På tomannshånd: Solveig Hofvind

Ildsjel og pioner

Det er 25 år siden mammografiscreeningen begynte i Norge, og en som har jobbet og jobber iherdig for å at vi skal ha en god ordning, er Mammografiprogrammets leder, Solveig Hofvind.

TEKST: TONE AGUILAR – Jeg ønsker å bidra i arbeidet med å redusere dødeligheten av brystkreft, sier Hofvind til Hold Pusten når vi spør henne hva som gjør at hun klarer å holde motoren i gang hele tiden. – Og så er jeg veldig opptatt av at

radiografenes rolle på screening er utrolig viktig, fortsetter hun. – For 97 prosent av kvinnene som går til screening ser kun radiografene, og jobben de gjør påvirker om kvinnene kommer tilbake til screening og om kreft blir funnet.

I dag dør 600 kvinner av brystkreft i Norge i året. Da brystkreftscreeningen startet i 1996, var det det 800 kvinner som døde av sykdommen årlig. – Vi må få redusert dette antallet til under 200, sier hun.

– Vi kan gjøre en forskjell

Hofvind forteller videre at hun har vært engasjert i brystkreftscreeningen helt fra starten. – Jeg jobbet som radiograf ved Ahus da det i 1995 ble vedtatt at det skulle gjøres en pilot med mammografiscreening i fire fylker, forteller hun.

Ett av dem var daværende Akershus. – Men ved Sentralsykehuset i Akershus, SiA, som det het den gangen, hadde vi ikke mammograf, og jeg var veldig aktiv i en aksjonsgruppe som samlet inn penger til å skaffe dette.

Allerede under radiografistudiet, som hun ble ferdig med i 1986, var hun interessert i mammografi. – Jeg syntes at radiografene hadde en veldig viktig rolle i den daglige kvalitetskontrollen når det gjelder mammografi, og jeg opplevde at det var et spesielt ansvar med tanke på bildekvaliteten, fortsetter hun. – Vi måtte tegne kurver, justere temperaturen og få kontrast i bildene.

I tillegg til at hun likte den tekniske biten, trekker hun fram at brystkreft ble noe sårt og nært for henne. – Kvinner som kom til mammografi, lurte på om de hadde brystkreft, og jeg hadde kolleger ved Ahus som fikk sykdommen, forteller hun.

Og hun påpeker at det var en påkjenning å se at noen oppdaget en kul i brystet som ble diagnostisert som kreft, og deretter behandling og begravelser. – Jeg kom veldig tett på disse damene, og det ble så viktig for meg å ta gode bilder, sier hun og presiserer: – Hvis jeg tok gode bilder, så kunne jeg gi radiologene en god mulighet til å stille riktig diagnose, og hvis jeg tok bildene på en god måte, så slapp kvinnene å ha vondt og å ta unødvendige bilder. Det ble så tydelig for meg at vi radiografer kan gjøre en forskjell.

Veibryter

Før mammografiscreeningen ble innført i Norge, var det en oppblomstring av private institutter som tilbød mammografiundersøkelser. – De private instituttene som drev med mammografi, vokste opp som paddehatter etter at screening ble innført i Sverige, hvor de begynte mye tidligere enn oss, allerede i 1986, forteller Hofvind.

Strålevernet stengte riktignok mange av dem, da de ikke oppfylte kvalitetskravene, og i stedet fikk vi et nasjonalt screeningprogram for kvinner i alderen 50 til 69 år, som Kreftregisteret har ansvaret for å administrere og kvalitetssikre.

Hofvind begynte selv å arbeide i Kreftregisteret i 1998, hvor hun etter hvert tok doktorgrad i Mammografiprogrammet som hun disputerte til i 2005. Hun ble med dette den første norske radiografen som tok doktorgrad innen et medisinsk fag. Og hun har siden bidratt i mange vitenskapelige studier, og per i dag har hun vært medforfatter til om lag 200 vitenskapelige artikler. De fleste av disse er relatert til brystkreft og mammografi. – Det har vært veldig moro, sier hun når vi spør om hvordan det har vært å gå opp veien for radiografer som tar doktorgrad.

– Ufortjent mye juling

Side om side med forskningen har Hofvind ledet Mammografiprogrammet siden 2013. Det har vært aktive år hvor hun har stått midt i debatten rundt mammografiscreening. – Media og forskere uttaler seg noen ganger uten at de har satt seg inn i fagfeltet og kompleksiteten i statistikken og analysene. Mange av dem er prinsipielt imot screening, og vrir resultater i disfavør av screening fordi de vil få fram budskapet sitt, hevder hun.

