Makro
Makro er problematisk, og ikke kun hvis man er på en øde øy. Bare tenk på vanskelighetene norske bondegårder hadde i gamledager med å spare egg, melk og brød. Riktignok kunne de gjøre det ved å holde seg med høns, kyr og korn, men du skjønner likevel retningen på tankegangen. Selv med nokså moderne teknologi,
«Det finnes hundretalls av objekter som har vært brukt som penger, som for eksempel skjell i områder ved Indiahavet og Stillehave.» Glyn Davies er det å spare fysisk rimelig vanskelig. Faktisk så vanskelig at økonomiske historikere har antydet at de landene som ligger langt mot nord – og vi kjenner til to-tre stykker av dem – først virkelig skjøt fart etter at hermetiseringsteknologien ble kjent og utbredt. Tilfeldig? Kanskje. Eller kanskje ikke. Penger og pengefunksjonen ser ut til å være et rent menneskelig anliggende. Andre dyr med store hjerner – inkludert de mest intelligente apene – ser ikke ut til å bruke eller å skjønne symboler som penger. Mennesket, derimot, innså nytten tidlig og bruken spredte seg – mellom samfunn og over store distanser.
«Det må ha vært viktig for samfunnet at fysiske symboler for verdi fantes i et visst omfang, kunne transporteres, ikke kunne forfalskes – og kunne telles uten krangling.» Mange typer penger
Professor Glyn Davies2 forteller at det finnes hundretalls av objekter som har vært brukt som penger, og han starter sitt monumentale verk om pengenes historie med å trekke fram skjell («cowrie»). Denne pengetypen ble brukt i områder i Indiahavet og i Stillehavet, og den viktigste kilden lå på Maldivene. Skjellene var nyttige fordi noen av dem kom i passe størrelse – som siste ledd på lillefingeren – og de var derfor lette å transportere. De fantes i flere farger og størrelser, og en kan tenke seg at de nok kunne ha ulik valør og verdi. Skjellene var holdbare, lette å rense, telle og – ikke minst – umulig å forfalske. Det siste er helt nødvendig, og grunnen trenger vi vel ikke gå inn på.
«Ikke bare skulle pengene være umulige å kopiere privat, pengenes verdi måtte også være utvetydig.» For brukerne var det selvsagt også gunstig at skjellene hadde en verdi i seg selv – de var vakre, egnet seg som smykker og ble antatt å ha religiøse betydninger. Spermhvalens tenner
Davies sporer også gammel pengehistorie til sperm– hvalens tenner på Fiji og steinmynter på øygruppen
Yap (ti små øyer i Stillehavet). Det må ha vært viktig for samfunnet at fysiske symboler for verdi fantes i et visst omfang, kunne transporteres, ikke kunne forfalskes – og kunne telles uten krangling. For å se betydningen av det siste, holder det bare å se for seg en kinkig situasjon. Anta at du møter en kjøper som holder opp for deg en stor tann, samt to tenner som er mye mindre. Kjøperen mener den store tannen må telle som fem små. Dette er du skeptisk til, for du er redd for at når du selv skal bruke den store tannen som byttemedium, kan andre foreta en annen vurdering. Du tenker at hvis andre mener den kun kan telle som tre små, så har du solgt deg for billig. Du har solgt din arbeidskraft til lav pris, og må kjøpe andres arbeidskraft til høy pris – alle kremmeres mareritt. Etter noen sekunders betenkningstid sier du klart og tydelig at den store kun kan telle som to små. Og da er dere i gang med en heftig diskusjon. Det er slett ikke urimelig å tro at fra de tidligste tider har monetære disputter ledet til dyp uenighet. Som egentlig aldri har stoppet. Eller som har stoppet på blodig vis. Folk har imidlertid prøvd å stoppe uenighetene og å forhindre disputtene. Ikke bare skulle pengene være umulige å kopiere privat, pengenes verdi måtte også være utvetydig. Alle måtte være enige om valøren. Med andre ord ville det ha vært enormt gunstig kun å ha én nøyaktig identisk størrelse på en viss pengeenhet. Dessverre har naturen ikke alltid samarbeidet med menneskene på dette punktet, og det skulle komme til å gå noe tid – med talløse våkenetter og enda flere uavsluttede handler – før en kunne løse dette på den åpenbare måten. Å lage pengene selv i stedet for å la naturen gjøre det. Kornpenger
