__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

Nr. 2 Juni 2017 • 24. årgang • Kroner 75,-

Psykisk helse er folkehelse

– OM ÅPNE FORELESNINGER PÅ ET KJØPESENTER » 44

JÆREN DPS MED HJERTEBANK I BEHANDLINGEN » 34

«Stillhet er viktigere enn noen gang» »4 » 57 LPP MEDLEMSSIDER

ERLING KAGGE


INNHOLD

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN Redaktør, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

FASTE BIDRAGSYTERE

INA MIDTTVEIT Journalist

4

PORTRETT: ERLING KAGGE

12

LIVET OG SKOLEN: – TIDLIG INNSATS ER AVGJØRENDE

17

NÅR BARN BLIR PÅRØRENDE: SKRUBBSÅR PÅ HJERNEN OG SKRUBBSÅR PÅ SJELEN

20 AKTUELT 21

ØHLCKERS SPALTE: LEK FOR LIVET

23

BEHANDLINGSMETODER: VIDERE I FIRE FASER

27 SOMMERTIPS

OLE J. ASKELAND Journalist

SKJALG OMDAL Fotograf

INGRID KRISTINE ASPLI Psykologspesialist

LARS RAVN ØHLCKERS Sjefspsykolog / Psykologspesialist

28

KRONIKK: SOV GODT, VER SÅ SNILL

30

NY FORSKNING: VENNER SOM ETTERLATTE

34

JÆREN DPS: MED HJERTEBANK I BENAHDLINGEN

38

– MARATON BLE REDNINGEN

40

HISTORISK: BERTHOLD GRÛNFELDT

42

PSYKOLOGI & KULTUR

43

5 MYTER OM SCHIZOFRENI

44

FAGARTIKKEL: PSYKISK HELSE ER FOLKEHELSE

50

AKTUELLE BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

57

LPP´S MEDLEMSSIDER

66

VIKTIGE TELEFONNUMMER OG ADRESSER

Psykopp nytt er en informasjonsarena og et magasin for psykiatri, psykologi og psykisk helse. Bladet blir utgitt fire ganger i året – mars, juni, september og desember. Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Ansvarlig redaktør: Elin Skogen Redaksjon dette nummer: Iselin Kleppestø Thorsen, Elin Skogen, Tina Grønnevik, Elisabeth Straumøy og Elisabeth Ferking. Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse har faste medlemssider og er redaksjonelt ansvarlig for disse sidene. Opplag: 3 800 eksemplarer. Layout/trykk: www.impresspublisering.no

BLI ABONNENT!

Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Kristin Gilje Johannessen, rådgiver Randaberg vgs Dagfinn Bjørgen, Leder KBT Midt-Norge Anna S. Songe-Møller, Dosent i drama / Professor in Drama, UiS Lars Ravn Øhlckers, Sjefpsykolog/Psykologspesialist, BUPA, SUS Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Irene Grastveit, coach i MindUp Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon

4 UTGAVER 350,–

Bestill ditt årsabonnement på hertervigforlag.no eller på e-post: post@psykopp.no


LEDER

V

i lever i støyens tid. Det støyer fra mobiler og nettbrett. Bilder og lyd, inntrykk og forstyrrelser strømmer uavbrutt over oss. Stillhet er under press, og vi behøver den, påstår Erling Kagge i vårt portrettintervju i sommerens nummer. Det var mye han undret seg over og mye han ikke forsto ved stillheten. Det endte i en bok «Stillhet i støyens tid». Når vi hele tiden skal være tilgjengelige – på nett, mobil, på Instagram, Facebook og Snapchat, ender vi opp å leve rastløst og urolig. Men det er i stillheten man møter seg selv. Hvordan gjør vi det? Hvordan klarer vi å møte stillheten?

I en barnehage i Time kommune er med i et prosjekt som heter «Barn i rusfamilier». Barn som vokser opp i familier hvor en eller begge voksne har et rusmiddelproblem, har større risiko enn andre barn for å utvikle egne psykiske og fysiske helseproblem. Tidlig hjelp er avgjørende. I Vestly idrettsbarnehage har de tatt dette på alvor. Les om hvordan de har fokus på problematikken og hva de gjør for å beskytte og forebygge barna. Hvem har ikke strevd med å få barnet sitt til å sovne om kvelden og gjennom natten? I kronikken «Sov godt, vær så snill» tar psykologspesialist Ingrid Kristine Aspli deg med inn i barnerommet og raust byr på egen erfaring. Levende beskriver hun kjente, men fortvilte situasjoner forbundet med leggetid og soving. Thea på fem år opplevde å finne mor livløs på badegulvet. Skremt, men ikke hjelpeløs ringte hun etter hjelp og satt ved mors side til hjelpen kom. Mor ble tatt hånd om av helsepersonell og kjørt i ambulanse til sykehus. Det gikk godt. Men for Thea ble dette en sjelsettende opplevelse. I denne akuttsituasjonen var det ingen som kunne fortelle Thea hva som skjedde, hva som videre skulle skje eller hvordan det ville gå. I Anne Kristine Bergems bok «Barn som pårørende i akuttsituasjoner» understreker forfatteren viktigheten av å informere barn og svare på alle spørsmålene som de naturlig nok sitter inne med. Historien om Thea og hvordan det gikk kan du lese om i artikkelen «Skrubbsår på hjernen og skrubbsår på sjelen». Sommeren er like om hjørnet og for mange betyr det ferietid. Denne tiden betyr ikke alltid reiser eller lange, late dager. For noen kan ferietiden være forbundet med ensomhet. Psyk Opp gir noen tips til hva du kan gjøre for å oppleve en god ferietid hjemme. Kanskje det er rom for å finne stillheten og benytte den som et pusterom? Redaksjonen ønsker deg en riktig god sommer!

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

3


PORTRETT

DEN ENKLE

STILLHETEN Vi lever i støyens tid. Det støyer fra mobiler og nettbrett. Bilder og lyd, inntrykk og forstyrrelser strømmer uavbrutt over oss. Stillheten er under press og vi behøver den, sier Erling Kagge.

TEKST: OLE J. ASKEL AND FOTO: SIMON SKREDDERNES

5


PORTRETT

Erling Gjerdrum Kagge (F. 1963 i Oslo) »» Yrke: Forlegger, forfatter og eventyrer. Mannen bak Kagge Forlag. Første i verden til å nå jordens tre poler. »» Aktuell: Ga ut boken Stillhet i støyens tid.

D

et var noen spørsmål han trengte svar på. Det ble til en bok som traff en nerve. Nå står han her brått, i hotellresepsjonen i sentrum av Oslo. Han har på seg en rød boblejakke og en lyseblå fløyelsbukse. Joggeskoene er hvite og velbrukte. Skjegget stritter, håret ser ut som om det har fått sin egen vilje, smilet er bredt. Erling Kagge er mannen som gikk til Sydpolen og Nordpolen. Som klatret Mount Everest og seilte verdenshavene mer enn en gang. Han som reiste hjem fra England, til en gravid kjæreste i Oslo og en konklusjon; Han fikk bli forretningsmann. Skaffe noe å leve av, kjøpe en fin bolig til sin familie. 20 år seinere er Kagge forlag fremdeles her og det er blitt god butikk. Kagge selv er trebarnsfar. Turene han går er blitt kortere, men trangen til stillheten, den han ble omsvøpet av i fjerne trakter, er der stadig. I fjor høst kom boken hans, Stillhet i støyens tid. Tittelen har alt nådd vidt og bredt og langt ut over landegrensene. Han bestiller en flaske eplecider og peker vei til en sofa. Bak den står en flatskjerm, der det durer og går med lyd fra et politisk landsmøte. Kagge skrur volumet ned til null og setter seg. Så begynner han å snakke. – Jeg tror de fleste har et dypt behov for stillhet. Og før han stopper, før han signaliserer at han er klar for neste spørsmål, det tar ikke lange tiden heller, har han oppsummert hele sin bok, med sitatvennlige sluttsatser og det hele. Erling Kagge er klar i tanke og tale.

såvidt har åpnet en dør. Det er mye han ikke forstår, mye ved stillheten han undrer seg over. Så han begynner å lese, tenke, skrive, han tar kveldene til hjelp og kommer opp med 33 svar på tre spørsmål: Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang? Fra den hvite hotellsofaen i Oslo fortsetter han på sin åpningsreplikk. – Hele tiden skal vi være tilgjengelige. Vi er på nett og mobil, på Instagram og Facebook og Snapchat. Vi er der fordi noe skjer, eller fordi vi venter på at noe skal hende. Vi lever gjennom andre mennesker og gjennom andre ting. Men det er i stillheten man møter seg selv, sier Kagge. Er denne digitale tidsalderen, hvor vi er pålogget i stor grad, noe vi bare må tilpasse oss eller noe vi kan bli sjef over? – Den må vi bli sjef over, svarer Kagge. Han ler godt. – Det må vi. Det er det ikke noen tvil om. Jeg er ikke anti mobilbruk. Folk får gjøre som de vil. Jeg skal ikke nekte ungene mine noe. Men vi blir fanget av mobilen. Vi er altfor mye på nett. Jeg trenger kanskje å sjekke noe, søker det og får svar. 20 minutter seinere søker jeg fortsatt. Jeg går inn på et nettsted for å oppdatere meg. En kort stund seinere gjør jeg det igjen, selv om jeg nærmest vet at det ikke er lagt ut noe nytt. Det er en kollektiv galskap.

HVA ER STILLHET

–Så hva gjør vi med det? – For mange handler det om selvdisiplin. Skal man bli sittende i sofaen og være på mobilen, eller rett og slett skru den av og gjøre noe helt annet, gå en tur for eksempel? Ofte må man velge det vanskeligste alternativet. Da jeg begynte på boka, var det ikke så greit å få forståelse hos yngstejenta for det å legge vekk mobilen. Når du er ung, tror du at du lever evig. Og det nytter ikke å være streng og nekte ungene noe som er en så sterk del av dem selv. Men hun som nå er 17 begynner å forstå det og ta konsekvensen av det, og hun på 21 også. Over tid skjønner de at det er tullball å leve livet gjennom andre mennesker og dippedutter.

Vi skal et par år tilbake i tid. Under en søndagsmiddag hjemme ved kjøkkenbordet i Oslo forsøker han å fortelle sine tre døtre på henholdsvis 13, 16 og 19 år at verdens hemmeligheter gjemmer seg i stillheten. Intet mindre. Jentene lar seg ikke overbevise. Stillheten er fin den, når de er lei seg. Men ellers, ingenting. Ikke lenge etter blir Kagge invitert til å tale ved det anerkjente skotske universitetet St. Andrews. Han kan snakke om hva han vil. Vanligvis pleier det i slike sammenhenger å dreie seg om ekstreme turer til verdens ender. Denne gangen velger han stillheten. Han forbereder seg godt til foredraget, men skjønner etterpå at han bare

6


FOTO: ISTOCK.COM

De ser at det blir å kaste bort dagene. Jeg tror dessuten det er veldig usunt å være tilgjengelig hele tiden. – Hvordan? – Det er et mas. Og det er selvforsterkende. Er du tilgjengelig, blir det slik at du ønsker å være enda mer tilgjengelig. Jo mer vi blir forstyrret, desto mer ønsker vi å bli distrahert, og slik havner vi i en vond sirkel. Vi mister kontrollen over livene våre. Jeg kjenner på det selv også, et fysisk ubehag ved å holde på med mobilen. Det er ikke så mange år siden vi hadde lengre arbeidsdager og også jobb på lørdager her i landet. Nå har vi fått mer fritid, men vi bruker den på nettet. Da er det nok sunnere å arbeide. Å legge seg til noenlunde samme tid hver dag, mosjonere, spise nokså sunt – det betyr mye for helsa. Å gjøre det motsatte, ikke mosjonere, ikke sove regelmessig, ikke være utendørs, men i stedet oppsøke denne støyen – det er veldig usunt.

– Stillheten jeg har i mente, finner du når du er der du er, når det passer deg, inne i hodet ditt, og uten kostnader.

7


PORTRETT

– Stillhet handler om å trekke fra.

– Vi kjenner vel mange på et krav om å være tilgjengelige, travle, opptatt? – Å være opptatt kan fort bli et mål i seg selv. Vi finner på gjøremål som trekker oppmerksomheten vår utover og bort fra oss selv. Jeg sitter foran skjermen og roter meg inn i en verden som ikke har noe med meg å gjøre, forsøker å være effektiv, inntil jeg forstår at jeg ikke kommer noen vei videre på den måten. Det er idioti.

EN OPPDAGELSESFERD

En forlegger sitter på sitt kontor i New York. Det er lørdag, på kontorpulten ligger bunker med manuskripter. Mannen fra Knopf Random House blar, leser, sorterer, legger bort. I haugen dukker et manus om stillhet fram. Det er uvanlig, det har jeg ikke sett før, tenker han og starter å lese. Denne gang leser han også videre. Han bestiller et par andre bøker om samme emne fra Amazon, de er fulle av mindfulness, av det å være våken i nået, og av zen, retningen innen buddhismen som enkelt sagt vektlegger meditasjon. Manuset han har på sitt kontor er ikke sånn. Det er annerledes. Begrepet mindfulness, for eksempel, det finnes ikke. Forleggeren kjøper rettighetene til boken til Erling Kagge. I skrivende stund er Stillhet i støyens tid kjøpt til 33 land. Kun Thor Heyerdahl og Åsne Seierstad av nyere norske forfattere skal ha nådd lenger ut med en boktittel. Den engelske forleggeren la over en million kroner på bordet for å gi ut den lille boken med de 16.000 ordene. Denne artikkelen måler til sammenligning en drøy tidel av det. – Boken tok meg halvannet år å skrive. Jeg er ikke filosof eller vitenskapsmann. Jeg har brukt mye tid på å tenke. For meg har det vært en oppdagelsesferd hvor jeg har vært nøye med å begrense meg og ikke skrive om det jeg ikke kan noe om. Jeg bruker meg selv, det er jo hele poenget. Min egen stillhet var den jeg hadde greie på. Så skrev jeg filosoferende rundt den, sier Kagge. Boken har kanskje sitt utspring i et eksotisk land langt mot nord hvor innbyggerne har et sterkere forhold til naturen, til fjorden og fjellene, enn dem som hører til på andre breddegrader. Men temaet stillhet er universelt, og selv om det er aktuelt, er det også gammelt. Kagge viser til filosofen Pascal, som på 1600-tallet mente at årsaken til menneskenes ulykke er at de ikke greier å holde seg i ro i et rom. – Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: Se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet, mener Erling Kagge. Han takker for intervjuet. Så haster han ned gangen. I et lite lokale sitter et hundretall mennesker og venter. Framme ved podiet står en tom stol. Erling Kagge setter seg i den, så fortsetter han å snakke. – Dette var en bok jeg måtte skrive, sier han.

ET RIKERE LIV

Erling Kagge skriver ikke om den stillheten som skyldes ensomhet, ikke den som kommer med sorgen eller frykten. Stillhet kan være negativt, på mange ulike måter. Kagge skriver om det han kaller de berikende sidene ved stillheten. Om stillhet som det motsatte av forstyrrelser og distraksjoner, støy og uro. Stillheten som idé, som en følelse. Den stillheten som er inni deg. – Det er lettere å relatere seg til andre, leve gjennom andre. Men vi selv er stillhet, og vi må kunne slappe av med den. Det er bra for sinnet og for utviklingen av jeg’et. Jeg tenker at stillheten har sin egen verdi, men jeg ser også på stillhet som et praktisk grep for å få et rikere liv. Det finnes avspenningsteknikker. Kagge gjør yoga og mediterer, og han hypnotiserer seg selv for å koble av. Men for ham, slik boken også speiler, er det et hovedpoeng at stillheten kan nås enklere enn som så. – Det er veldig mye enklere enn man skal ha det til. Jeg tror det enkleste er å ikke bruke teknikker. Man må rett og slett ta seg litt i nakken. Stillheten er jo der man er. Det handler om å trekke fra. Erfare, og ikke tenke så mye. Fem minutters stillhet kan være berikende. En form for stillhet jeg er glad i, er å sitte og kope. På Blefjell har jeg ei koie. Jeg kan dra dit en dag eller to, sitte og kope, sove litt, drikke et glass rødvin, gå tur, det kan være jeg nesten ikke tenker i det hele tatt. Men etterpå, når jeg reiser hjem, føler jeg meg beriket, og jeg har gjerne fått svar på spørsmål jeg ikke visste jeg hadde. Men stillheten på et svaberg, inne på vidda eller på fjellet, er én sak, den er der naturlig. I byen må man skape sin egen stillhet, sier Kagge. – Jeg kan lage stillhet når jeg går opp en trapp eller bare konsentrerer meg om hvordan jeg puster. Jeg kan finne den når jeg går gjennom gatene, gjerne i egne tanker, gjerne uten å tenke på noen ting. Turen er ikke alltid så lang, den tar kanskje bare en halv time, men på den tiden kan jeg stenge verden ute.

8


reload.no

Det før har en ste tegnet på de nærpsykisk lidels at noen meste e er beky er at mret

Mennesker uttrykker seg og reagerer ulikt. Spesielt kan ungdom til tider ha en oppførsel som gir grunn til bekymring. Psykiske problemer rammer alle aldersgrupper, men alvorlige lidelser starter ofte i tenårene. Tidlig hjelp og behandling er viktig for å bli frisk. Psykoser kan forebygges. Dersom du sliter eller er engstelig for at noen du kjenner har psykiske problemer, bør du søke råd og veiledning. Kontakt oss og snakk med våre erfarne medarbeidere, så får du den hjelpen du behøver.

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

TIDLIGE TEGN // isolerer seg // sover dårlig // angst // tristhet // konsentrasjonsvansker // forsømmer hygiene, jobb eller skole // ekstremt opptatt av temaer som // døden, politikk eller religion // store humørsvingninger // tankene høres ut som stemmer // snakker usammenhengende // føler seg forfulgt eller styrt av andre


Livetsskole og skolelivet

Daglig samspill med mennesker og omgivelser er lik læring for barn, og læringen er nært sammenvevd med lek og omsorg. Barn kan lære gjennom alt de opplever og utvikle seg gjennom alt de erfarer. Men når barn kommer i skolealder er læring betinget av flere faktorer. Lærere må derfor både ha kunnskap

om individet og forståelse for hvordan individet samhandler med sine omgivelser for å kunne gi læring på en god måte. Det samme må foreldre – for å kunne følge opp barna på veien. På de neste sidene kan du lese om aktuelle tema knyttet til barn og unges hverdag, i og utenfor skolen.

>> 10


LIVET OG SKOLEN

11


LIVET OG SKOLEN

Barn som vokser opp i en familie hvor en eller begge voksne har et rusmiddelproblem, har større risiko enn andre barn for å utvikle egne psykiske og fysiske helseproblemer.

– TIDLIG INNSATS ER AVGJØRENDE TEKST: INA MIDT VEIT. FOTO: SKJALG OMDAL

12


–T

idlig innsats til barn som trenger det, er viktig. Det vet vi og derfor er det viktig for oss å heve kompetansen på det området, sier Helga Monge Sigbjørnsen, som er Rådgiver barnehage i Time kommune i Rogaland. Kommunen er med på programmet «Barn i rusfamilier» (BIR) i regi av Kompetansesenter rus-region vest (KoRus) ved Rogaland A-senter. Representanter fra barnehager, skoler, helsestasjon, familiesenter, barnevernet og administrasjonen deltar i programmet. – Vi er opptatt av å få fagkunnskap og verktøy som kan brukes i hverdagen, supplerer Ragnhild Herigstad Aase, assisterende styrer i Vestly idrettsbarnehage på Bryne i Rogaland.

fokus på barnet forsvinner. Da kan barnet få en rolle som omsorgsgiver og må ta ansvar for de voksne. Allerede fra barn er ganske små, kan de bli overlatt til seg selv i en slik situasjon, forteller hun videre. VÅGE Å SPØRRE

Et kjent utsagn er at «Hvis du ikke spør, så får du ikke svar». Det har de jobbet med i Time kommune i mange år. – Vi forsøker å ufarliggjøre det å snakke med foreldre om rus og bekymring for barnet, blant annet ved å snakke om, og spørre, alle foreldre om rusproblematikk. Vi håper det gjør det mindre stigmatiserende, sier Monge Sigbjørnsen. I Vestly idrettsbarnehage har de systematisert dette, og tar opp problematikken både på foreldremøter og i startsamtalen før barnet begynner i barnehagen. – Alle foreldre vet at vi jobber med tidlig innsats, derfor blir de heller ikke så overrasket dersom de får spørsmål, sier Herigstad Aase.

