Høyt sykefravær i barnehagene: – En ond sirkel som aldri tar slutt
Bydel Grünerløkka har satt seg som mål å redusere sykefraværet i barnehagene, men ansatte melder om høy arbeidsbelastning og mangel på vikarer. Foreldre frykter for stabiliteten og kvaliteten på barnehagetilbudet.
i verdensklasse
Skeiv kunst og kultur i egne rammer
Kaffe
Ramadan er over – slik opplevde beboerne på Grünerløkka den hellige fastemåneden
Kaffe i verdensklasse
Tim Wendelboe er ikke som andre kaffebarer i Oslo. Her handler alt om kvalitet – fra utvalgte kaffebønner til servering. Hva gjør dette stedet så unikt?
Kvalitet i hver kopp
Stephanie Holm, barista hos Tim Wendelboe, forklarer at kvalitet står i sentrum. Hver mandag vurderes kaffebønnene, som eieren Tim Wendelboe selv har håndplukket fra utvalgte gårder.
Kaffebaren er grunnlagt av nettopp Tim Wendelboe, en 45 år gammel mann som vant norgesmesterskap i baristakunst i 2004. Denne ekspertisen gjenspeiles i alt de gjør. De brenner kaffen selv og bruker kun de beste bønnene.
– Vi skjuler ingenting og gir kundene et innblikk i hele prosessen, forteller Holm.
Hun er klar på at dette ikke bare er et sted for god kvalitetskaffe, men en institusjon som setter standarden for hva ordentlig baristakunst kan være.
– Vi liker å utfordre
For førstegangsbesøkende anbefaler Stephanie en fruktig kaffe fra Kenya.
– Nordmenn er vant til sødmefull kaffe, men vi liker å utfordre dem med nye smaker. Mange blir overrasket over hvor stor smaksforskjell det kan være mellom den kvaliteten folk flest drikker, sammenlignet med en kopp med bønner i verdensklasse.
Lojale kunder
En av stamkundene, Kjell Bryngell, har besøkt kaffebaren i ti år.
– Jeg vet at jeg får kvalitet her, og det er derfor jeg kommer tilbake, forteller Bryngell.
Kjell foretrekker espresso, gjerne en fruktig variant fra Kenya, og mener dette stedet skiller seg klart ut fra vanlige kaffebarer.
For ham er det to steder i Oslo som virkelig leverer kaffe i verdensklasse – Tim Wendelboe og Supreme Roastworks. Begge stedene har en kompromissløs holdning til råvarer, noe han mener gjør hele forskjellen.
En økende trend
Kaffebarer som i hovedsak bryr seg om kvalitet i ypperste verdensklasse blir stadig mer populært, og stadig flere ønsker å vite hvor kaffen kommer fra og hvordan den lages.
– Mange tror denne type spesialkaffe er komplisert, men vi ønsker å gjøre det tilgjengelig for alle, sier Stephanie.
For stamkunde Kjell Bryngell handler det ikke bare om en god espresso, men om den nøye prosessen fra utvalgte bønner til ferdig kopp. Det er denne ærlige tilnærmingen som gjør stedet unikt.
Skrevet av Henrik Kvisvik
Kaffen kommer på en pen trefjøl med et minimalistisk utrykk. Foto: Henrik Kvisvik
Kjell Bryngell nyter sin espresso, noe han har gjort i 10 år Foto: Henrik K
Stephanie lager tradisjonell americano gjennom pressverktøyet Aeropress Foto: Henrik K
Palestinsk kulturkveld på AHO
puben
Studenter for Palestina ved Arkitekturhøgskolen i Oslo arrangerte torsdag 3. april Palestinian takeover-kveld på AHO-puben.
På programmet stod visning av filmen Foragers av den palestinske kunstneren Jumana Manna, samt foredrag av Ida Rasmussen. Sistnevnte er forsker ved AHO og presenterte masteroppgaven sin denne kvelden.
Arrangørene er en relativt ung gruppering. Mens flere Oslo-universiteter og -høyskoler, som UiO og OsloMet, har hatt en aktiv palestinabevegelse i lengre tid, ble Studenter for Palestina på AHO dannet i høst av en gjeng engasjerte studenter.
Daniella Boateema er en av dem. Hun går tredjeåret på arkitektlinjen og var med på gjennomføringen av arrangementet i forrige uke.
