Livni våkner
Det måtte ha gått bra med de andre, hun måtte bare tro at Jor hadde klart å finne Kodak, og at Kodak hadde klart å få dem i sikkerhet et sted, i skjul for skandiahærens mange blikk. Åh, gud, Nelli. Utvelgelsen, og Nelli som var død. Filmen Jor hadde tatt opp fra togturen. Numre svidd inn i armen. Nakkeskudd. Bruk hodet, Livni. Følelser er tanker. Og tankene styrer du. Snakk til tankene dine. De andre er utenfor fare. Utenfor muren. Jeg hører snart fra Jor og Kodak. Tenk positive tanker. Bare det kan hjelpe de andre. De har ikke bruk for et nervevrak. De trenger deg klar og sterk. Tro på at det har gått bra, tenkte hun. Og det hadde jo gått bra. Alt hadde gått etter planen. – Majke vet ingenting. Hun så ingenting. Jeg hører snart fra Jor og Kodak, gjentok Livni lavt og messende. Hun hadde jo rukket å stenge ned sambandet og slukke lyskasterne. Før hun kom. Majke. Den eneste i ellevte grad de ikke hadde innviet i fluktplanen. Regimeslaven Majke, klatreren Majke, jenta som aldri tålte at noen utkonkurrerte henne. Hun kunne ha veltet alt. Det var ikke tilfeldig at det var nettopp henne Livni ikke hadde informert. At hun hadde utsatt å fortelle henne om gutten i skogen, nummer elleve, som så vidt hadde sluppet unna en massakre. At alle ungdommer som ikke ble utvalgt, ble terminert. Hun hadde ventet. Og hun hadde aldri rukket å gi henne den informasjonen. Heldigvis. Majke hadde ikke sett hvem som satte henne ut av spill. Hun hadde ropt gjennom døra til kontrolltårnet, vært sikker på at det var Kodak som romsterte der inne. Majke var smart, hun hadde selvsagt ikke trodd på Nerus 17
Beta - Bok 2 - Øya.indd 17
30.01.15 13.00