Her minner Hofvind om at alt man driver med innen helsevesenet har fordeler og ulemper. – Men jeg synes Mammografiprogrammet har fått ufortjent mye juling. – Studier og rapporter fra Verdens helseorganisasjon og de europeiske helsemyndighetene er tydelige på at fordelene er større enn ulempene ved å drive mammografiscreening, spesielt i alderen 50 til 69 år.

Screeningen har riktignok gitt masse ny kunnskap rundt brystkreft, og Hofvind presiserer at det er ikke én sykdom. – Brystkreft er mange sykdommer, og man har også funnet ut at sykdommen kan utvikle seg veldig forskjellig, og at ulike kvinner kan ha ulik utvikling i sykdomsforløpet selv om de har tilsynelatende samme type svulst på diagnosetidspunktet.

– Redusert dødelighet

Tall fra Kreftregisteret indikerer at brystkreftscreeningen har redusert dødeligheten med 20-30 prosent blant de inviterte og mer blant de som faktisk møter. – Nå er det også noen som hevder at screening ikke reduserer dødeligheten til brystkreft, sier Mammografiprogrammets leder. – Men det er jo rart at de store institusjonene og samlestudier viser at det er en reduksjon.

En annen faktor som også har redusert dødeligheten, er bedre behandling. – I Mammografiprogrammet gjorde vi ganske nylig en studie hvor vi fant at effekten av å innføre screening og behandling kan sidestilles, forteller Hofvind. – Og så vet vi også at det å behandle kreft i et tidlig stadium, er mye bedre og gir bedre prognoser for damene og mindre bi- og sideeffekter.

Vet ikke om svulsten blir «slem»

En annen kritikk screeningen har fått, er at den bidrar til overdiagnostikk da det er svulster som oppdages på screening som aldri kommer til å by på problemer for kvinnene mens de lever. – Det er en vanskelig sak da overdiagnostikk er en epidemiologisk term, fordi man ikke kan telle de overdiagnostiserte, sier Hofvind. – Når man oppdager en svulst på et tidlig stadium, kan man ikke på det tidspunktet si om den vil utvikle seg raskt eller sakte dersom den ikke ble behandlet.

På spørsmålet om man derfor ikke bør screene, fordi man da vil finne mer av de små svulstene som kanskje aldri får noen konsekvenser for kvinnene, så sier radiografen: – Ja, man finner flere av dem, men problemet er at man ikke vet hvilke av

«Det ble så tydelig for meg at vi radiografer kan gjøre en forskjell.»

«Vi sier at Mammografiprogrammet er fra 50 til 69 år, men det er egentlig ikke det fordi det er så store forskjeller mellom fylkene.»

svulstene som vil endre seg. – Vi vet i dag hvilke svulster som er aggressive og mer «snille» på diagnosetidspunktet, men vi har ingen markører som kan si at denne svulsten aldri kommer til å bli «slem».

Hun mener imidlertid det er viktig å bruke den kunnskapen som i dag finnes og å få en person-tilpasset behandling. – Slik kan man kanskje behandle kvinnene med de «snille» svulstene mer skånsomt, sier hun.

Hun synes dessuten overbehandling er et mer dekkende ord enn overdiagnostikk. – For det er faktisk celler i brystet som patologene har definert som kreftceller, og hvem ønsker å gå rundt med kreftceller i brystet? spør hun og fortsetter: – Vi har en studie som vi akkurat har publisert, som viser at kvinner med screening-oppdaget brystkreft rapporterer om bedre livskvalitet enn kvinner i samme alder som ikke har gått til screening og fått diagnostisert brystkreft etter at de har kjent noe i brystet. Det kan være at de har fått en mer skånsom behandling fordi svulsten er oppdaget tidlig, men vi lurer også på om det kan være typen kvinner som går til screening.

Vil utvide aldersgrensen

Hofvind kunne også ønske seg at brystkreftscreeningen skulle kunne persontilpasses mer. – Fordi vi vet at kvinner med mammografisk tette bryst har en økt risiko for brystkreft, og i tillegg så er det slik at mammografisk tette bryst ofte kan skjule svulster, poengterer hun. – Så for disse kvinnene kunne det være veldig nyttig å ta en ultralyd eller MR i tillegg til mammografi.

