I sporene til Hans Nielsen Hauge

12 turer i Norge og Danmark

Sissel Jenseth

I sporene til Hans Nielsen Hauge – 12 turer i Norge og Danmark

Utgiver: Dialogos medie- og ressurssenter, 2024 dialogos.no

© Sissel Jenseth 2024

Omslag, design og repro: Kaja Jenseth, JensethProsjekt

Trykk: Aksell AS 2024, en miljøfyrtårn-sertifisert bedrift

Boken er satt med: 11,5/13,5 pt Minion pro

Papir: 115 g G-print matt

Kart: © 2023 Norkart AS

Foto forside: xylografi av Hans Nielsen Hauge (1771-1824) av Johan Nordhagen (1856-1956) basert på bronsebysten av T.C. Fladmoe.

Solbergelva. Nedre Stølen, Bergen. Bakkehaugen, Oslo. Foto: Sissel Jenseth

Bakside: Minnestein Saltverkneset Svanøy. Foto: Gerd Margrethe Minde

Informasjon om boken finnes på haugespor.no

Vi setter pris på kommentarer og innspill.

Kontakt: post@haugespor.no eller sissel@jenseth.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

ISBN 978-82-303-6402-4

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

INNLEDNING

Helt uten noen plan eller idé slo Hans Nielsen Hauge ned i min bevissthet 21.12.2020 – en dato da planetene Jupiter og Saturn slo seg sammen i himmelrommet og dannet den store konjunksjonen – den såkalte Betlehemsstjerna. Akkurat den dagen kom jeg til å se en avisartikkel i Fredriksstad Blad som fortalte om det kommende 250-årsjubileet.

Mitt kjennskap til Hauge var antakelig det folk flest vet, at han var en pietist som vandret rundt og forkynte. Men jeg visste også at han hadde skapt et industrisamfunn i Vestfossen, og at etikk og broderlighet fulgte i hans spor.

Ett spørsmål dukket da opp: Hva har Hans Nielsen Hauge med meg å gjøre?

To bøker ledet meg videre. Kaj Skagen skriver i Norge, vårt Norge (2018) at Hauge var en av Norges få ekte mystikere, og at han var moderne i den forstand at han vektla den individuelle gudserfaringen. Sigbjørn Ravnåsen forteller utfyllende om Hauge i Ånd og hånd (2015). I den boka fant jeg også et kart som viste steder der Hauge hadde vært virksom: fra Bardufoss i nord til Setesdal og Kristiansand i sør. Og vips slo en tanke ned: Hva med å oppsøke og forfølge Hauges spor rundt om i landet?

Som forfatter av sykkelturbøker er jeg vant til å lete fram muligheter og kombinere områder. Det ble mitt utgangspunkt. Og da jeg først hadde fått øynene opp for Hans Nielsen Hauge, dukket stadig nye ledetråder fram. Også i mine nære omgivelser. Få meter unna egen bopel ender Hauges gate i Drammen. Ifølge Byleksikonet navngitt etter predikanten. Og i 1797, da Hauge kom til Bragernes første gang, sneiet han antakelig rett forbi her, på vei ned Rebbansbakken mot elva og Øvre Sund, der han fikk husly hos kjøpmann Mads Møller. Det var også her på Bragernes at haugianere startet en bomullsfabrikk i 1818, før den på Hauges initiativ ble flyttet til Solbergelva. Solberg Spinderi er i dag en av landets eldste bedrifter. Og på Landfalløya oppsto den beryktede Bachestriden grunnet en skilsmisse Hauge var imot, men som ble gjennomført etter hans død. Tollef Bache flyttet til Lier med sin nye kone, men sørget allikevel for gravminnet til Hans Nielsen Hauge på Gamle Aker kirkegård.

Dette var bare begynnelsen. Overalt hvor jeg undersøkte, dukket nye fortellinger fram som knyttet an til Hauge og hans mange medarbeidere. Som puslespillbrikker viste de seg én etter én, inntil et større bilde begynte å danne seg.

Neste spørsmål ble hvordan turene i Hauges spor kunne organiseres?

Som et første forsøk tok jeg sykkelen med på toget til Sarpsborg, – for gården der Hauge vokste opp, tilhørte på den tiden Tune sogn, og både Tune kirke og prestegården ligger i Sarpsborg by. På vei mot Hauges Minde passerte jeg Grålumstua, som i dag inngår i Tune Bygdemuseum. Der talte Hauge for en større forsamling i 1796. Nede ved Glomma og Gamle Rolvsøy bru var det at han druknet som tolvåring, men ble gjenopplivet etter iherdige forsøk. Glommastien førte meg fram til barndomshjemmet og jordet der han hadde sin åndsopplevelse. Turen avsluttet jeg i Gamlebyen i Fredrikstad, hvor Hauge for en kort periode var slaktersvenn, men også der han satt fengslet første gang i byens gamle rådhus.

Slik tok jeg for meg område for område. I noen byer lot turene seg lett skissere, som i Oslo, Drammen-Eiker, Bergen og Trondheim. Her er minnene mange. Andre steder står lite eller ingenting tilbake, men fortellingene lever. Og ved hjelp av disse dukket nye ledetråder opp som dannet sitt eget mønster utover landskapet.

Trygve Riiser Gundersen skriver i Haugianerne. Enevelde og undergrunn (2022): «Helt fra begynnelsen avhenger forkynneren Hans Nielsen Hauge av andre mennesker i allmuesamfunnet. […] Hva hadde skjedd om vi fortalte historien om vekkelsen på ny, uten det hierarkiske synet på bevegelsen. Vi ville lagt merke til bifigurene: Alle historiene, handlingene, hendelsene inni den store historien, alt det vi ellers løper forbi.»

Og det var nettopp det som skjedde. Bipersonene dukket opp i hopetall, og underlige hendelser oppsto. Ikke minst villigheten til å «bli med» når Hauge banket på. Allerede i det første møtet! Unge menn og kvinner «vekkes» og ble selv forkynnere. De holdt husmøter, diktet salmer og bar Hauges bøker utover det ganske land. Som da Hauge vinteren 1798 dro til Hedemarken på vei til Grundsetmartn. Underveis holdt han oppbyggelse

på Nyhus i Årnes. Datter i huset, Andrea Andersdatter Nyhus, skulle 17 år senere bli hans hustru. På Tangen ble Paul Vik vekket til tro. På Nedre Røhne i Stange ble Kiel Mikkelsen vekket. Det samme gjaldt Ole Simensen på Berg og Lars Olsen på Østre Hemstad. Alle ble straks virksomme.

Og Ole Christiansen fra Romedal, som ikke møtte Hauge, men som så forvandlingen i menneskene rundt seg, bestemte seg straks for å oppsøke Hauge, som da var reist videre til Bergen. Ole visste ikke hvor Bergen var, men han tok beina fatt og spurte seg fram hele veien over fjellet. Han skulle bli en av Hauges flittigste bokombærere.

Slik fyller bildet seg ut, og turene bygges opp av Hauge-minner og små biografiske skildringer.

Hauge inngir stor tillit blant vennene, og rådene han ga, viste seg å fungere, om det var å selge farsgården, kjøpe et handelssted, bygge ei mølle, etablere en papirfabrikk, overta et trykkeri, starte gruvevirksomhet eller skille seg fra sin forlovede for å gifte seg med en som trengte en dyktig hustru. De fleste kom bedre ut av det, også det forlovede paret, som etter fem år fikk hverandre da hun ble enke og satt igjen med trykkeri, avis og handelsvirksomhet i stiftsbyen Kristiansand.

