På besøk hos Atle Skjerlie Av: Ingrid Fluge-Hole
GPS-en viser at veien går bratt opp til venstre fra Titlestadvegen. «Håper det er snuplass på toppen», tenker jeg, i det jeg gir gass og svinger bilen oppover den krappe veien som leder til huset til Atle Skjerlie; mannen bak «Fotosafari» i menighetsbladet, og facebook-gruppen «Fanafolket». I tillegg vet jeg at han holder på med en del filmer fra nærområdet på YouTube, men utover det vet jeg foreløpig svært lite om Atle. Det vil si, han hørtes veldig trivelig ut, da vi snakket sammen for noen dager siden. «Kan ikke du komme hjem til meg i stedet? Er alltid så hyggelig med besøk». Jeg tar en ny sving til høyre, og plutselig åpner landskapet seg opp. Fra skog og smal vei, kommer jeg opp til et nydelig lite tun foran et rødmalt hus, med utsikt ut over hele Fana. På trappen foran inngangsdøren sitter en smilende mann og vinker meg inn. «Bare sett bilen din her du»; Atle ser akkurat like hyggelig ut som han hørtes ut på telefonen.
var kjærlighet ved første blikk, selv om de i starten ikke snakket samme språk. De var sammen en stund uten å bli oppdaget, men da de ble det ble min bestemor sendt til et annet kloster i Stavanger. Ikke at det hjalp i å holde dem fra hverandre: bestefar hadde fri om søndagene, og tok nattruten ned og fikk vinket til bestemor gjennom vinduet. Etter hvert fikk han en kontakt inne i klosteret som hjalp dem med å formidle beskjeder til hverandre. Etter et par år sendes min bestemor tilbake til Tyskland, men da hadde min bestefar kjøpt ring, så trygg var de på hverandre, som bestemor måtte gjemme i strømpen under nonnedrakten. Etter hvert fikk min bestefar sendt ned penger til Tyskland så bestemor fikk kjøpt seg billett tilbake til Bergen, og hun kom seg opp like før 1. verdenskrig brøt ut, og da giftet de seg.» Atle tar en liten pause før han fortsetter. «Bestemor hadde enormt mye kunnskap om planter og naturen, som hun hadde Det er lett å se at jeg har komtilegnet seg fra tiden i klosteret, met til et hjem hvor plante- og og jeg lærte så mye av henne. blomsterintersse står høyt: tunet Jo mer man forstår av naturen, jo er fylt med flotte blomster, små mer skjønner man at man må ta Atle liker å styre på med planter, og er særlig fornøyd med hagenisser og figurer av ulike vare på den, og hvor viktig dette druerankene foran buen dyr, og små, hjemmelagde fonmed mangfold er. Denne hagen tener. «Ja, velkommen hit, skal her er det nesten ikke snegl i, vi gå litt så jeg får vist deg rundt?» Huset og hjort. Vi går inn i en bu som er gjort om fordi vi har så stort mangfold. Jeg er ikke ligger flott til med utsikt utover Fana, med til mini-galleri, hvor det henger bilder fra den første som luker vekk ugresset, det får fjorden i det fjerne. På motsatt side av tunet gulv til tak. Vi blir sittende og snakke litt gro, og det forer fuglene her hele året, som for huset, ligger det små buer og skjul. «Dette om motivene; mye skog, dyr, hav og natur. resulterer i at vi har en stor stamme av ulike heter Lasse-tun, da min far alltid kalte min «Så Atle, hvor kommer fotointeressen fra?» fugler her som tar småsnegl, bladlus og mor for Lasse», forteller Atle. Han peker litt «Jeg har vel alltid balt med det, i hvert fall holder hagen ryddig. Jo mer mangfold du bortover i skråningen «besteforeldrene mine siden 60-tallet. Jeg tror kanskje jeg har det får inn, jo mer balanserer det hverandre. kjøpte tomten som ligger baki horisontene fra min mor. Hun hadde denne buen som Jeg er ikke hysterisk på det, men har det der rundt 1940. Så synes min far at denne malebu, og stod her med staffeliet og malte. med meg hele tiden, og blir nokså provotomten vi er på nå var så flott, så han spurte Før det drev hun på med foto. Jeg har alltid sert av de som ikke tror på klimaendrinbonden som eide her om ikke han kunne få vært oppslukt av natur, og tar mye bilder av gene enda. Naturen er det viktigste vi har.» kjøpe så han kunne bygge seg en hytte, som det. Det er noe med å klare å fange et godt min mor kalte for Bamsehi. Da jeg og min motiv som fascinerer meg.» Vi går ut av galleriet og over tunet, og Atle kone giftet oss i 1969 fikk vi enden på tomten Vi snakker litt videre om familien som har geleider meg inn i drivhuset de har på ene av min far, og bygde huset som vi har bodd i bodd her i etter hvert flere generasjoner, og enden av huset. «Her dyrker vi agurker, tofrem til i dag. Flere familiemedlemmer bod- kommer raskt inn på historien om beste- mater, persille og reddiker. Du kan få med de her også for noen år tilbake, og nå bor min foreldrene til Atle. «Min bestemor kom til deg en agurk hvis du vil», sier han med et sønn i huset ved siden av, som min far bygde Bergen som nonne fra Tyskland i 1910. smil. «Jordbær, grønnkål, ringblomster, i sin tid, og min datter i huset ovenfor her.» Bestefar var dreng på klosteret i Bergen, gulrøtter og rabarbra. Det er noe både jeg Jeg blir vist rundt i de ulike småbuene som og han skulle inn med handlevognen og og min kone liker å holde på med». Ikke ligger langs tunet. «Her ligger Bakstebu, hvor hente en ny nonne som skulle komme. Det før har han sagt det, kommer konen til Atle
4
vi lager lefser og flatbrød. Så har vi Grotten, som passer bra til både snøvær om vinteren og solskinn om sommeren. Om vinteren er det lunt og godt med peisvarme, mens nå om sommeren er det svalt og deilig.» Flere steder i hagen dukker det opp små sittegrupper, og Alte forteller at han og konen titt og ofte får besøk av både fugler, ekorn
