Medisinplanter i Norge

Page 1

3027-13792-S-vāks

sykdom er den eldste dokumenterte formen for medisin. Også i våre dager brukes urter som primærmedisin av en stor del av jordens befolkning. Selv i vestlige land hvor skolemedisinen står sterkt, ser man nå en økende interesse for urtemedisin.

Rolv Hjelmstad er botaniker med utdannelse

fra Universitetet i Trondheim. Han driver i dag en allsidig virksomhet som urtemedisinsk sakkyndig, terapeut og naturfotograf. I tillegg er han forfatter og kurs-/foredragsholder.

I boken omtales rundt 200 arter av medisinplanter som er viltvoksende i Norge. Informasjon om hvordan plantene er blitt brukt gjennom tidene, hvilke terapeutiske egenskaper de har og hvilke forsiktighetsregler man bør kjenne til ved bruk. Beskrivelser av hvordan noen av plantene brukes i homeopatien og i Bachs blomstermedisin. Egen oversikt over hovedgruppene av medisinske virkestoffer i urtene, og et kapittel om hvordan man høster og tørker urter til eget bruk.

­ tandard s e y n t De edisin­ m m o t verke ! i Norge planter

medisinplanter i norge

Bruk av planter til behandling av

Medisinplanter i norge beskriver hvordan plan-

ter har vært brukt og fremdeles kan brukes som medisin mot små og store plager og sykdommer. Boken tar for seg den tradisjonelle anvendelsen av plantene, men omtaler også nyere forskning som har dokumentert urtenes medisinske virkning.

Rolv Hjelmstad

Lær deg å bruke de medisinsk virksomme plantene i norsk natur!

tegnforklaring: = Viktig og trygg urt som kan inngå i et husapotek med medisinplanter. = Planten er spiselig eller har spiselige deler som kan brukes til mat eller krydder. = Planten er giftig og egner seg ikke til selvmedisinering. = Planten brukes også til fremstilling av homeopatisk medisin. = Planten brukes også til fremstilling av Bachs blomstermedisin.

Rolv Hjelmstad

medisinplanter i norge Helsebringende vekster i naturen

3027-13792-015213-Gyldendal-MedisinplanterINorge-S-vaks.indd 1

12.12.3 10:03



Rolv Hjelmstad

medisinplanter i norge Helsebringende vekster i naturen


© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 Alle bildene i boken er tatt av Rolv Hjelmstad. Omslag: Hanne Dahl Design Bokdesign og sats: Hanne Dahl Design Boken er satt med Trajan, Palatino og Helvetica Neue Repro: RenessanseMedia AS, 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2012 Papir: 115g Gardamatt ISBN 978-82-05-41914-8 www.gyldendal.no Vi setter pris på kommentarer, innspill og ideer. Derfor ønsker vi oss dine tilbakemeldinger. Kontakt oss på e-post fakta@gyldendal.no, eller send et brev til Gyldendal Litteratur, Faktaredaksjonen, Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Besøk oss på vår nettside: www.gyldendal.no/fakta Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo Kontakt med forfatteren Rolv Hjelmstad driver foretaket Urtekilden i Oppdal Hjemmeside: www.rolv.no E-post: rolv.hjelmstad@oppdal.com

Viktig! Denne boken tar for seg norske medisinplant­ er og informerer om hvordan disse tidligere har vært brukt, og hvordan de kan anvendes i våre dager. Boken er ikke tenkt å være noen medisinsk håndbok. Opplysningene som gis om medisinsk bruk av urtene må anses som generelle råd, og ikke oppfattes som spesifikke anbefalinger for enkeltindivider ved deres sykdommer og plager. Medisinske urter må ikke brukes samtidig med annen medisinsk behandling uten at man først har konsultert kvalifisert helsepersonell. Ved langvarige eller alvorlige sykdommer bør man ikke drive med selvdiagnostisering og forsøke selvbehandling med urtene som er omtalt i boken. Vær også oppmerksom på at mange plantestoffer kan gi allergiske ­reaksjoner hos enkelte personer. Siden verken forfatter eller forlag kan kont­ rollere at leseren plukker riktig urt, eller at plantematerialet brukes på hensiktsmessig måte, kan de heller ikke holdes ansvarlig for mulige negative konsekvenser som kan oppstå ved anvendelse av urter som er omtalt i denne boken.


innhold

Forord

Naturen som apotek – gode grunner for å bruke urter som medisin Planteleksikon – norske medisinplanter i tekst og bilder

4 6 12

Systematisk oversikt over norske medisinplanter (tabell)

