Stemmen til …
Anne-Margrethe Hovet
… noen som blir sett, noen som ikke blir sett
… adelskvinnen
Jeg sitter her ved vinduet og stirrer slik ut at jeg ikke vet hva jeg ser på. Noen ganger lurer jeg på om det er med øynene jeg ser, eller om det er med noe annet i meg jeg ser. Her har jeg sittet mesteparten av mitt liv. Sittet med mitt fjerne blikk – fordi jeg ikke har noe annet å bedrive tiden med. De andre sier jeg er heldig, slik ønsker de selv livet sitt. Tenk – de ønsker selv å sitte slik å se og stirre.
Jeg har pyntet meg for anledningen, slik jeg alltid gjør, i tilfelle noen skulle se opp til mitt vindu, der bare jeg sitter. Hvem av oss som trekker blikket til seg først, er like spennende, som regel er det dem, fordi de har ingen rett til å se opp til mitt vindu, men har jeg mer rett til å kikke ned på deres gate? Gaten er ikke min, har nesten aldri vært der, selv om den er under mitt vindu.
Så sitter jeg her, adelskvinne, funderer over hva det er.
Adel – noe arvelig, noe mine forfedre eide, siden jeg har fått det etter dem, siden ikke alle eier det lenger, mener jeg. For adel er en situasjon der man skal sitte i et vindu og gjøre ingenting. Det vil si, jeg har arvet ingenting. For når de på gaten ser opp, for så å se ned, har jeg ikke fått noen ting da heller, i mitt vindu, som tross alt er mitt. Vinduet eier jeg. Er det vinduet som går i arv når man er adelig? Vinduet ut mot verden? Ja vel, men siden det er mitt, eier jeg da rettighetene til det jeg ser? Hvorfor pynter jeg meg – når de andre egentlig ikke har tillatelse til å kikke inn?
For det er det som er deres drøm, kikke inn til meg, til det som heter adelen, til ensomheten som har gått i arv, for min mor satt også slik. Hun klarte det så mye bedre enn meg, hun kunne sitte så
mye lenger enn meg, hun kunne sitte og smile så mye lenger enn meg, det vil si jeg tror ikke jeg gjør det nå lenger, smiler. Men siden jeg er adelig, kan jeg bestemme det selv, sa min mor, de andre kan visst ikke det. Hvem er de – de som har bestemt at de andre skal og bør smile? Den forståelsen kan jeg ikke få tak i, gjennom mitt vindu. Sikten er ikke helt god for den typen observasjon.
Hodet mitt er blitt skjevt siden sist, vinkelen i vinduet har skylden, eller vinkelen jeg sitter i, i forhold til vinduet, har skylden. Jeg ser det jeg ser, lager vurderinger utfra det – eller gjør jeg det? Hva er det den personen jeg ser, egentlig ser eller tenker? tenker jeg og legger til noe jeg tror og føler bør være der, for han sier jo egentlig det – gjør han ikke, med blikket sitt, med holdningen sin? Eller kan det være noe annet? Jeg ser han vrir på hodet, han også, mannen i gaten, det må da bety noe annet enn bare at han vrir på hodet – eller hva? Jeg får aldri spurt mannen i gaten.
Slik er det å være adelig.
… et kvinnehode
Ditt ansikt. Det sier meg ingen ting, fordi du er så inntullet i tyll og tyllete tøy og tøy, tøy som dekker ditt svevende blikk. Slørete stoff som svever enda mer, fordi stoffet innhyller mer av ansiktet som godt kunne fortelle noe mer om hvem du er. Det er så mye omkring deg. Plagg og plagg og plagg som fratar deg å vise meg ditt uttrykk. Ditt uttrykk er så langt fra sannheten, men det sier mye om deg, min venn, hadde du bare ikke hatt så mye annet rundt ditt ansikt.
Det eneste jeg kan vite, er at du er så vakker, så vakker. Jo, jeg kan vite det, for av og til får jeg et glimt gjennom sløret som dekker, som dekker, som ikke dekker allikevel, fordi du ikke vil det helt, og da kommer ditt ansikt, ja det kommer så vidt frem blant alle dine slør.
Slørene er også dine, som du har skapt og vevd og lagd og strevd med å få på plass foran ditt ansikt. Men det er dette med øynene, da, de er ikke så enkle å skjule, min venn. Ditt ansikt gjennom sløret, slørene – jeg ser det også, jeg. Jeg liker det jeg ser, hele det tilslørte, jeg ser deg allikevel, fordi dine slør er gjennomsiktige. Du valgte dem slik for at jeg skulle få se, se bak – og det blir fremsiden for meg.
… barbie
Lykkelig? Ja, jeg er lykkelig, tror jeg er lykkelig, jeg tror virkelig det. Ja, for den som ikke tror … Liker ikke så godt at du spør, for det er egentlig ikke så godt å svare. Jeg svarer, men det er som det er et annet svar som vil frem egentlig, men det vet jeg ikke hva er, men hvis jeg tenker meg nøye om, er det ikke det svaret jeg har gitt deg nå. Jeg er ikke helt lykkelig med andre ord, tror jeg. Jeg burde være lykkelig, det er egentlig det jeg svarer på, fordi jeg er den folk tror jeg er, som jeg ikke er, men jeg gir meg, gir meg etter deres høye stemmer, for de roper så høyt. Ikke direkte stemmer, men meninger som har fått stemmer, meninger som mener at jeg burde være lykkelig siden jeg ser slik ut som jeg gjør, jeg har ikke kjøpt meningene innerst inne, men jeg later som om.