Hauges intuitive evner gjaldt ikke bare vennene, men også det framtidige Norge. I 1800 tok han med seg 16 år gamle Christopher Grøndahl til København og satte ham i trykkerilære. I 1814 kunne boktrykker Grøndahl bistå Riksforsamlingen på Eidsvoll med en moderne trykkpresse. Da landet samme år trengte nye pengesedler etter at Danmark ble tvunget til å avstå Norge i Kielfreden, ble de nye statsbevisene trykt på kvalitetspapir fra papirmølla på Eiker. Det var også Hauge som påkostet farmasiutdannelsen for fattiggutten Peter Möller. Han ble eier av Svaneapoteket og kjøpte Lilleborg for å starte såpekokeri, oljemølle og spinneri. I 1854 fremstilte han medisintran, som nordmenn fortsatt drikker.

Fire haugianere var til stede da det første overordentlige Storting møttes høsten 1814. Blant dem var en bondesønn fra Ål i Hallingdal som Hauge fikk til å kjøpe Svanøygodset utenfor Florø i 1804. Ole Torjussen Svanøe skulle bli innvalgt på Stortinget hele seks ganger, og i 1821 mottok han borgerdådsmedaljen.

Hans Nielsen Hauge ble fengslet en rekke ganger, siste gang høsten 1804. Den lange og omfattende rettsprosessen skulle ta ti år, og de første årene satt han isolert og uten mulighet for å lese og skrive. Fengselsoppholdet kostet ham helsen, men for å unngå at han døde på cella, fikk han bo på Bakkehaugen gård de siste årene av varetekten. Det gjorde ham godt. Sammen med broren Mikkel etablerte han Bakke mølle ved Akerselva, og han påtok seg vervet som fattigdomsinspektør i Sagene distrikt. Poteter ble delt ut fra gården, mel fra mølla og sild fra vennene på Vestlandet. I 1817 kjøpte Hauge storgården Bredtvet og flyttet dit med familien. Der hjalp husmannssønnen Thomas Amble ham med bokutgivelsene. Amble var en pioner innen lærerutdanningen, og i 1821 etablerte han den første skolelærerforeningen i Skandinavia.

I løpet av de tolv turene i sporene til Hans Nielsen Hauge blir vi kjent med flere hundre mennesker som alle sluttet seg til Hauge, hans forkynnelse og de ulike initiativene som ble tatt. Mange opplevde motgang og vanskeligheter fra prester og embetsmenn, men de fant stadig nye måter å opprettholde aktiviteten og spre budskapet. De lærte seg å skrive for å kunne brevveksle, og mange giftet seg med hverandre, noe som ytterligere forsterket nettverket.

Setter vi fenomenet Hans Nielsen Hauge inn i en større sammenheng –menneskehetens utvikling – oppdager vi at hans vitale epoke faller samtidig med den hektiske aktiviteten som foregikk i universitetsbyen Jena i Tyskland, med blant andre Goethe, Schiller, Fichte, Schelling, Schlegelbrødrene, Novalis og Hegel. Andrea Wulf forteller levende om disse utrolige årene i Magnificent Rebels: The First Romantics and the Invention of the Self (2022). Slik sett opptrer to svært uvanlige hendelser parallelt og i kjølvannet av parolene til den franske revolusjonen: frihet, likhet og brorskap. Mennesker bringes sammen av skjebnen, og de utfolder noe som ingen tidligere har sett. Tilfeldig? Det blir opp til den enkelte å vurdere.

Sissel Jenseth, Drammen 2024

til leseren

De tolv turene kan like gjerne leses i en lenestol som å farte land og strand rundt!

Tanken bak utgivelsen er å synliggjøre det som finnes av rester etter begivenheter og handlinger som oppsto i sporene til Hans Nielsen Hauge – det være seg minnesmerker, bygninger, bedrifter, omgivelser, gatenavn og annet som peker på hans virksomhet –både i tekst og bilder.

Samtidig gir turene mulighet til helt konkret å begi seg ut i landskapet og oppsøke «sporene». Noen av turene er lette å følge, til fots, med sykkel eller i bil. Andre steder er minnene spredt over store områder og gjerne med flere forgreninger. Da blir det opp til den enkelte hvordan man vil gripe det an.

Styrende for fortellingen om Hauge og vennene hans har vært det fysiske «rommet» – stedene der dette foregikk. Det innebærer at teksten foretar sprang fram og tilbake i «tiden», noe som kan skape forvirring. For lettere å kunne orientere seg tidsmessig er det laget en detaljert tidslinje bak i boka som viser i hvilken tur dette omtales. Du finner også en oversikt over Hauges familie og noen viktige personer i hans biografi. Helt bakerst er det et person- og stedsregister.

Rådmann Dalens vei fører til Grålumstua på Tune Bygdemuseum.

Hauges barndom, oppvekst og åndsopplevelse

Hans Nielsen Hauge ble født på Rolvsøy i Fredrikstad, og barndomshjemmet hans er i dag et museum og besøkssenter. Like ovenfor husene ligger jordet der han hadde sin åndsopplevelse 5. april 1796 – det som skulle bli utgangspunktet for hans senere virke.

Gården Hauge Østre sognet tidligere til Tune kirke i Sarpsborg. Dit kom sogneprest Gerhard Seeberg i 1778, og han skulle få stor innvirkning på den unge Hans, som ble prestens yndling. På Tune prestegård fikk han også tilgang til Seebergs omfattende bibliotek.

Som 24-åring arbeidet Hans som slaktersvenn hos enkemadame Kruse i garnisonsbyen, i dag Gamlebyen. Året etter holdt han oppbyggelse i den romslige Grålumstua i Tune. Dit kom sognepresten, kapellanen og fogden og konfronterte ham med konventikkelplakaten. Tredje juledag året etter ble han arrestert for første gang for brudd på konventikkelplakaten.

I Smaalenene fikk Hauge flere trofaste venner, blant dem var John Sørbrø-

den fra Sørbrøden ved Halden og de tre søsknene Torkel, Marthe og Iver Gabestad fra Båstad.

Turen kan starte i Sarpsborg på sykkel, til fots eller med bil. Aktuelle steder: Tune prestegård, Tune kirke, Grålumstua, Rolvsøysund bru, Glommastien, Hans Nielsen Hauge Senteret, Gamle Glemmen kirke, Gamlebyen, Fredrikstad domkirke og Hans Nielsen Hauges plass, Rakkestad Bygdetun.

Barndomshjemmet

Det var Hans Nielsen Hauges mor, Maria Olsdatter Hauge (1734–1811), som overtok Hauge Østre i Tune etter sine foreldre da hun giftet seg med Niels Michelsøn Evenrød (1732–1813). Han kom fra gården Evenrød i nabosognet Glemmen. De var tremenninger og måtte søke kongen i København om lov før ekteskapet kunne inngås i Tune kirke 5. april 1761.

Moss

Rygge Øvre Sørby

Rakkestad

Soverommet i annen etasje der Hans Nielsen Hauge skrev sine første bøker.