- Da vi startet i høst hadde vi en visjon om et større arrangement. Vi ønsket å invitere flere ulike forelesere, og avslutte med en fest. Men så er det dette med tid og kapasitet ved siden av studier. Så vi senket terskelen litt, gjorde det til en filmvisning i stedet, med en avsluttende fest.
- Vi har hatt noen mindre eventer, som vaffelsalg og loppemarked her til inntekt for NORWAC. I tillegg arrangerte vi bokutstilling på biblioteket her på skolen. Det ble godt mottatt.
Slike arrangementer kan være en fin inngang til saken, mener Boateema. For de som ikke vet så mye om krigen i Gaza eller Palestinas historie, kan slike settinger gi anledning til samtaler man ellers ikke ville hatt.
Andrew Quan var blant dem som tok turen innom forrige torsdag. Han stemmer i:
- Mange vet kanskje ikke så mye om saken fra før, men er nysgjerrige. Hit tiltrek kes både de som er engasjerte i Palestina fra før, og de som kanskje er helt nye til temaet. Å møtes på tvers av engasjement og tidligere kunnskap er kjempefint, det blir en god arena for å lære mer.
Studentmobiliseringer mot krigen i Gaza har oppstått verden over, også her hjemme. Sommeren 2024 ble det satt opp teltleirer ved flere universiteter, bl.a. ved UiO, OsloMet og Kunsthøgskolen i Oslo.
Sistnevnte var til særlig inspirasjon for gjengen på AHO, forteller Boateema. I tillegg til å være nærmeste nabo, er KhiO også en relativt liten skole, og ikke like tilknyttet resten av studiemiljøet i Oslo.
- Vi havner litt i vår egen boble her. Derfor har det kanskje ikke vært så lett for studenter på vår skole å koble seg på resten av studentbevegelsen i byen. Men vi så at Khio fikk det til, så da tenkte vi at vi også kan få til noe. Slik ble vår lille gruppe til i høst, sier hun.
Skrevet av Rebekka Teale
Andrew Quan melder om god stemning. Foto: Rebekka Teale
Daniella Boateema, medlem av Studenter for Palestina på Aho Foto: Rebekka Teale
Arkitektens rolle
Hun savner større bevissthet på skolen rundt den samfunnsrollen arkitekten har.
- Jeg føler kanskje at vår rolle ikke blir understreket godt nok gjennom studiet. Man understreker ikke egentlig hvor stor innflytelse vi har som arkitekter. Man må innse at man ikke bare er estetiker i dette yrket, men en viktig samfunnsaktør.
Under arrangementet forrige torsdag ønsket de å knytte Palestina sammen med arktitektur-, landskaps- og designfag. Målet var å belyse hvordan disse fagene påvirker okkupasjonen. Ida Rasmussen snakket om dette i forelesningen sin; hun har skrevet om retten til land, dyrking og jordbruk. Filmen Foragers var en naturlig videreføring av foredraget.
- Filmen handler om høsting og sanking, og hvordan Israel hindrer palestinere i å dyrke jorden de har dyrket i tusenvis av år. Det ble en fin forbindelse mellom disse to; Ida som snakket
Kulturell motstand
Etter faglig påfyll skulle kvelden rundes av på dansegulvet. DJ Leilet Safi stod for stemningen her.
Helena Natvig Safi er norsk-palestiner. Konseptet DJ Leilet Safi startet hun for å selv fylle et tomrom i den norske klubbscenen.
- Jeg skulle arrangere en solidaritetskonsert høsten 2023 og ville booke en palestinsk DJ, men jeg fant ingen palestinske DJ’er i Norge. Så da måtte jeg få ut fingeren selv.
- Det er på en måte min lille form for kulturelle motstand.
Hun spiller tradisjonell Palestinsk og arabisk musikk kombinert med alternativ pop og techno, og skeiv undergrunnsmusikk. Som DJ er hun opptatt av musikk som fremmer en kulturell utveksling.
- Jeg tror en slik fusion er viktig for å kunne knytte bånd på tvers av sfærer. Safi mener det er viktig at det er studenter ved AHO som ønsker å gi plass til Palestina, ikke bare som sak, men også palestinere og palestinsk kultur.
