Issuu on Google+


TOM BAKKELI

KRIGERE OGDIPLOMATER

PÅ INNSIDEN AV FORSVARETS SPESIALKOMMANDO 


© 2013 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet.dk Omslagsfoto: Vegard Breie Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream, 80 g Boka er satt med: Garamond3 11,5 | 14,7 Trykk og innbinding: ScandBook | Falun ISBN: 978-82-489-1325-2 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Alle foto: Forsvarets spesialkommando, unntatt: Det midterste på side 3 i det første billedlegget (Bay Ismoyo | Ap), nederst på side 4 i det første billedlegget og øverst side 7 i det andre billedlegget (Tom Bakkeli), side 6/7 i det første billedlegget (Vegard Breie) og øverst side 5 i det andre billedlegget (Musadeq Sadeq | Ap).

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og stiftelsen Fritt Ord.


«Krig er fortsettelsen av diplomatiet, med andre midler.» Carl von Clausewitz

«This is no time for ease and comfort. It is the time to dare and endure.» Winston Churchill

«Grundighet gir trygghet.» Forsvarets spesialkommandos motto


Fra admiral Bob Harward, som ledet de norske spesialstyrkene i Afghanistan i 2002: I commanded the Combined Joint Special Operations Task Force (CJSOTF) K-BAR in Afghanistan from October 2001 to July of 2002. TF K-BAR was composed of forces from Denmark, Germany, Norway, Australia, Canada, New Zealand, Turkey and the United States and performed more than 65 separate missions, many at altitudes exceeding 10,000 feet. I can attest to the fact that the Norwegian special operators were absolutely critical to the success of our operations. They came to the fight with specialized skill sets for operating in mountain and arctic climates that enabled the survival and effectiveness of the entire coalition of special operators. Just as important, was the planning and staff experience the Norwegian SOF proved to the operational expertise of the entire Task Force effort. As a direct result of their partnership, our unit was awarded the Presidential Unit Citation, the highest honor the United States bestows on a military unit for which President Bush personally delivered the award. Robert Harward VADM USNAVY (SEAL), Deputy Commander USCENTCOM, Mc Dill AFB, Tampa, Florida, USA


Innhold Forord av Janne Haaland Matlary . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Slaget om Kabul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32

Del 1 - 1940-1982 Skapt gjennom kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Norske kommandosoldater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Tangens vilje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Ranums baby . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 Ekstremsport . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 V책pen og utstyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Levende historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74

Del 2 - Balkan 1996-2001 P책 tiggerstien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Starten p책 gullalderen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .91 Operasjon Joint Guardian, Kosovo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Operasjon Essential Harvest, Makedonia . . . . . . . . . . . . . . 111


Del 3 - Afghanistan 2001 til i dag I krig mot terror . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Jakt på al-Qaida . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Operasjon Anaconda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Alene i fjellene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137

Trangt i porten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Fase 1 - Rena . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Fase 2 – Børtne, Hedmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Fase 3 – Rauer, Østfold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156

Siste hinder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Nærkamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Forberedes på å drepe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170 Patruljer i dypet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174 Jungelkrigens kunst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 Snøkrigerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Odins menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182

Spesialstyrken formes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Etterretning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Robuste grunnpilarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198

Skarpt diplomati - ute og hjemme . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 COIN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .208 Snus-diplomati på grensa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Valget i Paktika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 Hearts and minds . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 218 På gjerdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 I Talibans kjerneland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221 Elektron . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 224 «Steadfast Jaguar» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227 Økt bredde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230

Fra asken til ilden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 Det store tapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243


Innovér eller dø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Fra Gere og Freke til Bjørnø-klassen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257

Crisis Response Unit Task Force 24 . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Den menneskelige hunden og surfing på Surobisjøen . . . . . 266 Avlyst operasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 277 Kontra-narkotika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 280 Bomberydderne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285

Kynisk fiende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 293 Gisselaksjonen ved Qargha . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 294 Gjennombrudd ved Bagram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 304 Terroristen i treet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 314

Broderskapet i Camp Lion . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 316 Avslappet stemning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 317 Standby . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 324 Fem minutters beredskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 327

Den skjulte knyttneven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 330 Frustrasjon og fremtidstro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 339 Samarbeid med MJK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 341 Redning og søk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 347 Nettverk mot nettverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 351 Akutt behov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 360 Ringen sluttet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 362