Sønnen Hans ble født 3. april 1771 som det femte barnet i en søskenflokk på ti, hvorav to døde som små. I huset finnes fortsatt ei vogge som alle barna har ligget i.

Rolvsøysund

Gamlebyen Råde

Sarpsborg

Sørbrøden

Faren var rettskaffen og dyktig i arbeidet, og den kristne troen var viktig i hjemmet. Hver morgen og kveld holdt faren andakt for familien og tjenestefolket. De eide en bibel og leste pietistisk oppbyggelseslitteratur, som Johann Arndt, Luthers katekisme og Pontoppidan, og sang salmer av Brorson og Kingo.

Hans var en evnerik og praktisk anlagt gutt. Han lærte tidlig å lese og skrive og var flink med hendene. Han kunne smi vakre gjenstander og lage

møbler på bestilling. På veggen mellom kjøkkenet og stua står et bokskap han har snekret, og et slagbord på soverommet i annen etasje. Han dyrket også grønnsaker for salg, hadde bikuber og var hestehandler. Dermed fikk han tidlig penger mellom hendene.

Hauges barndomshjem er i dag et kulturminne og ligger i Hans Nielsen Hauges vei 39 på Rolvsøy i Fredrikstad.

Hauge Østre

Gården Hauge Østre var bygslet kirkegods i Tune sogn. Hovedhuset er fra omkring 1730–40, og rundt 1800 fikk det et tilbygg mot øst, kalt Søster Annes kammer. Under Hauges oppvekst var det i tillegg bryggerhus, stall, låve, fjøs og grisehus på gården.

Både faren og broren Ole var lensmenn, og etter at Hans ble 18 år, dro han rundt med Ole som lensmannsdreng. Det innebar at han ble fritatt fra hærtjeneste i Det Borgeske kompani. I lensmannstjenesten opplevde han mye fattigdom og nød, og da han måtte hente ei ku fra ei fattig enke fordi hun ikke hadde betalt husleia, sa han fra seg oppdraget. I 1805 ga broren Ole fra seg lensmannsbevillingen og flyttet til Kristiansand (tur 6) på Hans’ oppfordring. Søren Nielsen Røer (1775–1853) fra Rygge overtok bevillingen. Han var en slektning og ble også gårdens forpakter. Begge foreldrene bodde hjemme til sin død, mora i 1811 og faren i 1813.

Senere overtok Siemen Jørgensen gården. På slutten av 1830-tallet opp-

Bautastein med relieff av Hauge reist i 1924.

Omvisning i barndomshjemmet.

Christiania – en by på godt og vondt

Hans Nielsen Hauge kom til Christiania første gang i 1796 for å trykke bøker. Året etter holdt han oppbyggelser i arbeiderstrøkene ved Akerselva sammen med vennen Christian Bærsøe. De ble arrestert både én og to ganger og sendt hjem til Tune. Etter det benyttet Hauge trykkeriene i de tre andre stiftsbyene, Bergen, Trondhjem og Kristiansand, samt København.

I 1804 ble Hauge fengslet for siste gang i Eiker, og han ble ført til rådhusarresten i Christiania 22. november. Der satt han i total isolasjon de første årene, før han fikk mulighet til å oppholde seg flere dager ad gangen hos magistratspresident Johan Lausen Bull på Tøyen. I 1810 ble Bakkehaugen kjøpt av broren Mikkel, og Hauge fikk flytte inn året etter og bo der resten av varetekten. Han dyrket poteter og etablerte en kornmølle ved Akerselva.

Først lille julaften 1814 falt den endelige dommen, og Hans Nielsen Hauge ble igjen en fri mann. Han giftet seg med sin husholderske Andrea og fikk

sønnen Andreas. Kona døde i barsel, og etter sørgeåret giftet han seg med sin husholderske Ingeborg. I 1817 kjøpte Hauge storgården Bredtvet og bodde der til sin død 29. mars 1824. Han er begravet på Gamle Aker kirkegård.

Turen går til fots eller på sykkel kombinert med kollektivtransport. Aktuelle steder: Rådhusgata, Oslo domkirke, Tukthuset, Damstredet, Gamle Aker kirke, Botanisk hage / Tøyen hovedgård, Bakkehaugen, Bakke mølle, Bredtvet, Vøienvolden, Uranienborgparken, Frogner kirke, Norsk Folkemuseum.

Trykkeriet i Rådhusgata

Det var juni måned da Hans Nielsen Hauge gikk til Christiania i 1796 med sitt første manuskript, bare måneder etter åndsopplevelsen på jordet. Tittelen var Betragtning over Verdens Daarlighed, og på forsiden titulerte han seg: I Korthed af en lidet forsøgt og mindre

skriftlærd Dreng Hans Nielsen Houge paa Rolfsøen i Thunøe Sogn. Boka var på 76 sider og inneholdt også et biografisk skrift kalt Løbebanen. Den var skrevet for å gjendrive «onde tunger» som «utsatte allehånde rykter», men også for at andre skulle kunne lære og han selv skulle unngå hovmod.

Til Christiania fulgte Hauge Kongeveien, og han overnattet hos en slektning i Rygge. Underveis kjempet han med tvil og anfektelser, og en gang mistet han manuskriptet, men fikk det tilbake. Da han endelig ankom Jens Ørbeck Bergs trykkeri i Rådhusgata, var trykkeren motvillig og avviste ham. Etter noen forsøk tilbød Hauge ham et forskudd på 13 riksdaler, noe boktrykkeren aksepterte. Hauge fikk også trykt en liten pamflett av en ukjent tysker, kalt Evangeliske Levnets-Regler.

Allerede samme høst kom Hauge

tilbake til Christiania med et nytt manuskript, Forsøg til en Afhandling om Guds Viisdom. Denne gangen ble han der i tre måneder og bodde hos trykker Berg. Han hjalp til med trykkingen og lærte seg å binde inn bøkene.

Trykkefrihet og sensur

I kongeriket Danmark-Norge var det en kort periode trykkefrihet under Christian VII. Den ble innført av livlegen Johann Friedrich Struensee 14. september 1770. Etter Struensees fall ble sensuren gjeninnført, men uten den strenge forhåndssensuren. Det betød at Hauge kunne få sine skrifter trykt uten forhåndsgodkjenning, men sensuren krevde at han leverte bøkene til politiet i etterkant.

Bakkehaugen

Nydalen

Vøienvolden

Gamle Aker kirke

Damstredet

Uranienborgparken

Frogner kirke

Bygdøy

Norsk

Folkemuseum

Rettighetshaver: © 2024 Norkart AS/Geovekst og kommunene/NASA, Meti © Mapbox © OpenStreetMap

Bredtvet

Tøyen hovedgård

Oslo Domkirke

Rådhusgata

Fengselet i Rådhusgata 7

Hauge startet sin offentlige virksomhet i trykkeriet i Rådhusgata i 1796. Men det var også her han skulle sitte arrestert i mange år fra høsten 1804. Fengselet var en sidebygning til den røde Garmanngården i Rådhusgata 7, som var byens rådhus mellom 1734 og 1843. Fengselsbygget ble senere flyttet til Norsk Folkemuseum etter et initiativ fra Hauge-venner. Garmanngården er i dag fredet, og Selskabet for Oslo Byes Vel holder til i lokalene.

