Barnehagefolk

Det du treng no | Gode voksne for barn | Er barns behov alltid det voksne tror?

Tidlig innsats – for å kompensere for kjønn? | Barnevernets forståelse av farskap Statistisk barnehageløgn | Barneperspektiver på det gode liv i barnehagen

barnehagefolk

1

2019

Hva trenger du nå?

n n n n innhold tema 18 Det du treng no Av Jenny Rømo

faste spalter Med to land i hjertet 14 «Allah betyr wow på somalisk» Av Anne-Linn Bang

22 Barnehagen for alle – med store muligheters krav Av Edvard Befring

Ledere i barnehagen

30 Gode voksne for barn Av Christin Ødegaard

100 Rekruttering Av Mirjam Engelsvold

38 Tidlig innsats – for å kompensere for kjønn?

Av Harriet Bjerrum Nielsen

104 Pedagogisk utvikling forutsetter pedagogisk ledelse Av Jens Andersen

44 Bildebokas magi! Om den viktige lesingen Av Gro Dahle

106 Ny som pedagogisk leder Intervju med Kjersti Asora Sveen av Vigdis Foss

52 Er barns behov alltid det voksne tror?

Av Jeanette Enger Helgesen

annet stoff

54 Barnevernets forståelse av farskap Av Anita Skårdal Storhaug 60 Statistisk barnehageløgn Av Trond Kristoffersen 66 Barneperspektiver på det gode liv i barnehagen Av Grethe Kragh-Müller

6 God inkludering utfordrer barnehagene Intervju med Bent Lund Madsen av John Roald Pettersen 12 Notiser 78 Sak i fokus: Vikar – eller kanskje ikke?

Av John Roald Pettersen 88 Å gjøre en bok Av Line Ottesen Bjærke 90 Pedagogens kunnskap om små barns seksualitet Av Øystein Skundberg

n n n n leder

Barnehagebarn er ikke voldsutøvere ifølge arbeidsmiljøloven skal du melde avvik dersom du blir utsatt for vold og trusler i forbindelse med jobb. Temaet er også blitt barnehagedebatt ulike steder den siste tiden. Innspillene handler om litt forskjellige ting, men ett av dem er: Skal barnehageansatte melde avvik når barn sparker, slår, klorer, lugger, eller snakker til dem med «uakseptabel» språkbruk, som et tiltak for å få bedre bemanning i barnehagen? Svaret på det er nei. Barn skal ikke defineres som voldsutøvere som et virkemiddel for å få bedre bemanning. Men, ansatte som blir skadet på jobb skal melde avvik om det, slik loven sier. Det er nyanseforskjell på disse to standpunktene, og den nyansen er viktig. barn er i en alder der de, i møte med andre og verden for øvrig, lærer om egne og andres følelser og hvordan de skal håndtere disse. Glede, frustrasjon, sinne, sorg og eufori er en naturlig del av barns utvikling, og livet generelt, og dermed også en naturlig del av barnehagehverdagen. Barn er alltid fysisk underlegne og utgjør vanligvis ingen reell trussel for voksne. I tillegg er de i en situasjon der de er fullstendig prisgitt voksnes makt. De kan ikke velge å forlate barnehagen når de er frustrert, lei seg, føler seg

4

ekskludert eller dårlig behandlet. Eller dersom voksne setter grenser som er nødvendige (eller unødvendige), men som barn like fullt kan bli sint for. De er tvunget til å bli værende i en situasjon de kanskje har behov for å fjerne seg fra, eller beskytte seg mot. Det er en av grunnene til at det forutsettes særlig kunnskap, klokskap og raus­ het av voksne som har profesjonelt ansvar for barn. kampen for bedre bemanning har så langt hatt et særskilt prisverdig kjennetegn: De ansatte har stått foran barna i argumentasjon og begrunnelser. Avviksmelding på grunn av barns følelsesuttrykk, som middel for bedre bemanning, er å la barna stå foran. Det er etisk problematisk. Blant annet fordi man risikerer å bidra til at barn (som gruppe) blir definert på en måte som kan få negative konsekvenser for dem. Man nevner ikke nødvendigvis barnets navn i en avviksmelding, men det handler om barn som gruppe og dermed hvilket som helst barn.