- Det er skikkelig kult at Palestina får lov til å dukke opp i livene til folk på en positiv måte. Det er viktig at folk får se noe annet enn kun det mørke. Palestina er mye mer enn det.
Om vibbene på dansegulvet torsdag kveld, sa Andrew Quan følgende:
- Stemningen er kjempebra. Ikke-vestlig musikk er ikke så vanlig i Norge, føler jeg. Mer mangfoldig type musikk som sprer glede trenger vi mer av!
DJ Leilet Safi sørget for god stemning. Foto: Daniella Boateema
Skeiv kunst og kultur i egne
rammer
Helt i bunnen av Grünerløkka, rett over Akerselva, finner du lokalene som huser Stiftelsen Skeivt kunst- og kultursenter, kjent som SKOKS. Stiftelsen ble skapt ut av et ønske mange skeive har om en møteplass som ikke er sentrert rundt rus og uteliv, og hvor kunst og kultur står i fokus året rundt.
SKOKS ble skapt da kunstnerkollektivet Pride Art og kulturtidsskriftet MELK gikk sammen. De samlet støtte fra mange hold, blant annet Oslo Kommune, Kulturrådet, Kulturtanken og Fritt Ord. Stiftelsen var først et kulturhus uten adresse, men fikk i sommeren 2023 rom i Sofienberg kirke før de flyttet til Chr. Kroghs gate. Her har de fått på plass blant annet en intimscene og en bok- og kunsthandel med LHBTQ+ fokus. Det holdes mange ulike eventer som som oftest er gratis og åpent for alle.
– Her er skeivhet noe helt normalt og hverdagslig
Emilie Åberg er daglig leder og frivilligkoordinator på SKOKS. Hun forklarer viktigheten av å ha et tredje rom, et sted som verken er jobb eller hjemme, hvor du kan gå og møte andre. Hun utdyper om balansen og behovet for safe spaces og brave spaces i samfunnet:
– Jeg er glad i safe spacemodellen. Ikke slik at samfunnet kan være trygt for alle hele tiden, men som i at vi trenger steder hvor det er mulig for utsatte grupper å komme og vite at her slipper jeg å stå i alt som jeg ellers må stå i.
– Her kan vi få en pause, vi kan lade opp. Her kan vi dele erfaringer, bygge fellesskap –og så skal vi tilbake ut i kampen. Når vi skal ut i den kampen går vi inn i «brave-spaces». Der må jeg kunne stå i en samtale med noen som ønsker å diskutere min tilgang på helsehjelp for eksempel, noe jeg har en mye større personlig investering i enn dem, men hvis vi skal ha et fungerende demokrati så mener jeg at jeg må kunne ta de samtalene. Ikke alle trenger å ta de, men noen må, og da er slike trygge pauserom som SKOKS helt nødvendige.
Arrangementene som holdes på senteret er ofte ikke under SKOKS styring, men av andre organisasjoner eller enkeltstående ildsjeler.
Foto:
– Hvem som helst kan ta kontakt med oss med sin idé, så prøver vi å legge til rette for det, så lenge det ikke går direkte mot grunnverdiene våre. Hvis det er åpne arrangement og skeivt fokus, så kom og arranger. Hvis det ikke er det, så tar vi en prat og finner nok en løsning likevel.
Foto: Hanna Jøssang
MELLOM KUNSTEN OG KAMPEN: Emilie Åberg utenfor SKOKS, som tilbyr rom for skeiv kunst og fellesskap midt i byen.
I BOKHANDELEN: Her utstilles og selges kunst og bøker med skeiv tematikk side om side, blant annet broderiet i ramme til venstre av Katrine Wegge.
Hanna Jøssang
Gleden av språkkaos og flerspråkelighet
En av ildsjelene som har hatt flere arrangementer hos SKOKS er Jonathan Jonsson. Hen er stipendiat i arabisk litteratur og filosofi og ansvarlig for eventet L’ecart: Open mic for queer and multicultural poetry. Her kan hvem som helst kan komme og både lytte og lese poesi på alle språk, helst utenom norsk og engelsk.
Hittil har minst 18 språk, alt fra nordsamisk til tamil, fylt lokalet med diktlesing og poesi, ofte etterfulgt av gode samtaler.
– Vi leser dikt, så snakker vi om hvordan det språket føles og hva det betyr. Men også, hva betyr diktet for deg? Hva føler du av å lese på det språket?