KONSEKVENSENE FOR BARNA

– Vi er ikke opptatt av hvilke rusmidler, eller hvor mye foreldre drikker, men hvor mye det påvirker barna. Konsekvensene for barna er det vi tenker mest på, sier Monge Sigbjørnsen. Foreldre med rusproblemer kan i perioder miste fokus på barna, og blir mer opptatt av seg selv. Det gjelder både den som er avhengig av rus, og den andre forelderen som prøver å få den første ut av avhengigheten. – Begge foreldrene har det dårlig på hvert sitt vis, og

DEN NØDVENDIGE, MEN UBEHAGELIGE SAMTALEN

Selv om det er viktig å spørre, kan det likevel føles ubehagelig og mange vegrer seg for å ta fatt på samtalen. I Vestly idrettsbarnehage har de den siste tiden satt fokus på praktisk samtaleteknikk. – Vi har øvd på hvordan vi kan ta opp vanskelige tema,

13


LIVET OG SKOLEN

og vi har samtidig satt oss inn i foreldrerollen – hvordan kan det oppleves for foreldre når barnehagen innkaller til samtale om rus? Det at vi øver og selv opplever hvordan disse rare og vanskelige samtalene kan finne sted, gjør at vi blir tryggere i faktiske samtaler. Da handler det mye om å være en ressurs med fagkunnskap, og ikke minst formidle at vi ønsker å være en støtte for familien, forteller Herigstad Aase. Det er viktig å fokusere på barnet og barnets oppførsel og opplevelse av sin egen situasjon i samtalen, ikke på de voksne og deres problemer. – Det kan lette «trykket». Vi vil barnets beste, vi forsøker ikke å finne problemer bare for å finne noe. Hvis barn ikke har det greit, og vi får en uro i magen – da er det nødvendig med kunnskap for å kunne se og handle. Foreldre ønsker det beste for sine barn, også foreldre som sliter med rusproblemer, sier Monge Sigbjørnsen. TILGJENGELIGHET FOR ALLE

Monge Sigbjørnsen og Herigstad Aase sitter begge i Time kommunes ressursgruppe for programmet BIR. – Per i dag er det tre barnehager som er med på BIR, men vi håper å kunne spre det til alle de 20 barnehagene i Time kommune. Vi vet at det er både engasjement og behov. Blant annet vil vi legge ut informasjon på intranett, og arrangere samlinger på tvers av barnehager, forklarer Monge Sigbjørnsen. Som deltakere i ressursgruppen har de blitt kjent med representanter fra andre etater i kommunen; både skole, helsestasjon og barnevern. – Vi bygger nettverk og lærer hvordan ting fungerer hos andre, og vi skjønner bedre hvilket apparat som blir satt i gang hvis vi tar kontakt. Det gir en trygghet i hverdagen, sier Herigstad Aase. SPRIKENDE TALL

Det er usikkert hvor mange barn i Norge som blir berørt av foreldrenes rusmisbruk, men i en rapport laget av Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) i 2009, kom det frem at det kan dreie seg om alt mellom 50 000 – 150 000 barn. – Men det vi også vet, er at det er veldig store mørketall

14


15


LIVET OG SKOLEN

RAGNHILD HERIGSTAD AASE er assisterende styrer i Vestly Idrettsbarnehage. For henne og staben har det vært nyttig å øve på praktiske oppgaver for å stole mer på seg selv i møte med foreldre.

HELGA MONGE Sigbjørnsen er Rådgiver barnehage i Time kommune. Hun mener tidlig innstats er avgjørende for barn som lever med rus, vold eller psykiske problemer i hjemmet.

på dette området, sier Maren Løvås, rådgiver i KoRus og en av dem som holder kurset som Time kommune deltar i. – Ofte er det de som har alvorlige problemer som blir registrert i statistikkene, mens dem som befinner seg i grenseland er vanskeligere å oppdage, forteller hun videre. Herigstad Aase mener at barnehagene bør få en mer sentral rolle, og etterlyser mer oppmerksomhet om problematikken allerede fra barna begynner hos dem. – I barnehagene jobber vi tett med barna og har nær kontakt med familiene. Eksempelvis treffer vi foreldre eller andre omsorgspersoner to ganger om dagen. Vi lærer oss leggerutiner og morgenrutiner, og vi vet hva barna liker å spise på brødskiven. Vi har anledning til å komme nær barna tidlig i oppveksten. Derfor er det også viktig at vi

får hevet kompetansen hos oss, slik at vi kan hjelpe barn som trenger det allerede fra de er små, sier hun. VÆRE I FORKANT

Rus, vold og psykiske problemer er i mange tilfeller problemer som går hånd i hånd. – Det handler om å være i forkant, og fange opp de barna som trenger vår hjelp og oppmerksomhet. Det gjelder ikke bare barn med rusproblematikk hjemme, men det kan være vold eller psykiske problemer også, sier Monge Sigbjørnsen. – Vi må se hele barnet, og vi ønsker et tett samarbeid med familie og foreldre – det er det som betyr mest for barnet, avslutter Herigstad Aase.

Dette er Barn i rusfamilier (BIR):

Signaler fra et barn som har det vanskelig på grunn av rusmisbruk i hjemmet kan være:

-- BIR er et kommunalt kompetansehevingsprogram, hvor målet er å bedre kompetansen om tidlig identifikasjon og intervensjon blant ansatte som kommer i kontakt med barn og unge.

-- tristhet -- mangel på mimikk -- konsentrasjonsproblemer -- ufrivillig vannlating -- motorisk uro -- angst -- problemer med venner og sosial tilhørighet -- manglende matpakker og gymtøy -- dårlig tøy -- manglende hjemmearbeid -- mye fravær og lite oppfølging fra hjemmet -- dårlig samspill med foreldre, et samspill preget av konflikt og lite medfølelse for barnet

-- Målgruppen er ansatte i barnehager, barneskoler, SFO, helsestasjon, barnevern og PPT-tjenesten. -- Opplæringen går over fire dager, hvor ulike tema tas opp: rusmiddelbruk i et barne- og familieperspektiv, taushetsplikt, hvordan samtale med barn og foreldre, og bli bevisst egne barrierer. -- Veiledningsbesøk i kommunen, og verktøy og hjelpemiddel til implementering i kommunen. -- Programmet går over halvannet år.

-- Barn kan også kompensere ved å være overdrevent ansvarlige og tilpasningsdyktige, de blir barn som ikke får være barn, men som er små voksne. Kilde: forebygging.no

16


BARN SOM PÅRØRENDE

Femåringen Thea var alene med mor da mor ble alvorlig syk. Thea tilkalte hjelp, men da ambulansen kom tok de mor med uten at Thea fikk nødvendig omsorg og informasjon av helsepersonellet som var involvert.

Skrubbsår på hjernen og skrubbsår på sjelen

»» Denne teksten er hentet fra Anne Kristine Bergems bok «Barn som pårørende i akuttsituasjoner» (Hertervig Forlag, 2016). Den er skrevet av Line Emilie Gjørtz-Larsen, mor til Thea, og gjengis med tillatelse fra både henne, forfatteren og forlaget. Teksten har tidligere stått på trykk på barnsbeste.no

«V

i sitter ved kjøkkenbordet, hun og jeg. Klokken er mange og ute regner det dråper tunge som små hus. Vinden kaster seg rundt husveggene og innendørs sitter vi med dynene rundt oss. Det er vinter igjen. Og det er mer enn tre år siden alt skjedde. Man skulle jo tro at det var mitt liv som ble snudd på hodet den dagen, ikke andres. Men hennes forandret seg vel så mye som mitt, om ikke mer. Og atter en gang våknet hun med mareritt. – De bare tok deg med! sier hun etter at pusten igjen klarer å nå helt ned i magen og hjertet endelig slår i riktig takt. – De bare tok deg med og jeg skjønte ingenting! En ny tåre finner veien ned kinnet til dette vakre mennesket som sitter tett, tett inntil meg. – Kunne de ikke bare sagt hva som var galt? Kunne de ikke gjort det, mamma? Hun ser på meg. Det lyse håret ligger bustet rundt et ansikt som fortsatt kan våkne og være redd om natten. Hun er fylt ni år nå. Hun var bare fem da det skjedde. – Vakre vesen. Jo, det kunne de. Så ble vi sittende sånn enda en natt. Jeg med skrubbsår på hjernen og hun med skrubbsår på sjelen. Og jeg vil gjerne få ta deg med tilbake til den kvelden alt skjedde. Den kvelden hun var alene i en verden som var stor. Den kvelden hun ble oversett av dem som var trygge.

Det var september 2011. Den 26., for å være nøyaktig. Jeg hadde syklet begge barna av gårde til barnehagen. Minstegutten på fjorten måneder og Thea som var fem år og førskolejente. Hun følte seg stor. Hun klarte og mestret mye. Hun var trygg og harmonisk og glad. Heldigvis visste hun lite om traumene den dagen ville bringe inn i et fortsatt naivt barnesinn. Dagen gikk som vanlig. Jeg hadde vondt i nakken og begynte etter hvert å få vondt i hodet. Innen jeg hentet barna igjen halv fire samme ettermiddag, var jeg begynt å bli irritabel og kvalm. Hodepinen steg i takt med feberen. Jeg var overbevist om at jeg hadde fått en tidlig variant av årets influensa. Behovet for hvile ble stort, og behovet for barnevakt enda større. Farmoren til minstegutten kom klokken halv fem for å ta med seg begge to, slik at jeg kunne ta en smertestillende tablett og duppe av på sofaen. Men Gud eller Skjebnen eller hva du nå enn tror på, steppet inn, og overtalte store, pittelille Thea til å bli igjen hjemme. Og takk for det. – Mamma? ropte Thea fra rommet sitt etter en stund. Hun hadde spist opp brødskiven og blitt ferdig med spillet på Nintendoen. Hun ville spørre meg om noe. – Mamma? Jeg svarte ikke. For jeg hørte henne ikke. Hun beveget seg ut av rommet sitt og inn i stuen. Der var jeg ikke. – Mamma? Hjertet hennes begynte å slå litt raskere enn vanlig. Hun gikk ut på kjøkkenet. – Mamma, hvor er du?

17


BARN SOM PÅRØRENDE

FOTO: PRIVAT

SIDEN DENNE hendelsen har vi fått et lovverk som sikrer barn som pårørende i Norge, men det er fremdeles en jobb å gjøre for å skape gode rutiner for ivaretakelse av barn som pårørende i en krisesituasjon.

Mamma? Hun begynte å rope. – MAMMA! Jeg svarte fortsatt ikke. Hun ropte igjen. Jeg svarte ikke. En tåre trillet nedover kinnet hennes. Og én til. – MAMMAAA?! Nå var hun virkelig redd. Hun åpnet døren til badet. Det som møtte henne, ville skremt selv et voksent menneske. Hun fant meg liggende urørlig i mitt eget oppkast på badegulvet. Hun løp bort til meg og satte seg ned. Hun strøk på meg og hvisket: – Mamma? Jeg svarte ikke. Jeg kunne ikke svare, for jeg hørte henne ikke. Akkurat da var jeg ikke en del av hennes verden. Øynene mine var lukket og pusten var svak. Men Thea var førskolejente. Hun var stor! Og hun klarte og mestret mye. Den fem år gamle jenta tørket tårene og pustet dypt inn én gang. Helt ned i magen. Sånn som vi hadde snakket om at

18


kunne være lurt å gjøre hvis man ble redd. Og så ringte hun etter hjelp. Hun ringte tanten sin, for A-N-E var det eneste hun kunne stave. – Mamma ligger på gulvet, tante. Og hun rører seg ikke i det hele tatt. Kan du komme? Tante Ane skulle komme. Imens satt den lille barnekroppen ved siden av den store fremmede mammakroppen. Hun gjorde alt hun kunne for at jeg skulle ha det godt. Hun strøk på meg, og hun la en våt klut på pannen min. Hun hvisket: – Det går bra, mamma. Jeg er her, jeg, selv uten at jeg klarte å svare henne. Hun vek ikke unna et sekund, før hun til slutt gikk ut for å møte trøsten som var på vei. Hun tok alt hun hadde lært gjennom år med omsorg motsatt vei og ga meg akkurat det hun hadde ønsket for seg selv. Hun ble sittende. Tante Ane kom etter en liten stund. På veien til huset vårt hadde hun ringt 113. Vel plassert på badet ringte hun en gang til, for det hastet mer enn hun først hadde trodd. Sammen med seg hadde hun et livredd barn. Tante klemte på den lille jenta. Det vesle barnet som hadde gjort alle de riktige tingene, var plutselig ikke stor lenger, men bitteliten og veldig redd. Hun gledet seg til sykebilen kom. For de kunne sikkert fortelle henne hva som hadde skjedd med mamma. Sykebilen kom noen minutter etter at tante Ane hadde kommet, og tre voksne mennesker fortet seg inn i leiligheten. Thea stod i et hjørne på kjøkkenet, hengende i tante Ane sin trygge arm, redd for å være i veien. – Bra du ringte hjelp! hadde en av dem sagt i et hastig øyeblikk. – Dette går sikkert bra. Og så hadde de tatt meg med seg og dratt. Tiden var knapp, og det hastet å få meg på sykehuset. Tilbake stod to stykker i sjokk. Den ene, store, kunne selv tenke seg frem til hva, hvorfor og hvordan, mens den lille enda ikke hadde erfaring og kunnskap til å gjøre det samme. Hun var bare liten. Alene i tankene og redd i hjertet. Ukene gikk og jeg forble på sykehuset. Det hadde satt seg en meningoencephalitt i hjernen min. I starten klarte jeg verken å dusje, gå på do eller gå selv. Men jeg fikk fantastisk hjelp – jeg hadde et helsevesen rundt meg som var og er gull verdt i den situasjonen jeg havnet i. Jeg fikk medisinsk pleie, omsorg og noen å snakke med. Livet mitt startet sakte, men sikkert, på nytt. Jeg måtte venne meg til å være et ukjent menneske for meg selv. Midt oppi alt dette stod også Thea. Hun ble fløyet til farmor i Tønsberg og ble tatt hånd om så godt som mulig på andre siden av landet. Men hun hadde ikke opplevelsen av å bli sett eller hørt av dem som virkelig kunne hjelpe henne. Hun fikk trøst og trygghet hos mennesker som elsket henne, og som gjorde sitt beste for å hjelpe henne, men ingen svar. Hun visste ikke når hun fikk se meg igjen, og ingen kunne virkelig forklare henne hva det var som rystet livet hennes så voldsomt den kvelden i september. I en alder av fem år fikk hun sitt første panikkangstanfall. Men Thea er Thea. Hun tok likegodt saken i egne hender. Det fem år gamle barnet tok telefonen og ringte til Stavanger universitetssykehus og krevde et møte. Hun ville møte lege og avdelingssykepleier, og de skulle forklare

henne alt hun lurte på. De skulle sette av tid til henne, de skulle vise henne, og de skulle hjelpe henne. – Jeg er faktisk jenta til mammaen min og jeg vil vite hva som skjer, sa hun så tydelig som bare hun klarte i telefonen. Takket være sitt eget mot og sterke vilje ble hun etter hvert møtt av et helsevesen som viste seg å være til å stole på. Hun fikk noen svar. Hun fikk komme på besøk da jeg var på rehabilitering for tredje gang. Hun fikk leke i klatreveggen på Kysthospitalet og fikk egne timer hos nevropsykologen. Fordi hun – heldigvis for alle oss andre – er en reflektert, smart og egenrådig jente med godt vokabular og evne til å uttrykke egne følelser. Men hadde hun vært en annen jente, en som ikke hadde evnet å stå opp for seg selv eller sette ord på tankene og følelsene sine, ville hun ikke fått den hjelpen hun trengte. Det er trist å tenke på. Så da sitter vi her, hun og jeg, mer enn tre år og fem panikkangstanfall etterpå. Thea har lært seg å leve med en ‘ny’ mamma, og i løpet av det siste året har vi begge kommet frem til at den nye er vel så god som den gamle, bare litt annerledes. Jeg er ufør. Jeg får ikke kjøre bil, studere eller jobbe. Jeg går ukentlig til behandling for nerveskader og kronisk hodepine. Det kognitive leker gjemsel med meg både titt og ofte. Jeg har skrubbsår på hjernen, pleier vi å si. Men jeg er her. Og det går bra med meg. Hva med Thea? Hun har skrubbsår på sjelen. Hvem som helst ville nok fått det etter en opplevelse som Theas. Men av alle inntrykkene vi snakker om, og av alt som kommer opp etter marerittene, så er det én ting som alltid gjentar seg. Hun minnes følelsen av voksne mennesker som invaderte huset, og som veldig fort tok med seg det kjæreste hun hadde. Uten å forklare henne hvorfor. Hun skjønner at det noen ganger kan være nødvendig å hjelpe en syk voksen i stedet for å se et barn, men av alle spørsmålene hun startet med, så sitter hun igjen med dette: – De kunne bare ha satt seg ned med meg. Bare littegrann? Det hadde holdt med én av dem. De kunne ha sagt til meg at jeg var flink, og så kunne de fortalt meg hvorfor du ikke svarte. De kunne bare ha forklart meg, mamma, at de måtte ta deg med for å hjelpe deg å bli frisk. Kanskje kunne han ha tørket tårene mine? Da ville jeg kanskje ha forstått litt mer og vært litt mindre redd enn det jeg var. Og så kanskje jeg ikke hadde drømt om at du ble borte så ofte. Kunne de ikke gjort det, mamma? Jo. De kunne det, Thea.»

19


AKTUELT

HVA: SOLIDARITETSPROSJEKT I TANZANIA HVOR: MENTAL HEALTH RECOVERY CENTER, BOMBO HOSPITAL, TANZANIA I april i år åpnet Psykopp i samarbeid med TICC, Norsk Sykepleierforbund og Stiftelsen Lovisenberg et psykisk helsesenter i Tanzania. Senteret, som har fått navnet Mental Health Recovery Center, ligger ved Bombo

HVA: SCHIZOFRENIDAGENE 2017 HVOR: STAVANGER FORUM NÅR: 6.-10. NOVEMBER Roots & Shoots: Past events and present minds er tema for Schizofrenidagene 2017. Vi formes alle i komplekse samspill mellom samfunn, biologi og vår unike livserfaring, og for noen av oss får vår erfaring form av en psykisk lidelse. Schizofrenidagene 2017 vil trekke en rød tråd fra hendelser og erfaringer tidlig i livet til senere psykiske lidelser, med fokus på utviklingslinjer over tid, utfordringer og muligheten for vekst. Programmet er

Hospital i Tanga i Tanzania. Dette er det eneste av sitt slag i Sørøst Afrika, og senteret skal gi hjelp til personer med psykiske problemer og deres familier i Tanga region. Les mer om prosjektet i neste nummer av Psykopp.

spekket med godbiter som Joseph LeDoux, Edna Foa, Bruce Perry, Jay Belsky, Irv Yalom, Les Greenberg, Essi Viding, Eamon McCrory, Carla Sharp, Oliver Howes, Atle Dyregrov, Finn Skårderud, Per Isdal, Dag Nordanger, Målfrid Frahm Jensen, Modum Bad, ATV, KORFOR Jubileumsseminar og mange, mange flere. For påmelding og mer informa­ sjon, se schizofrenidagene.no

NYTTIG FOR FORELDRE

NYTTIG FOR BARN OG UNGE

NYTTIG VITEN

Depresjon gir forstyrret døgnrytme Mange med depresjon har en såkalt forstyr­ ret døgnrytme. Den naturlige døgnrytmen, som sier at man skal sove om natten og være våken om dagen, blir gradvis forskjøvet mer og mer fordi de sovner senere og senere. Mange våkner dessuten veldig tidlig og får ikke sove igjen, eller våkner i løpet av natten og er våkne flere timer. Bruk av en spesiell lysterapilampe, som gir det blå lyset som finnes om morgenen og om formiddagen, kan hjelpe mot vinterdepresjon. Et nytt studie i Danmark viser også at bruk av døgnrytmelys på sykehus har en positiv effekt på depressive symptomer.

Problemer hjemme? Få hjelp av familievernet Det finnes hjelp for barn og unge som opplever problemer i familien, enten det gjelder krangling, rus, psykiske problemer, vold eller overgrep. De fleste kommuner har et Familievernkontor. Du kan kontakte familievernkontoret selv, eller få hjelp av en du stoler på. På bufdir.no kan du få mer informasjon og finne ditt nærmeste familievernkontor.

Kilde: forskning.no

20

Hjelp barnet til å forstå verden Når du gir mening til det barnet ser og opplever, hjelper du barnet til å sette opplevelsen inn i en sammenheng. Dette er nyttig for barnets språkutvikling, forståelse av omverdenen og det stimu­ lerer tankeutviklingen. Les mer på Foreldrehverdag.no og få tips til hvordan du kan gjøre dette enten du har små­rol­ linger eller tenåringer i hus.


Lek for livet!