Det er slett ikke sikkert at avviksmeldinger om barns «vold og trusler» vil føre til bedre bemanning. Det er også lite sannsynlig at alle tilfeller av det som kan komme i kategorien vold og trusler skyldes dårlig bemanning. Hva er da avviket (årsaken til Barnehagefolk 1-2019 n n n n

«Meld avvik hver gang det å være i barnehagen kan være skadelig for barns utvikling og trivsel hvis ikke situasjonen endrer seg.» hendelsen): Barns utvikling, ekskludering i lek, den ansattes håndtering av situasjonen? Det er vanskelig å se for seg en virkelighet der barn aldri sier noe «upassende» og aldri dytter eller slår. På samme måte som det er vanskelig å se for seg en virkelighet der voksne aldri sier noe upassende, kjefter eller mister tålmodigheten på vår tilsynelatende mer disiplinerte måte. Å bidra til en oppfatning om «økning i vold og trusler i barnehagen» kan like gjerne utløse andre tiltak enn bedre bemanning. Særlig i en tid der det ikke ser ut til å finnes grenser for behovet for å regulere, definere og styre barn. jeg foreslår at ansatte i barnehagen melder avvik hver gang bemanningssituasjonen fører til at man ikke kan realisere barns rettigheter og rammeplanens intensjoner. Hver gang voksne i barnehagen må bruke fysisk eller verbal makt/tvang og sette urimelige grenser, fordi man ikke har nok ansatte til å håndtere situasjonen annerledes, eller fordi man er for frustrert og utslitt til å gjøre det annerledes – og kanskje det er nødvendig for å avverge en potensielt farlig situasjon. Meld avvik hver gang det ikke er tid til å følge opp det barnet som trenger oppfølging, omsorg og særskilt tilBarnehagefolk 1-2019 n n n n

rettelegging. Meld avvik når sikkerheten ikke er god nok. Hver gang barns integritet ofres fordi ansatte ikke har tid. Meld avvik hver gang det å være i barnehagen kan være skadelig for barns utvikling og trivsel, hvis ikke situasjonen endrer seg. Fortsett å stå foran barna i kampen for tilfredsstillende bemanning i barnehagen. n

Vigdis Foss, redaktør

5

n n n n tema

Foto: Marte Gjærde

Hva trenger du nå?

Ifølge rammeplanen skal barnehagen «[…] tilpasse det allmennpedagogiske tilbudet etter barnas behov og forutsetninger, også når noen barn har behov for ekstra støtte i kortere eller lengre perioder.» Hvordan tolker og forstår vi barns (og foresattes) behov og forutsetninger? Påvirker våre holdninger og syn på dette hvilke tiltak som blir satt i gang? Er å være gutt det samme som å ha dårligere forutsetninger enn det å være jente?

Er fedre dårligere omsorgspersoner enn mødre? Og hvilke muligheter for forebygging og støtte finnes i barnehagehverdagen – i et fang, litt ekstra tid og omsorg, i en lesestund?

Hva trenger du nå?

Det du treng no Foto: Torje Sæbø

Det er sjølve barndommen me snakkar om her. Hugs det!

Jenny Rømo er pedagogisk leiar i Rosetårnet barnehage i Bergen.

Eg jobbar som pedagogisk leiar på småbarnsavdeling i ein kommunal barnehage. Eg elskar jobben min på mange måtar.

Det er ikkje mange som har ein jobb der ein blir møtt med jubelrop og klem kvar morgon. Jobben min er å skape den gode kvardagen for barna i barnehagen.

Eg jobbar med menneske som er midt i sjølve barndommen. Viktige verdiar som skal speglas i barnehagen, er å møte individet sitt behov for omsorg, tryggleik, tilhøyrsle og anerkjenning og sikre at barna får ta del i og medverke i fellesskapet. Det er ikkje småtteri. Eg kjenner for å sakke på tempoet når eg høyrer desse orda. Det kjennest ut som orda fortener det. Ungane fortener det. Det er sjølve barndommen me snakkar om her. Hugs det! Og gløym det ikkje når ungar blir gjort om til tal.