Allerede pinsen 1798 fikk Hauge en forsmak på rådhusarresten. Han og vennen Christian Bærsøe var i Christiania og holdt oppbyggelser da lensmann Barthold Nicolai Knoph dukket opp og arresterte dem begge. De ble ført til Rådhusgata og kan ha sittet i det lille steinbygget som fortsatt står. Under ar-

resten fikk de besøk av biskop Carsten Schmidt og stiftamtmann Frederik

Julius Kaas. Det var konventikkelplakaten som lå til grunn for arrestasjonen, men den hadde ingen straffebestemmelse. Stiftamtmannen fant da hjemmel i en annen lov. Heretter skulle de

Garmangården i Rådhusgata 7.

Christiania fra Ekeberg 1800. John William Edy. Domkirka i midten og Tukthuset til høyre.

Tukthuset i Storgata 33 var en av byens største bygninger.

omvandrende predikantene pågripes som løsgjengere. I kongeriket var det den gang forbudt å reise fritt omkring. Reisepass var påbudt, og man måtte ha et lovlig ærend.

Dagen etter kom byfogd Søren Christian Hagerup for å forhøre de

Rest fra ringmuren til tukthuset.

arresterte. Følgende samtale fant sted, ifølge Hauges nedtegnelser: «Hva er ditt levebrød?» «Bondearbeide på min fars gård.» «Hva ærend har du i Christiania?» «Jeg har noen skrifter i trykken.» «Har du holdt taler her?» «Jeg har talt med noen mennesker nå i helligdagene om våre kristendomsplikter.» «Hvori består din lære?» «Just i den, vi har i vår katekismus og i Bibelen.» Både Hauge og Bærsøe kunne framvise gyldige pass og ble sluppet fri. For å unngå flere arrestasjoner ba Hauge om en bevitnelse og mottok følgende fra fogden: «Hans Nielsen Hauge og Christian Bærsøe har vel vært heftet, men er derunder befunnet å være ei alene uskyldig, men er endog rettskafne og uti Guds råd til sjelenes salighet vel opplyste, og derfor er blitt løslatt, samt til alle forekom-

mende på det beste anbefalt.» Til tross for denne attesten ble de arrestert en uke senere og beordret til å dra hjem til Tune for å bli der.

Disse innskrenkningene gjorde at Hauge måtte ta et valg. For han hadde «en heftig lyst til å tale» med sine «medmennesker om vår salighets sak». Hjemme i Tune skrev han et nytt forsvarsskrift, De Enfoldiges Lære og Afmægtiges Styrke. Så dro han til Drammen. Der anbefalte Mads Møller ham å reise til Bergen for å trykke det (tur 7).

Christiania Tukthus

Fra Rådhusgata kan du følge Kirkegata til Oslo domkirke. Her var Hauge og Bærsøe til gudstjeneste 2. pinsedag i 1798. Dagens kirkebygg sto ferdig i 1697. På det høyre hjørnet ved inngangen sees «Synderen mellom to djevler» fra 1000–1200-tallet, hentet fra den tidligere Hallvardskatedralen.

Fra domkirka følges Torggata forbi Youngstorget og til høyre i Youngs gate. Her lå Christiania Tukthus, som hadde adresse Storgata 33. I alt ti haugianere – sju menn og tre kvinner – ble sperret inne etter løsgjengerparagrafen. Den første var skomaker Peder Hansen Roer fra Rygge. Han ble arrestert av lensmann Jens Gram i Eiker og kom dit 27. mai 1799. Like etter led Berger Jørgensen Wette, Peder Mathiesen Vetteeiet, Peder Hansen Nordlid og Torkel Olsen Gabestad samme skjebne. De ble arrestert i Høland og ført til Christiania. Utpå høsten ble Hauges bror Mikkel

og søskenbarnet Paul Gundersen arrestert for «omflakkeri og predikelyst» av Gram. Etter åtte dager i arresten i Hokksund ble de ført til tukthuset i Christiania. Gundersen var dragon i militæret og ble idømt en måneds festningsarbeid. Vetteeiet, Wette og Nordlid slapp fri siden de var familiefedre. De andre ble tilbudt friheten hvis de lovet å slutte å tale Guds ord. Etter ett år i tukthuset bøyde Peder Roer av. Han ble løslatt, men vennene mente at han sviktet saken. Mikkel Hauge og Torkel Gabestad ble sittende i over to år siden de ikke ville avgi et løfte om «å avstå fra sitt forrige foretagende». Den 5. februar 1802 ga myndighetene opp og slapp dem ut. De dro da til Eiker (tur 3).

Tukthuset i Christiania åpnet som arbeids- og forbedringsanstalt i 1741. Bygget var et av byens største og hadde en storslått fasade mot Storgata, omtrent der Brugata svinger ned mot Vaterland. Det fortelles at da kronprins Karl Johan kom til Christiania i 1814,

Øverst i Damstredet bodde Ole Meyer.

skal han ha trodd at det var hans embetsbolig. På John William Edys bilde fra 1800 ses tukthuset til høyre. Bygget ble revet i 1938, men rester etter ringmuren er bevart i Youngs gate og Calmeyers gate.

Kudskebakken og Damstredet

Følg Bernt Ankers gate og ta gjennom

Kristparken til Deichmans gate og opp trappene i Wilses gate til Fredensborgveien. Ved Dops gate leder trappene opp til Damstredet. I dag har Hammersborg Barnehage tilhold i Damstredet 1–3, men da Hauge kom hit og holdt oppbyggelse i 1798, bodde hjulmaker og billedhugger Ole Meyer i det lave rosa huset mot Damplassen. Hovedbygget i to etasjer ble oppført senere. Det er kjent fordi Henrik Wergeland bodde der som nygift. Også kunstmaler J.C. Dahl har hatt tilhold i huset.

Fortsett mellom blokkene i Westye Egebergs gate og langs parkområdet til Kjærlighetsstien, som snor seg mellom parsellhagene fram til Telthusbakken. Bebyggelsen er fredet og en rest av det gamle forstadsmiljøet fra 1800-tallet.

Gamle Aker kirke og Telthusbakken med en rest av den gamle forstadsbebyggelsen.

Nedenfor ligger Maridalsveien og nedkjøringen til Vulkan matmarked. Her lå tidligere Kudskebakken, som Anders Christophersen Grøndahl (1749–1810) kjøpte i 1790 og begynte som høker. Han kom fra Østre Grøndalen i Ullensaker. Eldstesønnen Christopher var bare 14 år og ble religiøst grepet da Hauge holdt oppbyggelse hjemme hos dem. To år senere ble Christopher og Meyers sønn, Peter, med Hauge til København (tur 12).

Både Damstredet og Kudskebakken lå den gang utenfor Christianias bygrense og skulle bli et viktig sentrum for haugianerne. Det skildrer Ingeborg Møller i Herrens regn (1929). Området var preget av den pietistiske vekkelsen som oppsto midt på 1700-tallet under sogneprest Johannes Green. Han inviterte til konventikler (sammenkomster) i Aker prestegård i Bergstien 4. Slike herrnhutiske brødremenigheter oppsto flere steder rundt om i landet: i Halden, Drammen, Holmestrand, Skien, Stavanger, Bergen og Trondhjem, men også i Trøgstad og Eiker. Hauge oppsøkte disse kristeligsinnede miljøene når han kom til et nytt sted. Mange av herrnhuterne gikk over til haugianerne, eller de samarbeidet, som i Stavanger (tur 6). I 1804 besøkte Hauge herrnhuterkolonien Christiansfeld i Danmark (tur 12).