F

or noe av det viktigste vi gjør i livet er å leke. Når de minste blant oss skal ned fra fanget og ut i verden, er leken nøkkelen som gjør at verden kan åpne seg. Leken lokker barnet til utforskning, og er samtidig en farkost som kan romme samspill, følelser, fantasi og kropp. I leken kan vi både finne oss selv og den andre, men dette skjer på den trygge mellomdistansen mellom fantasi og virkelighet som gjør at vi som barn kan føle oss trygge nok til å utforske videre. Lek er utvikling, og dermed også alvor. Men hvorfor leker vi? Den estisk-amerikanske psykologen Jaak Panksepp døde i april, 74 år gammel. Han var en pioner innen forskning på hjernesystemene som er involvert i følelsene våre, og kartla hvilke deler av hjernen som skaper lek. For Panksepp var leken instinktiv, og den søkte sitt eget uttrykk. Hvis lek-systemet i hjernen ikke ble modnet gjennom å få komme til uttrykk i møte med omgivelsene, ville utviklingen totalt sett lide. Hjernen skaper motivasjon for lek, og den lærer og utvikles så gjennom å leke. Panksepp besøkte Schizofrenidagene i 2015, og da han landet i Stavanger, var hans første spørsmål på vei fra flyplassen hvordan diagnoseratene for ADHD var her til lands. Han fortalte med bekymring fra USA, der ratene for diagnostisering og medikamentell behandling for ADHD er mye høyere (rundt 10% av alle barn) enn i det mer nøkterne Norge (rundt 2%). Etter hans syn blir mange barn i USA feilbehandlet på dårlig diagnostisk grunnlag. Han beskrev hvordan medikamentene som brukes i ADHD-behandling bedrer konsentrasjon og utholdenhet, men også hemmer lek-systemets aktivitet. Med høyere og tidligere krav til utvikling av standardiserte akademiske ferdigheter, er det mindre plass til at gjennomsnittsbarnet får bruke hverdagen sin på å gi lek-systemet rom for å modnes. Kombinert med en lettvint utredningspraksis, blir leken, og dermed barnets behov, en salderingspost i mange barns liv. Panksepp var opptatt av at voksne må ta leken på alvor. Barns behov for å leke er like viktig som barns behov for formell læring, og danner en del av grunnmuren for å kunne leve gode liv. Leken er såpass viktig at vi må beskytte den, mest av alt fra innblanding fra oss voksne.

21

ILLUSTRASJON: KRISTOFFER OL AVESEN FOTO: JAN INGE HAGA

Lars Ravn Øhlckers Sjefpsykolog/ Psykologspesialist BUPA


«HVIS DE andre har det bra, har jeg det bra.» Beboerne på Veksthuset lærer at de andres helbredelsesprosess også angår dem selv.


BEHANDLINGSMETODER

Det terapeutiske samfunnet Veksthuset Rogaland tar sikte på å være en viktig omvei for sine beboere. Beboerne får hjelp til å finne nytt fotfeste til et liv uten rusmisbruk.

VIDERE I FIRE FASER TEKST: ELISABETH STR AUMØY FOTO: SKJALG OMDAHL

23


BEHANDLINGSMETODER

V

eksthuset i Sandnes, i landlige omgivelser nær de oppstår, og bearbeides i gruppesamtaler i etterkant. grensen til Klepp, feiret nylig seksårsdag med Da får vi også nøstet opp i hvordan de andre beboerne har sine for tiden 16 beboere. De fleste som kommer det etter å ha blitt møtt med en kanskje sterk reaksjon. hit blir værende i rundt ett år, og spranget de tar – Det har forekommet kritikk mot terapeutiske samfunn fordi det er en konfronterende behandlingsform, hvor man fra de begynner i behandling til det holdes avskjedsfest raskt får belyst om en beboer for eksempel søker å legge for dem, er stort. Veksthuset kaller seg «en viktig omvei». skylden på problemene sine på andre eller på årsaker – Målet er å gi beboerne opplevelser av mestring og utenfor seg selv, sier Mohn. tilhørighet. De kommer fra en bakgrunn med rusmisbruk, noen ganger i kombinasjon med psykiske lidelser. Rus­mis­ – Når beboerne begynner behandlingen hos oss har bruket har i mange tilfeller medført kriminalitet, og noen de svært faste rammer – ikke noe ansvar men heller ikke frihet. Så øker vi eksponeringen gradvis. Man har har begått voldshandlinger i påvirket tilstand. Her får de sakte men sikkert vokse inn i et fellesskap og de får trening kritisert at det i behandlingsopplegg som vårt ikke er lagt til livet videre, forteller psykolog tilstrekkelig vekt på bearbeiding Ingvild Dugstad Vestrheim. etter ekspo­ n ering, men vi På sett og vis kan det høres har en økt bevissthet rundt lite ut med ett år når vi vet at denne problem­stillingen i dag. enkelte begynner behandlingen Terapeutiske samfunn har for bokstavelig talt skjelvende av eksempel hatt en dreining mot angst. Og at de likevel – under en mer mentaliseringsbasert den store markeringen som tilnærming, og vi ønsker å Ingvild Dugstad Vestrheim avskjedfesten er, med hvite g jøre beboerne nysg jerrige på hverandre og interesserte i duker på bordene og stett på glassene – holder tale for venner og familie, stab og hvorfor de reagerer som de gjør. – En av de røde trådene hos oss er å ta hensyn, beboere. utdyper Mohn. – Det konkrete tidsspennet fungerer som en motor og – Det betyr at vi viser beboerne at de andres hel­bre­ gir motivasjon, sier enhetsleder Kristin Mohn. Hun kaller delses­prosess også angår dem selv. «Hvis de andre har talene beundringsverdige. det bra, har jeg det bra,» er mottoet. BEHANDLING I FIRE FASER – For ti år siden forvekslet man kanskje sosial angst – Hvordan arter behandlingen seg? med en slags skjørhet, og konkluderte at man ikke ville – Vi jobber i fire faser. Den første, fire uker lange fasen, tåle eksponering og konfrontasjon. Men vi nøler ikke med handler om integrering. Denne tiden er beboerne skjermet å ta folk inn i behandling selv om de har sterk angst, og og går gjennom et introduksjonsprogram hvor de får sette vi ser gode resultater. Vi griper fatt i den manifesterte seg inn i metodene vi bruker. Vi kartlegger individuelle atferden og gir beboerne alternative verktøy til å håndtere utfordringer og planlegger hvordan vi kan imøtekomme de sine reaksjoner. individuelle behovene i kombinasjon med vår behandlings­ Underveis i intervjuet har vi måttet flytte litt rundt på oss, modell, som er relativt fastsatt, forteller Dugstad Vestrheim. – Den første fasen er den mest kritiske for om det blir for det er mye aktivitet på huset og ulike grupper som samles nesten til enhver tid. Til slutt havner vi på kontoret videre behandling. Beboerne er avruset når de kommer der vi startet, og en ansatt stikker hodet inn døren til oss. til oss, men stabiliseringen er en prosess som tar tid. – Har dere et kvinnelys? – Fase to er den lengste – en fordypningsfase, hvor Den typiske beboeren på Veksthuset er riktignok en beboerens horisont stadig utvides. Vi jobber med et tett mann mellom 20 og 45 år, men kvinnene samles med miljøterapeutisk program, hvor Veksthuset fungerer som en miniatyr av verden utenfor. Beboerne organiseres i jevne mellomrom i egne kvinnegrupper. Da er det klart at arbeidsgrupper med for eksempel ansvar for kjøkken, man skal tenne lys. Dugstad Vestrheim kan ikke hjelpe vedlikehold og lignende. Et hierarki med arbeids­leder, med stearinlyset, men finner tilbake til fasene. som oftest en beboer med litt fartstid i programmet, virker – En annen ting som skjer i fase to er at beboerne blir som en miniarbeidsplass. Oppgaver tildeles og forventes utfordret på påstander fra kartleggingen i fase en. De andre beboerne spør gjerne konkret og direkte. «Har du utført innen en viss tid, og resultatet blir kontrollert. Det det fortsatt sånn?» hele foregår systematisk. – Med utfordringer som rusmisbruk i bagasjen, får – I den tredje fasen, derimot, blir vi mer opptatt av man brynt seg i en arbeidssituasjon, og det kan komme verden utenfor Veksthuset. Beboerne får trene seg på å reise ut, det ordnes jobb og leilighet til dem. De deltar ofte reaksjoner underveis. Reaksjonene håndteres både når

– Målet er å gi beboerne opplevelser av mestring og tilhørighet.

24


ENHETSLEDER KRISTIN MOHN (t.v.) og psykolog Ingvild Dugstad Vestrheim kan fortelle om beboere som tar et stort sprang i riktig retning i løpet av året de tilbringer på Veksthuset.

25


BEHANDLINGSMETODER

Terapeutiske samfunn

Mentaliseringsbasert terapi

»» En terapiform for psykiske lidelser som ble introdusert i Norge i 1960 av psykiateren Herluf Thomstad (1905–2000) og senere videreført av psykiater Jarl Jørstad (1923–2006). Behandlingsformen, som har hatt betydning for norsk psykiatris utvikling, var utviklet i England og bygde i stor grad på erfaringer fra behandling av traumatiserte mennesker med henvisning til psykodynamisk psykiatri og sosialpsykologisk teori (sosialpsykologi).

»» «Mentalisering» viser til fenomener som angår alle, og er et samlebegrep om implisitt og eksplisitt å  fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv, eksempelvis behov, ønsker, følelser  og fornuft. »» Sentralt i mentaliseringstradisjonen er at følelser er  uklare og at det således alltid vil være knyttet usikkerhet til fortolkninger. Vi tolker mer eller mindre  godt eller dårlig.

»» Behandlingsmetoden var lenge også brukt i rusbehandling, særlig rettet mot unge og langtkomne rusavhengige. Terapeutiske samfunn benyttes fortsatt i rusbehandling enkelte steder i landet.

»» Evnene til å forstå andres – og sitt eget – sinn er knyttet til god regulering av følelser og således til psykisk helse. Det å misforstå og mistolke andres sinn er klart forbundet med former for psykopatologi. Ved hjelp av mentaliseringsbasert terapi søker man å fremme evnen til å forstå seg selv og andre.

Kilde: snl.no

Kilde: tidsskriftet.no

«Den første fasen er den mest kritiske for om det blir videre behandling.»

vi egne samtaler med dem, forteller Mohn. – En gang i måneden åpner vi for at beboerne kan invi­tere familie­medlemmer på lørdagskafé og søn­dags­ tur. To ganger i året har vi familielørdag hvor beboerne kan invitere så mange de ønsker fra nettverket sitt. Da har vi seminar om behandlingstilbudet, underholdning, mat og eget program for barna. De fleste rekker å få med seg én familielørdag innen de avslutter behandlingen, og vi får gode tilbakemeldinger både fra gjester og beboere på opplegget.

Ingvild Dugstad Vestrheim

i ledergruppen for resten av fellesskapet. Fase fire tilbringes mest ute, beboerne er mye hjemme i leiligheten sin, de jobber to dager i uken og foretar en trenings­reise annenhver helg.

På en tavle i et av fellesrommene står det en liste over hvem som har tatt flest situps, pushups og andre øvelser. – Det må ha skjedd utenom det faste treningsprogram­ met vårt, ler Mohn. I samarbeid med No Limitation er det trening tre ganger i uken. Søndagsturen kommer i tillegg. – Fysisk aktivitet kan oppleves tungt i begynnelsen, men etter hvert finner de fleste en glede og en mestringsfølelse i det. Treningen kan bidra til å regulere ustabilt humør, den gir en naturlig tilgang på endorfiner og kan gjøre beboeren mer tilgjengelig for det øvrige behandlingsopplegget, forteller Dugstad Vestrheim, og fortsetter: – Mange kommer hit og oppdager at rusmisbruket deres bygger på en stor misforståelse. De kan ha opplevd en nærmest invalidiserende angst, hatt en idé om at de ikke kan behandles, ruset seg for å slippe unna de vonde følelsene og deretter fått forverret angsten av rusen. Det oppstår nærmest en sorgreaksjon når de innser hvordan tiltroen til rusen har snytt dem fra å bli kvitt angsten.

NY IDENTITET

Målene for behandling er personlig vekst og omfattende endringer i livsstil og identitet. Man har gjerne forankret identiteten sin i et rusmiljø som man er vokst opp i, men nå ønsker seg vekk fra. – Likevel kan det gamle rusmiljøet fortone seg forlok­ kende, så vi jobber mye med å dra beboerne i en annen retning, vi ønsker å gi dem en ny identitet og en følelse av tilhørighet i samfunnet utenfor rusmiljøet. Beholder man en fot i begge leire, er det ganske stor fare for tilbakefall, forklarer Dugstad Vestrheim. FAMILIERELASJONER OG TRENING

– Å støtte opp under familierelasjoner er en annen viktig del av behandlingen. Aktivt samarbeid med pårørende bedrer behandlingsforløpet og øker sjansen for at beboerne blir værende i tilbudet. Både i forbindelse med søknad om plass hos oss og innen de første fire ukene tilbyr vi familien samtale. Beboeren forteller om sine familieforhold, og vi kartlegger familiesituasjonen. Er det barn med i bildet, har

– Vi mener at denne typen behandlingstilbud er noe som må få bestå. Det er veldig viktig at modellen med terapeutiske samfunn får bidra blant andre behandlingstilbud, sier Mohn.

26


SOMMERTIPS

Hva skal du i sommer?

Ferietid betyr ikke alltid reise eller gode, late dager. For noen kan ferietid være en ekstra ensom tid. Her er noen tips til hva du kan gjøre for å få gode feriedager hjemme.

Vær ute i naturen. Besøk steder i nærmiljøet du ikke har vært før, eller finn en tur gjennom Den Norske Turistforening. Lokallagene arrangerer ofte fellesturer.

Spør en nabo eller en venn du ikke har sett på lenge om dere skal ta en kaffe eller gå en tur.

Reis i bøkenes verden! Les en bok eller lytt til en lydbok.

Kunst og kulturopplevelser kan gi økt livskvalitet – hva med å gå på en utstilling eller en konsert?

Eller har du lyst til å lære noe nytt: tegne, male, snekre, skrive? Du kan låne bøker til inspirasjon på biblioteket, eller bruk YouTube.

Mange opplever styrket fellesskapsfølelse ved å engasjere seg i frivillig arbeid. Ta kontakt med din lokale Frivillighetssentral eller Røde Kors lokallag dersom dette er noe for deg.

Tunge tanker og lange dager? Det er flere ferieåpne hjelpetelefoner og nettressurser for de som trenger noen å snakke med:

Hjelpetelefonen 116 123 : Mental helse Norge (døgnåpen) Sidemedorord.no : Mental helse Norge SOS-telefonen 22 40 00 40 : Kirkens SOS (døgnåpen) Kors på Halsen 800 33 321 eller korspahalsen.no : Røde Kors (For barn under 18 år, man - fre 14 - 22)


KRONIKK

Vi bruker ein tredel av livet vårt på å sove eller prøve å sove. Kor mykje tid vi derimot bruker på å få andre til å sovne, det skulle eg likt å vite.

Sov godt, ver så snill.

Ingrid Kristine Aspli »» Psykologspesialist klinisk barn og unge »» Ansatt ved Alternativ Til Vold (ATV) Stavanger »» Fagområde: Vald og traumer

I

Eg går ikkje ut, fordi det har vi prøvd før, den gongen vi skulle forsøke å gå inn og ut etter nøye tenkt ut gråtekurmetodikk. Men så las eg «Småen 0–2 år» av Gro Nylander som sa at det er betre med den milde metoden enn den tøffe, meir tvilsame. For det kan jo hende at du vert redd og kjenner deg forlatt, og at det er heilt grusomt at ingen kjem når du står i senga di og skrik i mørket. Eg vart uendeleg letta den gongen, fordi eg gret jo på andre sida av døra og syntes at dette var terror. Så vi slutta med slikt. Så no har vi konludert med at det tryggaste er å vere der, som ei tam, men dog påliteleg kjelde til tryggleik.

min jobb som barnepsykolog har eg ofte møtt foreldre som strever med å få barna sine til å sovne om kvelden eller gjennom natta. Eg har gitt råd og tips om søvnvanar og søvnhygiene, som er dokumenterte og som eg har tru på. Men, desse familiane skulle ha visst kor lite glashus eg sitt i når vi kjem inn på dette temaet. Eg vil herved ta deg med inn på barnerommet i vårt hus, slik at du som forelder skal vite at vi er fleire i same båt, og at det hjelper ikkje det fnugg å vere fagperson. Eg tenkte å jogge ein tur i kveld, før eg skal brette dei tre klesvaskane mens eg ser 21-nyheitene. Eg skal berre legge toåringen fyrst. Vi har kjøpt nattsele og nattlampe no, til over 1000 kroner. Vi har laga eit vasstett leggerituale, og inngått knallhard avtale oss foreldre imellom om at no er det slutt på å kome ut av senga att før det er neste morgon, det er slutt på å pjuske ho i søvn, no må ho sovne sjølv. For vi har lært at dei barna som sovnar sjølv, søv best.

5 minutt seinare: – Mamma, vil ikkje ha dyne. VIL IKKJE HA DYNE MAMMA! Eg ventar litt, men så må eg jo nesten løfte unna den dyna, det er jo tross alt sommartemperatur ute. 15 minutt seinare: – Mamma, eg vil ha dyne. Dyne, mammaa! Eg later som eg ikkje høyrer, men klarer det ikkje i meir enn eitt minutt. Eg brer over ho og seier at ho må sove no.

Forskinga seier at barn kor foreldra er tilstades, barnet sovnar ein annan plass og flyttas, blir vogga, får flaske etc. ved innsovning, får vanskar med å sovne igjen på eiga hand om dei vaknar i løpet av natta. Det er difor ein fordel at barnet lærer å sovne på eiga hand, åleine i eiga seng. Forskinga viser då at både foreldre og barn blir meir utkvilte, barna blir tryggare og gret mindre. Men å få dette til i praksis? Ho legg seg i senga, bestiller «lille pusekatt» og «alle fugler». Eg syng, ho er med. Eg seier sov godt, god natt, og at mamma og pappa passar på deg. Ho nikkar bak sutten og legg til at begge storesyskena hennar passar på ho òg. Så seier eg at eg skal setje på fin musikk og at mamma skal sove òg. Ho er einig. Ho tek eit godt tak rundt kaninen, legg seg godt under dyna, og alt ser såre vel ut. Eg legg meg nedpå i andre sida av rommet.

30 minutt seinare: – Eg vil leike! Iiiiisss! Vil ha iiiisss! Eg høyrer ingenting. Foreldre må senke forventingane sine, har barnelege Gro Nylander sagt. Eg arbeider no intenst med å akseptere at det ikkje vert noko joggetur på meg i kveld heller, og at den påmeldingsavgifta til Stavanger Maraton var no ikkje så veldig mykje, og at det er jo ikkje så krise om eg ikkje stillar til start. Eller for så vidt, eg kan jo bere lunte distansen, eg er jo vaksen, eg tåler å komme sist.

28


60 min seinare: – Mammaaaaa! Hjeeeeelp! Eg køyrer ignorering. – Maammmaaa! Oi, ho har fått heile dyna som ein høyball over hovudet og kjempar for å få luft. – Maaaammaaaa! Maaaammaaaaa! Kjære vene. Eg må jo reise meg, eg må jo hjelpe ho å ta vekk dyna.

sansevirkelighet. Og for et lite barn er det mor og far som er den aller viktigste delen av denne virkeligheten, dem hun elsker og som hun må la være igjen når hun dukker ned i det svært private søvnens land.» Ho skriv vidare at sovetrening er i strid med vår intuisjon, og fortel så korleis ho ikkje holdt ut å la sitt barn gråte seg i søvn, og at ho i årevis las for si dotter heilt til barnet hadde sovna. Hustvedt peikar vidare på korleis råd om barneoppdragelse stadig endrar seg, og kven veit? Kanskje er den rådande haldninga om nokre år at barn ikkje skal forlatas, men at det gir best helse og ha nokon med seg heile vegen til draumeland?

1 time og 25 minutt seinare: Ho gret så ho vert sveitt, klør seg intenst i håret, gnir seg i augene. Tunga dirrar inne i den vesle munnen. Du er så inderleg trøytt, og så inderleg kaotisk. – Vil ikkje ha sutt mamma! Mamma ta sutten! Eg stryk ho over hovudet, ho tek arma mi og klamrar deg fast. – Halde handa!

Kanskje bør vi rett og slett setje oss betre inn i korleis det er å vere barn? Ein som hadde dette klart føre seg, var Odd Børretzen, «Som barn var jeg meget fryktsom» byrjar låta «Mørkredd», kor han tek oss med til sitt barnerom:

«Når barn sover, ser det så naturlig og ubesværet ut. Men de av oss som har opplevd uker med med nesten kontinuerlig nattevåking med et barn som ikke vil sove, vet hvordan de mest tålmodige av oss kan drives mot avgrunnen av barnegråt og mangel på søvn», skriv Atle Dyregrov i «Den lille søvnboken» (2009).