14

Planteomtaler

24

Medisinplanter kan brukes på mange måter

374

Verdt å vite når man bruker urtemedisin

378

Medisinplanters egenskaper

384

Høsting og oppbevaring av medisinplanter Virkestoffer i medisinplanter

Store urtemedisinere og urtemedisinsk historie Ordforklaringer

381 388 393 406

Farmasøytiske navn på plantedroger

409

Litteraturliste

410

Register

415

Internettsider

414


forord

Jeg har vært interessert i planter fra jeg var

barn. Det førte til at jeg studerte botanikk og deretter arbeidet i botaniske hager i over 20 år. De norske fjellplantene står imidlertid mitt hjerte ­a ller nærmest og er en av grunnene til at jeg for 10 år siden bosatte meg i fjellbygda Oppdal i SørTrøndelag, med kort avstand til Nord-Europas rikeste plantefjell. Jeg har lenge ønsket å kunne hjelpe folk med ulike helseplager, og da er det naturlig at urtemedisin ble min hovedinteresse. I løpet av de siste 20 årene har jeg søkt å samle mest mulig informasjon om hvordan planter kan brukes som medisin mot ulike plager, og har særlig vært opptatt av at planter som finnes i vårt nærmiljø kan ha minst like stor verdi som medisinplanter fra andre verdensdeler. Jeg mener at kunnskap bare har verdi når den formidles, og har derfor gjennom kurs, foredrag og mange artikler i tidsskrifter og ukeblader fortalt om de medisinske egenskapene til våre hjemlige planter. I løpet av det siste tiåret har jeg bygd opp det mest omfattende nettstedet om urtemedisin i Norge (www.rolv.no). Her kan man finne detaljerte opplysninger om mange hundre ulike medisinplanter. Denne boken handler om hvordan planter som er viltvoksende i Norge, har vært brukt og fremdeles kan brukes som medisin mot små og store plager og sykdommer. Jeg har sett det som en viktig oppgave å få samlet mest mulig av kunnskapen om tradisjonell anvendelse av medisinplanter her i landet, for å unngå at den går i glemmeboken. Siden bare viltvoksende norske planter er tatt med i denne boken, inneholder den ikke en komplett oversikt over medisinplanter som brukes i våre dager. Det er en realitet at mesteparten av de urtene som omsettes gjennom apotek og helsekostbutikker i Norge, er utenlandske arter. Informasjon om de viktigste utenlandske medisinplantene, og norske arter som av plasshensyn er

4

m edisinpl a n t er i norge

utelatt fra denne boken, kan du imidlertid finne på min hjemmeside på internett. For å gjøre boken til et godt redskap for å kunne anvende medisinplanter i det daglige, inneholder den egne kapitler som beskriver ulike måter urter kan brukes på, hvilke terapeutiske egenskaper urtene har, og forsiktighetsregler man bør kjenne til ved bruk av urtemedisin. Det er også et kapittel som beskriver hovedgruppene av medisinske virkestoffer i urtene. Et eget kapittel er viet hvordan man på best mulig måte høster og tørker urter til eget bruk. Bakerst i boken er det en fyldig litteraturliste og oversikt over noen aktuelle nettsteder. Opplysninger om hvilke kilder som er brukt til hver enkelt artsomtale, kan finnes i Urtekildens planteleksikon på min hjemmeside. Boken tar for seg både den tradisjonelle bruken av planter (etnobotanikk) og en mer «moderne» bruk basert på at virkningen av urtene er viten­ skapelig dokumentert. Med bakgrunn i forskning som er utført de seineste årene, kan gamle tradisjoner, folkemedisinsk bruk og kjerringråd nå ofte kombineres med ny kunnskap om urtene. Deres terapeutiske verdi er dermed blitt bekreftet. Fremdeles gjenstår det mye forskning for å forklare virkningen av en del urtemedisinske kurer, og mange virkningsmekanismer lar seg nok heller ikke «bevise» hvis man kun har fokus på urtenes kjemiske innholdsstoffer og deres virkning på kroppen. Selv om homeopati og blomstermedisin ikke er urtemedisin i tradisjonell forstand, har jeg tatt med en del informasjon om disse behandlingsformene. Jeg er overbevist om at ulike former for «frekvensmedisin» vil være viktige redskap for å behandle sykdom i fremtiden, og da vil midler hvor man også benytter seg av planters «spesifikke energier» være like betydningsfulle som medisiner hvor man kun nyttiggjør seg urtenes kjemiske virkestoffer.


Å behandle sykdommer med urter kategoriseres i våre dager som «alternativ medisin». Etter min mening er dette en uheldig betegnelse for urtemedisinen da ingen annen medisinsk praksis er eldre og bedre dokumentert gjennom klinisk anvendelse i tusenvis av år enn bruk av urter. Derfor burde urtemedisin heller vært kalt «opprinnelig medisin». Jeg mener at det er den medikamentbaserte skolemedisinen, som bare har eksistert i omkring hundre år, som er «alternativ medisin». Den utgjør en «alternativ» behandlingsform som i mange sammenhenger har vist seg ikke å fungere, noe som skyldes at de natur- og kroppsfiendtlige syntetiske medisinene som brukes sjelden gjør noe med årsaken til sykdommen og i tillegg ofte gir alvorlige bivirkninger.

Jeg vil takke redaksjonen i Gyldendal Litteratur for at de tok initiativ til å få laget en oppdatert bok om medisinplanter i Norge, og for all støtte de har gitt under arbeidet med boken. Takk også til Torbjørn Alm ved Universitetet i Tromsø for oversikt over samiske navn på mange av plantene. Jeg har ellers hatt stor glede og nytte av de mange positive tilbakemeldingene fra personer som har brukt urter etter mine anbefalinger, og som dermed har bekreftet at å bruke urter som medisin virker! En særlig takk går til min kone Christina, som har gitt meg mye inspirasjon og praktisk støtte under arbeidet med boken, og for hennes kjærlighetsfulle massasje av stive nakkemuskler etter for mange sammenhengende timer ved PC-en.