Ideelt sett mener hun at denne kvinnegruppen kanskje burde hatt kortere screening-intervaller. – Men da må vi inn i en ideell verden hvor vi har ubegrenset med penger.

Og skal noen kvinner ha screening hvert år, så påpeker hun at det blant annet vil bety at man trenger dobbelt så mange busser, flere radiografer til å ta bildene og flere radiologer til å tyde mammogrammene. – Jeg tenker derfor at det er mer samfunnsnyttig og best for kvinnene heller å få et screeningtilbud over flere år, sier hun og fortsetter: – Jeg håper man kan utvide aldersgrensene for mammografiscreeningen.

Spesielt ønsker hun at kvinner eldre enn 70 år skal inviteres til screening til de er 73-74 år. – For 70-åringer er mye mer vitale i dag enn for 25 år siden, understreker hun.

Dessuten liker hun ikke at det i dag er store forskjeller i når kvinner får innbydelse til mammografiundersøkelse. – Vi sier at Mammografiprogrammet er fra 50 til 69 år, men det er egentlig ikke det fordi det er så store forskjeller mellom fylkene.

Ifølge Hofvind kan kvinnene i noen fylker få invitasjon første gang når de er 48 mens i andre fylker så må kvinnene vente helt til de er 53. – Jeg skulle ønske at vi fikk et screeningprogram hvor jeg kunne stå og si at i Norge så får alle kvinner invitasjon første gang når de er 48 eller 49 år, og alle får 13 invitasjoner.

Kunstig intelligens

Når det gjelder brystkreftscreeningen fremover, synes hun man nå befinner seg i en spennende fase med kunstig intelligens. – Jeg ser for meg både å bruke kunstig intelligens som en kvalitetssikrer av mammogrammene og som en hjelp for radiografene til å ta like og bedre bilder, uttaler hun. – Kunstig intelligens kan også hjelpe radiologene og frigjøre dem, slik at de kan bruke tiden sin på bildene til kvinner som har symptomer, eller andre oppgaver.

Det finnes også utfordringer hvor hun trekker frem personvern og jus. – Personvernet i helsevesenet er etter min mening blitt så krevende og omfattende at det tar mye av tiden som kunne blitt brukt til forskning, og jeg skulle gjerne hatt en jurist på kontoret mitt, fordi vi trenger juridisk bistand daglig på grunn av at det er så mye lover og regler som forandrer seg hele tiden, påpeker hun.

Hun frykter også at det strenge personvernet kan ta knekken på initiativ, engasjement og stå på-viljen til å forske.

Må fylle dagens behov

Forskning er hun opptatt av at er viktig for radiografer. – Man bør lære radiografer om forskning og kvalitetssikring på grunnstudiet. – Men her er jeg litt i konflikt med meg selv, fordi jeg mener at vi på radiografutdanningen også må ha en tett dialog med klinikken slik at man utdanner radiografer som kan fylle dagens behov, sier hun.

Hofvind påpeker derfor behovet for engasjerte lærere som vet hva som foregår i dag. – Jeg står midt oppi dette selv, da jeg akkurat har begynt som lærer ved radiografutdanningen i Tromsø, forteller hun. Inntil i vår jobbet hun som professor på radiografutdanningen ved OsloMet, hvilket hun hadde gjort de siste 15 årene.

Levende engasjement

Andre profesjonelle forandringer hun har hatt i det siste, er at hun har gått av som vitenskapelig redaktør i Hold Pusten, etter tretten år. – Prioriteten min var å gi de som sendte inn manuskript gode og konstruktive tilbakemeldinger slik at man kunne jobbe seg fram til å få et godt produkt, understreker hun. – Og det synes jeg vi fikk selv om det ikke ble så mange, og jeg kunne kanskje ha vært litt snillere. Men jeg tror at de artiklene som har vært trykket som vitenskapelig artikler, de kan jeg stå for.

Hun sier riktignok at det er krevende å være et vitenskapelig tidsskrift. – Noe av det som har vært utfordrende, har vært å finne gode fagfeller å vurdere sammen med, medgir hun.

Engasjementet hennes for radiografifaget generelt og mammografi spesielt, lever riktignok intenst, og hun er opptatt av å ha kunnskap om hva som skjer på ulike nivåer. – Derfor er jeg selv med og screene innimellom, forteller hun. – Da vet jeg bedre hva jeg leder, og jeg synes det er veldig nyttig å snakke med både damene som går til screening, og med radiografene. n post@holdpusten.no

«Jeg synes Mammografiprogrammet har fått ufortjent mye juling.»