Jonathan forteller at i slam-poesi miljøet, som hen har mye erfaring i,så foregår det meste på norsk og engelsk og at folk kanskje er redde for å lese på et språk som publikum ikke forstår.
– Det er den frykten jeg vil dekonstruere. Å si at det er OK om ingen forstår hva det betyr, men vi har din stemme, vi har ordene. Og det gir oss noe.
– Jeg er språknerd, så det er noe så interessant med å høre språk jeg ikke forstår. Jeg liker å høre lydene, jeg liker å høre melodien.
SKOKS har på kort tid blitt et samlingspunkt for skeiv kunst og kultur i Oslo, hvor skeive og allierte i alle aldre kan møtes i trygge og trivelige rammer og utveksle erfaringer, uttrykke seg og bygge fellesskap.
– Det er det SKOKS skal være. Et sted hvor du kan komme og ikke bli spurt om verken du er skeiv nok eller få samfunnets dumme forventninger slengt på deg. Å virkelig få en pause, avslutter Emilie Åberg.
SPRÅK FØLES, IKKE FORKLARES: Gjennom L’ecart utforsker Jonsson hvordan poesi kan kommunisere uten felles språk. Foto: Hanna Jøssang
INTIMSCENEN: Ferskenrosa, oransje og blå går igjen i hele lokalet og skaper en avslappende atmosfære.
KLARE FOR POESI: Ane Lucie Sundal og Tuva Eid deltok på L’ecart og hadde strikketøy og niste med. Foto: Hanna Jøssang
Høyt sykefravær i barnehagene: –
En ond sirkel som aldri tar slutt
Bydel Grünerløkka har satt seg som mål å redusere sykefraværet i barnehagene, men ansatte melder om høy arbeidsbelastning og mangel på vikarer. Foreldre frykter for stabiliteten og kvaliteten på barnehagetilbudet.
Seksjonssjef for barnehageområdet i bydelen, Endre Håkonsen, bekrefter at arbeidet med sykefraværsreduksjon er i gang, men at tiltakene ennå er under utvikling.
– For barnehageseksjonen er dette et arbeid som er under utvikling. Det er nedsatt en styringsgruppe som skal planlegge organisering og gjennomføring av satsningen, skriver Håkonsen.
Han understreker at det ikke er planlagt noen omorganisering som ledd i arbeidet, og at målet kun er å redusere korttidsfraværet blant de ansatte.
– Når målsettingen oppnås, vil det styrke arbeidsmiljøet i den enkelte barnehage.
– Vi er helt utslitte
Blant barnehageansatte er tonen en annen. Tamara Eileen Menghini Davila, som har jobbet i barnehage i 20 år, beskriver en krevende arbeidshverdag med stadig høyere belastning.
– Det er tungt på jobb og mye fravær blant personalet, og vi får ikke vikarer. De siste tre dagene har vi vært to voksne på ni barn i alderen 0-3 år. Vi skal være to voksne flere dager kommende uke, men jeg måtte si ifra at vi ikke orker mer.
Hun mener situasjonen blir forverret av mangelen på vikarer og fleksibilitet i turnusordningen.
– Vi får ikke inn vikar, og vi blir heller ikke beordret til å bytte vakt fordi det ville kostet mer. Det betyr at jeg ofte blir alene på avdelingen når kollegaen min går hjem, eller at barna må flyttes til en annen avdeling med allerede presset bemanning. Det er en ond sirkel som aldri tar slutt, sier Davila.
GRAFITTI SOM LEK: Grafittiveggen rett ved Seilduken barnehage er en vegg der barn og voksne kaster et ekstra blikk. Foto: Herman Kristoffersen Børresen
Skrevet av Herman Kristoffersen Børresen
Foreldre bekymret for stabiliteten
For foreldre er situasjonen også bekymringsfull. Karoline Amb, som har barn i barnehage på Grünerløkka, peker på utskiftning blant de ansatte som et stort problem.
– Stabilitet er viktig. Vi har en vikar som har jobbet fast i tre år, men nå får hen ikke fornyet kontrakten fordi hen har krav på fast jobb etter tre år. Det er trist for oss voksne og barnegruppa som har blitt knyttet til vikaren. Vi har fått stor tillit til vedkommende, og det er skikkelig leit å miste hen.
Amb mener kommunen må prioritere å ansette flere i faste stillinger.
