Når du går

Flerstemte fortellinger om det som blir borte og det som blir igjen

NÅR DU GÅR

Flerstemte fortellinger om det som blir borte og det som blir igjen

FLIGHTMODUS

Der e du nu: Inne i et fly over fjell og fjord, mella setninge og ord, mella tvil og tru.

Kor e det du ska?

Ka e det du ska nå? Du har sagt adjø te din skygge, den e død du har flightmodus på.

Og du veit, og du veit at det finnes ei tid, at det finnes, at det finnes

øyeblikk

rundt omkring dæ overalt. Det e det som e musikk.

Der e du nu: Nu fær du førbi som en gyllen strek, som en tankelaus lek:

Du har sluppet tak. Tak i det som va sånn som det va før, stivna og stod fast, men du gjorde et kast og du klarte å dra.

Og du veit, og du veit at det finnes ei tid at det finnes, at det finnes

øyeblikk

rundt omkring dæ overalt. Det e det som e musikk.

Ola Bremnes

FREMMED ROM

Fem søsken i et fremmed rom. Rundt oss har vi bare kjente ting. Alt fra huset i Svolvær der vi vokste opp, er flyttet hit, til et lager i Harstad. Et stort rom med tre vinduer, hvite vegger, lyst laminatgolv. I andre etasje i et bygg med leiligheter vegg i vegg, som betyr at vi ikke bør begynne å rope til hverandre, noe vi ellers godt kunne komme til å gjøre. Hos oss har det aldri vært et ideal å ikke heve stemmen.

Vi må gjennom en smal, lang og mørk korridor for å komme til lagerdøra. Lyset i gangen styres av bevegelsessensorer, irriterende når vi må bruke deler av gangen til sortering fordi lagerrommet er så fullt. Det er nærmest fylt fra golv til tak, og vi finner så vidt plass til å sitte der inne, spredt på diverse stoler. Vi forsøker å samle oss i nærheten av familiens sofabord. Fem søsken som har vokst opp med disse tingene rundt oss. Gjenstander som vekker minner hos alle. Ikke alltid de samme minnene, og ikke alltid de samme versjonene av samme minne, men alt forbindes med noe, vekker noe i oss.

Vi skal dele boet etter foreldrene våre. Har ryddet vei mellom esker, skap, senger, kommoder og bilder for å komme til dette bordet. Et avlangt eikebord som i en annen tid alltid hadde en løper på seg, en fin gammel lysestake og pappas kaffekopp.

Nå er det overstrødd med diverse, som krus, bøker, nøkler, to små nisser, nattbordlamper og salatbestikk. Tre norske flagg som er frynsete i kantene. En kobberskål som pleide å være full av frukt. En teiprull, tusjer, saks og notatblokk.

Lars har med kaffe på termos, Ola har mokkabønner, jeg har pappkopper. Alle vil ha kaffe. Alle håper at noen har en plan.

Det har gått syv måneder siden mamma døde. Pappa døde tre år og syv måneder før henne. Han fikk slag og kom etter hvert på sykehjem. Mamma kunne ikke bo alene i det store huset, så hun flyttet i leilighet. Huset ble solgt. De fikk 56 år sammen.

Så lenge mamma levde, føltes det feil å gjøre noe drastisk med tingene deres, så det meste ble satt på dette lageret.

Nå kan vi ikke utsette det mer. Vi skjønner det.

Vi skal bruke de neste månedene på å minnes, sortere og fordele fortida. At det ikke skal ta måneder, men år, vet vi ikke ennå. Heldigvis. Vi gruer oss.

Det er rart med ting. De virker liksom annerledes når de ikke lenger tilhører noen. De er blitt hjemløse.

Selv pianoet til mamma er ikke helt seg selv mer. Jeg likte alltid den litt nådeløse, gammeldagse klangen, det ble jo musikk av det, og det var veldig mamma. Og veldig barndom. Onkel Simon, storebroren hennes, tegnet huset i Svolvær som vi vokste opp i, og det føltes som huset var bygget rundt det pianoet. Etter flere flyttinger holder det ikke stemmingen så godt lenger, og klangen har en touch av gymsal. En tanke som nesten kjennes forbudt, altså å skulle evaluere dette instrumentet så kaldt og utenfra. Og vi vet jo ikke hva vi skal gjøre med det. Å bare la det

stå videre på et lager kjennes som et kjempesvik. Også å selge det. Men alle vi søsken har allerede andre pianoer, som strengt tatt låter bedre, når det likevel ikke er mamma som skal spille. Den gamle gitaren hennes står også der. Hun var ikke akkurat rå på gitar, men hun kunne kompe seg selv til noen viser, og en gang reddet den henne. Anledningen var høytidelig og formell, publikum var stivpyntet og hun skulle spille et klassisk krevende pianostykke, sikkert noe av Grieg eller Debussy, og mamma ble så stressa at hun kom totalt ut av det. Da bare reiste hun seg og sa: «Folkens! Jeg tar heller en på gitaren!» Og det ble «Brita i bu» av Jakob Sande så høytida sprakk og folk holdt på å le seg fordervet.

