INNHOLD
Kapittel 1 / Galgen eller Bjørnøya
Kapittel 2A / «Ta NS-barna fra foreldrene!»
Kapittel 2B / Uverdige barn
Kapittel 2C / Uekte barn
Kapittel 2D / La barna få svi!
Kapittel 3 / Var Knut et «djevelens barn»?
Kapittel 4 / Lars-Jacob Krogh
Kapittel 5 / Lars Roar Langslet
Kapittel 6 / Per-Kristian Foss og Homo-Høyre
Kapittel 7 / Hanna Kvanmo
Kapittel 8A / Anneliese Dørum
Kapittel 8B / Rinnan
Kapittel 8C / Lindberg
Kapittel 9 / Mai Eitrem og Jens Chr. Hauge
Kapittel 10 / Jens Bjørneboe
Kapittel 11 / Åsmund Sveen
Kapittel 12 / Johs. Aanderaa
Kapittel 13 / Per Aabel og Rock Hudson
Kapittel 14 / Problemer for NS-barn
Kapittel 15 / Hatet i 80 år 156
Kapittel 16 / Sult 163
Kapittel 17 / Grunnlovsdagen 167
Kapittel 18 / «Terrorisert, utbyttet, utplyndret og mishandlet»? 171
Kapittel 19 / Ørnulv Ødegård 175
Kapittel 20 / § 213 og § 175 179
Kapittel 21 / Bjørnson og § 175 182
Kapittel 22 / Bjørnson og Clemens P. 187
Kapittel 23 / Alexander Kielland og J.P. Jacobsen 190
Kapittel 24 / Obrestad og Albania 195
Kapittel 25 / Ole Hallesby 202
Kapittel 26 / Sekter og «sopere» 204
Kapittel 27 / Lett å dø? 210
Kapittel 28 / Jon og Jens 218
Kapittel 29 / Jens, Odd og David 226
Kapittel 30 / «Tyskertøsen» og «spionen» 239
Kapittel 31 / MGP – homsenes 17. mai og julaften 260
Galgen eller Bjørnøya
For NS-barna begynte krigen den 8. mai 1945, og den har foreløpig vart i rundt 80 år.
I hele den tid har den skeive nazi-ungen Knut vært «dobbelt hatet», og slik ville det fortsette å være til hans siste dag, regnet han med.
Da han var tre år, fikk foreldrene for første gang høre: «Medlemslistene i Nasjonal Samling er passasjerlister for en reise med bare to stoppesteder: Galgen eller Bjørnøya!»
«Når drar dere?» Det var nabogutten Rolf som høsten 1945 stilte seksåringen Knut dette spørsmål.
«Drar? Hvor skal vi reise? Det har jeg ikke hørt noe om. Hvem er det som har fortalt deg at vi skal vekk?»
«Vet du ikke at dere skal sendes til Bjørnøya, alle dere nazister skal sendes dit. Vi vil ikke at dere landsforrædere skal bo her blant oss.»
Knut visste ikke hva han skulle si, hva han skulle tro. Han var lamslått og redd. Måtte han flytte til en plass hvor det knapt bodde noen, til et værhardt og folketomt sted?
Hvordan kunne man overleve der oppe langt mot nord? Og hvorfor skulle familien sendes dit?
Seksåringen løp hjem og fortalte hva kameraten hadde sagt. Skulle de «landsforvises»?
Både faren og moren forsøkte å trøste ham og forklarte at dette foreløpig bare var planer, og ingen visste om disse kunne la seg gjennomføre. Guttungen skulle derfor ta det hele med ro og ikke la seg skremme, men de voksne hørtes ikke særlig troverdige eller overbeviste ut. For i avisene den seneste tid hadde de selv lest om dette, og de var vettskremte over at noen kunne foreslå noe slikt.
Strikken om halsen, altså. Kunne faren risikere å dingle – i en galge?
Kunne hans familie sammen med tusener på tusener andre bli sendt til dette øde sted?
Knuts far ble arrestert den 9. mai 1945, men slapp ut igjen den 24. juli samme år. Det var ikke plass til alle som de overivrige ville putte i fangehullet. Rettssaken kom opp i 1947, og guttungen fikk på byen høre at faren ville få mange år bak murene og deretter bli sendt til Bjørnøya.
Dommen lød på halvannet års tvangsarbeid for medlemskap i et politisk parti som var fullt lovlig da han meldte seg inn og som under krigen var umulig å melde seg ut av. Han var passiv og hadde ikke betalt kontingent på flere år. Som alle andre dømte mistet han også statsborgerlige rettigheter i ti år.
Han begynte soning i begynnelsen av september 1947. Ble løslatt på prøve ni måneder senere. Da hadde han valgt å sitte lenge på «vann og brød», noe som reduserte fengslingstiden.
Naboene hilste aldri mer på ham eller noen andre i familien, heller ikke på ungene.