På veggen til Vulkan 42 henger et blått skilt med inskripsjonen «Kudskebakken». Det henviser til haugianerne som holdt til i lokaler drevet av familien Grøndahl fra 1790 til 1830.

Tøyen hovedgård Fra Maridalsveien fortsetter du på gangbru over Akerselva og langs Helgesens gate, som fører gjennom Grünerløkka til Sofienbergparken og videre til Lakkegata. Der ble Hauge og Bærsøe arrestert pinsen 1798 da de holdt oppbyggelse. De forkynte også på Vaterland og i noen arbeiderboliger på Sagene.

Øverst i Botanisk hage ligger Tøyen hovedgård fra 1679, som er en av byens eldste bygninger. Der bodde magistratspresident (borgermester) Johan Lausen Bull. Hauge ble kjent med Bull i Kristiansand da han ordnet med kjøp av gården hans på Eeg (tur 6). Etter Hauges arrestasjon i 1804 skulle Bull bli en av Hauges viktigste støttespillere. I sin biografi skrev Hauge: «Da to år var

Tøyen hovedgård i Botanisk hage.

Kjøpmannskap i Bergen, og Vestlandet sør

Bergen skulle bli et slags fristed for Hans Nielsen Hauge. Han kom dit første gang i 1798 med båt fra Drammen for å trykke bøker og drive oppbyggelse. Fungerende biskop Johan Nordahl Brun mente Hauges forkynnelse var harmløs og lot ham i fred. I Bergen fikk Hauge hjelp av innflytelsesrike venner, som jomfru og rentenist Maren Boe og tønnemaker Johan Nikolai Loose. Han skulle senere bli Hauges svoger.

I 1801 ervervet Hauge seg borgerbrev i Bergen og startet oppkjøp av fisk i bytte mot korn. På Strandsiden kjøpte han en part i Valsengården. Heretter kunne ikke løsgjengerloven benyttes mot ham. Men det var også i Bergen at forretningsvirksomheten tippet over, da Hauge ble lurt til å kjøpe fregatten Christiane Margaretha – et markspist skip.

På Askøy sørget Hauge for oppkjøp av Strusshamn for å etablere møllevirksomhet. Han fant venner på Voss, i Hardanger og Sunnhordland. I Øystese står Borgstova som Tidemand gjen-

Bryggen i Bergen (1800–1811). J.C. Dahl

skapte i maleriet Haugianerne.

Til fots i Bergen sentrum. Buss/sykkel til Pyttergrenden, Norges Fiskerimuseum og Gamle Bergen Museum. Buss/ bil til Strusshamn eventuelt hurtigbåt til Kleppestø og sykkel/gange derfra. Andre steder: Norsk Natursenter Hardanger, Vikøy prestegard, Valenheimen, Moster Amfi, Bekkjarvik.

Svanøy og Vestlandet nord for Bergen

Av alle kjøpene Hans Nielsen Hauge gjorde, er nok Svanøygodset det mest bemerkelsesverdige og gjeveste. Det tidligere adelssetet fra 1600-tallet ligger sør for Florø, og øya kalles «Sunnfjords perle». Hauge fikk den 23 år gamle bondesønnen Ole Torjussen Helling fra Ål i Hallingdal til å overta godset. Han tok navnet Svanøe og ble en dyktig handelsmann og politiker. Svanøy Hovedgård er i dag en stiftelse.

Hauge vandret flere ganger mellom Bergen og Trondhjem. I Luster fikk han oppleve den største vekkelsen i sin tid og talte til over tusen mennesker. Flere av de oppvakte utvandret til Romsdal, etter Hauges råd om å spre seg på de forskjelligste steder – de skulle være åndelig ‘lys’ og ‘salt’.

Barnebarnet til haugianeren Halvor Halvorsson Ophus startet Devold i Ålesund – et av Norges største fabrikkeventyr. I Ørsta sentrum står Svendsengarden til minne om barnebarnet til kveghandler Vebjørn Svendsen Rauns-

gard fra Geilo, som kjøpte storgården Ørstenvig på Hauges oppfordring. I Årflotstova diktet Berte Kanutte Aarflot salmer til trøst og oppmuntring.

Rutebåt daglig fra Florø til Svanøy. Bil, buss, hurtigbåt eller fly til Florø. Ellers benyttes bil. Aktuelle steder: Svanøy Hovedgård, Sogndal, Lustrafjorden, Jølster prestegård, Astruptunet, Svendsengarden, Årflot, Fosnavåg, Åndalsnes, Devold tekstilmuseum på Sula.

Svanøy Hovedgård

I mars 1804 kjøpte Hans Nielsen Hauge Svanøygodset for 11 999 riksdaler. Det var hans største transaksjon noensinne. Da det ble kjent, ga det næring til mange rykter, blant annet at han utnyttet sin religiøse posisjon og drev med økonomisk utbytting.

Svanøy ligger ved munningen til Førdefjorden og er den frodigste øya

Florø

Svanøy

i Kinn kommune. Stedet var tidligere et bispesete. Under reformasjonen ble det konfiskert av kongen, som i 1662 overdro øya og godset til erkebiskop Hans Svane fordi kongen skyldte ham et større beløp. Derav navnet Svanøe. En periode var det adelssete med birkerett, tilsvarende Rosendal baroni, Lysekloster og Halsnøy kloster. I 1749 kjøpte kammerråd og fogd over Sunnfjord og Nordfjord, Hans Thiis Nagel, Svanøygodset. Stedet fikk nå sin storhetstid. Sønnen overtok, men han døde

barnløs, og enken giftet seg med Herman Dietrich Janson. Han var eier av Damsgård i Bergen og kunne dermed tilføye en adelstittel til navnet. Men Janson satt i bunnløs gjeld og måtte selge Svanøe, noe som kom Hauge for øre, og han kjøpte godset usett.

Haugianerne på Svanøy

Det var april 1804 da Hauge kom til Sunnfjord for å ta eiendommen i besiktigelse. Hovedbruket hadde en besetning på 48 storfe, 4 hester, 40 sauer

Åndalsnes

Ålesund

Runde

Fosnavåg

Ørsta

Åmdalen

Sykkylven

Ålhus

Hafslo

Dalsøren

Fortun

Feigefossen

Solvorn Urnes

Sogndalsfjøra

Devold Sula

og 14 griser. I tillegg var det skogseiendom, flere båter og fiskeredskap samt fem gårder og to husmannsplasser. Hauge mente at det var gode muligheter for et mølleanlegg siden øya lå sentralt i skipsleden, og korn kunne males på vei nordover. I fjellet var det svovelkis, og Hauge oppfordret en fagmann fra Kongsberg om å flytte til Svanøy med tanke på gruvedrift.

Men viktigst var menneskene. Hauge så for seg Svanøy som et tilfluktssted for vennene – et sted for åndelig omsorg, hvor de kunne bidra med nyttig, kroppslig arbeid.

Ole Torjussen Helling

Selv hadde Hauge ingen planer om å beholde eiendommen. Den var tiltenkt Simen Knudsen Storemoen fra Rollag i Numedal (tur 3). Han var villig til å overta godset og solgte farsgården for

5000 riksdaler. Men Storemoen var soldat, og kompanisjefen forbød ham å forlate hjemtraktene. «Mitt hjerte er knust», skrev Hauge i et brev. Han følte at hele handelen sto i fare.