Tradisjonelle helbredelsesmetoder er basert på at man behandler de kroppslige og sjelelige ubalansene som gir opphav til sykdommen, og ikke bare undertrykker symptomene. I den sammenheng kan urtemedisin være svært effektiv. Det er langt «snillere» for både kropp og sjel å innta urter enn å stappe i seg syntetiske og naturfremmede kjemiske stoffer. I tillegg er det mye mer miljøvennlig å bruke urter, da «overskuddet» av medisineringen enkelt tas hånd om av kroppen og raskt brytes ned i naturen. Det er i våre dager også mye fokus på at forebygging er nyttigere enn behandling, og at ansvaret for god helse hviler mer på pasienten selv enn på behandleren. Mange ønsker derfor i større grad å drive egenbehandling ved plager som ikke krever diagnostisering eller behandling av lege, og søker etter naturlige midler og metoder for å gjenskape og opprettholde en god helse. Dette har gjort at interessen for å bruke urter som medisin nå er økende over hele verden, også her i Norge. Da er det viktig at man har mulighet for å tilegne seg kunnskap om trygg bruk av urter, noe jeg håper at denne boken skal være et bidrag til.

Selv om boken er blitt temmelig omfattende, har jeg sikkert ikke fått med alle mulige anvendelsesområder for de omtalte urtene. Jeg oppfordrer derfor leserne til å formidle sine kunnskaper og erfaringer (både positive og negative) knyttet til bruk av urter som medisin. Også opplysninger om medisinsk bruk av planter som ikke er med i boken, mottas med takk. Disse opplysningene kan anvendes til å oppdatere hjemmesiden min, som da blir en enda mer innholdsrik kunnskapsbank om medisinplanter. Oppdal, januar 2012 Rolv Hjelmstad

foror d

5


Systematisk oversikt over norske medisinplanter

Tabellen under angir de fleste karplantene som finnes i naturen i Norge, og som har vært brukt som medisin. Artene er opplistet under sine respektive plantefamilier, og rekkefølgen på familiene og artene er den samme som i Gyldendals store nordiske flora (2007). En mer «komplett» liste over norske medisinplanter (som også inneholder alger, sopp, lav, moser og karplanter som det ikke ble plass til i denne boken) finnes på ­forfatterens hjemmeside på internett, www.rolv. no/urtemedisin/norske_medisinplanter.htm. På fakta­sidene i Urtekildens planteleksikon på dette nettstedet kan du også finne mer utfyllende omtale av de plantene som er med i boken.

tegnforklaring:

= Viktig og trygg urt som kan inngå i et ­husapotek med medisinplanter. = Planten er spiselig eller har spiselige deler som kan brukes til mat eller krydder. = P lanten er giftig og egner seg ikke til ­selvmedisinering. = P lanten brukes også til fremstilling av ­homeopatisk medisin. = P lanten brukes også til fremstilling av Bachs blomstermedisin.

KARSPOREPLANTER

side

KRÅKEFOTFAMILIEN (Lycopodiaceae) Lusegras (Huperzia selago)

24

Myk kråkefot (Lycopodium clavatum)

25

SnelleFAMILIEN (Equisetaceae) Åkersnelle (Equisetum arvense)

Skavgras (Equisetum hyemale)

27 30

SISSELROTFAMILIEN (Polypodiaceae) Sisselrot (Polypodium vulgare)

31

33

STORTELGFAMILIEN (Dryopteridaceae) Ormetelg (Dryopteris filix-mas)

14

m edisinpl a n t er i norge


FRØPLANTER

side

nakenfrøete planter (bartrær) FURUFAMILIEN (Pinaceae) Gran (Picea abies)

34

Furu (Pinus sylvestris)

36

SYPRESSFAMILIEN (Cupressaceae) Einer (Juniperus communis)

39

Dekkfrøete planter – tofrøbladete planter VIERFAMILIEN (Salicaceae) Selje (Salix caprea)

42

Osp (Populus tremula)

45

PORSFAMILIEN (Myricaceae) Pors (Myrica gale)

46

BJØRKEFAMILIEN (Betulaceae) Bjørk (Betula spp.)

47

Dvergbjørk (Betula nana)

51

Or (Alnus spp.)

51

HASSELFAMILIEN (Corylaceae) Hassel (Corylus avellana)

54

BØKEFAMILIEN (Fagaceae) Eik (Quercus spp.)