Hvorfor gjør jeg det? Trenger jeg det? Ja, det er viktigere å holde oppe deres illusjoner om meg enn at jeg selv lever ærlig og sann mot meg selv. Fordi jeg selv gjerne vil leve i den illusjonen? Ja, jeg tror det, jeg vil selv tro på den illusjonen, og jeg har nesten klart å overbevise meg selv, men mitt innerste vet at det ikke er sånn og klarer ikke å rope så høyt som alle de andre stemmene, ikke ennå, men jeg hører stemmen allikevel.
Stemmen vet en vei som gir meg mer tilfredshet, lykke, men jeg vil ikke gi slipp på min illusjon. Foreløpig er den god å ha, foreløpig er de andre stemmene gode å ha, de får meg til å tro at det er slik, at jeg kanskje er lykkelig, derfor sier jeg ja når de andre spør meg, men den andre stemmen – den svarer noe annet, foreløpig.
Ja, det er faktisk riktig det du ser. Det du ser, er bare mitt halve ansikt, det vil si to halve ansikt, som igjen blir til ett helt. Hvilket som er mitt egentlige? Ingen av dem, faktisk – eller med andre ord, begge to. Forstår du ikke hva jeg sier? Sier jeg to motsatte ting? Kanskje det er det jeg ønsker å si, to ting av samme sak, to sider av samme ansikt, ett du ser og ett du tror du ser. Kanskje kan jeg doble det og si at en side forteller noe som ikke er der, men som jeg vil at skal være der, og den andre siden igjen prøver å si alt, men sier ikke det den vet, fordi den ikke er helt klar ennå, det skjuler seg i det andre halve.
Hvilket av dem? Det andre, det som i grunnen er tydelig, men som er urolig fordi det ennå ikke vet, derfor er det urolig uten å vite det. Den motsatte siden ønsker å vise, prøve å fortelle den ene siden hvorfor det er slik. Den motsatte siden har ikke alltid hellet med seg. Mitt ansikt har ikke mange sider nok til å få sagt det tydelig nok, men det burde allikevel holde med de to jeg allerede har og viser.
Den ene siden som ikke er lydhør, har gode øyne. Den får øye på, som regel. Men siden kan ikke tolke hva den ser, fordi den er avhengig av den andre delen som ikke vil høre. Derfor er mitt ansikt delt i to, to halve som blir et helt.
… tvillinger
Den ene tanken vil at det skal se ut som om det er slik, den andre tanken vet at det ikke er slik, men tankene bør være like, de hører sammen, de er eneggede. Den ene vil allikevel noe annet, det vil si den vil ikke noe annet, men den vil at det skal se ut som om den vil noe annet, tanken som lever ut gjennom hans tvillingsjel.
Hans tvillingsjel, derimot, deler ikke disse tankene. Han tenker og er sjeleglad for at han er den tanken han har tenkt seg til å være. Det er han selv som har tenkt ut seg selv, sammen med sin tvillingbror som er akkurat lik. Det er ikke lett for den andre, det blir så komplisert. Det kompliserte vokser, og det er ikke lett når tanken er delt i to, hvordan det kompliserte skal redes ut.
Den halve av den halve tanken kan ikke snakke for seg selv, men siden den er enegget, kan det være at den andre halve tenker det samme og kan forklare, men det gjør den ikke, den er opptatt med noe annet, noe annet som ikke handler om komplikasjoner, men om hvordan man for all del skal unngå slike komplikasjoner. Når komplikasjonen allerede er der, vet den andre halve eneggede ikke hva den skal gjøre, fordi at da er det en annen situasjon.
Situasjonen om hvordan unngå, er der ikke, den halve halvdelen har allerede laget en komplikasjon, og det er en ukjent situasjon. Den halve eneggede kan bare svaret på hvordan unngå – så nå er det virkelig blitt komplikasjoner, men de er tvillinger, og de skal tenke mer likt etter hvert, og da vil det ikke lenger bli noen komplikasjoner.
… sommerfuglen
Alle sier jeg er det vakreste som finnes. Når skjønnhet skal måles, er det jeg som blir brukt som måleenhet, det er jeg som blir sammenlignet med det som skal sammenlignes. Hvordan måler de, da – de som tror de kan det? Det må være et nederlag for den som blir målt sammen med meg, så lenge jeg allerede er definert som den vakreste. Så hvorfor fortsette sammenligningen når svaret er satt?
Jeg vet ikke, men det er sårt det hele. Det er en dyp sorg i mitt indre, fordi jeg – fordi jeg ikke vet, som sagt, fordi mine vinger ikke alltid klarer å bære meg dit min drøm er.
Min drøm er å fly fra blomst til blomst, men jeg når dem ikke alltid, alle de blomstene jeg lengter etter. Om flere kunne se min skjønnhet når jeg bretter ut mine vinger, legger dem stille, så stille over de tynneste av de tynneste blomster, de som kun bærer meg, ingen andre. Noen bærer kun min tyngde. Selv min letthet er i tyngste laget for noen av blomstene.
Jeg har en sorg i mitt indre, fordi ingen tror jeg bærer på noen sorg, men min sorg, min drøm, mine drømmer, hvis jeg kunne drømme dem til virkelighet, er at mine vinger kan bære meg enda lengre, så mye lengre enn min virkelighet er i dag. Da ville mine farger, mitt mønster, mine vinger, være enda mer varsomme. Jeg ville bli enda vakrere – om mine drømmer kunne bære meg lengre – fra blomst til blomst.