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 365


FORORD

AV JANNE HAALAND MATLARY I BARNDOMMEN HØRTE JEG mye om heltene fra Telemark – sabo-

tørene fra tungtvannsaksjonen på Vemork. Min mor var fra Rjukan, og jeg tilbrakte jule- og påskeferier der. Hun var ungdom i byen under krigen og kjente til Rjukan-guttene som var med. Jeg husker besøk på fabrikken der morfar jobbet, og min grandtante, som fremdeles bor i Kraftledningsveien, visste at sabotørene en kveld trakk seg tilbake utenfor huset hennes og gikk opp Ryes vei under fjellbanen – en vei vi selv strevde oss opp i dagslys og feriestemning, men som var en livsfarlig og dristig retrett den dramatiske natten. Over denne klatrestien går nemlig Krossobanen, taubanen som Hydro bygget i 1928 for å gi befolkningen mulighet for ski og sol. Tyskerne kontrollerte den selvsagt under krigen, og ved å kjøre en tur opp eller ned den natten, kunne de skutt sabotørene som kaniner – det er ingen gjemmesteder i Ryes vei. Men lykken stod den dristige bi. De kom seg opp og kunne dele flasken med Upper Ten som stod i hytta de brøt seg inn i. Joachim

13


Rønneberg, lederen, hadde sett flasken da de overnattet samme sted natten før og tenkt at om de overlevde, skulle de knerte den. Selve aksjonen var helt utenfor normalitetens antagelser; sabotørene tok seg ned i juvet mellom riksveien og fabrikken, en «vei» ingen Rjukan-folk noensinne tenkte at noen kunne greie å gå. Å gjøre nettopp det motsatte av det rasjonelle og forventede – med andre ord det vi i strategisk tenkning kaller «paradokslogikken» – gir et gedigent overraskelsesmoment. Da jeg var sammen med Rønneberg for et par år siden på Vemork i anledning Krigsskolens årlige «sabotørmarsj», hvor kadettene følger samme løype, fortalte han om all flaksen de hadde hatt den gang. Han var over 90 år, men holdt et strålende foredrag med den stillferdige beskjedenhet som karakteriserer både ham og andre i bransjen for spesielle oppdrag. «Flaks» er et ord som går igjen i denne boken. Det er mulig det er noe som heter flaks, men det er i så fall ikke noe tilfeldig, for som Forsvarets spesialkommandos motto sier: «Grundighet gir trygghet». Sabotørene var ekstremt godt forberedt, også på at de ikke ville overleve aksjonen. Mot, dristighet og djervhet var helt nødvendige karakteregenskaper for å gjennomføre noe som hadde liten sjanse for å lykkes. Sabotørene var trent i Storbritannia, nærmere bestemt i Skottland, og der var spesialstyrker noe ganske nytt. Winston Churchill tillot at en slik styrke ble bygget opp da det så som mørkest ut under krigen. De som er fan av TV-serien Foyle’s War vil huske hvordan den strikse etterretningsagenten Hilda, en dame med prinsipper, sier til politiinspektøren at her trener de på krig med «all the tricks of the trade, those in the book and outside». Det er derfor ikke rart at spesialstyrker, i de land som har dem, har holdt en lav profil i alle år. Det er en nødvendighet. Norsk 14


o­ ffentlighet visste lenge lite om at Norge i all stillhet utviklet spesialstyrker av topp kvalitet. Selv om opprinnelsen kan spores til britene og andre verdenskrig – og ordet «Vemork» er et begrep alle spesialstyrker i verden kjenner – var det først på 1980-tallet de norske styrkene for alvor kom i gang. I løpet av 30 år har vi fått spesialstyrker som er i absolutt verdensklasse. De trener, samarbeider og kriger med de beste i verden – amerikanske Navy Seals, britiske Special Air Service – og de har spilt nøkkelroller i Kosovo, Afghanistan og andre operasjoner. Offentligheten har i de seneste år fått mye mer kunnskap enn før om denne type militær kapasitet, og det er nyttig i en nasjon som den norske som nå bruker militærmakt i mange operasjoner, men de aller fleste har vært relativt ukjent med hvordan dette maktmiddelet brukes i praksis. I denne boken presenteres nye kunnskaper om FSK, med spesiell vekt på innsatsen i Afghanistan. Vi lever i en tid der folkerettens regler om å gå til krig er utdaterte både hva angår trusselbilde og militærteknologi. Etter den kalde krigens slutt er trussel- og risikobildet diffust og mangfoldig. Krigen mot terror har endret både tenkning og praksis omkring grenseoverskridelser, for jakten er nå på individer og grupper, ikke på stater. Stat-til-stat-kriger finnes nesten ikke lenger, selv om Nord- og Sør-Korea er i en formell krigssituasjon som lett kan bli reell. Vi ser også at stormaktspolitikken rører på seg igjen med et Kina som har regionale sikkerhetspolitiske ambisjoner i Asia, og et Russland som bruker mer penger på forsvar mens landet går i en stadig mer autoritær retning. Men invasjonsfare finnes ikke lenger i vår del av verden. Da Russland invaderte Georgia i 2008, var det et vellykket strategisk grep for å stoppe NATO-ekspansjon, og når Kina driver kanonbåtdiplomati i Sørkinahavet i dag, er det for å påvirke Japan og USA. 15


