MARIUS
«Nå må du stå opp!»
Stemmen til mamma skar gjennom puta til Marius, men hvis han bare knep øynene hardt nok sammen, var det nesten som den ble borte i drømmetåka. Som om hele mamma bare var en stor, myk sky inne i hodet hans og stemmen var et svakt ekko som ebbet utover og ble borte.
«Nå, Marius!»
Der skar den igjennom for fullt, og Marius klarte ikke la være å åpne øyet sitt. Mammas stemme pleide å ha den effekten om morgenen.
Æsj. Han var våken.
Hva var poenget med sommerferie når han ikke fikk sove så lenge han ville? Marius rullet rundt en gang, tullet seg inn i dyna og knep øynene hardt sammen. Kanskje han klarte å sovne igjen, kanskje mamma glemte av at han ikke hadde stått opp. Hun gjorde det av og til, på lørdager, når hun var opptatt med andre ting, som å lese avisa, drikke kaffe eller prøve å diskutere med pappa. Det var jo ikke som om Marius hadde noen plass han måtte være, han hadde jo fri fra skolen, og det var sommer, og … hytta!
Marius hoppet ut av senga. Han kom plutselig på hvilken dag det var.
Han hadde bodd i Oslo så lenge han kunne huske. Alle vennene hans kom herfra, akkurat som mamma og foreldrene hennes. Og kongen, og nesten alle andre i Norge.
Men pappa var sørvestlending, og han hadde vokst opp på Jæren like utenfor Stavanger. Der de hadde hytte.
Alle kompisene til Marius hadde gledet seg til å spille dataspill og game i ferien. Det var alt de snakket om på siste dagen på skolen. De skulle spille sammen over nettet hver kveld, være oppe sent og møtes hos en i klassen og ha lan, hvis de fikk tid. De skulle spille bilspill, fantasispill og strategispill – og hvis de våget, skulle de kanskje også spille noen av de voksne skytespillene som de ikke hadde lov til å spille. De var jo tross alt tolv år.
Marius hadde også gledet seg til å spille i sommer, men ikke så mye som han hadde gledet seg til å dra på hytta. Spille kunne han gjøre hver eneste lørdag, og som regel på torsdagene hvis han var flink og gjorde leksene sine. Hytta dro de kun til på sommeren. Han dro på seg buksene og pisket en genser opp i lufta så lang den var, for å se hvilken vei den var vrengt. Han klarte så vidt å klatre gjennom den og stikke hodet ut i andre enden før han sprang på dørkarmen til soverommet. Klart han skulle stå opp når de skulle dra på hytta, pappa hadde jo sagt at de skulle kjøre i 10-tiden. Marius måtte være klar, han måtte ha med klær, sovepose, fiskestang, telt, joggesko, tursko, lue, kompass, kikkert, det var så mange ting han trengte!
«Vent!» ropte han ned trappen, plutselig nervøs for at han ikke hørte stemmen til mamma lenger. «Jeg kommer!»
MAMMA OG PAPPA
«Go’ måren», sa pappa, med ekstra trykk på sin vestlandske dialekt. Han snakket mer østlandsk enn det farfar gjorde, men pleide å legge om av og til for å være morsom. Marius gjorde det av og til på skolen, og han fikk alltid alle til å le når han brukte bløte konsonanter og myke k-er.
«God morgen, pappa», sa Marius da han skled inn på kjøkkenet på sokkelesten. «Er du klar til å dra? Har farfar varmet opp hytta for oss?»
Pappa smilte lurt. Han var en høy mann med mørkt, kort hår og lange armer. Nå til sommeren hadde han latt skjegget gro ut et par flere dager enn det mamma normalt tillot, og en mørk skygge danset rundt smilet hans.
«Ja, jeg er snart klar. Vi må bare spise frokost først.»