55

ALMEFAMILIEN (Ulmaceae) Alm (Ulmus glabra)

58

HAMPEFAMILIEN (Cannabaceae) Humle (Humulus lupulus)

60

Stornesle (Urtica dioica)

62

Smånesle (Urtica urens)

62

NESLEFAMILIEN (Urticaceae)

S ys t em at isk ov er sik t ov er nor sk e m edisinpl a n t er

15


Kråkefotfamilien

Lusegras Huperzia selago

opprette blad. Det ser ut som bladene sitter i åtte rekker. Sporehusene sitter ved vanlige blad på midten av årsskuddene (og ikke i egne aks som hos andre kråkefotarter). I toppen finner man ofte yngleknopper i bladhjørnene. Disse yngleknoppene kan sprette ganske langt bort fra morplanten for deretter å vokse opp til nye planter. Lusegras er ofte høyere, har mer utstående blad og er grønnere enn polarlusegras, som har en mer gulbrun farge. Lusegras har en svært vid utbredelse. På den nordlige halvkule vokser den sirkumpolart, og på den sørlige halvkule forekommer den bl.a. på New Zealand og i SørAmerika. I Norge er lusegras vanlig i det meste av landet, i alle fall nord til Sør-Troms. Polarlusegras er vanligst i fjellet.

Plantedeler som kan brukes: Avkok av hele planter av lusegras er i folkemedisinen blitt brukt som middel mot lus og annet utøy. Knust urt og sporepulver kan anvendes som sårmiddel. Viktige innholdsstoffer: De mest aktive virkestoffene i lusegras er en gruppe alkaloider, bestående av lycopodiner, arifolin, selagin, pseudoselagin og lycodolin.

Magisk anvendelse av lusegras

Lusegras

Andre norske navn: Lusegress, lusgras, lusagras, rosagras, luselomme, lusakorre, luselombrik, lomrøk, knettagras (knett = luseegg) Samisk: Sohterássi Svensk: Lopplummer Dansk: Otteradet Ulvefod Plantebeskrivelse: Arten lusegras er i Norge delt i to underarter: lusegras Huperzia selago ssp. selago, og polarlusegras Huperzia selago ssp. arctica. I nordisk litteratur som omtaler medisinsk bruk av lusegras, skilles det ikke mellom disse underartene. Hvorvidt det er forskjell i medisinsk virkning mellom dem, gjenstår å kartlegge. Før botanikerne plasserte lusegras i slekten Hu­ perzia, var den med i kråkefotslekten og hadde da det vitenskapelige navnet Lycopodium selago. Lusegras er en 5–20 cm høy plante med opprette, grove og gaffelgreinete stengler og med små utstående eller

24

m edisinpl a n t er i norge

Lusegras er en plante med eldgamle keltisk-germanske magiske tradisjoner, og urten var høyt verdsatt av druidene (gammelkeltiske trollmenn og medisinmenn), som først og fremst brukte planten som en amulett som kunne beskytte innehaveren mot alt ondt.

Middel mot lus Det norske navnet lusegras viser til at planten i eldre tid ble brukt som middel mot lus og annet utøy, hos både mennesker og husdyr. Ved slik bruk kokte man planten og vasket med kokevannet på de stedene der lusa hadde slått seg til. Både friskt, nyplukket lusegras og tørket urt kunne benyttes til slikt avkok. Denne anvendelsen av lusegras er kjent fra flere av de nordiske landene. F.eks. beretter Johannes Henriksson (s. 399) at man i Dalsland siden eldgammel tid har brukt et sterkt avkok av lusegras mot hodelus med svært godt resultat. Men også buskapen ble behandlet, noe blant andre Linné (s. 398) har beskrevet: «All­ mogen brukar tvätta sina kreatur och svin, då de be­ sväras av löss, med en dekokt af denna mossa; då


detta skett, blifva de inom få dagar fria från dessa be­ svärliga insekter.» Hele planten kunne også blandes i sengehalmen for å hindre «ubudne gjester».

Annen bruk av lusegras

Myk kråkefot Lycopodium clavatum

Avkok av lusegras har også vært kjent som et kraftfullt avføringsmiddel og brekkmiddel. Urten ble brukt til å fremkalle brekninger når man hadde mistanke om forgiftning, men den var kjent for å være farlig å innta i store doser. Å drikke avkok av lusegras kunne gi svimmelhet og krampetrekninger og føre til at gravide kvinner aborterte. Den abortfremkallende virkningen ble nok i enkelte tilfeller også forsøkt benyttet bevisst når en kvinne hadde «kommet i ulykka». Fra samisk tradisjon har vi opplysninger om at pulverisert lusegras ble drysset på sår for å stanse blødninger, på samme måte som man brukte sporepulveret av myk kråkefot (neste art). Annen folkemedisinsk bruk av lusegras har omfattet behandling av sengevæting, innvollsorm og rosen (en hudinfeksjon som er forårsaket av streptokokker). Ellers ble avkok av lusegras brukt som hårvask, angivelig for å få en rik hårvekst, men sikkert også for å ta knekken på hodelus.

Polarlusegras

Advarsler, kontraindikasjoner, bivirkninger: Lusegras er en temmelig giftig plante, og det er stor fare for å bli forgiftet hvis man skulle finne på å innta den, noe man aldri må gjøre! Forgiftningssymptomene er kvalme, oppkast, svimmelhet og bevisstløshet. Å bruke avkok av lusegras utvortes som vask mot hodelus eller annet utøy medfører neppe stor risiko for forgiftning.