På det tidspunktet oppholdt Ole Torjussen Helling (1781–1859) seg i Bergen. Han var odelsgutt fra Ål og ble vakt da Hauge kom til Hallingdal i 1801. Helling var villig til å kjøpe Svanøe. Han fikk solgt farsgården til en bror og klarte å skrape sammen 2000 riksdaler. Det var altfor lite, men Janson lot 6000 riksdaler bli stående i godset som pantesikkerhet med 4 % årlig rente. Resten av kjøpesummen ble dekket av lån fra vennene.

Ole var 23 år da han overtok stedet og tok navnet Svanøe. Senere tok han borgerskap i Bergen og kjøpte flere eiendommer, deriblant Frydenlund som i dag står på Gamle Bergen friluftsmu-

Nikolai Astrup malte inn seg selv og vennene på maleriet fra Svanøy hovedgård 1904.

Sør-Gjæslingan og ferden nordover til Tromsø

Etter å ha løst borgerbrev i Bergen kjøpte Hans Nielsen Hauge jekta Haabet og reiste nordover til Gjeslingene vinteren 1802. Underveis kom de ut for et forrykende uvær og måtte søke nødhavn i Vallersund, hvor Hauge fikk en svært ublid behandling.

Året etter dro Hauge på nytt til Gjeslingene under vinterfisket. Denne gangen hadde han med seg Arnt Solem, som kjøpte fiskeværet Sør-Gjæslingan. Hauge fortsatte til fots videre nordover og gjorde sin lengste vandring noensinne. Han gikk på ski over Saltfjellet og fortsatte i båt til Steigen. Der kjøpte han handelsstedet Løvøen og fikk Christoffer Olsen Bratteng fra Snertingdal til å overta det.

I nybyggerområdene Bardujord og Målselv så Hauge gode muligheter, og han skrev til vennene i sør og anbefalte flere å flytte nordover.

I Tromsø, som på den tiden hadde 100 innbyggere, overvar Hauge en gudstjeneste. På vei sørover stoppet han på Namdalskysten og kjøpte gjestgiveri-

et Sørvigen til Ottar Carlsen Bakkerud fra Helgøya.

Turen gjennomføres med bil. Aktuelle steder: Vallersund på Fosen. Daglig rutebåt til Sør-Gjæslingan fra Rørvik. Alstahaug, Mo i Rana, Telegrafruta på Saltfjellet, Hundholmen ved Bodø, Engeløy ved Lauvøya, Viken senter, Fossmotunet, Elverhøy kirke i Tromsø.

Nordover til Hitra

Etter å ha løst borgerskap kunne Hans Nielsen Hauge reise fritt omkring for å drive handel. Bergen lå gunstig til for kjøp og salg av korn og fisk, og av jomfru Maren Boe mottok Hauge forskudd på arv så han kunne kjøpe jekta Haabet (tur 7). Med den seilte han som snarest til Peder Abrahamsen Steinhovden i Sunnfjord og kjøpte 200 tønner sild, som han sendte til Christiania. Som returlast førte skuta korn. Hauge seilte også til Stavanger for å knytte handels-

Lofoten

Hitra

Sør-Gjæslingan

Hemnesberget

Alstahaug

Engeløya

Løvøya

Hundholmen (Bodø)

Skjerstad

Russånes

Saltdal

Saltfjellet

Bjellånes

Mo i Rana

Korgen

Tromsø

Laksvatn

Balsfjord

Finnset

Bardufoss

Målselv

Setermoen

Salangen

Bardujord

Rørvik

Sørvigen

Bindal

Otterøya

Vallersund

kontakter, og han holdt oppbyggelse hos John Haugvaldstad (tur 6).

I september 1801 avtalte han med skipperen på Haabet at de skulle møtes på Hitra i begynnelsen av februar. Selv ville han vandre nordover og underveis forkynne og fortelle om handelsplanene. Hauge gikk via Voss, Sogn, Gloppen, Nordfjord, Ørsta, Volda, Sunnmøre, Bud, Hustad, Fræna og Surnadal og ankom Trondhjem rett over nyttår. Der oppsøkte han vennen Arnt Solem (tur 10) for en muntlig handelsavtale, før han fortsatte til Lensvik, Snillfjord og Kyrksæterøra på vei til Hitra. På Aunøya skrev han det såkalte Hitrabrevet i februar 1802 (tur 9).

Ranet i Vallersund

Fra Hitra gikk ferden med Haabet over havstykket Folla. Det var februar og et forrykende vintervær, så skipperen valgte å søke nødhavn i Vallersund, et handelssted på Fosenhalvøya. Det ryktes at den omstridte predikanten

var ankommet, og Hauge samlet folket til Guds ord. Men da dukket en person opp som påsto å være fogdfullmektig og forlangte å få se Hauges pass. Idet Hauge tok fram passet, grep mannen det og forsvant, før han returnerte med «endel likesinnede» og skjelte ut Hauge. De slo ham og jaget ham om bord. Dermed måtte Hauge reise videre uten pass. Om hendelsen skrev han til stiftamtmann Gebhard Moltke-Huitfeldt i Trondhjem: «Kanskje det samme, nemlig en løsgjengerdom, hadde falt over meg nå denne gangen, hadde jeg ikke vært så lykkelig og hatt vitner på den som sa seg være en fogdsfullmektig, som tok mitt reisepass utstedt av presidenten i Bergen, Hr. etatsråd F.A. de Fine, i Vallersund 21. februar og tillike gjorde vold på meg og mitt fartøy, … Men det er ikke mitt sinn å gjengjelde; …»

Vallersund handelssted

Vallersund handelssted kan spores tilbake til 1600-tallet og ble drevet av han-

Vallersund gamle handelssted eies i dag av Camphill Landsbystiftelse i Norge.

delsfamilien Normann i Trondhjem. Snart skulle de få det travelt med klippfisk, for på vei sørover fra Nord-Norge-turen i 1803 fortalte Hauge vennene i Ingdalen om det gode skreifisket i nord. Han mente at de skulle seile til Lofoten for å selge bøkene hans og ta del i fiskerikdommen. Det gjorde haugianerne og utrustet et båtlag. Presten på Stadsbygd ville ikke være dårligere, og de to lagene kalte seg ‘læsarlaget’ og ‘prestlaget’. De ble de første fra Fosen som søkte lykken på Lofothavet. Etter hvert skulle det bli opptil 70 båtlag som dro nordover og tok del i skreifisket. På vei tilbake ble fisken saltet i jektene og lagt til tørk på svaberg, blant annet i Vallersund-området.

Vallersund Gård eies av Camphill Landsbystiftelse, som overtok stedet i 1981. Da de skulle gjenoppbygge et lite hus ved kaiområdet, døpte de det Hans Nielsen Hauge-stua som en forsonen-

de gest for den dårlige behandlingen Hauge fikk. I Vallersund er det turstier mellom de historiske bygningene og til Unitehope engelen på Nesavarden. Egen landhandel åpen på lørdager.

