Innledning
Vår nysgjerrighet trigges når noen tar ut på livsreisen. Det gjør vi for så vidt alle, men ikke alle deler sine erfaringer. Når opplevelsene koples sammen med Skaperverket – og vår sivilisasjon – er det ekstra grunn til å skjerpe oppmerksomheten. Vi kan for eksempel lære noe om naturen og kulturen, og vår nye kunnskap kan få oss til å utvikle respekt og glede. Begge deler har verdier i seg selv.
Karthon Håland (1924–1990) fra Randaberg har tatt oss med på en livsreise. Det var vanlig i mellomkrigstiden å vokse opp i trange kår, både smått med penger og trangboddhet. Det var også smått med interessen for skolegang, særlig på bygdene hvor de nye hendene mest var til nytte i landbruket. Karthon så en litt annen vei når han i ung alder lot seg begeistre av den uberørte naturen og medmenneskene i kulturlivet. Han skrev korte historier om den fredelige naturen og om de snille menneskene. Han gledet seg sammen med fugler og dyr og venner han satte pris på når de bød på seg selv. Respekten og gleden samlet han sammen og formidlet videre som positive opplevelser. Dette kom til uttrykk i tekster, tegninger, bilder og etter hvert i bøker, foredrag, kåserier og filmer. Vi deler Karthons livsreise i tre tidsfaser.
En livsreise kan være så mangt. Karthon har selv skrevet sin egen livsreise langs to linjer: Den ene er en dannelsesreise som kan bidra til personlig mestring og framgang. Den andre er klassereisen – hvordan man kan lykkes sosialt og med
økonomisk framgang. Karthon tar oss med på begge reisene, gjerne samtidig, når han formidler opplevelser både fra naturen og kulturen. Han vil løfte disse til erfaringer og kunnskap, og dernest utvikle dem fra egne tanker til felles ettertanke.
Første fase er forhistorien – på Håland hvor slekt og familie etablerte sine hjem. Tilhørighet var viktig, gjentok Karthon flere ganger, både med hensyn til oppvekst og skolegang. Fast forankring er grunnmur og ramme som gjør det enklere å utvikle et perspektiv. Karthon tok først utdannelse og militæret før han stiftet familie. Da var han 25 år og godt i gang med tekster som han leverte for publisering. Han var frilanser og tjente litt penger (1951–1965). Samtidig fikk han oppdrag og gikk i fotolære hos fotograf Marthon Høiland. Anerkjennelsen vokste videre da han reiste ut og fikk nye opplevelser – fem vinterreiser på fiske (1954–1960). Karthon formidlet dette med et enkelt og levende språk.
Andre fase er perioden 1965–1985, på 20 år, som kanskje ble viktigst. Da fant han meningen med livet, det helt store: Utvikle hobbyen med friluftsliv, jakt og fiske, og ha med seg penn og kamera. Da publiserte han hele 15 bøker – seks naturbøker og ni biografier. Bøkene ble en suksess, på rekke og rad. De kom i flere opplag og fikk nasjonal anerkjennelse. Felles for de seks første bøkene er Karthons respekt for naturen og dets levende liv.Her fant han, som han senere uttalte, «harmoni for sjelen». Det likte folk også når de leste om opplevelsene – om naturens gang fra Jærkysten, Sirdalsheiene og Svalbard. Bøkene ble fulgt opp med foredrag, bilder og filmsnutter, særlig bestilte foredrag med filmsnutter fra Norske Folkeakademier. Karthon ble ettertraktet som foredragsholder og dessuten en betydelig offentlig stemme fra det lille lokalsamfunnet Håland på Randaberg. Rimeligvis vokste også Karthons selvbilde når han mestret formidlingen og samtidig tjente penger.
Tredje fase er knyttet til de siste 20 årene (1970–1990). Han glemte fortsatt ikke hvor han kom fra når han nå nærmet seg 50 år (1974). Han gikk bokstavelig talt inn i den lokale kulturhistorien, særlig den museale, og skrev samtidig de ni biografiene. Han kjente godt bonden og samleren Ola Håland, nede i bakken, og ble også kjent med lærer Tønnes Rygg. Hos begge var det snakk om å ta vare på «de museale sporene» som hadde inspirert utviklingen i bygda. Randaberg fikk etter hvert eget bygdemuseum. Det ble laget bygdefilmer og kulturhistorien ble oppgradert med bygdebøker og historielag. Karthon ble forespurt og bidro som ressursperson i det meste. For kulturhistorien var det viktig å videreføre «bygdas identitet». Særlig viktig ble Karthons idé om å etablere en modellgård for Randaberg. Ideen ble realisert på Vistnestunet. Kulturhistorien på 1980-tallet ble også løftet fram av kommunens kulturkontor og Jærmuseet.
