På besøk hos Atle Skjerlie Side

På besøk hos Atle Skjerlie

Av: Ingrid Fluge-Hole

GPS-en viser at veien går bratt opp til venstre fra Titlestadvegen. «Håper det er snuplass på toppen», tenker jeg, i det jeg gir gass og svinger bilen oppover den krappe veien som leder til huset til Atle Skjerlie; mannen bak «Fotosafari» i menighetsbladet, og facebook-gruppen «Fanafolket». I tillegg vet jeg at han holder på med en del filmer fra nærområdet på YouTube, men utover det vet jeg foreløpig svært lite om Atle. Det vil si, han hørtes veldig trivelig ut, da vi snakket sammen for noen dager siden. «Kan ikke du komme hjem til meg i stedet? Er alltid så hyggelig med besøk». Jeg tar en ny sving til høyre, og plutselig åpner landskapet seg opp. Fra skog og smal vei, kommer jeg opp til et nydelig lite tun foran et rødmalt hus, med utsikt ut over hele Fana. På trappen foran inngangsdøren sitter en smilende mann og vinker meg inn. «Bare sett bilen din her du»; Atle ser akkurat like hyggelig ut som han hørtes ut på telefonen. vi lager lefser og flatbrød. Så har vi Grotten, som passer bra til både snøvær om vinteren og solskinn om sommeren. Om vinteren er det lunt og godt med peisvarme, mens nå om sommeren er det svalt og deilig.» Flere steder i hagen dukker det opp små sittegrupper, og Alte forteller at han og konen titt og ofte får besøk av både fugler, ekorn

Det er lett å se at jeg har kommet til et hjem hvor plante- og blomsterintersse står høyt: tunet er fylt med flotte blomster, små hagenisser og figurer av ulike dyr, og små, hjemmelagde fontener. «Ja, velkommen hit, skal vi gå litt så jeg får vist deg rundt?» Huset ligger flott til med utsikt utover Fana, med fjorden i det fjerne. På motsatt side av tunet for huset, ligger det små buer og skjul. «Dette heter Lasse-tun, da min far alltid kalte min mor for Lasse», forteller Atle. Han peker litt bortover i skråningen «besteforeldrene mine kjøpte tomten som ligger baki horisontene der rundt 1940. Så synes min far at denne tomten vi er på nå var så flott, så han spurte bonden som eide her om ikke han kunne få kjøpe så han kunne bygge seg en hytte, som min mor kalte for Bamsehi. Da jeg og min kone giftet oss i 1969 fikk vi enden på tomten av min far, og bygde huset som vi har bodd i frem til i dag. Flere familiemedlemmer bodde her også for noen år tilbake, og nå bor min sønn i huset ved siden av, som min far bygde i sin tid, og min datter i huset ovenfor her.» Jeg blir vist rundt i de ulike småbuene som ligger langs tunet. «Her ligger Bakstebu, hvor og hjort. Vi går inn i en bu som er gjort om til mini-galleri, hvor det henger bilder fra gulv til tak. Vi blir sittende og snakke litt om motivene; mye skog, dyr, hav og natur. «Så Atle, hvor kommer fotointeressen fra?» «Jeg har vel alltid balt med det, i hvert fall siden 60-tallet. Jeg tror kanskje jeg har det fra min mor. Hun hadde denne buen som malebu, og stod her med staffeliet og malte. Før det drev hun på med foto. Jeg har alltid vært oppslukt av natur, og tar mye bilder av det. Det er noe med å klare å fange et godt motiv som fascinerer meg.» Vi snakker litt videre om familien som har bodd her i etter hvert flere generasjoner, og kommer raskt inn på historien om besteforeldrene til Atle. «Min bestemor kom til Bergen som nonne fra Tyskland i 1910. Bestefar var dreng på klosteret i Bergen, og han skulle inn med handlevognen og hente en ny nonne som skulle komme. Det

var kjærlighet ved første blikk, selv om de i starten ikke snakket samme språk. De var sammen en stund uten å bli oppdaget, men da de ble det ble min bestemor sendt til et annet kloster i Stavanger. Ikke at det hjalp i å holde dem fra hverandre: bestefar hadde fri om søndagene, og tok nattruten ned og fikk vinket til bestemor gjennom vinduet. Etter hvert fikk han en kontakt inne i klosteret som hjalp dem med å formidle beskjeder til hverandre. Etter et par år sendes min bestemor tilbake til Tyskland, men da hadde min bestefar kjøpt ring, så trygg var de på hverandre, som bestemor måtte gjemme i strømpen under nonnedrakten. Etter hvert fikk min bestefar sendt ned penger til Tyskland så bestemor fikk kjøpt seg billett tilbake til Bergen, og hun kom seg opp like før 1. verdenskrig brøt ut, og da giftet de seg.» Atle tar en liten pause før han fortsetter. «Bestemor hadde enormt mye kunnskap om planter og naturen, som hun hadde tilegnet seg fra tiden i klosteret, og jeg lærte så mye av henne. Jo mer man forstår av naturen, jo mer skjønner man at man må ta Atle liker å styre på med planter, og er særlig fornøyd med vare på den, og hvor viktig dette druerankene foran buen med mangfold er. Denne hagen her er det nesten ikke snegl i, fordi vi har så stort mangfold. Jeg er ikke den første som luker vekk ugresset, det får gro, og det forer fuglene her hele året, som resulterer i at vi har en stor stamme av ulike fugler her som tar småsnegl, bladlus og holder hagen ryddig. Jo mer mangfold du får inn, jo mer balanserer det hverandre. Jeg er ikke hysterisk på det, men har det med meg hele tiden, og blir nokså provosert av de som ikke tror på klimaendringene enda. Naturen er det viktigste vi har.» Vi går ut av galleriet og over tunet, og Atle geleider meg inn i drivhuset de har på ene enden av huset. «Her dyrker vi agurker, tomater, persille og reddiker. Du kan få med deg en agurk hvis du vil», sier han med et smil. «Jordbær, grønnkål, ringblomster, gulrøtter og rabarbra. Det er noe både jeg og min kone liker å holde på med». Ikke før har han sagt det, kommer konen til Atle

Hagen til Atle og Laila er fylt med iøyefallende blomster, småfigurer og pynt inn døren. Et vennlig smil møter mitt, «Hei, jeg er gift med han der. Laila heter jeg!» Jeg hilser, og skryter velfortjent av det flotte stedet de bor. «Å jada, vi trives svært godt her!»

