KRISTIN WIST
Tirsdag 23. april 2019
Jeg lurer på om jeg er i ferd med å bli gal. Om jeg har mistet hukommelsen. Derfor har jeg bestemt meg for å skrive dagbok som dokumentasjon. Alle ting, all informasjon mamma eller pappa kommer med, skal ned her. Avtaler, ting de sier.
Jeg har en sånn dyp følelse av at jeg en dag kommer til å bli forfatter. Så jeg vil skrive som om jeg skriver til både meg selv og til noen som ikke kjenner meg ennå. Eller så bare ber jeg den fremtidige mannen jeg skal gifte meg med en dag, om å lese den. For at han skal forstå hvorfor jeg er som jeg er når jeg sikkert gjør noe rart. Hvorfor jeg ikke liker høye stemmer. Hvorfor jeg ikke sier noe når jeg vet at jeg har rett og den andre tar feil, fordi kroppen min sier stopp.
Dokumentasjon på to måter.
Først og fremst fordi jeg i dag var 100 % sikker på at mamma hadde sagt at det var på fredag jeg skulle hjelpe henne med våronna i hagen. Hagen er mammas baby. Hun elsker den over alt. Hvis blomstene hadde vært barna hennes, ville de barna hatt et godt liv.
Jeg satt og leste til historieprøven jeg skal ha i morgen. Jeg ante fred og ingen fare. Jeg hadde faktisk klart noe som er uvanlig for meg: Å bli engasjert i den franske revolusjon, om den franske kongen som kastet bort statskassen på en krig ingen vanlig franskmann forsto betydningen av, krigen i USA. Derfor måtte de fra før sultne franskmennene sulte enda mer.
Det burde alle despoter vite, tenkte jeg: Ingen trusler om drap og tortur virker på folket hvis folket ikke har mat til barna sine eller en varmekilde. Det har i hvert fall presidenten i Turkmenistan forstått: Gratis brød og gass, så holder folk stort sett kjeft om at du beriker deg selv noe så inne i helvete.
Plutselig sto mamma der i sin egen høye person. «Er du klar?» sa hun retorisk, ikke som et faktisk spørsmål, men som en erkjennelse og anklage, fordi det var åpenbart at jeg ikke var det.
Jeg glemte å veie hvert ord (på gullvekt) et øyeblikk og nesten ropte: «Nei! Jeg har en stor prøve i morgen jeg skal øve til, og vi var jo enige om at jeg skulle hjelpe deg på fredag!» Jeg er helt sikker på at hun sa fredag da hun spurte meg i helgen, fordi det ville ødelegge noe jeg har lyst til å gjøre på fredag, men som ikke var planlagt ennå.
Eller – hun spurte ikke om jeg kunne hjelpe henne med noe på fredag. Hun brukte den velkjente metoden for å få noen som ikke vil være sammen med deg, til å ikke slippe unna. Hun sa: «Har du noen planer på fredag?»
Jeg er ikke så imponerende. Jeg gikk i den samme fella igjen: «Nei, jeg har ingen planer ennå, men det kommer jeg til å få.»
Jeg vet at jeg sa det, fordi jeg gruet meg til å si det. Når man føler noe sterkt, som å grue seg, husker man det veldig godt. En av de tingene jeg vet betyr bråk, er å si imot mamma. Men en fredag kveld sammen med Lasse er så viktig for at livet skal ha mening, så jeg sa imot likevel.
Jeg og Lasse sitter på den samme fjelltoppen og betrakter og opplever verden og livet sammen. Vi ser de samme TV-seriene. (Nå ser vi på en serie om en far som er transvestitt.) En dag sa Lasse: «Jeg er sånn.» Og jeg: «Ja, ikke sant, når du ikke kunne bli bedre, så blir
du det!» Selvfølgelig er ikke Lasse som andre gutter. Han er jo min aller nærmeste.
Så hadde vi en kveld der han lånte klærne mine, og jeg sminket han. Vi var liksom to venninner som så på TV-serie. Men jeg tror han liker jenter på den måten. Det var så rart, Lasse ble en så vakker jente! Men dette er vår hemmelighet. Han er ikke klar for å vise hvem han er til resten av verden. Men han har meg. Jeg kjente at det var spennende. Den fine guttekroppen inni den kjolen.