Staters bruk av militærmakt er ikke lenger basert på mobilisering langs grensa, med lang varslingstid og et klart skille mellom krig og fred, men er spesifikk, uten varslingstid og gjerne til vanns eller i lufta slik at grensekrenkelser ikke er lette å bevise. Etterretning er en absolutt betingelse for spesialstyrkers effektivitet, noe som understrekes i denne boken. I det diffuse trusselbildet vi lever i, er denne type kunnskap essensiell. Det som sikkert vil overraske mange lesere, er hvor sentral den funksjonen Tom Bakkeli kaller «diplomaten» er for spesialjegerne. At de kan seire i de skarpeste operasjoner, vet man, og det er intuitivt lett å begripe. Men at de driver med det vi kaller COIN – counter-insurgency – på en svært effektiv måte, er sikkert nytt for mange. COIN er den nyere tids krigføring, så å si, en doktrine for å påvirke aktørene i felt. I Afghanistan var det COIN som var generalene David Petraeus og Stanley McChrystals opplegg – sverdet er utvikling og godt styresett, skjoldet er militærmakten. Dette betyr at effekten av hva man gjør, er den politiske effekten: Får man folk på stedet på sin side? Velger de oss eller Taliban? Det er dette som teller, ikke at man kan dominere dem militært. COIN er smart krigføring i en verden hvor opprørsgrupper i interne konflikter er det typiske. Å påvirke i retning av demokratisering og utvikling er blitt nødvendig sikkerhetspolitikk. Det militære virkemiddel alene kan ikke utrette mye i denne typen konflikt. Det som ofte kalles «asymmetriske konflikter» handler om hvordan et land kan påvirkes i riktig retning politisk, mens man samtidig må bekjempe enkelte grupper eller individer. Å bruke militærmakten intelligent og målrettet er en ting; å kombinere den med andre virkemidler er en annen. Det som er spesielt interessant i denne boken er hvordan den beskriver spesialstyrkenes grundige arbeid i Afghanistan i COINmodus: etterretning, tilstedeværelse, oppsøkende virksomhet, til16


retteleggelse for utvikling i områder som Paktika og etter hvert også andre steder. Kun ved den omtalte grundigheten i situasjonsforståelsen, både kulturelt, politisk og militært, kan man lykkes i komplekse samfunn. Det er faktisk slik at spesialstyrkene er de som klarer å bruke denne type indirekte metode best, fordi de kan bevege seg diskré i ethvert lende og «blend in» i fremmede kulturer. Dagens trusselbilde er som sagt diffust, og det er grenseoverskridende på mange måter. Angrep på norske mål og borgere kan skje både hjemme og ute, gisseltagning og terror kan skje både her og ute, og norske interesser er i stadig større grad også Vestens interesser. Angrepet i In Amenas i Algerie i 2013 var ikke rettet mot nordmenn spesielt, men mot vestlige personer generelt. Det sier seg selv at spesialstyrker blir stadig viktigere i en slik verden. Det er veldig betryggende å vite at om det verste skulle skje og man blir tatt som gissel, finnes det noen i hjemlandet som kan det ingen andre kan, nemlig å redde gisler. Arnesteder for konflikter og terrorisme er ofte land som er såkalte «failed states», og her er diskré tilstedeværelse med evne til å gjennomføre direkte aksjoner nødvendig. Å være bak linjene i et konfliktområde er umulig for konvensjonelle styrker, men det er nødvendig for å vite hva som skjer, og for å kunne bestemme om noe skal gjøres. Spesialstyrkenes usynlighet er en stadig større fordel i disse konfliktområdene, for når en militær operasjon først er i gang, involverer den alt fra FN til internasjonal presse. Det er ikke lett å lykkes med operasjoner i fremmede land, under pressens blikk og med krav om suksess og snarlig slutt på operasjonen. Desto større betydning har presisjon i situasjonsbedømmelsen, både før og under operasjonen.