«Vi hadde en smijerns stålampe som jeg var redd for. Den sto foran vinduet og dannet en mørk siluett mot vårkvelden. Like før jeg sovnet fikk den horn og begynte å bevege seg langsomt fram og tilbake mens den hvislet. – Det er bare en lampe, sa de voksne. – Det er ikke noe å være redd for. Så slo de i smijernet for å bevise i hvilken grad det var en lampe. Som om det beviser noe som helst. – Du er vel ikke redd for en stålampe, sa de. – Nei, sa jeg, men det var ikke sant. Nå vet jo jeg at naturligvis visste jeg like godt som dem at det bare var en stålampe. Men hva så? Jeg mener det er grunn til å være redd for en stålampe som begynner å hvisle og bevege seg alt før du har sovnet!»

Eg kjenner dei små fingrane bore seg inn i handleddet mitt. No skal eg i følgje manualen seie «Vi er ferdige med å halde handa, sov godt». Eg høyrer meg sjølv seie «Skal eg stryke deg på handa?» Ho legg seg straks over på sida, eg tilbyr sutten, ho tek den straks og lukkar augene. Eg forsøker å la handa gli sakte bort. Ho rykkar straks til, seier med lukka auge «kose handa!», og rettar arma som ei korpsfane opp i veret. Eg grip handa på ny. Ho legg seg straks til rette att, men no med to millimeter glipe i augene, for å sikre seg at eg ikkje skulkar. Eg gir opp, eg bestemmer meg for å sitje slik til ho sovnar. 5 min seinare søv ho. Total kamptid: 1 time 35 min.

Så, framfor å kome med alskens praktiske søvntips, bør eg kanskje heller seie til foreldra eg møter: Prøv å tenk deg korleis det er å vere barnet ditt. Men kva med helsa til dei vaksne då? Kva med dei søvndepriverte foreldra? Som legg seg altfor seint fordi dei berre må ha litt vaksentid før dagen er over, eller kapitulerer nede på barnerommet og vaknar omtåka to timar seinare, og må opp både kl 01 og 04 fordi sutten er på avveie eller dyna har hamna på golvet eller den lille meiner sterkt at ho har krav på frukost. Kva med dei?

Ein bør vere heilt konsekvent, står det i «Småen 0–2 år» når det gjeld søvnvaner. Eg har ikkje sjans. Vi har rykka tilbake til start. Igjen. Eg prøver å trøyste meg med å seie at det kan vel ikkje vere så kritisk om ein ikkje sovnar før ni-halv ti i ein alder av to år? Eg les at søvnguru Karin Naphaug seier at toåringar bør legge seg kl.19, og at dei fleste foreldre legg barna sine altfor seint. Noko forsking seier at allereie ved ein time for lite søvn, så kan barn få symptom som ved ADHD: Hyperaktive, impulsive, irritable, og vanskar med merksemd.

Nasjonal kompetanseteneste for søvnsjukdommar seier at ein kan hverken få kreft eller døy av søvnmangel – ein berre føler seg så nær døden. Søvnmangel svekkar hukommelse og konsentrasjon, og gjer oss meir labile kjenslemessig, men det er visst ikkje farleg: «Ved langvarige søvnproblemer er det få vitenskapelige holdepunkter for at plagene har alvorlige konsekvenser for den fysiske helsen. Den største risikoen er den resulterende trettheten på dagtid, noe som kan ha alvorlige følger, f.eks. ved bilkjøring.»

Men korleis kan vi forstå barnet oppi det heile? Kan vi som vaksne fatte kor krevande det kan vere for nokre barn å legge seg, slokke lyset og sovne på eiga hand? Forfattaren Siri Hustvedt har skrive eit essay (2010) om dette. Ho kallar sengetid for ei «dobbel adskillelse», i form av at barnet forlet den vakne tilstanda, men også omsorgspersonane sine. Og at dette er krevande: «Det er ikke alltid lett å gå inn i det området som ligger under våkenheten, å gi avkall på dagen og dens livfulle

Det andre rådet eg bør gi til foreldra, er altså openbart: Ta bussen til jobben.

29


NY FORSKNING

Etter et dødsfall kan nære venner få like sterke reaksjoner som foreldre og søsken. Med sin avhandling i kjølvannet av 22. juli ønsker Iren Johnsen å øke bevisstheten rundt venner som etterlatte.


BARE

EN VENN? TEKST: ELISABETH STR AUMØY ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

31


NY FORSKNING

V

enner betyr alt! Denne påstanden hørte Iren Johnsen flere ganger da hun intervjuet 88 unge voksne som mistet nære venner på Utøya. At venner kan føle seg like sterkt rammet av et døds­ fall som familiemedlemmer har vært lite kjent. Johnsens studie «‹Only a friend› – The bereavement process of young adults who have lost a friend to a trau­matic death» har som mål å få økt kunnskap om unge etterlatte venners sorg­reaksjoner, mestring, konsekvenser for skole eller arbeids­situasjon, og opplevelse av og ønske om hjelp og støtte. Enkelte andre studier i sorg­forsk­nings­feltet inkluderer venner som et ekstra­utvalg, men fokuserer på familie. Johnsens studie er unik med tanke på at den ute­luk­kende tar for seg venner. Hun fant at det ikke nød­ven­digvis er lett for utenforstående å skjønne hvem som føler seg rammet. – Unge kan ha venner man som forelder eller andre pårørende ikke vet om. Utenforstående kan også ta feil av vennskapsrelasjonen og ikke oppfatte hvor nær hverandre man føler seg. Dette hører til faktorene som kan føre til at venner ikke blir fanget opp blant de etterlatte som har behov for hjelp og støtte. Deltagerne i studien forteller om en ensomhetsfølelse som kommer i tillegg til sorgen, noe som er unikt for dem sammenlignet med familiemedlemmenes reaksjoner. – Som venner hadde mange lagt planer for fremtiden, for eksempel om å reise eller studere sammen. En gutt hadde planlagt en lengre reise med kameraten sin; det ble feil for ham å gjennomføre turen alene eller sammen med andre venner.

er at det er mange som opplever å miste en venn, og mange får ikke tilstrekkelig omtanke etterpå. Tankene som kommer sammen med sorgen – eller tankene man skyver unna – kan være tunge å bære alene, og mange klarer ikke å bearbeide sorgen og sjokket på en sunn måte på egen hånd. – Håpet er at det skal bli lettere og sågar naturlig for hjelpe­personell eller andre som er i kontakt med familien å spørre hvem som var avdødes kjæreste eller nære venner, og som kan tenkes å trenge støtte. VANSKER I HVERDAGEN

Studien viser at en stor del av de nære vennene skårer høyt på kompliserte sorgreaksjoner, traumereaksjoner, funk­sjons­problemer, og psykisk stress. De etterlatte vennenes problemer er knyttet til vansker med å tilpasse seg hverdagen uten sin bestevenn, og at traumet knyttet til måten drapene skjedde på kompliserer sorgbearbeidingen. Analyser av langtidseffektene viser at de etterlatte vennene sliter med disse vanskene mange år etter tapet. – Sterke reaksjoner til å begynne med er helt normalt. Det er også naturlig at reaksjonene blir mindre intense etter hvert. Mange av deltagerne i studien, unge mennesker alle sammen, fortalte at de bevisst prøvde å unngå å tenke på det som hadde skjedd. De fant det utrolig overveldende og umulig å ta inn over seg, så de bare unngikk og unngikk. De visste at de burde gjøre noe med det, men det ble vanskeligere jo lenger tid det gikk. På overflaten hadde de det tilsynelatende bedre. Litt over to år etter hendelsen unngikk de fortsatt å ta det innover seg. Det var en strategi som hadde fungert så langt, men de innså selv at det ikke var sunt for dem. – Noen har opplevd søvn­vansker og konsen­trasjons­ problemer. Generelt når man lever med psykisk stress kan man føle seg veldig aktivert i kroppen, man har vanskelig for å forholde seg til problemer eller å skulle ta en beslutning – det blir fort for mye.

MISTER SIN FORTROLIGE

– Man kan jo tenke tilbake på sin egen ungdomstid. Å betro seg til beste­vennen sin føles ofte mer naturlig enn å snakke med mor og far. Som nære venner er man fortrolige og tør komme til hverandre med alskens tanker og problemer. Man tilbringer også mye tid sammen. Når bestevennen plutselig blir borte kjenner de fleste på en tomhet i hverdagen. – I tillegg er følelsene man har rundt tapet vanskelig å snakke om, kanskje særlig for unge. Det vil for mange være en stor utfordring å ta det første steget og skaffe hjelp til å bearbeide det som har skjedd.

– Hvordan oppleves det å bygge nye relasjoner? – Man finner gjerne støtte i andre venner. Samtidig sam­ men­ligner man kanskje vennene med den de har mistet, slik at de ofte kommer til kort. En idealisering av vennen som er borte kan oppstå. Det at de har mistet noen de var glad i, gjør dem ekstra bekymret for dem de har igjen. Noe som igjen fører til at det blir van­ske­lig å knytte seg nærmere de nye – «tenk om jeg mister dem også».

– Hvorfor trenger vi et bredere perspektiv på hvem som antas å være rammet etter dødsfall? – Det er familien som skal ha mest oppmerksomhet etter et døds­fall, men vi trenger å minnes på at det også kan være andre som sliter. Når jeg forteller om studien nikkes det gjenkjennende, men det er kanskje ikke så lett å huske på å ta hensyn til etterlatte utenfor familien når det faktisk er aktuelt. – Jeg vil gjerne presisere at jeg ikke mener at alle venner skal bli inkludert i et slikt hensyn. Men faktum

– Hva synes de etterlatte i studien har vært vanskeligst? – Mange tenker på omstendighetene, det at det var drap, at det skjedde helt plutselig og at de var totalt uforberedt på det. De tenker mye på hva den som døde tenkte og gjorde rett før det skjedde. De synes det er vanskelig å ta inn over seg at det var en bevisst og veldig voldelig handling.

32


Posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

Iren Johnsen

»» Post- traumatisk stresslidelse (PTSD) er en psykisk helsetilstand som utløses av en traumatisk hendelse man enten har opplevd selv eller har vært vitne til. Noen kan for eksempel få PTSD dersom nære personer plutselig dør eller man blir involvert i en dramatisk trafikkulykke.

»» ansatt på Senter for Krisepsykologi »» disputerte høsten 2016 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: «‹Only a friend› – The bereavement process of young adults who have lost a friend to a traumatic death. A mixed methods study.»

»» De fleste som har opplevd en traumatisk hendelse blir bedre etter en tid, ofte med støtte fra venner og familie. Men oppleves en forverring av symptomene, at de vedvarer over tid og hindrer en i vanlige gjøremål kan en ha fått posttraumatisk stresslidelse (PTSD). »» De fleste med PTSD får symptomer rett etter at å ha vært gjennom en opprivende hendelse. Men hos noen kommer ikke symptomene før etter måneder eller år. Kilde: helsebiblioteket.no

«Når bestevennen plutselig blir borte kjenner de fleste på en tomhet i hverdagen.»

– Noe av det viktigste er at du våger å vise at du bryr deg. Våg å ta kontakt, spør hvordan det går og spør om det er noe de trenger. – Mange av deltagerne i studien ønsket seg dessuten mer fleksibilitet og tilpasning for eksempel ved innlevering arbeidsoppgaver på skolen. Slike tiltak kan gjøre det lettere og gjøre at man i det hele tatt orker å komme på skolen. – En del fortalte at de hadde fått tilpasning, men at det varte altfor kort tid. De oppførte seg vanlig fordi de unngikk tankene og problemene, slik at de tilsynelatende virket ok. Dermed sluttet folk å spørre og de sluttet å ta hensyn. – Det som ofte skjer er at mange er opptatt av å gi støtte med en gang etter hendelsen. Men den som er rammet har ikke kapasitet til å ta imot kort tid etter. Først senere kan de innse at de trenger hjelp likevel.

Plutselige, voldelige dødsfall er kjent for å gjøre sorgen van­ ske­lig­ere fordi det er mye som forstyrrer sorgprosessen, for eksempel skyldfølelse. Man spør seg om man kunne gjort noe annerledes. Deltagerne i studien har også opplevd et veldig sinne og mye bebreidelse mot gjerningsmannen. MESTRING OG VEKST

– Hva har de etterlatte opplevd at de har mestret? – Såkalt posttraumatisk vekst hører med til slike historier. I etterkant lærer man veldig mye om seg selv og ser at man kan mer enn man trodde. Unge forteller at de blir veldig modne av å oppleve noe vondt. De synes også de har større mulighet til å kunne hjelpe andre som har det vanskelig. Samtidig kan det føles problemfylt å snakke om at det kan komme noe godt ut av noe så vondt.

– Kan myndighetene gjøre noe annerledes enn de gjør i dag? – Jeg synes det er veldig fint at det finnes en mer pro­aktiv holdning i hjelpeapparatet, særlig etter 22. juli. Hjelpe­ apparatet tar kontakt med de rammede, ikke omvendt. Jeg håper denne holdningen også vil komme til å omfatte venner. Det er viktig at man ikke avviser at flere enn familien kan trenge hjelp og at man tar reaksjoner på alvor. De rammede trenger å bli sett og anerkjent, avslutter Johnsen.

– Hvordan kan vi som pårørende, lærer, trener og venn, best hjelpe den etterlatte?

33


TRENING I BEHANDLING

– PÅ TRENING ER DU IKKE FRISK ELLER PSYK TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: ELISABETH FERKING

34


I en treningssituasjon står du side om side med andre, løfter vekter eller gjør knebøy. Du kan gå en tur i fjellet og nyte utsikten sammen med turkamerater. Det er ingen som ser om du er psyk eller frisk. Du er bare deg.

D

et er etter lunsjtid en helt vanlig torsdag på Jæren DPS. – Jeg blir varm av dette her, sier Antal Jansen, mens han løper rundt med en basketball, prøver å treffe kurven og samtidig holde unna kollega James Best. – Som helsesportpedagoger er vi ikke nødvendigvis flinke i alle idretter, men vi kan litt om alt, sier James og tar ballen fra Antal. – Så du den? Jeg traff i kurven! Fysisk aktivitet er en del av hverdagen deres. Både personlig og i jobbsammenheng. De er begge ansatt som helsesportpedagoger ved Jæren DPS på Bryne, og har som fulltidsjobb å få mennesker i ulike livssituasjoner mer aktive. – Om du er syk eller ikke, er ikke det viktigste. Poenget er treningen i seg selv, sier James. Ved Jæren DPS har de sett nytten av å bevege seg, og har utviklet et tilbud til alle: fra pasienter i psykose til mennesker som bare har lyst til å samles for å gjøre treningsøvelser i fellesskap. TRENING FOR ALLE

Antal Jansen er en del av ACT-teamet (Assertive Community Treatment). Det er et oppsøkende team som gir spesialisert behandling til pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Aktivitetene foregår som regel i pasientenes eget nærmiljø og er ikke institusjonsbasert. James Best jobber med tilbudet «Aktiv på dagtid» og utdanning av treningskontakter fra Jæren og Stavanger. «Aktiv på dagtid» er et tilbud til alle som mottar ytelser fra NAV, fra arbeidsavklaringspenger og dagpenger til uførestønad (se faktaboks). Han jobber altså mest mot dem som trenger en ekstra dytt i ryggen og et «ser deg på onsdag også!». – Hvis man trener på rette nivå, fokuserer på teknikk, lever i øyeblikket og ikke minst nyter følelsen etter å ha brukt kroppen fysisk, då får man den gode effekten av fysisk aktivitet. Det blir en mulighet til å jobbe med seg selv. Det spiller ingen rolle om man er psyk eller frisk, dette gjelder for alle. Man kan også se på treningen som en distraksjon, det blir en anledning til å se utover. For eksempel, ser fine ting i naturen, kjenner lukter og hører lyden av fuglekvitter fra trærne, mener James Antal jobber mest med én til én kontakt, heller enn gruppetimer, men han er langt på vei enig i dette. – Vi går mye tur i nærmiljøet til pasientene. Noen ganger har vi med hund. Det gir en trygghet for mange. Poenget er å skape trivsel. Vi har også en turgruppe hvor vi gjennom året har et mål om å gå fra hytte til hytte om sommeren. I

35


TRENING I BEHANDLING

fjor var det fem deltakere med til fjells. Det skal være kjekt, og det er det som regel når vi bare kommer i gang, sier han. FASER I LIVET

Ved Jæren DPS forsøker vi å gi folk en følelse av mestring. Det er lett å få den følelsen i trening, mener James. Han kommer med et eksempel: – Hvis du løfter fem kilo når du først begynner å trene, og så på trening noen uker senere klarer å løfte ti kilo, så er det veldig lett å se at du har blitt sterkere – og at du har mestret noe. For helsesportpedagogene er det altså ikke et poeng å dvele for lenge ved hvorfor trening er viktig. – Det er viktig å diskutere og forklare hvorfor man skal være fysisk aktive, men et enda viktigere spørsmål er hvordan kan man gjøre det til en del av hverdagen. Det er spesielt viktig for folk med alvorlige psykiske lidelser som har en forventet levealder som er 15-20 år kortere enn gjennomsnittet for befolkningen, mener Antal.

treningen over lengre tid. – Vi har ikke lyst til at folk bare skal trene innimellom for så å gi opp. Alle er forskjellige, og det er viktig å tilpasse type trening og mengde til den enkelte. Det jobber vi mye med, sier Antal. – Små steg gir stor endring over tid, og det er endringen på lang sikt vi er ute etter, supplerer James. EN DEL AV PUSLESPILLET

Selv om helsesportpedagogene har trening som arbeidshverdag er de likevel klare på at trening ikke løser alle problemer. – Trening og fysisk aktivitet er en del av puslespillet, men det er ikke svaret på alt. I starten er det mange som kommer på trening og snakker om diagnosen sin eller hva de sliter med. Etter hvert snakker de mer om hvor de har vært på tur og hvem de har gått sammen med, forteller James. – Det er kjekt å se hvordan pasienter gjør felleserfaringer som gir dem en opplevelse av felleskap, sier Antal.

GRUNNER TIL Å FORTSETTE

Mennesker opplever oppturer og nedturer, gleder og nedstemthet. Sorg og frustrasjon er like selvfølgelig i livet som glede og lykke. Fysisk aktivitet handler blant annet om å samle ressurser som motvekt til det triste, og gjennom fysisk aktivitet opplever mange at kroppen fungerer. – Du kan si at alle ha en buffersone for å takle utfordringer og fysisk aktivitet kan bidra til å g jøre buffersone større, sier James. Målet med arbeidet som gjøres ved Jæren DPS er bedre folkehelse, og de forsøker å gi folk en grunn til å fortsette

36


Aktiviteter ved Jæren DPS:

​ACT-team

-- «Aktiv på dagtid» er et femdagers lavterskel treningstilbud som er tilpasset den enkelte brukers treningsbehov. Alle som er bosatt i kommunene Gjesdal, Hå, Time og Klepp samarbeidskommunene, og som mottar en av følgende ytelser kan delta: sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uførestønad, overgangstønad, dagpenger eller økonomisk sosialstønad.

-- ACT står for Assertive community treatment, og er en modell for å gi oppsøkende, samtidige og helhetlige tjenester til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, ofte også med rusmiddelproblemer, som i liten grad selv oppsøker hjelpeapparatet. -- ACT-teamene er tverrfaglig sammensatt, har en teambasert tilnærming og leverer både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester. Teamet gir alle typer tjenester som brukeren har behov for, blant annet integrert behandling av rus og psykisk lidelse og tett individuell oppfølging rettet mot arbeid, familie, fritid og bolig. Modellen er utprøvd i mange land med gode resultater for målgruppen, også i Norge.

-- «Treningskontakter» skal bidra til økt deltakelse på ulike arenaer for fysisk aktivitet i nærmiljøet. Alle treningskontakter har gjennomført kursprogrammet «Kurs for Treningskontakter». -- «Trening i behandling». Fysisk aktivitet benyttes som behandlingsmetode ved både sengeposter og poliklinikk. De fleste enhetene har en til to treningsansvarlige. Det er opprettet tett samarbeid mellom Jæren DPS og kommunen i opptaksområdet om   viktigheten av fysisk aktivitet som en behandlings-, rehabiliterings-, og aktiviseringsmetode.

Kilde: https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/actog-fact-team

37


TRENING I BEHANDLING

– Alle har sine løp. Mitt var maraton. Stemmene jeg hadde i hodet forsvant da jeg var ute og løp, forteller Agathe Svela.

MARATON BLE REDNINGEN TEKST: INA MIDTT VEIT. FOTO: ELISABETH FERKING / PRIVAT

I journalen til Agathe Svela fra Jæren DPS, står det at hun løp fra personalet. Hun vet ikke hvorfor hun hadde fått det for seg, men hun måtte bare ut og løpe. Hun kom seg ut fra DPS´en og la på sprang. Ingen klarte å ta henne igjen. – Til slutt måtte de faktisk ringe politiet for å få hjelp til å finne meg. Den frihetsfølelsen og roen som kommer når jeg løper, den kan nesten ikke beskrives, forteller Agathe Svela. Agathe har alltid vært aktiv, fra tidlig på barneskolen og gjennom ungdomsårene. Da hun møtte mannen sin, var også kjærligheten til fysisk aktivitet en av tingene de hadde til felles. Men etter hvert som årene gikk, tårnet livet seg opp. – Jeg kan ikke si akkurat hva det var, men til slutt ble det skikkelig ille. I 1999 ble hun veldig syk og måtte innlegges på Jæren DPS. Da sluttet hun å bevege seg, og begynte å legge på seg samtidig som hun røykte tett. Med flere innleggelser og tøffe perioder, ble løping og maraton redningen. Intet mindre.

