HVA ER GALT MED SAMTIDSKUNSTEN ? TEKST: JOHAN OTTO WEISSER FOTO: SIDSEL JØRGENSEN
En dyktig kurator lager gode utstillinger. Utstillinger som er noe annet enn enkeltkunstneres presentasjon av eget verk. Som gir nye perspektiver og sammenhenger. Det har alltid vært dyktige formidlere som har satt kunstnerskap sammen på en måte som løfter. Et kunstnerskap er resultatet av mye mer enn en enkelt kunstner. Likevel er går det galt når en eller annen som har vært med på å henge opp en utstilling kaller seg kurator. Det er selvfølgelig et resultat av en profesjonskamp; ettersom det er blitt flere og flere som er høyt utdannet som jobber i en stadig større utstillingssektor, er behovet for å få anerkjennelse og plass, gjerne på kunstnerens bekostning, økt. Heldigvis er det ofte slik at kuratoren og kunstneren har et felles mål, hvor samarbeidet fører til en bedre utstilling, til glede for alle parter. Men det finnes mye kunst som forholder seg til verket som det primære, og det er ikke gitt at en kunsthistoriker som nødvendigvis har et historiserende blikk kan alltid kan tilføre mer enn man taper. Ofte vil et kunstverk virke sterkest når det får stå alene, uten forklaringer eller plassering i en sammenheng. Det er ikke uten grunn at mange av oss ønsker å møte kunsten med minst mulig preget av andres meninger, som skyr tekster eller omvisninger. Som har de avgjørende kunstopplevelsene knyttet direkte til møtet med kunstverket. Mange kunstnere arbeider med det mål for øyet å gi utrykk til noe som går ut over språket, som er en visuell erkjennelse. Uten å trekke sammenlikningen for langt, kan vel si at det er litt som med sex, der høydepunktet for en del av oss er noe annet enn ord. Kuratoren kan her sammenliknes med sexologen som forteller oss hvordan det egentlig henger sammen. Dette er selvfølgelig en del av diskusjonen om hva kunst er, men også om hva som er det primære. Og om hva som er det høyeste nivået. I et intervju i forrige nummer av Faktor – X sier Harald Solberg (Direktør på Bomuldsfabriken Kunsthall) ”jeg mener at den ideelle kurator jobber som en kunstner, men som et ledd over kunstneren.” Der er vi ved problemets kjerne: Jeg mener at den ideelle kurator jobber som en tilrettelegger, som et ledd under kunstneren. Akkurat som jeg mener at et kunstverk ideelt overskrider kunstneren som har laget det. Det er akkurat det kunst handler om. Å sette seg i en situasjon hvor man overskrider seg selv.