Hva begeistrer med Karthon når han formidler respekt og glede – fra sine 15 bøker, tre upubliserte bokhefter og diktsamlingen med hans beste dikt? Karthon var først og fremst til stede, både nysgjerrig og lærenem, og han delte kunnskapen med andre. Dernest hadde han et livsmotto, allerede fra guttedagene, som han formulerte slik: Lev langsomt. Lev sant. Dette var to nervetråder som han fulgte hele livet – med tålmodighet – på sine mange turer nær virkeligheten og de mange nære møtene med mennesker. Alt har sitt eget tempo og alt henger sammen med alt. Ta tiden til hjelp og gå i dybden. Det kan du gjøre selv. De virkelige verdiene i livet er også stort sett gratis. Velstandssamfunnet er stort sett en kunstig livsform, ifølge Karthon, som for eksempel ikke hadde fjernsyn. Karthon var «en aktiv og engasjert optimist». Han var sannhetssøkende overfor sine medmennesker og spurte hvordan man bidrar «utover seg selv». En gang ble Karthon spurt om å begrunne sitt livsmotto. Jo, det kunne han: «Vi lever vel alle på to plan, det indre og det ytre
rom. Det er hva vi oppdager og mottar med sansene som blir til tanker og ettertanke. Opplevelser og innlevelse blir til erfaring som vi i neste omgang kan formidle videre.» Karthon passet også på at han hadde et trivelig liv, en sjelens harmoni. Det var resultatene fra de to nivåene han ville samordne og formidle.
Karthon levde i nuet, med ballast fra fortiden og blikk for framtiden. Vi vil føre dette perspektivet videre når vi lar stemmer fra nåtiden fortelle hvordan vi tar vare på Randaberg. Vi lar på en måte ånden fra Karthon leve videre.
Kjenn dine røtter
Vi vokser alle opp et sted hvor vi har røtter. Normalen er at vi også utvikler nærhet til stedet. Det gjorde Karthon på Håland –med både forhistorie og stedstilhørighet.
Gården Håland er en av de 17 matriklene i kommunen. Stedet er på 1500 dekar av kommunens 24.000 dekar og befinner seg i den sør-vestre delen av kommunen. Stedet har noen få særlige kjennetegn.
Bondesamfunnet måtte ha folk som også kunne vedlikeholde og rekruttere. Sjur Olsson var den første bonden på Håland (1519), han ble også velstående i bygda. Med det personlige bumerket markerte han også tilhørighet til stedet. Stedstilhørighet var nemlig viktig for bondens identitet og livsopphold. Når den første bonden lykkes og blir velstående som her, kommer det gjerne flere bønder.
Ola Sjursson var den siste bonden som drev gårdsbruk alene på Håland (1626). Nesten 200 år senere, på 1800-tallet, foretok man flere bruksdelinger fordi folk måtte ha arbeid og barna ville overta eget bruk. Det foregikk i første omgang som bygsling, og fra 1830-tallet som overføring av eiendom. Slik fikk flere familier eie sine nye hus og arbeidssteder.1 Folketallet vokste med 64 innbyggere på 90 år – fra 24 til 88, perioden 1801–1891.
1 Birger Lindanger har skrevet grundig i de fem bygdebøkene (1983−1996) om stamtavler og eiendomsforhold, her fra bind 2 (1984: 331−385). Det var utskiftingen i 1668 som satte fart på bruksdelingene.
Folkeveksten samlet for Randaberg ble på 750 innbyggere på hundre år – fra 500 til 1250, perioden 1820–1920.
Hålandshaugen på 55 meter over havet er det ene av kommunens to høydedrag.2 Stedet har panoramautsikt og ble tidlig et samlingssted, særlig om kveldene, hvor bautasteinen på åtte meter var markøren fra 1895. Karthon vokste opp her i umiddelbar nærhet. Her oppe var han ofte – med kikkerten og fotoapparatet – og fikk inspirasjon.
