– Dersom de ikkje likar spekesild så vil de slite, seier Lindis Alme og ler. Det er middagstid på BesteBakken. På fatet framfor oss står det kva Noreg vart fødd opp på etter krigen: Flatbrød, spekesild, poteter og urter frå hagen som ingen annan enn Lindis tykkjer er fin, i fylgje Lindis. Dei to belgiske gjestene som sit saman med oss i matsalen denne kvelden studerar dei små fiskane på tallerkenen, før dei freistar appetittvekkaren. Om litt er fatet tomt.
«DET SKAL I ALLE FALL FINNAST EIN STAD I NOREG DER DU KAN HA DET ROLEG, KUNNE SNAKKE SAMAN OG BERRE NYTE LIVET. BESTEBAKKEN ER EIN SLIK STAD».
Berre det beste er godt nok
testar vi ut og leitar etter aha-opplevinga – kokkelerer, smattar og gurglar, og så brått: Der sat han! Denne skal vi servere. På BesteBakken gjeld det å finna den beste kombinasjonen av smakar til alle måltid, også kombinasjonane på frukostbordet er nøye samansette. Oppskriftene delar ho gjerne. Ho har fått så mange førespurnadar at du no kan finna dei mellom to permar.
Ingen vegskilt eller plakatar i Hafslo ropar til deg om å dra til BesteBakken. Garden på toppen av den bratte grusvegen skil seg ikkje nemneverdig frå resten av husa i fjellsida. Her oppe har Lindis Alme gjort draum om til røyndom. I det gule huset er det gjesterom i andre høgda og matsalar i fyrste. Låven gjev rom til vinkjellar, spa med eigne produkt, og gjesterom. Urtehagen, som visstnok ingen tykkjer er særleg fin, ligg i hagen bak huset. Alt – både ute og inne – er forseggjort, solid og gjennomført. – La du merke til senga på rommet, spør Lindis. – Står heilt støtt, gjer ho ikkje? Ho er laga av ein snikkar eg kjenner. Skikkeleg gjennomført handverk, og då kunne ikkje vi vera dårlegare enn at vi la oppi den beste madrassen vi kunne få tak i. Skjønar du?
Den reine smaken Belgiarane og vi har kome til hovudretten, torsk. Maten er like gjennomførd som resten av BesteBakken. – Maten lagar vi frå botnen av, med så mange lokale råvarer som mogeleg. Kjøtet får vi til dømes frå eit økologisk slakteri i nærleiken. Råvarene vert gjerne tillaga med ein ny vri, men dei skal vera til å kjenne igjen, eg vil at du skal vita kva du et. Og så nyttar vi ikkje krydder, berre urter frå hagen.
Menyane er eineståande. – Eg er full av nye idéar, det er ein morosam og kreativ prosess å finna på nye oppskrifter og menyar. Ikkje minst er kombinasjonen av mat og vin viktig. For å finne dei beste kombinasjonane
– LINDIS ALME, BESTEBAKKEN
Å ha det godt Opplevingane her oppe på toppen av Hafslo strekker seg lenger enn garden. Vær med inn i den digre jettegryta midt i skogen, eller på ein tur til Veitastrond like ved Austerdalsbreen for ei vitjing på stølen Jarvamyra, der rømmegraut, spekemat og plommesuppe vert servert på det store steinbordet. Frå breen renn vatnet nedover dalen, fylgjer med deg attende til BesteBakken, og legg seg som ei grøn flate i Hafslovatnet. Der dannar det ein spegel for den raude julikvelden utanfor. – Denne har eg gledd meg til, dette er favoritten min, seier Lindis når ho kjem med desserten. Dei fyrste norske jordbæra i sesongen er i hus. På BesteBakken vert dei serverte med ein eigen krem, der appelsin og ein dråpe konjakk er ein del av løyndomen. Det er ikkje noko samantreff, for her er det stor interesse for konjakk. I eit hjørne av matsalen står eit heilt skåp med konjakk, og som den namngjetne prikken over i-en har garden fått laga si eiga blanding. – Sanseopplevingar karakteriserar alt vi gjer her, seier Lindis. – Det skal i alle fall finnast ein stad i Noreg der du kan ha det roleg, kunne snakke saman og berre nyte livet. BesteBakken er ein slik stad. —
SOGNEFJELLET
97