– Vi stod på sidelinjen og så at deltakerne kom i mål. Noen kom løpende, andre haltende eller krypende. Løperne lå der i en stor klump, og klaget over vannblemmer og smerter i beina. – De hadde det skikkelig fælt, og i det øyeblikket var det eneste jeg klarte å tenke: «det der vil jeg også være med på». Fellesskapet og mestringen jeg så for meg at det gav, trigget meg enormt, minnes hun. GLEDESTÅRER OG TRISTE TÅRER

Det var få som hadde tro på at Agathe skulle klare å løpe et helt maraton. Det ble kanskje ikke sagt høyt, men livet hennes var jo ingen dans på roser. Men hun begynte, og hun fortsatte. Generalprøven var et halvmaraton på Island. I surt vær og kald vind, kom hun seg gjennom de 21 kilometerne. – Jeg trodde jeg skulle fryse i hjel på veien. Men likevel, da jeg kom i mål var jeg fast bestemt på at jeg skulle løpe en hel maraton. Det var ingen tvil i meg om akkurat det. Uten at andre enn mannen visste om det, meldte hun seg på. Han syklet ved siden av henne hele veien, og han ga henne råd og tips. – Vennene våre trodde jeg bare skulle løpe halve, og da jeg var kommet rett over merket som markerte halvveis ble mannen min oppringt; «Hvordan går det med Agathe?», spurte de. Det var først da det ble avslørt at Agathe skulle løpe hele veien.

DEN FØRSTE GIVEN

– Vi var en gjeng som skulle til Moskva. Noen skulle løpe maraton, og vi andre var heiagjeng. Før turen hadde heiagjengen satt seg mål om å gå den ene distansen i arrangementet, 10 kilometer. Som sagt så gjort. Overvektig og i dårlig form begynte hun å trene seg opp til turen. –Der jeg bor er det ikke mange flate partier, og vi bor også midt i en bakke. Det endte med at jeg satte meg i bilen og kjørte et stykke, til en bensinstasjon langs E39 hvor det er en ganske lang slette. I begynnelsen gikk jeg frem og tilbake der. Det tok et kvarter og var mer enn nok. De 10 kilometrene i Moskva ble gjennomført i gangfart, og heiagjengen samlet seg ved målstreken for å heie frem maratonløperne.

38


- NÅ er jeg ansatt på samme sted som jeg først ble lagt inn. På en måte føler jeg at ringen er sluttet. Her har jeg vært på mine dårligste dager, og nå er jeg her på jobb. Plutselig er jeg kollega med de som tidligere var mine behandlere. Det var en ganske spesiell følelse å komme inn dørene her første gang som ansatt, sier Agathe Svela på Jæren DPS.

– Hvis jeg finner noen områder når jeg er på tur, for eksempel med mye mose, da bare må jeg løpe. Jeg klarer ikke la være.

– De siste to kilometerne kjempet jeg mer med gledestårer enn fysiske smerter. Det var så stort for meg at jeg hadde klart det. Over målstreken gikk jeg bort til en furu, satte meg bak den og gråt. Gledestårer og triste tårer. Alle følelsene kom veltende, og jeg var så stolt over hva jeg hadde fått til. Mannen og vennene lot henne sitte der og kjenne på følelsene. De visste jo alle sammen hva hun hadde gått gjennom, og holdt tilbake klemmer og gratulasjoner til hun var klar og kom frem fra bak furuen. – Da var jeg også blitt en av dem som kunne være med og klage på smerter i beina og vannblemmer. Akkurat som jeg hadde giret sånn opp på i Moskva, mindre enn et år tidligere.

RINGEN ER SLUTTET

I løpet av årene som er gått siden hun ble syk, har løping reddet henne flere ganger. – Stemmene jeg hadde i hodet forsvant, og jeg klarte å flytte tankene over på andre ting. Jeg klarte å være meg. Etter den første innleggelsen gjennomførte Agathe studier som vernepleier, og senere også videreutdanning innen psykisk helse. Nå er hun frisk og har jobbet flere år innen rus og psykiatri. Erfaringen med fysisk aktivitet har hun tatt med seg inn i jobben og til brukerne og pasientene. – At jeg skulle klare det, var det få som trodde i 2000. I dag jobber hun som erfaringskonsulent på samme institusjon som hun tidligere var innlagt, Jæren DPS. – På en måte føler jeg at ringen er sluttet. Her har jeg vært på mine dårligste dager, og nå er jeg her på jobb. Men hun kan ikke lenger løpe lange turer, det har kroppen sagt nei til. – Nå går jeg heller turer i naturen. Jeg har stått mange ganger på toppen av et fjell og bare skreket. Høyt og mye. Det hjelper for meg, og i naturen er det ingen som hører meg. Tross i advarsler fra leger og fysioterapeuter, klarer hun ikke å legge løpingen helt på hyllen. – Hvis jeg finner noen områder når jeg er på tur, for eksempel med mye mose, da bare må jeg løpe. Jeg klarer ikke la være!

OPPTURER OG NEDTURER

Agathe er likevel klar på at det ikke bare var bra med all løpingen. Selv om det gjorde henne godt og hun fant mening i det, gikk det likevel for langt. – Jeg begynte å ta av mange kilo, følte meg lettere og sprekere, og så at det jeg holdt på med gav resultater. På samme tid fikk jeg et anstrengt forhold til mat. Jeg sa til meg selv at jeg måtte hoppe over måltider, og samtidig opprettholde aktivitetsnivået. Jeg mente selv at det gjorde meg bra, jeg trodde jeg følte meg bedre. Til slutt fikk hun spiseforstyrrelser og ble lagt inn på nytt. – Det gikk over styr en periode, men etter hvert har jeg fått et normalt forhold til mat.

39


HISTORISK

Psykiater Berthold Grünfeldt: beryktet for sine friske fraspark og modige ytringer i samfunns­debatten – og for en usedvanlig dramatisk livshistorie.

Psykiaterens dramatiske livshistorie TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN FOTO: NTB SCANPIX

B

ratislava, Tsjekkoslovakia, høsten 1939. En liten jødisk gutt vinker farvel til fosterforeldrene sine. Han skal til Norge på sommerleir. Det er i alle fall det barna blir fortalt. I virkeligheten er de på flukt fra nazistene. Hitlers maktovertakelse har gjort livet farlig for jødene, og barna sendes til trygge Norge i regi av Nansen-hjelpen og den jødiske forsamlingen i Oslo. Kanskje stusset den lille gutten over bekymringen han kunne lese i de voksnes ansikt. Selv kjente han glede og forventning. Det var jo snakk om en sommerleir, og de skulle tross alt bare være borte noen uker. Men det ble ikke bare en sommer. Det ble et helt liv. Den jødiske guttens navn var Berthold Grünfeld. Senere skulle han bli en fremtredende skikkelse i norsk offentlighet. Lege, psykiater, sexolog, professor, sosialmedisiner og en glødende samfunnsdebattant. Dette er hans historie.

vendt bort når han passerte tyske soldater, han ville ikke provosere med de brune øynene sine. En natt i november 1942 fikk barnehjemsbestyrerinnen Nina Meyer en telefon. De måtte flykte. Umiddelbart! Nina vekte barna og bad dem ta på seg to lag av alle plagg. Ninas gode venninne, den kjente psykiateren Nic Wall stod utenfor i en legebil og ventet. De fylte bilen opp med forskremte barn og kjørte gjennom Oslos gater. De ble stoppet av en tysk veisperring, og med bankende hjerte pekte Nic på legeskiltet, og fikk dermed passere. Senere gikk turen gjennom skogen i retning Sverige. Snøen var dyp og faren for å bli oppdaget av en tysk patrulje var stor. Barna var slitne men lykkelige da de endelig kunne passere grensa til Sverige. Bare to timer etter at de hadde forlatt leiligheten i Holbergsgate banket det hardt på døra. Det var norsk statspoliti som kom for å hente Nina og barna for å frakte dem til utstikker 1 i Oslo havn hvor fangeskipet Donau lå til kai. Nok en gang unnslapp Berthold nazistenes klør med et nødskrik.

FLUKT

Den første tiden i Norge var god for den lille jødiske gutten. Han hadde vært enebarn hele sitt liv, og stortrivdes med nye lekekamerater i fredelige omgivelser. Men det skulle ikke vare. 9. april 1940 marsjerte tyske styrker inn i Norge. Berthold bodde hos familien Abrahamsen i Trondheim på den tiden. En dag mens han var ute, banket Gestapo på døren og ville hente ham. Fru Abrahamsen klarte å avverge arrestasjonen ved å si at «… dere kan vel ikke arrestere en tiåring». Det viste seg at Berthold var yngre enn Gestapo hadde oppført, dermed lot de ham være. Foreløpig. Like etter ble han flyttet til et barnehjem i Holbergsgate i Oslo, drevet av den jødiske forsamlingen i byen. Han trivdes på barnehjemmet, men tyskernes nærvær spredte frykt blant de norske jødene. Berthold sørget for å ha ansiktet

KUNNSKAPSHUNGRIG

Berthold ble i Sverige til krigen var over, da reiste han tilbake til Norge og barnehjemmet i Oslo. Han var en skoleflink og kunnskapshungrig gutt som fikk hjelp av den jødiske menigheten til å betale for videre skolegang. Han studerer flittig, først filologi i to år ved Universitetet i Oslo, før han skiftet over til medisinstudiet i 1954. Seks år senere var han ferdig utdannet lege. Etter turnustjeneste ved Rogaland sjukehus i Stavanger og Gloppen legedistrikt i Nordfjord begynte han å videreutdanne seg i psykiatri, først ved Gaustad sykehus 1962–64 og deretter som assistentlege ved Ullevål sykehus psykiatriske avdeling. Han ble godkjent spesialist i psykiatri 1968, og fikk jobb som vitenskapelig assistent ved Institutt for sosialmedisin

40


OSLO 1972. Amanuensis Berthold Grünfeld mener at abortloven må lages slik at den gir likhet for alle. Dette er en umulighet mener han da fortolkningen av den enkelte sak står og faller med den enkelte leges synspunkter. Foto: Sverre Børretzen Aktuell / Scanpix

og samfunnsmedisinske fag. Han steg i gradene og ble amanuensis etter kort tid. Fra 1993 var han professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han tok medisinsk doktorgrad på avhandlingen «Legal abort i Norge», som fikk stor betydning for gjennombruddet av den nye norske lovgivningen om selvbestemt abort.

seg på Bygdøy, med Gro Harlem Brundtland og familien som gode naboer. Barndommen i Bratislava hadde Berthold for lengst lagt bak seg. Gunhild pleide si om sin mann at han «… alltid ser framover, han snur seg aldri tilbake.» Men datteren Nina ville det annerledes. Hun var filmskaper og ønsket å finne ut hva som skjulte seg i farens fortid. Resultatet ble dokumentarfilmen Berthold Grünfeld. Ukjent opphav (2005) som tok far og datter på en reise tilbake i tid, til fødelandet Slovakia og til avsløringen om at den kjente psykiaterens mor var en prostituert kvinne som ble sendt til en konsentrasjonsleir i Polen. Om hun overlevde ble ikke avklart, men sannsynligheten er liten. Få overlevde i nazistenes utryddelsesleirer. Bertholds far, journalist Peter Grünfeld, led trolig samme skjebne. I 2008, lagde datteren ny film om sin far: Den døende doktoren. Berthold Grünfeld var blitt 75 og hadde fått en alvorlig kreftdiagnose, og datteren følger faren og familiens kamp mot sykdommen frem til han døde høsten 2007. Grünfeld hadde sluppet unna dødens klør flere ganger i løpet av livet, men denne gangen var hans tid kommet.

TRUET PÅ LIVET

Og som om dette ikke var nok ga han også ut flere viten­ skapelige publikasjoner knyttet ulike tema innen psykiatri, sexologi og samliv. Han var en engasjert og ivrig sam­funns­ debattant og kastet seg gjerne inn i offentlige debatter om alt fra sex og samliv til aktiv dødshjelp. Grünfeld var også mye brukt som rettsakkyndig, blant annet i rettsaken mot den terrorsiktede Arfan Bhatti. I etterkant skal Bhatti ha planlagt å drepe den kjente psykiateren. MORENS SKJEBNE

I 1960 møtte Berthold sin kommende hustru, Gunhild, i juristforeningen i Oslo. Sammen fikk de tre barn og bosatte

41


PSYKOLOGI & KULTUR

Barn i Norge 2017

HVA: TEATERFORESTILLINGEN «OVERFØRING» HVOR: DET NORSKE TEATERET (OSLO) NÅR: PÅ PROGRAMMET TIL OKTOBER 2017 Forestillingen «Overføring» tar utgangspunkt i forsker og psykolog Marit Råbus forskningsprosjekter, der hun har intervjuet 13 pensjonerte terapeuter om livet og yrket deres. Studien handler om hvordan et helt liv som terapeut påvirker terapeuten. Hva har det gitt? Hva har det kostet? Var det verdt innsatsen? Og hvilke tanker har erfarne terapeuter gjort seg om psykoterapi som behandlingsform?

Organisasjonen Voksne for barn gir hvert år ut rapporten Barn i Norge. Barn som vokser opp i konflikt er tema for årets rapport, og inneholder artikler blant annet om barn som lever i høykonfliktsfamilier og hva stress tidlig i livet gjør med hjernens utvikling. Rapporten kan bestilles på vfb.no.

På scenen blir erfaringene fra de pensjonerte psykoterapeutene spilt ut av seks livserfarne og rutinerte skuespillere. Noen av utfordringene terapeuter møter kan sammenlignes med dem skuespillere strever med i sitt arbeid: Å bruke egne opplevelser, kunnskap og innlevelse til å sette seg inn i andres liv. Oppsetningen er et samarbeid mellom Det Norske Teateret og Nationaltheatret.

Avslørende hjernemønster Vi har alle særegne nettverksforbindelser i hjernen på samme måte som vi har våre individuelle fingeravtrykk. Disse nettverkene bidrar til å forme oss til de individene vi er. En viktig del av normal hjerneutvikling er at nettverkene modnes i barne- og ungdomsårene. I en ny studie har forskere oppdaget at avvikende hjerneutvikling i denne perioden av livet kan gi økt risiko for psykiske lidelser senere. HVA: KUNST, KULTUR OG PSYKISK HELSE (KKPH) HVOR: FLERE STEDER I BERGEN INFO: KKPH.NO Kunst, kultur og psykisk helse (KKPH) i Bergen arbeider for å stimulere til økt kunst- og kulturdeltakelse blant nåværende og tidligere psykisk syke. KKPH tilrettelegger kunst- og kulturaktiviteter innen ulike kunstarter, med fokus på deltakernes interesser, ressurser og talent. De arrangerer også

Forskerne brukte en avansert teknikk for hjerneavbildning, MRI, som gir en detaljert fremstilling av hjernens anatomi og funksjon på nesten 800 barn og unge i alderen fra 8 til 22 år. Barna fikk målt sin MRI mens de gjennomførte ulike typer mentale oppgaver. Hos personer med tidlige symptomer på psykiske lidelser vistes en forsinket utvikling, og det var mindre tydelige og mindre stabile hjernemønstre.

workshops i musikk og tilbyr kurs med profesjonelle utøvere (kunstnere/musikere) innen ulike teknikker og uttrykk. Deltakerne arbeider i mindre grupper i kunstnernes verksted eller musikernes studio. KKPH gir i tillegg ut tidsskriftet Kraftverk, en dikt- og kortprosasamling, 3 ganger årlig.

Studien er et samarbeid mellom NORMENT og Psykologisk Institutt ved Universitet i Oslo og Oslo universitetssykehus. Forskerne håper at informasjonen kan være til hjelp for å utvikle bedre verktøy for å finne riktig diagnose og behandling. Kilde: forskning.no

42


AKTUELT

Sitatet:

«Jeg har ikke feilet. Jeg har bare funnet 10 000 måter som ikke fungerer.» Thomas Edison

5

MYTER OM SCHIZOFRENI Visste du at …

Begrepet schizofreni er sterkt belastet. Det skyldes til dels noen myter som er vanskelige å knekke.

MYTE 1: Mennesker med schizofreni er farlige. Dette er uriktig. Statistikken viser at 80–95 prosent av alle drap blir begått av en person uten schizofreni. De aller, aller fleste mennesker med schizofreni er ikke voldelige. MYTE 2: Schizofreni er en sykdom du ikke blir frisk av. Det er riktig at det er få med denne diagnosen som blir 100 prosent friske. Men det er en betydelig gruppe som blir nesten helt friske og som fungerer bra i dagliglivet. Det er også ganske mange som ikke får tilbakefall etter en eller et par episoder. MYTE 3: Schizofrenidiagnosen bør fjernes for å komme stigmatiseringen til livs. Det er lite som tyder på at fjerning av begrepet vil føre til fjerning av stigma. Hvis man skal fjerne schizofrenibetegnelsen, må man enten erstatte den med et annet ord, eller la diagnosen inngå i en sekkebetegnelse,

Verdens helseorganisasjon anslår at rundt 24 millioner mennesker lider av schizofreni. Innen Psykisk helsevern står lidelsen for rundt en fjerdedel av alle innleggelser.

for eksempel psykose. Men det er ikke hensiktsmessig. Schizofreni skal ha annen behandling enn andre psykoser. MYTE 4: Schizofreni innebærer at du har en splittet personlighet. Denne måten å bruke ordet på stammer fra det at betegnelsen «schizofreni» betyr splittet sinn. Det er så blitt en gjengs misoppfatning at det å ha en schizofreni, betyr at du har flere personligheter. Å ha et splittet sinn er ikke det samme som å ha flere personligheter. MYTE 5: Pasienter med schizofreni er psykotiske hele tiden. Dette er feil. De fleste med en schizofrenidiagnose har lange perioder uten særlig symptomer, og det er slik at det i perioder med aktiv psykose bare er kortere tidsperioder med psykotiske symptomer. Kilde: Bjørn Rishovd Rund, professor, psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

43

25 500 nye familier fikk hjelp av familievernet i 2015. Det over­ veiende flertallet av sakene omfatter familier med barn under 18 år. bufdir.no


FAGARTIKKKEL

Omtalen av den nye folkehelsemeldingen på regjeringen.no innledes slik: «Psykisk helse skal bli like viktig som fysisk helse i folkehelsearbeidet»

Psykisk helse er folkehelse – om åpne forelesninger på et kjøpesenter TEKST: LIV MARIE I STRØM

44


» »Liv Marie I Strøm »» Psykiatrisk sykepleier ved Forsknings- og undervisningsenheten, Jæren DPS »» Koordinator for Åpne forelesninger på M44 »» Veileder i psykoedukativt/ kunnskapsbasert familiearbeid

Regjeringen vil styrke det forebyggende helsearbeidet. Men god helse er ikke bare fravær av sykdom. Det handler også om å mestre livets utfordringer, å lære seg å mestre og håndtere – og ikke minst ta i bruk – den kunnskap problemet bringer med seg, for slik å kunne skape endring. Her legges et godt grunnlag for arbeidet med selvorganisert selvhjelp i tiden som kommer. Dette fordrer at formidlingsarbeidet som skal gjøre selvhjelp tilgjengelig for flere, styrkes framover. «Å skape god helse for seg selv og i samfunnet forutsetter at fysisk og psykisk helse blir sett på som en helhet, som to sider a samme sak.» (Folkehelsemeldingen Mestring og muligheter)

KUNNSKAP AVLER MER ÅPENHET – OG FORSTÅELSE

En ny norsk studie av blant andre Marit Borg og Monika K. Gullslett, bekymrer vår nåværende helseminister Bent Høie. Den viser at psykiatriske pasienter ikke bare kjemper mot sykdommen, men også mot fordommer og stigmatisering. Kampen mot stigma må derfor sees som en viktig del av det psykiske helse­ arbeidet. Hvordan bør vi så innrette tilbudet så det reduserer stigma? Skal vi utfordre stigmatiserende for­ d ommer i lokalsamfunnet, må profesjonelle og mennesker med

erfarings­k unnskap inngå partnerskap og sammen bli samfunnsaktivister. Engasjerte brukere og fagfolk kan være med å bryte ned fordommer og fremme inkludering og medborgerskap for mennesker med psykiske lidelser. «Åpenhet er vårt sterkeste våpen mot stigmatisering. Åpenhet avler kunnskap. Kunnskap avler mer åpenhet. Slik utvikles vår forståelse. Vi ser, vi lytter, vi mener og vi handler.» (Jonas Gard Støre på Fagrådet til den nasjonale ruskonferansen Rus og psykisk helse – dobbelt stigma eller dobbelt så bra 15.okt 2013)

En viktig formidlingskanal er nettopp å invitere til seminarer, forelesninger og debatter om temaer som er aktuelle, viktige og som berører et større publikum. Helse er et slikt tema. ÅPNE FORELESNINGER PÅ M44 – HVA ER DET?