Sør-Gjæslingan

Haabet kom seg velberget gjennom uværet fra Vallersund til Gjeslingene i ytre Namdalen. «Et muntert vågestykke», kalte Hauge turen. Men også her var mottakelsen kjølig. En fogdfullmektig dukket opp og ville sette både Hauge og jekta hans i arrest. Hauge fremholdt at det ikke var forbudt å reise i handelsærend og godtgjorde det manglende passet med borgerbrev. Skipperen kunne bevise at varene var tollklarert. Dermed ble Hauge og skipet satt fri mot kausjon. De ble i fiskeværet i noen måneder og gjorde forefallende arbeid, og Hauge talte for «den fiskende allmue» og ble med ut på fiske.

Sør-Gjæslingan var i sin tid det vik-

Gjeslingene under vinterfiske i 1909.

Hans Nielsen Hauge-stua i Vallersund.

tigste fiskeværet sør for Lofoten. Skreiens gytevandringer fra Barentshavet går i hovedsak mot Lofoten, men sender også en mindre fiskestrøm mot Vikna og Gjeslingene. Under middelalderen var fiskeværet krongods, før det i 1728 kom på private hender. Dagens rorbuer er fra slutten av 1800-tallet og ble brukt av fiskere i sesongen. I 2010 ble Sør-Gjæslingan fredet som autentisk kulturmiljø. Kystmuseet Norveg Rørvik har ansvaret for virksomheten og leier ut rorbuer på Sør-Gjæslingan. Fra Rørvik går det rutebåt til fiskeværet, og dagsbesøk er mulig.

Vandret sørover igjen

Med Haabet fullastet med fisk vendte Hauge sørover. 10. mai 1802 mønstret han av og vandret det siste stykket til Trondhjem. Noen mil nord for byen ble han arrestert av lensmann Ole Andreas Wold, som førte ham til stiftamtmann Gebhard Moltke-Huitfeldt. Hauge mottok noen formaninger før han fikk passet sitt tilbake.

Til Bergen fulgte Hauge den gamle postvegen. Han gikk over Morken i Skaun, Ljåmo i Orkdal, Garberg i Meldal, Ranes i Surnadal, Kvande i Stangvik, Tingvoll, Molde, Ørskog, Hellesylt,

Det fredede fiskeværet Sør-Gjæslingan er populært å besøke sommerstid.

Hauges to reiser til Danmark: 1800 og 1804

Etter å ha sittet en måned i tukthuset i Trondhjem vinteren 1800 bestemte Hans Nielsen Hauge seg for å reise til København. Han trengte flere bøker for å spre budskapet. I forbindelse med oppholdet ble det trykt i alt 60 000 eksemplarer av de ulike skriftene.

Med seg til Danmark hadde han to hjelpegutter: Christopher Grøndahl og Peter Meyer fra Christiania. Christopher ble satt i trykkerilære. Han skulle senere bli Norges største forlegger. Hauge besøkte også ei papirmølle i Roskilde under oppholdet, noe som ga inspirasjon til å starte møllevirksomhet i Norge, også som et sosialt foretak.

Da de økonomiske problemene hadde hopet seg opp i Bergen, foretok Hauge en ny reise til Danmark sommeren 1804. Fra Kristiansand ble han med et større fartøy til Horsens. Hauge holdt oppbyggelse på Store Grundet Herregård og vandret til Christiansfeld, herrnhuternes by helt sør på Jylland. Tilbake gikk han over Fyn og Sjælland

før han ble med en båt fra Helsingør til Halden. Få uker senere ble han arrestert for siste gang.

I Danmark benyttes bil eller tog, gjerne kombinert med sykkel. Fra Helsingør følg Strandvejen mot København. Til fots/sykkel i København. Aktuelle steder: Valkendorfsgade, Helligåndskirken, Københavns Universitet, Kancellibygningen på Slotsholmen. Tog til Roskilde. Tog til Kolding og buss/sykkel til Christiansfeld.

Til København

Under tukthusoppholdet i Trondhjem (tur 10) fikk Hauge idéen om å reise til København for å trykke bøker. Flere av skriftene hans var allerede utsolgt, og trykkerikapasiteten i Norge var for dårlig. På vei sørover gikk han innom

Kudskebakken i Christiania (tur 2) og avtalte med Anders Grøndahl at sønnen Christopher Grøndahl (1784–1864)

JYLLAND

skulle bli med til Danmark for å gå i trykkerilære. Peter Meyer (1775–1806), sønn til hjulmaker Meyer øverst i Damstredet, ble også med som hjelpemann.

Fra Christiania skyndte Hauge seg hjem til Tune, der søster Anne lå for døden. Hun ble bare 23 år gammel. Han kom for sent til dødsleiet og skrev til broren Mikkel, som satt i tukthuset i Christiania: «Søsters legeme; thi det er støv, endog hun er ikke ennå begravet. Men hennes ånd er meg så klar at den svever over og omkring meg med sådan glans, at det ikke kan utsies.» Anne ble begravet i Tune kirke 18. april. Senere uttalte Hauge at av all den motgang som hadde rammet ham, var Annes død det som «mest hadde såret ham». Anne var Karens tvillingsøster.

Store Hellig Geist Stræde

I Fredrikstad fikk Hauge ordnet pass til København hos borgermester Peter Garde, og de ble med en båt til Helsingør. Derfra vandret Christopher, Peter og Hauge til hovedstaden i kongeriket Danmark-Norge. I København oppsøkte de S.A. Thieles trykkeri, som var villig til å påta seg noe av oppdraget. Derfra ble de sendt til boktrykker Paul Herman Hoeckes enke i Hellig Geist Strædet 14. Enken Martha Willars tilbød losji i et rom i annen etasje. Christopher ble satt i trykkerilære, mens Peter skulle bistå Hauge i arbeidet med bokutgivelsene. Peter skulle forbli en av Hauges faste medarbeider både når det gjaldt distribusjon av bøkene og forretningene i Bergen.

Store Grundet

Horsens

Rårup

Helsingør

København

Roskilde

Kolding

Christiansfeld

Odense

FYN

Faaborg

Nyborg

Rettighetshaver: © 2024 Norkart AS/EEA CLC2006 © Mapbox © OpenStreetMap

Gråbrødretorv ligger like bak Valkendorfsgade og har bebyggelse fra 16–1700-tallet.

Store Hellig Geist Strædet heter i dag Valkendorfsgade og går i en sving rundt Helligåndskirken. Gata ender i Strøget ved Amagertorv. En stor del av bebyggelsen i området er fra 1700-tallet, og flere hus er fredet. Helligåndskirken ble gjeninnviet i 1732 etter en ødeleggende brann. Siden har den beholdt sitt utseende, og sannsynligheten er stor for at Hauge gikk i kirka. Like bakenfor ligger Gråbrødretorv, omringet av en helhetlig, gammel bebyggelse fra 1600–1700-tallet, i dag mest kjent for sine restauranter. På Hauges tid var stedet preget av studenter, professorer, skribenter, forleggere og trykkere.

Københavns Universitet ble stiftet i 1479 av Christian I og ligger ved Frue Plads. Derfra fører Store Kannikestræde til Rundetårn, som var universitetets as-

tronomiske observatorium. I nr. 9 ligger Elers’ Kollegium. Da Gerhard Seeberg (tur 1) var ferdig utdannet prest i 1757 og ventet på en prestestilling, fulgte han forelesningene der i teologi, matematikk, klassisk filologi og juss. Elers’ Kollegium var også stedet Henrik Steffens holdt sin berømte foredragsrekke vinteren 1802–1803, som fikk stor innflytelse på romantikkens oppblomstring i Norden.