17


I 1990 så det ut til at Vesten hadde vunnet den ideologiske krigen i verden – den kalde krigen var over og kommunismen død. Det liberale demokrati kunne utbres i en verden uten krig. Det var tid for strategisk ferie, syntes mange, og de kuttet forsvarsbudsjettene. Så kom angrepet den 11. september 2001, og etter dette – fra rundt 2005 – vokste en ny stormaktspolitikk frem, med Kina og Russland som de fremste lederne. Norge og Europa har et nabolag med mye uro og farer: Balkan er ikke i noen permanent fredstilstand, Maghreb synes å kunne bli islamistisk fremfor demokratisk, Iran utvikler kjernevåpen, Syria er i borgerkrig, og i Sentral-Asia står de to kjernevåpenstatene Pakistan og India mot hverandre. I tillegg er problemet Afghanistan–Pakistan langt fra løst – Pakistan regnes som verdens farligste sted, gitt at landet har atomvåpen. Russland og Kaukasus, med sine mange «frosne kriger», ligger i vårt nabolag. Europa må forholde seg til alt dette, muligens også agere i dette bildet, og det i en tid da de fleste europeiske land og USA kutter i sine forsvarsbudsjett. Da synes det å være en meget god investering å satse enda mer på det mest fleksible og trusseltilpassede militære virkemiddel: spesialstyrker. Som denne boken viser, har det på ingen måte vært noen politisk strategi bak spesialstyrkenes utvikling i Norge, tvert om. De har møtt mye motstand, men overlevd, muligens grunnet mye av den flaksen de selv gjerne snakker om. Behovet for dem er i alle fall krystallklart og kan ikke bestrides av noen med noenlunde innsikt i sikkerhetspolitikk. Spesialstyrkene er blitt selve the jewel in the crown i det moderne Forsvaret, et virkemiddel som er blitt uunnværlig nettopp fordi sikkerhetspolitikken nå er grense­ overskridende på en helt ny måte. Globaliseringens skyggesider er reelle: Kriminalitet og terrorisme går hånd i hånd, og nordmenn 18


og norske interesser befinner seg overalt på kloden. Spesialstyrker, med sine unike kapasiteter, vil garantert øke i viktighet fremover. Vi kan takke dem og andre i Forsvaret for at de kom seg gjennom de første årene og nå fremstår som den briljante styrken de er, i en tid som virkelig har behov for dem. Prof. dr. philos. Janne Haaland Matlary Institutt for statsvitenskap, Universitet i Oslo og Forsvarets høgskole Gjesteforsker ved Oxford University


PROLOG «SETT DERE INN I situasjonen, og gjør dere klare for alle typer

oppdrag.» Slik lød ordren fra forsvarssjef Harald Sunde til Forsvarets spesialkommando (FSK) 16. januar 2013. Formidler var generalens rådgivere i spesialstyrkespørsmål, Spesialoperasjonsavdelingen i Forsvarsstaben. FSK satte straks stab med et nøkkelpersonell på 18–19 personer. Gassproduksjonsanlegget Tigantourine – som Statoil drev sammen med britiske BP og det statlige algeriske oljeselskapet Sonatrach i In Amenas øst i Algerie – var blitt utsatt for et stort terrorangrep ledet av terroristen Mokhtar «Den enøyde» Belmokhtar. Han var kjent for å ta gisler og stille økonomiske krav for løslatelse. Han hadde også tette bånd til al-Qaida. Organisasjonen han ledet kalte seg «Bataljonen av de som signerer i blod». Navnet viste seg å være treffende. FSK-sjefen, oberst Eirik Johan Kristoffersen, og hans medarbeidere identifiserte raskt hvilke kapasiteter som var aktuelle for en operasjon i Algerie og samlet en styrke med tilgjengelig personell. I løpet av to timer meldte FSK at de kunne stille en slagkraftig styrke med en kampskvadron, sanitetstropp og andre funksjoner.

21


Krigere og diplomater