«Skal vi ta en runde inne i huset?» spør Atle meg. Jeg blir ikke så veldig overrasket da jeg trer over dørkarmen og inn i stuen; interiøret her inne er like fascinerende som hagen utenfor. Oppunder taket henger det gamle tiner, og langs den ene veggen står gamle mugger utstilt på rekke og rad. «Mye av det vi har her er arvet eller kommet inn i huset som gaver. Som det kjøkkenbordet her, det fikk Laila av min far i sin tid.» Atle peker på et gammelt, men stilig bord som står sentralt plassert på kjøkkenet. Selv om det er mange ting her, både av ting man forventer, men også ikke forventer å finne i et hus, er det en stil over det hele som vitner om et liv fylt med opplevelser og ønske om å skape et koselig hjem. På de ledige plassene på veggene som ikke er dekket av nips og gamle skatter, er det gjort plass til bilder av familien. Atle viser stolt frem gamle bilder av ungene fra da de var små, og nyere bilder av barnebarn som har kommet til etter hvert.

Etter å ha tatt en runde i første etasje, tar Alte meg med ut igjen, og ned til nedsiden av huset. «Nå skal du se, vi har nokke luddig her nede!» «Ja for det er mer?» ler jeg, og følger villig etter. «Men du Atle, hva er det egentlig du har jobbet som?» «Jeg er egentlig utdannet elektriker, og jobbet som det i 30 år. Så ga jeg meg i 1993, og startet opp butikk sammen med min bror; «Atro Solarium», hvor vi drev med utleie av solarium i mange år. Så startet jeg sportsforretning på Nesttun hvor jeg hovedsakelig solgte sykler. Men nå må vi videre!» Atle åpner døren til det jeg ville tippet var en liten kjellerbod, selv om jeg kanskje nå burde skjønt at i dette huset overrasker alle rom. «Vi har laget en liten landhandel her inne!» Atle skrur på lyset, og synet som møter meg er et relativt stort rom, hvor fremste halvdel er fylt opp med kjevler, kosteskaft, sleiver, alt i tre, malt i nydelige mønstre. «Dette er Laila sitt prosjekt, hun er så kreativ, så dette tar vi ofte med oss og selger på ulike basarer og markeder.» Andre halvdel av rommet starter med en gammel, stor handledisk. En sånn som man hadde i butikkene, før min tid, da man handlet over disk. Bak den er det satt opp en hel vegg med hyller, og hver ledig centimeter er utstilt med gamle honning-krukker, hermetikk, drops- og sjokoladeesker, cornflakesesker og sigarettpakker. «Tenk på det, du stod og handlet alt utenfor disken, og ba om alt du skulle ha til ekspeditrisen» Atle virker nesten like fascinert over utstillingen, som det jeg er. «Tenk at dere har tatt vare på alt dette her!» sier jeg begeistret, «ja, vi har hatt den sanses i alle de år, dette med å ta vare på, og gjøre ting slik vi vil. Dette rommet ble jo bygget til å være en garasje i sin tid, men det er jammen ikke mye plass til biler her nå!» Vi ler hjertelig, jeg tror nesten ikke det er plass til en moped her engang. «Det er 28 rom i dette huset, så det er mye plass å fylle!» Jeg blir vist rundt i både bibliotek, bar, en liten vinkjeller og et fotorom. I fotorommet er veggene dekket av hyller med gamle fotoapparater og musikkplater. «Her er den første platen jeg kjøpte da jeg var gutt, i 1963, dette er «sweets for my sweets, and sugar for my honey»», Atle synger teksten med et stort smil om munnen. «Både Laila og jeg har tatt vare på alle platene vi har kjøpt oppgjennom. Vi er grådig glade i musikk, og i gamle ting, det har du kanskje merket!» Vi studerer fotoapparatene, og fortsetter praten om bilder fra tidligere. «Jeg blir så glad når jeg tar et godt bilde. Det skal være klart og godt. Jeg blir nokså oppgitt over de som overredigerer bildene sine, men folk har ulik smak, sånn er det bare. Det viktigste tenker jeg er at bilder skal være kjekt å holde på med. Jeg har reflektert mye over dette med å fange øyeblikk, det en opplever og får med seg av småting og store ting. Det å se et motiv og prøve å fange inntrykket det gir deg, og klare å formidle både hva en ser og hvilken historie som ligger bak.»

Vi blir sittende og prate, før jeg oppdager at tiden har løpt litt fra meg i det hyggelige selskapet. «Du Atle, jeg skulle gjerne vært her resten av dagen, men jeg må faktisk gå nå!» Ute på tunet igjen treffer solen oss i ansiktet, og Laila kommer ut på trappen akkurat i det jeg setter meg inn i bilen. «Tusen hjertelig takk for meg, dette var helt fantastisk!» «Tusen takk for besøket, det var veldig hyggelig å ha deg her! Å! Vent, jeg må hente noe!» Atle forsvinner inn i huset, og kommer ut med poser fulle av blomster og selvdyrkete grønnsaker. «Velkommen på besøk en annen gang!»