Språkets stier
THORE DANIELSEN
Da sola forsvant
Vi fødtes i skjul til et meningsløst liv
Vår hverdag var enkel, et rent tidsfordriv
Så reiste vi bort, hver til vår kant den dagen da sola forsvant
Vi ante vel knapt at vår retning var gitt av landets elite som fikk tenke fritt
De tok fra oss alt, hver smule vi fant den dagen da sola forsvant
Så ga de oss våpen og vi ga vårt ord på at vi skulle sloss for hver meter med jord
Alle stridende tapte, det var ingen som vant den dagen da sola forsvant
Så her ender vår vise, for vår tid er forbi
Vi har kommet i mål, vi har nådd vår sorti
Vi skal hvile i jord, våre liv satt i pant fra dagen da sola forsvant
Språkets stier
Det var ord, det var tall, det var håp om en dag
Der det lille jeg lærte var del av et fag
Og jeg prøvde oppriktig å ta det i vare
Jeg evnet det ei, lot fremtidshåp fare
Jeg vendte meg om, ble en slave av tiden
Der andre gikk frem og var sterkest i striden
Så stanset jeg opp og tok hjemveien fatt
Og jeg visste det ble en urolig natt
Det var drøm, det var håp, det var fantasier
Mine tanker de vandret langs språkets stier
Jeg innså jo snart at jeg hadde tapt
Språket var enkelt, ikke menneskeskapt
Men trøsten må være at tom poesi
er det man får ut av maskinfrieri
Maskinlæringstanker, selv lag på lag
vil aldri få gitt oss en rikere dag
Alltid
Alltid er det på jorden et sted blodige kamper, mangel på fred barn som blir såret, barn som går bort bombenes røyk farger himmelen sort
Alltid er det på jorden et sted minner om liv, skip som gikk ned demoniske makter og fyrstenes kamp flittige sjøfolk ble stemplet som ramp
Alltid er det på jorden et sted minner om drap, minner om skred despotiske herrer, liv som går tapt nådeløst slakt av alt som er skapt
Alltid er det på jorden et sted de særeste tanker, en stemme så vred influenseres tomhet, versaler og løgn en kilde til folkets søvnløse døgn
Alltid er det på jorden et sted et siste farvel til alle som led et uskyldsrent barn som bæres til dåp vår lengsel til frihet, vårt eneste håp
Hver eneste gang
En tekst som en elv som strømmer forbi
Litt haltende rim og en skjør poesi
Med ord som skal vise meg selv som litt klok
Hver eneste gang når jeg skriver en bok
Jeg stryker det meste av åndeløst skrot
Og vet, her kan ingen si meg imot
Det er ikke av glede, men mer som en plikt
Hver eneste gang når jeg skriver et dikt
Det blir ikke fullendt, det ser jeg jo nå
Idéen var svak og tonen for grå
Til sist vil det ende sånn aktenfor tvers
Hver eneste gang når jeg skriver et vers
Jeg søker, jeg leter, men finner ei frem
Til minnenes rike står døra på klem
Så gjør jeg meg selv mot slutten et pek
Hver eneste gang når jeg skal sette strek
Så legger jeg fra meg min nyeste bok
Et fysisk bevis på de valg som jeg tok
Hver side er blank uten spor av en penn
Hver eneste gang når jeg gir opp igjen