Marius satte seg ned ved plassen sin under vinduet ved kjøkkenbordet. Bordet var allerede dekket med brødskiver, melk, juice, egg og bacon, smør, ost, skinke, remulade og syltetøy. Marius likte seg best ved vinduet. Selv om de bodde nesten midt i byen, kunne han kikke opp på en flekk med skog på andre siden av veien der det ofte satt fugler og kvitret. Farfar hadde lært Marius om fugler, akkurat som han hadde lært pappa det samme da han var liten. Marius syntes det var spennende å se om han så noen sjeldne arter.
Trygve Sikveland Røysland
«Du må spise, Marius», sa mamma da hun kom inn på kjøkkenet og så Marius sitte klistret til glasset. «Dere vil komme for sent.»
Mamma sitt lange, lyse hår var vått fra dusjen, og hun tullet det inn i et hvitt håndkle som hun balanserte på hodet som en turban.
Hun hadde kledd seg i en svart bukse og en hvit skjorte, og var opptatt med å prøve å få på seg en klokke. Det var den fine hun hadde fått av mormor for lenge siden, en gang da hun fikk ny jobb.
«Mamma, du …» begynte Marius. Han kikket på pappa som hadde på seg rødstripete skjorte av typen som kaltes flanell og de gamle dongeribuksene som han pleide å male i. Marius kikket ned på seg selv. Den slitte favorittgenseren – den ene som fortsatt var tynn nok til å bruke på sommeren – og en dongeribukse akkurat som pappa. «Du kan jo ikke være kledd slik når vi skal på hyttetur.»
Mamma hadde fått på seg klokka og rettet oppmerksomheten til øredobbene, som var spesielt kranglevorne på grunn av håndkleturbanen på hodet hennes. Det var liksom ikke plass til å komme skikkelig til rundt ørene. Til slutt sukket hun dypt og ga opp.
«Nei, Marius, jeg er ikke kledd for hyttetur», sa hun og la fra seg øredobbene på kjøkkenbenken. Håndkleet begynte å løsne, så hun surret det opp og tok det i hendene mens hun lente seg inntil benken. «I år blir jeg ikke med. Det blir bare du og pappa.»
Marius måpte. Han trodde han hadde hørt feil. Han kikket på pappa for se om han hadde hørt samme feilen, men pappa bare smilte forsiktig mens han løftet kaffekoppen opp til munnen.
SOMMERFERIE
«Hva mener du, blir ikke med?» sa Marius med to biter egg, en bit bacon og en liten bit skiveskalk i munnen. «Du kan jo ikke ikke bli med! Vi skal jo være der hele sommeren. Det er jo tusenvis av timer, sikkert hundrevis av dager. Flere uker, minst!» Marius kikket fram og tilbake mellom mamma og pappa. «Hvis du ikke er der, så kommer du jo ikke til å være der vi er. Det går jo ikke. Hvordan kan vi være på hyttetur sammen hvis du ikke er der hytta er når vi er der på tur? Kommer du senere, kanskje? Er det det du mener?»
Pappa tok stekepannen fra midten av kjøkkenbordet der den stod på en lyselilla, filt gryteklut som Marius hadde lagd i barnehagen, og serverte seg selv enda et egg og noen skiver med bacon. Deretter skrapte han av de siste restene av det ekstra sprø baconet på tallerkenen til Marius.
«I år blir det bare oss guttene, ser det ut som», sa han og smilte.
«Det gjør vel ikke noe?»
Mamma smilte til dem begge på tvers av rommet.
«Jo, det er jo klart det gjør noe!» Marius reiste seg fra stolen, uten at han helt kunne forstå hvorfor. «Hvis mamma ikke blir med, blir det jo ikke det samme! Hvem skal passe på at vi får i oss nok mat? Hvem skal passe på at vi står opp tidlig nok til å få masse ut av dagen? Hvem skal passe på at vi koser oss på kveldene og spiser nok marshmallows?»
Trygve Sikveland Røysland
Pappa smilte igjen. «Vi får passe på de tingene selv, jeg og du. Vi klarer oss nok fint uten mamma, sant?»
Marius føltes som han punkterte. «Ja, vi gjør vel det», sa han og satte seg. Han prøvde å smile, han også, siden alle andre smilte så voldsomt denne morgenen, men fant ut at det var lettere å stappe munnen full av bacon.