Andre norske navn: Mjuk kråkefot, kråketær, ­ råkelabb, fuglefot, gåsefibb, gåsfætt, mattegras, k reverompe, lusegras, liarabb Samisk: Idni Svensk: Mattlummer Dansk: Almindelig Ulvefod Plantebeskrivelse: Myk kråkefot har krypende, forgreinede stengler som kan bli over én meter lange. Skuddene er 7–11 mm tykke, og bladene sitter tett i tett, vanligvis noe tiltrykt til stengelen. Bladene er 3–8 mm lange, lysende grønne, helkantete og med et 2–4 mm langt, hvitt hår i spissen. Denne hårspissen er et godt kjennetegn som skiller arten fra stri kråkefot Lycopodium annotinum. Sporene dannes i 2,5–4,5 cm lange gulgrønne sporeaks, som vanligvis sitter to sammen på 3–10 cm lange skaft (stri kråkefot har sporeaks uten skaft). Myk kråkefot er utbredt over nesten hele verden, men vanligst i de nordlige regionene. I Norge er arten vanlig over hele landet, men forekomstene synes å være knyttet til energirike linjer (ley-linjer) i landskapet.

Plantedeler som kan brukes: Hele planten kan anvendes, frisk eller tørket. Ofte brukes bare sporepulveret, som gjerne kalles lycopodiumpulver eller nikt, men som også har andre folkelige navn som heksemel, kråkemjøl og gåsefibbmjøl.

K r å k efot fa m ilien

25


Rosenrot Rhodiola rosea

hus og Modum i Buskerud. Planten er ganske vanlig i kyststrøk fra Risør i Aust-Agder til Øst-Finnmark. Arten er funnet opp til 2280 m over havet i Lom i Oppland. Rosenrot er vanlig i fjellet i Sverige og Finland og noen steder på kysten ved Göteborg. Arten forekommer ikke i Danmark, men er vanlig på Grønland, Island, Færøyene, i Storbritannia og Irland. Rosenrot finnes ellers fra østlige Nord-Amerika, gjennom Europa og Asia til Alaska.

Plantedeler som kan brukes: Det er primært den tykke jordstengelen (rotstokken) av rosenrot som anvendes. Som navnet forteller, kan man kjenne en roselignende duft fra den friske jordstengelen når den knekkes. De overjordiske delene av planten har også til en viss grad blitt brukt, både som mat og medisin.

Andre norske navn: Smørbukk, hårvokster, ­ ergbukk, bergebruse, berggull, bergkrans, fjellkrans, b fjellbruse, takbruse, feitbokk, kalvedans, kalvegror, kalvegras, oksfot, lungerot, systergras, systerrot og mange flere. Samisk: Galberássi Svensk: Rosenrot Dansk: Rosenrod Plantebeskrivelse: Rosenrot er en flerårig urt som blir 10–25 cm høy, med stengler som vokser i tette tuer. Stenglene kommer fra en tykk jordstengel (rotstokk) som dufter rose når den deles, og som har en hvit, rosa eller svakt gul farge innvendig. Bladene er blågrønne og sitter spredt oppover stenglene. Rosenrot blomstrer på forsommeren, og de gule blomstene sitter i en endestilt, skjermformet klase. Hannblomster og hunnblomster sitter normalt på forskjellige planter, men man kan også finne planter med blomster av begge kjønn. Etter bloms­tringen visner hannblomstene, mens hunnblomstene utvikler oransje eller røde frøkapsler. Den eneste forvekslingsarten til rosenrot i norsk flora er smørbukk (foregående art). Vær oppmerksom på at i eldre floraer er rosenrot plassert i bergknappslekten, og har da det vitenskapelige navnet Sedum rosea. I Norge er rosenrot vanlig i fjellstrøk sørover til Bykle i Aust-Agder og på Østlandet sørover til Eidsvoll i Akers-

120

m edisinpl a n t er i norge

Viktige innholdsstoffer: Rosenrot er angitt å inneholde seks grupper med bioaktive forbindelser som anses som viktige for urtens medisinske virkning. Det er fenylpropanoider (rosavin, rosin og rosarin), derivater av fenyletanol (salidrosid og tyrosol), flavonoider (rhodiolin, rodionin, rodiosin, acetylrodalgin og tricin), monoterpener (rosiridol og rosaridin), triterpener (daucosterol og beta-sitosterol) og fenolsyrer (chlorogensyre, hydroksycinnaminsyre og gallinsyre). I tillegg til disse forbindelsene finnes det en rekke andre innholdsstoffer, som karbohydrater, fett, proteiner, mineraler og vitaminer. Jordstengelen av rosenrot inneholder ellers organiske syrer, som oksalsyre, sitronsyre, ravsyre, garvesyre og eplesyre. Den parfymeaktige duften av rose fra roten kommer fra en eterisk olje som er sammensatt av en rekke enkeltkomponenter (oftest monoterpener). At rosenrot inneholder ganske mye garvestoff, er lett å kjenne ved at man får en snerpende følelse i munnen når man tygger på en bit av jordstengelen. De forbindelsene i rosenrot som anses å være de viktigste med tanke på medisinsk virkning, er fenylpropanoidene, som går under fellesbetegnelsen rosaviner. De tre aktuelle stoffene rosavin, rosin og rosarin finnes bare i Rhodiola rosea, og ikke i noen andre Rhodiola-arter. Også innholdet av tyrosol og salidrosid anses som vesentlig for plantens medisinske virkning.