Det er tid for soving på småbarns­ avdelinga. Me har ni barn og er tre tilsette på jobb. Klokka er tolv, og eg som er på soverommet, skal på leiarmøte halv to. Innan den tid må alle tilsette vere fer-

18

Barnehagefolk 1-2019 n n n n

Det du treng no

Barnehagefolk 1-2019 n n n n

19

Hva trenger du nå?

dige med pausen, elles blir det for tynt i rekkene når eg går på møte. Akkurat no er tidlegvakta på pause. Det betyr at me er to tilsette igjen med ni barn. Tida går, og eg skulle gjerne fått vesle Per til å sove no, elles går det ikkje rundt. Eg kjenner meg litt stressa, men stress er gift på soverommet. Personale som er stressa er verken tryggleiksskapande eller særleg søvndyssande for barn.

Det tek tid, og det skal ta tid. Elles utfører me ikkje oppdraget vårt slik rammeplanen og den lokaltilpassa kvalitetsutviklingsplanen seier. Livsmestring i det 21. hundreåret vert det snakka om.

Ein er litt redd, kjenner ekstra på saknet av far og mor og treng trøst, ein annan må få

«Tida går og eg skulle gjerne fått vesle Per til å sove no, elles går det ikkje rundt. Eg kjenner meg litt stressa, men stress er gift på soverommet.» skifta bleie etter at han er lagt seg, og eg tek opp barnet frå madrassa, med venleg blikk og varme hender, for å skifte. Ein finn ikkje ro og må byssast, ein anna finn ro ved å ligge i armkroken min. Eg kikkar ut på avdelinga der min kollega Bjørn sit på golvet saman med barna som er vakne. Vesle Andreas er så passiv for tida, tenkjer eg, mens eg byssar Kari som fiklar med ein smokk der ho ligg i armane mine. Det har skjedd ei endring, han pleidde å vere så livsglad.

Det må eg finne ut av. Kva er det som skjer med han?

Lunsjen er ikkje rydda vekk. Det kan me ikkje prioritere. Ole har klatra opp på bordet. Han strekker seg etter mjølkeflaska si.

Han er kjempetrøytt og burde få legge seg.

Eg banker på vindauga i døra for å varsle Bjørn, men han er full sving med å trøste ein som gret. Han blei dytta og snubla i dukkevogna. Eg går ut av rommet, legg Kari på sofaen og hentar Ole ned frå bordet.

Eg kjenner på adrenalinet som skrudde seg på da eg blei redd for at Ole skulle dette

20

ned frå bordet. Klokka tikkar og går. Eg tek med Kari inn på rommet igjen, men no har ho vakna til og vil slettes ikkje sove meire.

Eg kjem ikkje til å rekke å gå til pause i tide, det er altfor mange behov som skal dekkast. Men eg kunne trenge det, for armane verker etter all byssinga, og hovudet kjennes heilt fullt av andres behov. Det er sjølve barndommen, hugs det, og for meg er det sjølve arbeidslivet.

Eg har lært så utruleg mykje dei siste åra om kva som skal til for at barn skal ha gode utviklingsrammer. Det står i skarp kontrast til rammene me som samfunn tilbyr ungar som har barndommen sin på institusjon, og for meg som har mitt daglege virke i institusjonen. Eg brukar meg sjølv som det viktigaste verktøyet for at barn skal blir trygge, og ha det godt. Slik det er no er det for mykje stress. Stress gjer meg til ein dårlegare pedagog. Eg blir kort og irritabel og klarar ikkje å plukke opp dei små, vare signala som eittåringar gir – og som er heilt avgjerande for at poden skal kjenne seg likt og forstått. Det er for mange ting eg skal rekke. Eg må forte meg heile tida. Det skal dokumenterast og rapporterast, og vi skal drive nødvendig utviklingsarbeid. Når ein har fått på plass ein ting, må ein haste vidare til neste.

Me treng ro i bransjen, ro til å fordøye og integrere ny, viktig kunnskap – til dømes har eg lært at hjernen vår er bruksavhengig. At dei delane av hjernen som blir brukt mest, også vil utvikle seg mest. Så lat oss som jobbar i barnehage få lov til å synge, danse, klatre og glede oss over livet saman med barna. Slik at når dei små barnehjernane er blitt til vaksenhjernar, så hugsar dei tilbake til barnehagetida si med eit smil: Barnehagen var ein god plass å vekse opp. Det var ein god barndom. n Teksten bygger på et innlegg i ein debatt der Rømo sat i panelet: Det skule og barnehage treng, 07. februar, Litteraturhuset i Bergen, arrangør: Utdanningsforbundet i Bergen

Barnehagefolk 1-2019 n n n n