– Det er alltid en eller annen sykdomssituasjon. Hvis kravene til de ansatte økes ytterligere, er jeg redd for at kvaliteten i barnehagen vil lide.
Kommunen: Skal satse på ledelse og bemanning
I bydelsutvalgets budsjettvedtak legges det vekt på at administrasjonen skal samarbeide med tillitsvalgte om å redusere sykefraværet.
”BUersærligpositivtilat bydelensettersøkelyspå ledelseogøkt grunnbemanningiutsatte barnehager,” skriver kommunen i vedtaket.
Samtidig bes bydelsadministrasjonen om å rapportere kvartalsvis om utviklingen. Innen første kvartal skal det legges frem en detaljert sak om hva prosjektene konkret skal inneholde.
Ansatte etterlyser tiltak
Davila mener at den mest effektive løsningen er enkel: flere ansatte og bedre lønn.
– Økt bemanning vil hjelpe mest og lønne seg på sikt. Bedre lønn og tidligere pensjonsalder kan også bidra til å redusere fraværet, sier hun.
For nå frykter ansatte og foreldre at tiltakene som settes inn, ikke vil være nok til å snu den negative utviklingen. Kommunen har foreløpig ikke presentert konkrete tiltak, og de ansatte venter spent på nærmere informasjon.
KAROLINE AMB: Musiker, underholder og mor Foto: Karolineamb.no
Ramadan er over – slik opplevde
beboerne på Grünerløkka den hellige fastemåneden
Skrevet av Jasmin Saitieva
Opplevelsen av Ramadan på Løkka
For Asmatullah Salekhel (27) har ramadan på Grünerløkka vært en helt spesiell opplevelse. Selv om han savner familien sin i Afghanistan ekstra mye i denne perioden, har han funnet et fellesskap midt i Oslo som har gjort fasten lettere.
– Her på Løkka føler jeg meg ikke alene. Det er mange muslimer i området, og vi hilser ofte på hverandre eller samles for å bryte fasten sammen, forteller han.
Han trekker spesielt frem moskeen i Åkebergveien som et viktig samlingspunkt under ramadan. I tillegg har lokale kafeer og vennegjenger gjort sitt for å skape hyggelige iftar-kvelder.
– Det betyr mye å kunne samles rundt mat etter en lang dag med faste. Det gir en ekstra følelse av fellesskap og glede, sier han.
I en måned har muslimer over hele verden fastet fra soloppgang til solnedgang. På Grünerløkka har fastemåneden vært preget av fellesskap, refleksjon og utfordringer. Nå er Ramadan over, og beboerne deler sine erfaringer – hva sitter de igjen med og hva har de lært?
For Asmatullah har ramadan på Løkka ikke bare handlet om religion, men også om samhold, respekt og tilhørighet i nærmiljøet.
Hvordan påvirket Ramadan næringslivet?
Ramadan har hatt en merkbar innvirkning på næringslivet på Grünerløkka, spesielt for restauranter som Falafel n Juice. Hama, restaurantsjefen på stedet, forteller at kundestrømmen har endret seg betydelig i løpet av måneden.
– Vi så en stor økning i antall kunder etter iftar, spesielt rundt klokka 21, sier han.
Dette er en tid da mange som faster, kommer for å bryte fasten med god mat og drikke. For å imøtekomme behovene til fastende kunder, har de tilpasset både åpningstidene og menyen.
–Vi holder åpent litt lengre og tilbyr raskere retter, slik at folk kan få maten sin med en gang de er klare til å spise.
Populære valg blant kundene inkluderer klassiske falafelretter, fersk juice, og tradisjonelle dadler – mat og drikke som er ideelle for å bryte fasten på en smakfull og næringsrik måte. Ramadan har dermed ikke bare vært en tid for refleksjon for mange, men også en periode med økt aktivitet og tilpasning for næringslivet på Løkka.
Ramadan på Løkka: For mange har ramadan satt sitt preg på nærmiljøet, også midt i travle hverdagsgater som her på Thorvald Meyers gate.
Foto: Jasmin Saitieva
Hva sier ikke-muslimske beboer?
Selv for de som ikke feirer ramadan, har mange merket den spesielle stemningen som preger Grünerløkka i fastemåneden. Marika Tyliba (26), som bor på Løkka, forteller at hun har lagt godt merke til hvordan området forandrer seg i løpet av ramadan.