Folkemedisinsk bruk av rosenrot i Norden Rosenrot har hatt en viss anvendelse i folkemedisinen i mange land, også i Norden. Fra forskjellig litteratur er det kjent at rosenrot i eldre tider har blitt brukt mot skjørbuk, da særlig i Nord-


Norge. Rosenrot kalles enkelte steder for hårvokster, et navn som henspiller på bruk av den roseduftende jordstengelen til hårvask. Å vaske håret i et avkok rosenrot, eller kanskje enda bedre å gni hodebunnen inn med en olje med rosenrotekstrakt, skulle både gi god hårvekst og et velduftende hår. Det finnes svært få opplysninger fra eldre tid som tyder på at rosenrot har hatt noen utstrakt medisinsk anvendelse i Norge. Rosenrot var imidlertid kjent som et hudbeskyttende middel, og noen steder laget man en grøt av havremel og rosenrot som man brukte på forstuvinger og lignende. Fra Island, Grønland og Færøyene finnes angivelser av at friske, opphakkete røtter ble blandet med smør og brukt som salve på sår. For å dempe revmatiske smerter ble oppmalt rosenrot pakket inn i et stykke lintøy, varmet opp og lagt på de smertefulle stedene. På Island ble et avkok av de friske jordstenglene brukt til å vaske hodet med når man hadde hodepine, en bruk vi også kjenner fra Sverige på 1800-tallet. I flere svenske verk, blant annet Svensk Flora fra 1816, står det nemlig at roten brukes mot hodepine. Linné (s. 398) omtalte rosenrot som et astringerende middel som kunne brukes til behandling av brokk, utflod, hysteri og hodepine. Samene har hatt som tradisjon å koke rosenrot og drikke vannet som et urindrivende middel. I islandsk folkemedisin ble rotavkok betraktet som styrkemedisin, og det ble også brukt mot diaré, «blodsott», nyresvakhet og munnsår.

Rosenrot som mat Rosenrot er ellers blitt brukt som mat, både i Norge og andre nordlige land. I Alaska har inuittene anvendt rosenrot som grønnsak, og det hevdes at de fremdeles bruker den. Den blir kokt og blandet i gryteretter, eller bladene blir spist direkte. Fra Nord-Norge kjenner vi til at rosenrot har vært brukt som dyrefôr. Det var spesielt i vårknipa at man tydde til rosenrot som nødfôr. Rosenrot utmerker seg ved å være en av de tidligste vårplantene på kysten og var i tillegg så vanlig at den egnet seg for utnytting i større målestokk.

Rosenrot er en adaptogen urt Rosenrot har vist seg å ha tilsvarende egenskaper som ginseng Panax ginseng, og noen påstår

faktisk at den går ginsengen en høy gang når det gjelder effektivitet. Forskning omkring rosenrot har foregått i Russland i lange tider, og de siste årene har forskningsmiljøer også i vestlige land fattet interesse for denne planten. Rosenrot har nemlig en såkalt adaptogen virkning (s. 406), det vil si at den øker kroppens allmenne tilpasningsevne og dermed dens motstandskraft. Den virker på hele kroppen, og i motsetning til mange andre medisinplanter er ikke effekten knyttet til ett spesielt organ. Adaptogene planter har faktisk evnen til å tilpasse sin virkning etter kroppens behov. Som en adaptogen urt kan rosenrot bidra til å styrke kroppens immunsystem, bl.a. ved å øke produksjonen av og aktiviteten til spesialiserte celler, inklusive naturlige dreperceller og T-celler som bekjemper bakterier, virus og kreft. Og takket være urtens mangesidige egenskaper, fra økt energiproduksjon til antioksidantvirkning og DNA-beskyttelse, kan rosenrot øke kroppens evne til å motstå mutasjoner. Ved slike mutasjoner kan friske celler for eksempel bli til kreft­celler, og adaptogener vil derfor kunne virke ­beskyttende mot kreft. Rosenrot regnes for å være den fremste av de adaptogene urtene og er derfor trolig den viktigste medisinplanten vi har her i landet.

Rosenrot demper kroppens reaksjoner på stress Særlig i forbindelse med stress og depresjoner har rosenrot vist seg å være nyttig. Forskning har vist at urten beskytter mot at det blir frigjort et overskudd av stresshormoner, særlig kortisol, adrenalin og noradrenalin. Dette er viktig da for mye av disse stresshormonene over for lang tid kan føre til at kroppen svekkes. Kronisk stress kan forårsake en rekke helseplager. Det kan dreie seg om midlertidige eller langvarige forandringer i hormonbalansen, fysisk svekkelse, dårlig hukommelse, mental ustabilitet, depresjoner, avhengighet av rusmidler eller andre stimuli, svekkelse av det generelle immunforsvaret, ustabil hjerterytme og i alvorligere tilfeller hjertesykdommer. Dessuten kan seksuallivet bli dårligere, vi eldes for tidlig, og vi blir mottakelige for en rekke alvorlige, kroniske sykdommer.