Dagen etter dette skjedde, kom Lasse på TV. Han var en tilfeldig person på gaten som skulle si hva han syntes om at 16-åringer bør få stemmerett. Mamma satt ved siden av meg da han kom på skjermen. Lasse var himmelsk vakker. Jeg var så stolt! Mamma utbrøt: «Har du sett for en pen fyr! Er dere kjærester? Den gutten har sjanse på meg som svigermor, det sier jeg bare. Tenk så smarte de barna hadde blitt, og så supplerende egenskaper dere har! Men han der kommer vel til å gå for de hotte jentene, han. Når han innser sin egen markedsverdi, blir du nok litt grå for han. Han vil nok ikke blande de gode langbente genene sine med det litt korte med deg, de litt stutte bena med anløp til litt vel mye polstring rundt hoftene.»
Jeg forsøkte å unngå at mammas ord skulle ødelegge øyeblikket. Det hun ikke så, var at han hadde på seg min t-skjorte der det sto: «Ingen kuk så hard som livet.» Det var en gave fra Matilde, en slags feministisk ytring som jeg ikke helt forsto, men jeg syntes var litt kul. Og han hadde ikke fjernet mascaraen fra i går. Det fikk han ikke til å se feminin ut, bare kjekk. Det blonde håret hans var en vakker kontrast til de mørke øyenbrynene.
Men tilbake til min kontrovers med mor. «På fredag vil jeg jo være sammen med venner!» forsøkte jeg.
«Man kan ikke bare gjøre som man har lyst til hele tiden», sa mamma. «Det er min oppgave å sørge for at du blir et menneske med evne til behovsutsettelse. Mennesker som ikke kan utsette behovene sine, de går det ikke bra med – det er dokumentert gjennom forskning! OG: Har dere laget en avtale?»
Det ble en stor sak og en lang tale om at vi 16-åringer er håpløse som ikke har en spikret avtale fem dager før den skal skje. Vi legger nye planer rett før de opprinnelige planene skulle ha skjedd, og vi kommer til å bli en hel generasjon uten evne til å planlegge og utsette behov. Alt vi har lyst til, skal skje nå. Det jeg ville for fem minutter siden, vil jeg ikke nå, fordi nå dukker det opp noe bedre.
At vi har så mange valgmuligheter, at vi er så redde for å gå glipp av noe. Vi har så FOMO at vi går glipp av livet selv, enda mamma ikke vet hva FOMO er, men hadde hun visst det, ville hun ha sagt det. «Hvordan kunne jeg dessuten være opptatt når jeg ikke hadde en avtale den dagen?»
Til slutt ga jeg etter. Jeg orket ikke mer.
Og nå satt jeg der, tirsdag 24. april, med 40 sider om den franske revolusjonen som skulle leses og en mor som vil ha den store hagevårdagen der jeg skal være hennes hageassistent. Avtalen er fredag, men jeg har jo ikke dokumentasjon eller noe – ikke lydopptak eller en skriftlig avtale på at det faktisk var fredag som var avtalen.
Den franske revolusjonen trumfet hagen. Mamma er tross alt veldig opptatt av skoleresultatene mine. Men jeg klarte ikke å lese til prøven uansett, fordi hun snakket ikke til meg, og jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre for å få henne til å snakke igjen. Hun marsjerte ut i onepiecen sin og slengte døren etter seg med et brak. Det er sånn mamma kan være både stille og sinna samtidig. Hun sier ikke noe, men jeg bare vet at jeg får vondt dypt inne i magen.
Jeg skriver av en grunn til: Mamma sier at hjernen min ikke er ferdig utvikla. Mamma har jo lest alt av litteratur om psykologi. Hun er bistandsadvokat for voldtatte kvinner og menn, og psykologi er hobbyen hennes ved siden av jobben. Hun har til og med tatt en bachelor i anvendt psykologi, ved siden av 150 % jobb. Hun er en ganske imponerende person.
Hun er av og til på TV, og jeg ligner veldig på henne. Så da sier folk sånn: «Så stolt du må være av moren din!»
Jeg er ikke så sikker på at det er en fordel at en person som mamma kan for mye om psykologi. Når jeg er uenig med henne, er det «en helt naturlig del av løsrivingsfasen din». Som på en måte er å fortelle meg at det jeg mener, egentlig ikke teller. Det er bare noe jeg mener fordi jeg er 16 år og hjernen min ikke er ferdig utvikla!
Åkei, så jeg skriver dette til Maja 25 eller Maja 35 for å fortelle eller spørre mitt fremtidige jeg om jeg virkelig var så sprø da jeg var 16 år? Tenk når Maja 45 leser dette. Hvem holder hun med da?