Å bruke naturlig forekommende ting som penger, er en oppskrift på trøbbel. Naturen er lunefull. Naturen overrasker. Den endrer seg, sjokkerer deg og unnslipper de fleste organiserte planer. For eksempel var det mildt sagt et problem for de tidlige kolonistene i USA og Canada at de ikke hadde et veletablert pengesystem. Professor Davies forteller oss at i 1715 måtte myndighetene i North Carolina erklære 17 (!) ulike objekttyper som penger. Disse 17 inkluderte mais og hvete. Riktignok var handel med de innfødte nordamerikanerne – de vi kjenner fra cowboyfilmer som indianere – imidlertid noe enklere. Da kunne du bruke kjeder av hvite perler. Problemet med å bruke flere objekter som penger, er ganske klart om du får tenkt deg litt om. Kanskje ikke engang særlig lenge. Det er kranglingen om vekslingskursen som lager trøbbel. Du mener en blå er verdt to grønne. Din kunde mener imidlertid at en blå er verdt tre grønne. Slikt blir det ikke kommersiell aktivitet av. Tilbake til Davies. I Nord-Amerika kan du lett se
for deg at hvete og mais først hadde en viss vekslingskurs, for eksempel 2-til-1, og at dette gjenspeilet noe reelt, mest sannsynlig arbeidstimene det tok å framskaffe korntypene. Mais kunne kanskje være vanskeligere, faktisk nøyaktig dobbelt så vanskelig, og da ville en slik vekslingskurs være naturlig. Men hvete og mais reagerer ulikt på vær og andre krumspring fra naturens side – for eksempel insekter. Så hvis det plutselig skulle bli like vanskelig å framskaffe hvete som mais, og verdien av hvete reelt sett doblet seg, ville det være fristende å veksle så fort som overhodet mulig til den gunstige – gamle – vekslingskursen. For en stakkar som solgte skinn eller fisk, må det ha vært et mareritt å prøve å holde seg orientert om hvilken kurs de ulike objektene til enhver tid hadde – for ingen ønsker å selge billig og kjøpe dyrt. Det hjelper selvsagt heller ikke om myndighetene låser fast en vekslingskurs – noe selveste Isaac Newton prøvde på mellom sølv og gull – for hvis produksjonsforholdet blir annerledes enn det offisielle vekslingsforholdet, vil det raskt oppstå en gevinstmulighet. Noen driftige sjeler vil prøve å framdrive det dyre objektet på en billig måte og selge det til en gunstig pris til prisgarantistene, altså myndighetene. De vil på sin side raskt gå tom for det alle ville kjøpe – og vil da måtte de innstille vekslingskursen til markedsprisen likevel.
Tenner som penger: Glyn Davies sporer også gammel pengehistorie til spermhvalens tenner på Fiji og steinmynter på øygruppen Yap i Stillehavet.
Levende penger
Davies beretter at storfe, husdyr og jaktdyr har vært brukt som penger. Kyr, okser, bøffel, geiter, får og kameler har vært brukt. Han sier at inntil forrige århundre var hester hovedmyntenheten blant kirgiserne på de russiske steppene. Men store problemer oppstår altså med denne typen penger. For folk må bli enige om hvordan en skal telle. Skal en telle vekt eller hoder? Vanligvis brukte en visstnok det siste – rett og slett fordi det var usedvanlig enkelt og fordi det første var usedvanlig vanskelig. (Selv i dag er det ikke trivielt å veie en ku. Bare prøv.) I gamle dager var vektene verken gode eller presise. Dessuten måtte du til enhver tid vite at vekten ikke var jukset med – så du måtte ha en vektkontrollør med. (Som selvsagt kunne og antakelig ville la seg bestikke.) Men gitt at det oppstår en konvensjon slik at det blir vanlig praksis å telle hoder, da sier det seg selv at du gjerne vil betale med en ku som er gammel, liten, mager, seig i kjøttet og som ikke gir melk. Drømmen er å veksle en sånn ku inn med en ung, stor, kjøttrik melkeku. Svært få ville la et sånt bytte gå direkte – så de som drev med denne type arbitrasje, måtte ta noen mellomledd. Først måtte de bytte den slitne kua mot pels. Så kanskje pelsen mot korn. Og så igjen kornet mot den fine melkekua. Ooops, de kunne raskt oppdage at det var dem selv som kom ut med Svarte-Per, og hadde fått det dårlige dyret. Da ville de tygge seigt kjøtt ved leirbålet mens de mumlet i skjegget om drømmen om et universelt monetært system med identiske myntenheter.
Levende penger: Storfe, husdyr og jaktdyr har vært brukt som penger. Folk måtte da bli enige om hvordan en skal telle, vekt eller hoder?
Metall som penger: Metallgrunnstoffer bidro, fordi de har samme egenvekt overalt, til å gi pengene en klar verdi, uansett hvor man var.
I sin bok A History of Money. From Ancient Time to the Present Day, University of Wales Press (1994).
2
6 Formue nr 2 2012
Formue nr 2 2012 7