– På dagtid er det kanskje litt roligere, men på kveldene blir det livligere. Folk samles ute, det lukter god mat overalt, og det føles veldig sosialt og hyggelig, sier hun.
Marika har også flere kollegaer som har fastet, noe som har gitt henne større respekt og forståelse for ramadan.
– Jeg ser hvor mye viljestyrke det krever, og det har fått meg til å reflektere mer over tradisjonene og verdiene bak fasten.
I tillegg har hun selv fått være med på et iftar-måltid hos en venninne.
– Det var utrolig koselig og inkluderende, og jeg setter pris på å få være med og oppleve en slik kultur på nært hold, forteller hun.
Hva tar de med seg videre?
Når ramadan er over, sitter mange igjen med mer enn bare minner om lange dager uten mat og drikke. På Grünerløkka har ramadan vært en tid som har samlet folk på tvers av både tro og bakgrunn. For noen handler det om takknemlighet for det de har – mat, helse og gode mennesker rundt seg. For andre har det handlet om fellesskap, samhold og nye opplevelser.
Mange beskriver ramadan som en periode som styrker både tålmodighet og selvdisiplin, men også som en tid som bringer folk nærmere hverandre. Enten man har fastet selv, ser vennene sine faste, eller bare har kjent på den spesielle stemningen i nærmiljøet, så har ramadan satt sine spor på Løkka. Her har ulike kulturer møttes rundt samme bord, delt måltider og vist hverandre respekt og nysgjerrighet.
Til slutt sitter flere igjen med en følelse av stolthet, styrke og fellesskap – og kanskje også en litt større bevissthet rundt det å sette pris på de små tingene i hverdagen.
Falafel n Juice på Grünerløkka merket godt at flere fastekunder tok turen innom for å bryte fasten under ramadan.
Foto: Jasmin Saitieva
Hama (44) er restaurantsjef på Falafel n Juice på Grünerløkka. Under ramadan merket han både flere kunder og større etterspørsel etter mat til iftar.
Marika Tyliba (26) bor på Grünerløkka og synes det har vært fint å se hvordan ramadan samler folk i nærmiljøet.
Foto: Privat
Faryabi skinnverksted og skomakeri feirer 27 år: –Jeg liker best utfordrende og krevende arbeid.
I gaten ved siden av Olaf Ryes plass, finner du et lokale med skinnbelter og western beltespenner på display i vinduet. Her finner du en mester i sitt fag som har holdt på med skinn og lær i 50 år.
Fra Afghanistan til Norge: En livslang lidenskap for håndverk
– Jeg kom til Norge på grunn av kjærligheten, sier Faryabi med et lurt smil mens han ser seg rundt i butikken. Den er fylt med skinnvarer og spor etter et langt liv i skinn og skomaker faget. Han forteller at han ankom Norge 1. mai 1980, og at livet siden den gang har vært fylt med både utfordringer og spennende oppgaver.
Allerede to uker etter at han kom til landet, åpnet han sin første butikk i Bergen, byen han i første omgang valgte som sitt hjemsted. I 1997 flyttet han til Oslo, og året etter åpnet han butikken i Olaf Ryes Plass 6, som nå kan feire hele 27 år med drift.
En arv fra bestefaren
Håndverkstradisjonen ligger i blodet hos Faryabi. Hans bestefar var skomaker i Afghanistan, og ble en stor inspirasjon for ham i oppveksten.
– Dette yrket begynte jeg å lære etter skoletid da jeg vokste opp i Afghanistan, forteller han stolt.
Han har siden videreført denne lidenskapen til sitt eget arbeid, og i dag har Faraybi
Skinnverksted og Skomakeri blitt en butikk for mange i Oslo. Med et smil påpeker han at det ikke er noen vanlig arbeidsdag i hans verksted
– Det er alltid noe nytt og annerledes som skal repareres eller skapes.
Arbeid som utfordrer
– Nå har jeg blitt en gammel mann, men i stedet for å ta det med ro, jobber jeg meg til døde, sier han med en humoristisk tone og et glimt i øyet.
Faryabi har et arbeidsmotto som gjenspeiler hans lidenskap: han sier sjelden nei til arbeid, spesielt ikke hvis det byr på en utfordring.