Bergk n a ppfa m ilien

121


Ved å bidra til å regulere utskillingen av stresshormoner kan inntak av rosenrot derfor hjelpe til med å beskytte hjertet. Rosenrot kan også være med å redusere mengden skadelig kolesterol i blodet og dermed motvirke åreforkalkning. Ved siden av å kunne bidra til normalisering av blodtrykket, blodsukkernivået og kolesterolmengden, vil rosenrot også regulere kaliuminnholdet i blodet. Kaliumet har blant annet til oppgave å avslutte hjertets sammentrekning og bidra til at hjertecellene får litt hvile før neste sammentrekning. Virkningen på hjertet skjer altså ved at rosenrot både minsker mengden stresshormoner og holder et konstant nivå av kalium til hjertet. Og som om dette ikke skulle være nok, så beskytter urten også mot uregelmessig hjerterytme ved å påvirke kroppens endorfiner, naturlige stoffer som blant annet har til oppgave å regulere hjerterytmen. Ved bruk av rosenrot i forbindelse med hjertesykdommer og høyt blodtrykk må man ikke redusere inntaket av annen hjertemedisin. Man må eventuelt vente til man har fått en positiv virkning av rosenrot, og huske på at redusering av annen medisinering bare må skje i samråd med lege. Rosenrot virker ikke ved alle tilfeller av høyt blodtrykk, men vil særlig være til hjelp når stress, angst og depresjoner er medvirkende til de høye blodtrykksverdiene.

Rosenrot ved diabetes Rosenrot er også en aktuell urt å anvende ved diabetes. I dyreforsøk har forskere vist at rosenrot har en blodsukkersenkende virkning. Ved nærmere undersøkelser fant de at rosenrot virket ved å øke mengden insulin i blodet og minske mengdene med glukagon, som er en insulin-antagonist (antagonist = noe som har motsatt virkning). Når man ga rosenrot, førte det også til en 50–80 % økning av glykogenet i leveren, som er hovedlagringsorganet for sukker. Det er sannsynlig at de samme mekanismene også gjelder for mennesker.

Rosenrot og kreft Rosenrot kan gjerne anvendes som en kraftig antioksidant. Urten vil ikke bare redusere skader av frie radikaler i cellene, den stimulerer også reparasjonen av DNA, en annen faktor som bidrar 124

m edisinpl a n t er i norge

til å beskytte mot kreft. Mange dyrestudier har vist at rosenrot har antimutagen, krefthemmende og antimetastatisk virkning (antimetastatisk vil si at den stopper kreften i å spre seg). Rosenrot synes også å kunne bidra til beskyttelse av normale celler mot skader av stråling og cellegift ved at urten kan dempe skadevirkningene som giftstoffene måtte ha på lever og beinmarg. I dyrestudier er det vist at en kombinasjon av rosenrot og kjemoterapi ødelegger flere kreftceller og gjør en bedre jobb i å begrense metastaser enn behandling med kjemoterapi alene. Det gode med rosenrot er altså at den øker effekten av medisinene mot kreft, samtidig som den reduserer giftigheten overfor friske celler. Dessuten kan rosenrot også lette andre symptomer som ofte plager kreftpasienter. Dette kan være tretthet, angst, depresjoner og stress, med tretthet som den hyppigste og mest forstyrrende plagen. Ofte vil tretthet kunne forekomme i måneder eller år etter at kreften er borte, fordi behandlingen har vært så intens.

Dosering av rosenrot Rosenrot kan anvendes i form av urtete (avkok), men det vanligste er å bruke urten i form av ferdigpreparater som tabletter eller tinktur. Det finnes mange rosenrotprodukter på markedet, og det er viktig at man anskaffer et produkt av høy kvalitet fra en seriøs produsent. Ved bruk av slike produkter bør man følge doseringsanvisningene som gis på forpakningen. Lager man sin egen rosenrottinktur (se ramme), kan en fornuftig dosering være 20–40 dråper i litt drikke to til tre ganger daglig. Tiden det tar fra man begynner å innta rosenrot til virkninger kan registreres, er avhengig av mange forhold, for eksempel arvelige faktorer, mental og fysisk kondisjon, miljøet man lever i, atferd og livsstil. Selv om det påstås at man i akutte tilfeller kan merke virkning allerede etter 15 minutter, er de mer langsiktige virkningene viktigere. Rosenrot er et generelt styrkemiddel, og mange vil normalt merke virkningen etter noen dagers bruk. Andre vil kanskje registrere forandringer først etter to til tre ukers inntak. Kliniske studier har vist at de fleste som hadde nytte av rosenrot, følte virkningen etter seinest 30–40 dager.