Jæren DPS med sine erfaringskonsulenter og ansatte har i flere år hatt grunnmottoet «Med mennesket i sentrum», bruker­ medvirkning og nå visjonen «Heimenære tenester». Sammen prøver vi å legge til rette for bedre kunnskap og forståelse i samfunnet i et folkeopplysningsøyemed. Dette skjer på et kjent kjøpesenter på Bryne, kanskje litt uvanlig sted, men her er det trygt og naturlig for de fleste å ferdes. Ved disse forelesningene håper vi å bidra til å redusere stigma, øke forståelse og innsikt i psykisk helse for alle, og slik

45

også styrke den forebyggende folkehelsen. Dette handler om overskriften på denne artikkelen, «Psykisk helse er folkehelse», og om hvordan Jæren DPS legger til rette for et lavterskeltilbud på et kjøpesenter. Helsedirektoratet definerer lavterskel­ tilbud slik: • Direkte hjelp uten henvisning, venting og lang saksbehandlingstid • Kan oppsøkes av brukere uten betalingsevne • Tilgjengelig for alle • Kan tilby tidlige og adekvate tiltak, samt være en «los» videre i systemet • Har personell med kompetanse til å oppfylle tjenestens formål • Har åpningstid tilpasset målgrupper og formål • Høy grad av brukerinvolvering og aksept for brukerens ønsker/behov • Fremstår som et synlig, tydelig, hensiktsmessig og tillitsvekkende sted for innbyggerne å benytte. Alle disse punktene kan vårt lavterskel­ti lbud Åpne forelesninger på M44 stå inne for. Åpne forelesninger på kjøpesenteret M44 er informasjon om psykisk helse i et folkehelse-perspektiv. Det er også en kommunikasjonsarena hvor vi innbyr til dialog. Tilbudet er gratis og har ingen påmelding. Åpne forelesninger arrangeres av lærings og mestring ved


FAGARTIKKEL

– Åpne forelesninger bidrar til å redusere fordommer og justerer menneskers hold­ninger (stigma) til andre med psykiske lidelser.

Forsknings- og Undervisningsenheten ved Jæren DPS. Tema til forelesningene blir utarbeidet av et arbeidsutvalg sammensatt av brukere og fagfolk ved Jæren DPS. Publikum på de åpne forelesningene bidrar også med innspill og ønsker om tema. Hvert semester, vår og høst, består av 10 fortløpende forelesninger, hver torsdag fra klokken 19.00-20.00. Program for hvert semester markedsføres på vår nettside, via distribusjon av plakater og brosjyrer, i lokalaviser, via mailingslister, gjennom nettverk og ikke minst jungeltelegrafen. Fram til høsten 2007 var Åpne forelesninger et tilbud på dagtid kl. 13.00-13.45. Stedet var kantinen på Jæren DPS en gang i uken. Bortsett fra deltakerne fra gruppepoliklinikken som hadde disse forelesningene som obligatorisk del av sitt behandlingstilbud, var oppmøtet heller dårlig. En god idé fra en av brukerne i arbeidsutvalget ble forsøkt testet ut, og høsten 2007 flyttet forelesningene til personalkantinen på kjøpesenteret M44 på Bryne. Nytt tidspunkt ble satt til torsdager fra kl. 19.00-20.00. I første omgang ble avtalen gjort via Frivillighetssentralen. Men da de senere flyttet, fortsatte samarbeidet med senterledelsen ved M44, som sier seg meget godt fornøyd med tilbudet. HVA GJØR AT DETTE FUNGERER?

Sted, tidspunkt, trygghet, et godt læringsmiljø, varierte og interessante forelesninger med gode overskrifter

og bred markedsføring, vurderes som avgjørende for at antall frem­m øtte etter hvert skjøt i været. Tilbake­meldingene har også vært overveldende positive, både muntlig og skriftlig. Publikum engasjerer seg ofte med spørsmål, refleksjoner, og det er god svarprosent på tilbake­ meldingsskjemaene. Stadig finner nye publikum veien til forelesningene. Erfaringen viser at folk blir mer bevisst og plukker seg ut forelesninger de ønsker å få med seg. Noen får med seg de fleste. Alderen varierer fra ung til gammel. Personalkantinen er et nøytralt sted, og kveldstid er et tidspunkt som treffer mange. Her er ingen oppvarting eller pynt. Publikum liker det slik. Vertinnen disse torsdagskveldene er psykiatrisk sykepleier. Hun fungerer også som koordinator og får på denne måten en helhetsvurdering av tilbudet. Periodevis har hun med seg flere vertskolleger som har bakgrunn som erfaringskonsulenter og/eller er studenter. Disse bidrar verdifullt med sine erfaringer og syn på konseptet, samtidig som dette også bidrar til deres egen læringskurve. Foreleserne deler målsettingen og entusiasmen for tilbudet. Flere også utenfor Jæren DPS ønsker å bidra med forelesninger, noen fast, andre iblant. Familievernkontoret på Bryne og Frisklivssentralene på Jæren samhandler nå fast med forelesninger. Alle vektlegger å skape en trygg og god atmosfære for læring, innsikt og forståelse. Tittel og tema er allmenne og oppleves interessante

46

uavhengig egen erfaring med psykiske lidelser. HVA KAN DE ÅPNE FORELESNINGENE BIDRA TIL?

Åpne forelesninger bidrar til å redusere fordommer og justerer menneskers hold­ ninger (stigma) til andre med psykiske lidelser. Forskning viser at reduksjon av stigma gjør hverdagen for pasienter og brukere lettere. Foreleserne, både erfaringsformidlere og fagfolk, er dyktige og holder forelesninger av god kvalitet. Det er ikke vanskelig å finne og engasjere forelesere. De fleste stiller seg i svært stor grad positive til forespørsler, og undervisning er ofte en del av deres stilling på Jæren DPS. Foreleserne er selv med på å forme innhold og titler til forelesningene etter gitte tema. Publikum får læring, innsikt, forståelse og egenhjelp ved å følge forelesningene. Dette kan senke terskelen for å søke hjelp og bidra til å minske fordommer. Videre kan forelesningene være til hjelp for familie, venner og kollegaer. Faglig har flere gitt uttrykk for at de har fått nyttige bidrag til studier gjennom forelesningene. Mange føler at de selv kan bidra med spørsmål og refleksjoner, og vi ser at Åpne forelesninger har utviklet seg til å bli en arena for formidling, innsikt, mestring og det å bli hørt, og en møteplass. De kommer alene, i par og i grupper. Faste deltakere har dette som en trygg møteplass hvor de alltid treffer noen kjente som de kan slå av en drøs


med. Samtidig som de opplever å være med på en kunnskapsarena hvor de selv kan bidra, utvikle seg og ta med seg noe videre i livet. Noen har fast treffpunkt på kafe i forkant før de går på forelesning, og noen mestringsenheter kommer reisende i puljer og i lag med felles mål forelesningene. Tema har gjerne vært diskutert i forkant og drøftes i etterkant på veien hjem, så på skole og jobb dagen etter. Forelesningene våre legges ut på nett på hjemmesiden til Jæren DPS og tilbakemeldingene tyder på at publikum gjør seg nytte av dette. I sum oppleves dette som en vinn-vinn situasjon. Foreleserne får tilbakemeldinger, møter mennesker i andre settinger og med andre utgangspunkt enn i sitt daglige virke. Videre er det mye egenlæring i forberedelsene med forelesningene og flere har brukt samme forelesningene i undervisning med kolleger. Møtet med publikum er erfaringer som kan tas med inn i møtet med pasienter i rollen som hjelper. KOMMUNIKASJON OG DIALOG

Kommunikasjon og dialog er en viktig del av konseptet til Åpne forelesninger. Kommunikasjon stammer fra det latinske ordet «kommunisere» (communicare) som betyr: «å gjøre felles» Ved å kom­munisere kan følelser, erfaringer, kunnskap, meninger, opplevelser, tanker og ønsker gjøres felles for flere mennesker, forutsatt at sender og mottaker  tolker budskapet på

samme måte. Kommunikasjon blir av den grunn sett på som et middel til fellesskap. Siden det finnes mange måter «å gjøre noe felles» på, finnes det også mange forskjellige former for kommunikasjon. Et grunnleggende skille går mellom verbal (ord) og ikkeverbal (kroppsspråk) kommunikasjon. Gjennom kommunikasjon forteller vi andre hvem vi er, hva vi står for og hva vi mener om andre. Det samme gjør dem som mottar vårt budskap. Dette kalles toveis kommunikasjon, i motsetning til enveis kommunikasjon hvor mottakeren av budskapet ikke har noen mulighet til å gi en direkte tilbakemelding. Å kommunisere betyr å dele. Den som gir tjenester kan bruke sin kunnskap om kommunikasjon for å ivareta den gode dialogen. En god dialog forutsetter at brukere (tjenestemottakere) og ansatte (tjenestegiver) har gjensidig forståelse og respekt for hverandre. Begge parter må møte hverandre som enkeltindivider, ha empati for den andre, bruke ord som begge forstår, lytte, gi rom for tilbakemeldinger og bruke mulighetene til å justere egne oppfatninger. En god dialog bygger på tillit og kunnskap. Brukeren har rett til å medvirke når de får tjenester. Hvorvidt brukerne blir hørt og forstått, er avhengig av en gjensidig dialog bygget på tillit og kunnskap. Når tillit er til stede føler folk trygghet i sterkere grad, noe som igjen påvirker deres deltakelse positivt. Dialog som bygger

47

på tillit og gjensidighet kan resultere i at folk formidler viktig informasjon, ansatte klarer å sortere mellom rele­ vante og irrelevante opplysninger, an­s atte overser eller overdriver ikke egenskaper hos enkeltindivider på bakgrunn av fordommer, folk opplever kommunikasjon som positiv, folk opplever mindre diskriminering. PSYKISK HELSE ER FOLKEHELSE

«Det ein ikkje kan seia på jærsk er ikke verdt å seia i det heile». Alle som arbeider i helsevesenet har et ansvar for å formidle seg på en slik måte at mottaker ikke trenger studier for å forstå. Derfor samarbeider erfaringskonsulenter og ansatte ved Jæren DPS med et kjøpesenter om Åpne forelesninger. Vår erfaring er at Åpne forelesninger er en god og trygg øvingsarena for møtet med både pasienter og pårørende, men også alle andre i samfunnet. Sammen jobber vi for at folk flest får bedre forståelse for egen psykiske helse, som er like viktig som den fysiske helsen. Sammen utgjør psykisk og fysisk helse helheten i alles liv. På denne måten er vi med på å redusere stigma og forebygge lidelse ved bedre innsikt og forståelse. KILDER: www.regjeringen.no; Meld.St.19 Folkehelsemeldingen, mestring og muligheter, www.selvhjelp.no, www.kunnskapssenteret. com, www.psykologisk.no; Psykiske lidelser vårt siste tabu, www.psykologpanett.no, www.ldo; Likestilling og diskrimineringsombudet, www.napha.no, www.wikipedia.org, www.jdps.no


BILDE OG TEKST er utdrag fra boken «En natt flyr jeg» (2016) utgitt på Hertervig Forlag. Tekst av Randi Magnussen. 48 Foto av Paul S. Amundsen.


Du? Har du litt tid til meg? Det tar ikke så lang tid. Jeg vil vise deg noe. Jeg vil fortelle deg noe. Noe jeg har tenkt på lenge. Det er historier. Mine historier. Et levd liv, i en alder av førtifire år. Historiene gjør vondt. Det er ikke gøy. Men det er viktig.


BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Kjære leser Husker du Kielland-ulykken? 27. mars 1980 kantret boligplattformen «Alexander L. Kielland» i Nordsjøen. 123 liv gikk tapt, 89 overlevde. Hva gjør en så dramatisk hendelse med livet til menneskene som berøres? I fjor høst ga Hertervig forlag ut boken Råolje: «Alexander L. Kielland»-ulykken. Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene som dokumenterer sider ved ulykkeshendelsen og etterspillet som tidligere ikke er kjent. I den kommende boken Råolje: «Alexander L. Kielland»-ulykken. Ringene i vannet møter du 103 enkeltskjebner som gjennom nær fotodokumentasjon og korte sitater deler minner og refleksjoner. Dette er en bok med mange perspektiver og som viser at tiden ikke nødvendigvis leger alle sår. Mange er fortsatt sterkt preget, 37 år etter ulykken. Hertervig forlag er Nordens største nisjeforlag innen feltet psykiatri, psykologi og psykisk helse. På de neste sidene kan du lese mer om noen av våre titler. Vårt komplette utvalg bøker finner du på hertervigforlag.no. Velkommen innom!

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN ANSVARLIG REDAKTØR

Råolje

«Kielland»-ulykken; et kollektivt traume – et kollektivt minne. I 1980 veltet boligplattformen «Alexander L. Kielland» i Nordsjøen og 123 oljearbeidere mistet livet. Tilbake sto overlevende, etterlatte og hele lokalsamfunn med tapet av en far, en ektemann, et kjært familiemedlem, en arbeidskamerat, en ansatt, en venn. Den nye industrien var rammet av en ufattelig katastrofe som storsamfunnet måtte håndtere og ta lærdom av. En slik ulykke måtte aldri skje igjen. Nå, en generasjon senere kan vi se konsekvensene. Blant annet har et omfattende HMS-regime gitt et sikrere arbeidsliv. Men hvordan har ulykken preget enkeltmennesket? Og hva kan det kollektive minnet fortelle oss om hendelsen og konsekvensene nå en generasjon senere? I denne boken møter du overlevende, pårørende, øyenvitner, redningsmannskap, kolleger, arbeidsgivere og representanter fra myndigheter og offentlighet. Gjennom nåtidige foto og korte personlige utsagn deler de erfaringer og minner og forteller historien om «Kielland»-ulykken på ny. Flere av disse utdyper også ulike perspektiver rundt ulykken i reflekterende essays. Resultatet er blitt en nær, genuin og mangefasettert beretning om norgeshistoriens største industrikatastrofe.

Det er følsomt, og det er faglig sterkt. Med «Råolje» får kollektive minner ny mening. Astrid Gynnild

FORLAGSHUSET HERTERVIG er eiet og drevet av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. Vår forlagsvirksomhet består av Hertervig Forlag, Hertervig Forlag, Akademisk og Psyk Opp forlag. Vårt kjerneområde er psykisk helselitteratur, men vi utgir også sakprosa innenfor andre fagfelt.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

NYHET!

Tord F Paulsen og Marie SmithSolbakken (red.)

RÅOLJE: «ALEXANDER L. KIELLAND»-ULYKKEN RINGENE I VANNET

Kommer høsten 2017 Pris kr 449,ISBN 978 82 8217 233 2 Bestill på hertervigforlag.no

50


OM FORFATTERNE TORD F PAULSEN OG MARIE SMITH-SOLBAKKEN står bak prosjektet Råolje: Alexander L. «Kielland»-ulykken. Gjennom tre år har de fotografert og intervjuet et stort antall berørte parter og samarbeidet med flere skribenter. Resultatet er blitt to bøker: Antologien, «Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene» i 2016, og nå hovedverket, fotofortellingen, «Ringene i vannet» som kommer i august.

Kommer i august! Bestill på hertervigforlag.no Tord F Paulsen og Marie SmithSolbakken (red.)

Les også

!

RÅOLJE: «ALEXANDER L. KIELLAND»-ULYKKEN HENDELSEN, ETTERSPILLET, HEMMELIGHETENE

Utgitt 2016 Pris kr 379,ISBN 978 82 8217 230 1 Bestill på hertervigforlag.no

51


BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Forstår du meg? Hvem vil ikke forstå sitt eget barn eller ungdom? Vi har vel alle vært vitne til plutselige og voldsomme raseriutbrudd, iskald avvisning eller isolasjon – følelser og handlinger som for voksne virker helt irrasjonelle og uforklarlige, og dermed vanskelige å møte. Hva kan ligge bak denne typen reaksjoner? Boken Det uforståelige barnet tar barnets perspektiv i forsøket på å se sammenhenger mellom ytre og indre verden. Boken tar opp temaer som engstelse, sinne og tristhet, men også sjeldnere fenomener som austisme, anoreksi, selvskading eller tanker om å ta sitt eget liv.

Få innsikt i barnets perspektiv!

Anders Flækøy Landmark • Line Indrevoll Stänicke

DET BARNET

OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

Line Indrevoll Stänicke og Anders Flækøy Landmark

DET UFORSTÅELIGE BARNET OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

OM FORFATTERNE LINE INDREVOLL STÄNICKE OG ANDERS FLÆKØY LANDMARK bruker psykoanalytisk kunnskap for å forstå barnet, relasjonelle utfordringer og fastlåste prosesser, og gir forslag til hvordan man kan tilnærme seg barn og unge i ulike situasjoner – i familien og på andre arenaer i livet.

Utgitt 2016 Pris kr 379,ISBN 978 82 8217 227 1 Bestill på hertervigforlag.no

52


Personlighet til besvær? Når personligheten hemmer og ødelegger livene våre, er det nødvendig å bli bedre kjent med oss selv. Vi må undersøke hvordan personligheten vår fungerer, både i forhold til oss selv og andre.

Kommer høsten 2017

arbeidsbok som viser til viktige elementer og hjelpemidler i et behandlingsopplegg. Å mestre personlighet betyr ikke å forandre den, men å lære å forholde seg til oss selv på en annen og bedre måte. Målet er å mestre tankene, følelsene og handlingene slik at vi fungerer bedre og aksepterer oss selv på godt og vondt, og bli den beste utgaven av oss selv - til glede for oss selv og de vi omgås. Boken henvender seg først og fremst til de som sliter med personlighetsrelaterte problemer, men også til behandlere, pårørende og andre interesserte.

Geir Thingnæs er klinisk sosionom og veileder i kognitiv terapi, og har i løpet av de siste årene gitt ut en rekke mestringsbøker. Til høsten kommer han med en ny bok, Mestringsbok for personlighetsrelaterte problemer. Denne boken handler om uhensiktsmessige personlighetstrekk og hvordan vi kan lære oss å mestre disse på en bedre måte. Det er en

!

Se vårt store utvalg av mestringsbøker på hertervigforlag.no »» Alle mestringsbøkene følger samme opplegg med en teoretisk del og en praktisk del med arbeidsoppgaver. Det henvises også til litteratur som kan være til nytte både for pasient og behandler.

Geir Thingnæs

Mestringsbok ved angstlidelser

Geir Thingnæs

Geir Thingnæs | Jan Haslerud | Tone Madland Skeie

Geir Thingnæs & Jan Olav Johannessen

ved stemningslidelser

Mestringsbok

Mestringsbok

ved tvangslidelser

ved psykose

Mestringsbok

HERTERVIG AKADEMISK

HERTERVIG

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK VED ANGSTLIDELSER

Utgitt 2014 Pris kr 349,ISBN 978 82 8217 212 7

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Tingnæs

MESTRINGSBOK VED STEMNINGSLIDELSER

Utgitt 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 206 6

HERTERVIG AKADEMISK

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Thingnæs, Jan Haslerud og Tone Madland Skeie

Geir Thingnæs og Jan Olav Johannessen

Utgitt 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 203 5

Utgitt 2010 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 014 7

MESTRINGSBOK VED TVANGSLIDELSER

53

MESTRINGSBOK VED PSYKOSE


BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Snakk med barna!

Samtaleverktøy for barn og unge i samspill med voksne Mange barn sliter med tvangslidelser, angst og ADHD. Symptomene kan være så alvorlige at de blir hemmet i sin livsutfoldelse. Men det finnes hjelp! Disse bøkene ønsker å bygge ned fordommer, øke kunnskap og forståelse.

OM FORFATTEREN GRO MERETE GRØNVOLD EILERTSEN er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har blant annet jobbet med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus. Bøkene er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om angst, tvangslidelser og ADHD.

54


«Bøkene fortjener å bli flittig brukt, og kan med fordel brukes i skolehelsetjenesten og på BUP-er rundt om i landet.» Åshild T. Håland, psykologspesialist

Lotte er åtte år og stort sett akkurat som alle andre jenter på åtte. Det er bare en liten ting – en liten loppe som av og til fyller hele Lotte. Boken om Lotte-Loppe gir et innblikk i utfordringene et barn møter når tankene hopper og spretter, samtidig som det stadig stilles krav fra venner, foreldre og skole. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker? «Det er vanskelig å være Lotte når Lotte-Loppe våkner. Da kommer det stadig nye tanker i hodet. Nye tanker, nye ideer, nye ting å gjøre. Hva var det egentlig jeg skulle nå? Jeg glemmer så lett når Lotte-Loppe lager liv.»