Det er ingen god gitar, virkelig ikke. Men hvordan i huleste skal vi klare å kvitte oss med den?

Lent mot den ene veggen står det store maleriet av mannen i stolen, ukjent maler, ukjent motiv, men pappa var besatt av det bildet. Han så noe i det som ingen av oss andre så, og jaggu kjøpte han det og fikk det opp på veggen, det tar en hel vegg, er megastort. Mannen sitter framoverlent med albuen på kneet, i en tenksom positur. Pappa likte å spille «Matteuspasjonen» av Bach på full guffe gjennom Tandberg-høyttalerne mens han kunne sitte lenge og bare se på den mannen i stolen. Hvor skal han gjøre av seg nå?

Aner ikke.

Vi ser på hverandre og er stadig enige om at vi må ha en metode. Trekke lodd om det som flere vil ha. Selge noe, gi bort noe, kaste noe. Det høres fornuftig ut. Men hvor skal vi begynne? I pappeskene med pappas papirer, påbegynte dikt, essays, taler til skoleavslutninger, personlige brev, notater?

I mammas esker med noter, utrolig mange noter, dagbøker og en urimelig mengde avisutklipp om ungene sine fra ymse publikasjoner? Eskene med tegninger fra da vi var små? Eskene med usorterte fotografier? Det må være minst 15 bare av dem. Jeg lar fingrene gli over møblene som morfar laget, sittegruppa med rokokkoutskjæringer og broderte stoltrekk, hva med dem, og hva med den store golvklokka? Bøkene i sikkert tyve kasser, de mange bildene som pappa fikk innrammet av hjertens lyst, gjerne forstørret, og som på den måten krever ekstra plass. Det vidunderlige blå middagsserviset de fikk i bryllupsgave. De turkise sjokoladekoppene mamma arvet etter sin mor, med japanske kirsebærblomster på. Pappas pipesamling. Kunsten fra veggene, kobberet fra peishylla, den gamle juletrepynten. Burberryfrakken til pappa, altfor stor til både Lars og Ola. Kopper og kar og verktøy og kofferter og gamle slalåmski som ble plassert i kjelleren og deretter aldri så dagens lys. Min gamle fiolin.

«Herregud», sier Lars. «Vi trenger mer kaffe.»

«Som sagt», sier Ola, «det eneste jeg har tenkt på for min del, er spisebordet. Jeg trenger ikke noe mer, jeg har nok fra før. Så dere kan egentlig bare fordele resten her mellom dere.»

Jeg kjenner plutselig på en følelse som ikke passer inn i dette rommet. Et stigende raseri. Hvordan kan han bare si det?

Trenger ikke mer? Nei, trenge gjør vel kanskje ingen av oss! Har han tenkt å bare stikke? Sviker! Bare stikke fra barndommen, ungdommen, mamma og pappas verden, vår verden, den familien vi var? Hva med litt pietet her? Skal vi ikke forholde oss til dette sammen?

Det er virkelig bra at vi ikke kan rope her inne. For dette er ikke bare et lager for døde ting. Det er minst like mye et sted for levende, motstridende følelser, like usorterte som eskene med pappas papirer. Jeg var forberedt på følelser som vemod, avmakt og sorg. Ikke raseri. Men i dette rommet blandes alt. Og Ola har ikke tenkt å stikke. Selvfølgelig ikke. Han er storebror.

Kari, Ola og Lars rydder ut av dødsboet etter foreldrene sine. Ting fra et langt liv, hele barndomshjemmet, er stuet sammen i et mørkt lagerlokale. I et hjørne står et gammelt piano. Mammas piano. Husets hjerte.

Men hvor gjør man av et gammelt, ustemt piano som har mistet eieren sin? Og hvem skal egentlig få finserviset som alle har lyst på?

Alle de hjemløse gjenstandene forteller en historie og blir en reise tilbake til opprinnelsen. Til plassen hvor kjærligheten til musikken, og ikke minst sangene, kommer fra.

Det er tid for å bestemme seg for hva man tar med seg videre og hva man legger igjen.

Når du går er en varm, humoristisk og rørende bok om sorg, om å vokse opp i vakre Nord-Norge, oppdagelsen av musikken, og tilblivelsen av noen av vår tids aller mest folkekjære sanger.