Lag din egen rosenrottinktur Når man ferdes langs kysten eller om fjellet, hender det at man kommer over store og flotte eksemplarer av rosenrot. Da er det fristende å høste litt for å lage sin egen styrkemedisin, noe man kan gjøre hvis man har grunneiers tillatelse til å plukke litt av plantene. Det er best å samle røtter om høsten eller tidlig på våren, men man kan også få et fint produkt av planter som samles om sommeren. Det er de tykke rotstokkene av planten som brukes. Når du samler disse, må du ikke høste hele planten, men sørge for at det står igjen en del som kan leve videre. Søk etter store, tykke og friske rotstokker. De grønne delene av planten benyttes normalt ikke, og disse fjernes. Skjær bort alt som er svart og dødt. Deler av rotstokken kan være lysbrun og ha en svampaktig konsistens, og dette trenger man ikke å fjerne. Vask rotstokkene grundig og bruk gjerne en børste for å få bort all jord. Man trenger ikke å skrelle bort «barken» på røttene. Skjær rotstokkene i 2–5 mm tynne skiver, og ta gjerne også med de små røttene som vokser ut fra rotstokken. Fyll et glass med de friske og oppskårne rotbitene, og fyll opp glasset med ca. 50 % sprit. Bruker man tørkede røtter i stedet for friske, holder det at glasset er halvfullt med rotbiter, og man kan da gjerne anvende 40 % sprit, siden spriten ikke blir uttynnet av vannet som finnes i friske røtter.

tes. Husk å merke flasken slik at du vet hva den inneholder, og angi når tinkturen ble laget. Rosenrottinktur er holdbar i flere år.

La glasset stå i romtemperatur i ca. tre uker eller til spriten har fått en mørkerød farge. Rist gjerne glasset en gang iblant. Når tinkturen er ferdig, filtrerer man den gjennom et kaffefilter og oppbevarer den på en flaske, utilgjengelig for barn. Det er ikke mye kraft igjen i de rotbitene man har brukt, så disse kan kas-

Det er mye garvestoffer i rosenrot, så tinkturen har en snerpende smak. Derfor kan det være lurt å blande rosenrottinktur med drikke som har en god smak. Selv om man normalt anvender tinkturen i svært små mengder, må man med tanke på bilkjøring huske på at den inneholder alkohol!

Advarsler, kontraindikasjoner, bivirkninger: Det er liten risiko for å oppleve bivirkninger ved inntak av rosenrot i anbefalte mengder. Noen personer er imidlertid sensitive for den stimulerende effekten av rosenrot og tåler kanskje bare en lav dose. Ubehagelige virkninger ved svært høye doser kan være økt spyttsekresjon, angst, uro, søvnproblemer eller kvalme. Hvis man opplever kvalme, er det lurt å innta tabletter eller tinktur av rosenrot rett etter et måltid. Rosenrot kan gi allergiske

reaksjoner, men det opptrer svært sjelden. Hvis man opplever uventede bivirkninger av rosenrot, bør man redusere dosen eller stoppe å innta urten. Personer med bipolar lidelse bør ikke bruke rosenrot. Gravide og ammende og barn under to år skal heller ikke bruke urten. Eldre barn kan få urten, men i mindre doser enn voksne. Personer som er eldre enn 65 år bør starte med en lav dose av rosenrot og øke denne bare hvis man føler behov for det.

Bergk n a ppfa m ilien

125


3027-13792-S-vāks

sykdom er den eldste dokumenterte formen for medisin. Også i våre dager brukes urter som primærmedisin av en stor del av jordens befolkning. Selv i vestlige land hvor skolemedisinen står sterkt, ser man nå en økende interesse for urtemedisin.

Rolv Hjelmstad er botaniker med utdannelse

fra Universitetet i Trondheim. Han driver i dag en allsidig virksomhet som urtemedisinsk sakkyndig, terapeut og naturfotograf. I tillegg er han forfatter og kurs-/foredragsholder.

I boken omtales rundt 200 arter av medisinplanter som er viltvoksende i Norge. Informasjon om hvordan plantene er blitt brukt gjennom tidene, hvilke terapeutiske egenskaper de har og hvilke forsiktighetsregler man bør kjenne til ved bruk. Beskrivelser av hvordan noen av plantene brukes i homeopatien og i Bachs blomstermedisin. Egen oversikt over hovedgruppene av medisinske virkestoffer i urtene, og et kapittel om hvordan man høster og tørker urter til eget bruk.

­ tandard s e y n t De edisin­ m m o t verke ! i Norge planter

medisinplanter i norge

Bruk av planter til behandling av

Medisinplanter i norge beskriver hvordan plan-

ter har vært brukt og fremdeles kan brukes som medisin mot små og store plager og sykdommer. Boken tar for seg den tradisjonelle anvendelsen av plantene, men omtaler også nyere forskning som har dokumentert urtenes medisinske virkning.

Rolv Hjelmstad

Lær deg å bruke de medisinsk virksomme plantene i norsk natur!

tegnforklaring: = Viktig og trygg urt som kan inngå i et husapotek med medisinplanter. = Planten er spiselig eller har spiselige deler som kan brukes til mat eller krydder. = Planten er giftig og egner seg ikke til selvmedisinering. = Planten brukes også til fremstilling av homeopatisk medisin. = Planten brukes også til fremstilling av Bachs blomstermedisin.

Rolv Hjelmstad

medisinplanter i norge Helsebringende vekster i naturen

3027-13792-015213-Gyldendal-MedisinplanterINorge-S-vaks.indd 1

12.12.3 10:03


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.