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Fra 2010 til 2013 var hun tilsluttet Habit Reversal Training-teamet ved ABUP. Siden 2013 har hun jobbet ved DPS Solvang, døgnpost for voksne.

Lotte-Loppe

Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ADHD.

– for sånn er det å ha ADHD Gro Merete Grønvold Eilertsen

Dette er en informasjonsbok rettet mot barn som har ADHD – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. Den er også full av påminnere og informasjon til voksenpersoner, og like nyttig for poliklinikken, kontaktpersonen i PPT, barnehagen og skolen.

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund og Ida Maria Mustad

Boken gir en lett innføring i diagnosen, og er et godt utgangspunkt for den gode samtalen med barn om temaet. Erfaring tilsier at åpenhet rundt diagnoser er viktig – spesielt viktig når det kommer til ADHD, som for mange er en svært synlig tilstand.

Gro Merete Grønvold Eilertsen

LOTTE-LOPPE – FOR SÅNN ER DET Å HA ADHD

«Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD» er et bidrag til arbeidet med å bygge ned fordommer og øke forståelse og aksept – både hos voksne og barn.

Maja Livredd

Boken gir et innblikk i utfordringene et barn møter når tankene hopper og spretter. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker? (Illustrert av Ingrid Kristine Hasund)

– for sånn er detHertervig å ha angst- og tvangslidelse Gro Merete Grønvold Eilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

Gro Merete Grønvold Eilertsen

OLE TIKKTAKK – FOR SÅNN ER DET Å HA TICS

6–12 år

Gro Merete Grønvold Eilertsen

MAJA LIVREDD – FOR SÅNN ER DET Å HA ANGST- OG TVANGSLIDELSE

En informasjonsbok rettet inn mot barn som har angst- og tvangslidelse – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. (Illustrert av Ingrid Kristine Hasund) Utgitt 2016 Pris kr 199,ISBN 978 82 8216 153 4 Bestill på hertervigforlag.no

Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Boka beskriver stresset, misforståelser som kan oppstå, og hvordan det er å ha ufrivillige tics. (Illustrert av Ingrid Kristine Hasund) Ole skal begynne i første klasse, og har nettopp flyttet til et nytt sted. Vi får være med på hans første skoledag, og første møte med nye klassekamerater og venner. Men Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Gjennom ham blir vi kjent med Ole Tikktakk:

Utgitt 2014 (2. utg.) Pris kr 199,ISBN 978 82 8216 137 4 Bestill på hertervigforlag.no “Når Ole Tikktakk kommer på besøk, er det kriblerier i magen. Det er en skummel følelse der som sier at noe ikke er greit, og en boblefølelse i brystet som gir lyder ut av munnen.”

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klassekamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen påvirkes av alt som foregår rundt ham. Her beskrives stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

Samtidig som boken henvender seg direkte til barnet er boken full av påminnelser til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage, skole og foresatte om at barn med Tourettes syndrom er som alle andre barn. Boken er laget som et supplement til den gode samtalen. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

I S B N 978-82-8216-137-4

9

788282 161374

Hertervig

55

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykolog­ spesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Siden 2010 har hun vært tilsluttet Habit Reversal Training­teamet ved ABUP. Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ticstilstander.

Utgitt 2014 Pris kr 199,ISBN 978 82 8216 144 2 Bestill på hertervigforlag.no

Ole Tikktakk – for sånn er det å ha tics Gro Merete Grønvold Eilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund


BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Bestill på hertervigforlag.no

INGVARD WILHELMSEN:

Hvis ikke du er sjefen i livet ditt, hvem er det da? Noen tror de er for gamle til å endre seg. Andre mener at det er på høy tid å gjøre noe før det er for sent. Hvilken av disse holdningene du velger, avgjør hvor mye du får ut av disse bøkene. Ingvard Wilhelmsens bøker er lest og elsket av tusener – og varmt anbefalt av både leger og psykologer.

OM FORFATTEREN INGVARD WILHELMSEN er lege og professor emeritus med hypokondri og psykiatri som spesialfelt. Han er medlem av Academy of Cognitive Therapy, og en ettertraktet foredragsholder.

INGVARD WILHELMSEN er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og psykiatri. Driver fortsatt en liten Hypokonder­ klinikk ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Medlem av Academy of Cognitive Therapy og en ettertraktet foredragsholder.

Gjennomgangsfiguren i boken er en 30 år gammel kvinne som etter en vanskelig oppvekst fikk store psykiske problemer og gikk inn i en offerrolle i livet sitt. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret. Da forfatteren i samtale med pasienten sa til henne «Det er ikke er mer synd på deg enn andre», følte hun seg utrolig krenket. Til tross for dette tok hun etter en tid et gjennomgripende oppgjør med sine egne holdninger og atferd, blant annet offerrollen.

Andre utgivelser av Ingvard Wilhelmsen: Kongen anbefaler, 2006, Hertervig Forlag Det er ikke mer synd på deg enn andre, 2011, Hertervig Forlag Livet er et usikkert prosjekt, 2000, Pax Forlag Hypokondri og kognitiv terapi, 1997, Pax Forlag

DET ER IKKE MER SYND PÅ DEG ENN ANDRE

Hovedproblemet i livet vårt er ikke det som skjer, men hvordan vi velger å forholde oss til det. Pasienten endret holdning til bekymring, verdens urettferdighet og livets usikkerhet, døden og fremtiden; og ikke minst tok hun ansvar for sine egne valg. Dette førte til en helt ny frihet i livet hennes, men også et nytt ansvar. Boken inneholder pasientens egen beretning, som kommenteres av forfatteren i kapitler om blant annet «Empati og konfrontering», «Skyld og skam», «Selvbilde, selvfølelse og selvtillit», «Oppmerksomt nærvær», «Personlighet og personlighetsforstyrrelser», og problemer knyttet til diagnostikk innen psykiatrien og terapeutrollen. Boken illustrerer at uansett bakgrunn og livssituasjon kan vi alle velge å se håpefullt på fremtiden.

INGVARD WILHELMSEN er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og psykiatri. Driver fortsatt en liten Hypokonder­ klinikk ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Medlem av Academy of Cognitive Therapy og en ettertraktet foredragsholder.

INGVARD WILHELMSEN

Andre utgivelser av Ingvard Wilhelmsen: Sjef i eget liv, 2004, Hertervig Forlag Det er ikke mer synd på deg enn andre, 2011, Hertervig Forlag Livet er et usikkert prosjekt, 2000, Pax Forlag Hypokondri og kognitiv terapi, 1997, Pax Forlag

Dersom noen skal være sjef i ditt liv, må det være deg selv. Forutsetningen for å utøve denne lederrollen på en god måte er at dine holdninger til de grunnleggende temaene i livet er på plass. Synet vi har på oss selv, andre mennesker, fortiden, døden og verden avgjør hvilke automatiske tanker og følelser vi opplever i en gitt situasjon. Hva styrer mine følelser? Hvordan kan jeg finne mine grunnholdninger? Er det mulig å skille mellom ekte og tenkte problemer? Hvordan kan jeg endre meg? Disse spørsmålene belyses ut fra kognitiv terapi, en av de best dokumenterte og effektive samtaleformer innen psykologi og psykiatri. Du kan ikke stole på dine tanker eller følelser. Er du en katastrofetenker, vil dine konklusjoner regelmessig være feilaktige, og selv om du er sjalu behøver ikke det bety at din partner har noen på si. Veien ut av sosial angst, panikklidelse, hypokondri, tvangslidelse, spiseforstyrrelser og depresjon beskrives ved hjelp av pasienthistorier. I egne kapitler beskrives teknikker som kan hjelpe oss å identifisere, teste og endre våre grunnleggende holdninger. Boken retter seg til terapeuter, pasienter, personer i lederstillinger og folk flest. Boken kan hjelpe deg å finne, og beholde, den gode balansen mellom aktivitet og hvile, arbeid og fritid, nærhet og distanse, yte og nyte.

Det er ikke mer synd på deg enn andre ble første gang utgitt i 2011, og har siden kommet i seks opplag. Denne utgaven er lett revidert med ny forside.

SJEF I EGET LIV

Mens boken Sjef i eget liv av samme forfatter er en generell innføring i kognitiv terapi og bygd opp omkring de vanligste psykiske lidelsene, er Kongen anbefaler – holdninger for folket en praktisk anvendelse av de samme prinsippene. Her settes tenkningen inn i hverdagssituasjoner som ikke nødvendigvis representerer psykisk lidelse, men utfordringer som vi alle kan regne med å møte en eller annen gang.

Sjef i eget liv ble første gang utgitt i 2004, og har siden kommet i 17 opplag. Denne utgaven er lett revidert med ny forside.

INGVARD WILHELMSEN

INGVARD WILHELMSEN er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og psykiatri. Driver fortsatt en liten Hypokonder­ klinikk ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Medlem av Academy of Cognitive Therapy og en ettertraktet foredragsholder.

KONGEN ANBEFALER

Hvordan kan vi best mulig takle all verdens stress, press, utfordringer, omstillinger, sykdom, familierelasjoner, arbeids­ press og ansvar? I denne boken blir disse spørsmålene belyst ut fra prinsippene i kognitiv terapi, og kong Harald Vs holdninger blir løftet frem som eksempler for folket. Forfatteren hevder at man kan ha ulike meninger om monarkiet, men så lenge vi har en konge, bør vi i hvert fall høre etter hva han sier! Boken henvender seg til alle nordmenn, men med spesiell adresse til dem som sliter med angst, sykdom, sterkt arbeidspress eller stort ansvar. For disse kan Kongens holdninger ha spesiell relevans og gi forslag til smarte holdninger, som kan medføre at man takler livets utfordringer på en god måte. Forfatteren hevder for eksempel at dersom landets hypokondere ville kopiere Kongens holdning til liv, død, symptomer og usikkerhet, den såkalte Konge­holdningen, som går ut på at «Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist», ville de ikke lenger være hypokondere!

INGVARD WILHELMSEN

Kongen anbefaler – holdninger for folket ble første gang utgitt i 2006, og har siden kommet i åtte opplag. Denne utgaven er lett revidert med ny forside.

Andre utgivelser av Ingvard Wilhelmsen: Sjef i eget liv, 2004, Hertervig Forlag Kongen anbefaler, 2006, Hertervig Forlag Livet er et usikkert prosjekt, 2000, Pax Forlag Hypokondri og kognitiv terapi, 1997, Pax Forlag

HOLDNINGER FOR FOLKET I S B N 978-82-8216-158-9

I S B N 978-82-8216-156-5

I S B N 978-82-8216-157-2

9

9

9

788282 161589

788282 161565

Ingvard Wilhelmsen

KONGEN ANBEFALER

Revidert utgave 2016 Pris kr 299,ISBN 978 82 8216 158 9 Bestill på hertervigforlag.no

788282 161572

Ingvard Wilhelmsen

SJEF I EGET LIV

Revidert utgave 2016 Pris kr 299,ISBN 978 82 8216 156 5 Bestill på hertervigforlag.no

56

Ingvard Wilhelmsen

DET ER IKKE MER SYND PÅ DEG ENN ANDRE

Revidert utgave 2016 Pris kr 299,ISBN 978 82 8216 157 2 Bestill på hertervigforlag.no


Kjære lesere! I LPP står et nytt landsmøte for døra. Det skal ikke legges skjul på at denne perioden har vært utfordrende for LPP som organisasjon, med utskiftinger både i sekretariatet og i landsstyret. I tillegg har sykdom ført til redusert arbeidskapasitet. Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)

LPP er en uavhengig interesse- og bruker­organisasjon. LPP fremmer med­lem­menes interesser ved å arbeide for aner­kjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hoved­pilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

LPP sentralt

Daglig leder: Anne-Sophie Redisch Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no

LPPs medlemssider Ansvarlig redaktør: Anne-Sophie Redisch E-post: asr@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Medlemskap i LPP

Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som med­lem av foreningen. Som på­ rørende regnes foreldre, ekte­feller og samboere, søsken, barn, beste­ foreldre, venner og andre med nær og varig tilknyt­ning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkelt­personer, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr 290,- pr. år Familiemedlemskap: kr 420,- pr. år Ungdomsmedlemskap (15-30 år): kr 150,- pr. år Støttemedlem personlig: kr 290,- pr. år Støttemedlem bedrift/organisasjon: kr 560,- pr. år

www.lpp.no

Men LPP har vært ute en vinternatt før, og som organisasjon er vi fortsatt den fremste til å målbære pårørendestemmen innenfor psykisk helsevern! Som mange har fått med seg, har LPP fått ny daglig leder, og vi er svært fornøyde med å ha fått Anne-Sophie Redisch med på laget. På medlemssidene våre i dagens utgave av Psykopp, blir dere bedre kjent med Anne-Sophie. Vi planlegger å gi bedre plass til nyheter fra lokallagene framover. I denne utgaven kan dere lese hva LPP Rogaland for tiden er opptatt av; Rapporten fra sivilombudsmannens tilsynsbesøk ved Stavanger Universitetssykehus (SUS). I kjølevannet av tilsynsrapporten fra UNN, knytta det seg spenning, om man kan bruke det uttrykket, til rapporten fra tilsynsbesøket ved SUS. Blar dere videre, finner dere mer om den. Erfaringskompetanse var også i år hovedarrangør for Toppmøte innen psykisk helse og rus, med tema; Fremtidens samarbeid mellom tjenestene og pårørende innen psykisk helse og rus. Camilla V. Johansen fra LPP Salten var både deltaker og medvirker. På dagens medlemssider finner dere Camillas referat fra Toppmøtet. Vi kan heller ikke la være å nevne Camillas bidrag på Toppmøtet: Bodø kommunes pårørendeprosjekt – et prosjekt som i utgangspunktet skulle støtte ansattes evne til bedre å ivareta pårørende. Det ble mer enn det. Vi skulle gjerne ha rapportert mer om prosjektet, men må i denne omgang nøye oss med å vise til opptak fra Toppmøtet 2017 som dere finner på http:// www.erfaringskompetanse.no/nyheter/opptak-arets-toppmote/ Og for dere som ikke vet det; undertegnede jobba tett sammen med Camilla i prosjektperioden. Og så skulle man tro at Bodø kommune ville omfavne et slikt vellykket prosjekt og implementere det i den daglige driften, men slik gikk det ikke – det ble nedlagt! Men; spre gjerne informasjon til egne kommuner! Jeg har meddelt valgkomiteen at jeg gir meg som styreleder etter denne perioden - ikke fordi jeg vil, men fordi egen helse tvinger meg til å skifte fokus. LPP skal allikevel fortsatt være den organisasjonen som er opptatt av informasjon, veiledning og støtte til pårørende med krevende pårørenderoller innen psykisk helse – også etter landsmøtet i juni. Og vi skal være synlige! Med vennlig hilsen Jostein Jakobsen Landsstyreleder LPP 57


LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Anne-Sophie Redisch Ny daglig leder i LPP TEKST OG FOTO: ARNHILD G. OTTESEN OG L AURITS A. BJØRDAL

I lobbyen på Thon Hotel Opera sitter vi sammen med Anne-Sophie Redisch. Landsstyret, kontrollutvalget (KU) og valgkomiteen i Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) har vært samla i Oslo. Landsstyret har gått gjennom innspill og forslag som skal fremmes på det forestående landsmøtet 17. og 18. juni. KU har hatt møte, og er i ferd med å ferdigstille rapporten sin, mens valgkomiteen har jobba intenst for å finne gode kandidater til et nytt kommende landsstyre, nytt KU og ny valgkomité. Alle disse tillitsvalgte skal snart takke for tilliten de ble vist for denne perioden – men Anne-Sophie, hun har nettopp begynt!

av venetianske gondoler, Eiffeltårnet i Paris, og andre saker fra fremmede steder. Det skulle etter hvert bli mye reising, viste det seg. 17 år gammel pakket hun kofferten og dro til USA som utvekslingsstudent, nærmere bestemt til Guthrie, Oklahoma. Her tilbrakte hun et år på High School med stipend fra Rotary. Til gjengjeld måtte hun spise lunsj med Rotary-medlemmer hver mandag, og reise rundt i Oklahoma, vise lysbilder og fortelle om Norge. Bare moro, sier hun! Vel hjemme i Drammen, fullførte hun videregående skole – men så var det tilbake til USA og Oklahoma. Denne gangen som medisinerstudent! Far var lege og både Anne-Sophie og broren skulle følge i samme fotspor. Etter to år med medisinske studier, ombestemte hun seg. Det var ikke dette som var hennes «greie» allikevel, forteller hun. Hun fortsatte å bo i Oklahoma, men skiftet studieretning til organisasjon og ledelse, som ble til en Bachelor i Business Administration, og med tilleggsfag kunne hun etter hvert, med rette, titulere seg siviløkonom.

Som mange vet, har LPP ny daglig leder. Mange vet også at hun heter Anne-Sophie Redisch, at hun ble tilsatt i mars i år, og at hun er siviløkonom. Men nå sitter vi altså her i hotellobbyen etter endt arbeidshelg, og Anne-Sophie skal snart dra hjem til Drammen. Men har hun alltid bodd i Drammen? Vi spør: Hun forteller at hun er vokst opp i Drammen, gikk grunnskole og fullførte videregående i Drammen, og nå bor hun altså i Drammen. Eldstedattera på 29 år bor i Anne-Sophies barndomshjem med mann og to hunder, familiehunder, påpeker hun – og selv bor hun altså kun et steinkast unna sammen med yngstedattera på 15 år.

Så dro hun til Brussel og studerte fransk. Og ja, språk faller henne lett, forteller hun. Med norsk som morsmål, engelsk som mer eller mindre «andrespråk» og brukbar i fransk og tysk, ser vi at vi har fått ei språkmektig dame på laget.

Ei ekte drammensjente som knapt har rikka seg utenfor drammensgrensen? Åh nei, der tar vi nok grundig feil. Dragningen mot ukjente reisemål meldte seg tidlig, og som barn lot hun seg fasinere av nabojentas figurer

Språkkunnskapene kom godt med da hun begynte å jobbe i Samferdselsdepartementet som internasjonal rådgiver. Dette var i perioden med EU-avstemming,

58


Men med hennes bakgrunn; hvorfor LPP? Hadde hun i det hele tatt hørt om LPP før hun søkte stillingen som daglig leder? Nei, innrømmer hun. Hun hadde ikke hørt om LPP før en tidligere kollega tipset henne om stillingen hun hadde hørt om. Dette måtte være noe som interesserte henne, tenkte kollegaen. Vi skjønner ikke helt sammenhengen, så Anne-Sophie må gå litt tilbake i tid. Samtidig med jobben i departementet, tok hun coach-utdanning, sier hun, og i samråd med departementsråden tilbød hun kollega-coaching. Hun er rask med presisere at det er forskjell på rådgiving og coaching. At i motsetning til rådgiveren som kommer med konkrete råd, går filosofien i coaching ut på at den som står i et dilemma selv er best i stand til å finne den løsningen som er riktig – han/hun må bare bli stilt de riktige spørsmålene, som gjør at en «får øye» på det en innerst inne VET er løsningen. Og det er coachens oppgave å stille de rette spørsmålene. Gjennom coaching, sier Anne-Sophie, vil man oppdage sammenhenger som ikke nødvendigvis er åpenbare. Et spennende arbeidsfelt, sier hun.

og Anne-Sophie reiste ukentlig til ulike komiteer og arbeidsgrupper. Målet var at Norge skulle ha flere «tentakler» inn i ulike europeiske fora, sier hun, og personlige kontakter ble ansett som viktige. Senere jobbet hun med trafikksikkerhet og beredskap, og ble dessuten tillitsvalgt for Akademikerne.

Coaching betyr å jobbe med mennesker og menneskelige relasjoner. Og etter hvert begynte AnneSophie å se seg om etter en mer samfunnsnyttig jobb, som hun sier.

Jobbene i Samferdselsdepartementet skaffet henne kunnskap og kompetanse om politiske prosesser. Hun har jobbet opp mot politikere, vet at de ofte tenker i valgperioder, og vet hvordan man må forholde seg til politikernes tenkemåter.

Men før vi kommer så langt, får vi med oss at AnneSophie er en erfaren globetrotter som ikke bare «globetrotter», men som også synes det er gøy å formidle opplevelser og erfaring gjennom å skrive om reisene sine. Gjerne gjennom sin egen reiseblogg, men hun har også skrevet for National Geographic og diverse in-flight magasiner – de du finner i lommen foran deg på flyet. Hun har skrevet mye om Oslo; en dag i Oslo – time for time – om gode restauranter og matopplevelser i Oslo, og ikke minst om Grünerløkka.

Tillitsvalgtvervet i departementet førte henne over i organisasjonslivet. Først som forhandlingsleder i Econa (tidligere Siviløkonomforeningen), og senere som forhandlingssjef og generalsekretær i Samfunnsøkonomene. Vi skjønner at vi fått ei kompetent dame foran oss; solid økonomisk utdanning, språkmektig og med erfaring fra organisasjonslivet, både som tillitsvalgt og leder.