Pappa sendte Marius opp på rommet for å gjøre seg klar etter frokost, mens pappa ryddet av kjøkkenbordet og bar ut de siste tingene i bilen. Mamma måtte fortsette å gjøre seg klar til jobb.
Det var derfor hun ikke kunne bli med på den årlige hytteturen til Vestlandet. Det var for mange møter, for mye jobb som måtte gjøres ferdig over sommeren og for mange deadlines. Marius ante ikke hva deadlines var, men han forstod at de hadde korte tidsfrister og antageligvis var dødsfarlige.
Han var lei seg for at mamma ikke skulle bli med. Hun hadde jo alltid vært med før. Men som pappa hadde sagt, var han tross alt tolv år, og hvis mamma ikke var med, kunne jo han sitte foran med pappa i bilen.
Det ville bli kult å sitte foran. Han hadde nesten aldri sittet foran, i hvert fall ikke på en så lang tur.
Marius fikk streng beskjed om å pakke nesten alle klærne sine. Alt utenom de fineste skjortene og buksene skulle med, alle sokkene, alle underbuksene, alle t-skjortene, alle genserne og i hvert fall to jakker, luer og par med sko. Det betydde nesten ingenting hvor mange bagger han måtte fylle. Mammas bagasje skulle jo ikke være med, så bilen var omtrent tom i utgangspunktet. Pappaer hadde sjeldent mye bagasje.
Så Marius måtte være flink til å pakke med seg alt han trengte på hytta. Datamaskinen fikk han ikke ta med, for den var for
stor, og det var ikke wifi der ute uansett. Men han måtte ha med lommelykt, fiskestang, kikkert og tegneserier.
Hytta var selvsagt full av tegneserier, for det er det hytter hovedsakelig består av: gamle tegneserier, tøfler og endestykkene på talglys, men Marius hadde jo lest nesten alle, og de han ikke hadde lest, forstod han seg ikke på. De var nok fra farfar sin tid.
I tillegg var det en gammel TV der, en sånn stor firkantet en fra før i tiden da det ikke var farger hverken her eller der, og pappa sin gamle videospillkonsoll hadde flyttet ut til hytta på permanent basis. Hytter fungerte ofte sånn, som et slags hvilehjem for gamle ting man ikke ville kaste, men som man i hvert fall ikke skulle oppbevare hjemme.
«Er du klar?» Det var mamma som stod i døra inn til soverommet til Marius.
Han kikket ned på bagasjen sin. Han var ganske flink til å pakke, sånn egentlig. En bag til vanlige klær og en ekstra en til yttertøy, og så en sekk til tegneserier, kikkert og lommelykt. Fiskestanga kom utenom, men den var godt festet til sekken.
«Jeg tror det», sa Marius. «Er du klar?» Han kikket opp på mamma.
«Men Marius, da. Vi snakket jo om dette. Jeg kan ikke bli med, ikke i år …»
«Nei, nei, jeg forstod det.» Marius gikk bort til mamma og ga henne en klem. «Men du må jo være klar for å bli igjen her uten meg og pappa. Det kommer antageligvis til å bli utrolig tungt for deg.»
Marius klemte mamma hardere og følte at hun lo, men det hørtes mer ut som et hikst. Han våget ikke kikke opp for å se hva som egentlig skjedde, for han var redd for å hikste, han også.
Sikveland Røysland
«Ja, vennen min. Det vil bli tungt for meg. Men plutselig så er du tilbake igjen. Og vi skal passe på at du har noen dager igjen her hjemme før du begynner på skolen igjen så vi kan finne på noe gøy.»
«Ok», sa Marius idet de hørte pappa rope fra nedenfor trappen.
«Er du klar, Marius? Hyttetaxien til Lysefjorden går nå!»
«Eg e’ klar!» ropte Marius på vestlandsk. Han plukket opp sekken og fiskestangen og kikket opp på mamma. «Kanskje du kan ta baggene mine?»
«Klart jeg kan, vennen min», sa mamma.
Trygve