Hålandsvatnet på 1,22 km2 er bygdas eneste innlandsvatn –med to kilometer strandlinje mot Randaberg og delt på midten med Stavanger kommune. Senere har naturområdet fått åtte kilometer med natursti og blitt et attraktivt friområde med vegetasjon og dyreliv. Karthon satte tidlig pris på området: «Dette er mitt andre hjem.» Der bodde han en kort periode og der var han ofte.
Det øvrige landskapet på Håland har fortsatt mye av det opprinnelige preget – med naturlandskap som gradvis er blitt pløyd opp, dyrket og driftet som gårdsbruk. Nedbygging og utbygging til kommunal boligbygging har vært fraværende. Håland grendeskole (1883–1958) er eneste offentlige bygg. Da omgangsskolen ble avviklet, hadde man her småskole for de første tre trinnene, de neste fire trinnene av folkeskolen og framhaldsskolen var i bygdas sentrum med to kilometer skolevei. Leikvoll, Håland og Goa ble sentralisert til Harestad skole i 1958. Håland skole ble da overtatt fullt ut for søndagsskolen, fritidsaktiviteter, Yngres og senere Frikirken.3 Karthon fulgte skolegangen begge stedene.
2 Håland betyr høyt land. Bygdas andre høydedrag strekker seg fra Randabergfjellet (71 moh) over Todnem (75 moh) til Varen (65 moh).
3 Albin Goa, Egil Bentsen og Leif Økland var tre av de stabile medarbeiderne.
Matrikkelgård «62 Håland» er fra gammelt av ett av 17 gårdsbruk i sognet Randaberg. Stedsnavnet betyr «høyt land». Skrivemåten var tidligere Haaland (1729). Fra eldre dager var staten den egentlige jordeier og bispestolen jordherre. Stedet hadde én husmannsplass, Molkeholen, nord av Austmarka. Det samme gjelder nabobrukene: 63 Leikvoll, 62 Håland, 61 Austre Goa og 60 Vestre Goa. Det andre høydedraget strekker seg fra 51 Randeberg, via 50 Todnem til 49 Harestad.
Hålandshaugen er høyeste punkt på 55 meter med bautasteinen som ble satt opp i 1895. Fra gammelt av var dette en varde. Karthon gikk ofte opp hit, med kikkert og fotoapparat, et steinkast fra hjemmet. Stedet hadde panoramautsikt og ble etter hvert også et samlingssted.
Hålandsvatnet var opprinnelig rikt på fiske og et idyllisk sted for badeliv og småbåter. På slutten av 1990-tallet opparbeidet kommunen natursti i det grønt-voksende landskapet.
Håland – et naturlig sted
Karthon har sin forhistorie på stedet Søramyrå, som fra eldre tider var en storgård på 100 dekar med gård- og bruksnummer 62/4. Et større område var her innlandsmyr – sør mot Hålandsvatnet og nord mot Austmarka og Finnestad. Den frie naturen var et eldorado for fugler og dyr. Kun enkelthus, tilknyttet de enkelte brukene, utgjorde bosettingen. Den såkalte «allmenningens tragedie» var ikke der: Omgivelsene var såpass attraktive at området var et av de siste myrområdene som ble vernet i Norge. Det yrende fuglelivet kom tilbake på Karthons tid – med blant annet ørn og hønsehauk.
Vernevedtaket ble senere fjernet. Det mangfoldige Skaperverket viste seg her på sin beste måte – fra naturens side, ifølge Karthon: Den nysgjerrige unge gutten hadde stor glede av disse omgivelsene. Han tok seg turer, gjorde notater og laget tekster. Opphevelsen av vernet førte ikke til at tilgangen til området ble stengt.
Slekters gang
Karthon har stamtavle fra tippoldeforeldrene Erik Olsen og Kristina Andersdatter i 1812. De fikk skjøte på slektsgården i 1836 og bygget hus i 1838. Slektsgården ble overført til oldeforeldrene Berta Gurine Håland og Johannes Johannessen i 1866 og dernest til besteforeldrene Karl Johan og Serina i 1892. Slektsgården fortsatte i fjerde og femte generasjon med Alfred Johan som overtok i 1932 og sønnen Sigmund i 1996.
Odelsrekkefølgen ble brutt da onkel Alfred overtok slektsgården og Johannes K., som var Karthons far, ble forbigått. Gården hadde liten inntjening, og vi snakker om trangboddhet. Slektsgården hadde likevel jord til fradeling og fordeling: Karthons far fikk utskilt 10 dekar i 1939, hvor Karthon senere fikk satt opp hus.