Maja 16 eller Klara 48?
Klara, den store bistandsadvokaten. De svakestes beskytter og løvemamma, der har du mamma.
Hvis jeg prøver å si imot eller hevde min rett, kommer dette til slutt:
«Hjernen din er ikke ferdig utvikla. Du har ikke stemmerett. Hvis du er lei deg, er det fordi du er 16 år og overfølsom. Når du blir 30 år, da blir du mye mer rasjonell. Hvis du hater at 98 % av alle griser i Norge har det fælt, ja da er du bare ung og engasjert. Bare vent! Med årene driter du i at grisene blir kastrert uten bedøvelse. Det er bare fordi du er ungdom at du mener dette! Det er søtt med ungdommelig engasjement, da! Men så kommer livserfaringene og biter deg i rumpa. Ja, alt du mener og føler nå, det teller ikke. På grunn av den hjernen din, og fordi du mangler noe vi har:
livserfaring og evne til rasjonell tenkning!» Og: «Alt dette sier vi fordi vi vil deg vel, at du skal skjønne at det er viktig å være ydmyk når man tross alt mangler erfaring.»
Når jeg skriver dette, er jeg 16 år og går i 1. klasse på Foss videregående skole. Moren min er samboer med stefaren min, Torfinn. Han er en god stefar, men har dårlig dømmekraft når det gjelder å velge seg en livspartner, dessverre, og han fungerer ikke optimalt som buffer for meg mot mamma.
Her om dagen leste jeg i rettslæren at det er en grunnleggende menneskerettighet at når man har sonet en straff, skal samfunnet legge det bak seg. Man skal ikke få dobbeltstraff. Dessuten, når det har gått tid, blir faktisk en del kriminelle handlinger foreldet.
Disse grunnprinsippene gjelder ikke om du er datteren eller mannen til Klara. Mamma kan plutselig huske på noe dumt jeg sa for tre år siden, som jeg selvfølgelig har glemt. Så blir jeg konfrontert med hennes persepsjon av og hukommelse om hva som faktisk ble sagt for flere år siden. Det er ikke mulig å vinne den. For hvordan kan jeg forsvare meg?
Dette er livet til Torfinn og meg. Torfinn kom litt sent hjem fra en fest i 2010, for eksempel. Han var litt full, og ja, mamma fikk det for seg at han hadde flørtet med en dame. For denne tabben må han gjøre bot resten av livet. Historien kommer opp hver gang han gjør de vanlige små og store tabbene man gjør i et langt liv. Feilene våre blir gjort større enn de var for hvert år som går, og de blir aldri glemt. En feil som aldri vil bli glemt, er at jeg fikk 2 på min første mattetentamen på videregående: «Og du sa du hadde øvd, så det var ingen vits i at jeg hjalp deg.»
Både mamma og pappa var gode i matte på skolen. Pappa har jo gått på Handelshøyskolen i Bergen. Jeg klarte så vidt – med et skrik –å få 3 i matte første halvåret på videregående. Den dagen vi hadde
prøven, var det så mye som skjedde hjemme. Jeg husker ikke hva. Mamma var ikke blid, men jeg husker ikke. Bare at forholdene ikke var optimale. Men det var ikke årsaken. Jeg var ikke god.
Jeg vil heller ikke være en av de personene som skylder på andre eller de ytre omstendighetene hver gang ting går dårlig. Jeg tar ansvar for den høsten der. Pappa har sagt: «Det hodet ditt er ikke helt på plass. Mon tro jeg egentlig er faren din? Veldig rart at du ikke har arvet mitt numerologiske evnenivå!»
Jeg vet ikke. Hodet mitt bare funker ikke alltid, som om noen har satt en sprøyte med et uoversiktlig kaos inn i hodet mitt. Jeg har av og til en følelse av at jeg er ganske oppegående.
Men det er som om det bare er forstyrrelser på linja akkurat nå.
Pappa – hva skal man si om han? Han heter Max og er helt grei. Ganske ego, men han gjør sitt beste ut fra sitt utgangspunkt, tror jeg vi kan si. Farfar het også Max. Han er død, men hvordan han døde forblir en hemmelighet. I det hele tatt er det mange hemmeligheter i pappas familie. «Secrets are kind of like a perfect stand-in for boundaries», sier Bianca i TV-serien Transparent. Tygg litt på den.