– Alt av vanlig arbeid kan jeg jo, så det er når noen kommer med noe særegent at jeg virkelig får utfordret meg, forteller han engasjert.
Syver Olstad fra Sel har tatt seg en tur til storbyen, og er innom den kloke skomakeren for første gang.
– Jeg fikk en slags hjemmekoselig følelse med en gang jeg kom inn i den lille butikken. Faryabi er veldig inspirerende og er glad i å vise fram sitt arbeid, forteller Syver
En skomaker med hjerte for yrket
Selv etter flere tiår i yrket sitter Faryabi sjelden stille. Verkstedet hans i Markveien har blitt et sted hvor mennesker kommer med alt fra enkle reparasjoner til spesialoppdrag som krever nøyaktighet og kreativitet.
– Det er noe helt spesielt med å jobbe med hendene og å se resultatene av eget arbeid, sier han.
For Faryabi er skomakerfaget mer enn bare et yrke
– Det er en livsstil og en lidenskap
Og selv om han beskriver seg selv som gammel, er det tydelig at han fortsatt har både energi og gnist til å fortsette i mange år til.
Skrevet av Jacob Strand Randen
Faryabi sprudler av glede ved å gjøre noe han elsker
Foto: Jacob Strand Randen
Faryabi viser fram det eldste han har i butikken. Dette er en papirholder fra 1940-tallet laget i Egypt. Foto: Jacob Strand Randen
Bilde av Syver Olstad Foto: Privat
Fra flukt til formidling
I 1942 flyktet 12 år gamle Leif Grusd til Sverige. I dag jobber han på jødisk museum i Oslo.
Hvorfor besøke jødisk museum?
– Hvis du er nysgjerrig om jødedommen. Hvis du vil vite hvor mange jøder det er i Norge.
Litt om historien til jødedommen, når de kom, hvor de kom fra, så burde du ta en tur hit sier Leif.
Kira Ramirez er en av de andre ansatte på museet. Hun har jobbet der i rundt 12 år.
– Det er som å komme inn i en familie, forklarer Kira Ramirez.
Kira er ikke jødisk, men hun har lært det meste om religionen i hennes 12 år på museet.
På Calmeyers gate 15b finner du jødisk museum. Museet ble bygget i 1921, men var originalt en synagoge. I 2008 ble synagogen bygget om til ett museum. Museet tilbyr flere forskjellige utstillinger om Norsk jødisk historie.
Vær tirsdag kan du møte Leif Grusd på museet. Der underviser han flere klasser. I 1942 flyktet han og familien fra Oslo til Sverige.
– Jeg husker mange ting fra da vi flyktet. Det var en spenning med flukten. Vi hadde hørt hvordan folk hadde blitt mishandlet i Mellom-Europa. Vi ville unngå tortur og fengsel forteller Leif.
Heldigvis var ikke livet i Sverige så ille for Leif.
– Far hadde flyktet på forhånd, så han var der allerede.
Skrevet av Christoffer Valle
Min mor var svensk, så jeg hadde vært veldig mye der allerede. Jeg mestret språket. Vi hadde mye familie der. Jeg hadde også en annen norsk fetter som kom dit. Han var fra Moss.
Ankomsten
November, 1942 ankom Leif, Lund i Malmo. Familien fikk sin egen leilighet lenger inn i byen i desember. Familien hadde hjulpet dem få den. Jul ble feiret i Sverige det året.
Leif og familien hans ble i Sverige i to og ett halvt år. Det var fordeler og ulemper med å forlate Sverige. Det var kjipt å forlate nabolagsgutta i Sverige. Gutta arrangerte en liten fest for han før han dro. Boller og brus ble servert. De lagde en vimpel til Leif som avskjedsgave. Den vimpelen hang over peisen hans mange år fram i tid.
Leif som holder foredrag om flukten sin. Foto: Vidar Alne Paulsen
Utstilling på Jødisk Museum i Oslo – en nær titt på jødisk kulturarv, tradisjoner og høytider. I sentrum sees en Torah-rull i en vakkert utskåret ark. Foto: Christoffer Valle
Innsiktsfull utstilling ved Jødisk Museum i Oslo – her formidles sterke historier om jødiske liv i Norge før, under og etter andre verdenskrig. Foto: Christoffer Valle
Kira og Leif på jobb Foto: Christoffer Valle