Sist sommer førte reiselysten og følelsen av å måtte gjøre noe mer enn bare å tjene penger og «ha det gøy», som hun sier, til Hellas og flyktningestrømmen over

59


LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Middelhavet. I noen uker jobbet hun for organisasjonen «Dråpen i havet» sammen med mange andre frivillige fra mange ulike organisasjoner. Mye av jobben besto i å sortere klær og organisere utlevering av klær til flyktningene. Jobben lærte henne også noe om henne selv, sier hun. Hun oppdaget for eksempel en irrasjonell irritasjon over at mennesker som hadde behov for klær og beskyttelse, ikke kunne overholde avtaler og faste tidspunkter! At de ikke kunne være presise! Det sitter nok dypt i den norske tankegangen at man må være presis, filosoferer hun. Etter hvert endte hun opp som engelsklærer for flyktninger som hadde lyst og overskudd til å lære engelsk – Conversational English, som det het. Gjennom dette arbeidet fikk hun alle historiene. Historia til jenta fra Afghanistan som lærte seg engelsk og gresk i flyktningleiren, og som leste lærebøker i anatomi i fordi hun ville ble hjertekirurg. Og den syriske jenta som plutselig fikk melding om at broren var drept i Damaskus, og som Anne-Sophie oppdaget trengte mye mer hjelp enn det hun selv kunne gi henne.

en ikke vet om. Men dette er innkjøring. Slike ting kommer etter hvert, det er hun trygg på, og kjenner det tilfredsstillende å kunne orde opp i og finne ut av ting. Den største utfordringen akkurat nå, er de praktiske forberedelsene til landsmøtet i juni som sekretariatet har ansvar for. Tida er knapp, og målet er selvfølgelig et vel gjennomført landsmøte. Vi er litt nysgjerrige på hva hun tenker er LPP og sin egen største utfordring, etter landsmøtet. For det første, sier hun, må LPP bli mer synlig. Vi må lage en strategi for å synliggjøre LPP og det organisasjonen jobber for. En ting er en overordna strategi, men man må også tenke lokallagene. Hva gjør lokallagene i dag for å bli sett og hørt i lokalmiljøet, og hva kan lokallagene gjøre for å bli enda mer synlige? Hvordan samarbeides det med helsepersonell? Vet helsepersonell lokalt hva LPP står for og hvilke ressurser som finnes blant pårørende i organisasjonen? Ingen melder seg inn i en organisasjon som ingen vet om, sier hun.

Arbeidet for «Dråpen i havet» var altså dråpen som fikk Anne-Sophie Redisch til for alvor å se seg om etter en jobb der hun kunne bruke sin kunnskap og kompetanse i en non-profit setting. En jobb som kunne oppleves som samfunnsnyttig. Og valget falt altså på LPP – Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse.

Når høsten kommer, blir det derfor tid for å pakke kofferten igjen – ikke for å reise til eksotiske, fremmede kulturer, men til LPPs lokallag rundt om i Norges land, for å lære og erfare. LPP skal bli en synlig og veldreven organisasjon både sentralt og lokalt, og som ikke minst får den nødvendige oppmerksomheten fra politikere – også lokalt og sentralt.

Hun innrømmer glatt at hun ikke vet nok om fagfeltet – det er noe som må komme etter hvert. Etter rundt to måneder i jobben, har hun hatt mer enn nok med å sette seg inn i det praktiske: regnskapssystem, rapportering, bankfullmakter, medlemssystem søknader og frister som skal overholdes. Dessuten å finne ut av hva en må finne ut av! At det kan være frustrerende å kjenne på at det kanskje finnes frister

Helga er over, Anne-Sophie skal hjem til Drammen, og vi andre har også tog eller fly vi skal rekke! Vi sier ha det – på gjensyn og lykke til!

60


DU HJELPER ANDRE. MEN HVEM HJELPER DEG?

Å være pårørende til en med psykiske problemer handler ofte om å la egne behov og følelser komme i andre rekke. Men for at du skal kunne hjelpe andre, er det viktig at du også tar vare på deg selv. LPP fokuserer på de pårørende. Vi tilbyr rådgivning og støtte, og gir deg gode verktøy til å takle en vanskelig hverdag. Som medlem i våre lokallag møter du mennesker som er i samme situasjon som deg. Sammen kan dere utveksle erfaringer og være hverandres støttespillere.

TA KONTAKT I DAG, SÅ HJELPER VI DEG MED VEIEN VIDERE! Chat med oss på lpp.no eller ring oss på tlf 22 49 19 22.


LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Toppmøte 2017 Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse avholdt Toppmøte 10. mai 2017 sammen med sine 27 medarrangører. Her var 100 gjester spesielt invitert, utfra kompetanse og nærhet til årets tema: Fremtidens samarbeid mellom tjenestene og pårørende innen psykisk helse og rus.

Den anerkjente NRK-reporteren Christian Borch ledet oss gjennom dagen, med sin lune humor og innsiktsfulle visdom. Og for en dag! Med foredragsholdere fra hele landet, panelsamtale og tid til diskusjon rundt bordene kunne gjestene høre hvordan det står til med pårørendeinvolveringen i et felt der denne har vært svært mangelfull. Pårørende, politikere og fagfolk er enige: dette må vi gjøre mer av! Så hvorfor er det ikke slik da, at pårørendeinvolvering eller samarbeid eller hvilke ord som måtte klinge best, er en selvfølgelige. Dette var også en av diskusjonene blant bordene. Her fant man en bred enighet om at dette er en kompleks utfordring; historikken fra fagfeltet om at man skulle finne årsaken til sykdommen i familien, en markedsideologi som gjennomsyrer helseøkonomien og tidsaspekt er gjennomgående dilemmaer.

til pårørende, der man fremdeles holder brukeren og pårørende separert. Hun ønsket at den nye veilederen som kom i januar skulle ha skilt mer mellom pårørendesamarbeid med tjenesten og pårørendeomsorg. Frid Hansen fra Borgestadklinikken hadde et ildfullt innlegg om hennes mange møter med brukere og pårørende, og sa at pårørende har et mangfold av stemmer som fortjener å bli hørt, og mente det var på høy tid at vi i verdens beste land burde lage familieklinikker. Hun kom også med et hjertesukk rettet mot Helse Sør-Øst som i sitt anbudsforslag nå ville kutte ut behandlingssamtaler for pårørende innen TSB (tverrfaglig spesialisert rusbehandling), om de ikke var pårørende selv. Dette stikk i strid mot anbefalingene fra den nye veilederen.

Kunnskap blant fagfolk bør det ikke være mangel på, all den tid pårørendes behov og effekten av pårørendeinvolvering er forsket på opp og i mente i flere år. Taushetsplikten kommer vi ikke heller ikke utenom, men bruken, eller rettere sagt misbruken av denne er fremdeles utbredt.

Marius Sjølmælingen fra BAR (Barn av rusmisbrukere) forklarte at selv om helsepersonell skal spørre sine brukere om de har omsorg for barn, gjør ikke det barn som pårørende til rettighetshavere, all den tid foreldrene kan nekte fagfolk å snakke med barna. Barn som pårørende har ikke rett på støtte eller avlastning, ei heller på tilrettelagt skole. Marius kalte sitt innlegg for «Rettighetsløse – ikke håpløse» og viste en vakker og treffsikker film som presenterer forskningsfunn fra en stor undersøkelse om hvordan barn som pårørende

Inger Hagen fra LPP Oslo og PIO-senteret var opptatt av at innen psykisk helse splitter man brukere og pårørende. I stedet for å samarbeide med pårørende til brukerens beste, skal man nå gi egne tjenester

62


egentlig har det i dagens helse-Norge. Vi håper den snart blir vist i det offentlige rom.

mens barn ikke skal være involvert – og spurte om hvor virkelighetsnært dette er.

Anne Grete Erlandsen fra Helse- og omsorgs­ departementet viste til hva de hadde gjort med tilbakemeldingene fra Toppmøtet i 2015, og sa blant annet at regjeringens ambisjon var å bedre pårørendes stilling i tjenestene. Hun viste her til lovforslaget om pålagt pårørendestøtte fra kommunen, som kunne ivareta de pårørende bedre, og øke rettssikkerheten hvis det ble vedtatt. Hun var klar på at politikere må være fremoverlente og at en allianse mellom alle bedrer tjenestene.

Panelsamtalen gikk mellom pårørende, politikere og fagfolk over dagens tema. Det var en engasjert bukett mennesker, som kom med gode poenger. Uten pårørendesamarbeid kommer pasienten hjem, noe annerledes, men de pårørende møter dem på samme måte som ved innleggelse – dette skaper konflikter! Undertegnede og Rita K. Klausen fra Senter for omsorgsforskning Nord samtalet om Bodø Kommunes tidligere Pårørendeprosjekt, og om viktigheten av å ha lagt grunnsteinene i systemet for å kunne gjøre godt pårørendesamarbeid. Vi snakket også om at lett språk gjør ting lettere – og både nordlendinger og fagfolk er enkle mennesker.

Anne Grete Terjesen fra Pårørendealliansen viste frem funnene fra Norges første Pårørendeundersøkelse og tallene var klare: «Stillingsbeskrivelsen» var alt fra psykolog til aktivitør, der man også skal være i jobb, og når man går for lenge uten støtte blir yrkesførheten lavere og man får egne helseproblemer. Hun poengterte at pårørende ikke har rettigheter når det gjelder sykemelding, og at tallene for sykemeldte innen ryggplager og depresjon, kanskje kunne blitt annerledes om man kunne bli sykemeldt på grunn av den situasjonen man er i. Jeg applauderer hennes forslag om en nasjonal strategi for pårørende og familieomsorg!

Kari Kjønnås Kjos avsluttet dagen med en oppsummering. Vi anbefaler alle å gå inn på nettsiden til Nasjonalt Senter for erfaringskompetanse www. erfaringskompetanse.no. Her finner du opptak fra dagen, samt annen nyttig informasjon. Det var en spennende dag, og vi håper Toppmøtet avleverer gode anbefalinger til vårt lands øverste styre. Vi er på vei – men vi har enda noen mil igjen å gå.

Bente Weimand leder en forskningsgruppe som analyserer erfaringer fra brukere og pårørende, og sa som så mange ganger før at helse-Norge må ha en familiefokusert praksis. Vi lever sammenvevde liv, og vi må ikke legge skyld, men se på hvordan vi kan gå videre – sammen. Hun snakket også om at voksne pårørende skal være involvert, og få støtte,

Har du forresten fått med deg www.pårørendesenteret. no? Her finner du mye informasjon om rettigheter og tilbud, og kan også lese om andres erfaringer.

Med ønske om gode dager, Camilla V. Johansen, LPP Salten

63


LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Her og nå i LPP Rogaland I skrivende stund er sivilombudsmannens rapport fra tilsynsbesøket ved Stavanger universitetssykehus nettopp publisert. Bruk av mekanisk tvang (beltelegging) er gått ned, rapporteres det, og tvangsbruken er gjennomgående godt dokumentert, som det heter i rapporten. Gledelig! TEKST: ARNHILD G. OTTESEN, LPP ROGAL AND

Det gleder oss også at pasientene stort sett opplever seg ivaretatt og respektfullt behandlet av personalet. Imidlertid tas det et lite forbehold. I rapporten står det: Både pasienter og ansatte oppgav at de over tid hadde opplevd en dreining i institusjonskulturen i en positiv retning. Bra! Men så kommer det; Det fremkom likevel hendelser der en autoritær holdning blant enkelte ansatte synes å ha utløst vold og utagering fra pasienter. Sivilombudsmannen peker her på en tydelig sammenheng mellom måten mennesket blir møtt på, og menneskets evne til selvkontroll/kontroll over egne emosjoner. Dette er noe å merke seg for alle som jobber innen psykisk helsevern – både i spesialist- og kommunehelsetjenesten.

eller er preget av stress eller vonde følelser. Vi kan oppleve at vi snakker forbi hverandre, at vi misforstår hverandre, at det vi ønsker å få fram, blir utydelig, eller at følelsene våre blir uttrykt så sterkt at innholdet i det vi ønsker å si, blir borte.

Men hva med oss pårørende? Kunne vi også i noen tilfelle ha behov for å endre holdningen vår til den som er syk? Lære oss å kommunisere på en bedre måte med den vi er pårørende til? I mestringsboka «NÆR» som PiO-senteret gav ut i 2016 står det bl.a.:

Bør dette være et tema som jevnlig tas opp i for eksempel pårørendesamtaler? Tilbake til sivilombudsmannens rapport; klinikk for voksenpsykiatri ved SUS får kritikk for utstrakt og langvarig bruk av skjerming, og en noe uklar grense mellom skjerming og isolasjon av pasientene. Sivilombudsmannens utsendte er heller ikke fornøyde

I krevende livssituasjoner kan det være vanskelig for oss å snakke godt sammen, særlig dersom vi er uenige

64


med de fysiske forholden til pasientene på skjerming – ei heller aktivitetstilbudet.

ramser opp en rekke virksomme terapiformer ved behandling av psykose. I fleng kan nevnes: kunstterapi, musikkterapi, fysioterapi, psykodynamisk psykoterapi, kognitiv atferdsterapi, miljøterapi, kognitiv miljøterapi, gruppeterapi, familiesamarbeid - og behandling med legemidler. Behandlingsapparatet har altså i teorien flere verktøy i verktøyskrinet sitt. Spørsmålet er i hvilken grad disse tas i bruk i behandlingsøyemed og i hvilken grad de tilbys pasientene under psykisk helsevern – både i Stavanger og andre steder i landet.

Om de fysiske forholdene sies det i rapporten: Skjermingsavsnittene hadde et sterilt preg, spesielt på pasientrommene. Mange opplevde skjermingsavsnittene som fengselsliknende. Lokalene var trange og lite fleksible, og gjorde det utfordrende å ivareta alle pasientenes behov, særlig når alle skjermingsrommene var i bruk samtidig.

Sivilombudsmannens utsendte sier:

Dette er et tankekors, spesielt siden det er de sykeste som i behandlingsøyemed oftest får vedtak om skjerming, bl.a. begrunnet med at de skal skjermes mot sanseinntrykk. Hvis pasientene opplever å være «fengslet» i stedet for «skjermet», bidrar opphold på skjermingsavsnittene neppe til en god bedringsprosess.

Sykehuset bør, i samråd med pasientene, sikre et variert aktivitetstilbud tilpasset den enkeltes funksjonsnivå og interesser. Og legg merke til at de sier «i samråd med pasientene». Brukermedvirkning i praksis!

Det å være ute i frisk luft har en positiv effekt på helsen, sier ekspertene. Så viser det seg at pasienter under psykiatrisk behandling har begrensa tilgang til frisk luft – og dette gjelder i særlig grad de «skjermede». I sivilombudmannens rapport står det:

Så til sist kontrollkommisjonen. Kontrollkommisjonen fikk mye pepper av VG under de såkalte «tvangsavsløringene» – og helt sikkert med rette. Gledelig er det derfor å se at i sivilombudsmannens rapport fra SUS, nevnes kontrollkommisjonen i positive ordelag:

De fleste av de besøkte sengepostene manglet direkte utgangsmulighet fra posten for pasienter som ønsket å oppholde seg utendørs. Pasientenes tilgang til uteområder var begrenset, og utgjorde en særlig utfordring for pasienter i skjermingsavsnitt.

En av kontrollkommisjonene ved sykehuset avdekket at tre pasienter på tre forskjellige poster hadde vært isolert lenger enn tillatt tid på to timer – inntil fem timer - i strid med lovverket, og uten at vedtaksansvarlig ble orientert.

Og sivilombudsmannen ser seg nødt til å påpeke at Alle pasienter bør tilbys minst én times opphold utendørs hver dag.

Vi skulle nok ønske at kontrollkommisjonen la enda større vekt på den såkalte velferdskontrollen; å se til pasienten faktisk har tilgang på frisk luft, tilpassa aktiviteter, og at de, når de er under behandling, har innbydende og hyggelige omgivelser å oppholde seg i, både på egne rom og i fellesarealene.

Ja, det skulle bare mangle… Om aktivitetstilbud sies det: Flere av sengepostene hadde et høyt fokus på å tilby pasientene fysisk aktivitet, men mange etterlyste andre former for meningsfulle aktiviteter og terapiformer og tilbud som var tilpasset deres funksjonsnivå og interesser.

Forresten; denne «velferdskontrollen» kan jo også vi som pårørende utføre når vi besøker de vi er pårørende til… Vil du lese rapporten i sin helhet, finnes den her: https://www.sivilombudsmannen.no/pressemeldinger/ category3004.html

Veldig bra at pasientene påpeker dette, tenker jeg. Den nasjonale veilederen for psykosebehandling

65


VIKTIGE TELEFONNUMMER OG ADRESSER

ADHD Norge Tlf.: 67 12 85 85 www.ADHDnorge.no Norsk OCD Forening P.b. 3008 Lade c/o Psykiatrisk Institutt 7441 Trondheim Tlf.: 73 86 45 98 Mobil 938 17 441 Angstringen Norge Nettverk av selvhjelpsgrupper og landsdekkende informasjonsarbeid Tlf.: 476 82 446 E-post: angstringen@angstringen.no www.angstringen.no Barn og unges kontakttelefon Tlf.: 800 33 321 – gratis grønt nummer DIXI Ressurssenter for voldtatte Stiftelsen DIXI Ressurssenter, Oslo Arbins gt 1, 0253 Oslo Tlf.: 22 44 40 50 E-post: dixi@dixioslo.no www.dixi.no Erfaringskompetanse.no Pb. 298 Sentrum, 3701 Skien Informasjonssenteret Hieronimus Pb. 1752, 5816 Bergen Tlf.: 55 56 03 04 www.hieronimus.org

Kompetansesenteret for angstlidelser Aker Universitetssykehus, Divisjon psykiatri. Sognsvannsveien 21, 0320 Oslo Tlf.: 22 92 39 72 Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Rådgivningstelefon: 22 49 19 22 Chat med oss på www.lpp.no Mental Helse Norge Storgata 38, 0182 Oslo Tlf.: 09875 hjelpetlf: 116 123 arbeidslivstlf: 815 44 544 www.mentalhelse.no Mental Health Net En av de største nettinformasjonene om psykisk helse for både pasienter og behandlere. Gir lenker til mange amerikanske nettsteder. www.mentalhelp.net Norsk selvhjelpsforum Pb. 15, 0330 Oslo Tlf.: 23 33 19 00 E-post: post@norskselvhjelpsforum.no www.selvhjelp.no   Norsk Tourette forening Bragernes Torg 13, 3017 Drammen Tlf.: 31 41 10 55 E-post: post@touretteforeningen.no www.touretteforeningen.no

66

Rådet for psykisk helse Postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo Tlf.: 23 10 38 80 E-post: post@ psykiskhelse.no www.psykiskhelse.no Senter for Krisepsykologi Fortunen 7, 5013 Bergen Tlf.: 55 59 61 80 www.krisepsyk.no Senter for spiseforstyrrelser Madlaveien 13, 4008 Stavanger Tlf.: 51 52 99 66 E-post: sfospis@online.no www.senterforspiseforstyrrelser.no Senter mot seksuelle overgrep Rogaland Tlf.: 51 97 19 00 Støttesenteret mot Incest Stiftelsen SMI,  Oslo Postboks 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Tlf.: 23 31 46 50 E-post: postmaster@smioslo.no www.sentermotincest.no Voksne for barn Stortorvet 10, 0155 Oslo Tlf.: 488 96 215 Hjelpetlf.: 810 03 940 E-post: vfb@vfb.no www.vfb.no


Pårørendeseminaret:

Solaseminaret

2017

TEMA: Pårørende – medbestemmelse, verdighet og kunnskap 29. og 30. september 2017, Sola Strand Hotell

Arrangeres i regi av:

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning


Velkommen til Schizofrenidagene 2017

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

Velkommen til Schizofrenidagene 2017

N O E N AV Å R E T S FOREDRAGSHOLDERE

Vi formes alle i komplekse samspill mellom samfunn, biologi og vår unike livserfaring, og for noen av oss får vår erfaring form av en psykisk lidelse.

Joseph LeDoux

Essi Viding

Schizofrenidagene 2017 vil trekke en rød tråd fra hendelser og erfaringer tidlig i livet til senere psykiske lidelser, med fokus på utviklingslinjer over tid, utfordringer og muligheten for vekst.

6.-10. november i Stavanger Forum Irvin Yalom (videolink)

Bruce Perry

Edna Foa

Atle Dyregrov

Jay Belsky

Leslie Greenberg

6.-10 november i Stavanger Forum

Påmelding og program: www.schizofrenidagene.no

Profile for Stiftelsen psykiatrisk opplysning

Psykopp nr. 2 - 2017  

Psykopp nr. 2 - 2017  

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded