjem og jobb, lurte jeg aldri på hvorfor det var så viktig å gå. Men barna ville ha svar: Hvorfor skal vi gå når det er raskere å kjøre? Også voksne jeg snakket med kunne lure på det samme: Hva er poenget i å bevege seg sakte fra ett sted til et annet?

14

K_Gå_125x175_v.3.indd 14

10/01/18 11:34


Selv om du og jeg går ved siden av hverandre, vil vi ha forskjellig opplevelse av å gå. Jeg har inntil nå forsøkt den programmessige forklaringen, den man tyr til fordi den er kjapp, altså det motsatte av gåingens essens, som er langsom: Jeg forklarte at den som går, lever lenger. Hukommelsen blir bedre. Blodtrykket lavere. Du blir sjeldnere syk. Men hver gang jeg sa det, visste jeg at jeg kun fortalte halve sannheten. Å gå er selvsagt noe mye større enn en liste over helsefordeler du kan lese i en reklame for vitaminer. Så hva er resten av sannheten? Hvorfor går vi? Hvorfor går jeg? Hvor går jeg fra, og hva går jeg til? Svarene var et mysterium, og nå ønsket jeg å nøste litt opp. Etter å ha tatt skoene på og latt tankene vandre, er jeg sikker på én ting: – Å sette det ene benet foran det andre er noe av det viktigste vi gjør. Så la oss gå.

K_Gå_125x175_v.3.indd 15

10/01/18 11:34


K_GÃ¥_125x175_v.3.indd 16

10/01/18 11:34


K_GÃ¥_125x175_v.3.indd 17

10/01/18 11:34


II

K_GÃ¥_125x175_v.3.indd 18

10/01/18 11:34


Å gå gir en følelse av frihet. Det er det motsatte av «raskere, høyere, sterkere». Alt beveger seg langsommere når jeg går, verden virker mykere, og en kort stund lever jeg ikke gjennom daglige gjøremål som rydding hjemme, møter og manuslesing. Å gå er en frisone. Familiens, kollegers og bekjentes meninger, forventninger og humør virker uviktige i 30 minutter eller noen timer. Jeg kan kjenne at jeg er sentrum i mitt eget liv, og like etter helt glemme meg selv. Det er en utbredt enighet om at du sparer tid hvis du bruker to timer fra ett sted til et annet i stedet for fire eller åtte timer. Ja, matematisk virker det korrekt, men min erfaring er motsatt: Tiden går raskere når jeg øker tempoet. Min fart og tiden akselererer parallelt. Det er som om en time varer kortere enn en klokketime. Jeg får knapt med meg noen ting når jeg forter meg.  Når du kjører bil i retning av et fjell og lar små vann, bakker, stein, mose og trær suse forbi, blir livet kortere. Du kjenner ikke vinden, luktene, været og lysets forandringer. Føttene blir ikke såre. Alt går i ett. 

19

K_Gå_125x175_v.3.indd 19

10/01/18 11:34


Det er ikke bare tiden som snevres inn når tempoet økes, men også romfølelsen. Plutselig er du ved foten av fjellet. Opplevelsen av distanse svinner. Vel fremme kan du tenke at du har fått med deg mye. Jeg tviler på det. Går du den samme ruten, bruker en dag i stedet for en halv time, puster roligere, lytter, kjenner grunnen under føttene dine, blir dagen en helt annen. Gradvis vokser fjellet, og det kjennes som om omgivelsene blir større. Å bli kjent med alt rundt deg tar tid. Det er som å bygge et vennskap. Fjellet der fremme, som forandrer seg sakte mens du nærmer deg, blir som en god kamerat før du rekker frem. Øynene, ørene, nesen, skuldrene, magen og bena dine snakker til fjellet, og fjellet svarer. Tiden strekker seg ut uavhengig av minutter og timer.  Akkurat her ligger den store hemmeligheten alle som går deler: Livet varer lenger når du går. Å gå forlenger øyeblikkene. ⁂

K_Gå_125x175_v.3.indd 20

10/01/18 11:34


Jeg velger stadig det enkleste av to eller flere alternativer: Det som tar kortest tid. Er mest behagelig. Varmest. Selv når jeg vet at den andre muligheten er et klokere valg. Noen dager velger jeg minste motstands vei fra jeg står opp til jeg legger meg. Ja, jeg kan gjøre det flere dager på rad. Det er en svakhet som plager meg. Å frivillig gjøre livet mitt mer ubehagelig har gitt meg mye. Så lenge jeg kan huske, har det vært en liten jævel inne i meg som stadig råder meg til å velge det mest behagelige alternativet når jeg står foran et valg: å gå kortere enn jeg hadde tenkt, droppe et sykebesøk for å dra på kafé, la være å stå opp når jeg bør. I de periodene av livet jeg er blitt vant til å sette meg inn i en bil, er det vanskelig å la være. Det er rett og slett for behagelig. Å følge stemmen jevnt og trutt kan virke som en slags flukt fra verden, og et misbruk av de mulighetene vi har i livet. Filosofen Martin Heidegger påpekte at vi lett kan ende i et slags slaveforhold til en slik indre stemme. Den kan gjøre at vi synker ned og blir stående fast i en dyp,

21

K_Gå_125x175_v.3.indd 21

10/01/18 11:34


sugende myr med begge bena. Heidegger skiller mellom det å leve på denne måten, og det å lede sitt liv. Det å være handler ikke bare om å være i verden, slik som steiner er, men å forholde seg til hvordan man er i verden. Vi mennesker bør, som Heidegger fremhever, være villige til å påta oss byrder for å være fri. Bestemmer du deg for minste motstands vei, vil det alternativet som umiddelbart medfører færrest bekymringer, alltid bli prioritert. Dine valg er forutbestemt, og du lever ikke bare ufritt, men også et kjedelig liv. Så mye i livet vårt handler om høyt tempo. Å gå er treigt. Det er derfor noe av det mest radikale du kan gjøre. ⁂

K_Gå_125x175_v.3.indd 22

10/01/18 11:34


Det kan være i overkant å anbefale noen å gå feil vei, eller gå seg vill, men det kan også være et godt råd. Slike turer husker jeg. Høsten 1987 gikk jeg gjennom vestre delen av Jotunheimen med kjæresten min, og underveis klatret vi Store Skagastølstind, Norges tredje høyeste fjell. Hun var en dyktig klatrer og ledet oss opp. Rett ved toppen ble vi overrasket av sludd og tåke. Det var bratte stup på alle sider. Å gå et ekstra skritt inn i tåken var farlig, og vi ble nødt til å overnatte der oppe uten telt og sovepose. Vi hoppet, skyggebokset og slo floke gjennom natten, men frøs gjorde vi like fullt. I dag når jeg tenker tilbake, var det den fineste opplevelsen vi hadde sammen. Å tilbringe natten under dramatiske forhold skilte denne natten fra rekken av komfortable netter. Da solen kom opp og vi hjalp hverandre ned i sikkerhet, hadde timene i mørke ført oss nærmere hverandre.  Jeg har gått feil så mange ganger at jeg lurer på om jeg innerst inne oppsøker den lille usikkerheten. Som broren min Gunnar sa en gang vi – kanskje var vi åtte og elleve år – hadde gått oss bort i Østmarka:

23

K_Gå_125x175_v.3.indd 23

10/01/18 11:34


«Her har jeg gått meg vill før, så nå vet jeg hvor vi er.» ⁂

K_Gå_125x175_v.3.indd 24

10/01/18 11:34

Å gå  
Å gå  
Advertisement