Trykkingen av bøkene

I København benyttet Hauge seg av i alt fem trykkerier. Han trykte 8500 eksemplarer av huspostillen Christelige Lære, forklaret over Epistlerne og Evangelierne, som delvis var skrevet under tukthusoppholdet i Trondhjem. Postillen var på 612 sider og inneholdt prekener for hele

Herrnhuternes bakgrunn

Under middelalderen oppsto det pietistiske grupper som reagerte på materialismen og maktbruken i den katolske kirke. Disse vennegruppene levde i fromhet og fattigdom skjult i skogene rundt om i Europa. Flere av dem var knyttet til reformatoren Jan Hus (1369–1415) i kongeriket Böhmen. Han forkynte blant annet den engelske John Wycliffes (1320–1384) idéer: Bibelen er den høyeste autoritet, og han avviste helgendyrkelse, valfarter, avlat og sjelemesser. Jan Hus ble kjetterforklart og brent på bålet i 1415. Wycliffe ble brent etter sin død i 1427.

Etter Hus’ død fortsatte «husittene»

å samle seg i forskjellige grupperinger. På universitetet i Praha ble det vedtatt

at lekfolket skulle få «både brød og vin» ved nattverden. I praksis ble nå Böhmen løst fra den katolske kirke i omtrent 200 år, og de bøhmiske brødre «Unitas Fratrum» ble stiftet i 1457. De gikk under navnet mähriske brødre. Bevegelsen var prereformatorisk og sto i forbindelse med flere av de ulike reformbevegelsene i Europa, herunder den lutherske, men også Calvin og Erasmus av Rotterdam.

Med sine skrifter bidro teologen Johann Arndt (1555–1621) til denne transformasjonen, der evangeliske former med vekt på et personlig standpunkt ble ført over på luthersk grunn. I sin ungdom leste Hans Nielsen Hauge bøkene til de pietistiske

Kolonien Herrnhut i Sachsen, anlagt 1722.

lærefedrene, som Martin Luther, Johann Arndt og Erik Pontoppidan.

Under trettiårskrigen (1618–1648) ble de evangelisk-kristne gruppene nesten utslettet, og de møttes bare i hemmelighet. Deres biskop Johann Amos Comenius måtte forlate Mähren i 1627. Nesten hundre år senere kom noen av etterkommerne av disse til Sachsen. Her fikk de i 1722 anlegge en menighetsby hos grev Nicolaus Ludwig von Zinzendorf (1700–1760). Byen kalte seg Herrnhut, som betyr «Herrens vokter og beskytter», og den ble et fristed for deres religiøse praksis. Landsbydannelsen tiltrakk seg flere pietistiske kristne, også reformerte grupper fra Nederland og Sveits, noe som førte til indre strid og splittelse. Den høyadelige grev Zinzendorf gjennomførte da teologiske studier og ble viet som luthersk biskop. For å forene de ulike retningene etablerte han i 1727 et fellesskap – uten noen ytre konfesjon – med en stor felles nattverd som alle kunne delta i. De kalte seg Unitas Fratrum, Brødrenes Fellesskap, og besto av tre grupper: den lutherske tropp, den reformerte (kalvinske) tropp og den mähriske tropp. Først senere dannet de en kirke med egne prester og biskoper.

Herrnhuterne er opptatt av Jesus Kristus, hans lidelse og død. Kristi

John Wycliffe. Jan Hus. Nicolaus Ludwig von Zinzendorf.

legeme og blod er kilden til nåde og åndelig fornyelse. Helt fra starten var brødrene aktive og drev forkynnelse og misjonsvirksomhet i hele verden. På 1730-tallet kom flere herrnhutisk pregede prester til Norge, og det oppsto brødremenigheter i Christiania, Drammen, Skien, Stavanger, Bergen og Trondhjem. Også Gerhard Seeberg, sognepresten i Tune da Hans Nielsen Hauge vokste opp, var herrnhuter (tur 1).

sørlige. Aller viktigst var fromhetens praksis (praxis pietas), som kom til uttrykk gjennom jordnære aktiviteter som håndverk, handel og undervisning.

Menigheten inngår i «Unitetet», som er den internasjonale overbygningen. På slutten av 1800-tallet ble korsystemet gradvis avviklet, og mange av innbyggerne i dagens Christiansfeld tilhører den danske folkekirke.

Gravstedet kalles Gudsakeren. På inngangsporten står: «Det såes i Forkrænkelighed.» Når du går ut, står det: «Det oprejses i Uforkrænkelighed.»

Teksten er hentet fra 1 Korint 15:42.

Alle gravene er like og vendt mot øst:

en flat stein på en lav skråstilt sokkel. Kjønn og familier ligger adskilt, kvinnene mot øst og mennene mot vest.

Skolegang

I Christiansfeld ble det etablert kostskole for piker i 1784 og for gutter fire år senere. Elevene kom fra hele Danmark, men også fra Norge, Sverige, Tyskland, Holland, Frankrike og England. Undervisningen foregikk på tysk, og i 1812 var det cirka 100 kostskoleelever i Christiansfeld. Skolene ble nedlagt i 1891.

Camilla Collett (1813–1895) var 14 år da hun ble sendt til Christiansfeld.

Lindegade. De 200 år gamle lindetrærne er i dag byttet ut med nye lindetrær.

Om de to skoleårene har hun skrevet i den selvbiografiske boka I de lange Nætter (1863). I brødrebyen opplevde hun at alle var ‘brødre’, også kvinnene inngikk i brødreflokken, og i menigheten var kvinnene viktige forbilder ved at de stadig arbeidet på sin indre utvikling.

Gottliebe Mohn Wesenberg (1836–1929) fra Bergen skrev om møtet med Pikeinstituttet i 1846 i sine dagbokerindringer. Hun var da ti år. Flere haugianer- og herrnhuterfamilier i Norge, som Svanøe i Bergen og Schiøtz i Stavanger, sendte barna til skolen i Christiansfeld.

På UNESCOs verdensarv

Å komme til Christiansfeld i dag er en særegen opplevelse. I 2015 ble byen innlemmet i UNESCOs verdensarvliste som en av de best bevarte herrnhutermenighetsbyer i verden. Christiansfeld regnes også som Danmarks første ‘grønne’ by med sine mange lindetrær, prydhager og grønnsaksfelt. De gamle trærne fra 1700-tallet er byttet ut med unge lindetrær. Søstrehusets hage er bevart, og i Comeniushaven vises det hvordan grønnsaker ble dyrket på 1800-tallet.

Gjestehuset er i dag et innbydende hotell med et populært serveringssted. På veggen mot gatehjørnet står navnene innfelt på de kongelige som har besøkt Christiansfeld. Byen er berømt for sine honningkaker, sitt Pretorius øl, sin Christiansfelds bitter og de geometriske herrnhuterstjernene med 25 stråler.

Disse selges som adventstjerner over hele verden.

I Lindegade 16 bodde Niels Johannes Holm. Han kom til Christiania i 1820 som forstander i brødremenigheten og besøkte Hauge på Bredtvet

Søstrehuset er i dag museum. Comeniushaven.