Jeg er heldig med klassen min: Alle jentene er veldig hyggelige. Det er ingen som lager kvalm. De har de meningene man skal ha om miljøvern, nærings- og sosialpolitikk og LHBTIQ når man er 17 år og går på Foss videregående. Kort sagt: Miljøvern trumfer alt. (Pappa blir så provosert. Han bare: «Ja, fint at miljøet er bra hvis det ikke er varer i butikkene lenger eller olje til å betale for de sykt høye trygdeytelsene til de 40 % av det norske folk som ikke gidder å jobbe lenger.»)
Guttene er ikke så overkule, de heller, som er deilig avslappende. De er greie og ganske skoleflinke. Ikke Aksel, da, som er så kul
at jeg nesten ikke klarer å forklare det, men på en positiv måte.
Guttene i klassen min er helt vanlige gutter som gamer, og noen spiller fotball. Jeg setter et stort hjerte ved det, altså, selv om jeg ikke kan komme utenom det faktum at jeg likevel er litt ensom.
Jeg klarer liksom ikke å falle til ro, de er liksom ikke mine folk. Det er som om alt er litt enkelt når alle synes de er så snille bare fordi de stemmer Rødt ved skolevalget og kjøper klærne sine på Fretex.
I tillegg har jeg Matilde. Hun er vikar på skolen min. Hun er 22 år, men skikkelig flink. Jeg har sagt at hun bare må bli lærer.
Matilde tar samfunnsøkonomi på Blindern. Matilde er veldig god i matte. Matilde sier at «matte er ikke noe man er dårlig i». Det er noe alle kan bli ganske gode i. Det er noe med Matilde som gjør at jeg nesten tror på henne, selv om jeg vet at det hun sier ikke kan være sant.
Men uansett: Matilde og jeg har en plan. Jeg skal bli god i matte, noe som er en bra ting i seg selv. Men så hadde det vært fint å slippe å få høre hvor dårlige evner jeg har i familieselskaper eller i bilen på vei til hytta, gjerne i plenum foran resten av familien.
«Success is the best revenge», har Matilde sagt. Jeg jobber med saken. Vi skal øve på matte sammen. I hemmelighet.
Jeg må slutte å skrive, mamma trenger hjelp til å sage ned en busk. Torfinn er dessverre på reise, og mamma er alltid sinna da. Sinna over alt Torfinn glemte å gjøre før han dro. Som at han skulle ha skjønt at den busken måtte ned før han kunne dra. Og vårklærne hadde han ikke tatt opp fra kjelleren, og dessuten hadde han ikke handlet. Eller jo, han handlet, men ikke det mamma ville han skulle handle.
Sånn er det med mamma. Når Torfinn skal noe, har hun alltid en liste inni hodet sitt som hun forventer at han på telepatisk vis
skal kjenne til og gjennomføre. Jeg lar mamma blåse ut sinnet sitt på meg, så kanskje Torfinn slipper så mye når han kommer hjem.
Try to play the game, you will lose.
Mamma er sur og snakker ikke til meg. Jeg skar meg på hagesaksa. Jeg visste ikke at en hånd kunne blø så mye. Jeg er så klumsete.
Klarer jo ingenting, ikke engang å sage ned en busk. Det hadde sikkert vært bedre for mamma om hun fikk en datter som var mer praktisk – eller kanskje aller helst en gutt.
Så ufattelig uflaks for henne at hun fikk en datter som danser ballett. En som fryser lett på tur og heller vil sitte inne og drikke kakao. En som helst bare vil være i fred! Hun kunne fått en tøff jente som likte å klatre i trær. En som kunne saget ned en busk uten å skjære seg. En som kunne gått to mil på ski i minus 12 grader uten å få frostskader på fingrene. En jente som var litt praktisk, med høyt numerologisk evnenivå og uten skurr på linja.
Jeg skjønner jo at det er skuffende. Det er dumt å få noe helt annet enn man forventet og håpet på.
PS: Et minne fra da jeg var 6 år. Mamma og jeg dro til Hellas i en uke sammen. Mamma var blid hele tiden, snill og lo masse ute på restaurant, og vi var sammen med noen greske venner av henne. Jeg gikk fra fang til fang, og plutselig sov jeg ikke sammen med mamma, men sammen med en av vennene hennes. De var alltid snille, og så kom mamma utpå dagen etter og var sitt sprudlende, solbrune jeg.
Et annet minne fra da jeg var 6 år: Jeg hadde ørebetennelse. Legen ville ikke gi meg antibiotika. Mamma hylte og skrek til han ikke