«NS folkene bør skytes! Eller i beste fall sendes på tvangsarbeid til Bjørnøya – for livstid», stod det i avisene.
BBCs norske avdeling, «London Radio», hadde allerede forberedt NS-regimets støttespillere på at de etter krigen skulle sendes til Bjørnøya, altså til langt nord – i Barentshavet, ikke langt fra Spitsbergen.
Det var i 1944 at radiostasjonen i Storbritannia og også det illegale bladet «London Radio» eller «London nytt», gjentok denne trussel, men da «løsningen» ble drøftet etter krigen, vakte den stor oppsikt. Å sende titusener NS-medlemmer og deres familier til isødet var vanskelig å fatte rekkevidden av.
Med ektefeller og barn ville det bli til en kvart million.
Det ville kanskje by på visse logistiske problemer, men den side av saken hadde de vrede nok ikke tenkt så mye over.
Hvor skulle de foraktede og forhatte innkvarteres? Boliger til så mange fantes jo ikke der.
«Sissel Herstad fra Stjørdal visste at faren hadde vært med på noe galt, og hun forstod at de der nede på veien var sinte på henne og familien. Mange av dem ønsket at de skulle sendes til Bjørnøya. – Jeg var annerledes enn de andre barna. Selv om få av klassevennene mine sa det til meg.
Skolekameratene hånet meg ofte. De fikk medhold av læreren. Han irettesatte aldri noen. Da var det snakk om at nazi-svina skulle til isødet, og vi skulle slaktes, og alt grusomt skulle hende oss.»
Så de hevngjerrige på «den rette siden», de seirende, hadde store planer.
Ennå i år 2004: «Medlemmer av Nasjonal Samling var og er ‘uforbederlige banditter’ og ‘motbydelige reptiler’.»
Da Knut var NS-barn, måtte han også på 2000-tallet fortsatt være et motbydelig krypdyr – slange, øgle, skilpadde eller krokodille.
«Du er mindre verdt enn en rotte», fikk han på 1980-tallet slengt etter seg ved en annen anledning.
Motstandsmann og senere leder for Studentskipnaden i Oslo, Kristian Ottesen, oppfordret rundt årtusenskiftet de unge til «ikke å glemme»!
Hevnen er søt. Nye generasjoner skal overta og ta vare på hatet!
Krigen skal dyrkes og feires til evig tid.
P.s.
Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (red.) skrev på Pax forlag i boken Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945 (2004):
«Oppgjøret omfattet nærmere 100.000 personer, eller hver tiende voksne mann, og resulterte i straffer vi i dag ikke ville drømme om – konfiskasjon, stemmerettstap og dødsdom eksekvert ved skyting. Var dette store rettsoppgjøret rettferdig? Hvorfor ble det så strengt? Boken inneholdt også bidrag om de ‘tilbakevirkende’ lovene og om NS-medlemmenes skjebne.»
Trond Berg Eriksen, tidligere professor i idéhistorie ved
Universitetet i Oslo, ser på Hans Fredrik Dahl som «en svært viktig forfatter [som] har åpnet et diskusjonsrom om den andre verdenskrig, som har gjort det mulig å snakke nyansert og historisk om krigen uten å måtte forfalle til 17. mai-retorikk».
KAPITTEL 2A
«Ta NS-barna fra foreldrene!»
«Er myndighetene klar over at disse udyr i menneskeskikkelse kan blande seg med gode nordmenn både på badeplasser, sportsplasser etc., og man kan da ufrivillig komme i samtale med dem. Alle skal ha portforbud, og når de skal utføre sine ærender eller på annen måte forlate sine hjem, skal de bære armbind med NS-merke. Vi krever en fortgang i denne så landsviktige sak.»
Denne hatefulle stemning rammet selvfølgelig også barna som ofte ble sett ned på og utskjelt.
Den seks år gamle Knut lurte på om også han var et «udyr i menneskeskikkelse» når faren skulle være det.
Hva ville skje med ham og med andre med samme familiebakgrunn? Skulle også han tvinges til å bære et armbind med nazi-merke på?
I London hadde regjeringen allerede i 1944 tenkt over hvordan NS-barna skulle behandles når marerittet var over.
Man ville se på dette og komme tilbake til saken, het det.
En rådgivende LO-ledelse som satt i Stockholm, foreslo å ta NS-barna fra foreldrene «for å påse at de ikke utsettes for uheldig eller unasjonal påvirkning». Det fikk Knut en dag høre av moren. Men trodde hun på at de kunne gjennomføre en slik drastisk plan? Det ville jo bety at 100.000 eller flere
unge måtte plasseres andre steder, men ingen ville vel ta imot og ha «nazi-yngel» i huset.
En departementskomite i Arbeiderpartiet i London mente dette gikk altfor langt. Saken ville imidlertid komme i et annet lys hvis barna ble «oppdradd til landssvik», som de kalte det.
Så utelukket var det ikke at dette kunne gjennomføres.
Knut levde i harde tider – uten nåde.
